Cubas akkumulert krise

Cubas økonomiske krise forverret seg ytterligere mandag da strømnettet brøyt sammen nok en gang og etterlot landets innbygggere i stummende mørke med tanke på framtida.  

Peter M. Johansen.

Ingen kunne gå glipp av det prekære i situasjonen allerede i 2023: 1. mai-paraden i Havanna som jeg overvar i 1999 med Olaf Svorstøl Sierraalta som var med å opprette Cubaforeninga (Asociación de amistad y solidaridad con Cuba en Noruega) 17. april 1964, ved min side, og “El Jefe”, Fidel Castro Ruz, på tribunen rett over, ble avlyst på grunn av mangel på drivstoff.

USAs president Donald Trump har lenge varslet at han er ute etter å ta Cuba og har i tre måneder skrudd av alle oljeleveranser fra Venezuela. Midt i krigen i Iran, hvor bombinga av landet blir stadig mer intensiv, kommer Trump med et nytt varsel: Etter Iran vil Trump føle seg beæret  med å kunne «ta Cuba i en eller annen form». 

“En eller annen form” betyr at Trump-administrasjonen har samtaler med Havanna, representert ved visestatsminister Óscar Pérez-Oliva, grandnevø av tidligere president- og partileder-brødrene Fidel og Raúl Castro Ruz, om hva Trump løst kaller en avtale hvor kravet er at president Manuel Díaz-Canel går av og overlater roret til en som kan gjennomføre de reformene som Washington dikterer. Havanna har åpnet noen sluser: Kubanere som bor i utlandet, inkludert i “Little Havanna” i Miami og andre steder i USA, vil få lov til å investere i og eie virksomheter i Cuba, som betinger at oljeblokaden blir opphevet, ifølge NBC News mandag.

Sisyfos Díaz-Canel

Trump-administrasjonen gjør alt for å presse president Manuel Díaz-Canel Bermúndez (65)til å gå av, opplyser fire personer som har kjennskap til samtalene for pågår, til New York Times. Díaz-Canel fra Santa Clara rykket opp i posten som visepresident i februar 2013 etter tre som utdanningsminister (2009-12) og gikk i skole hos president Raúl Castro (94) uten å komme ut av hans skygge.

Da han tok over som regjeringssjef i april 2018, hadde han dårlige vekstmuligheter. President Donald Trump var midt i sin første presidentperiode og strammet til alle lettelser som kom under president Barack Obama. Det innebar også å begrense muligheten til å komme med økonomiske utspill overfor USA som lå i de haltende reformene, med å få kubanere over fra en tapsbringende offentlig sektor til privat sektor eller kooperativ virksomhet i framfor alt tjenesteytende sektor.

Reformene var hemmet av en kombinasjon av politisk reservasjon, blant annet med blikk på reformperioden i Kina eller helst Đổi Mới-reformene (“Renovasjon/innovasjon”) i Vietnam, av byråkrati og framfor alt mangel på investert kapital.

De politiske og økonomiske omgivelsene var heller ikke gunstige. Verdensøkonomien haltet, og USAs sanksjonsregime mot Venezuela førte til betydelige merkostnader med hensyn til å bruke det internasjonale dollar-baserte finanssystemet og transport og forsikring.

Situasjonen ble betraktelig verre da Díaz-Canel tok over som president i oktober 2019, ved at Cuba havnet i en global koronapandemi som tvang Cuba til å stenge ned det meste av turistnæringa som på det tidspunktet var på vei opp og kastet forhåpningenes svalende skygger over øya. Dette lammet umiddelbart Cubas desidert største inntektskilde og den største drivkrafta for sysselsetting ved overgangen fra offentlig sektor.

Allerede i 2019 hadde de nye innskrenkingene i USA under Trump ført til en nedgang i turismen på ni prosent i antall besøkende. I mars tok tørken knekken på store deler av landbruksproduksjonen og førte til en økning i importen av basisvarer, i dollar og til økte priser Det mest positive var helsearbeidere på kontrakt i utlandet. De telte 2300 fagarbeidere som var involvert i bekjempelsen av covid-19 i 24 land i mai 2020.

Pandemien førte Cuba ut i den verste krisa siden sammenbruddet av Sovjetunionen og inn i “den spesielle perioden” (Período especial) fra 1991 til 2000.

Økonomien sank med elleve prosent i 2020. Den største forskjellen på Cuba og andre karibiske turistland – som Den dominikanske republikk – var USAs sanksjoner og med det manglende tilgang til det internasjonale finansmarkedet – og ikke i samme grad tilgang til subsidierte oljeleveranser fra Venezuela som selv befant seg i en dypere økonomisk krise. 

