Når lastebilene ruller sakte i protest mot skyhøye drivstoffpriser, rettes sinnet mot norske politikere og deres «avgiftskåthet».

Siri Hermo.

Men for å forstå hvorfor prisene kveler transportbransjen, må vi løfte blikket fra pumpa og se mot EØS-avtalen og de skjulte mekanismene i Protokoll 31.

Høy dieselpris er ikke et uhell; det er et villet politisk verktøy styrt fra Brussel, som Norge har skrevet under på å følge.

Protokoll 31 er motoren i det «grønne» skiftet.

Gjennom Protokoll 31 i EØS-avtalen deltar Norge i EUs klimapolitikk.

Dette er ikke bare løst samarbeid, men det rettslige grunnlaget som kobler norsk politikk til EUs klimapakker.

Det betyr at når EU bestemmer at forurenser skal betale mer, er Norge juridisk forpliktet til å følge etter gjennom økte avgifter og kvotesystemer.

Norge er en del av EUs Innsatsfordelingsforordning.

Dette er den juridiske lenken som gjør at vi må kutte 55 % av utslippene i sektorer utenfor kvoteplikt – som transport.

Hvis vi ikke når disse målene ved å prise drivstoffet ut av markedet, må staten kjøpe svindyre utslippsenheter fra andre EU-land. Regningen havner uansett hos sjåføren.

Høye avgifter på diesel er kun et symptom.

Den egentlige årsaken er at Norge har avstått styringsretten over egen energipolitikk til overnasjonale organer.

Gjennom EØS-avtalen har vi akseptert et regelverk der markedskrefter og felleseuropeiske klimamål trumfer nasjonale behov for rimelig transport i et vidstrakt land som vårt.

Dieselbrølet må derfor endre retning. Det hjelper lite å rope på lavere avgifter fra en regjering som har hendene bundet av EØS-lovens lojalitetsplikt og forrangsprinsipp.

Skal transportbransjen overleve, må vi tørre å diskutere selve fundamentet: EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs klimaregime.