Det har versert en del spekulasjoner om at økningen i drivstoffavgiftene har sammenheng med situasjonen i Iran eller «verdensøkonomien». Dette er bløff fra Støre og Stoltenberg.

Marius Reikerås.

Sannheten er enklere – og mer frustrerende:

Økningen i bensin- og dieselpriser for 2026 var kalkulert og vedtatt i statsbudsjettet allerede i oktober 2025 – lenge før den nåværende situasjonen i Iran oppstod. Dette har ingenting med verdensøkonomien å gjøre.

Fakta fra statsbudsjettet: • Dieselavgiften øker med 14,5% • Bensinavgiften øker med 8,6%

• CO₂-avgiften øker med 16-17%

Dette handler utelukkende om klimapolitikk – ikke internasjonale kriser, ikke verdensmarkedet, ikke uforutsette hendelser. Regjeringen ønsker rett og slett prisene markant opp for å få folk til å kjøre mindre.

La oss slutte med bortforklaringer og kalle en spade for en spade: Dette er planlagt, politisk styrt, og kommer til å svi for vanlige folk som er avhengige av bil.

---

Vi klipper inn en kommentar fra Siri Hermo:

Siri Hermo.

Dette innlegget treffer kjernen i en av de mest direkte koblingene mellom norsk hverdag og internasjonale forpliktelser.

Du har helt rett i at avgiftsøkningene er planlagte, og årsaken ligger i et juridisk rammeverk som Norge er låst til gjennom EØS-avtalen og klimasamarbeidet med EU via protokoll 31.

Slik henger de planlagte avgiftsøkningene sammen med EØS og EUs klimapolitikk: -«Innsatsfordelingsforordningen» (ESR):

Dette er den viktigste juridiske årsaken.

Norge har en bindende avtale med EU om å kutte utslipp i sektorer som ikke er med i kvotesystemet (som veitrafikk, bygg og landbruk).

Norge må kutte utslippene i disse sektorene med 50% innen 2030 (sammenlignet med 2005).

Hvis Norge ikke når disse målene, må vi kjøpe «utslippsenheter» fra andre EU-land til en svært høy pris.

For å unngå denne boten, bruker regjeringen avgifter (CO₂-avgift og veibruksavgift) som det primære verktøyet for å tvinge frem adferdsendring (at folk kjører mindre eller bytter til elbil).

Opptrappingsplanen for CO₂-avgiften:

Regjeringen har i statsbudsjettet vedtatt at CO₂-avgiften skal økes gradvis til 2000 kroner per tonn innen 2030 (målt i 2020-kroner).

Dette er en kalkulert plan som følger EUs anbefalinger og egne klimamål.

Når avgiften øker hvert år i statsbudsjettet (som i oktober 2025 for 2026), er det for å sikre at Norge holder stø kurs mot 2030-målet i tråd med avtalen med EU.

EUs kvotesystem (ETS2) – Den nye faktoren:

Fra 2027/28 innfører EU et helt nytt kvotesystem (ETS2) som inkluderer veitrafikk og oppvarming.

Dette betyr at bensin- og dieselimportører må kjøpe kvoter for utslippene drivstoffet forårsaker.

Norske myndigheter øker derfor avgiftene for å «forkile» denne overgangen, slik at prissjokket ikke skal komme som et brak når EUs nye system slår inn i 2027/28.

Hvorfor «skylde på Iran»?

Internasjonale kriser påvirker råoljeprisen, som er den komponenten bensinstasjonene styrer etter fra dag til dag.

Men råoljeprisen er volatil og styres av verdensmarkedet.

Avgiftene er politisk vedtatt og ligger som en fast (og økende) bunnplanke i prisen.

Når regjeringen snakker om kriser, snakker de om det som skjer akkurat nå på børsen.

Når de legger frem statsbudsjettet i oktober, følger de den langsiktige, juridiske «marsjordren» fra klimaavtalen med EU.

Avgiftene øker ikke ved et uhell eller på grunn av en plutselig krise; de øker fordi Norge har skrevet under på juridisk bindende utslippsmål i EØS som krever at fossilt drivstoff blir dyrere for hvert år som går mot 2030.

Stortingets vedtak om å senke prisene er en politisk nødbrems som går stikk i strid med den juridiske motorveien EU har staket ut.

Det gir kortsiktig gevinst for lommeboka, men gjør det vanskeligere og potensielt mye dyrere for staten Norge å oppfylle klimaavtalen med EU frem mot 2030.

Siden Norge har en samlet utslippskvote for sektorer utenfor kvotesystemet (veitrafikk, landbruk, bygg og avfall) gjennom avtalen med EU, fungerer dette som et nullsum-spill.

Hvis man letter på gassen i én sektor, må bremsen trykkes hardere ned i en annen for at regnestykket skal gå opp overfor Brussel.

Når Stortinget gir «rabatt» på bensin, flytter de i praksis den juridiske byrden over på andre sektorer – og landbruket er den største og mest utsatte av disse.

Siri Hermo