Som far så sønn. Søndag krevde titusener av demonstranter i Manila at Filippinenes president Ferdinand Marcos Jr. går av på grunn av korrupsjon. Årsaken er en omfattende korrupsjonsskandale. “Bongbong” Marcos skal ha fått bestikkelser i forbindelse med et infrastrukturprosjekt som omfatter kontroll med flommer som stadig oftere herjer øystaten i Stillehavet i ytterkanten av Sørøst-Asia.

Peter M. Johansen.

Dette minner mange eldre filippinere om opptakten til demonstrasjonene som felte den sittende presidentens far, Ferdinand Marcos, militærdiktatoren som ble tvunget til å gå av under trykket fra Folkemaktrevolusjonen (People Power Revolution) i 1986.

Marcos- og Duterte-regimet har vist sin inkompetanse stilt overfor de naturkatastrofene som har slått ned med full tyngde i Filippinene og store deler av Sørøst-Asia. Vannet som flommer gjennom byer, og leira som begraver landsbyer, jordskjelv som legger hus i ruiner og flytter på natur har avdekket en stor korrupsjonsskandale som går helt til topps. Det har utløst “Trillion Peso March” med rullerende demonstrasjoner som har pågått i flere måneder.

Krever at Marcos går av

Parolen i søndagens demonstrasjon i Manilla var klar: “Alle korrupte politikere må holdes ansvarlige.» Og konklusjonen: “Marcos gå av!”. Tre og et halvt år inn i presidentskapet vokser protestene og misnøyen med Filippinenes president Ferdinand Marcos Jr, kjent som “Bongbong”, og hans visepresident Sarah Zimmermann Duterte-Carpio. Han er sønn av tidligere militærdiktator Ferdinand Marcos (1917-89) som  kuppet seg til makta i desember 1965 og ble tvunget til å gå av 25. februar 1986; hun datter av president Rodrigo Duterte (2026-22), to politiske dynastier som har gått sammen tross store politiske og personlige uenigheter. Det er i seg selv en slående manifestasjon av at makta og oligarkiet rår i Filippinene.

Dynastiene har uansett en ting til felles: korrupsjon. Det er det som nå ser ut til å innhente “Bongbong”, ofte bare BBM, som ble født tolv år inn i farens diktatur og med den ekstravagante nå 96-årige Imelda Romualdez som førstedame og mor og seinere matriarkalske rådgiver etter at familien fikk vende tilbake til Filippinene og gjenoppta dynastiets politiske virksomhet. Den førte “Bongbong” til representantenes hus for Ilocos Norte i 2017 og til senatet i 2010 og deretter et mislykket forsøk på bli visepresident (som står til valg uavhengig av presidenten) i 2016.

Demonstrasjonen gikk som mange ganger før til presidentpalasset Malacañang fra den historiske parken Liwasang Rizal i bydelen Ermita fra det spanske overherredømmet. Det var her uavhengighetserklæringa for Filippinene fra USA ble lest opp i 1946 på USAs egen uavhengighetsdag 4. juli og det var her demonstrantene samlet seg bak Corazon Aquino under Folkemaktsrevolusjonen mot Marcos senior i 1986.

I dag står Kilusang Bayan Kontra-Kurakot (Folkebevegelsen mot korrupsjon, KBKK) bak protestene. Protestmarsjene startet i begynnelsen av september. Den første bølgen toppet seg 21. september med samlinga i Rizal-parken og i Liwasang Bonifacio-parken og ved People Power-monumentet på hjørnet av Epifanio de los Santos-avenyen og White Plains-avenyen i Barangay Camp Aguinaldo i Quezon City, og ved EDSA-helligdommen som også er kjent som Maria, fredens dronning-helligdommen, begge innafor Metro Manila.

Samtidig var det en rekke demonstrasjoner i mange provinser og byer og kommuner som har blitt rammet av klimarelaterte oversømmelser og som dermed er berørt av korrupsjonsskandalen som har sitt utspring i Departementet for offentlig arbeid og veier (DPWH) og som omfatter regjeringa.

Protestene ble organisert av grupper fra flere sivile sektorer og kirkesamfunn, inkludert aktivister og studenter, som støttet opp under «Trillion Peso March» ved Folkemaktmonumentet og EDSA-helligdommen. Enkelte steder utviklet protestene seg til opptøyer med maskerte demonstranter som i dag blir omtalt som Generasjon Z. To omkom i sammenstøtene ved Malacañang-palasset; en av knivstikk, den andre av løsskudd.

Det flommet over da det ble lagt fram rapporter om mislighold i flomkontrollprosjekter, inkludert ufullstendig arbeid eller arbeid langt under standard. Det ble dessuten avslørt bokførte spøkelsesprosjekter. Det førte umiddelbart til krav om åpenhet og ansvarlighet om utgifter i prosjekter i infrastrukturen.

https://en.wikipedia.org/wiki/2025_Philippine_anti-corruption_protests

Rullerende demonstrasjoner

Ulike grupper har brakt demonstrasjonene videre gjennom oktober og november, gjerne på sykkel fra Quezon City under mottoet Padyak Kontra Kurakot (Pedaler mot korrupte) som det landsomfattende folkelige miljønettverket Kalikasan (PNE), Make It Safer Movement (Mismo) og Bagong Alyansang Makabayan (Den nye patriotiske alliansen) som forkortes Bayan (Nasjon), som tilhører den revolusjonære bevegelsen i den nasjonaldemokratiske fronten (NDFP) som omfatter kommunistpartiet CCP og dets væpna grein, New Peoples’ Army (Den nye folkehæren NPA).

De siste protestene har ikke vært like fulltallige, med anslagsvis drøyt 20.000 demonstranter søndag. Demonstrantene brant dukker av Marcos og Duterte, ifølge Al-Jazeera. Men verken sinnet over “Trillion Peso”-skandalen eller aktivismen har brent ut. Nå vokser en ny bølge av misnøye over at radarparet Marcos/Duterte og myndighetene synes å holde seg likegyldig til anklagene som er rettet mot politikere i den nærmeste kretsen rundt presidenten og visepresidenten. Sinnet har blitt pisket opp av to kraftige tyfoner som slo til mot Sørøst-Asia samtidig og som drepte mer enn 250 mennesker i Filippinene og over 1500 i Sørøst-Asia.

Skandalen har felt to ministre, mens et tidligere medlem av nasjonalforsamlinga, Elizaldy “Zaldy” Salcedo Co, som er anklaget i saka, hevder at Marcos ga ham ordre om å plusse på 100 milliarder pesos (1,7 milliarder dollar) i budsjettet for «tvilsomme offentlige arbeider» eller “spøkelsesprosjekter” mens han ledet bevilgningskomitéen for prosjektet. Ifølge Co hadde Marcos innhentet mer enn 50 milliarder pesos (852 millioner dollar) i bestikkelser fra infrastrukturprosjekter siden 2022. Co hevder at han i i fjor personlig leverte kofferter som inneholdt en milliard pesos (17 millioner dollar) i kontanter til Marcos-residensen.

Co representerte partilista Ako Bicol (AKB) i Representantenes hus fra 2019 til han gikk av i år. Han er administrerende direktør i Sunwest Group of Companies og styreleder i Misibis Bay Resort i Bacacay i provinsen Albay. Sunwest Groupe som broren Christopher “Kito” Co i 1997, har vært en blekksprut med hensyn til fordelinger av offentlige kontrakter innen infrastruktur. Sumwest-gruppa driver innen eiendom, energi og turisme.

Co har vært på rømmen siden juni, med Japan som siste tilfluktssted. Han la ut en video 14. november 2025 der han innrømmet at han hadde tilrettelagt for påplussinger i budsjettet for 2025, blant annet rundt 100 milliarder pesos, hovedsakelig til flomkontrollprosjekter. Det skal ha skjedd på ordre fra Marcos og tidligere leder i Representantenes hus, Martin Romualdez. Co er selv anklaget for å ha stjålet milliarder fra de samme prosjektene.

Den 21.november utstedte Sandiganbayan arrestordrer og forbud mot å forlate Bicol-regionen for Co og 17 andre personer som mistenkt for svindelen i et flomkontrollprosjekt i Oriental Mindoro. Det er utstedt blått varsel på Co gjennom Interpol.

https://en.wikipedia.org/wiki/Zaldy_Co

Sandiganbayan («Støtte til nasjonen») er en spesiell ankedomstol som har jurisdiksjon over straffesaker og sivile saker som involverer korrupsjon og andre lovbrudd begått av offentlige tjenestefolk og ansatte i høye lønnstrinn, inkludert de i statlig eide og kontrollerte selskaper. Ironisk nok ble Sandiganbayan opprettet gjennom presidentdekret 1486 i konstitusjonen av president Ferdinand Emmanuel Edralin Marcos i juni 1978.

Ferdinand Martin Gómez Romuáldez er “Bongbongs” fetter på morsida,. Det er i høyeste grad og bokstavelig talt en familieaffære.

https://en.wikipedia.org/wiki/Martin_Romualdez

Presidenten har benektet alle anklager. Det samme gjør visepresident Sarah Duterte-Carpio: – Hvem som helst kan gå på nettet og komme med alle slags påstander, uttalte Marcos i forbindelse med Cos video. – For at det skal bety noe, bør han komme hjem, la presidenten til, ifølge Al-Jazeera.

Ny bølge

– Sammenlignet med september har vi flere grunner til å gå tilbake til gatene nå, sa den 21-årige studenten og aktivisten Matt Wovi Villanueva til Al Jazeera under søndagens demonstrasjon. – De fortsetter å behandle oss som idioter. Om vi vil ha ekte rettferdighet, trenger vi at Marcos og Duterte går av.

I september ble rundt tre hundre personer arrestert, og Villanueva ble banket opp og anholdt i fem dager.

Demonstrasjonen på EDSA-avenyen som gikk samtidig søndag og ble støttet av opposisjonen og den katolske kirka, trakk vel fem tusen.

Styrkeoppbudet rundt Malacañang, med barrikaderinga av alle innfartsveier og 12.000 politifolk bak piggtråd og kontainerbiler, viser at KBKK-demonstrasjonene volder bekymring inne i presidentpalasset. De rullerende demonstrasjonene minner om protestene mot president Joseph “Erad” Estrada, en nasjonal B-filmhelt, som Arnljot Ask (daværende internasjonal sekretær i AKP og Rød Valgallianse) og undertegnede deltok hyppig i, opptil tre om dagen, i oktober 2000, og som førte til at “Erap” måtte overlate palasset til sin visepresident Gloria Macapagal Arroyo 20. januar 2001.

Presidentdattera som satt til 2010, representerte Lakas-Kampi som i 2011 endret navn til Lakas–kristen-muslimske demokrater (Lakas–CMD) og blir i dag ledet av omtalte Martin Romuáldez. Lakas–CMD ble største parti ved valget i 2022 og dominerer Alliansen for et nytt Filippinene (Alyansa para sa Bagong Pilipinas) som dessuten rommer Partido Federal ng Pilipinas (PFP) som Marcos sitter i ledelsen for, Det nasjonale enhetspartiet ( Partido ng Pambansang Pagkakaisa , NUP), Den nasjonalistiske folkekoalisjonen (NPC) og Partido Nacionalista .

Alliansen blir ledet av president “Bongbong” Marcos. Dermed er ringen sluttet etter et mellomspill med president Benigno “Noynoy” Aquino III (2010-16) fra Partido Liberal ng Pilipinas (LP), sønn av president Cory Aquino og senator Benigno “Ninoy” Aquino som ble myrdet av Marcos-regimet, og den ekstreme rabulisten Rodrígo Duterte (2016-22) fra Partido Demokratiko Pilipino–Lakas ng Bayan (PDP–Laban), nå bare Partido Demokratiko Pilipino (PDP).

Raymond “Mong” de Vera Palatino, generalsekretær i Bayan, lar seg ikke avlede av forsøkene til Marcos på å spille “overrasket over omfanget av korrupsjon” når “han utarbeidet, signerte og implementerte budsjettet, et budsjett infisert med smøringstprosjekter og uvanlige påplussinger», sier han til Al-Jazeera. Palatino, politiker og aktivist, journalist og forfatter, representerte partilista Kabataan (De unges partiliste) i nasjonalforsamlinga (2007-13) som er med i den nasjonaldemokratiske partilista Makabayan ( Makabayang Koalisyon ng Mamamayan , Folkets patriotiske koalisjon) som også omfatter det revolusjonære kvinnepartiet Gabriela og ACT Teachers (Alliansen av bekymrede lærere). Han har nå tatt til orde for at bevegelsen nå oppretter et sivilt overgangsråd som skal gi veiledning mot en politisk fornyelse inntil Marcos og Duterte går av.

Det er noe Marcos og Duterte avviser. Det er nedsatt en kommisjon for infrastruktur (ICI) som har i oppgave å etterforske tjenestemenn knyttet til korrupsjon.

Rundt 9855 flomkontrollprosjekter, verdt mer enn 545 milliarder pesos (9 milliarder dollar), er under etterforskning mens Senatet og Representantenes hus gjennomførte høringer.

Ingen benekter lenger at korrupsjonen har skjedd. Finansminister Ralph Recto fortalte nasjonalforsamlinga i september at opptil 118,5 milliarder pesos (2 milliarder dollar) til flomkontrollprosjekter kan ha gått tapt på grunn av korrupsjon siden 2023. Han ble erstattet som finansminister av finansmannen Frederick D. Go 17. november.

ICI har i mellomtiden ennå ikke gransket påstandene som er rettet mot Marcos, konstaterer Sol Iglesias, professor i statsvitenskap ved det statlige University of the Philippines (Unibersidad/Pamantasan ng Pilipinas) som ble opprettet i 1908 og som er spredt rundt i øyriket.

– Marcos-administrasjonen er tappet for troverdighet, sa hun etter protestene i september. – Det ville tøye fantasien å påstå at presidentens hender er reine, selv om vi fortsatt ikke har sett noe som tilsvarer en rykende pistol.

Minner mange om 1986

“Trillion Peso March” er den største protestbevegelsen som har hjemsøkt Filippinene siden People Power-bevegelsen i 1986. Den samler det revolusjonære venstre som er samlet i den nasjonaldemokratiske fronten NDF, ungdoms- og studentgrupper, fagforeniunger, sivilsamfunnskoalisjoner og ikke-statlige organisasjoner, kirkeinstitusjoner, fattige i byene og framtredende individer som alltid spiller en stor rolle i filippinsk politikk. Demonstrasjonene er heller ikke konsentrert til Metro Manila. Søndag var folk på gatene i den vakre fjellbyen Baguio, Cebu, Bacolod, Iloilo, Cagayan de Oro og flere provinshovedsteder over hele øyriket, ute på landsbygda og blant filippinere i utlandet. Den politiske ressonansen er stor. Massemobiliseringa 21. september fant sted to dager før årsdagen da Marcos senior i 1972 erklærte at han hadde innført den langvarige unntakstilstanden som svar på “den kommunistiske trusselen” ved opprettelsen av CPP (Partido Komunista ng Pilipinas) 26. desember 1968 under ledelse av José María Sison (1939-2022), et nesten førti år langt politisk bekjentskap siden han havnet i eksil i Utrecht i Nederland i 1987.

Søndagens demonstrasjoner falt sammen med den nasjonale Bonifacio-dagen (30. november) til minne om nasjonaldagen Andrés Bonifacio, grunnleggeren og lederen av Katipunan, det hemmelige selskapet som utløste den filippinske revolusjonen i 1896 mot det spanske imperiet. Bonifacios fødselsdag 30. november sammenfaller med festdagen til apostelen Sankt Andreas, som er helligdag i Asias eneste kristne land ved siden av Øst-Timor (Timor-Este). Her smelter den nasjonale frigjøringskampen, opprør mot makta og helgner sammen i en flod av protester mot korrupsjonen i de virksomhetene som skulle beskytte folk mot flom. Det kan knapt bli mer bibelsk enn det.

Informasjonskontoret til NDFP uttalte 27. november at «etter hvert som forholdene forverres midt i økende fattigdom, jordløshet, forsømmelse fra myndighetene i katastrofetider, massivt tyveri av offentlige midler og økende undertrykkelse, velger flere og flere filippinere veien til væpnet motstand. Etter hvert som den lovlige demokratiske massebevegelsen øker, må også styrken til de underjordiske revolusjonære kreftene øke,» melder Updates Philippines, NDFPs nettavis.

Bagong Alyansang Makabayan (Bayan) krever at Marcos og Duterte blir avsatt og at det opprettes et overgangsråd. Makabayang Kaolisyon ng Mamamayan (Makabayan) går i sitt «Program for nasjonalt demokrati» som ble lagt fram 22. november, at landets råtne sosiale system blir erstattet. Filippinere søker nå ut over det overfladiske eller midlertidige for systemiske og langsiktige løsninger. «Folk kan ikke lenger stole på politikere som fortsetter å rane og lure oss. Ikke Marcos, ikke Duterte, eller politikere som dem», mener Makabayan som har lagt fram et program i åtte punkter for  en meningsfull økonomisk og politisk forandring.

Nasjonaldemokratisk program

Programmet inneholder følgende punkter:

(1) Makt til folket! Kjemp for en nasjonal regjering! Avslutt styret for utlendingene og de få. Avvikle de politiske dynastiene og hold korrupte og voldelige tjenestemenn ansvarlige. Avskaff valgflesk-systemet og røttene til korrupsjon i regjeringa. Oppnå reell folkemakt, særskilt for arbeidere, bønder, fattige, urfolk, ungdom, kvinner og andre undertrykte sektorer.

(2) En nasjonal økonomi for å avskaffe fattigdom! Fremme nasjonal utvikling basert på reelle jordreform og nasjonal industrialisering. Avskaff utenlandske diktater i økonomien og prioritere filippinske interesser. Avvikl føydalismen på landsbygda som opprettholder de politiske dynastiene.

(3) Umiddelbar hjelp til folket! Øk lønninger for arbeidere og ansatte. Avskaffe overdrevne skatter som belaster innbyggerne. Tilby gratis grunnleggende tjenester, spesielt utdanning og helse. Plasser strøm, vann og transport under offentlig eierskap og sørg for at de tjener folkets interesser.

(4) Forsvar nasjonal suverenitet! Oppretthold en uavhengig utenrikspolitikk og opphev alle avtaler med utenlandske makter som ikke er likeverdige. Frem diplomati som et instrument for å løse konflikter. Avskaff tilstedeværelsen av amerikanske militærbaser og tropper. Oppretthold suverene rettigheter i Vest-Filippinhavet.

(5) Beskytt miljøet! Opprettholde retten til et trygt miljø, stoppe destruktive miljøprogrammer, oppheve miljøfiendtlige og utenlandske miljølover, og vedta miljøvennlig lovgivning.

(6) Oppretthold menneskerettighetene og oppnå rettferdig fred! Søk rettferdighet for alle ofre for menneskerettighetsbrudd. Opprettholde rettighetene til nasjonale minoriteter og moro-folket. Avskaffe instrumentene som står for menneskerettighetsbrudd, som National Task Force to End Local Communist Armed Conflict (NTF-ELCAC) fra 2018 og antiterrorloven. Gjenåpne og gjenoppta fredssamtalene.

(7) Frem frigjøringa av kvinner og LHBTQ-samfunnet og kampen mot diskriminering, utnyttelse og overgrep.

(8) Frem patriotisk kultur og utdanning! Støtt kunst og kultur som tjener folket og nasjonal frigjøring. Frem patriotisk, vitenskapelig og masseorientert utdanning som nasjonal politikk.

Flere politiske krefter står sammen med Bayan for et overgangsråd som erstatning og midlertidig styringsorgan om Marcos og Duterte blir fjernet.

Korrupsjon og inkompetanse

Makabayan-programmet følger til punkt og prikke oppskriften for den nasjonaldemokratiske revolusjonen som CPP, NPA og NDFP har slåss for med politiske og militære midler siden 1968 i det semikoloniale og semiføydale Filippinene. Det bygger på en klassisk maoistisk analyse av land i det globale sør og har sine røtter i Bandung-konferansen i Indonesia i april 1955 mellom 28 nøytrale stater i Asia og Afrika og Folkerepublikken Kina, representert ved Zhou Enlai (1898-1976), statsminister fra 1949 til sin død – og med Indias statsminister Jawaharlal Nehru og Egypts president Gamal Abdel Nasser som var med å utarbeide Bandung-konferansens kommuniké i ti punkter.

Det tok avstand fra kolonialisme og la  grunnlaget for innbyrdes samarbeid mellom landene og tok til orde for generell nedrustning.

Det førte til opprettelsen av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner i 1961 i Beograd – og som seinere ble til G-77, koalisjonen av 134 utviklingsland som ble opprettet av UNCTAD i Genève i 1964, selv om det er åpenbare politiske forskjeller.

Kampen står mellom en nasjonaldemokratisk revolusjon og oligarkiet, kompradorborgerskapet og dets byråkratiske kapitalistiske apparat. Etter hvert som motsetningene mellom de reaksjonære fraksjonene skjerpes, blir Marcos- og Duterte-fraksjonene stadig mer trengt inn i et hjørne, isolert og eksponert fordi avsløringen som Zaldy Co har bekreftet, bare bekrefter hva folket har visst om og opplevd av maktmisbruk og korrupsjon.

Mange filippinske velgere er religiøst hengivende til de politiske lederne som de støtter, men det er likevel en utbredt oppfatning at Marcos junior og hans “plyndremaskineri” av inkompetente ministre har melket flomkontrollprosjekter og andre offentlige infrastukturkontrakter som var tiltenkt å trygge tilværelsen for folk .

Nå har Marcos-regimet vist sin inkompetanse i møtet med naturkatastrofene som har slått hardt inn over landets infrastruktur. Jordskjelv og tyfoner som har utløst enorme leirskred, har avdekket korrupsjonen som slår ut på alle styrkeskalaer. Hjelpearbeidet har vært langsomt, utilstrekkelig eller helt fraværende. Vanlige filippinere har blitt overlatt til seg selv, og Marcos og dynasti-politikerne i kretsen rundt ham og visepresident Duterte har avslørt hvor aristokratisk løsrevet de er fra det filippinske samfunnet.

Korrupsjonsskandalen har imidlertid åpnet muligheten for Duterte-familien for å forsøke å ta tilbake tapt terreng. Rodrígo Duterte har sittet varetektsfengslet hos Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Den Haag siden mars. Familien trygler om at den 80-årige tidligere presidenten blir løslatt fordi han angivelig har skrøpelig helse. Dette blir sett på som en avledningsmanøver for at Duterte-fraksjonen ikke blir dratt med inn i korrupsjonsskandalen.

Granskningene har avdekket at situasjonen med flomkontrollprosjektene i Davao City på Mindanao ikke har vært bedre mens forretningsmannen Paolo “Pulong” Duterte var ordfører fra 2020 til 2022. Han har etterlatt seg avslørende fingeravtrykk på statskassa. Paolo er eldste sønn av eks-presidenten, bror til visepresidenten og til dagens borgermester i Davao City, Sebastian Duterte.

Duterte i Den Haag

Duterte-fraksjonen har mer i vente. ICC er i gang med å utarbeide en arrestordre på Ronald “Bato” Marapon dela Rosa, sjef for det nasjonale politiet (PNP) under Duterte, fra juli 2016 til april 2018 hvor han hadde ansvaret for Dutertes krig mot narkotika som utartet seg til regelrette summariske henrettelser. Senatoren blir etterforsket for forbrytelser mot menneskeheten i Duetertes tjeneste mot “narkostaten” Filippinene gjennom Oplan Tokhang .

Det var en oppsøkende politioperasjon fra dør til dør for å lete etter mistenkte narkotikabrukere. Duterte, som flere ganger sammenliknet seg med Adolf Hitler, inviterte NPA til å bli med i den massemorderiske kampanjen. Myndighetene forklarte det raskt stigende dødstallet med at narkotikamistenkte gjorde motstand («nanlaban») , men Duterte la aldri skjul på sin ordre til politiet om å likvidere narkomane og under løfte om amnesti til dem som overga seg.

Senator Leila de Lima startet den første etterforskninga av utenomrettslige drap under Dutertes periode som ordfører i Davao City i april 2016. Etterforskninga ble stengt ned i oktober, angivelig på grunn av mangel på bevis. Duterte svarte med å fengsle De Lima i februar 2017 med anklaget om narkotikahandel da hun var justisminister under president Beningo Aquino III.

To måneder seinere begynte prosessen overfor ICC for å få Duterte og elleve tjenestemenn tiltalt. Det fikk Duterte til å legge om politikken. Han flyttet “narkokrigen” over fra politiet til den filippinske narkotikamyndigheten (Philippines Drug Enforcement Agency) som han opprettet i oktober 2018, og innrømmet at han ikke hadde fattet dybden i narkotikaproblemet i landet.

Da Duterte gikk av, oppfordret han “Bongbong” Marcos til å fortsette kampanjen og fikk tilbud om å bli den nye presidentens narkosjef.

Etter mye fram og tilbake med hensyn til ICC som Duterte på et tidspunkt trakk Filippinene ut av domstolen, har ICC innhentet Duterte. Det offisielle tallet på narkomistenkte som ble drept under Duterte er 6252. Dette avviser nasjonale og internasjonale menneskerettighetsgrupper. Her svinger tallet mellom 12.000 og 30.000 ofre for Dutertes krig mot fattige, mens rike bakmenn slapp unna. Regjeringa hevdet i februar 2022 at 56 prosent av landets barangays (kommuner) hadde blitt rensket for narkotika.

Peker framover

Med Marcos- og Duterte-dynastiene sammen ved makta har det politiske terrenget på et vis blitt ryddet fordi folk ser at det ikke bare er å velge mellom ulike fraksjoner i borgerskapet. Det kan føre til et politisk klimaskifte hvor det kan vokse fram breiere allianser enn de som har dominert filippinsk politikk i over femti år.

De sammenvevde krisene får det semikoloniale og semiføydale systemet til å knake i sammenføyningene “fordi ingen fraksjon av den herskende klassen kan eller vil løse folkets lidelse,” skriver Updates Philippines. Det kan legge grobunn for den nasjonale demokratiske revolusjonen “for å demontere den reaksjonære statens maskineri og etablere et folkedemokratisk styre,” mener NDFP.

Det er en eksplosiv blanding av økende fattigdom, mangel på jord, myndighetenes vanskjøtsel i håndteringa av naturkatastrofer, massiv tyveri av offentlige midler iblandet svindel og korrupsjon og økende undertrykking. CCP og NPA fortsetter sin væpnede motstand mens den lovlige demokratiske massebevegelsen tiltar og styrker de revolusjonære kreftene.

“NPA må fortsette å bygge utbredte massebaser på landsbygda, gjennomføre en jordbruksrevolusjon, kjempe for land og demontere godseiernes kvelertak over landsbygda. Den eneste genuine veien ut av dette politiske sirkuset og slutten på byråkratkapitalismen er fremrykningen og den endelige seieren til den nasjonale demokratiske revolusjonen med et sosialistisk perspektiv,” skriver NDFP i Updates Philippines.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

«Alternativt statsbudsjett» heter den siste boka fra Martin Bech Holte. Det er en fortsettelse av «Landet som ble for rikt». Holtes metode er den samme i den nye boka som i den forrige. På basis av en gammeldags ideverden og kapitaleiernes interesser konstruerer han en alternativ virkelighet. Så lanserer han i denne nye boken en del tiltak som skal endre hans egen alternative virkelighet, gjett i hvilken retning.

Tollef Hovig.

Alternativ virkelighet

Høyresiden har mer og mer utviklet en debatt-teknikk som går ut på å først beskrive en alternativ virkelighet, som de så retter sine argumenter mot. Martin Bech Holte bruker samme metoden i sin nye bok. Alternativt statsbudsjett.  La oss derfor starte med å se på grunnpilarene i hans alternative virkelighet.

To typer mennesker

Hans virkelighetsbeskrivelse er som en resirkulering av Ayn Rands gamle bok «Atlas Shrugged» fra 1957. Han ser liten, om noen forskjell på forskjellige kapitalformer som finanskapital, formueskapital og produksjonskapital. I Holtes virkelighet er all kapital produksjonskapital, og produksjonskapitalen er dominert av gründere. I industrialiseringens gullalder i vesten var det langt nærmere en virkelighetsbeskrivelse, i dag er det nærmest en parodi på virkeligheten. Industrialiseringens gullalder begynte sin avtagende trend allerede på 1960-tallet, og ble avsluttet i løpet av 1970-tallet. I Holtes verden, som i Ayn Rands roman, er kapitaleierne alle hardtarbeidende gründere, mens befolkningen generelt, og de uføretrygdede spesielt, er late. I Holtes idéverden har ikke samfunnsmessige prosesser noen rolle, det er de enkelte personenes adferd som teller. I den grad samfunnet spiller noen rolle, er det i forhold til hvilke politiske belønningssystemer samfunnet skaper, og påvirker den enkeltes adferd med. Han er selvfølgelig forsiktig med å si direkte at folk grunnleggende sett er late, men det tyter fram gjennom hele boken. For eksempel side 51:

«Barn ser av sine omgivelser at belønningen for arbeid på skolen ikke er avgjørende for et brukbart liv og mister litt av den dytten i ryggen de kunne trengt. Foreldre vet at barn får et brukbart liv selv uten innsats på skolen, og mister orket til å inspirere dem til innsats på ettermiddagene».

Det arbeidende folket er i Holtes alternative virkelighet jegere som jakter på uføretrygd og sykepenger.

Holtes alternative virkelighet bygger på ideen om at «Atomet i samfunnet er enkeltmennesket», som han skriver». Samfunnets utvikling styres derfor av individenes adferd. Samfunnsmessige prosesser spiller liten eller ingen rolle for samfunnets utvikling i hans ideverden. Når det gjelder individenes adferd, kommer han sjelden ut over rammen at kapitaleiere er hardtarbeidende gründere, mens det arbeidende folket grunnleggende sett er late.

Hvis vi ser på gründervirksomhet, ikke som en ideologisk bærebjelke, men som en del av samfunnets virksomhet, hva er bildet? Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserer ikke en enkelt statistikk, med prosentandel for nyetablerte foretaks samlede omsetning som andel av den totale omsetningen årlig. Dataene viser imidlertid at nye foretak utgjør en svært liten andel av den totale omsetningen i norsk næringsliv, spesielt i oppstartsfasen.

