Dette er spørsmålet Daniel Sundkvist stiller i sin kronikk i dag, sitat:

«Jeg så en passende meme på Facebook. Det stod «i et land som er selvforsynt med vannkraft og produserer 231 milliarder liter med olje i året, kan ikke en energikrise med skyhøye priser på strøm og drivstoff være annet enn et fabrikkert problem».

Kjetil Tveit.

En søkkrik stat og en stadig mer utarmet befolkning, hvor har vi sett dét før? Totalitære diktaturer er det første som faller meg inn.»

Kommentar:

Jeg vil snu litt på flisa: Det ville være merkverdig om Arbeiderpartiet IKKE var onde.

Historien har vist at makten før eller siden ALLTID blir ond. Det er ikke et spørsmål OM makten blir ond, men NÅR.

Dette fordi mennesket ikke er konstruert for å ha makt over andre, og særlig ikke mye makt, eller over tid.

Med tiden vil hybrisen, hovmodet, grådigheten, begjæret eller fråtseriet legge seg som et narsissistisk slim over mennesker som i mange tilfeller var sjelelig friske og hadde gode intensjoner i utgangspunktet.

Det er bare å tenke på daværende næringsminister Jan Christian Vestre (nå helseminister) som solgte råbillig strøm til Deutsche Bahn for 30 øre per Kw/t i 10 år, hvorpå det tyske jernbaneselskapet kjøpte rådyre utemøbler fra Vestres familiebedrift.

Man selger nasjonens arvesølv for en slikk og ingenting, og oppnår egen vinning.

Eksponeringstid og dose

Når astronauter skal reparere ting i verdensrommet utsettes de for ekstreme stråledoser. Faren er at de blir alvorlig syke.

Men de tåler det – så lenge man begrenser både eksponeringstid og dose.

Slik er det også med makt.

Sveitserne har forstått dette. I Den sveitsiske føderalforsamlingen er det ikke vanlig å være yrkespolitiker. Representantene har vanlige jobber. Parlamentet møtes bare noen få uker i året.

Resten av tiden lever de i virkeligheten de styrer over.

Det er ikke tilfeldig.

Det er en erkjennelse av noe de fleste moderne demokratier har glemt: Makt må begrenses – ikke bare i størrelse, men i tid og eksponering.

Maktfordelingsprinsippet

Demokratiet er i utgangspunktet genialt konstruert.

Makten skal deles:

Stortinget lager lovene

Regjeringen gjennomfører dem

Domstolene dømmer

Alle skal holde hverandre i sjakk.

Hvis makten misbrukes ett sted, skal den stoppes et annet.

Men dette systemet har én forutsetning:

At makten faktisk er delt.

Hva skjer når den ikke er det?

Hva hjelper det med maktfordeling – når de samme menneskene, den samme kulturen og det samme tankesettet gjennomsyrer alle ledd?

Hva hjelper det med uavhengige domstoler – hvis AP-eliten er rekruttert fra de samme miljøene, med den samme partiboka?

Hva hjelper det med et fritt Storting – hvis karriereveien går gjennom det samme partiapparatet?

Den fjerde statsmakt

Så har vi mediene.

De skal være vaktbikkjen.

Stille spørsmålene.

Avdekke maktmisbruk.

Men hva skjer når vaktbikkjen fôres av den samme hånden den skal bite?

NRK mottar rundt åtte milliarder kroner i året. Resten av pressen holdes i live av støtteordninger fra staten. Resultatet er ikke alltid løgn, men noe verre:

Selektiv blindhet.

Rekrutteringen

Dette starter ikke på toppen.

Det starter i ungdomspolitikken.

Mange av dem er ikke bare yrkespolitikere.

De er sosialisert inn i maktsystemet fra de var tenåringer.

Grunnen til at Norge er blant de landene der politikerne har lavest utdanning, er at de har det så travelt med å gå fra ungdomspolitiker til livslang karriere-politiker, etterfulgt av lobby- eller «godhets»-banditt at de ikke har tid til å gjennomføre utdanningen.

De lærer ikke bare politikk.

De lærer maktens språk, og kommunikasjonsrådgivere lærer dem kunsten å snakke usant med troverdig innlevelse.

De lærer å være lojale overfor partiet og makten og at folket er et irriterende rusk som må rundlures.

At Arbeiderpartiet er onde er fortsatt bare en hypotese – så la oss gjøre en test

At AP er onde er det mest logiske, på grunn av det jeg har nevnt over. Historien kan likevel ha spilt oss et puss denne gangen. Da må vi undersøke: Vi må se om de gjør onde ting.