Det førte til tette flaskehalser i matvaredistribusjonen. To tredeler av matvarene måtte importeres, noe som igjen skapte større forskjeller mellom dem som hadde tilgang til dollar og annen utenlandsk valuta og de som ikke hadde det, og de som mistet tilgangen på grunn av pandeminedstengninga. Dette ble understreket ved at mens hyllene ble tommere i de lokale butikkene, ble det åpnet 70 statlige supermercados 20. juli for salg i hard valuta.

Arbeidet med å redusere forskjellen mellom kubanske peso (CUP) og den konvertible pesoen (CUC) som ble tatt i begrenset bruk i 1994 da den ble kurset til 1:1 mot US-dollar. CUP var den vanlige valutaen som ble brukt til å betale lønninger, strøm og basismatvarer, og kursen mellom “folkepesoen” og CUC kom raskt opp i 20:1 og mer før arbeidet som ble satt i gang på 2010-tallet for å redusere misforholdet til CUC mislyktes 

For å handle i de nye supermarkedene må en ha en konto med hard valuta i statsbanken. Washingtons svar var å svarteliste Fincimex, den lokale partneren til Western Union, for å redusere muligheten for amerikanere, inkludert kubanere, til å sende remisas (finansielle transaksjoner). Inntil da hadde Western Union, ifølge egne regneark, overført 2,4 millioner dollar om dagen. I juni 2021, under president Joe Biden, kom sentralbanken Federal Reserve Systems (The Fed), med forbud for alle banker mot å akseptere kontantinnskudd i dollar.

I april 2021 opphevet regjeringa den strikte priskontrollen i detaljhandelen. Butikkene fikk bestemme prisene; de kom ikke som direktiv fra finansdepartementet – med unntak av basisvarer som blant annet kokolje, hønsekjøtt og nasjonale hygiene- og vaskemidler. Samtidig ble det åpnet for mer privat virksomhet.

I slutten av september 2022 ble Cuba truffet av kategori 3-orkanen Ian i rekken av orkaner som feide over Karibia og dypt inn i sørstatene i USA. Måneden før hadde lynet slått ned i drivstofflageret i den afro-kubanske kulturbyen Matanzas på nordkysten av Cuba, vel 100 kilometer øst for Havanna og vel tretti kilometer fra feriebyen Varadero lenger øst. Først etter fem dager klarte lokale, venezuelanske og meksikanske brannfolk å slukket de største flammene i Cubas historie. Brannen svei av 40 prosent av det viktigste drivstofflageret i landet og ødela store deler av lagringskapasiteten fram til i dag.

I løpet av 2022 ble matvaremangelen mer prekær, og flere varer søkte seg til svartebørsen. Cuba fikk igjen føle vanskene på verdensmarkedet med global inflasjon og knuter på forsyningslinjene som gjorde effekten av USAs sanksjoner enda tyngre – og lenger – før turismen hadde hentet seg. Regjeringa hadde gjort regning med, forhåpentligvis, 2,5 millioner turister. I stedet fant bare 1,6 millioner veien til Cuba. Biden hadde ikke gjort det lettere ved å la Trumps innstramninger bli stående. I november kunne Díaz-Canel varsle at Beijing hadde sendt en hjelpepakke på 100 millioner dollar.

I 2023 begynte energikrisa å sette inn for alvor, med timelange strømavbrudd gjennom et strømnett som ble stadig mer nedslitt av tidens tann og manglende vedlikehold – og effekten av brannen i Matanzas og orkanen Ian og dens brødre og søstre, som i flere karibiske øystater. Tre større strømavbrudd i februar 2023 kom som en tornadovarsel. For første gang lå mer enn halvparten av øya uten elektrisitet samtidig. 

Havanna var da i gang med å skaffe seg andre energikilder. Tyrkia leverte sitt åttende flytende kraftverk som utnytter havstrømmene. De skulle erstatte åtte vel førti år gamle varmekraftverk. Fornybar energi sto i 2023 bare for 4,8 prosent av elektrisitetsforsyninga.

