Glenn Diesen intervjuer økonomen Michael Hudson. Hudson hevder følgende i intervjuet:

    – Kampen USA nå fører for verdenskontroll over olja er 3. verdenskrig

    – Trump fortsetter bare politikken fra Bush-ene til Biden
    – Dette er USA siste sjanse til å holde på makta de mister
    – Vestens finanser er basert på pyramidespill
    – Europa av eksportert all industri og jordbruk 
    – Verdensordninga etter 1945 må totalt fornyes

Videointervjuet med Hudson på engelsk, World Will Not Be the Same After the Iran War, er skrivi ned av The Singju Post (Pangambam S) og derfra oversatt til norsk av Politikus.

Redigert av Ove Bengt Berg, Politikus.

Michael Hudson: Verden blir aldri den samme etter krigen mot Iran

Tekst fra video-intervjuet:

………[innledende høflighet utelatt, red]

Krigen mot Iran og virkningene for hele verden

GLENN DIESEN: Vi snakker ofte om den svekka tilstanden i amerikansk økonomi og i verdensøkonomien generelt. Den hviler nå på et grunnlag som ikke lenger er holdbart. USA vet dette. Noen land prøver å tilpasse seg den nye virkeligheten, andre prøver å utsette det, og noen prøver å snu det som har skjedd. Men denne krigen mot Iran forsterker alle de farlige tegnene vi har snakket om. Det virker som verden ikke kan vende tilbake til slik den var før denne krigen. Hvordan vurderer du dette? Krigen påvirker verdensøkonomien på så mange områder – energi, gjødsel og mye mer. Hva tror du blir konsekvensene?

MICHAEL HUDSON: Som vi har snakket om tidligere, mener jeg dette er tredje verdenskrig nettopp fordi energi, gjødsel og andre eksportvarer fra oljeproduserende land er så viktige for hele verden. Det gjør krigen til noe som får følger overalt.  

Sjøl om aksjemarkedet i USA har steget tusen poeng den siste timen eller to, fordi folk innbiller seg at alt som har skjedd kan reverseres, og at når Donald Trump sier Iran snakker om en avtale, og det dukker opp meldinger på internett om at Iran bare prøver å beskytte seg selv – så tror de verden skal gå tilbake til slik det var, ikke bare før angrepet, men helt tilbake til 1800-tallet, kanskje til og med 1700-tallet.  

Dette er ikke bare en krig i Iran. Dette er en krig fra USAs side for å beholde kontroll over viktige flaskehalser i verdensøkonomien ved å styre olja, fordi alle trenger den. Grunnen til at USA gikk til krig mot Iran er den samme som da de forrige måned gikk til krig mot Venezuela, kidnappa presidenten og tok kontroll over venezuelansk olje. På den måten kan USA bestemme hvem som skal få olja fra Venezuela og hvem som skal få pengene fra oljesalget.

USA skjønner at for å kunne bruke olje som våpen i utenrikspolitikken, må de forhindre at andre land får selge olje fritt uten amerikansk kontroll. Derfor har de innført sanksjoner først mot Iran (som fortsatt gjelder), så mot Venezuela (som nå er lettet), og til slutt mot Russland. Resultatet er at USAs allierte, som følger sanksjonene mot Russland, bare kan få olje fra områder USA kontrollerer.  

Det er derfor USA var så ivrige etter å ta kontroll over Hormuzstredet forrige uke, der mye av Saudi-Arabias og OPECs olje sendes ut (bortsett fra den som går gjennom rørledninger). Donald Trump har tydeligvis lyttet til sine militære rådgivere som sa at soldater som prøver å ta øyene i stredet vil bli et lett mål. Det er ikke en forsvarbar situasjon. Og uansett – vil du ikke bare ta oljen, Donald?  

Trump har selv sagt at det egentlige målet med krigen i Iran ikke har noe med at Iran skal skaffe seg atomvåpen å gjøre (noe de ikke har prøvd på). Det har heller ikke noe med Irans utenrikspolitikk å gjøre. USA vil bare ha Irans olje, akkurat som de ville ha og tok Iraks olje.

