Frivillighet innebærer mulighetene til å si ja eller nei til samhandlinger med andre. En samhandling er frivillig dersom begge parter tror at de har fordel av samhandlingen (ex ante). Verdier er subjektive og i selve valgsituasjonen mener begge parter at de har subjektiv verdi (fordel eller nytte) av samhandlingen dersom begge sier frivillig ja.

Det skrives av og til om at et valg står mellom to onder. Dette er en snikinnføring av objektive verdier og implisitt antyder det at partene aldri skulle stått overfor denne valgsituasjonen eller at deres subjektive verdier er feil. Det trekkes da ofte den slutningen at en ytre part er nødvendig for å hindre slike valgsituasjoner. Det betyr at denne ytre part må sørge for at aktørene slipper å velge mellom disse to såkalte ondene. Dette kan skje på to måter. Den ytre parten kan frivillig komme med et tilbud eller forslag slik at de to partene slipper å velge. Eller den ytre parten kan sørge for at partene slipper å velge gjennom bruk av tvang (ofte mot personer som ikke er involvert i situasjonen, for eksempel skattebetalerne). Den siste veien baner veien for sentralisering av tvang med monopol på tvang som endepunktet hvilket all empiri viser.

Objektivisering av verdier fører således til intervensjonisme og institusjonalisert tvang. Beskrivelsen av valgsituasjoner som valg mellom onder er et retorisk grep for legitimering av staten og dens intervensjoner i folks frivillige samhandlinger.

Et menneske står overfor valg mellom to onder bare dersom tvang er involvert. En person står overfor en raner og har valget mellom å bli skutt eller gi fra seg lommeboken. Dette er ikke en frivillig valgsituasjon. Det kommer av at personen ikke kan si nei til raneren og situasjonen forblir uendret. Tvang betyr i dette tilfelle at begge valgmulighetene innebærer et dårligere utkomme enn hvis personen ikke møtte raneren. Tilsvarende betaler vi skatt på grunn av tvang. Vi avstår penger mot vår vilje når vi betaler og vi blir fysisk straffet hvis vi lar være.

I en frivillig situasjon kan du si nei og gå din vei. Situasjonen forblir uendret. I en tvangssituasjon er muligheten til frivillig å si nei fjernet ved trussel om sanksjoner. Ved å kalle frivillige avtaler for valg mellom to onder, gir man frivillighet de samme egenskapene som tvang. Dette visker ut det moralske skillet mellom å skape nye muligheter for andre gjennom frivillighet og å ødelegge eksisterende muligheter gjennom vold.

Frivillighet er et positivt-sum spill fordi begge parter vinner (ex ante) mens tvang innebærer at den ene parten taper. Et frivillig valg er basert på de subjektive verdier og muligheter som foreligger i det valget gjøres (eller ikke gjøres). En eventuell intervensjon fra en ytre part må også være basert på frivillighet for å unngå andre tapende parter. Sett i dette lyset er det ikke overraskende at velstandsøkningen har skjedd der frivilligheten har hatt de beste kårene. Det er tilfelle der det frie markedet (frivilligheten) rår og statlig intervensjonisme er minimal. Dessverre er det alt for lett å argumentere for tvang. Vårt språk tåkelegger virkeligheten. Hvor all samhandling er frivillig finnes ikke valg mellom to onder, men kun en avveining mellom subjektivt bedre eller et dårligere alternativer i valgøyeblikket.

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.