Ifølge en analyse fra SSB for perioden 2002–2011:

• Foretak som ble etablert i perioden 2002–2010 sto for om lag 13 prosent av den totale omsetningen i 2011.
• Foretak etablert i selve året 2011 utgjorde kun 2 prosent av den totale omsetningen det året.

Latskap er roten til fallende produktivitet?

For ikke å bli altfor fornærmende omskriver Holtes det arbeidende folkets latskap, til omgivelser som lar latskapen blomstre. Sånne omgivelser er i Holtes hode dårlige belønningssystemer, eller med et litt finere ordbruk; mangel på, eller feilslåtte incentiver. Som han skriver, for eksempel på side 27:

«Som jeg vil vise i del 2, har den samlede produktiviteten i i fastlandsøkonomien, den totale faktorproduktiviteten falt med ti-tolv prosent fra 2013-2024. … Klarer vi det (løse belønningssystemene på en annen måte red. anm.), har vi muligheten til å lage bedre belønningssystem enn alle andre samfunn i Vesten …».

Fallende produktivitet og lavere eller ingen vekst i BNP er et systemtrekk ved alle vestlige land, ikke bare Norge. Det har sin årsak i samfunnsmessige prosesser og ikke i belønningssystem. Vestlige samfunn, har etter industrialiseringens avslutning, vært igjennom en tidsepoke som starter med privatisering av pengetrykkingen gjennom at private banker kan utstede omtrent så mye kreditt de vil. Når industrialiseringen avtok, ble fortjenestene til produksjonskapitalen så små at de måtte erstattes med økende pengetrykking i form av et stadig voksende gjeldsberg, for å holde fortjenestene til kapitaleierne oppe. All vekst i BNP i Vesten generelt, og i USA spesielt er gjeldsdrevet. Uten økning av gjeldsbergene i de vestlige samfunn, hadde det ikke vært noen vekst i BNP.

Denne veksten i finansnæringene gjorde at finanskapitalen var den dominerende kapitalformen fra midten av 1980-tallet. Denne gjengen med rentenister finslipte kapitaleiernes virkelige idégrunnlag: « å tjene penger uten å arbeide for dem ». Å tjene penger på kapital er en bærende ide for alle kapitaleiere, men finansnæringens ide var å grabbe til seg penger gjennom papir (data) triksing. Denne gjengen kaller Holte gründere, mens de som produserer verdier gjennom arbeid ser han på som late. De gode vilkårene for denne modellen tok slutt i 2020, og byrden med å skape ny kreditt som kan gi fortsatte fortjenester til kapitaleierne har blitt veltet over fra private pengetrykkere til statene.

Grunnlaget for disse finansmodellene for fortjeneste i samfunnet, finner man i den underliggende utviklingen i samfunnsmessige prosesser.

• Industrialiseringens produktivitetsvekst var enestående, men er forbi. Den produktivitetsveksten var stor nok til både kapitaleiernes fortjeneste og det arbeidende folkets velstandsøkning.
• Tjenesteproduksjonen er vanskeligere å forbedre enn vareproduksjonen, når vareproduksjonens andel av samfunnets virksomhet faller mot 10-20% får ikke forbedringer i vareproduksjonen de samme store ringvirkningene for samfunnet som tidligere.
• Mange store bransjer er «ferdig utviklet» og forbedringer går med stadig mer avtagende hastighet.
• Stadig flere tjenesteformer utvikler forsvarsmekanismer mot effektivisering i form av økende byråkratisering.
• Markedsmekanismen endrer seg fra konkurranse mellom produsenter, til konkurranse mellom forbrukere om flest mulig «likes». Incentivet til forbedring av produksjonen svekkes proporsjonalt.

Dette er noen av de ulike underliggende samfunnsmessige prosessene som har ført til kapitaleiernes avhengighet av økende pengetrykking for å opprettholde fortjenesten sin. Det har lite med Holtes «belønningssystemer» å gjøre.

La oss vende tilbake til Holtes individverden. Der han ser en norsk gründerbedrift som selger bedriften sin før den er blitt en storskala produksjonsbedrift fordi vi har feil belønningssystemer (formuesskatt) i Norge, ser jeg en blivende rentenist. En som venter på det rette øyeblikket til å selge bedriften sin for så mye penger, at vedkommende kan bli rentenist, helst for resten av livet. Problemstillingen for denne tilnærmingen, uansett om gründeren betraktes som helt eller blivende rentenist, er at de samfunnsmessige prosessene som pågår (noen er beskrevet over), går uavhengig av den lille omsetningen norske nyetablerte bedrifter har, og det er de som er bestemmende for produktivitet og fortjeneste.

Bygge ned staten

Den vestlige kapitalismen ble grunnlagt på basis av mye profittsøkende privat kapital, som oppsto etter de store vestlige handelskompanienes nedgangstider på 1800-tallet. I Øst-Europa og i Kina var man henvist til statlig akkumulering av kapital. Vestlig kapitalisme har siden gjort den private kapitalen til ideologi Holte befinner seg selvfølgelig i den samme ideologiske illusjonen. Han pakker det inn i forskjellige bilder. Et kaller han arvingens dilemma. Den norske staten blir så rik på grunn av oljen at arvingene bare vil sløse med pengene. Et annet bilde kaller han fangens dilemma.

Staten er styrt av politikere som er avhengige av folkets godvilje og stemmer for å bli valgt. De er fanget av det, og bruker offentlig rikdom til å kjøpe seg stemmer. Et tredje bilde han bruker er noe han kaller «Prinsipal – agent problemet» på side 147. Et jålete navn på noe som egentlig er stordrift. Problemet han skisserer er at folk som gjør innkjøp for noe de ikke har en personlig relasjon til, gjør en likegyldig, og derfor dårlig jobb. Dette er i hans hode et spørsmål om å motivere individet gjennom personlig ansvar for innkjøpene. Han gjør det til et problem mellom privat og statlig drift, mens det i realiteten er et argument mot stordrift, og for småskala drift. De største og mest lønnsomme bedriftene i Vesten har gjerne 300 – 600 000 ansatte, ganske mye mer enn den norske staten. Det virker som de bedriftene lever godt, selv med Holtes problem.

Kapitaleiernes ønske om å bygge ned staten fikk ny fart i epoken med pengetrykking og finansnæring, som startet på 1980-tallet. Dess mer man kunne privatisere av statlige næringer, dess større kundegrunnlag for finansnæringen. Offentlig finansiering benyttet seg i mindre grad av den private finansnæringen, selv om det har endret seg i løpet av epoken.

I epoken vi nå er inne i med statlig finansiering av kapitaleierne, kan man forvente at kapitaleiernes rop om å bygge ned staten bli gradvis avtakende. Hvis man ser bort fra ideologisk skrik og skrål fra kapitaleiersiden, har realitetene allerede kommet dit. I 2020 ga NHO ut sin strategiplan; «Neste trekk», se:

Strategien i denne, fra privatkapitalismens høyborg ble sammenfattet i 121 punkter. Av disse 121 punktene i NHOs strategi, skulle det offentlige gjennomføre 121 punkter. Hele strategien til den private kapitalen skulle gjennomføres av det offentlige. Det er vanskelig å forstå hvordan dette skal skje samtidig som de skal bygge ned staten.

Norge – likhetens land

Holte skriver side 79:

«Det er en utbredt oppfatning at økonomisk vekst produserer økte økonomiske forskjeller. For Norges del har dette ikke vært tilfelle. Det er en svært viktig kjensgjerning. Det er mulig å produsere økonomisk fremgang og samtidig ivareta tilstrekkelig økonomisk likhet».