USAs kontroll over olja og OPEC-strategien

Det all denne slåssinga handler om er å bruke olje og kontroll over oljeeksport på samme måte som Trump har brukt tollpolitikken sin: «Vi skaper kaos i økonomien deres hvis dere ikke gjør som amerikanske diplomater ber om.» Han kalte det «give backs» – altså at de må gi noe tilbake for å få bedre tilgang til det amerikanske markedet ved å senke tollen.  

Nå sier han i bunn og grunn det samme igjen. Han vil ta Irans olje. Dermed fullfører han USAs lange forsøk, som har pågått siden rundt 2003, på å ta kontroll over all olje fra OPEC-landene og de arabiske monarkiene. Iran var det siste landet i rekken – Irak, Syria, Libya og alle de andre oljeeksportørene.  

Nå prøver USA aleine å få kontroll over olja i Midtøsten, noe som skal gi dem et kvelertak på resten av verden. Problemet er at Iran ikke vil la seg erobre. De har sagt at de er villige til å tillate oljeeksport igjen og slutte å sperre den, hvis andre land garanterer deres sikkerhet.  

Med sikkerhet mener de først og fremst at alle amerikanske militærbaser i Midtøsten må fjernes permanent. Den største militærbasen er selvsagt Israel, noe USA ikke kommer til å gjøre. Iran vil også kreve at alle sanksjonene som USA og dets allierte i Europa, Japan, Korea og andre har innført, blir oppheva.  

Før disse sanksjonene er borte, før USA trekker seg ut og innrømmer at de har tapt krigen mot Iran, kommer verden ikke tilbake til slik det var før.

En uunngåelig krise

Sjøl om USA mirakuløst skulle si «vi gir opp utenrikspolitikken vår, vi vil ikke lenger være en stormakt, vi vil bare være et vanlig land som følger FNs regler og går tilbake til en normal verden» — sjøl om de gjorde denne umulige vendinga — så er skaden allerede gjort. Oljeleveransene er avbrutt, heliumforsyningene fra Midtøsten er ødelagt, og det finnes ingen nye kilder. Helium er allerede kutta. Utenlandske selskaper, både i USA og ellers i verden, har allerede innført store kutt i bruken av helium.  

Det er også kutt i gjødsel. Sjøl om Iran nå tillater oljeskip å passere Hormuzstredet mot betaling på to millioner dollar per skip, tillater de ikke eksport av gjødsel. Og verden går akkurat nå inn i plantetida.

Uansett hva som skjer videre, kommer verden til å gå inn i den verste økonomiske krisa sia den store depresjonen på 1930-tallet. Det finnes ingen måte å unngå denne krisa på. Det er det som er så merkelig med aksjemarkedets oppgang – det er som om de ikke klarer å innse at det USA og Israel har gjort, ikke kan reverseres.  

Hvem skal betale erstatning til Iran for all skaden som er gjort, slik at de blir «hele» igjen? Alt dette kommer til å ta minst resten av året å ordne opp i. Så for å svare på spørsmålet ditt: Både amerikansk økonomi og resten av verden går inn i en svært alvorlig økonomisk krise.

Finanssystemet og energihandelen

GLENN DIESEN: Energidelen av dette er interessant. Vi ser ei klar linje fra USA gjennom flere tiår. Men Trump har vært mer åpen og ærlig enn forgjengerne sine. Han har sagt rett ut i Syria: «Vi vil ha olja deres», i Venezuela: «Vi vil ha oljederes», og nå med Iran: «Vi vil ha olja deres». Andre presidenter har tenkt det samme, men det er interessant at det blir sagt så åpent.
Hvordan tror du dette påvirker finanssystemet? I hvilken grad henger energihandelen sammen med det amerikanske finanssystemet? For med en så finansdominert økonomi kan det fort bli uro i USA hvis noe går galt der.

