Vi står midt i en utvikling der synet på kjønn formes mer enn det vokser naturlig frem. Spørsmålet er av hvem – og hvordan.

Susanne Heart.

I dette intervjuet setter jeg ord på det jeg selv har reagert på over tid: at dette ikke oppleves som informering, men som programmering. Når de samme ideene gjentas gjennom skole, helsevesen og systemer rundt barn, må vi spørre hvor de kommer fra. Er dette noe som vokser frem innenfra i det enkelte mennesket, eller noe som blir formet utenfra?

Å være “programmert” betyr nettopp dette: at et syn formes utenfra gjennom påvirkning, informasjonsstrøm, gjentakelse og gruppetenkning, mer enn gjennom eget resonnement. Det handler ikke om hva du mener, men hvordan du kom dit. Er synet preget inn i deg, eller har du tenkt det frem selv? Hvis vi ikke stiller det spørsmålet, kan vi ende opp med å tjene noens agenda uten å være klar over det.

Det er derfor jeg bruker begrepet transindustri. For dette fremstår ikke som enkeltmenneskers valg alene, men som noe som bygges, utvikles og rulles ut som en struktur med retning. Jeg har skrevet mer om dette her:

Jeg har respekt for individet og friheten til å leve sitt eget liv. For det er en avgjørende forskjell på voksne mennesker som tar egne valg, og barn som er midt i en utviklingsprosess og er svært programmerbare. Barn gjøres usikre på hvem de er gjennom ideer som ikke er forankret i biologiske fakta. Da beveger vi oss inn i noe alvorlig.

Seksualisering av barn er en grense vi ikke kan krysse. Voksnes ideer og temaer skal ikke inn i barns verden. Barn skal få utvikle seg naturlig, ikke trekkes inn i identitetsprosesser de ikke er modne for.

Jeg snakker om mekanismene bak. Hvordan ideer oppstår, hvordan de kobles til interesser, og hvordan de kan bli til systemer vi etter hvert tar for gitt. Og om rollene i systemet: Myndighetene skal informere, ikke programmere. Når holdninger formes gjennom påvirkning folk ikke er klar over, utfordres grunnlaget for et opplyst demokrati.

Samtidig må politikerne nå stoppe opp og ta ansvar. De må tørre å stille spørsmål, ta debatten og gripe inn når utviklingen går i feil retning.

Dette er en invitasjon til å løfte blikket. Se mønstrene. Se helheten tydelig. Og ikke minst tenke høyt sammen, uten å dømme enkeltmennesker eller deres valg. Dette er en utvikling som har blitt politisert, og som derfor må kunne diskuteres åpent. Siste ord er ikke sagt. Jeg hører gjerne dine tanker i kommentarfeltet.

Her er intervjuet:

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.