I en kronikk i den spanske avisa El País 17. mars 2026, skrevet av journalisten Claudi Pérez nedkalles det forbannelser over topplederne i NATO og EU: Vergüenza de Rutte, Von der Leyen y Kallas. El País er Spanias ledende liberale hovedstrømsavis.

Hovedtese: Er dette det verste lederskapet på tiår?

Pérez spør rett ut om triaden Ursula von der Leyen (EU-kommisjonens president), Kaja Kallas (EU’s utenrikssjef) og Mark Rutte (NATOs generalsekretær) utgjør det svakeste lederskapet i Brussel på flere tiår – og svarer at det «veldig sannsynlig» er tilfelle. Dette kommer på det verste mulige tidspunktet: Verden er fanget i en «dødsdans» av kriger som minner om en global borgerkrig. Lederskapsmanglene har vist seg tydelig før – i handelsforhandlingene med Trump, i den mislykkede «appeasement-politikken» overfor Trump (beskrevet som et «lykkelig vasallforhold»), i Europas «uakseptable» posisjon til «folkemordet i Gaza», og ikke minst i støtten til Ukraina. Men angrepet på Iran «tar kaka» og setter hele den europeiske ledelsen i et pinlig lys.

Rutte – den uhemmede Trump-dyrkeren

Rutte er den første som blir utsatt for flengende kritikk. Dagen etter angrepet ga han et intervju på Fox News der han kalte den militære offensiven «avgjørende» for sikkerheten (til hvem, er uklart), hevdet det fantes «bred europeisk støtte», og hyldet Trump som «leder av den frie verden». Dette er typisk for Ruttes «uhemmede smiger» som har gjort ham beryktet. Pérez forteller at reaksjonene i NATOs hovedkvarter i Brussel var «minneverdige» – Rutte har siden måttet trekke inn seilene og nyansere uttalelsene. Det er nå praktisk talt utenkelig at NATO skal blande seg inn i «vepsebolet». Ingen av de store europeiske landene har appetitt på det, og selv de små landene som vanligvis er mest Washington-vennlige, holder seg unna. Den europeiske opinionen har talt høyt og klart. De økonomiske konsekvensene er allerede her: Tap av kjøpekraft, økonomisk nedgang og enormt press på energimarkedet. Berlin, London og Paris har vært krystallklare (Paris noe mer tvetydig på grunn av Macron), Spania var imot fra første stund. Ruttes troverdighet ligger nå «på gulvet».

Von der Leyen – atlantismen og den pro-israelske feilen

Von der Leyen «dekket seg med ære» (ironisk ment) med uttalelsen: «Europa kan ikke lenger være vokter av den gamle globale orden – en verden som er forsvunnet og ikke kommer tilbake». Hennes «uhemmede atlantisme» og pro-israelske posisjoner hadde allerede ført til store feil tidligere. I denne saken måtte hun trekke tilbake uttalelsen sin allerede etter 48 timer. Pérez viser til en tidligere kommentar der hun ble kalt «Ursula med den halte foten». Nå ligger hennes troverdighet nesten på samme nivå som Ruttes. Den pro-israelske holdningen er et gjennomgående tema: Den har gjort Europas posisjon i Gaza-konflikten «uakseptabel» og bidratt til å svekke EU’s globale rolle.

Kallas – Russland-besettelsen som skader alt annet

Kaja Kallas beskrives som en «vektløs» figur sammenlignet med Rutte og von der Leyen – og spesielt sammenlignet med forgjengeren Josep Borrell, som bygde seg en «tykk og kraftfull stemme». Også hun har snublet i de «gigantiske bananskallene» som Brussel-ledelsen stadig tråkker i. Problemet er hennes «besettelse av Russland», som påvirker alle andre agendaer negativt. Mandag ga hun «en av hver» (en god og en dårlig uttalelse): Hun sa riktig nok at en NATO-intervensjon for å beskytte Hormuz-stredet «ligger utenfor alliansens virkeområde» – «bravo». Men umiddelbart etterpå antydet hun at enkelte medlemsland likevel kunne bidra i en «koalisjon av villige» eller i operasjon Aspides for å sikre energistrømmen. Dette er et «feilgrep», mener Pérez – det blir aktuelt først mye senere, når situasjonen stabiliseres. Tyskland (med Friedrich Merz), Storbritannia (Starmer), Frankrike (Macron, med kalkulert tvetydighet) og Italia (Meloni) har alle vært klare: «Dette er ikke NATOs krig». Tyskland har sagt at de «ikke vil delta» militært. Spania har vært mest konsekvent og tydeligst fra dag én, og distansert seg fra Frankrike, Tyskland og Storbritannia.

Konklusjon: Skammen er vår

Pérez avslutter med litterære referanser. Til Trump passer Shakespeares «Her er det ikke mørke, bare uvitenhet». Til de tre europeiske lederne passer Don Quijotes advarsel til Sancho Panza: «Hvis du styrer dårlig, er skylden din – og skammen min». Men Pérez understreker: «Skammen er vår» – altså Europas og borgernes.

Artikkelen er en meningsytring som bruker den iranske krisa som et speil for å vise hvor langt EU- og NATO-ledelsen har sunket: Fra vassall-mentalitet overfor Trump, via feilgrep i Midtøsten, til en Russland-fokus som gjør dem blinde for andre geopolitiske realiteter. Pérez peker på at Europa risikerer å bli fullstendig marginalisert i den nye verdensordenen.