MICHAEL HUDSON: Når det gjelder det første du sa – at Trumps politikk bare fortsetter det alle tidligere amerikanske presidenter har gjort – så har det ikke vært noen endring i det hele tatt. Du kan merke deg at ingen tidligere president – verken Biden, Obama eller de to George Bush-ene – har kritisert det Trump gjør.  

Tvert imot applauderer tyske ledere Trump. Sjøl om de ikke lar USA bruke luftrommet over Spania og Italia, og nå blokkerer amerikansk luftrom over Sicilia og Frankrike, opprettholder de fortsatt sanksjonene. Ingen land i verden har anklaga Trump for å være krigsforbryter eller for å bryte krigens folkerett. Det er som om alle nøler med å se for seg en verden som ikke styres av USA på denne måten.

Nullrentepolitikken og finansiell skjørhet

Etter boligkrisa og «junk mortgage»-krakket i 2008 har finanssektoren vært svært overbelasta. President Obamas løsning var å si at den eneste måten å få bankene ut av negativ egenkapital på, var å innføre nullrentepolitikk — altså renter nær null.  

Med lave renter ble det lønnsomt for bankene å låne ut til boligkjøp, aksjer og obligasjoner. Dette trakk opp verdien på sikkerhetene deres og hjalp ikke bare til med å få det amerikanske finanssystemet ut av minus, men ga også en stor gevinst til finanssektoren og Wall Street-interessene bak Obama-administrasjonen.  

Fra 2008 har lønnsnivået i USA vært helt flatt. 40 prosent av amerikanerne har ingen sparepenger i det hele tatt. All vekst i formue har gått til finansiell vekst — bolig, aksjer og obligasjoner. Dette er resultatet av nullrentepolitikken som gjorde det lønnsomt for privat kapital.  

Plutselig kunne ikke-bankutlånere — store firmaer som Blackstone og andre — låne penger fra bankene til bare 1 prosent rente. De kjøpte opp selskaper og begynte med det som kalles gjelddrevne oppkjøp for profitt – de belasta selskapene med mye gjeld og tappa dem for alt de var verdt for å maksimere kortsiktig fortjeneste, uten å bygge dem opp på lang sikt. De kjøpte på kreditt med svært lav rente og tok ut alt overskuddet over denne lave renta.

Gjeldspyramiden og sammenbruddet

Sånn har det vokst fram en enorm finansiell pyramide bygd på banklån. Federal Reserve har gitt enorme kreditter til bankene mot sikkerhet fra alt dette. Det har vært en kunstig prisøkning på eiendeler.  

Økonomer som Milton Friedman trodde at mer penger ville føre til høyere forbrukerpriser. Men bankene låner ikke ut til forbruk – de låner til eiendeler som bolig, aksjer og obligasjoner. Verdien på et hus, et kontorbygg eller et selskap er det banken er villig til å låne mot det. Jo lavere rente, jo større lån kan man ta opp.  

På denne måten har den reelle økonomien og industrien i USA blitt pressa, mens finanssektoren har fått en fest. Pensjonsfond og private investorer har lagt penger inn i denne gjeldspyramiden. Den eneste måten å holde det gående på er å gjøre økonomien til et pyramidespill – altså låne penger til låntakerne slik at de kan betale renter på gamle lån og unngå mislighold.  

Nå har renta på 30-års boliglån gått over 5 prosent denne uka, og 10-års statsobligasjoner ligger på 4,5 prosent. Nullrenta er borte. Bankene og de gjeldoppdrevne oppkjøp for profitt-selskapene klarer ikke lenger å få igjen kostnadene sine ved å låne ut nok penger til å holde pyramiden gående. Det er det store problemet for økonomien.  

Og nå har krigen i Iran skapt varige brudd i betalingskjeder knytta til olje, gass, ammoniakk, gjødsel, svovel og helium. Disse bruddene vil føre til mislighold. Når misligholdet starter, snur den eksponensielle gjeldsveksten til eksponensiell nedgang. Det er det en økonomisk krise er.

