Det finnes politiske beslutninger som ikke bare handler om økonomi, men som avslører hele systemet. Drivstoffavgiftene i Norge er en slik sak, fordi de ikke lenger kan forklares med nødvendighet, men kun med vilje. Vilje til å opprettholde et nivå av beskatning som ikke står i forhold til virkeligheten i landet, og vilje til å opprettholde en fortelling som stadig færre tror på.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Når regjeringen nå midlertidig fjerner veibruksavgiften, fremstilles det som ansvarlig politikk og en håndsrekning til folk flest. Men dette er ikke en løsning. Det er en pause. En kontrollert, tidsbegrenset lettelse i et system som i utgangspunktet er bygget for å hente mest mulig ut av befolkningen. Fra 1. april til 1. september skal avgiftene ned. Deretter skal de opp igjen. Det alene er nok til å forstå hva dette egentlig er. Dette er ikke en kursendring. Det er en regulering av misnøye.

For staten har ikke blitt fattigere. Norge er fortsatt et av verdens rikeste energiland. Staten tjener enorme summer på eksport av olje og gass. Inntektene fra denne eksporten er så store at de i realiteten alene kunne finansiert langt mer av den offentlige økonomien enn det som i dag er tilfelle. Likevel opprettholdes et avgiftsnivå på drivstoff som om Norge var et land uten ressurser, et land i underskudd, et land som må presse hver krone ut av sin egen befolkning for å holde hjulene i gang.

Dette er det grunnleggende paradokset som ikke lenger lar seg bortforklare. Norge tjener på energi. Samtidig straffer Norge egen befolkning for å bruke energi. Og mellom disse to punktene ligger et politisk valg.

Det valget blir enda tydeligere når man ser hvordan avgiftskuttene faktisk gjennomføres. Regjeringen valgte å ikke følge opp alle vedtakene som ble presset frem på Stortinget. CO₂-avgifter på anleggsdiesel og deler av næringsdiesel består. Det betyr at de sektorene som produserer, bygger og transporterer fortsatt skal bære en tung kostnad. Det betyr at lettelsen ikke bare er midlertidig, men også selektiv. Det er ikke hele samfunnet som får pusterom. Det er kun deler av det.

Samtidig står finansminister Jens Stoltenberg frem og advarer mot konsekvensene av å gi for mye tilbake til befolkningen. Han peker på rente, inflasjon og behovet for ansvarlighet. Det er et kjent resonnement, men det reiser et spørsmål som ikke lenger kan unngås: Hvor konsekvent er denne ansvarligheten?

For i det samme politiske landskapet bevilges det enorme summer til internasjonale konflikter og militær støtte. Det er ikke små beløp. Det er ikke marginale prioriteringer. Det er milliardbeløp. Og det er politiske valg.

Krig er ikke bare geopolitikk. Krig er også massiv forurensning. Militære operasjoner, våpenproduksjon, logistikk og ødeleggelse av infrastruktur skaper utslipp i en skala som langt overgår enkeltmenneskers forbruk. Likevel er det ikke krig som møtes med avgifter. Det er hverdagen til folk.

Det er her dobbeltmoralen blir umulig å overse. Klima brukes som begrunnelse for å øke kostnadene for befolkningen, samtidig som det føres en politikk som innebærer støtte til aktiviteter med enorme miljøkonsekvenser. Hvis målet virkelig er å redusere utslipp, må politikken henge sammen. Når den ikke gjør det, fremstår avgiftene ikke som klimatiltak, men som inntektskilder.

Og da står man igjen med det mest grunnleggende spørsmålet: Hvor mange ganger skal det samme grunnlaget beskattes?

Staten tjener på eksport av olje og gass. Staten beskatter inntekt. Staten legger på merverdiavgift. Staten legger på særavgifter. Og i tillegg kommer drivstoffavgiftene, begrunnet i både klima og bruk. Når alle disse lagene legges oppå hverandre, blir det ikke lenger et system som balanserer økonomien. Det blir et system som maksimerer uttaket.

Dette er ikke et teknisk problem. Det er et politisk problem. Og det peker i én retning.

Arbeiderpartiet har over tid beveget seg fra å være et parti som representerte folk flest, til å bli et parti som forvalter systemet. Det er en forskjell som merkes i praksis. For når politikken møter motstand, møtes den ikke med endring, men med forklaringer. Forklaringer om nødvendighet, rammer og ansvarlighet. Forklaringer som stadig færre opplever at samsvarer med deres egen virkelighet.

Resultatet er en økende avstand. Ikke bare økonomisk, men politisk og mentalt. En opplevelse av at beslutningene tas et annet sted, på et annet grunnlag, med andre prioriteringer enn de som gjelder for folk flest.

Og det er her denne saken slutter å handle om drivstoff.

Den begynner å handle om tillit.

For når staten først bygger opp et høyt avgiftsnivå, deretter gir midlertidige lettelser, samtidig som den opprettholder belastningen der det svir mest, og parallelt prioriterer milliardbruk på områder som ikke gagner befolkningens hverdag, da skjer det noe fundamentalt.

Da begynner begrunnelsene å rakne.

Og når begrunnelsene rakner, rakner også tilliten.

Det som da står igjen, er et enkelt og ubehagelig spørsmål: Er dette et system som er bygget for å tjene folket, eller et system som forventer at folket skal tjene det?

Hvis svaret er det siste, finnes det også en logisk konsekvens.

Da er det ikke tilstrekkelig med midlertidige avgiftskutt.

Da må hele grunnlaget vurderes på nytt.

For i et land som Norge, med de ressursene som finnes, med de inntektene som genereres, og med den økonomiske styrken staten besitter, er det ikke lenger mulig å forsvare et avgiftsnivå på drivstoff som om landet mangler alternativer.

Da fremstår ikke avgiftene som nødvendige.

Da fremstår de som et valg.

Og et valg kan endres.

Spørsmålet er ikke om det er mulig.

Spørsmålet er hvor lenge det skal fortsette før det skjer.