Forverring

Økonomien sank med 1-2 prosent, mens turismen steig til 2,4 millioner besøkende i 2023, 51 prosent flere enn året før, men bare 57 prosent av antallet i 2019, før covid-19. Det var likevel langt under 3,5 millioner som regjeringa, igjen, hadde forhåpninger om. Ut fra den prekære situasjonen la regjeringa i desember 2023 fram et makroøkonomisk stabiliseringsprogram for 2024, som ble forskjøvet fra februar til mars. Det skjedde siste året av Bidens presidentperiode uten å ha tatt Cuba av USAs liste over stater som sponser internasjonal terrorisme og uten å ta notis av at FNs hovedforsamling for 32. gang på rad hadde stemt for å fordømme USAs embargo av Cuba. – som inkluderer sekundærsanksjoner som rammer næringslivet i tredjeland som ønsker å drive business i USA, inkludert medisiner, råvarer til å framstille medisiner og medisinsk utstyr.

“Stabiliseringa” innebar fem ganger høyere priser på bensin og diesel og ikke lenger faste priser for storforbrukere av elektrisitet i privat sektor over 500 kWh i måneden. Prisen på gass, som mange bruker i husholdninga, steig med 25 prosent. Bussprisene på ruter mellom regionene gikk opp med 400 prosent; togprisene med hele 600 prosent og flyprisene med 460 prosent. Tollen på importvarer som også blir produsert i Cuba, ble hevet med fra fem til tretti prosent, og importen av råstoffer ble senket med rundt femti prosent.

FN anslo at USAs embargo hadde kostet Cuba anslagsvis 4,9 milliarder dollar mellom mars 2022 og februar 2023. I 2024 kom det første signalet fra Biden-administrasjonen om visse endringer i boikotten av Cuba, som nå er interessante med hensyn til hva som blir diskutert mellom Trump-administrasjonen og Havanna. 28. mai fikk kubanske private firmaer lov til å opprette kontoer i amerikanske banker og skaffe seg internettjenester som videokonferanseprogrammer og skytjenester. Det bidro ikke til å flytte kommaet mange plasser, om noen, i Cubas regnestykke.

I juli 2024 fulgte regjeringa opp med en tiltakspakke i nasjonalforsamlinga for folkemakt (Asamblea Nacional del Poder Popular).

Pakka omfattet tiltak for å slanke og redusere de “røde tallene” i offentlig sektor og å opprette nye arbeidsplasser i privat sektor som blant annet innebar å gjøre det lettere med gründervirksomhet. Høsten kom med flere alvorlige utfordringer, blant annet sammenbruddet i et varmekraftverk som førte til vanskeligheter for industrien. Det tok fire dager å få forsyningene på plass, men frafallet fortsatte. I desember måtte kraftverket António Guiterras i Matanzas innstille midlertidig. Dette bortfallet førte til at strømnettet kollapset for millioner av kubanere. Dette skjedde under én måned etter at Trump ble gjenvalgt. Nok et illevarslende omen.

I mars i fjor kom det neste alvorlige, omfattende strømbruddet. Energidepartementet opplyste at det skyldes en teknisk feil i en transformatorstasjon i utkanten av Havanna, men den “tekniske feilen” hadde for lengst forplantet seg til landbruket og tilbakegang i eksporten. Utbygginga av solcellepanel ble forsert i påvente av hva Trump og Rubio ville sette inn av tiltak mot Cuba – og Venezuela. 

Regjeringa strammet inn på privatiseringa av engroshandelen med krav om at de private virksomhetene må samarbeide med en statlig aktør med unntak av salg av egne produkter. Det gjelder ikke for private enkeltforetak. To nye orkaner førte til at 46.000 hus og 37.000 hektar med åkrer ble ødelagt, noe som gjorde at prisen på egenproduserte jordbruksvarer gikk i været. I mai kunngjorde Russland at Moskva vil investere for en milliard dollar fram til 2030 i nøkkelsektorer som energi, landbruk og infrastruktur. Så kom den totale oljeblokaden av Cuba som har vart i nesten tre måneder og to måneder etter Mexicos siste levering i januar.

Å hindre Kina og Russland fra å investere i Cuba er et meget sterkt motiv for Trump-administrasjonen for å gå løs på Venezuela og Cuba i henhold til den nasjonale sikkerhetsstrategien (NSS) fra desember.

“Bondeoffer”

Det fins med andre ord ingen lettere levekår under president Díaz-Canel som de yngre etterrevolusjonsgenerasjonene kan knytte seg til slik  “den gamle garde” kan til Castro, Che Guevara, Camilo Cienfuegos (1932-59) og “los barberos” (“Skjeggene”) som sto bak  Revolusjonen. Den vanlige omtalen av Díaz-Canel er at han er en regional partifunksjonær som  framstår som en “gallionsfigur som mangler reell politisk eller økonomisk kontroll på Cuba”, for å låne beskrivelsen i NYT som foretar den samme sammenlikninga med Fidel og Raúl Castro. De viser til hvordan Díaz-Canel håndterte de mest omfattende protestene siden Revolusjonen i juli 2021, som utartet i voldelig retning, midt under koronapandemien da Cuba på det nærmeste var nedstengt.

