Da Norge på 50- og 60-tallet ble styrt av et mer solidarisk Arbeiderparti, var spørsmålet hva som var rettferdig, ikke hva som var politisk opportunt. Vi flagget tidlig nei til atomvåpen, styrket distriktene med industriutbygging og kjempet fram mindre forskjeller. Utenriks gikk vi i bresjen for avkolonialisering og boikott av apartheidstyret i Sør-Afrika. I Indochina tok vi parti for vietnamesernes frigjøringskamp.

Jan Christensen.

I våre dager er forholdene endret. Dagens Arbeiderparti er blitt siderumpa, opportunistisk og avideologisert. Flertallet av de øvrige stortingspartiene er snarere verre enn bedre.
Nå brukes påstått frykt for alenegang som argument til nærmest ikke å gjøre noe som helst, selv der andre viser vei.
Vi er blitt en nasjon av feiginger som har mistet retningen. Det bekvemmelige og økonomisk lønnsomme veier tyngre enn solidaritet.

Bakom alt ligger redselen for represalier fra de mektige: USA og EU.

Derfor fordømmer vi ikke USA når de kidnapper Venezuelas Maduro, bomber Iran eller ødelegger  Cuba.
Vi synger sammen med folkemorderstaten Israel i Melodi Grand Prix.
I Ukraina lar vi oss presse av EU til å pøse på med stadig mer våpen.

«Vi vil ikke bli medskyldige i noe som er dårlig for verden og også motsatt våre verdier og interesser, bare fordi vi frykter represalier fra noen». Spanias statsminister Pedro Sanchez.

Oljefondet – på over 20.000 milliarder kroner, eller tilsvarende ti norske statsbudsjetter – er et av mange eksempler. Over halvparten er plassert i amerikanske selskaper og verdipapirer.
Jeg forundres ikke om dette skyldes vår naive tro på amerikanske sikkerhetsgarantier og politisk press fra 
en supermakt som lever over evne. Og som med sine rekordmessige budsjettunderskudd og skrantende økonomi er avhengig av dollarens dominans på det internasjonale valutamarkedet.
Med endeløse resultatløse kriger og cowboydiplomati – også under andre presidenter enn Trump – blir USA et imperium på sotteseng. 
Hva med Oljefondets amerikanske investeringer når alt kollapser? I verste fall blir de verdiløse eller konfiskert.

Da Oljefondets etikkråd svartelistet amerikanske «Caterpillar» – som river palestinske boliger og bygger ulovlige bosettinger – tok Trump kontakt. Truet Norge med ytterligere toll- og visumrestriksjoner. 
Hvordan reagerte Stoltenberg og Støre?
De bøyde av, vingeklippet etikkrådet og varslet nye regler. Ingen flere svartelistinger, for eksempel av amerikanske banker som finansierer boliger på okkuperte områder eller av firmaer som vedlikeholder Israels krigsmaskin.
Fremtidige Oljefonds-overskudd som genereres av folkemord bekymrer mindre, amerikanske straffetiltak mer.

De 12 amerikanske militærbasene på norsk jord, der USA i praksis kan gjøre hva de vil, er ikke bare brudd på Grunnlovens paragraf 1 om Norge som et «udelelig» rike. De utgjør også en stor krigsfare. Basene – som Stortinget minus SV og Rødt stemte gjennom i 2021 og 2024 – kan dra Norge inn i kriger vi verken ønsker eller vil være delaktig i. 
Den amerikansk/israelske fullskala angripskrigen mot Iran gir pekepinn: Rakettangrepene mot Iran ble utført fra amerikanske militærbaser i blant annet Qatar, Emiratene, Kuwait og Irak. Iran gjengjeldte med blant annet raketter mot disse basene.
Truet Iran disse landene? Nei! 
Truet disse landene Iran? Nei!
Truet de amerikanske basene Iran og freden i MidtØsten? Ja!