De breiere internasjonale virkningene

GLENN DIESEN: Det er vanskelig å forutsi hvordan dette vil utvikle seg, med så mange aktører som blir berørt – spesielt når vi bare ser på energien. Men hvordan tror du de andre stormaktene blir påvirket? Vi ser at NATO har prøvd å begrense Russlands tilgang til viktige sjøveier i Svartehavet, Østersjøen og Arktis. De har angrepet russiske oljetankere og raffinerier. Kina er bekymra for disse flaskehalsene og ser USAs angrep på Iran som en måte å ramme deres egen energitilgang på. India blir også hardt ramma – de blei nettopp overtalt til å redusere kjøp av russisk olje, og nå må alt snus og de oppfordres til å kjøpe mer igjen.
Hvordan tror du det internasjonale systemet vil tilpasse seg? USA prøver sterkt å skylde på Iran, men det var USA og Israel som angrep.

Europas økonomiske sjølmord og sammenbruddet av vestlig orden

MICHAEL HUDSON: Det internasjonale systemet tilpasser seg ikke. Russland har sagt at fordi Europa og NATO-landa likevel skal slutte å kjøpe russisk gass og olje (noe de delvis har klart siden 2022), hvorfor ikke stoppe det nå? Europa har sagt at de skal slutte å importere russisk olje og gass fra mai. Russland har trua med å bryte alle langsiktige kontrakter og selge til andre land. Med Hormuzstredet stengt har Russland ingen problemer med å finne nye kjøpere.  

Europa ser ut til å begå økonomisk sjølmord ved å følge sanksjonene mot Russland. Spesielt Tyskland har allerede merket konsekvensene av å kutte russisk gass og olje. Hele Europas økonomi kommer til å likne på Tysklands etter 2022 – med fallende BNP.  

Ikke nok med det: Ukraina har kutta gassforsyninga til Ungarn og Tsjekkia via rørledning. Ukraina, som ikke er NATO-medlem, har i praksis erklært krig mot Ungarn, og NATO støtter angriperen mot et NATO-land. Jeg ser ikke hvordan NATO og EU kan overleve dette. Den økonomiske krisa vil tvinge regjeringene til å bryte reglene for hvor store underskudd de kan ha, for å gi subsidier til folk og bedrifter slik at de kan varme opp hus og kontorer og ha strøm når gass- og oljeprisene stiger.  

Noen må gi etter. I Tyskland sier Merz at vi må senke levestandarden og kutte i velferd for å bruke mer penger på militæret mot Russland. Dette er galskap. Dette er den fortellinga europeerne har fått – at de trenger amerikansk beskyttelse mot en russisk invasjon. Som om elefanter eller flyvende tallerkener skal invadere noen. Russland har ingen interesse i å invadere Europa. De har vendt oppmerksomheten mot Asia, og det har de fleste andre land også.

Vest-Asia og skiftet mot en ny verdensorden

Ordbruken har endra seg. For 30 år sia kalte vi området Mesopotamia, Irak og Iran for «Nærøsten». Så blei det «Midtøsten». Nå sier vi i pent selskap «Vest-Asia». Det anerkjenner at dette området nå hører til Asia. Verdens vekstområde ligger i Asia, mens Europa og USA blir hengende etter. Det er en høflig måte å si at Asia er øst, ikke vest lenger.
Verden deler seg i to: USAs allierte i Europa, Vesten og noen land i Øst-Asia (Japan, Korea, Filippinene) på den ene sida, og en helt annen økonomisk gruppering på den andre.

Sivilisasjonskamp eller angrep på sivilisasjonen?

Amerikanerne har i mange år kalt dette en sivilisasjonskamp. Men det er ikke det. Det er et angrep på sivilisasjonen fra USA og dets allierte. De bryter alle regler om nasjonal selvstendighet, ikke-innblanding i andre lands saker, krigens lover (du skal ikke angripe sivile, bare militære mål, du skal ikke starte krig uten å erklære det, og ikke gjøre overraskelsesangrep).  

