USAs fullstendige nederlag i krigen mot Iran er ubestridelig. Selv vestlige nyhetsmedier er fulle av alarmerende artikler som advarer om et kommende sammenbrudd i verdensøkonomien dersom krigen fortsetter i samme tempo. Samtidig – og helt siden 2. mars 2026 – har Iran kontrollert Hormuzstredet, og USAs maktesløshet i denne saken kan ikke oppheves av magiske uttalelser fra den amerikanske administrasjonen: virkeligheten taler nøkternt for seg selv. 

Av Siavosh Bigonah, leserinnlegg.

Det amerikanske flyvåpenet og dets regionale styrker har også gradvis blitt presset tilbake fra sine opprinnelige posisjoner ved krigens start. Det amerikanske flyvåpenet flyr nå oppdrag fra Saudi-Arabia, Jordan og Europa, i det militærjournalister beskriver som operasjoner som er sårbare for avskjæring og i stor grad uholdbare over tid. Både NATO og den amerikanske hæren har forlatt Irak og blir nå presset til også å forlate irakisk Kurdistan. Syria blusser også opp igjen, med rapporter som tyder på grenseoverskridende beskytning og motstandsfraksjoner som opererer i USAs bakre områder. Hva som blir skjebnen til det syriske regimet gjenstår å se. 

Samtidig har det sionistiske regimets offensiv mot Hizbollah i Libanon angivelig stoppet opp, og ifølge noen rapporter til og med blitt presset tilbake. Militæret er igjen i ferd med å evakuere bosettere i den nordlige delen av Israel. De siste dagene er det også observert at Iran trenger inn i israelsk luftrom med relativ letthet. Iran sender noen få missiler om gangen, som klarer å nå sine mål ved å omgå luftforsvaret. Noen analytikere omtaler dette fenomenet som «AD exhaustion» (utmattelse av luftforsvaret). 

Opptakene jeg har sett viser tydelig at israelske luftvernmissiler i sluttfasen av iranske missilangrep i økende grad ikke klarer å spore banen til de iranske missilene. De ser ut til å være i en slags forvirring i luftkampområdet, og samler seg langt unna målene sine. Mest sannsynlig er dette effekten av at radarene til Epstein-koalisjonen i regionen er blitt eliminert. Dermed kan kortdistanseradarene inne i Israel ikke pålitelig forutsi banen til innkommende missiler. Iran kan også samtidig bruke mer avanserte missiler – kjent for å endre bane underveis – noe som gjør dem enda vanskeligere å spore. 

Rapporter tyder på at problemet også er observert med eldre missiler, noe som har fått mange til å konkludere med at Iran har oppnådd dominans i missilluftrommet over sine fiender. Irans erklæring om missildominans over Israel kan derfor ikke avvises, gitt det som har blitt observert de siste dagene basert på videobevis. 

Spørsmålet er om USA vil fortsette med en dum strategi – slik det kollektive Vesten gjorde i Ukraina – eller om det vil trekke seg tilbake på en eller annen måte og begrense tapene. De siste signalene tyder på at USA forsøker å oppnå en forhandlet løsning med Iran gjennom ulike kanaler og land. Iran benekter imidlertid kontakt på høyt nivå og fastholder at landet ikke vil akseptere noen annen løsning enn den det allerede har krevd. 

Etter min vurdering er Iran innstilt på å kjempe mot USA i en landkrig som vil tvinge USA til å gjøre større innrømmelser og bekrefte en fullstendig tilbaketrekning fra Vest-Asia. En landkrig vil også styrke Irans posisjon både innenlands og globalt, ikke bare ved å gi landet nærmest mytiske fortellinger, men også ved å frembringe en ny generasjon revolusjonære i kjernen av Den islamske republikken som vil kunne konsolidere makten i generasjoner fremover – både ovenfra og nedenfra. Om USA vil gå inn i en bakke­krig gjenstår å se. 

Per nå undersøker USA hvilke alternativer det har, bortsett fra en landkrig, for å begrense tapene. Kanskje vil det trekke seg tilbake og la den sionistiske staten klare seg selv. Det finnes tegn som kan tyde på dette, men det er fortsatt for tidlig å si. Én ting er imidlertid sikkert: fordømmelsen rettes ikke mot Iran, men mot Epstein-koalisjonen, som entydig blir anklaget for å sette verdensøkonomien og hele verdenssystemets velferd i fare. Kostnadene for USA øker dag for dag uten noen seier i sikte.