I første kvartal 2026 forsøkte investorer å trekke ut rundt 13 milliarder dollar fra ulike private credit-fond. Mange av de største aktørene (som BlackRock, Apollo, Ares, Blue Owl, Blackstone, Morgan Stanley og andre) satte tak på hvor mye som kunne tas ut per kvartal. Resultatet: Investorer fikk bare ut mindre enn halvparten av det de ba om, og flere milliarder dollar (bl.a. over 4,6 milliarder ifølge noen rapporter) ble «fanget» eller utsatt.

Dette kalles «bank run» i sakte film. Det likner på situasjonen når innskyterne stormer banken for å ta ut pengene sine. Forskjellen er at disse fondene ikke er like likvide som bankene og at stormløpet foregår digitalt.

Dette kredittmarkedet er stort, ca. 2100 milliarder dollar, eller ett oljefond.

Det som har skjedd, er følgende:

I første kvartal 2026 ba investorer om å trekke ut rundt 13 milliarder dollar fra en rekke private credit-fond (noen kilder sier nesten 14 milliarder). Dette gjelder fond fra store aktører som Blackstone (BCRED), Blue Owl, Apollo, Ares, BlackRock (HPS/HLEND), Morgan Stanley og andre. Mange fond har gating – altså begrensninger på uttak, ofte på 5% per kvartal av fondets verdi. Resultatet er at en betydelig del (rundt 4,6–5 milliarder dollar ifølge estimater) blir «fanget» eller utsatt. Noen fond møter bare deler av forespørslene (f.eks. Apollo ga ut under halvparten av det som ble bedt om), mens andre som Blackstone i enkelte tilfeller brukte egen kapital for å dekke mer. Blue Owl har gått lenger og midlertidig stoppet vanlige kvartalsvise uttak i noen fond, og i stedet solgt lån for å frigjøre penger.

Hvorfor skjer dette nå?

Private credit-markedet har vokst enormt – til rundt 1,8–2 billioner dollar – og har tatt over mye av den direkte utlånsvirksomheten som banker gjorde før. Det finansierer ofte middels store bedrifter, inkludert tech/software-selskaper.

Økte mislighold: Mislighold-raten i privat kreditt steg til rekordhøye nivåer i 2025 (opptil 9,2% ifølge Fitch i deres overvåkede portefølje), og ligger fortsatt høyt inn i 2026 (rundt 5,8% i noen målinger).

Noen lån har blitt nedskrevet kraftig (i ekstreme tilfeller fra 100 til 0). Investorer mistenker at mange verdsettelser fortsatt er for optimistiske.

Etter år med høy profitt vil nå mange investorer nå ut, delvis drevet av frykt og delvis av behov for likviditet. Dette inkluderer velstående privatpersoner, pensjonsfond og forsikringsselskaper indirekte.

Aksjene til store private credit-aktører (Blackstone, Apollo, Ares, Blue Owl osv.) har falt betydelig fra toppene, med tap på hundrevis av milliarder i markedsverdi samlet.

Dette er ikke ei ny finanskrise ennå, men det kan være kanarifuglen i kullgruva.

Kaskadekrisene fra Irankrigen kan velte korthuset

Den «slow-motion bank run»-en vi peker på ovenfor hos Blackstone, Blue Owl, Apollo osv.) får nå en kraftig ekstra dytt – den kan gå fra «slow» til «medium-fast» eller i verste fall bli mer systemisk.

Oljeprissjokket fungerer som en «skatt på vekst». Det driver opp energikostnader for bedrifter – spesielt de middels store selskapene som private credit-fondene låner ut til (transport, produksjon, logistikk, men også indirekte tech/software via høyere driftskostnader). Mange av disse har allerede høye renter og AI-relaterte utfordringer. Resultat: Mer mislighold og nedskriving av lån.

Når aksjer faller, oljeprisene stiger og det er geopolitisk kaos, vil investorer raskere trekke seg ut av illikvide ting som private credit. De vil ha likviditet for å dekke tap andre steder eller bare sitte i tryggere havn.

Analytikere fra S&P, Reuters og andre peker allerede på at Midtøsten-krigen legger «enda en bekymring» på toppen av kredittklemma.

Foreløpig regner disse analytikerne med ei ganske kortvarig krise i Hormuzstredet, men det kommer av at de tror på det Trump sier. Nøktern analyse tilsier at det gamle regimet i Hormuzstredet ikke kommer tilbake og at Iran og Oman vil styre transporten gjennom stredet slik de ønsker.

Hvis både Hormuz og Bab el-Mandeb forblir stengt, eller styrt av Iran, Oman og Jemen, vil oljeprisen komme opp i 140–200 dollar per fat (eller høyere i verste fall), ifølge analyser fra Bloomberg Economics, JP Morgan og Macquarie.

Ikke mange industrier vil klare 200 dollar per fat

Vi har spurt KI-systemet Grok om hvem som blir mest rammet, og fikk følgende svar:

Hvilke industrier sliter mest ved høye oljepriser?Et oljeprissjokk på dette nivået fungerer som en bred «skatt» på energifølsomme sektorer. Her er de mest sårbare (basert på analyser fra Bloomberg, Reuters, World Economic Forum og andre):

• Luftfart: Drivstoff utgjør 25–40% av kostnadene. Ved 200 dollar olje blir billettpriser mye høyere, etterspørsel faller, og mange selskaper går i tap eller konkurs. Allerede nå ser vi redusert kapasitet.
• Shipping og logistikk: Høyere bunkers (drivstoff) + krigsforsikring + omdirigering av ruter (lenger vei rundt Afrika) slår hardt. Containerfrakt og varetransport blir dyrere, noe som treffer global handel.
• Kjemikalier og petrokjemikalier: Olje og gass er råvarer til plast, gjødsel, gummi, polyester osv. Produksjonskostnader skyter i været, og det sprer seg til forbrukervarer (klær, emballasje, sko). Asia (som produserer mye av dette) rammes hardest.
• Bilproduksjon og transport: Diesel og bensin påvirker både produksjon og sluttbruk. Bilindustrien (inkl. deler) ser allerede konkurser i noen tilfeller.
• Gjødsel og landbruk: Nitrogenbasert gjødsel lages av naturgass. Høyere priser → dyrere matproduksjon → inflasjon i matvarepriser, spesielt i importavhengige land.
• Stål, metaller og tungindustri: Energiintensiv produksjon blir ulønnsom; noen fabrikker kutter kapasitet eller legger på 30% ekstra kostnader.
• Dagligvare og forbruker: Indirekte via høyere transport- og varepriser. Ikke-essensielle varer taper terreng når folk prioriterer drivstoff og mat.