For å få freden til å vare i Midtøsten må USA avslutte sin blankofullmakt til Israels evige kriger og slutte seg til resten av verden for å tvinge Israel til å leve innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser fra 4. juni 1967, skriver Jeffrey D. Sachs og Sybil Fares.

Av Jeffrey D. Sachs og Sybil Fares

Common Dreams og Consortium News, 10. April 2026

En to ukers våpenhvile stanset delvis Israel og USAs krig mot Iran. Krigen oppnådde nøyaktig ingenting som en kompetent diplomat ikke kunne ha oppnådd i løpet av en ettermiddag.

Hormuzstredet var åpent før krigen og er åpent igjen nå, men med mer iransk kontroll.

I mellomtiden fortsetter kaoset. Israel har til hensikt å sprenge våpenhvilen, da dette var Israels krig fra starten av.

Israel blendet USAs president Donald Trump med utsiktene til et éndags-angrep med halshugging av Irans ledelse, som ville sette Trump i styringen av Irans olje. Israel var på sin side ute etter et større bytte: å styrte det iranske regimet og dermed bli den regionale dominante makten i Vest-Asia.

Grunnlaget for våpenhvilen er Irans 10-punkts plan, som Trump (kanskje uvitende) kalte et «fungerende grunnlag for forhandlinger». Planen gir mening, men det er en stor tilbaketrekning fra USAs tidligere krav og sannsynligvis en rød linje for Israel.

Blant annet innebærer planen en slutt på krigene som raser i Midtøsten, hvor nesten alle har Israel som grunnleggende årsak. Planen vil også løse atomspørsmålet, i hovedsak ved å gå tilbake til Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA) som Trump rev i stykker i 2018.

Iran-krigen, og de andre krigene som raser over hele Midtøsten, kan spores tilbake til én kjerneidé fra Israel, nemlig at Israel permanent og standhaftig vil motsette seg en suveren palestinsk stat og vil styrte enhver regjering i Midtøsten som støtter væpnet kamp for nasjonal suverenitet.

Det er avgjørende å merke seg at FNs generalforsamling har vedtatt flere resolusjoner, som resolusjon 37/43 (1982), som bekrefter at politisk selvbestemmelse er så viktig at væpnet kamp i jakten på selvbestemmelse er legitim.

FN ble delvis født ut av besluttsomheten om å avslutte århundrene med europeisk imperialistisk dominans over Afrika og Asia. Selvfølgelig ville det ikke være noen grunn til væpnet kamp hvis Israel aksepterte en politisk løsning, særlig tostatsløsningen som har overveldende støtte over hele verden.

Netanyahus kjernemål kan oppsummeres som Stor-Israel. Dette betyr ingen palestinsk suverenitet, og ingen klare grenser for Israel, selv utenfor grensene til det historiske Palestina under britisk styre etter første verdenskrig.

Sionistiske ekstremister som Netanyahus politiske allierte, Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich, foretrekker israelsk kontroll over deler av Libanon og Syria, samt permanent kontroll over hele det området som var britiske Palestina.

Amerikas kristne sionister, eksemplifisert ved USAs ambassadør til Israel Mike Huckabee, og en sterk velgerbase for Trump, snakker om Guds løfte til Israel – om landene mellom Nilen og Eufrat. Sprøe greier, men dette er likevel virkelige overbevisninger, og de formidles i Det hvite hus.

Israels strategi er derfor regimeskifte i hvert land som motsetter seg Stor-Israel, en plan som allerede er varslet i det kjente politiske dokumentet «A Clean Break: A New Strategy for Securing the Realm», skrevet av amerikanske sionistiske neokonservative som plattform for Netanyahus nye regjering i 1996.

Vi har siden da hatt konstante kriger i Midtøsten for å gjennomføre Clean Break-visjonen. Dette har inkludert krigen i Libya for å styrte Muammar Gaddafi, krigene i Libanon, krigen for å styrte Syrias Bashar al-Assad, krigen for å styrte Iraks Saddam Hussein, og nå krigen for å styrte det iranske regimet.

Kondolanser ved den iranske ambassaden i Baku 4. mars, etter attentatet på Irans øverste leder, Ali Khamenei, 28. februar. (President.az/Wikimedia Commons/CC BY 4.0)

Dette betyr ikke at USA mangler sine egne storslåtte ideer. Israel ønsker regional dominans, dette er ingen hemmelighet. Netanyahu bekreftet disse ambisjonene i sine nylige uttalelser om at Israel skal bli «en regional makt, og på visse områder en global makt».

På den andre siden drømmer amerikanske tjenestemenn om globalt hegemoni. Og Trump drømmer om penger. Han lengter etter iransk olje og har gjentatte ganger sagt det.

Uansett er det klart at denne krigen var Netanyahus skapelse. Han og Mossad-sjefen dro til Washington for å selge Trump en pakke. Det er ikke vanskelig. Trump ble lurt, mens alle andre hadde sin tvil om Netanyahus påstander om en enkel én-dags halshugging av Irans ledelse— i praksis en gjentakelse av USAs operasjon i Venezuela.

Det er patetisk å «lytte på» diskusjonen i Det hvite hus, slik The New York Times har avslørt. Netanyahu, en svindler, presenterte rosenrøde scenarier for regimeskifte som amerikansk etterretning motsa, men som Trump dumdristig aksepterte.

Trump og Netanyahu ble heiet frem av kristne sionister (Pete Hegseth), jødiske sionister og eiendomsmeglere (Jared Kushner og Steve Witkoff), en helbredelse gjennom tro-person (Franklin Graham) og høytstående smiskere (utenriksminister Marco Rubio og CIA-direktør John Ratcliffe).

Trump og Netanyahu i Det hvite hus 29. september 2025. (Det hvite hus/Daniel Torok)

Frem til tirsdag kveld så det ut til at Trump kunne lede verden blindt mot tredje verdenskrig.

Vulgariteten og brutaliteten i hans offentlige retorikk var uten sidestykke i USAs presidenthistorie.

Nå vet vi at han desperat søkte en vei ut av krigen og brukte Pakistan til det formålet. Mens Trump fortalte verden at Iran ba om våpenhvile, var det Trump selv som ba om våpenhvile. Den pakistanske lederen leverte den.

Våpenhvilen er god, og 10-punktsplanen er god, selv om kanskje Trump ikke visste hva som sto i den da han sa at det var et godt grunnlag for forhandlinger. Israel vil uansett jobbe intenst for å bryte den, og har allerede begynt å gjøre det, med teppebombing av Beirut som dreper hundrevis av sivile, og med andre angrep.

En permanent avtale mellom USA og Iran er det siste Netanyahu ønsker. Det ville avslutte drømmen hans om Stor-Israel.

Likevel finnes det en vei til fred, og det er at USA må møte virkeligheten. Israel er den virkelige «terrorstaten», som fører evig krig over hele Midtøsten av en helt uholdbar grunn — å ha ukontrollert frihet til å terrorisere og herske over det palestinske folket, og å utvide sine grenser slik Israels fanatikere finner det riktig.

For å skape varig fred i Midtøsten må USA avslutte sin blankofullmakt til Israels evige kriger og slå seg sammen med resten av verden for å tvinge Israel til å leve innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser fra 4. juni 1967.

Irans 10-punktsplan kan danne grunnlaget for en omfattende regional fred — dersom USA aksepterer realiteten av en palestinsk stat. I så fall ville Iran sannsynligvis gå med på å slutte å finansiere ikke-statlige krigførende parter, og Israel, Palestina, Libanon og hele regionen kunne leve i gjensidig sikkerhet og fred.

Dette utfallet bør danne grunnlaget for en forhandlet avtale mellom USA og Iran i løpet av de neste to ukene.

Det amerikanske folket har gjort sine synspunkter klare. En Pew-undersøkelse fra 2025 viser at de fleste jødiske amerikanere mangler tillit til Netanyahu og støtter tostatsløsningen. De fleste amerikanere ser nå negativt på Israel, den høyeste målte negativiteten i historien.

Sympatien for Israel har nådd et 25-årig lavpunkt. Nå må den politiske klassen komme seg på linje med folket.

Freden er innen rekkevidde, hvis USA griper den. Irans forslag er seriøst, og våpenhvilen er en skjør åpning for en omfattende løsning.

Spørsmålet er om USA nok en gang vil tillate Israel å ødelegge freden, eller stå opp for USAs og verdens interesser i en varig fred.

Denne artikkelen er fra Consortium News, først publisert på Common Dreams:

Jeffrey Sachs: Ending Israel’s War on Peace

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommissær i FNs bredbåndskommisjon for utvikling.

Sybil Fares er spesialist og rådgiver innen Midtøsten-politikk og bærekraftig utvikling ved SDSN.

---

Se også: