Klassekampen 6. januar 1994.

For noen uker siden blei jeg stående tre dager utenfor Delle Alpi i Torino. Hver tredje time i kontortida spaserte jeg tredve meter bort til telefonboksen, stakk inn plastikkortet og slo nummeret til kontoret i Oslo.

Steppeulven.

 – Beklager, det er dårlig med lass i Italia, ring igjen om tre timer.

 – Fremdeles ingenting, ring igjen i ettermiddag.
 – Dessverre, ring i morra formiddag.

Dette, gjentatt tre ganger var min kommunikasjon med omverden.

Det første døgnet sov jeg.
Det neste brukte jeg til å lese LENINS bok «Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler» fra perm til perm. Den er skrevet i 1916, noe av det mest aktuelle som er skrevet om den Europeiske Union i dette århundre – og det mest oppbyggelige jeg hadde lest på flere dager.

Dette gjorde meg så sprek at jeg spaserte rundt hele Delle Alpi, dog uten å slippe inn på gressmatta. Stadion er svær, med masse åpen plass rundt, er hjemmebane for både Torino og Juventus, og ligger i Torinos nord-vestlige hjørne. Snedekte fjell dekker hele horisonten i nord, mens selve Torino ligger flat som en pizza. Sju-åtte hundre meter vest for stadion ligger fiskemarkedet, som var grunnen til at jeg stod her og ingen andre steder. Der losset jeg mine siste fiskekasser mandag kveld, etter ei distribusjonsrute rundt halve Nord-Italia. Inn over Brenner søndag klokka 20, første lossing Milano, deretter San Remo på Rivieraen, tre fire mil fra franskegrensa, og der skal kundene ha fisken kl. 06.00 mandag morgen. Så tilbake til Genoa, deretter en liten landsby oppe i fjellet på nordsida av Genoa, og tilsist altså 3-4 kunder i Torino. Fra søndag morgen klokka 09 til mandag kveld klokka 09 over 200 mil. Og så total stillstand. Du har ikke fri, du er i beredskap. Totalt prisgitt andre folk, som agn på en fiskekrok, på stanga til et firma 180 mil borte. Kanskje biter noen på så du må kjøre et par nye døgn i strekk, kanskje blir du stående ei uke. Du veit ingenting. «Like a drunk in a midnight choir…»

Italia i desember er kald og ikke kjenner jeg en kjeft i Torino, så den tredje dagen leser jeg «Kaleidoskop» av Britt Sørensen. Britt Sørensen som skrev slike flotte baksideartikler her i avisa for noen år siden tar meg med til øya Vilja. Der Lenin pløyer langt ned i økonomien til kapitalismens siste stadium, tar Britt meg med under huden til Erla, som jeg blir delvis forelska i og delvis kamerat med. Jeg har lest noen kapitler på Paulsenkaia i Oslo, utenfor «Den Heijer» i Scheveningen og på Padburg i Danmark. Jeg er blitt kjent med mora, Lovise, og Margido, faren. Han har invitert meg med ut i fiskebåten, og selv om vi har levd forskjellige liv, har vi mange tanker å utveksle. Det skrives om overvåking i dag. Hva brukes overvåkinga til? Margido satt i konsentrasjonsleir under krigen. I 1976 var det 170 politiske oppsigelser i Norge. Margido drikker. Det forstår jeg faen så godt.

Boka og hovedpersonene har fulgt meg rundt i Europa noen uker nå, og de har fått musikk. Henryk Góreckis symfoni nummer 3. Dukker opp fra stillheten, vokser og vokser, og har ingen slutt.

Torsdag får jeg lass i Cuneo. Deilig, endelig bevegelse igjen. Åtte tonn med små, grønne, og fremdeles steinharde Kiwi. Komplettering i Milano på fredag. God tid. Får både spist, dusja og i det hele tatt gitt kroppen det kroppen trenger før jeg tar kvelden i Milano.

Her skummer jeg ei bunke norske aviser jeg hadde med meg, og finner faktisk en artikkel om trailersjåfører. Klassens avis, altså. En person som heter Ragnar Skre har vært i Padburg, mitt andre hjemsted, og skriver følgende: «Padborg er ikke befolket av mennesker, men lastebiler. Svære monstre som blir matet og ridd av noen små, skitne, skjeggete parasitter til tonene av Dolly Parton».

Herregud!  Små, skitne parasitter. «Monstrene kommer ut fra tollen, åpner en gjelle og lar parasittene sine hoppe litt rundt før de sluker dem igjen». Først prøver jeg å ta det humoristisk. Forskjellen på en arbeider og en kapitalist er jo at arbeideren vasker hendene før han pisser. Mens forskjellen på en trailersjåfør og en dass er som kjent at dassen kun lar et rasshøl drite på seg av ganga! Men jeg ser ikke humoren.

Kanskje blir man for sårbar av å være lenge aleine, men slik er jo trailerlivet.

Jeg er nede på asfalten igjen. Det fine løftet jeg fikk av Lenin og den varme, kjærlige virkeligheten til Britt Sørensen er skjøvet til sida av dette stykket som heter Grænsen. Når tid når vi den?

Gi meg heller Lenin og Britt Sørensen på baksida i Klassekampen!

Henryk Górecki Symfoni nr. 3, (Symfonia pieśni żałosnych), op. 36