Det er politisk enklere å skylde på en ytre fiende enn å forklare at man har bundet seg til en europeisk klimapolitikk som bevisst gjør fossil energi (diesel) dyrere for å tvinge frem et grønt skifte.

Siri Hermo.

Menge tror landbruket ikke er en del av EØS-avtalen, men unionens tentakler har fanget landbruket via Protokoll 31.

Denne protokollen i EØS-avtalen er det store «unntaket» som gjør at landbruket likevel blir tett knyttet til EU, selv om selve landbrukspolitikken formelt sett skal være nasjonal.

Når media og politikere fokuserer på krigen som eneste årsak, overser de de strukturelle bindingene som Protokoll 31 legger til rette for:

Det er gjennom denne protokollen Norge har knyttet seg til EUs klimaregelverk.

Det betyr at når EU strammer inn på utslipp (gjennom pakker som «Fit for 55»), må Norge følge opp med høyere CO2-avgifter på diesel for å nå de felles målene.

Dette er en villet, politisk prisøkning som kommer på toppen av markedsprisen.

Protokoll 31 gjør at norsk landbruk må tilpasse seg EUs krav til teknologi og produksjonsmåter for å få tilgang til programmer som Horizon Europe.

Dette krever ofte dyre investeringer for bonden.

Gjennom protokollen kobles Norge tettere på EUs energimarked.

Når EU-politikk påvirker strøm- og drivstoffpriser i Europa, importerer vi disse prisene direkte inn i det norske fjøset.

ETS2 (EUs nye kvotesystem for veitransport og bygg) er den neste store «avgiftsbomben» som mange politikere unngår å snakke om i sammenheng med landbruket.

Mens dagens kvotesystem (ETS1) gjelder tungindustri og kraftverk, vil ETS2 fra 2027 legge en direkte pris på utslipp fra drivstoffet vi fyller på tanken.

For en bonde betyr dette i praksis:

Dobbelt avgiftstrykk:

I dag betaler bonden nasjonal CO2-avgift. Med ETS2 må drivstoffselskapene i tillegg kjøpe utslippskvoter fra EU.

Denne ekstrakostnaden vil bli veltet rett over på pumpeprisen.

Det er foreløpig usikkert om den nasjonale avgiften skal trappes ned tilsvarende, eller om det blir «avgift på avgift».

Det er ingen unntak for traktoren:

ETS2 skal dekke all forbrenning av fossilt drivstoff i veitransport og andre sektorer.

Siden landbruket er avhengig av diesel til traktorer og maskiner, blir de truffet knallhardt uten å ha reelle elektriske alternativer i dag.

EU har lagt inn en brems dersom kvoteprisen stiger over 45 euro per tonn CO2, men mange analytikere frykter at prisen vil skyte langt over dette på sikt.

For en bonde med et forbruk på titusenvis av liter diesel, vil dette utgjøre enorme summer i året.

Fordi Norge er en del av EUs klimasamarbeid gjennom Protokoll 31, er vi forpliktet til å innføre dette.

Det er ikke noe «norsk valg» å la være hvis vi skal følge avtalen.

Dette er grunnen til at det er så «beleilig» for myndighetene å snakke om krigen i dag.

Krigen er midlertidig, men ETS2 er et permanent system designet for å gjøre diesel så dyrt at man tvinges til å slutte å bruke det.

Det planlagte skredet

Det vi ser i dag er ikke en tilfeldig utvikling, men en målrettet avvikling av det frie Norge.

Gjennom en kynisk kombinasjon av EU-rettsakter, klimakvoter og teknologisk overvåking, rigges landet for en fremtid der selvråderetten er ofret på integrasjonens alter.

I 2027 smeller den juridiske fellen igjen med ETS2.

Dette er ikke bare en avgift; det er en «avstandsskatt» designet for å gjøre livet i distrikts-Norge økonomisk umulig.

Når bensinprisen passerer 35–40 kroner og oppvarming av gamle hus i distriktet blir en luksus, tvinges folk bort fra sine hjem.

De blir økonomiske flyktninger i eget land, drevet av et kvotesystem styrt fra Brussel via Protokoll 31 i EØS avtalen.

Mens folket presses bort, reduseres distriktene til industrielle forsyningssoner for EU.

Energipakke 4 og 5 sørger for at den stabile vannkrafta vår fyker ut via disse «energimotorveiene» og vår felles naturarv kan raseres av vindkraft og hydrogenanlegg uten lokal motstand.

