Den juridiske «låsen» som binder norsk skog til EUs kontrollregime, finner du i EØS-avtalens Protokoll 31, artikkel 3, punkt 2. Her er den korte forklaringen på hvordan denne teksten fungerer som en murtvinge.

Siri Hermo.

-Hjemmelen i Protokoll 31 i EØS avtalen:

I Artikkel 3 står det at Norge skal delta i EUs klimasamarbeid.

Vedtaket fra 2019 (beslutning nr. 269/2019) la spesifikt inn LULUCF-forordningen (2018/841) i denne protokollen.

Ved å skrive under på dette, aksepterte Norge at skogen ikke lenger styres etter norske behov, men etter EUs felles regneregler.

Referansebanen (Artikkel 8 i LULUCF):

Dette er selve «selvskadingen» i detalj.

Denne paragrafen pålegger Norge å fastsette en referansebane for skog (Forest Reference Level).

Vi må sammenligne dagens skogopptak med gjennomsnittet fra perioden 2000–2009.

Siden skogen vår var «yngre» og vokste fortere da, blir dagens naturlige opptak regnet som et juridisk underskudd i Brussel.

Vi får altså ikke godskrevet det faktiske opptaket, men blir straffet fordi skogen ikke vokser like eksplosivt som før.

«No-debit»-regelen (Artikkel 4):

Dette er paragrafen som hindrer oss i å bruke skogen som hjelp.

Den sier at bokførte utslipp fra landarealer ikke skal overstige bokførte opptak.

Hvis vi bygger en vei eller et sykehjem i skogmark, skaper vi et «debit» (gjeld).

Siden jussen i Protokoll 31 holder skogregnskapet i et eget lukket rom, kan vi ikke bare si at «det er greit, vi har nok skog andre steder».

Vi må betale for dette tapet, enten med penger eller med kutt i landbruket.

Gjennom Protokoll 31 og LULUCF-forordningens artikkel 4 og 8, har Norge frivillig gått inn i et system der vår største naturressurs er blitt en juridisk byrde.

Det er dette som gjør at presset på norsk industri og transport forblir ekstremt høyt, fordi vi har sagt fra oss retten til å bruke skogens faktiske renseeffekt i det store regnskapet.

Nøkkelpunkt:

-Protokoll 31, art. 3:

Kobler oss til EUs klimaregler.

-LULUCF, art. 8:

Innfører referansebanen som «stjeler» skogopptaket vårt.

-Artikkel 4:

Forbyr oss å bruke skogen til å nulle ut utslipp fra andre sektorer.

For bonden som eier skog, betyr overgangen fra nasjonal forvaltning til EØS-avtalens Protokoll 31 (LULUCF) at skogen går fra å være en privat ressurs til å bli et statlig «klimagissel».

Her er de konkrete konsekvensene for bonden fremover:

-Hogststopp og «Referansebanen» (LULUCF art.)

Siden Norge har godtatt en referansebane basert på skogens vekst i 2000–2009, regner EU det som et «klimautslipp» hvis bonden hogger mer enn gjennomsnittet i den perioden.

Selv om skogen er hogstmoden og bonden trenger pengene, kan staten bli tvunget til å legge restriksjoner på hogst eller fjerne subsidier for å unngå «klimagjeld» til EU.

Bonden mister i praksis råderetten over når han kan høste sin egen avling.

Forbud mot nydyrking og arealbruk (LULUCF art. 4):

Dette er den største smellen for mange bønder.

Hvis bonden vil rydde en teig med skog for å lage nytt beite eller dyrke korn, utløser dette et «arealtap» i EUs regnskap.

Bonden møter en mur hos Statsforvalteren.

Fordi Protokoll 35 gir EØS-reglene forrang, kan ikke kommunen lenger gi dispensasjon til nydyrking hvis det ødelegger «karbonsluket». Bonden blir nektet å utvide gården fordi det digitale regnearket i Brussel sier nei.

Digitale bygningspass og «Skog-ID» (2027):

Gjennom eIDAS 2.0 (Digital ID) og satellittovervåking (Copernicus-programmet) i Protokoll 31, blir bondens skog overvåket i sanntid fra 2027.

Hvert tre som felles, blir registrert digitalt.

Bonden må sannsynligvis levere en digital loggbok for skogen sin.

Hvis han hogger utenom planen, kan systemet automatisk ilegge ham «klimagebyrer» eller trekke ham i produksjonstilskudd via hans Digital ID.

Økonomisk verditap:

Fordi skogen er låst i disse «sperrede skottene» i Protokoll 31, får ikke bonden betalt for den faktiske rensingen skogen gjør.

Mens industrien må kjøpe dyre CO2-kvoter, får ikke skogeieren selge «karbonkreditter» fra sin egen skog for å veie opp for dette, fordi staten har «pantsett» dette opptaket til EU for å fylle de nasjonale målene.

Bonden sitter med kostnaden og restriksjonene, mens staten tar «æren» i Brussel.

For bonden betyr Protokoll 31 at han i 2027 ikke lenger er en fri grunneier, men en vaktmester for EUs karbonsluk.

Jussen i LULUCF-forordningen står mellom bonden og motorsaga, og den digitale overvåkingen sørger for at lojalitetsplikten til Brussel trumfer lokal matproduksjon og privat eiendomsrett.

Nøkkelpunkt for bonden:

-LULUCF art. 4:

Hindrer nydyrking og utvidelse av gården.

-Referansebanen:

Begrenser retten til å hogge egen skog.

-Satellittovervåking:

Fjerner privatlivet og den analoge skogdriften i 2027.

Siri Hermo