«Det som nå utspiller seg internasjonalt, er ikke lenger en fjern konflikt vi kan betrakte på avstand. Det er en farlig opptrapping som truer med å trekke stadig flere land inn i en bredere konfrontasjon. I denne situasjonen er det avgjørende at Norge ikke lar seg drive med av krigshisseriet som nå preger deler av den politiske debatten, men i stedet tar et klart og selvstendig standpunkt for fred».

Dan-Viggo Bergtun.

Jeg skriver dette med en erfaring som få i dagens debatt kan vise til. Jeg arbeidet for fred i internasjonale fora og tjenestegjorde som FN-soldat i Midtøsten allerede i 1978. Jeg har sett krig på nært hold. Jeg har sett hva den gjør med oss mennesker, med familier og samfunn. Krig er ikke strategiske kart og analyser. Det er ødelagte liv, frykt og en voldsspiral som nesten alltid eskalerer.

For én grunnleggende erfaring går igjen: maktbruk avler mer maktbruk. Vold skaper motvold. Hver militær opptrapping blir et argument for neste. Slik bygges konflikter lag på lag, til de til slutt er ute av kontroll.

Derfor er det dypt urovekkende å se hvordan militær logikk igjen får dominere. Opprustning fremstilles som ansvarlighet. Militær tilstedeværelse omtales som trygghet. Kritiske spørsmål avfeies som naivitet. Dette er ikke bare en feilslutning, det er en farlig vei å gå.

Vi ser også et økende innslag av politisk symbolpolitikk som bidrar til å normalisere denne utviklingen. Norske politikere reiser til krigsområder som Ukraina, godt beskyttet av diplomatiske og militære sikkerhetsrammer. Der viser de støtte, tar bilder og gir erklæringer. Men samtidig er det en åpenbar avstand mellom retorikk og realitet. De som taler høyest om krigens nødvendighet, er ikke de som selv må bære dens konsekvenser.

Fra trygge kontorer langt unna frontlinjen tas beslutninger som får liv og død som konsekvens for andre. Det er en alvorlig ubalanse i dette. For de som faktisk lever i krig, finnes ingen symbolhandlinger, bare en brutal hverdag.

For la oss være ærlige: mer militarisering gjør oss ikke nødvendigvis tryggere. Det kan gjøre oss mer utsatt.

Når vi i Norge har åpnet for amerikanske baser og økt militær tilstedeværelse på eget territorium, tar vi samtidig et skritt inn i stormaktsrivaliseringen. I en stabil verden kan dette fremstå som en sikkerhetsgaranti. I en verden preget av eskalering kan det få motsatt effekt. Militære installasjoner er strategiske mål. De inngår i en større militær struktur, og i en krisesituasjon vil de bli behandlet deretter.

Dette er en realitet som i altfor liten grad diskuteres åpent.

Samtidig ser vi hvordan konflikter sprer seg geografisk og økonomisk. Forstyrrelser i energimarkeder og handelsruter rammer raskt også oss. Prisene øker, usikkerheten vokser, og konsekvensene merkes i hverdagen. For folk flest betyr dette dyrere strøm, høyere drivstoffpriser og økte matkostnader.

Dette er ikke midlertidige svingninger. Det er tegn på en mer varig ustabilitet.

Industrien i Europa er allerede presset. Dersom denne utviklingen fortsetter, kan vi se nedleggelser og tap av arbeidsplasser. For “mannen i gata” betyr dette mindre økonomisk trygghet og større uforutsigbarhet.

Men det mest alvorlige er det sikkerhetspolitiske bildet. Når stormakter konfronterer hverandre indirekte, øker risikoen for direkte sammenstøt. Og når allianser trekkes inn, blir også mindre land en del av dynamikken.

Norden står ikke utenfor dette. Vi er en del av det.

Derfor er det avgjørende at vi ikke ukritisk følger en kurs som øker spenningen ytterligere. Vi må tørre å tenke selv. Vi må stille spørsmålet: gjør dette oss tryggere, eller trekker det oss nærmere en konflikt?

Å arbeide for fred er ikke naivt. Det er det eneste som historisk har vist seg å kunne bryte en spiral av vold.

Norge har en tradisjon som brobygger. Vi har fremdeles god erfaring med diplomati og konfliktløsning, på tross av de siste avsløringene om misbruk. Denne fredsrollen er viktigere nå enn på lenge. I stedet for å bidra til opptrapping, bør vi bruke vår posisjon til å fremme dialog, forhandlinger og nedtrapping.

Det betyr også å erkjenne at ensidig tro på militær styrke ikke gir varig sikkerhet. Sikkerhet skapes gjennom politiske løsninger, gjensidig forståelse og vilje til kompromiss.

Min erfaring fra Midtøsten lærte meg noe jeg aldri har glemt: når voldsspiralen først tar fart, er det de sivile som betaler prisen. Det er ikke strategene, ikke de som roper høyest for opprustning, men vanlige mennesker.

Det er derfor vi ikke har råd til å fortsette i samme spor.

Vi står ved et veiskille. Enten lar vi oss drive videre inn i en spiral der makt møtes med mer makt, eller vi velger en annen vei. En vei der vi aktivt arbeider for å bryte denne spiralen før den drar oss alle med seg.

Dette handler om mer enn politikk. Det handler om hvilken fremtid vi ønsker for oss selv og for kommende generasjoner.

Derfor sier jeg dette så tydelig som mulig: Norden må velge fred før maktspiralen gjør valget for oss.

Bilde: Fra et foredrag i Beirut, Libanon (2019), under et møte med Den arabiske liga, hvor temaet «vold avler motvold» sto sentralt.