Som bevis på dette viser han fram GINI (ulikhets)indeksen for Norge på side 80. Den viser et brått fall i ulikhet i årene 2005-6, etter en veldig vekst. Denne kurven kom etter endring i utbytteskatten. Her slår Holtes ideer om endring i belønningssystem inn. Men det er kapitaleierne som responderer på forutsigbar måte. Det er i god tid varslet om endringer i utbytteskatten. Da skynder kapitaleierne seg å ta ut utbytte (ulikheten øker med 30%), og ulikheten i det norske samfunnet går til himmels. Så innføres utbytteskatten og alle kapitaleierne lar utbyttet bli stående i bedriftene, og plutselig faller ulikheten i Norge dramatisk (30%). At ulikheten blir mindre selv om utbyttet blir stående i holdingsselskaper og forsøkt tappet ut som naturalia er neppe riktig. Å trekke de konklusjonene Holte gjør om ulikhet og økonomisk vekst er derfor vanskelig å forstå.

Under industrialiseringen var den økonomiske veksten så stor at det var nok til både kapitaleiere og økt velstand til befolkningen. I gjeldsbergepoken var det nok til vekst til kapitaleiernes fortjenester og stort sett stillstand befolkningens velstand. I dagens epoke med statlig finansiering er det ikke nok til kapitaleiernes fortjeneste uten at de forsyner seg av befolkningens velstand. Det er forklaringen på den økende ulikheten i Vesten.

OK, det får være nok om Holtes alternative virkelighet fundert på det han synes om kapitaleiere og den arbeidende befolkningen. La oss ta et kort blikk på hans tiltakspakke for det norske samfunnet.

Mobilisering av arbeidskraft – lavere skatt

Han mener at lavere skatt er en belønning som får det arbeidende folk opp av godstolen og ut i arbeid. Jeg tror også at det kan virke på kort sikt. På litt lengre sikt er samfunnet i en fase av sin utvikling hvor kapitaleierne må forsyne seg av det arbeidende folkets velstand for å få sin fortjeneste. Det ser vi på økningen i boligpriser, matvarepriser, strømpriser og andre nødvendighetsvarer som folk må ha. En skattelette på kr 14.000 i måneden vil danne et reservoar som kapitaleierne vil forsyne seg av. Det er ikke bare det arbeidende folket som ser på incitamenter som skapes. I løpet av noen år vil kapitaleierne spise opp skatteletten, og det arbeidende folket vil være tilbake der det er nå. Pengene vil være overført fra staten til kapitaleierne.

Styrke privat kapital

Dette tiltaket handler stort sett om å få vekk formuesskatten som den er i dag. Skatt for de rike sees normalt på som summen av formuesskatt, eiendomsskatt, utbytteskatt og arveskatt. I Norge gjør kapitaleierne seg blinde for dette, de later som formuesskatten er det eneste som teller. Under er en graf fra OECD hentet fra faktisk.no, over samlet rikingskatt, som viser at Norge ikke har noe spesielt høy samlet beskatning av de rike. Norge ligger langt under OECD snittet. I Holtes verden er gründerne hele kapitalen, selv om de i realiteten utgjør en bitte liten andel. De fleste av gründerne får støtte fra staten og eier bedriftene sine selv. De betaler bare av netto formue etter en for dem, fordelaktig beregning. Formuesskatten betyr lite for disse. Det er først når de vil børsnotere seg at formuesskatten kan bety noe, og når en bedrift kan børsnotere seg er den allerede blitt så stor at eieren gjerne vil selge den for å bli rentenist, og investere pengene i formueskapital.

Holte mener at skattefordeler på å eie bolig fører til at de tiltrekker seg kapital, bort fra gründerkapital. Han skriver på side 41:

«Lavere skatt på kapital og finansformue vil skyve sparing bort fra hus og hytter mot næringsutvikling».

Her ser Holte for en gangs skyld forskjell på formueskapital og produksjonskapital. Han mener at skattefordeler på bolig/formueskapital må kompenseres med lavere skatt på kapital og finansformue så det blir større fortjenester på aksjeinvesteringer. Holte kan trøste seg med at flukt fra bolig/formueskapital har startet, helt uten skatteletten han etterlyser. Årsaken til denne flukten fra formueskapitalen ligger i utvikling av samfunnsmessige prosesser.

I perioden med privat pengetrykking fra de private bankenes side, lånte bankene ut penger mot sikkerhet, fortrinnsvis i fast eiendom. Dette førte til en langt raskere prisstigning på fast eiendom enn på andre varer i samfunnet. Vareinflasjonen i denne perioden (1985-2020) var svært lav i Vesten, inflasjonen ble tatt ut på fast eiendom. Det førte til at boligprisene har steget så høyt, at det å eie en bolig eller næringseiendom binder så mye kapital at leieinntekten som er mulig å få, ikke gir noe penger å tjene. Derfor denne flukten fra bolig- og næringskapital. Det er bare i lokale pressområder boligprisene fortsatt kan øke, mens næringseiendom og boligpriser generelt har stagnert og går delvis nedover i det meste av Vesten, særlig i USA.

La prismekanismen virke – kutte ut subsidier

Holte mener subsidier ødelegger markedets prismekanismer. Til det er det å si, at det har samfunnsmessige prosesser og kapitaleierne gjort for lenge siden. Ta arbeidsmarkedet som eksempel, med en gang arbeidsgiverne fikk muligheten til å importere billig arbeidskraft gjennom EUs utvidelse østover, gjaldt ikke markedets lover om tilbud og etterspørsel. Da endret man markedsområdet for tilbudet på arbeidskraft så fort man kunne, til kapitaleiernes fordel. Ta strømmarkedet, med en gang man kunne få til utenlandskabler endret man markedsområdet for strøm, gjennom å ta inn hele den europeiske etterspørselen, til kapitaleiernes fordel. Ta boligmarkedet hvor tilbudet er fullstendig kontrollert av bankene og boligutviklingsselskapene, til kapitaleiernes fordel.

Nye boliger settes ikke i gang før de er solgt. Prisen på nye boliger kommer aldri til å synke på grunn av markedsmekanismer i boligmarkedet, der må det helt andre samfunnsmessige prosesser i andre deler av samfunnet til. Enda mer grunnleggende er endringen i Vesten fra at markedets tyngdepunkt lå på produksjonsmarkedene med stadig press på produksjonspriser, til de i dag ligger på forbruksmarkeder med antall «likes» og smakspreferanser som fokusområde. Prismekanismer har endret sin betydning helt uten hjelp av subsidier.

Effektivt offentlig forbruk

Her argumenterer Holte mot stordrift, som han ikler klær som det private (småskaladrift) mot det statlige (stordrift). Stordrift er nettopp den fordelen naturlige offentlige monopoler som kommunikasjon, helse og utdanning kunne dratt store fordeler av. Stordrift er en del av nøkkelen til å forstå Kinas suksesser, for ikke å snakke om de mest lønnsomme selskapene i verden.

Men stordriften som burde vært en fordel, som ble utnyttet til effektiv drift av naturlige offentlige monopoler, blir torpedert av privat finanskapital og ideer som Holtes. For ham er småskala privat drift det ideologisk riktige. Ta helseforetaksmodellen, som deler helseforetaket inn i mindre deler, ta jernbanen som ble pulverisert i små selskaper, ta barnehagedriften som blir gjennomhullet av private barnehager med velferdsprofitører til eiere, eller privatskoler som har tatt knekken på utdanningssystemet i Sverige. Det all denne oppdelingen og privatiseringen fungerer som, er sysselsettingstiltak for den øvre middelklassen i form av et evig ekspanderende direktør, innkjøps og byråkratisjikt. Dette skjer samtidig som de høyrekreftene som står bak denne privatiseringen sutrer over at det er alt for mange ansatte i staten.