På samme måte er det med de amerikanske militærbasene i Norge. De truer freden, og kan bli brukt i angrepskrig fra et overmodig USA. Mot Russland – eller danskenes Grønland. Med eller uten den norske regjerings samtykke – USA gjør hva de vil!
Om Russland angripes, vil russerne, i tråd med Folkeretten, slå tilbake. På samme måte som Iran nå gjør i Midt-Østen.
Om du bor i nærheten av amerikanske radarstasjoner i Norge – eller 

• Rygge, Sola, Evenes, Andøya, Ørland eller Bardufoss flystasjon
• Ramsund eller Haakonsvern orlogsstasjon
• Værnes eller Setermoen garnison
• Osmarka fjellanlegg eller Namsen drivstoffanlegg

har du all grunn til å frykte en krig som verken tjener deg eller norske interesser. Du risikerer livet, Norge en verdenskrig. 
At PST, Politiets sikkerhetstjeneste, i sine trusselvurderinger holder taust om amerikanske militærbaser i Norge, avslører en sikkerhetstjeneste med nære bånd til amerikansk etteretning. Krigsfaren er ikke  Russland, men «russerhat» hos våre byråkrater, politikere – og media.

Med EØS-avtalen ble Norge nærmest snikinnmeldt i EU – tiltross for nok et folkeavstemnings-nei. Resultatet er over tusenvis av EU-regler, lover, forordninger og direktiver –  tredd over oss i løpet av drøye 30 år.
Ulike regjeringer har kritikkløst godtatt alt, og våger ikke å bruke den reservasjonsretten som i sin tid ble fremstilt som en sikkerhetsgaranti for vår nasjonale uavhengighet.
Godt samarbeidsklima og god tone Europas elitepolitikere i mellom, trumfer det norske folks interesser.

Prisen er høy, og langt mer enn de 10 milliarder vi årlig betaler i EØS-kontingent for en markedsadgang som bare eksisterer i den grad EU ønsker: 

• Etter krav fra EU er både postverk og jernbanedrift oppsplittet, ødelagt eller vanskjøtet.
• Statlig virksomhet som trygget både selvberging, beredskap og distrikts-bosetning, er nedlagt.
• Jordbruk og fiske – som ble holdt utenom EØS-avtalen – trues av stadig større jordbruksimport og utenlandske fiskekvoter. 
• Vår egen fornybare strøm prisfastsettes av EUs gasspriser, og kan – om/når ACER4 blir vedtatt – i stadig større grad dirigeres fra Norge til utlandet.
• Med EUs avløpsdirektiv – som nå er i fokus – risikerer norske kystkommuner samme rensekrav som europeiske storbyer. Regninga sendes til huseierne som pålegges unødige ekstrautgifter på titusenvis av kroner.
• EUs frie flyt gjør Norge til storimportør av utenlandsk arbeidskraft. Over 100.000 «gjestearbeidere» pendler i dag mellom Norge og eget hjemland.
  For norske bedrifter isolert kan arbeidskraftimport være lønnsomt. For det norske samfunnet er det mest skadevirkninger: Uorganisert arbeidsliv og manglende kvalifisering av våre egne. 
  I aldersgruppen 20-50 år har Norge om lag en kvart million registrerte trygdede og arbeidsledige. Hvor mange av disse kunne kommet i hel/deltidsjobb uten EUs frie flyt?

Om våre politikere hadde satt norske interesser først, hadde vi for lengst vært ute av EØS og enda flere armlengder fra EU.
Da kunne eventuelt Stortinget selv innført EU-regler som passet for norske forhold, og skrotet de andre. 
Da kunne vårt forhold til EU blitt preget av likeverdighet, ikke av underdanighet.

Politikere fra Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet står i fremste rekke når det gjelder fullt EU-medlemskap. Disse vil ytterligere svekke vår nasjonale uavhengighet under påskudd av europeisk samarbeid mot en oppkonstruert russisk krigsfare.
Før ble sånt kalt landsforræderi. I dag hedres de med  honnørord og gjenvalg.

Mot vår feighet, står andre europeiske land opp med tydelig tale:

• Spania fordømmer USA og Israel for deres krigføring i Iran, nekter USA å bruke spanske militærbaser til krigsformål, og prioriterer folks velferd framfor USAs krav om opprustning.
• Spania – sammen med Nederland, Irland, Slovenia og Island – protesterer mot Israels deltaking i Melodi Grand Prix og uteblir.
• Ungarn, Slovakia og Tsjekkia støtter fredsforhandlinger med Russland – ikke våpenleveranser til Ukraina – selv om de risikerer sanksjoner fra EU.
• Sverige industriminister Ebba Busch, truer med å stanse svensk strømeksport dersom EU gjør alvor av ekstraskatt på strømmen.
• I tillegg har vi resten av verden, det egentlige «verdenssamfunnet». Som ønsker fred, velstand og trygghet, og som skjønner lite av Vestens uprovoserte kriger og støtte til Israels folkemord.