De aller fleste folkerettsregler de siste år og tiåra har USA brutt.  Trump og hans utenriksministre har sagt rett ut at de ikke trenger folkerett lenger, fordi den ikke gagner USA. Men folkeretten var det som skulle holde sivilisasjonen sammen —reglene for anstendig oppførsel mellom land. I stedet ser vi etnisk og religiøst hat fra Ukraina til Israel til fundamentalistiske kristne som bryter alle disse prinsippene: respekt for individet og frihet. Likevel kaller USA dette en kamp mellom «demokratier» (Ukraina, Israel og USA under Trump) og «autokratier» – land som har sterk nok regjering til å motstå dette angrepet på sivilisasjonen. Iran har stått enda sterkere enn Russland i dette forsvaret.  

Iran hadde egentlig ikke noe valg. De kjemper for sin eksistens og vil ikke overgi seg. Det minner om Patrick Henry under den amerikanske revolusjonen: «Gi meg frihet eller gi meg døden.» Amerika hadde ikke begrepet om martyrium, men Iran har det, og det hadde afrikanske folk også da europeerne angrep dem på 1800-tallet. De var villige til å kjempe sjøl mot maskingevær fordi de kjempet for en livsform mot folk som ville gjøre dem til slaver eller frata dem selvstendighet og evnen til å bestemme sin egen framtid.  

Dette er egentlig en moralsk kamp som også har blitt en økonomisk og handelskamp. Det er det som fører til splittelsen i verden.

Det siste gispet fra amerikansk makt

Uansett hva Iran eventuelt går med på når det gjelder oljehandel, vil denne splittelsen fortsette. Dette er USAs siste sjanse til å holde på en makt de ikke lenger kan beholde. De kan ikke lenger være et velstående land som tilbyr andre land en vinn-vinn-situasjon. Amerikanske interesser står nå åpent mot interessene til alle andre land.  

Likevel skjønner ikke alle at hvis de underkaster seg amerikansk politikk, risikerer de å bli dytta inn i krise, stenge industri, miste jobber og oppleve avindustrialisering – mens resten av verden, fra Vest-Asia til resten av Asia, vokser. Det er verdens framtid.  

Det er ingen seriøs diskusjon om hvilke institusjonelle eller strukturelle endringer som trengs. Dette er ikke en liten justering. Vi trenger kanskje et nytt ord for det som skjer.

Utover krise og nedgang: En ny økonomisk virkelighet

Husk den store depresjonen på 1930-tallet. Ordet «depresjon» ble opprinnelig brukt som en mild omskrivning for en liten nedgang. Seinere ble det et dårlig ord, og en fant på «resesjon» som noe enda mildere – bare en midlertidig brems før veksten kom tilbake.  

Men vekstbanen Vesten har fulgt, er nå slutt. Vi stagnerer ikke bare — vi går faktisk nedover, som vi ser i Tyskland og Europa. Globale sør-land som ikke har råd til å betale de høye prisene for olje, gass, helium og gjødsel som de rikere asiatiske landene betaler, får det ekstra vanskelig.  

Noen må gi etter. Mange bedrifter i USA vil ikke klare å betale gjelda si til bankene på grunn av høye energipriser. Land med stor utenlandsgjeld vil også få problemer med å betale handelsunderskudd når prisene på olje, gass og gjødsel skyter i været.  

Dette kan ikke forutsies med vanlige økonomiske modeller. Det er utafor alle grafer.

Teknologigiganter, energi og omstilling i OPEC

Sjøl i dagens oppgang på Wall Street er det teknologiselskapene innen informasjonsteknologi som stiger mest. Men alle de sju store selskapene som driver NASDAQ, trenger masse energi for å vokse. Det har nesten ikke vært noen økning i strømproduksjonen i USA. Det finnes ikke nok energi til dem.  

