Forestill deg Norge rett etter siste verdenskrig. Fattig, og med små forskjeller. Likhet. Fred og nøytralitet. Framtidstro.Så endringer. Polarisering. Kaldere klima. I 1948 sa vi ja til Marshallplan, dollar og kapitalisme. Året etter ble vi NATO-medlem. Nord-Norges frigjørere ble våre fiender, okkupantmakten våre venner. Med krigen i Ukraina tok russerhatet overhånd.

Jan Christensen.

Innenriks begynte endringene et par tiår før årtusenskiftet. Med oljerikdommen kom jappetiden. Alle skulle være sin lykkes smed. Alt var mulig.
Folketrygden, som fra 1967 skulle sikre alle en verdig pensjonstilværelse, utviklet seg vekk fra målsettingene. 
Arvesølvet vårt, strømmen, gikk fra å være gevinsten av generasjoners slit, til melkeku for noen få.
Offentlig eid virksomhet og tjenester ble omgjort til butikk. Folks behov ble vurdert ut i fra lønnsomhet og markedsøkonomi.

 Ulikhetene ble større. Noen høstet tosifra millionbeløp i årsgasje, mens andre strevde med å få endene til å møtes. Flere ble «working poor» – folk i full jobb som i tillegg måtte ha sosialhjelp for å overleve.
I dag legges utkantstrøk ned, kommuner sultefores, boligpriser i pressområdene skyter i været.
Arbeid for alle skjules av store mørketall.
Ungdom utdannes til hvitsnippere, ikke til yrker som samfunnet trenger. For å holde hjula i gang, åpnes grensene for fagfolk som trengs bedre i eget hjemland.
Til tross for to EU-nei fra folket – trosser våre politikere fortsatt folkeviljen. Gjennom EØS har vi i dag mer EU enn det vi sa nei til i 1972 og 1994.
Gradvis går vi mot 2/3-samfunnet. Et flertall som klarer seg rimelig bra, en tredjepart som stadig sakker akterut.
Når applauderte det norske folk en sånn utvikling?

I norske stortingsvalg stemmer 75-80% av velgerne. Nærmere 4 av 10 bytter parti ved hvert valg. Om hjemmesitterne kom seg opp av sofaen og de utro velgerne fant nye retninger, kunne mye skje.
Kanskje også et valgskred der partier som har programfestet gjenreising av norsk sjølråderett og mindre forskjeller fikk avgjørende innflytelse?
Hva  med en trippelallianse – Rødt, SV og FOR; det nystartede partiet Fred og Rettferdighet? 
Hva kunne ikke en slik allianse fått til i et demokratisk styrt Norge? Forutsatt respekt for gamle kjernesaker, egne valgløfter og folkeviljen?

Noen eksempler:

Oppsigelse av EØS-avtalen. Ut av ACER og andre EU-byråer. Norske lover lagd av våre folkevalgte, ikke av Brussels byråkrater. Likeverdige handelsavtaler med flest mulig land, både i nære og fjerne områder.

Sjølstendig utenrikspolitikk. Oppsigelse av NATO-medlemskapet og ingen amerikanske militærbaser, radarstasjoner eller spionsentraler på norsk jord. Vektlegging av nasjonalt forsvar og verneplikt, med eller uten våpen.

Nasjonal kontroll over data og programvare. Ikke lenger fritt fram for fremmede makter å styre norsk sikkerhet og beredskap. 

Oljefond med investeringer over hele verden. Mest i «utviklingsland», men også i hjemlig infrastruktur. 

Økt sjølberging av livsviktige varer. Hele landet tas i bruk. Beredskapslagre for matvarer og medisiner.

Norsk natur som hele folkets eiendom. Vannkraft som tjener folket. Rimelig strømpris for rimelig forbruk, og strøm som tas av børs. Kun eksport av overskuddskraft. Norsk råderett over egen solenergi og vindkraft.

Mindre forskjeller kan oppnås både gjennom lønn,  skattlegging, prispolitikk og velferdsytelser.
De siste tiårs store produktivitetsøkninger har havnet i lommene på direktører, aksjeeiere og spekulanter. Lavtlønte er fortsatt lavtlønte, en sjukepleier-lønn er fortsatt ikke nok til boligkjøp i storbyen. Prosentvise tariffoppgjør sementerer forskjellene. Når brødprisen øker med en femmer, betaler alle denne ekstra femmeren. Hvorfor får da ikke alle den samme lønnsøkninga? Det vil si: I kroner framfor i prosent?

I Den norske bank, DnB, som kontrolleres av den norske stat, får toppsjefen bortimot 20 millioner kroner i året. 
Kraftmeglere, som tjener fett på dyrest mulig strøm til deg og meg, kan fylle egen lomme med 30 millioner kroner i året. For Einar Aas fra Grimstad ble 2016 et rekordår: Over 800 millioner i fortjeneste!
En norsk toppadvokat kan sitte igjen med hundre tusen kroner etter et dagsverk.
Sånne lønninger er uanstendige, uansett dyktighet.
Når ginikoeffisienten måler ulikheter og finner at de er små i Norge, skyldes det vårt fravær av ekstrem fattigdom. Ikke små forskjeller i inntekt eller formue. 
Tidligere Buskerud-stortingsmann Lundteigen mener at ingen burde tjene mer enn statsministeren. Det vil si en årsinntekt på par-tre millioner som øvre lønnstak. 
Og lønnsgolv? En minstelønn som alle hadde krav på og som sikret anstendig liv?

Høyt lønnsnivå skrur opp priser og avgifter. Dagligvarer blir dyrere. Ikke fordi de koster mer å produsere, men fordi mange har råd til å betale mer.
Med oljealderen fikk mange store inntektsløft. Den seinere «globalisering» forsterket utviklinga. Folk i mer tradisjonelle jobber, havnet i bakevja.

Myndighetene fjernet momsen for at elbilene skulle bli billigere. Hva kan gjøres for de som bruker hele inntekta for å overleve? Sånn at også de får råd til sunn mat, tilfedsstillende bolig og kanskje litt ekstra?
Fjerne dagligvaremomsen? Innføre priskontroll og prisreguleringer? Senke boliglånsrenta?

Skattepenger skal sikre velferd og offentlige tjenester. Ved valg er skattelette alltid et aktuelt tema. I 2017 gikk Ap-Støre til valg på det motsatte, og tapte.  

Personskatt på inntekt i Norge er sånn midt på treet, om vi sammenligner med andre vestlige land. For toppskatten, som bare betales av folk med høye inntekter, er den langt lavere hos oss enn for eksempel i Sverige eller Danmark. 

Formuesskatten – som bare rammer en av sju nordmenn – ble sterkt fokusert ved siste stortingsvalg. Pengesterke lobbyistgrupper ville ha den helt avskaffet. Hadde de vunnet fram, ville mange av våre rikeste blitt nullskatteytere.

En tilsvarende skattekampanje mot arveavgiften, ble kronet med seier under høyreregjeringa for drøye ti år siden. Skatt på døde mennesker – hva kunne være verre? Da var det bedre med rikdom som ubeskåret gikk i arv.
I fjor gransket bladet Kapital de 46 kvinnelige milliardærene her til lands. 44 hadde arvet formuen, bare to hadde skapt den selv.

Eiendomsskatten avhenger av i hvilken kommune du bor. I 3 av 10 kommuner betaler boligeierne ingen eiendomsskatt. I de øvrige er den maksimalt noen få promille.
Enka på minstepensjon er frontfigur i denne skattekampen. Må hun flytte fra gamle minner og et kjært gjeldfritt hjem fordi eiendomsskatten spise opp pensjonen? 
Selvsagt ikke. Det er nok av banker som gir både rente- og avdragsfrie seniorlån. Hun kan fortsette å bo over evne mens andre ikke kommer ut av sin trangboddhet. Rett nok skal banken ha sitt når hun en dag sier farvel og boligen selges, men arvingene lider neppe nød av den grunn.

Utfordringen for en trippelallianse blir å lage et skattesystem uten gratispassasjerer, som både jevner ut forskjeller, oppfattes som rettferdig av brede folkegrupper og som sikrer arbeidsplassene og oppmuntrer til nye.
Er sånt mulig?

For å sette skatt i perspektiv:
I førkrigstidens USA, under president Roosevelt og hans New Deal, ble formuesskatten for millionærer tredoblet til 75% – for så å øke til 94% mot slutten av krigen. Eiendomsskatten på arv ble satt til 70%. 
I tiårsperioden som NATO-generalsekretær ble sosialdemokraten Jens Stoltenberg belønnet med 50 millioner skattefrie kroner. Liv og lære?

Hva betyr det om folk tjener seg søkkrike, sier noen. De kan allikevel ikke bruke opp alle penga. Hvorfor misunne dem som har jobba og sliti og når høster fortjenesten?

Penger er makt og kan kjøpe politisk innflytelse.
Penger kan forføre og få folk til å handle mot sin overbevisning og sine interesser.
Penger kan undergrave demokratiet. Tydeligst ser vi dette i USA der en mektig jødisk lobby synes å styre den til enhver tid sittende president. 
Her hjemme har penger blitt brukt fra å kjøpe stemmer til å kjøpe opp media og politikere, annonsere politiske budskap, danne politiske «tenke-tanker» og spre løgner, ofte gjennom veltalende lobbyister. Statseide NRK, med Grunnlovs-krav om balanse, er snarere verre enn bedre.
Og når det gjelder sliterne med store formuer: For de aller fleste er den arvet, ikke skapt ved eget arbeid.

I trippelalliansen er det det mindre penger og kanskje mer entusiasme. Men er det nok?
Og hva ville skjedd om en sånn trippelallianse fikk makt og satte uavhengighet og forskjeller i fokus?
Ville de klart å gjennomføre sine tiltak?
Ville våre allierte tillatt en ny norsk frigjøring uten å svare med drastiske mottiltak? Ingen sanksjoner? Ingen intervensjon?
Ville den norske «Dypstaten», eliten innafor media, militærvesen, politi og næringsliv, holdt seg i ro? Satt folkestyret høyere enn egen motvilje?
Eller måtte vi – som bananrepublikker flest – erkjenne at det vi kaller demokrati bare kan eksistere innafor opptrukne rammer satt av de som tjener på dagens system? Og at forsøk på å gå utover disse rammene kan møtes med voldstiltak?

I så fall: Hvor går da veien mot et bedre Norge – og en bedre verden?
For deg og meg?
Men kanskje mest for den ungdom som Nordahl Grieg hadde i tankene i Europas førkrigstid:

Edelt er mennesket, 
jorden er rik! 
Finnes her nød og sult, 
skyldes det svik.