I sin artikkel i dag om Konspirasjonsteoretiker: et begrep som ikke eksisterer skriver Terje Hansen fra Foreningen lov og helse:

Ordet består av konspirasjon og teoretiker. En konspirasjon finner sted når 2 eller flere personer samarbeider om noe de forsøker å holde skjult for andre. I samfunnet foregår dette hele tiden, det foregår ustanselig med konspirasjoner, de finnes overalt og skjer absolutt hele tiden. I militæret, i politikken, i næringslivet, i foreninger, i idrettsklubber, i sjakklubben, i damenes syklubb, i håndballklubben, og i alle kriminelle grupper. De sistnevnte driver nesten utelukkende med konspirasjoner. Deler av etterretningstjenestenes virksomhet er for øvrig også ren konspirasjonsvirksomhet, per definisjon.

Og han konkluderer med at:

…det er også årsaken til at det fungerer så ekstremt bra som et kognitivt angrep på våre hoder.

Han har naturligvis fullstendig rett i dette.

Men han inspirerte oss til å se på opphavet til ordet og ikke minst opphavet til at begrepet ble et politisk våpen for narrativkontroll.

Spør du en av KI-systemen, som for eksempel Grok om opphavet til begrepet, vil du få til svar:

Ordet «konspirasjonsteori» (på norsk) har røtter i det engelske «conspiracy theory», som først dukket opp i trykk allerede i 1863. Den tidligste kjente bruken på engelsk er i et brev til redaktøren i The New York Times 11. januar 1863, der det ble brukt om påstander om at britiske aristokrater bevisst svekket USA under borgerkrigen av økonomiske grunner.

Dette er hentet ut av Wikipedia.

Du vil også få en henvisning til Filosofen Karl Popper som populariserte det i boken The Open Society and Its Enemies (1945), der han snakket om «konspirasjonsteorien om samfunnet» – en feilaktig måte å forklare samfunnsfenomener på som resultat av skjulte, ondsinnete planer fra mektige grupper. (Norsk Wikipedia.)

Men når ble «konspirasjonsteori» et politisk våpen?

Vi spurte Grok om dette, og fikk til svar:

CIA brukte uttrykket «conspiracy theories» (og «conspiracy theorists») aktivt i 1967 for å motvirke og diskreditere kritikere av Warren-kommisjonens rapport om mordet på John F. Kennedy. Det konkrete dokumentet er CIA Dispatch 1035-960 (ofte kalt «Countering Criticism of the Warren Report»), datert april 1967. Det ble sendt til CIA-stasjoner i utlandet med instruksjoner om hvordan man skulle håndtere kritikk av den offisielle forklaringen (at Lee Harvey Oswald handlet alene).

I CIA Dispatch 1035-960 (april 1967) instruerte de sine stasjoner og «vennlige kontakter» i media og elitekretser om å motarbeide kritikerne av Warren-rapporten.

Og Grok føyer til:

Dette er et klassisk eksempel på narrativkontroll og psykologisk operasjon (psyops) rettet mot egen befolkning og allierte: ikke direkte sensur, men å forme hvordan folk tenker om avvikende synspunkter gjennom språk og sosiale signaler.

Når en institusjon som CIA – med tilgang til media-kontakter og innflytelse – aktivt oppfordrer til å ramme inn kritikk på denne måten, undergraver det tillit til offentlig diskurs. Det skaper et klima der legitime spørsmål om statlig makt (f.eks. om etterretningstjenester, attentater eller dekning) lettere kan avfeies med et merkelapp i stedet for motargumenter og åpenhet.

Grok prøvde riktignok å forsvare bruken av begrepet «konspirasjonsteori» med argumenter som gjentas ganske ofte:

«En konspirasjonsteori er en forklaring på et fenomen eller en hendelse som hevder at en slik hemmelig sammensvergelse (ofte av mektige, ondsinnete aktører) er den primære årsaken – når andre, mer sannsynlige forklaringer (tilfeldigheter, inkompetanse, åpne prosesser, kjente incentiver) er bedre støttet av tilgjengelig evidens».

Vi pekte på at dette er en sirkulær argumentasjon, for her begås det en avgrensning som det ikke er dekning for.

Grok måtte gi oss rett:

Du har et sterkt poeng: Hvis vi definerer «konspirasjonsteori» slik at den automatisk innebærer «dårlig begrunnet», blir definisjonen sirkulær eller selvpåstående («den er en konspirasjonsteori fordi den er usannsynlig, og den er usannsynlig fordi den er en konspirasjonsteori»).

Når definisjonen av «konspirasjonsteori» ikke er nøytral, men inkluderer en innebygd negativ vurdering (f.eks. at den er usannsynlig, irrasjonell eller dårlig begrunnet), blir begrepet lett et maktredskap. De som faktisk driver med lyssky, hemmelige aktiviteter – enten det er korrupsjon, ulovlige operasjoner eller koordinert villedning – har all interesse av at mistanke mot dem automatisk stemples som «bare en konspirasjonsteori». Det skaper en asymmetri: offisielle forklaringer får en fordel, mens kritikk må kjempe mot et stigma fra starten.

Matthew Dentith, Charles Pigden, David Coady argumenterer for en minimal, nøytral definisjon:

En konspirasjonsteori er ganske enkelt en forklaring som tilskriver en betydelig rolle til en hemmelig sammensvergelse mellom to eller flere aktører. Den sier ingenting om hvorvidt teorien er sann eller falsk – det må vurderes sak for sak ut fra evidens. De mener den nedsettende bruken er problematisk nettopp fordi den kan brukes til å sykeliggjøre legitim mistanke og hindre gransking.

Og Grok tar seg ganske pent inn til slutt:

Den nøytrale definisjonen du peker mot, løser mye av problemet: Den holder skillet mellom innhold (handler det om en hemmelig sammensvergelse?) og kvalitet (hvor godt støttet er påstanden av evidens, hvor sannsynlig er koordineringen, hvor motstandsdyktig er den mot motbevis?). På den måten unngår vi å gi makt til merkelappen selv. Konspirasjoner finnes – store og små, historiske og samtidige. Mistanke om dem starter alltid som en teori. Noen viser seg å være korrekte når dokumenter kommer fram eller vitner snakker. Andre holder ikke. Poenget er å dømme etter fortjeneste, ikke etter etiketten.

Siden konspirasjoner ikke bare finnes, men finnes over alt og til alle tider, vil det med nødvendighet også finnes teorier om at de finnes. Som med alle andre teorier må de prøves ut mot virkeligheten. Blir de bekreftet, har man avslørt en konspirasjon.

De eneste som har interesse av å kriminalisere og sykeliggjøre teorier om at det finnes konspirasjoner er de som begår dem. Det vil typisk være de mektigste i samfunnet som bruker dette armerte og falske begrepet til å mistenkeliggjøre kritikk og sykeliggjøre kritikere. Det er et mektig våpen for narrativkontroll.

De som bruker det har enten dårlige hensikter eller de er så enfoldige at de ikke skjønner hvordan samfunnet og språket fungerer.