Jeg har allerede nevnt tidligere næringsminister Vestre som selger norsk strøm på billigsalg til Deutsche Bahn. Altså Tyskland som «kom i skade for» å legge ned 20 CO2-frie kjernekraftverk på grunn av korrupsjon og falske rapporter. Motytelsen var åpenbart at hans familieselskap fikk selge dem rådyre utemøbler.

Å svike sitt eget land for egen vinning var ondt sist jeg sjekket.

Billig energi betyr nok mat til en overkommelig pris, velstand, konkurransedyktighet, arbeidplasser og er de facto en vaksine mot inflasjon.

Arbeiderpartiet bruker makten til å pushe klimanarrativet. Også Ola Borten Moe tok opp dette med ondskap i Dagens Næringsliv i november. Sitat:

«Dersom klima betydde noe, ville vi agert annerledes.

Vi bruker mest på det som virker minst, istedenfor å bruke ressursene der de virkelig kan gjøre en forskjell. Vi handler ikke som om vi tror klimakrisen er reell.»

Moe argumenterer ganske grundig for at Norge bruker grønne penger på tiltak som knapt virker, men ikke på tiltak som monner. Han avslutter slik:

«Det er også et enormt paradoks at vi bruker mest penger på det som virker minst, istedenfor å bruke ressursene der de virkelig kan gjøre en forskjell. Om dette er dumskap eller ondskap, vet jeg ikke. Men vi agerer i alle fall ikke som om vi tror at klimakrisen er virkelig.»

Moe gir makteliten en liten sjanse: Det kan jo hende at de bare er helt ufattelig dumme, og dermed ikke onde.

At de gjør en ærlig jobb så godt de kan, men de får det rett og slett ikke til, dette med å ta logiske slutninger og gjøre fornuftige ting.

Vel… så la oss undersøke om de er ærlige?

I dag måtte Arbeiderpartiregjeringen gi etter for Stortingsflertallet som stemte for å redusere avgiftene for å unngå at den ligger på 30+ kroner literen for diesel på grunn av kombinasjonen av rekord-avgifter og krigen i Iran.

Energi er innsatsfaktor i alle ledd i samfunnet, og økte energipriser gir dyr mat, transport, og forøvrig nesten alle tenkelige varer og tjenester.

Dyr energi = høy inflasjon.

Krigen i Iran kan gi en verdensomspennende inflasjon vi aldri før har sett.

Også det grønne skiftet er inflasjonsdrivende. I 2022 uttalte DNBs Kjerstin Braathen i et diskusjonspanel i WEF følgende:

«We need to accept that there will be some pain in the process … shortages of energy, inflationary pressures … that pain is actually worth it.»

Det er altså bred enighet om at det ikke er noen forskjell på om de økte energiprisene skyldes kriser/krig, eller om de som skyldes politiske virkemidler slik som avgifter. Blir energien dyr, blir alt annet dyrt – okke som.

Så hva var finansminister Jens Stoltenbergs argument mot Stortingets ønske om en litt mer edruelig energi-avgift i dag? Jo, han sa dette:

«– Me må unngå at nokre hundrelappar i redusert drivstoffavgift vert spist opp av tusenlappar i auka rente.»

Med andre ord sier han at med lave energikostnader får vi høye priser (inflasjon) og da må sentralbanken sette opp renten for å bøte på de lave energikostnadene!

Også i radioen i dag advarte Stoltenberg mot at det ville føre til høyere priser.

Med andre ord så lyver de til oss. De er ikke ærlige.

De prøver å innbille oss at billig energi fører til økte priser på alle verdens sluttprodukter!

I tillegg jamrer de om at avgifts-reduksjonen vil koste fire milliarder, og det ikke er dekning for dette i budsjettet.

Men hvorfor er det dekning i budsjettet til å elektrifisere Melkøya til 13 milliarder da? Et tiltak som ble bestemt uten en eneste konsekvensutredning på forhånd.

Alle er jo enige i at det globalt sett ikke vil redusere mengden CO2 i atmosfæren. Regjeringen sier nå selv at de må gjøre det fordi det er for sent å snu.

Og hvordan kan 4 milliarder til billigere energi være inflasjonsdrivende, men ikke 13 milliarder til goddag mann økseskaft?

Sånn. Da har vi undersøkt om de gjør så godt de kan, men tross alt er ærlige. De er ikke det.

Da skyldes det ikke dumskap. Det skyldes ondskap.

Som sagt: Det ville vært merkverdig om Arbeiderpartiet ikke hadde blitt onde etter alle disse årene med makt uten at noen ser dem i kortene og arresterer dem når de misbruker den.

Makt fra tenåringsalderen, gjennom et langt liv, i alt for store doser, er rett og slett mer enn et menneske kan tåle uten å til slutt bli ond.

Arbeiderpartiet er antageligvis det ondeste partiet vi har, men de andre ligger ikke så langt bak dessverre.