Díaz-Canel blir ikke bare avskrevet, men blir nå omtalt som et tenkelig bondeoffer i samtalene som pågår mellom Havanna og Trump-administrasjonen ved utenriksminister Rubio. Faren ved en slik oppstilling er å tro at Trump og Rubio – og Miami-Dade – nøyer seg med et enkelt bondeoffer.

Samtalene blir ført av Óscar Pérez-Oliva Fraga, som ved siden av å være visestatsminister, er utenrikshandelsminister med ansvar for utenlandske investorer. Dette er et taktisk valg av to grunner. Pérez-Oliva er i slekt med Raúl Castro (94), første generalsekretær i Partido Comunista de Cuba fra 2011 til 2021 og president fra 2008 til 2018, da Díaz-Canel tok over. Det andre er at han sitter på en økonomisk nøkkelposisjon som åpenbart synes å passe inn i Trumps forretningsmessige konsept, slik han angivelig styrer Venezuelas visepresident og settepresident Delcy Rodríguez. Pérez-Oliva blir på flere hold omtalt som en “pragmatiker” og ingen “ideolog”.

Kilder sier til NYT at Trump-administrasjonen “har signalisert til kubanske forhandlere at presidenten må gå, men overlater de neste stegene til kubanerne” og at “USA presser så langt ikke på for noen tiltak mot medlemmer av Castro-familien, som fortsatt er landets fremste maktmeklere.”

Dette skal angivelig være i samsvar med “det generelle ønsket til Trump og hans medhjelpere om å tvinge frem regimeoverdragelse snarere enn regimeskifte i sin utenrikspolitikk,” skriver New York-avisa. Det er snakk om “å tillate strukturelle økonomiske endringer” som Díaz-Canel angivelig ikke vil støtte fordi han blir ansett som “hardliner”.

Antakelsene følger to spor: At USA har den økonomiske kontrollen gjennom militære midler, slik USA gjorde gjennom sin piratvirksomhet mot Venezuelas oljeeksport, før president Nicolás Maduro og hans kone Cilia Adela Flores ble kidnappet i lynaksjonen 3. januar, og at det økonomiske kvelertaket skal føre til politiske endringer som innebærer å underkaste seg Washingtons økonomiske og politiske og utenrikspolitiske kontroll – uten å bruke militær makt, vel vitende om at det er PCC som en den organiserte krafta i Cuba, mens alt annet spriker i flere retninger.

Sett fra Miami-Dade

Ved å “avsette” Díaz-Canel som har to år igjen av sin presidentperiode, vil Trump framstille det som sin seier over “mer enn seksti år med kommunisme” – og samtidig holde fast ved at det er ham, med hjelp fra utenriksminister Marco Rubio, som bestemmer hvem som skal ta over ledelsen. Her kan det ligge mange motsetninger med “Little Havana” i Miami-Dade County begravet. De vil ikke akseptere en “Delcy Rodríguez”-løsning som nærmest har blitt synonymt med en underdanig vassal og ikke en politiker som forsøker å manøvre politisk og økonomisk i en situasjon som framstår som relativt unik på denne sida av 1. og 2. verdenskrig.

På samme måte som opposisjonen alltid har avskrevet at chavismo har en folkelig forankring i Venezuela, avskriver nå akademikere og politiske kommentatorer at “regimet” har noen som helst legitimitet i de ni-ti millionene som fortsatt er tilbake på Cuba og som fortsatt holder slagordet “Patria o Muerte, Venceremos” (“Hjemlandet eller døden; vi skal seire”) uten å bli svulstige.

De ser vel 160 kilometer over Floridastredet (Estrecho de la Florida) til den hevngjerrige mafiaen som har styrt kubansk eksilpolitikk og som fortsatt er representert på Capitol Hill og delstatsregjeringa i Tallahassee i “The Sunshine State” med utspring i de politiske dynastiene. De vet at de vil kreve mer lut av Trump og Rubio og dermed kunne sette utenriksministeren i en skvis på hjemmebane. Familien til Rubio forlot Cuba , i 1956, under Fulgencio Batista y Zaldívar (1901-73), som var president fra 1940 til 1944 og fra 1952 til 1959, men som hadde begrenset å si til å være diktator. Det var tre år før Revolusjonen.