USA og EU er våre nærmeste allierte. Samtidig er de, med sine alskens løgner, den største trusselen mot frihet og uavhengighet. Både for oss og verdens folk. Framfor stadig tettere tilknytning, må båndene løses opp:

• Oljefondets investeringer må ha en mer rettferdig verden som hovedmål, ikke størst mulig profitt. Bedre framtid for de mange styrker freden og langsiktige avkastninger.
  Mens rundt 10% av verdens befolkning bor i USA og EU-landene, investeres nærmere 85% av Oljefondet midler i disse landene.  
  Mens India, Kina og Afrika har over halvparten av verdens befolkning, får disse bare 5% av Oljefondet investeringer.
  Målet må være at Oljefondet i løpet av en femårs-periode halverer sine investeringer i USA og EU til fordel for land i den «fattige» del av verden. Samtidig bør «handlingsregelens» milliarder i budsjettstøtte gå til å bygge ut norsk infrastruktur – for eksempel jernbane fram til Kirkenes – ikke til skattelette for rikfolk og «våpen for fred».
• Gjennom EØS-avtalen er vi underlagt EU sitt regelverk. Hver måned påtvinger EU oss rundt 50 nye lover og regler. Å skrote EØS-avtalen er å gjenreise norsk suverenitet.
  Frykten for ikke å få solgt våre varer til andre, savner grunnlag. Norge eksporterer kvalitetsprodukter og har høy internasjonal tillit. Oljefonds-investeringer i nye land og markeder, åpner for nye handelspartnere og handel på likeverdige vilkår. Økt handel med BRICs-landene* vil være i felles interesse. 
  EØS-avtalen har ett års oppsigelsestid. Av stortingspartiene er SV, Rødt og Senterpartiet for oppsigelse. FrP er uklar.
• Våre baseavtaler med USA har bindingstid og kan tidligst sies opp i 2031 og 2034.
  Det betyr: Ved stortingsvalgene i 2029 og 2033 bør baseavtalene være viktig del av valgkampen. Valgskred for SV, Rødt og det nystartede partiet FOR, kan fremskynde «USA ut av Norge».
• Når det gjelder dagens Israel, ser jeg bare et alternativ: Nedfrysing av diplomatiske forbindelser, boikott og omfattende sanksjoner. Norge har forsøkt diplomati både før og etter Osloavtalen, og har – som palestinerne – blitt lurt trill rundt. Den tostats-løsning noen fortsatt tror på, er forlengst lagt død av Israels utallige avtalebrudd. 

Siste nytt er at Støre-regjeringa – etter Trump sitt ønske –  har vedtatt å sende krigsfartøy til Hormuz-stredet. Dermed blir Norge deltaker i den folkerettsstridige amerikansk/israelske krigen mot Iran. 
I mellomkrigstida skrev Jakob Sande diktet «Eg kryp».
Hvor lenge er vi tjent med å bli styrt av krypende politikere som fører oss utfor nye stup?

Eg kryp for dei store og heilage menn
– for keisar og konge og pave.
Eg dillar på rova for slag og for spenn,
med ryggen min krøkt som ein klave.
Eg bukkar og skrapar for klokkar og prest
som preikar so vent på stolen,
og krøkjer so ryggbeinet knakar og knest,
for bispen med kors på kjolen.

Og råkar eg fram på ein høglærd mann,
med briller, og skolt utan hår på,
då kryp eg på fire som best eg kann,
og kysser den jord han går på.

Og råkar eg doktor og skrivar og fut, og
lensmenn, og sovorne gutar,
då sig eg ihop som ein vaskeklut,
og djupt meg til jordi lutar.
For eg byggjer mitt liv på eit ord eg fann:
«sæt ei Eder op mot det Onde.»

So krøkjer eg rygg for den mektige mann
so djupt som ein skattetyngd bonde.

Jan Christensen
 

* Brics landene består i dag av Brasil, Russland, India, China, Sør-Afrika, Egypt, Etiopia, Iran, De forente arabiske emirater, Indonesia og Saudi Arabia. 
Hviterussland, Bolivia, Cuba, Kasakhstan, Malaysia, Nigeria, Thailand, Uganda, Usbekistan og Vietnam er såkalte «partnerland».