Når Norge gjøres dyrere med vilje – og sannheten skjules bak «krig» og «marked»  

Det norske folk blir løyet for. Ikke i små nyanser, ikke i ubetydelige detaljer, men i selve grunnforklaringen på hvorfor livet i Norge blir stadig dyrere. Hver gang drivstoffet stiger, hver gang strømregningen øker, hver gang handlekurven blir tyngre å bære, kommer de samme forklaringene: krigen i Ukraina, uro i Midtøsten, globale markeder, valutabevegelser. Alltid noe utenfor. Alltid noe som gjør at ansvaret kan flyttes bort fra dem som faktisk styrer landet.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Men sannheten er en annen. Norge er ikke et fattig land. Norge er ikke et land uten ressurser. Norge er et av verdens rikeste land, med enorme energiressurser, fiskeressurser, landbruksressurser og en statlig formue som få land i historien har vært i nærheten av. Likevel lever befolkningen i et kostnadsnivå som stadig presses oppover, som om vi var et land uten kontroll over egne ressurser. Dette er ikke natur. Dette er politikk.

Se på drivstoffet. Når en nordmann fyller tanken, betaler han ikke først og fremst for olje. Han betaler for et avgiftssystem. I 2026 ligger veibruksavgiften på bensin på rundt 3,77 kroner per liter og CO₂-avgiften på rundt 3,80 kroner per liter. På diesel ligger veibruksavgiften på rundt 2,28 kroner per liter og CO₂-avgiften på rundt 4,42 kroner per liter. Allerede her har staten lagt mellom seks og åtte kroner i rene særavgifter på hver eneste liter, før merverdiavgiften i det hele tatt kommer på toppen. Og så kommer den – 25 prosent merverdiavgift på hele summen, altså også på avgiftene. Det betyr at staten ikke bare tar avgift. Den tar avgift på avgiften. Resultatet er en pumpepris der en massiv andel ikke har noe med produksjon eller levering av drivstoff å gjøre, men med politisk bestemte påslag. Samtidig viser bransjen selv at avgiftene kan utgjøre rundt 60 prosent av pumpeprisen. Dette er ikke et marked. Dette er en avgiftsmaskin.

Og som om ikke det var nok, betaler bilisten videre. Trafikkforsikringsavgiften ligger på over seks kroner per dag for vanlige biler. Bompenger kreves inn over hele landet. Registreringsavgifter, omregistreringsavgifter, årsavgifter – alt er lagt opp i lag på lag. Mobilitet i Norge er ikke bare nødvendig. Den er gjort til en kontinuerlig inntektskilde for staten.

Så kommer strømmen. Norge er et av verdens mest energirike land, bygget på vannkraft. Likevel betaler folk en strømregning som består av langt mer enn strøm. Først kraftprisen. Så nettleien. Deretter elavgift – i 2026 på over syv øre per kilowattime i normal sats. Så Enova-påslag gjennom nettleien. Og til slutt 25 prosent merverdiavgift på hele regningen. Igjen: avgift på avgift. Samtidig finnes det offentlige referansepunkter som viser hvor absurd dette er. Konsesjonskraftprisen for 2026 er satt til rundt 14,7 øre per kilowattime. NVEs egne beregninger legger drifts- og vedlikeholdskostnader for vannkraft ned mot 6 øre per kilowattime. Likevel betaler folk langt mer. Ikke fordi strømmen er dyr å produsere, men fordi systemet rundt er gjort dyrt.

Så til maten. Her er bedraget enda mer raffinert. På vanlige matvarer betales 15 prosent merverdiavgift. På servering er det 25 prosent. Alkohol ligger på full sats. I tillegg kommer særavgifter. Sukkeravgiften ligger på nær 10 kroner per kilo. Emballasjeavgifter legges på drikkevarer. Og så kommer det ingen snakker om: kostnadene bak maten. Drivstoffet som brukes i produksjon og transport. Strømmen som brukes i produksjon, lagring og butikk. Avgiftene som ligger inne i alle disse leddene. Resultatet er at matprisen ikke bare er mat. Den er summen av hele avgiftssystemet.

Og så står folk der og betaler – og får høre at dette ikke betyr noe.

Samtidig presses bøndene. Inntektene i landbruket er dokumentert lave sammenlignet med andre grupper. Mange må ha ekstra jobb for å klare seg. Likevel er prisene i butikk høye. Hvor blir pengene av? De forsvinner ikke. De samles i systemet. Mellom bonden og forbrukeren ligger et dagligvaremarked dominert av tre aktører. Rundt 95 prosent av all mat handles gjennom disse. NorgesGruppen alene har over 40 prosent markedsandel og over 100 milliarder kroner i omsetning. Samlet sitter de tre store igjen med milliarder i overskudd hvert eneste år. Dette er ikke et fritt marked. Det er et konsentrert system der makten over prisene ligger hos få.

Og så kommer oljen – selve symbolet på norsk rikdom. Her avsløres kanskje det største paradokset. Offentlige tall viser at enhetskostnader for oljeproduksjon i perioder har ligget langt under markedsprisen. Samtidig produserer Norge hundrevis av millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter årlig, og staten tar inn hundrevis av milliarder kroner i netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten. Dette er ikke et land som mangler penger. Dette er et land som svømmer i penger. Likevel behandles befolkningen som om ressursene ikke finnes.

Det er her løgnen om «krigen» blir så gjennomskinnelig. For ja, internasjonale forhold påvirker priser. Men i Norge er grunnkostnadene allerede bygget opp gjennom avgifter, reguleringer og politiske valg. Krig brukes som forklaring. Systemet er årsaken.

Og hvem har bygget dette systemet?

Arbeiderpartiet går som en rød tråd gjennom denne utviklingen. Ikke alene, men som en bærende kraft. Det er en politisk tradisjon som har gjort staten til hovedforvalter av verdiskapingen, og folket til finansieringsgrunnlag. Det er en politikk som har akseptert stadig høyere avgifter, stadig tettere integrasjon med europeiske markeder gjennom EØS-avtalen, og stadig mindre direkte kontroll over egne ressurser.

Dette er ikke en ulykke. Det er en retning.

Og konsekvensen er brutal: et land som kunne vært blant verdens mest økonomisk stabile og selvbærende, er blitt et land der folk presses på grunnleggende behov, mens staten og systemet vokser.

Dette er ikke lenger en debatt om enkeltavgifter. Det er en debatt om selve styringsmodellen. Om hvem Norge skal være til for. Om folket skal være herrer i eget hus – eller betalere i et system de ikke kontrollerer.

For når et system over tid produserer det samme resultatet – høyere kostnader, større avstand mellom folk og makt, mer komplekse forklaringer og mindre reell kontroll – da er det ikke lenger snakk om feil. Da er det snakk om struktur.

Og strukturer endres ikke med små justeringer.

De må brytes opp.

Derfor er spørsmålet ikke lenger om drivstoffet er for dyrt, om strømmen er for dyr, eller om maten er for dyr. Spørsmålet er om systemet som produserer disse prisene fortsatt har legitimitet.

Og det leder til det spørsmålet stadig flere nå begynner å stille:

Skal Norge fortsette som et monarki med en styringsstruktur der makten i praksis ligger utenfor direkte folkelig kontroll – eller er tiden inne for å ta det neste steget og bygge en republikk, en reell folkestyrt modell der kontrollen over ressurser, økonomi og politikk faktisk ligger hos folket?

Det er ikke et ekstremt spørsmål.

Det er et nødvendig spørsmål.