Som nevnt i en annen artikkel i dag har USA kjempeproblemer med sin neste generasjon av både fly og marinefartøyer. Zumwalt-klassen er det klassiske eksempelet på hvordan ambisiøse teknologiske sprang kan ende i kostnadsspiral, mislykkede våpensystemer og drastiske ombygginger.

Hva gikk galt med Zumwalt?

• Opprinnelig plan: 32 skip skulle bygges som en «stealth-destroyer» med avansert elektrisk fremdrift, tumblehome-skrog for lav radar-signatur, og to 155 mm Advanced Gun Systems (AGS) for langtrekkende landstøtte (billig alternativ til kryssermissiler).
• Realiteten: Bare 3 skip ble bygget. Totalkostnaden for programmet er rundt 22–24 milliarder dollar, med hvert skip på ca. 8–9,5 milliarder dollar (inkl. oppgraderinger) – langt over opprinnelige estimater på 1,4–1,6 milliarder per skip. forbes.com
• Hovedproblemet – ammunisjonen: De spesialdesignede Long Range Land Attack Projectiles (LRLAP) eksploderte i pris til over 800 000 dollar per skudd da produksjonen ble redusert (fra planlagt 20 000 til bare noen få hundre). Skipene ble stående uten brukbar hovedbevæpning – «sunk by their own ammo». De to 155 mm-kanonene er nå fjernet på USS Zumwalt og erstattet med missilceller.

Kina går motsatt vei

Mens Zumwalt representerer USAs «high-end»-problemer (kvalitet over kvantitet, men med store snubletråder), går Kina motsatt vei:

• Type 055 (Renhai): Ca. 10–12 i tjeneste (med flere under bygging), 10 000–13 000 tonn, 112 VLS-celler. Moderne design, integrerte avanserte missiler (inkl. anti-skip hypersoniske som YJ-21), god luftforsvar og multi-rolle-evne. Bygges i serie ved store verft med lavere kostnader per skip (estimert langt under Zumwalt).
• Produksjon: Kina produserer flere Type 055 og Type 052D per år enn USA klarer med Arleigh Burke. Ingen tilsvarende «ammo-krise» – de bruker etablerte eller raskt modne systemer.
• High-end vs. volum: Zumwalt er unik med ekstrem stealth og nå hypersonisk fokus, men bare 3 skip gir liten flåte-effekt. Type 055 er «high-end» nok til å utfordre, men produseres i antall som gir reell numerisk vekst. Kina tester også hypersoniske våpen fra disse skipene.

Verftskapasitet

Kinas totale skipsbyggingskapasitet (sivilt + militært) er estimert til 232 ganger større enn USAs ifølge US Navy-data (noen lekkede slides har nevnt opptil 600+ ganger i ekstreme scenarier). Kina har ca. 23 millioner tonn kapasitet, mot USAs under 100.000 tonn.

Kina har bygget sin flåte raskt: Den har nå verdens største marine i antall skip (rundt 370–400+), med mange nye fartøy. USA har fortsatt fordel i kvalitet, tonnage og avanserte plattformer (f.eks. hangarskip og atomubåter), men Kina produserer raskere og billigere. Kina kan reparere og bygge ut i krigstid på en måte USA sliter med.

USA har fire offentlige verft (hovedsakelig for vedlikehold) og noen private (som Huntington Ingalls og General Dynamics), men sliter med forsinkelser, kostnadsoverskridelser og mangel på arbeidskraft. Kina har dusinvis av store verft som kan brukes til både handelsskip og krigsskip.

Kina: Bygger 3–4+ destroyere per år i snitt de siste årene (Type 052D + Type 055). Produksjonen går jevnt og raskt ved verft som Jiangnan og Dalian. Andre batch av Type 055 (6 skip) er under bygging. Kina kan skalere opp ytterligere takket være dual-use-verft (sivilt + militært).

USA: Planlagt 2 Arleigh Burke per år via flerårskontrakter (Ingalls og Bath Iron Works). Faktisk levering ligger på ca. 1,6 per år de siste årene pga. forsinkelser, arbeidskraftmangel og vedlikeholdsproblemer. Flight III-varianten (med ny SPY-6-radar) har hatt betydelige forsinkelser (opptil 25 måneder).