Forsvarsminister Tore O. Sandvik hadde 2. mars en uvanlig dårlig argumentasjon for Norges militære forsvar. Han prøver seg med talemåter uten substans. Han sier at vi bygger opp forsvaret «fordi vi aldri skal måtte bruke det».

Av Arve Meisingset, leserinnlegg.

Det er dårlig tenkt og ikke sant. Vi har deltatt i krigene i Libyia og Afganistan og sendt våre våpen og penger til krigen i Ukraina. Vi er blant de største bidragsyterne per innbygger blant Nato-landene, og er derfor blant de hovedskyldige for krigen. Uten slike bidrag, ville Ukraina måttet ha overholdt Minsk 2, og det ville ikke ha vært noen krig. Våre baser og opprustning i Norge kan oppfattes som en trussel og derfor skape krig, slik det flere ganger har skjedd i Israel-Iran-konflikten. USAs baser gjør oss til bombemål i kriger som vi ikke vil delta i. 

Sandvik skriver: «Ukraina er vår største sikkerhetspolitiske utfordring. Et scenario der Russland vinner i Ukraina , vil være en farligere verden for Norge.» Det er ikke sant. Russland vil ikke engang ha hele Ukraina, og vil være fornøyd med å få Nato-landene ut av Ukraina. Derimot kan Norges bidrag til krigen være en risiko for oss. Det er kun Norges militære oppbygging og aktiviteter som kan skape konflikt med Russland. Våre Nato-partnere har mye viktigere motiver, å få hånd om våre naturressurser – olje, gass, fisk, fosfor og sjeldne jordarter. 

Det militære forsvaret har ikke verktøy til å gi fred og sikkerhet. Uansett hvor mye penger vi bruker, vil vi ikke få så mye som Ukraina har brukt, og det virker mot sin hensikt. Hvis vi vil ha bedre sikkerhet, må vi øke selvforsyninga 2-3 ganger uten utenlandske innsatsfaktorer. Det er bare å ta pengene fra forsvaret. 

Arve Meisingset,

Skjetten

Ingen verdighet

Vi har nå lenge visst at det skjedde ingen revolusjon i Kiev i 2014. Det som hendte var et opprør for å begrunne og skjule et statskupp. Snikskyttere på demonstrantenes side skjøt på sine egne og politi. Hensikten var å ta makta fra det største partiet. Statskupp er det motsatte av demokrati, og kuppmakerne har selvsagt ingen verdighet. Verdighets-revolusjonen er en løgn.

Fra denne kunnskapen følger at kupp-regimene i Ukraina ikke har noen rettigheter til landet. Porosjenko- og Zelenski-regimene har forøkt å utvide kuppet til å inkludere Donbass og Krim. Men separatistene har rett til frihet i henhold til folkeretten, og de er de rettmessige arvingene til hele riket. Ingen plikter å adlyde kupp-regimer. I 2015 forhandlet separatistene og Porosjenko-regimet fram Minsk 2-avtalen. Her skulle separatist-området i Donbass få noen grader av selvstyre innenfor et forent Ukraina. Krim hadde allerede avholdt folkeavstemning og søkt medlemskap i den russiske føderasjonen; Krim ble derfor verken okkupert eller annektert, og er nå etter eget ønske opptatt i Russland. Merk at Krim var og er en autonom republikk med eget parlament og ‘counsil’/regjering. Russland ville ikke ha Donbass.

Minsk 2 ble bekreftet i resolusjon 2202 i FN-s sikkerhetsråd. Russland, Tyskland og Frankrike stod som garantister for avtalen. Ukraina, Tyskland og Frankrike har bekreftet at de løy ved å inngå avtalen for å vinne tid, krige og okkupere alle separatist-områdene. Russland har som garantist forsvart avtalen og har invadert øst-ukraina for å stoppe angrepene. Hensikten er å ødelegge Ukrainas evne til å krige, hvilket innbefatter å holde Nato-landene ute. Russland ønsker ikke å utvide eget landområde, hvis det ikke må. Derfor er dette ikke en imperialistisk krig og ikke aggresjon fra Russlands side, men Natos ekspansjon er imperialisme og aggresjon.

Hvis Ukraina ikke hadde fått våpen og penger fra Nato-land, kunne Ukraina ikke ha kriget. Det er Nato-landene som har initiert krigen, som opprettholder den og har skylda for den. Zelenski snakker om å avslutte krigen med verdighet, men det er ingen verdighet å hente i å sende egne soldater i døden. Og dess mer krig, dess mer vil Ukraina tape.

Arve Meisingset,

Skjetten