I denne settinga blir samtalene som pågår, og som Pérez-Oliva redegjorde for overfor nasjonalforsamlinga i Havanna mandag, framstilt som å dreie seg om å fjerne alle fra Fidels og Raúls eldre garde, de fra den historiske garden, la granja histórica, og om at “Cuba gradvis skal åpne økonomien for amerikanske forretningsfolk og selskaper” – eller “legge grunnlaget for en klientstat”, ifølge NYT.

Syrlig “takk” til Trump

– Trump har gitt Cuba to uker, sa Cubas ambassadør Hugo Ramos Milanés da han holdt tale på Cubaforeningas årsmøte på Deichmans bibliotek i Bjørvika i Oslo 7. mars. – Uheldigvis gjør Trump hva han lover, konstaterte ambassadøren uten å skjele for mye til Trumps vilkårlige omgang med tidsperspektiver uansett hva det gjelder, ikke minst hvor lenge krigen i Iran vil vare.

Ambassadør Ramos er raus i sin syrlige takk til Trump for å ha satt klart søkelys på hvilke økonomiske proporsjoner det er på USAs blokade og sanksjoner ettersom alt eller blir forklart med regjeringas feilslåtte politikk og det økonomiske systemets historiske ubrukelighet, som særlig er en gjennomgangsmelodi i Rubions utlegninger.

– Takk til Trump for å være så gjennomsiktig.

Det er så langt den bitre rausheten til ambassadør Ramos strekker seg. – Den økonomiske krigføringa rammer hardt i hverdagen for alle. Det gjør også den giftige propagandaen. Det kveler den kubanske økonomien. USA skjuler ikke at det endelige målet er å endre det politiske systemet i Cuba. Trump-administrasjonen er ute etter å skape kaos i befolkninga for å få dem til å gjøre opprør. Cuba har ingen ressurser av råvarer som Trump er ute etter, bortsett fra litt nikkel. Vi har ikke olje, men turisme.

Tida etter Cubaforeningas årsmøte har gitt få holdepunkter om hvordan Trump tenker seg å “ta Cuba”, slik han uttrykte det mandag, utover at han mener at “jeg kan gjøre hva jeg vil med Cuba”. Det er kanskje ikke egnet til å forbause noen at Trump aldri snakker om “å innføre demokrati”, verken i Venezuela, Iran eller Cuba. Trump har forlatt de gamle USAske devisene om “freedom and democracy” eller “the free world” som var standard under Den kalde krigen.

– Trump og USA går etter Cuba av politisk hevnbegjær. Cuba er viktig som symbol for Karibia og Latin-Amerika etter at han har lagt fram den nye nasjonale sikkerhetsstrategien.

Det som peker seg ut, er Kinas investeringer på det latinamerikanske kontinentet, mener Ramos. Det er det strategiske målet som er nedfelt i NSS som Trump-administrasjonen la fram i desember. Den går nå under betegnelsen Donroedoktrinen, en opptrappet versjon av Monroe-doktrinen fra USAs som nå er den ledende supermakta, i motsetning til det det unge USA var da doktrinene ble lansert av USAs femte president James Monroe 2. desember 1823.

Ramos gjør en tredeling av den kubanske befolkninga: De som støtter revolusjonen uansett; de som støtter revolusjonen, men som mener det er behov for reformer og endringer (som han mener er i stort flertall). Den tredje gruppa er de som er for kapitalisme,  men gjerne med de sosiale godene som Cuba har hatt.

– Men Cuba vil ikke få en kapitalisme på økonomiske nivå med kapitalismen i Europa. Kapitalismen vil bli slik som i Haiti, El Salvador, Honduras og andre små land i Latin-Amerika, i Karibia. Folk blir smittet av den giftige propagandaen som roper på en sosial eksplosjon. 

– Jeg lytter til de som lider av den økonomiske situasjonen. Vi må snakke med dem om hva som vil skje om kapitalismen kommer tilbake. Jeg respekterer alle som våkner hver morgen og går til jobben. Alle lærere som går til skolen hver dag, Jeg ærer alle som jobber med elektrisitetsnettet; de som jobber på vannverket. 

– De fornuftige forslagene vil komme fra dem; fra de som vil at vi skal overleve og som vil mobilisere mot og avslå truslene om en militær intervensjon av Cuba. Det må være mulig å overvinne sanksjonene, tror Ramos.

Han går i rette med en melding som ble spredt 6. mars om at regjeringa i Havana selger nødhjelpen fra Mexico.

– Dette er undergraving; dette er løgnaktig informasjon og propaganda for å piske opp reaksjoner blant folk i Cuba og for å stanse den meksikanske befolkninga fra å gi nødhjelp. Tror noen at den meksikanske regjeringa ville tillate salg av nødhjelp? Nei.

Mexico forsøker å ha kanalene åpne selv om president Claudia Sheinbaum har stanset leveransene av olje. Mexico har ambassade i Havanna som vil avdekke slike uregelmessigheter som salg av nødhjelp fra myndighetene.

Avviser Havannas reformer

Mandag sviktet strømnettet nok en gang og la hele landet i mørke, samme dag som Trump på sitt stotrende vis, stream-of-unconsciousness (“bevisstløs strøm”) sa at «Jeg tror jeg vil ha æren av å ta Cuba» uiten å ville avklare hvorvidt han vil gå inn for diplomatisk press, eller økonomiske krigføring og terrorisme, eller militær makt fordi «jeg tror jeg kan gjøre hva jeg vil” med Cuba.

Det første referatet fra Pérez-Oliva fra samtalene er at de har dreid seg om økonomiske spørsmål – utover kravet om at Díaz-Canel må gå av, som ifølge NYTs kilder ikke er formet som et ultimatum. Det underbygger inntrykket av at Díaz-Canel blir ansett som et bondeoffer, et bevis på medgjørlighet fra Havanna. Ricardo Zúniga, medlem av det nasjonale sikkerhetsrådet til president Obama som hadde ansvaret for normaliseringsforhandlingene med Cuba, legger ansvaret på Díaz-Canel for at systemet på Cuba ikke er “transformert” og vil gjerne bli kvitt presidenten. – Kapteinen går ned med skipet, og dette skipet går ned, sier han til NYT.

Det er utvilsomt målet. En av avisas kilder sier at Trump-administrasjonen har foreslått at Cuba privatiserer oljesektoren, men at kubanske myndigheter er “motvillige til å gjøre det fordi det sannsynligvis ville gi Washington betydelig makt over kubanske anliggender.” Det er innafor disse rammene at rapporten fra Pérez-Oliva må settes.

Havanna ser ut til å ha tatt opp reformforslagene når det gjelder privatiseringer og amerikanske investeringer og som gikk i grus – og som Díaz-Canel kan bli gjort ansvarlig for under USAs truende press og dermed “førtidspensjoneres” som president. Pérez-Oliva sa at regjeringa vil tillate «kubanere som bor i utlandet, selv uten å ha reell oppholdstillatelse på Cuba, og, basert på kategorien som tilbys i henhold til den kubanske immigrasjonsloven kalt ‘investorer og forretningsmenn’, å delta i eller eie private selskaper» i landet uten begrensninger. Kubanske emigranter vil kunne «inngå partnerskap» med «private kubanske selskaper». Han presiserte på programmet Mesa redonda (Rundebordet) at dette ikke bare inkluderer små bedrifter, men også infrastrukturprosjekter og store private og statseide foretak.

– Landets dører er åpne for kubanere i utlandet, understreket Pérez-Oliva flere ganger inkludert tilgang til Cubas finans- og banksystem, noe som tidligere har vært forbudt. Det skal tjene som «støtte for andre produksjons- eller tjenestesektorer». Emigranter vil kunne «åpne og drive valutakontoer i kubanske banker (og) vil kunne gjøre det på samme måte som enhver person eller institusjon bosatt i landet vårt».

– Cuba er åpen for å ha et flytende kommersielt forhold til amerikanske selskaper og også med kubanere bosatt i USA og deres etterkommere, erklærte visestatsministeren på El Nuevo Herald og på NBC News. – Det gjelder også investeringer: ikke bare små investeringer, men også store, spesielt innen infrastruktur, la han til og understreket at “USAs blokade, fiendtlige politikk mot Cuba, er utvilsomt et element som påvirker utviklinga av disse forandringene».

Flere private bedrifter på Cuba mottar uformelt finansiering gjennom pengeoverføringer fra slektninger i utlandet, de første fra USA. 

Det er det reformen eksplisitt ville legalisere. Det vil by på problemer, mener den kubanske økonomen Pedro Monreal som peker på at reformen kan skape nye ulikheter i landets private sektor med tanke på kubanske gründere som har skapt sine egne bedrifter på øya fordi «utenlandske investorer har toll-, skatte- og utenrikshandelsfordeler, samt en forretningsstruktur som private mikro-, små- og mellomstore bedrifter ikke har».

– Det den kubanske regjeringa kunngjør i dag, vil ikke være attraktivt for mange emigranter hvis det bare gir ‘et rom for deltakelse i landets økonomiske og sosiale utvikling’. Det bør gå mye lenger: etablere rettigheter og garantere mekanismer for å implementere dem,» skriver Monreal på sin X-profil og har mange private bedriftseiere på Cuba i ryggen. 

Flere peker på at “problemet” ikke ligger i hvem som investerer, men i vilkårene for investeringene i systemet de blir foretatt under, med andre ord kapitalistiske, markedsliberalistiske betingelser.

Ifølge det spanske nyhetsbyrået Agencia EFE som ble opprettet i 1939 av generalissimo Francos fascistiske innenriksminister Ramón Serrano Súñer, vurderer Havanna-regjeringa å legge til rette for kjøp av eiendom for kubanere bosatt i utlandet, spesielt de som forlot landet før immigrasjonsreformen i 2013. Da ble kravet om å søke om tillatelse til å reise ut av landet avskaffet som betingelse for å reise utenlands. Siden den gangen har pass med visum fra destinasjonslandet vært tilstrekkelig i henhold til internasjonal praksis.

– Det er historisk, sier den kubansk-amerikanske forretningsmannen Hugo Cancio til EFE. – Det kan være begynnelsen på avviklinga av den amerikanske økonomiske embargoen mot Cuba, håper han.

Forhåpningene sitter lenger inne for den kubanske økonomen Tamarys Bahamonde.

– Virkningen vil være større eller mindre avhengig av forholdene og konteksten rundt autorisasjonen av disse investeringene, mener hun. – Framgangen vil ikke bare avhenge av hvordan Cuba utformer og implementerer den, men også av fleksibiliteten som tilbys av USA».

Det gjør hun rett i, viser reaksjonene på Cubas utspill. – Dette er ikke nok, avslo Rubio umiddelbart da spørsmålet om Cuba dukket opp i pressrunden i Det hvite hus i forbindelse med besøket til Irlands taoiseach (statsminister) Micheál Martin dagen før St. Patrick’s Day (17. mars). Det er heller ikke godt nok for Miami-Dade. Skatteoppkreveren i fylket, Dariel Fernández, Dariel Fernández, republikaner og forretningsmann, født i Güines og oppvokst i Madruga, sørøst for Havanna, i den østlige Mayabeque-provinsen, avfeier Havannas økonomiske åpning som «en desperat manøver fra diktaturet for å prøve å redde seg selv». Han oppfordrer kubanere i utlandet og utenlandske selskaper til ikke å investere på øya før “tyranniet” er borte.

Han er en av mange eksil-kubanske politikere i USA som vil stille Havanna overfor valget mellom total kapitulasjon og full nedsmelting av økonomien.

Konglomoratet GAESA

Det understreker at spørsmålet om president Díaz-Canel spiller en høyst underordnet rolle annet enn som et trumfkort for Trump som han alltid higer etter. Kilder i Washington peker i stedet på Raúl Guillermo Rodríguez Castro, “Raulito”, barnebarn av Raúl Castro, som nå er offisiell hovedforhandler for Havanna. En annen Castro som blir trukket fram, er Alejandro Castro Espín (60), Raúls sønn, brigadegeneral i innenriksdepartementet og tidligere etterretningssjef som ledet normaliseringsforhandlingene med Obama-administrasjon i 2014.

Raúl Guillermo Rodríguez er 40 år ung i kubansk politisk sammenheng, kalt “El Cangrejo” (Krabba), og har bakgrunn fra sikkerhetsapparatete og oberst i innenriksdepartementet (Minint). Han ble i 2016 utnevnt til leder for Generaldirektoratet for personlig sikkerhet (Dirección General de Seguridad Personal, DGSP) som har ansvaret for å beskytte tidligere president Raúl Castro. Han har fungert som politisk rådgiver og regnes som en av de mest innflytelsesrike personene i makteliten den kubanske maktkretsen i dag, ifølge «Raúl Guillermo Rodríguez Castro ‘El Cangrejo’: biografía del nieto mimado de Raúl Castro» i Periódico Cubano (19. februar 2026). Han er sønn av Luís Alberto Rodríguez López-Calleja og Raúls datter Débora.

Faren var sjef for det statseide militær-industrielle business-konglomoratet GAESA fram til sin død i juli 2022 av akutt hjerteinfarkt. Han personifiserte samrøret av å være militæroffiser, forretningsmann og sentralt medlem av sentralkomiteen i PCC som i en marxistisk klasseanalyse framstår som et nytt borgerskap.

Forretningskonglomoratet GAESA (Grupo de Administración Empresarial, S.A.) forvalter viktige sektorer, inkludert turisme (Gaviota), transport og frakt (Almacenes Universal), finans (FINCIMEX) og detaljhandel (CIMEX), som kontrollerer anslagsvis 70 prosent av økonomien. Holdingselskapet GAESA som ble opprettet på 1990-tallet under “den spesielle perioden” som er del av departementet for Cubas væpnede styrker (FAR), har vært spydspissen i USAs sanksjonspolitikk og har derfor opprettet utenlandsregistrerte enheter for å omgå embargoen.

GAESA sitter på og forvalter store deler av Cubas utenlandsvaluta som blir brukt til investeringer. Det bærer uvilkårlig med seg dype motsetninger når økonomien for befolkninga er trang og ender i kriser som følge av manglende investeringer i lokal infrastruktur. Det mest betente punktet er at GAESA er unntatt fra riksrevisjon og opererer på utsida av den offisielle nasjonale økonomien, en slags «skyggeøkonomi».

Det er en gjenganger i kritikken fra kubanere som har forlatt øya de siste fem åra og som ikke assosierer seg med eksil-mafiaen i Miami-Dade.

Appell til Latin-Amerika

Latinamerikanske land må bidra til å overbevise USA om at blokaden ikke er veien å gå, mener ambassadør Ramos. Han minner om da president Barack Obama oppdaget på det sjette toppmøtet (VI Cumbre de las Américas) i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i Cartagena i Colombia i april 2012 at USA sto helt isolert og la seg på en annen politikk.

Situasjonen er langt fra der i dag. 7. mars samlet Trump presidenter fra 17 land i Latin-Amerika og Karibia til toppmøte i Doral ved 20 kilometer fra Downtown Miami som vokste fram på 50-tallet på det drenerte sumplandet mellom Northwest 36. Street og Northwest 74. Street og fra Northwest 79. Avenue til Northwest 117. Avenue. I 2010 hadde byen 45.700 innbyggere; i 2020 hadde innbyggertallet steget til 75.900.

Det kunne ikke bli mer intimt enn at Trump åpnet forestillinga under mottoet “Shield of the Americas” på sin egen eiendom Mar-o-Lago med tolv allierte tilstede: Javier Milei fra Argentina, Rodrígo Paz fra Bolivia, Nayib Bukele fra El Salvador, Danirl Noboas fra Ecuador, Nasry Asfura fra Honduras, Santiago Peña fra Paraguay, Rodrígo Cháves fra Costa Rica, José Raúl Mulino fra Panama, Luis Abinader fra Den dominikanske republikken og Irfaan Ali fra Guyana sammen med påtroppende president José Antonio Kast fra Chile og statsminister Kamala Persad-Bissessar fra Trinidad og Tobago.

President Díaz-Canel fordømte på X toppmøtet «Amerikas skjold» som «et lite reaksjonært og neokolonialt toppmøte» som framstår som et angrep på latinamerikansk suverenitet og en åpen omfavnelse av Monroe-doktrinen, «et angrep på proklamasjonen av Latin-Amerika og Karibia som en fredssone, et angrep på ambisjonene om regional integrasjon og en manifestasjon av viljen til å underordne seg interessene til den mektige naboen i nord under Monroe-doktrinens prinsipper».

Han anklaget de frammøtte for å ha forpliktet seg til å «akseptere den dødelige bruken av amerikansk militærmakt for å løse interne problemer og opprettholde orden og ro i sine land». Cubas utenriksminister Bruno Rodríguez Parrilla var heller ikke nådig og mener at «minitoppmøtet som USA har innkalt i Florida med reaksjonære regjeringer i regionen, søker å tvinge dem til å akseptere den nye versjonen av dominans gjennom Monroe-doktrinen, det vil si større underordning av deres nasjoner til makten i Nord».

I kjente fraser beskrev Trump Cuba “i sine siste øyeblikk, de har ingen penger, de har ikke drivstoff, de har et dårlig regime, som har vært dårlig lenge» og “vi venter på den store forandringen som snart vil komme til Cuba.» Trump oppfordret til opprettelsen av «en ny militærkoalisjon» og oppfordret latinamerikanske land til å samarbeide i det han omtalte som et forsøk på å «utrydde kartellene».

– I mellomtida forsøker vi å opprettholde de internasjonale forbindelsene vi har og den internasjonale solidariteten. Og nå trenger vi alt. Vi har gått for lenge uten elektrisitet. Alt er velkomment, og aller helst solcelle panel. Vårt mål var å produsere 25 prosent av behovet innen 2030. Nå må vi framskyndet målet, mener ambassadør Ramos. 

Navnet Cuba kan oversettes med «der det er rikelig med fruktbar jord» (cubao) eller «flott sted» (coabana).

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.