I et svar til en tekst, hvor jeg kritiserer Thomas Fazi, hevder Pål Steigan at jeg ser vekk fra profittratens betydning for velferdsstaten. Selv vil jeg hevde at Steigan i likhet med Fazi ser seg blind på perioden mellom 1940-70, og i tillegg uttrykker et for pessimistisk syn på dagens forhold.

Eirik Kjønnøy.

Kirstendommen som den første klassetenkningen

Som jeg påpekte i min forrige tekst, startet forbedringen av under- og middelklassens forhold lenge før 1940. Opphevelsen av slaveriet, som bredte om seg i jernalderen, hadde i Vesten sitt utgangspunkt i den kristne tanke om menneskets likhet og pågikk fra ca. 500 til 1865. Selv om den i starten ofte ikke innebar en forbedring av de frisattes levestandard, så var opphevingen av slaveriet en grunnstein for enhver suksessfull klassekamp fra underklassens side.

Senere spilte kampen for trykkefriheten, stemmerett og organisasjonsfrihet, som spredte seg i kjølvannet av den franske revolusjon, en sentral rolle. Uten disse ville det vært vanskelig å organisere noen arbeiderbevegelse, som fra slutten av 1880-tallet sørget for at en stadig større del av den materielle velstanden, som ble produsert, falt arbeiderklassen til gode. Fra 1880 til 1940 gikk, for eksempel, reallønnen i USA fra 2.880 $ til 7.600 $ i 1940, og i tillegg kjempet man seg til kortere arbeidsdager. I USA sørget klassekampen for at gjennomsnittlig arbeidsdag gikk fra 10 timer pr. dag på 1880-tallet til 8 timer på 1920-tallet, mens antallet dager man jobbet i uken sank fra 5 til 6 før 1940.

Flere drivkrefter enn fallende profittrate

Selvsagt kan man hevde at reduseringen av utbyttingen, som den reduserte arbeidstiden innebar, ble tålt fordi overklassen ønsket å demme opp for sosialistiske og anarkistiske grupperinger. Likevel er reduksjonen et klart bevis på at klassekampen reduserte klasseforskjellene før 1940.

Når det gjelder utviklingen etter 1970, så skal det ikke nektes for at den fallende profittraten påvirket kapitaleierne. Samtidig må man ikke glemme at 1968-opprøret viste for overklassen at klassekompromisset ikke ga en garantist mot revolusjon. Kapitaleiernes klassekamp, som blant annet ble ført gjennom nyliberalismen, kan derfor ikke bare forstås som en reaksjon på økonomiske forhold.

Klasseforskjellene var langt større for 100 år siden

Man skal heller ikke overdrive effekten av denne klassekampen. Steigan gjentar Fazis overdrivelser når han skriver at:

«Kapitalistklassen har langt på vei knekt arbeiderbevegelsen, rasert velferdsstaten og gjenopprettet klasseforskjeller som vi må tilbake til tida før første verdenskrig for å finne maken til».

Makten overklassen har over under- og middelklassen er i dag langt svakere enn den var før 1. verdenskrig, mens velferdsnivået ikke er sammenlignbart. I 1914 kunne overklassen sende millioner av arbeidere i døden for sine imperiale drømmer, mens vår tids største imperialist: USA, neppe tåler så mye som 10.000 døde etter en eventuell invasjon av Iran. Individualismen som i visse spørsmål svekker de lavere klasser, gjør det altså langt vanskeligere for herskerklassen å få vanlige folk til å dø for seg.

Man er heller ikke like utbyttet som før 1. verdenskrig. Selv om inntektsforskjellene er tilsvarende, er utbyttingen klart lavere fordi man jobber færre og kortere dager, mens man har mer ferie og nyter en langt lengre pensjonisttilværelse enn for 112 år siden. For å illustrere hvordan dette gjør at man i dagens Europa er betraktelig mindre utbyttet enn i 1914 kan man se nærmere på pensjon. I 1914 levde europeere i snitt til de var 50-55, og om de var heldige kunne de leve et par-tre år som pensjonister. Siden dagens europeere i snitt lever til de er 81 og pensjonerer seg når de er 61 år, betyr dette at man i dag lever 17-18 år lengre på oppspart pensjon. Dette vil si at man i dagens Europa bruker en mindre andel av sin levetid på å produsere merverdi for kapitalistene. Derfor sitter også kapitalistene igjen med mindre av samfunnets totale verdiskapning, fordi en langt større andel av denne går med til å lønne pensjonister.

I tillegg kan man nevne forhold som at tilgangen på utdanning for folk flest er langt høyere, at færre må ty til prostitusjon, at maten er sunnere, arbeidsforholdene tryggere osv. Det blir derfor feil å si at klasseforskjellene er tilbake på samme nivå som i 1914, selv om klasseforskjellene har økt siden 70-tallet.

Hvis arbeiderbevegelsen virkelig var knekt

Dette gjør også at påstanden om at arbeiderbevegelsen langt på vei er knekt, fremstår som overdrevet. Hadde arbeiderbevegelsen vært nesten knekt, ville man ha vært tvunget til å jobbe 10-timersdager for å unngå og få støt fra en chip, som var koblet til et mål over ens gjeld, som man var født med i en verden, hvor overklassens barn kunne føre krig på samme måte som adelen i tidlig middelalder.

En utvikling som kan snus

I den vestlige verdenen man lever i har imidlertid reallønnen stått stille siden 70-tallet, mens overklassen jobber med å demontere demokratiet og kutte velferdsordningene til et minimum. Det er med andre ord snakk om en del av verden hvor ting går i feil retning, fordi under- og middelklassens politiske bevegelser er for svake og ufokuserte. Det er dog ingen grunn til å tro at man ikke kan snu denne utviklingen. Epstein-filene viser at overklassen må trues til enhet, mens Maga og Meloni viser at høyrepopulisme ikke skaper bedre kår.

Nytt klassekompromiss?

Siden automatiseringen gjør hver arbeider stadig mer effektiv, og derfor gjør det mulig å øke profittraten, så er det heller ikke utenkelig å få til et nytt klassekompromiss. Sannsynligheten for at dette økes ytterligere av den destruktive politikken, som det amerikanske imperiet fører. Europa står på terskelen til en økonomisk krise, som følge av Ukraina-konflikten, som ble skapt av USA men betales av europeere, som får økte energipriser igjen for våpenstøtten. Samtidig blir den amerikanske imperiepolitikken stadig mer hasardiøs og truer nå med å føre statene inn i et nytt Vietnam. En allianse mot det amerikanske imperiet og dets medløpere, vil derfor kunne danne grunnlaget for en bred demokratisk bevegelse som også omfatter store deler av den amerikanske befolkningen.

Uansett om man mener at et nytt klassekompromiss er mulig eller ikke, så bør alle kunne si seg enige i at man trenger en mer fokusert og dedikert, demokratisk bevegelse. En bevegelse som jobber for å øke under- og middelklassens velstand og makt på bekostning av overklassens. Jeg vil derfor oppfordre alle til å komme med innspill til denne korte teksten, hvor jeg legger frem et forslag til et program for en slik bevegelse. Trenger man et slikt program? Om så, hva bør hovedpunktene være? Om ikke, hva bør gjøres? 

---

Les også: