«USA er uovervinnelig» er overskriften i et intervju i Frankfurter Rundschau 28.03.2026  der Wolfgang Streeck svarer på konsekvensene av Iran-krigen, Europas svakhet og sammenlikner politikken til Merz og Schröder. Intervjuer er Michael Hesse. Her kommer både et sammendrag og noen direkte sitater fra spørsmål redigert for Politikus.

Wolfgang Streeck. Foto: OBB/Politikus

Intervjueren Michael Hesse spør Wolfgang Streeck om den israelsk-amerikanske krigen mot Iran og uroen i finansmarkedene minner ham om 1970-tallets oljeprissjokk. Streeck svarer nei – situasjonen er ikke særlig lik. Den gang var det et oversiktlig oljekartell i Midtøsten, mens USA i dag er energimessig selvhjulpne takket være fracking og derfor kan tillate seg langt mer ekstreme handlinger, inkludert en planmessig ødeleggelse av Irans energiinfrastruktur og samfunn. På den tida var også den internasjonale politiske situasjonen annerledes. For da forberedte Nixon og Kissinger tilnærming til Kina, og i Tyskland fulgte den sosialliberale regjeringen Brandt/Scheel fra 1969 en avspennbingspolitikk som førte til slutten på Østblokka to tiår seinere.

Hesse:
– Kunne krigen mot Iran vise seg å bli Trumps største feil i hans presidentskap? Åpenbart har han undervurdert krigens eskalasjonspotensial.

Streeck:
– Det gjør de alle, amerikanerne uansett, de trenger ikke Trump til det. Se på Biden i Ukraina, og selvsagt også europeerne, som lot seg overbevise av USA og Storbritannia i 2022 om at Ukraina-krigen ville være over etter noen måneder (russerne så for øvrig omtrent likt på det). I dag har EU overtatt krigen fra USA og insisterer på at den må fortsette, selv om amerikanerne har mistet interessen og russerne stort sett allerede har vunnet krigen. Hvorfor? Antagelig fordi de ikke vil innrømme at de undervurderte dens «eskalasjonspotensial», som De sier – eller også fordi de håper at en krig som andre fører for dem, skal gi teknologisk og økonomisk oppgang og større indre samhørighet. Det kommer nok ikke til å fungere, men håpet dør senere enn ukrainerne, som ifølge von der Leyen «dør for våre verdier».

– Noen mener at Trump kan bruke krigen til å manipulere valget i november på en eller annen måte. Kunne innenrikspolitiske overveielser ha oppmuntret ham til krigshandlingen?
– Det kan være: Kriger fører man også for å sveise sitt eget leir sammen og nøytralisere opposisjonen som forrædere. Men Iran-krigen er ikke populær i USA. Der dominerer oppfatningen at Trump ble overtalt til krigen av Israel og Israel-lobbyen, med løftet om at saken – Iran – ville være over på noen dager. Hva Netanjahu har av kompromitterende materiale mot Trump, vet man selvsagt ikke. Man må uansett ta med i beregningen noe som stadig blir oversett i Tyskland: at USA i prinsippet er uovervinnelige på sitt eget kontinent, mellom to hav og med bare to naboland, ett i nord og ett i sør, som de begge har full kontroll over.

– Hva betyr det?
– Derfor kan de tillate seg alt utenrikspolitisk og krigspolitisk, enhver tåpelighet, som dengang Vietnamkrigen eller invasjonen i Irak: helt meningsløst, bare sånn, og hvis det går galt, går de bare hjem igjen, dit ingen seierherre kan følge dem. Dette forklarer også hvorfor USA som en selvfølge opprettholder gamle fiendskaper mot stater som har vært litt trassige, i årtier: Kuba, Iran, Afghanistan. Uansett hvor ofte deres korstog mislykkes: De trenger ikke å reparere noe, gjøre noe godt igjen eller lære noe som helst. I januar krevde Trump en økning av forsvarsbudsjettet for 2027 til 1500 milliarder dollar, en økning på over 50 prosent fra 2026, med det høyeste militærbudsjettet i menneskehetens historie (900 milliarder); jeg antar at han på denne måten vil hindre det militære lederskapet i å spørre ham hvorfor de egentlig skal bombe Iran tilbake til steinalderen – landet har jo ikke gjort USA noe, og vil aldri kunne gjøre dem noe.

Så tar intervjueren opp at Netanjahu kan ha personlige motiver bak krigen mot Iran – at han vil redde seg fra korrupsjonssaken og sikre gjenvalget sitt gjennom vedvarende krigføring. Streeck svarer at det er mulig, men at vi ikke bør overvurdere det personlige aspektet. Ødeleggelsen av Iran er en gammel og godt delt israelsk drøm: Israel vil forbli den eneste atommakten i «Vest-Asia». Hvis USA noen gang trekker seg ut av alliansen, vil Israel, når det virkelig gjelder, ikke nøle med å bruke sine atomstridskrefter. Streeck utelukker heller ikke at Trump deltar i angrepet fordi han har fått beskjed —enten fra Netanjahu eller amerikansk etterretning — om at Israel er villig til å slippe løs sine atomvåpen i nødstilfelle. Han understreker at det strategisk er fornuftig for Israel å være beredt på alt når det gjelder egen eksistens, sjøl om landet offisielt ikke har noen atomvåpendoktrine. I praksis er det nettopp denne uberegneligheten som utgjør Israels reelle doktrine.

