Årets Oscar vinner på kinolerrettet, «One Battle after another», illustrerer mesterlig at dagens begredelige tilstand i etterkrigstidens dominerende supermakt har røtter i samfunnsforhold som har preget landet de siste 60 årene. Dagens  trakassering av immigranter gjennom ICE-systemet, og nedbrytning av individenes rettsvern, arver den omfattende diskrimineringen  av svarte og forfølgelsen av Black Panther medlemmer som påståtte terrorister på 1960-70-tallet. Og McCarthyismens antikommunisme vekkes til live igjen i nye former etter at rivalen Sovjet gikk i oppløsning på1990-tallet, for å legitimere kampen for «et nytt amerikansk århundre», som har akselerert konfrontasjonspolitikken globalt de siste 30 årene.

Arnljot Ask.

Filmen gir dermed også innsikt i hvordan og hvorfor den såkalte «regelbundne verdensorden» vi har levd med i over 80 år krakelerer mens det streves med å finne en ny orden. Det bør jo heller ikke overraske oss at utviklingen i den hegemoniske supermakten har følger for sammenbruddet av den verdensorden denne drev fram.

Den gamle verdensorden var basert på FNs Charter og menneskerettighetskonvensjoner, samt WTO og Bretton Woods økonomiavtaler. Den startet sin svanesang  på begynnelsen av 1990-tallet, med oppløsningen av den ene av de to supermaktene som bestemte det maktpolitiske grunnlaget for den etter den 2.verdenskrigen gjennom Jalta-avtalen. 

Men kimen til avviklingen ble allerede synliggjort før 2.verdenskrig var avsluttet. Hitler  sprengte seg sjøl i lufta 3 måneder før USA viste fram sitt A-bombe forsprang i Japan for å stanse Sovjets framrykking i Korea og fryktede landgang i Japan. Churchill proklamerte den kalde krigen gjennom Fulton talen i Vest Virginia våren 1946, men ble sjøl vraket av Labour i UK. USAs mål var imidlertid allerede fastlagt, og «the next battle» fulgte gjennom etableringen av NATO i 3 skritt. Utgangspunktet var  Atlanterhavspakten mellom USA og UK fra 1941, så 1947 og -48 avtalene fram til 4.april 1949, hvor bl.a. Norge og Island ble innlemma.

Etableringen av NATOs integrerte militære struktur ble ikke fullført før under den varme krigen i Øst Asia, Korea-krigen 1950-53, som  resulterte i opprettelsen av Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) i 1951 for Europa.  

For å skjønne bakgrunnen for «kald krig» perioden 1950-90 hører forslagene om at Sovjet skulle bli med i NATOogså med. Dette er lite kjent, men ble fremmet av flere ledere i Sovjet, først av Malenkov og Gromyko i 1953, rett etter Stalins død, og deretter av Molotov,  som i 1954 fulgte opp dette i forbindelse med Berlin-konferansen som hadde Europeisk kollektiv sikkerhetspakt på sin dagsorden, inkludert sammenslåing av de to tyske statene.

Disse forslagene ble resolutt avvist av USA, mens Vest Tyskland fikk full suverenitet og ble opptatt i NATO 5.mai 1955. Først da opprettet Sovjet  Warzawapakten som mottiltak 14.mai 1955.

Kilde: Molotov’s Proposal that the USSR Join NATO, March 1954 | Wilson Center

Parallelt med dette pekte Bandung Konferansen i april 1955 framover mot alternativet som kunne avslutte den krigsordenen som pr i dag ennå ikke er avslutta. Den omfatta 29 land, hovedsakelig avkoloniserte land i Asia og Afrika, pluss Kina og India som stilte seg uavhengige av supermaktsblokkene.

Da omfattet dette tilsammen 44% av verdens befolkning, som utviklet seg videre fram til 1961 til den  «Ikke allierte bevegelsen» av 120 land fra den såkalte «Tredje Verden», pluss den europeiske dissidenten Jugoslavia som under  Tito stilte seg uavhengig av stormaktsblokkene.

Deres arvtaker i dag er den brede BRICs alliansen, som representerer Det Globale Sør i allianse med Kina og Russland. De holder fram en Multipolar Verdensorden, uten noen hegemon,  som framtidsordenen.

Om dagens krigsherjede verdensuorden kan komme dit forutsetter at de pågående «battles» kan avsluttes uten det Armageddon som ennå truer. Foreløpig ser det ut til å være lang vei til fredsavtaler – ikke en gang våpenhviler i de store konfliktene: I Ukraina, USA og Israels krig med Iran, folkemordskrigen mot palestinerne og andre kriger i Midtøsten, eller i rekken av kriger i Afrika, som har drept flest sivile siden 2023 iflg FN. I tillegg at USA trapper opp sine overgrep i Latin Amerika. 

USA, er i ferd med å miste sitt hegemoniske grep og kan ikke diktere fredsløsninger. De er også i ferd med å utvikle kontroverser med det Europa de fikk kontroll over gjennom NATO. Men er fortsatt den supermakten som sammen med Netanyahus Israel hindrer en fredeligere verdendorden.

Verken USA eller Russland kan vinne tilbake sine supermaktsposisjoner gjennom Ukraina-krigen. USA har hovedansvaret for hvordan konflikten bygde seg opp gjennom kald-krig perioden, og for hvordan Europa bandt seg til krigslinja etter NATO toppmøtet i 2008. Mitt eget parti, Rødt, får sjøl ta ansvar for at de ikke så dette. (Det dreide seg ikke om Nasams raketter). Ukraina kan ikke godta Putins våpenhvilekrav, men Zelenskyy må finne tilbake til sitt løsningsforslag fra valgprogrammet sitt i 2019 og skrinlegge Stoltenbergs «militær seier først» parole.

Arnljot Ask, medlem i Rødt Ullensaker.