EUs ETS2 (Emissions Trading System 2) er et nytt kvotesystem som skal prise CO₂-utslipp fra veitransport (bensin og diesel), oppvarming av bygg og småindustri. Det ble vedtatt som del av EUs «Fit for 55»-pakke og trer i kraft gradvis fra 2027 (med overvåking fra 2025). Argumentet er «klima», naturligvis.

Siden Norge er del av EØS-avtalen, er ETS2 tatt inn i avtalen (desember 2023), og det vil derfor gjelde for Norge også. Systemet fungerer «upstream»: drivstoffleverandører (oljeselskaper og importører) må kjøpe og overlevere kvoter for de utslippene som fossilt drivstoff og fyringsolje medfører når det selges til forbrukere og bedrifter. Kostnaden vil i stor grad veltes over på sluttprisen til forbrukerne.

Norge har allerede en av Europas høyeste CO₂-avgifter på drivstoff (ca. 1400–2400 kr per tonn CO₂ innen 2030, avhengig av utvikling). ETS2 kommer i tillegg, med mindre regjeringa justerer den nasjonale avgiften for å unngå dobbeltbeskatning.

Regjeringens egne anslag viser en mulig prisøkning på 1,5–7,5 kr per liter (lavt vs. høyt scenario), avhengig av kvoteprisen i markedet. Andre analyser peker på 1,20–2,50 kr per liter ved moderate kvotepriser (f.eks. 50–90 euro per tonn CO₂), mens mer pessimistiske scenarier (høye kvotepriser) kan gi større påslag.

NAF (Norges Automobil-Forbund) har advart om at dette i verste fall kan bidra til pumpepriser nær 30 kr/liter hvis det legges på toppen av dagens avgifter uten justering.

Automatikk og algoritmer

Drivstoffmarkedet i Norge (og Europa) bruker i dag i stor utstrekning dynamisk prising og algoritmer. Prisene på bensin og diesel justeres allerede i dag flere ganger om dagen eller ukentlig, basert på faktorer som råoljepris, valutakurs, konkurranse, etterspørsel og – ikke minst – avgiftsendringer og andre kostnadspåslag. Når leverandørene får en ny, fast eller variabel kostnad fra ETS2-kvoter, vil dette raskt bli reflektert i deres priser til stasjonene.

Dette betyr at når ETS2 starter (gradvis fra 2027/2028), vil kvoteprisen (som handles på markedet og kan variere) bli en del av de automatiske beregningene. Hvis kvoteprisen stiger (for eksempel på grunn av strammere tak på utslipp), vil algoritmene raskt justere prisene oppover – akkurat som de gjør i dag ved oljeprisøkninger eller avgiftsendringer.

Systemet starter med overvåking i 2025–2027 og full kvoteplikt fra 2028. Kostnaden vil trolig komme inn jevnt, men kan forsterkes av markedsforventninger allerede før (f.eks. gjennom futureskontrakter og prisjusteringer i kontrakter).

Politikerne overlater dette feltet til EU og algoritmer

Gjennom dette systemet abdiserer politikerne fra å drive norsk energi- og samfunnspolitikk. De har overlatt styringa til EU og algoritmer.

Politikerne (både i Norge og EU) overlater i praksis (og med glede) mye av den konkrete prissettinga av CO₂-utslipp fra drivstoff og oppvarming til et markedsbasert kvotesystem og de automatiske mekanismene som følger med.

Siden Norge er bundet gjennom EØS-avtalen, må vi implementere systemet. Stortinget og regjeringen kan ikke enkelt endre taket eller selve kvotemekanismen.

Når kvoteprisen stiger (f.eks. fordi EU strammer inn taket eller etterspørselen øker), vil oljeselskapene automatisk få høyere kostnader. Disse kostnadene veltes videre gjennom kontrakter, dynamisk prising og algoritmer hos grossister og bensinstasjoner. Det gir et «automatisk» økonomisk signal til forbrukerne uten at Stortinget må vedta ny avgift hvert år.

Dette er bevisst designet i karbonprisinga.

«Klimamålene» overkjører demokratiet

Hvis regjeringen demper eller fjerner den nasjonale CO₂-avgiften på drivstoff for å unngå dobbeltbeskatning når ETS2 innføres, må man kompensere for å nå de samme utslippsmålene gjennom andre tiltak – som kan bety høyere avgifter eller strengere reguleringer andre steder.

ETS2 dekker deler av ESR-sektoren (drivstoff til bil og oppvarming). Hvis man reduserer den norske CO₂-avgiften på disse områdene tilsvarende ETS2-kvoten (for å unngå dobbel prising), vil den effektive karbonprisen på drivstoff kunne bli lavere enn regjeringens opprinnelige plan (opptrapping mot 2400 kr/tonn i 2030, videre til 3400 kr i 2035). For å holde den totale utslippsbanen på sporet, må andre virkemidler da bidra mer.

Digital ID, digital valuta og personlige karbonkvoter

Det jobbes hardt for å tvinge oss inn i et system med digital ID, digital valuta og personlige karbonkvoter. Blir det gjennomført kan systemet styre hver enkelt innbyggers forbruk og adferd.

Ideen om personlige karbonkvoter har vært diskutert i akademia og blant noen klimaaktivister i mange år. Den går ut på at hver borger får et årlig «karbonbudsjett» (f.eks. i form av tokens eller poeng), som trekkes når man kjøper fossilt drivstoff, flybilletter eller andre utslippsintensive varer. Overskudd kan selges, underskudd krever kjøp av ekstra kvoter.

EU jobber med utvidet digital identitet (European Digital Identity Wallet) som skal gjøre det enklere å logge inn på tvers av land for offentlige tjenester, banking osv. Dette er ikke direkte knyttet til karbonsporing, men teoretisk kunne en slik «lommebok» i framtid integreres med andre systemer (f.eks. for å verifisere alder, bosted eller subsidieordninger).

ECB jobber med en digital euro som et supplement, eller alternativ, til kontanter. Den skal fungere som digital sentralbankpenger, med fokus på personvern, betalingsvalg og monetær stabilitet. Det er ingen offisiell kobling til karbonkvoter eller ETS – foreløpig. Men det kan det godt bli.

Hvis man innførte personlige karbonkvoter, kunne det teknisk sett integreres med digital ID for verifisering og en digital valuta/wallet for automatisk trekk ved betaling (f.eks. dyrere bensin hvis kvoten er brukt opp). Noen ser for seg en «dual currency»-modell der karbontokens handles parallelt med vanlig valuta.

Og dette gjøre det lettere å gjøre smartbyer til innhegninger der gjerdene overvåkes av algoritmer og adgangskontroll.

«Klima» er redskapet – helt uavhengig av fakta

I hele systemet ligger det inne en forutsetning om «klima» helt uavhengig av hva fakta og videre forskning måtte vise om det faktiske samspillet mellom menneskelig aktivitet i det virkelige klimaet på jorda. «Klima» er også bygd inn som forutsetning uavhengig av om disse «klima»tiltakene føre til de ønskelige klimavirkningene. «Klima» er blitt opphøyd til den hellige gral som brukes som virkemiddel for å innføre et hyperteknokratisk diktatur som kontrolleres av dem som kontrollerer algoritmene og der demokratiet ikke lenger finnes.