Derfor har Google, Amazon, Facebook og andre flytta deler av virksomheten til Saudi-Arabia, Emiratene og Bahrain der energien finnes.  

Men Iran har sagt at de ikke vil føle seg trygge så lenge USA har militærbaser der, og så lenge OPEC-landene har et nært samarbeid med USA — der de investerer oljepengene sine i USA. Så lenge dette samarbeidet finnes, utgjør de en trussel fordi de oppmuntrer til krig mot Iran.  

Derfor bomber Iran nå disse sentrene og ber de andre arabiske emirater og monarkier om å flytte seg i asiatisk retning. De kan ikke fortsette å være del av USAs gruppe hvis Iran skal føle seg trygg.

Stormaktslederen som svekkes

GLENN DIESEN: Det som er fascinerende er at det i 40–50 år har vært skrevet mye om USA som en mild stormaktsleder – altså en dominerende makt som andre land burde se som en fordel. Men når en stormakt svekkes, blir det vanskelig å være mild. Et svakere USA vil bruke økonomiske virkemidler for å holde andre nede.
Mange spådde at når USA begynte å miste makt, ville de enten slutte å være leder eller slutte å være mild. Den aggressive politikken vi ser nå – kontroll over olja, kutte teknologi til Kina, kutte oljehandel for Russland – blei faktisk forutsett. Likevel kommer det som et sjokk for mange.

Slutten på en epoke: Ikke nedgang, men et krakk

MICHAEL HUDSON: Vi trenger et bedre ord enn «nedgang». De som snakka om «decline» hadde ikke peiling. En nedgang er som en vanlig konjunktursyklus som går opp og ned og alltid kommer tilbake. Dette er ikke det. Dette er et krakk. Det som skjer er at det går opp, opp, og så faller det brått.  

Det ville vært en nedgang hvis andre land hadde forberedt seg på hva som skulle erstatte det amerikanske systemet. Men det har de ikke gjort. Vi ser slutten på en epoke, ikke en gradvis nedgang, men en brå endring.  

Denne endringa kommer ikke utafra. Den kommer fra USA sjøl. USA har satt sine interesser opp mot alle andre land: Vi hater Kina fordi de er mer velstående, vi hater Russland fordi de støtter Kina, vi hater Iran fordi vi ikke kontrollerer olja deres, osv.  

Nå i det siste har Trump sagt at han er veldig sint på Europa fordi de ikke sendte marinen sin for å begå selvmord i Persiabukta. Han sa: «Hvis dere vil ha olje, hvorfor sender dere ikke marinen deres for å åpne Persiabukta og hente den? Det er vår krig, ikke deres problem.»  

USA har fra Bush via Obama til Trump stengt seg sjøl ute fra resten av verden og i praksis erklært krig mot resten av verden. Dermed har resten av verden nesten ikke noe annet valg enn å slutte seg til Iran. Det er det mest overraskende i alt dette – at USA har ødelagt sitt eget imperium.

Behovet for en ny verdensorden

Vi ser en systemendring. Verden er ikke lenger del av de gamle trendene. De gamle forbindelsene er brutt. En ny verden prøver å bygge seg opp. Det er lite diskusjon om dette. Vi trenger alternativer til IMF, Verdensbanken, FN, Verdensdomstolen og den amerikanske hæren. Vi trenger egne internasjonale organisasjoner og til slutt egen militær styrke for å forsvare oss, slik at det som har skjedd med Iran og andre land siden 1950-tallet aldri skal skje igjen.  

Vi trenger et nytt pengesystem, finanssystem, handelssystem og ny folkerett for å erstatte FN, som nå er like utdatert som Folkeforbundet var før andre verdenskrig.

GLENN DIESEN: Det er et godt poeng. Det er lett å peke på feilene i det gamle systemet, men hva skal komme etterpå? Vi får håpe det blir mer debatt om dette.
Siste spørsmål: Når det gjelder mangel på energi og gjødsel – hvordan kan vi spore ringvirkningene gjennom hele kjeden? Det er et vagt og bredt spørsmål.