Forenkling og fornyelse

Ideen her er mindre stat og enklere reguleringer. Her er Holte ute på virkelig dypt vann. Holte har noen eksempler. Han viser til en rapport om byggekostnader fra Union Eiendom, som jeg kjenner godt fordi jeg ble bedt om å uttale meg om av Union før den ble publisert. Den sammenligner byggekostnadene i Norge og Sverige og har mange gode poenger. Men Holte tar feil hvis han tror at doblingen i byggekostnader i Norge på ti år fra 2015 til i dag, fra kr 32.000 pr m2 til kr 64.000 pr m2 har noe vesentlig med offentlige reguleringer å gjøre, selv om de har bidratt. Prisstigningen er først og fremst drevet av prisøkningen på materialer. En stor årsak til prisøkningen er Norges Banks ekstreme salg av norske kroner i perioden som har ført den norske kronen 30% ned i forhold til euro. Ettersom vi importerer mye bygningsmaterialer fra Europa fører den dårlige kronekursen til importert inflasjon, men det fins mange flere årsaker til den ekstreme prisøkningen, som jeg av plasshensyn ikke skal gå inn på her.

Et annet eksempel han trekker fram er Javier Milei som ikledd markedsliberalistisk ideologi har drevet med store kutt i offentlig virksomhet i Argentina. Det mener Holte har vært en suksess som har gitt Argentina god økonomi. Sånn er det ikke. I Argentina har borgerskapet vært vant til å investere i dollar i stedet for i formueskapital. Det har vært en sikker investering for pesoen har vanligvis falt i stor fart i forhold til dollaren. Så hvis du investerte i en dollar fikk du raskt mange flere peso tilbake når du trengte det. Mileis forgjengere innførte i 2019 imidlertid restriksjoner på innvekslingen. Mileis store ambisjon har vært å få på plass denne, for borgerskapet, lukrative mekanismen igjen. Så han kuttet friskt i offentlig virksomhet for å få ned pengebruken, i den tro at han da kunne heve restriksjonene på veksling av dollar. Når han da gjorde frislippet på pesoen, blomstret innvekslingen i dollar igjen, og kapitalen strømmet ut av landet. Grafen under illustrerer dette.

Dette førte til at kursen på pesoen kom i fritt fall og den Argentinske sentralbanken gikk tom for dollar til støttekjøo. Milei ble avhengig av hjelp fra USA for å redde prosjektet sitt. Så USA gikk inn med 20 billioner dollar i støtte og en trekkfasilitet på ytterligere 20 billioner dollar. I tillegg til å gå inn med pengene brukte de dem til å kjøpe valgseier for Milei i et mellomvalg. Så i dag kan de rike igjen veksle pengene sine inn i dollar, de kan til og med kjøpe andeler i verdipapirer notert i dollar, hvis de ikke har nok til å kjøpe for større summer selv. Dette kaller Holte en suksesshistorie for forenkling og fornyelse, mon det.

Holte skal ha takk for å ha skrevet en bok full av ideologi og ideer, i motsetning til alt det tanketomme vrøvlet vi daglig fores med. At hele prosjektet hans starter og strander med hans holdning til kapitaleiere som hardt arbeidende gründere og det arbeidende folket som late trygdesøkere, får så være. At tiltakene hans, som kommer kapitaleierne til gode, presenteres som velferdsstatens redning, er jeg mer skeptisk til. Det høres ut som en sjaman har vært på ferde.

Tjenestemenn sier at militæret allerede mangler 12.000 soldater, og at antallet soldater forventes å falle ytterligere i begynnelsen av 2027.

Av Nyhetsdesken , 5. desember 2025

Israels forsvarsminister Israel Katz og finansminister Bezalel Smotrich, kunngjorde 5. desember en plan om å forlenge obligatorisk militærtjeneste til 36 måneder.

Dette øker de nåværende tjenesteperiodene fra 30–32 måneder, til hele 36 måneder og markerer et betydelig skifte i hvordan Tel Aviv har tenkt å bemanne hæren sin, i en tid med dyp politisk splittelse og økende press på den nordlige fronten.

Ministrene sa at forlengelsen vil legge til «10.000 tjenestedager per år» og kan utsette dimitteringen av soldater som skal fullføre tjenesten i 2026.

Katz’ kontor sa at regjeringen vil kutte omtrent 30.000 reservestillinger og i stedet stole på lengre obligatorisk tjeneste for å fylle hullene.

Tiltaket kommer også samtidig som regjeringen fremmer lovgivning som unntar ultraortodokse, kjent som haredim, fra verneplikt, samtidig som vanlige soldater forventes å kompensere for den krympende reservestyrken.

Opposisjonsleder Yair Lapid fordømte ordningen som «et budsjett preget av korrupsjon og unndragelse av verneplikt».

Justeringen er inkludert i et betydelig utvidet forsvarsbudsjett for 2026 . Ifølge statsministerens kontor og uttalelser utstedt av Katz, er budsjettet nå på 34,72 milliarder dollar, opp fra et tidligere utkast på 27,90 milliarder dollar.

Katz sa at regjeringen vil «forsterke IDF og … redusere byrden på reservistene» , selv om planen i praksis flytter denne byrden over på vernepliktige, som nå skal tjenestegjøre et ekstra år. Smotrich sa at den totale økningen sammenlignet med 2023 nådde 14,57 milliarder dollar.

Bemanningspresset har økt de siste månedene. Israels brigadegeneral Shai Tayeb fortalte lovgiverne at hæren for øyeblikket mangler 12.000 rekrutter, inkludert 7.000 kampsoldater, og advarte om at troppeantallet forventes å falle ytterligere i begynnelsen av 2027.

Tayeb fortalte Knesset at Israel «må utvide basen til de som tjenestegjør» og forbereder seg på treårige tjenesteperioder og 70 dager med årlig reservetjeneste innen fem år.

Israel har til og med begynt å vende seg til utenlandske leiesoldater for å fylle sine rekker; med tap fra kampanjer i Gaza og Libanon, økende frafallsrater og økende motvilje blant reservister mot å vende tilbake til tjeneste, står hæren igjen med det tjenestemenn beskriver som en «enorm mangel» på dyktige krigere.

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

Israel moves to extend army service to 36 months

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Nære medarbeidere av Zelensky flyktet nylig til Israel, midt i anklager om en korrupsjonsordning verdt 100 millioner dollar. Norge synes det er greit å sende milliarder til Ukraina selv om myndighetene i Oslo vet at en del av dem havner i feil lommer. «Vi bryr oss om god styring, men vi må akseptere den risikoen» , sier Christian Syse.

Av Nyhetsdesken , 6. desember 2025

I løpet av de siste fire årene har den ukrainske regjeringen «systematisk sabotert» tilsynet med landets statseide selskaper og prosesser for anskaffelse av våpen, og «tillatt bestikkelser å blomstre» , avslører en undersøkelse publisert 6. desember i New York Times (NYT).

Etterforskningen beskriver hvordan Volodymyr Zelenskys regjering skjøv eksterne eksperter fra USA og EU til side, ekspertene som sitter i rådgivende styrer med ansvar for å overvåke utgifter, utnevne ledere og forhindre korrupsjon.

«President Volodymyr Zelenskys administrasjon har fylt styrer med lojalister, latt styreplasser stå tomme, eller forsinket dem fra å bli opprettet i det hele tatt. Ledere i Kiev omskrev til og med selskapscharter for å begrense tilsyn, holde regjeringen i kontroll og tillate hundrevis av millioner dollar å bli brukt uten at utenforstående snoket rundt» , sier NYT-rapporten.