– Den europeiske union framstår nok en gang svakt hvis man hadde forventet mer motstand mot Trump. Bare den spanske statsministeren snakker rett fra leveren. Hvorfor er EU så svakt når det gjelder?
– EU er ingen stat og vil heller aldri bli det. Det er heller ikke opp til dem; ingen hører på dem. Når det gjelder medlemslanda, er forutsetningene radikalt forskjellige. Frankrike har tette forbindelser til Libanon og holder i tradisjonelt overmot på å være dets garantist. Spania har gamle, særlig også kulturelle forbindelser til den muslimske verden. Tyskland har sine kjente særforbindelser til Israel og et israelsk «eksistensrett», hvis definisjon Israel selv bestemmer – både når det gjelder territorial utvidelse og den indre orden i den israelske staten. Før Israel griper til sine atomvåpen, vil det utvilsomt be Tyskland om militær støtte i navnet av den tyske «statsrasjon»; intet annet EU-land, bortsett fra muligens Nederland, vil være villig til det.

– Påstanden om at Israel vil gripe til sine atomvåpen, kan jeg ikke slutte meg til. Israel oppfører seg like rasjonelt som andre atommakter.
– Det betyr at det, akkurat som de andre atommaktene, forbeholder seg retten til å bruke sine atomvåpen om nødvendig. Hva skulle de ellers ha dem til?

– En reklamerer jo også for støtte på denne måten. Den tyske kansleren Friedrich Merz erklærte først forståelse for angrepet, deretter sa han at dette ikke er «vår krig». Følger han i sporene til en av sine forgjengere, Gerhard Schröder?
– Det kommer an på hvordan man forstår disse sporene. Schröder nektet å marsjere inn i Irak sammen med Chirac og Bush II. Samlet sett ga han og Forbundsrepublikken under hans og Fischers ledelse all mulig hjelp, særlig i den såkalte «War on Terror», da Steinmeier som sjef for kanslerkontoret måtte godkjenne bruken av flyplassen i Ramstein, hvis jeg husker riktig, for hvert enkelt fly, inkludert de som fraktet fanger til torturfengselet i Guantánamo. Også Merkel, skiftevis med Sarkozy og Hollande, forsøkte stadig å holde seg unna enkelte amerikanske foretak, se Syria, se Ukraina (Minsk I og II, sammen med Steinmeier).

– Finnes det flere eksempler?
– En kan også tenke på Westerwelle, som i 2011 som utenriksminister avsto fra å stemme i FNs sikkerhetsråd, i hvert fall, da det gjaldt å legalisere den katastrofale amerikanske intervensjonen i Libya. I Tyskland er det stasjonert 40 000 amerikanske soldater innafor Nato-systemet, i tillegg til en rekke atombombefly med tilhørende atombomber, og i Wiesbaden ligger kommandosenteret for de amerikanske styrkene for alle operasjoner i Midtøsten, inkludert den nåværende bombinga av Iran. Ikke et ord av motstand fra Merz; alt i alt altså i sporene til Schröder, også Merkel, men hvor nøyaktig det er, får framtidige historikere finne ut av.

– Burde ikke den tyske kansleren Merz ha gått hardere mot Trump og Netanjahu? Eksperter frykter jo den verste energikrisen noensinne?
– Jo, det burde han, jo. Spesielt fordi det her egentlig ikke lenger handler om en energikrise, «eksperter» eller ei. Vi snakker om en verdensbrann, og da er en frista til å si: den lille olja vi trenger, kjøper vi i nødstilfelle bare fra russerne. Vi kan bare spekulere i hva Trump og Netanjahu vil gjøre neste gang. Det vi vet, er at uansett hva Trump og Netanjahu bestemmer seg for, vil de ikke høre på en tysk forbundskansler. For til syvende og sist gjør Trump akkurat som han vil.

Så tar Michael Hesse, intervjueren, utgangspunkt at verden er i krig. Hesse mener det ikke er som i tidligere verdenskriger at det står to blokker mot hverandre, og spør om en tredje verdenskrig alt har begynt.
Streeck svarer med å si at alle kriger er forskjellige. I første verdenskrig brøyt de føydale statene sammen, i andre verdenskrig dreide det seg om å nedkjempe to regionale stormakter som ville underlegge seg sine innflytelsessfærer. Resultatet blei to imperiemakter, USA og Sovjet. «Deretter mer enn tre tiår med en unipolar verdensorden der ikke en dag gikk uten at sentralmakten førte krig et eller annet sted i verden. Man kalte det «stabilitet». I dag opplever vi oppløsningen av supermakten, som ikke kan bestemme seg mellom tilbaketrekning og motstand, med tendens til motstand.» ifølge Streeck.

Michael Hesse:
– Et siste blikk i krystallkula: Hva vil en tredje verdenskrig dreie seg om?

Wolfgang Streeck:
– USA ville veldig snart angripe Kina for å forsøke å stanse dets hittil uimotståelige oppgang. Ifølge den gjeldende amerikanske sikkerhetsdoktrinen må det ikke finnes noen stat på jorda som er jamnbyrdig med USA. USA ville  sette Russland under press fra Vest-Europa, eller la NATO gjøre det, dels for å hindre Russland i å hjelpe Kina, dels for å tvinge Kina til å bruke ressurser på å støtte Russland. Japan og NATO-Europa, Tyskland spesielt, ville bli pressa til å delta på USAs side. Allerede nå kan Iran-krigen ikke vare lenge nok for Israel, fordi den dekker over annekteringen og den etniske rensningen av Gaza, Vestbredden og Sør-Libanon som fortsetter ubemerket. Alt annet ligger, med Clausewitz, i tåke over et større krigsområde.

Oversatt og publisert av Politikus.

---