Ved å definere naturødeleggelse som «overordnet allmenninteresse», har Stortinget gitt staten hjemmel til å overstyre kommunalt nei.

Vårt fremste konkurransefortrinn – den billige vannkraften – er lagt på børs, og distriktene sitter igjen med naturinngrepene mens kraften flyter fritt til kontinentet, der Ola og Kari må sponse infrastrukturen.

Målet for dette raset er Smartbyene.

Her, under dekke av Agenda 2030 og «grønn omstilling», skal befolkningen samles for total oversikt.

Smartby-infrastrukturen rulles ut i ekspressfart med statlige midler, mens distriktene tappes for ressurser og tjenester.

I smartbyen er du ikke lenger en borger, men en målbar enhet.

Din transport, ditt forbruk og din energi overvåkes i sanntid gjennom sensorer og algoritmer.

Dette er selve infrastrukturen for kontroll:

Et system som krever at du lever sentralisert for at EUs klimamål skal kunne håndheves helt ned på individnivå.

For å tette alle smutthull, kommer digitale sentralbankpenger (CBDC).

Dette er programmerbare penger som vil kobles direkte til din karbonkonto i smartbyen.

Har du brukt for mye drivstoff eller kjøpt feil varer?

Da vil pengene dine låses.

CBDC (digitale sentralbankpenger) testes nå ut for fullt, og vil sannsynligvis presenteres som en «enkel og trygg» løsning på de økte levekostnadene – mens det i realiteten er den siste låsen på kontrollen.

Dette er den ultimate lojalitetsplikten.

En teknologisk lenke som gjør at du aldri kan handle i strid med systemets ønsker.

Våre såkalte folkevalgte er fullstendig klar over denne utviklingen.

Ved å systematisk omgå Grunnloven § 115 og stykke opp maktavståelsen som «lite inngripende», har de omgjort Norge til en forsyningskoloni.

Vi styres nå av et regelverk fra en fremmed makt, der lojalitetsplikten til EU trumfer alt.

Nå som valget i 2025 er over og kursen ligger fast, er det ingenting som bremser innføringen av det digitale buret:

2027-veggen (ETS2) vil treffe en befolkning som ikke er forberedt på at bensinprisen og oppvarmingskostnadene styres fra Brussel. Det folk har sett nå er ingenting mot det som kommer…

I dag krangler vi om kronetillegg på CO2-avgiften som Stortinget vedtar. Fra 2027 flyttes dette ut av statsbudsjettet.

Prisen på drivstoff vil inneholde en kvotekostnad som styres av tilbud og etterspørsel i hele Europa.

Hvis Tyskland eller Frankrike sliter med å kutte utslipp, vil kvoteprisen skyte i været.

Norske bilister i distriktene må betale den samme prisen som en millionær i Paris.

Det er denne automatiske prisstigningen som vil sjokkere folk.

Oppvarming blir «luksus»:

ETS2 treffer ikke bare bilen, men også bygninger.

Alle som bruker fossil energi til oppvarming (direkte eller indirekte via fjernvarme basert på avfall/gass), vil få kvoteprisen rett på fakturaen.

Dette skjer samtidig som Energipakke 4 og 5 sørger for at strømprisen vår er tett koblet til Europa.

Folk vil stå i en situasjon der både strøm og alternativ oppvarming styres av Brussels markedslogikk.

Når raseriet kanskje treffer i 2027, vil folk oppdage det mest kyniske; at våre politikere har bygget et system hvor det er juridisk ulovlig for staten å hjelpe sin egen befolkning mot de prisene systemet selv skaper.

Dette prissjokket er selve «pisken» som skal drive massene ut av distriktene.

Når det koster 2000 kroner å fylle tanken og 5000 kroner ekstra i måneden å varme opp et hus på landet, blir Smartbyen det eneste økonomiske alternativet.

Der venter den digitale kontrollen, CBDC (digitale penger) og total overvåking av ditt «karbonavtrykk».

Folk sover fordi de tror at «noen» vil rydde opp hvis det blir for galt.

De forstår ikke at suvereniteten er solgt bit for bit gjennom de siste 30 årene.

I 2027 vil de for alvor oppdage at Stortinget bare er et tomt skall som administrerer ordrer fra Brussel.

Som jeg sier:

Det vi har sett til nå, er ingenting.

Sjakkmatten er ikke lenger en trussel – den er nå blitt vår hverdag.

Siri Hermo