Etter andre verdenskrig var verdens pengesystem forankret til en gullstandard gjennom Bretton Woods-avtalen som ble inngått blant mange land inkludert Norge i 1944. Ifølge denne avtalen kunne statlige institusjoner som Norges Bank innløse dollar mot gull eid av det amerikanske finansdepartementet. Mellom ulike valutaer var det fast kurs.

Halvor Næss.

I 1971 hadde dollarens verdi i forhold til gull falt så mye at mange land løste inn dollar for gull. For at de amerikanske gullreservene ikke skulle forsvinne, stoppet president Nixon denne innløsningen i 1971 og siden har verdens pengesystem vært et rent fiatsystem.

Verdien til dagens valutaer er ikke forankret i gull eller andre varer. Penger skapes når banker usteder nye lån. Det betyr at nesten alle penger i dag er gjeldspenger. Fiatvalutaene har verdi av flere grunner. De er tvungne betalingsmidler. Skatt må innbetales i statens valuta og dette er kanskje den viktigste grunnen. Folk har tillitt til at gjeld tilbakebetales til bankene og fordi landets valuta kan veksles med andre valutaer.

Siden nesten alle penger i dag skapes som gjeld til banker når noen tar opp lån, er gjelden matematisk tvunget til å vokse for å unngå systemkollaps. Hvis gjeldsveksten stopper, så stopper pengeskapningen. Hvis pengeskapningen stopper opp, mangler det penger til å betale renter. Konsekvensene er at lån misligholdes og vi får en systemisk implosjon med deflasjon, konkurser og nød. Historien etter 1971 viser at fiatsystemet er ustabilt med en rekke økonomiske kriser.

Boligmarkedet

Boligmarkedet er den største motoren for pengeproduksjon i Norge. Jo dyrere boligene er, desto større lån må folk ta opp. Jo større lån, desto mer penger sprøytes inn i markedet. En politikk som faktisk senker boligprisene, vil redusere pengemengden. Det er derfor grunn til å mistenke at det benyttes politiske virkemidler som heller fører til økte boligpriser og derfor større boliglån.

Staten har en nesten ubegrenset verktøykasse for å gjøre boligprisene dyrere. Stadig strengere krav til utforming, energi og materialer øker byggekostnadene. Arealbegrensninger skaper kunstig knapphet på tomter. Fredningen av markagrensene i Oslo er et eksempel. Sentralisering av statlige arbeidsplasser til de store byene skaper et stort etterspørselspress i begrensede geografiske områder. EUs Bygningsenergidirektiv (EPBD) med mål om å gjøre hele bygningsmassen i EU utslippsfri innen 2050 er kanskje et virkemiddel for å tvinge gjennom økte låneopptak.

Innvandring

Den store innvandringen skaper stor etterspørsel etter boliger. Fødselsraten blant etniske nordmenn har falt betydelig over mange år og truer med både demografisk kollaps og systemisk kollaps pga redusert opptak av lån. Innvandring er en løsning på dette i hvert fall på kort sikt. Få eller ingen begrunner økt innvandring med at dette er nødvendig for å redde det gjeldsbaserte fiatmonopolet i samfunnet. I stedet brukes vikarierende argumenter. Det viktigste av disse er det humanitære argumentet. Mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og nød, har vi en moralsk forpliktelse til å hjelpe. Et annet argument er at Vesten har bygget sin rikdom på å utnytte resten av verden som vi derfor står i moralsk gjeld til. Denne gjelden kan betales med stor innvandring. Det finnes en rekke andre argumenter for innvandring også, men slik jeg ser det er alle vanlige argumenter for stor innvandring irrasjonelle. Men dersom den egentlige grunnen er å redde det gjeldsbaserte fiatmonopolet så er det forståelig at det benyttes moralske, vikarierende argumenter.

Det grønne skiftet

Det grønne skiftet er en annen irrasjonell politikk som lettere kan forstås dersom den egentlige grunnen er å sørge for subsidier og lån til vindmøller, solcellepaneler, CO2 lagring, batterier osv for å skape mer gjeld. Støre har sagt at vi i framtiden skal leve av å redde klimaet. Isolert er dette et absurd utsagn, men dersom det grønne skiftes viktigste formål er å sikre gjeldspiralens videre vekst så er det forståelig. Den politiske motstanden mot kjernekraft skyldes kanskje egentlig at kjernekraft er for billig og bidrar til for lite lånopptak sammenlignet med fornybar energi.

Konklusjon

Dagens fiatpengesystem er avhengig av at gjelden stadig øker av matematiske grunner. Dersom ikke gjelden vokser, kommer det til å mangle penger til nedbetaling av lån og renter. Det vil føre til systemkollaps og det er derfor forståelig at politikerne gjennomfører tiltak for å sikre videre gjeldsvekst. For å klare dette må de imidlertid ofte ty til vikarierende argumenter. Ingen argumenter selger bedre enn moralske. Humanitær plikt begrunner innvandring og det grønne skifte gjøres for å redde kloden for framtidige generasjoner. Når vi ser politikere insistere på tiltak som virker irrasjonelle for mange, er det grunn til å mistenke at de kanskje prioriterer de finansielle mekanismene som holder det gjeldsbaserte fiatmonopolet flytende.

Men fiatsystemet er ikke bærekraftig. Av matematiske grunner vil gjelden til slutt ikke kunne betjenes og systemet kollapser enten ved hyperinflasjon eller deflasjon slik tilfellet har vært med alle tidligere fiatsystemer uten forankring i gull eller varer. Når det skjer, er usikkert. Politikerne synes å leve etter økonomen Keynes kjente ord: «I det lange løp er vi alle døde». Mye av den absurde politikken som føres i dag, bidrar til økende gjeldsspiral og det er vanskelig å tro at dette ikke er delvis tilsiktet. Vi er i ferd med å få en økonomi som ikke tjener folket, men et folk som tjener som råvare for gjeldsmaskinen.

Denne artikkelen er tidligere publisert på bloggen til Halvor Næss.