Arnulf Øverlands dikt «Guernica» ble utgitt i samlingen Den røde front i 1937. Diktet er et kraftfullt politisk verk som reagerer på bombinga av den baskiske byen Guernica under den spanske borgerkrigen.

Av Arnulf Øverland

Guernica, Eibar, Durango – kjenner du navnene?
Bare navn er igjen av de blomstrende byene! Først kom de tyske bombeflyene,
så kom rottene, så kom ravnene! Og når der mørkner, kommer der skygger luskende
langs etter skogbrynet, ut fra buskene –
ulven! Det er en lukt han har kjent,
slik som det lukter av byene, når de er brent!Den gang da budet fra Guernica kom,
skjønte du da, hvad det meldte om?
En by i Spania bombardert,
jevnet med jorden, alt rasert–? Fryktelig! Grusomt! – står det i alle avisene.
Kongekroningen! Fleskeprisene!
Atter et møte i nøitralitetskommisjonen
(å, denne verdige tonen!) Tyskland hilser med glede Englands initiativ,
som gjør det mulig å skåne nonkombattantenes liv.
Krigen er altfor blodig, den må bli meget humanere
(enda den føres mot republikanere) Takk, minister Eden!
Hvor godt det er å ha dig i denne tiden!
Det gir slik en trygghet
å vite, at du står på vakt mot allslags stygghet.

Guernica – liten by, ti tusen sjele,
Det var det hele.
Kvinnfolk og unger mest; for alle mennene
var jo i krigen – fedrene, sønnene, vennene.Ofte i stille vær
kunde de høre det fjerne drønn av kanonene.
Engstelig lyttet konene,
om det kom nærmere? – om det så var fiendens hær,
som var kommet så nær?Unger, kom inn og spis!
Idag har vi fått poteter!
Moren øser opp av den dampende gryten.
Ungene eter.Da er det over dem! Jesus Maria, de kommer!
Flyverne kommer!
Luften fylles med brøl som av rasende dyr!
Verre: av stål som raser, maskiner som flyr!
Himmelen splintres av lynet!
Jorden revner!
Ennu førenn de skjønner, hvad det betyr,
kjenner de gulvet seile, rutene springe!
Jesus! – Nei, her er ingen tid til å be.
Nå får han hjelpe oss uten det!
Dette må han da se!Ungene river hun med seg ut på gaten.
Hele kvartalet, nei hele byen brenner!
Røde vulkaner slår ut der gaten ender!
Bak dem styrter et hus og sperrer dem inne!
Røk gjør dem blinde!
Flykte – hvorhen?
Der! De kommer igjen!
Alt er forbi!
Nei, om hjørnet til høire er veien fri!Endelig er de ute på åpent lende!
Frelst! Og i god behold! Det var rart å kjenne.
Glad får en være – om hjemmet ligger i grus.
Alltid finner en hus.Flokker av flyktninger kravler på alle veiene.
Nogen farer omkring og roper –
navner
på nogen de savner.
Da er de over dem! Hele sveit kommer feiende! Styrter sig ned mot de vettskremte menneskehoper,
jager dem ned i grøfter og groper,
meier dem ned med maskingeværene!
Nogen har gjemt sig innunder trærne.
Flyverne finner dem,
heltene overvinner dem!
Motorbrølet kveler skrikene,
hvor de skamskutte barna
ligger dekket av likene!Nu kan heltene
vende tilbake til teltene.
Leiemorderne kan berette
stolte om dette,
og vi skal huske det temmelig lenge,
at de for daglønn, for en beskjeden penge
skjøt på Guernicas flyktende kvinner og barn.
Nu er den tyske ‘ære’ gjenopprettet
efter nederlaget ved Marne!Røken er drevet utover bukten.
Nu kan en merke den andre lukten.
Langs efter skogbrynet, ut fra buskene
kommer ulven i flokker luskende.
Sulten og snøftende
roter den nede i landeveisgrøftene,
Når den er mett av barneskrottene,
da kommer rottene.

Guernica – byen er borte;
men navnet, nu er det kjent!
Over din branntomt reiser sig Francos
usynlige monument!
Landeveisgrøften, barnegraven
skal minne om hans hellighet paven!
Kvinnenes knokler, de siste restene,
la dem bli viet til alle prestene! La generalene
holde talene!
Folkeforbundet
tier av gode grunne.Også den hjemlige luft
er blitt tykk av fornuft:
Ingen må krenke vennligsinnede stater,
vi har hvalfett og vi har klippfisktraktater!
Vi som er små og usle må være forsiktige,
det er det eneste riktige.Frie og ufordervede menneske,
passer det dig?
Nei!
Ikke en tøddel
av overenskomst med den blodige bøddel!
Ingen forsoning med rettsforakteren,
intet brorskap med barneslakteren!
Her er det ingen ‘fornuftige’ mellemveier,
her er det død eller seier!

Kommentar:

Vi hadde diktsamlinga Den røde front hjemme og fra jeg var 5-6 år gammel leste muttern dikt fra den for meg, deriblant dette. Det var med på å forme min holdning til krig og fascisme.

Pål Steigan.