MICHAEL HUDSON: Svaret blir vel det samme fra de fleste: Uten gjødsel synker avlingene, og når avlingene synker, stiger prisene. I en krise er det de som har mest penger som får kjøpe det som finnes. Bønder tjener ofte mer når avlingene svikter og prisene går opp, enn når alt er normalt.  

USA fortsetter å gi subsidier til bønder for å dyrke mais til drivstoff (gasohol). Det er helt galematias. En skulle tro de heller ville dyrke mat til folk. Det skjer ikke.  

Andre land vil kanskje skifte fra eksportvekster til matvekster for å brødfø seg sjøl. Verden vil innse at det trengs matsuverenitet for å beskytte seg mot at USA bruker mat, olje og gjødsel som våpen. Vi må hindre at internasjonal handel blir et våpen i det hele tatt.  

Spesielt Afrika får store problemer med sult. Store land i Latin-Amerika som Brasil og Argentina vil klare seg bedre fordi mange kan spise soya – det er sunt og proteinrikt.  

Men Afrika sliter på grunn av de ensidige jordbruksøkonomiene som Europa og Verdensbanken har skapt der siden andre verdenskrig. De ga opp selvforsyningen de hadde under krigen. Nå er de tilbake i en krigslignende situasjon der eneste overlevelsesvei er å bli selvforsynt. Denne selvforsyningen vil vare lenger enn noen retur til gammel internasjonal arbeidsdeling mellom overskuddsland og underskuddsland.  

Hele tankegangen om økonomisk vekst må endres. Verdensbanken må slutte med å satse på plantasjejordbruk og utenlandsk eierskap av råvarer, jord og ressurser som gir grunnrente .

Strategisk uavhengighet og sammenbruddet av vestlig avhengighet

GLENN DIESEN: Det er rart hvordan verden er snudd på hodet. Etter andre verdenskrig kunne land som allierte seg med USA stole på pålitelig internasjonal handel. De kunne tillate seg å bli avhengige av handel og ta Ricardos komparative fortrinn til ytterligheten – de trengte ikke produsere egen mat, egen gjødsel eller egen energi.
Land som var motstandere av USA, derimot, måtte utvikle selvforsyning på mange områder, inkludert teknologi. Nå som det amerikanske systemet bryter sammen, ser vi hvor sjokkerende mangelen på strategisk uavhengighet er hos noen av USAs allierte. Europa er et godt eksempel. Har du noen avsluttende tanker før vi runder av?

MICHAEL HUDSON: Ja, la oss se på Storbritannia. De har tilgang til utenrikshandel, men hva har de å betale med? De har blitt avindustrialisert gjennom Margaret Thatcher og Tony Blair – både konservative og Labour har bidratt. Hva har de å tilby verden i bytte for mat, nødvendige varer og energi? De har nesten ikke lenger olje fra Nordsjøen. Norge og Skandinavia ser også at reservene deres i Nordsjøen blir små. Hvordan skal disse landa klare seg nå som de har fulgt nyliberal økonomisk politikk og avindustrialisert seg?

GLENN DIESEN: Vi får se det snart. Det er overraskende hvor raskt alt har endret seg. På 90-tallet var det nærmest enighet om «the end of history» – at dette var det endelige systemet. Nå står vi midt i en massiv krise. Mange advarte om at krigen mot Iran bare ville forverre det svake fundamentet i verden. Og her er vi.
Takk som alltid for at du tok deg tid til å dele innsikt.

MICHAEL HUDSON: Takk for at jeg fikk snakke om de store spørsmålene.

Dette basert på Glenn Diesens intervju med Michael Hudson:
«Michael Hudson: World Will Not Be the Same After the Iran War».
Originalvideoen er produsert av Glenn Diesen.
Teksten er henta fra The Singju Post (Pangambam S).
Oversatt til norsk av Politikus.no.
Takk til Diesen for et opplysende intervju
og til Pangambam S for omgjøring av tale til tekst.