Etterforskningen ble publisert midt i en korrupsjonsskandale som dreier seg om nære medarbeidere av den ukrainske presidenten.

Antikorrupsjonsmyndigheter har anklaget medlemmer av Zelenskys indre krets for å ha underslått 100 millioner dollar fra det statseide kjernekraftselskapet Energoatom.

«Mr. Zelenskys administrasjon har skyldt på Energoatoms tilsynsstyre for å ha mislyktes i å stoppe korrupsjonen. Men det var Zelenskys regjering selv som svekket Energoatoms tilsynsstyre» , skriver NYT.

Etterforskningen fant også at Zelensky satte til side tilsynsstyrene til det statseide elektrisitetsselskapet Ukrenergo og Ukrainas byrå for anskaffelser av forsvarsmateriell.

Europeiske ledere har rettferdiggjort å kanalisere milliarder av dollar av skattebetalernes midler til Ukraina, til tross for kunnskap om den systematiske korrupsjonen og tyveri som plager landet.

«Vi bryr oss om god styring, men vi må akseptere den risikoen» , sa Christian Syse, den norske spesialutsendingen til Ukraina.

«Fordi det er krig. Fordi det er i vår egen interesse å hjelpe Ukraina økonomisk. Fordi Ukraina forsvarer Europa mot russiske angrep» , la han til.

Zelenskys stabssjef, Andriy Yermak, trakk seg sent forrige måned midt i korrupsjonsskandalen i Energoatom – og bare timer etter at politiet raidet hjemmet hans.

Ukrainska Pravda rapporterte at han hadde reist til Israel, hvor han er statsborger, bare timer før razziaen.

Yermak regnes i stor grad som den nest mektigste embetsmannen i landet, med innflytelse over innenriks- og utenrikspolitikk og militære spørsmål, bemerket Axios.

Forretningsmannen Timur Mindich, som sammen med Zelensky grunnla underholdningsselskapet Kvartal 95, skal ha ledet ordningen med underslag.

Mindich rømte også til Israel, hvor han nyter statsborgerskap, timer før en separat razzia mot hans luksusleilighet, utført av politiet fra Ukrainas nasjonale antikorrupsjonsbyrå (NABU).

«Timur hadde en leilighet med gull-toaletter som lå i samme bygning som Zelenskys» , fortalte en tidligere ukrainsk regjeringsrepresentant til Fox News.

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

Zelensky ‘systematically sabotaged’ Ukraine anti-corruption efforts: Report

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Kommentar

Uttalelsen til Christian Syse fjerner all tvil om at norske myndigheter vet om at en del av de milliardene Norge sender til Ukraina blir stjålet av folk høyt oppe i systemet. I strafferettslig sammenheng betyr det at norske myndigheter bidrar til økonomisk kriminalitet, og vet at de gjør det. Dette forsvares med at «det er krig» og «Ukraina forsvarer Europa mot russiske angrep». Men strafferetten kjenner ingen slike formildende omstendigheter. Hvis du med viten og vilje bidrar til økonomisk kriminalitet, skal du tiltales og straffes for det. Når dette skjer i et så vanvittig omfang bør det telle i skjerpende retning.

Vårt spørsmål i ledelsen til Rødt og SV er: Når dere nå antakelig har fått med dere at man helt inn i regjeringskontorene i Kiev stjeler bistandsmidler i stor stil og at norske myndigheter er klar over det, er dere enig med Christian Syse om at milliardstøtten likevel bør fortsette?

Jarle Aarstad har gjort en god innsats i å få frem informasjon som viser hvor stor katastrofe vaksineringen mot Covid-19 har vært. Her følger en oversettelse av hans siste gjennomgang, selv om mange nok er kjent med det fra før av.

5. desember 2025 Terje Hansen , Foreningen lov og helse.

Norway: Continued increase in cardiac medication use among young people after the Covid vaccine rollout

Fortsatt økt hjertemedisinbruk blant unge etter vaksineutrullingen

Jarle Aarstad.

Av Jarle Aarstad

Ny statistikk fra Folkehelseinstituttet om bruk av hjertemedisiner (klasse C, hjerte og sirkulasjonssystemer) blant unge i alderen 15–44 år viser en økning på over 20 prosent fra 2020 til 2024, illustrert i grafen (y-aksen er antall brukere per 1000). Økningen startet i 2021 og falt sammen med utrullingen av covid-vaksinen til den yngre befolkningen fra sommeren samme år.

Økningen har fortsatt i de påfølgende årene, og trenden ser ikke ut til å avta. Det var ingen økning i 2020, noe som stemmer overens med en israelsk studie som ikke fant noen sammenheng mellom myokarditt og covid-infeksjon før vaksinen ble lansert.

Allerede i april 2021 mistenkte Det europeiske legemiddelkontoret (EMA) at covid-vaksinen kunne forårsake hjerteproblemer, men Pfizer/Biontechs – selv om vaksinen ikke engang var testet mot smittespredning – bestemte seg likevel for å godkjenne den for barn fra 12 år og oppover.

Jeg har tidligere påpekt at unge mennesker som nektet å ta covid-vaksinen, tok det beste valget. Jeg tror fortsatt det, og grafen støtter min posisjon.

*** (slutt på artikkelen fra Aarstad)

Min kommentar:

Det er bevist og utenfor enhver tvil, også blant «main stream», at én av bivirkningene til C19-vaksinene er hjertesykdom og hjertedød. Jarle Aarstad, vi i Lov og Helse samt en del andre mener derfor at når hjertesykdom øker fra det øyeblikk man har rullet ut den hjerteskadelige vaksinen så har dette sammenheng med den hjerteskadelige vaksinen. Etablissementet i Norge, inkludert konsernmedia (eller De Styrte Redaktørers Medier), samt de såkalte fagorganer som FHI mener derimot at dette er utenkelig og en umulig konklusjon. Vaksinen er jo trygg den, så når bevis viser at den er utrygg må bevisene være feil.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Fallet til Andrij Jermak – Zelenskijs fikser, håndhever, portvokter og uunnværlige allierte – er ikke en «korrupsjonsskandale». Det er Washington som slår i bordet. NABU, den USA-trente angrepshunden i ukrainsk politikk, raidet ikke presidentkontoret ved et uhell. De raidet for å minne Zelenskij på at det ikke er han som kommanderer krigen og fredsprosessen er ikke noe han kan hindre – og at båndet rundt Bankova Street holdes i Washington, ikke Kiev og absolutt ikke europeiske chihuahuaer.

Av The Islander.

Fordi den virkelige historien ikke er Jermaks avgang. Den virkelige historien er at Vesten vender seg mot seg selv over hvordan de skal avslutte en krig Russland allerede har vunnet.

Fallet til Andrij Jermak, Zelenskijs mest lojale allierte og de facto maktforvalter i Ukraina, er ikke en skandale. Det er et angrep ovenfra. NABU, det USA-finansierte og USA-trente antikorrupsjonsbyrået, raidet ikke hjemmet og kontoret til Ukrainas mektigste ikke-valgte tjenestemann ved en tilfeldighet. Og i ethvert annet land ville hans avgang etter et korrupsjonsraid vært en politisk skandale. I Ukraina er det en geopolitisk detonasjon.

Jermak var ikke bare en stabssjef, han var regimets skyggearkitekt, mannen som hver utnevnelse, hver oligarkisk forhandling, hver vestlig forespørsel og hver krigstidsbeslutning måtte passere gjennom. Og hastigheten på avgangen hans gjør det klart at dette handlet mindre om korrupsjon, og mer om press – konstruert, tidsbestemt og utført av den ene aktøren som kan trekke i en slik spak, Washington.

I flere måneder har USA vært splittet mellom neokonservative som klamrer seg til fantasier om en reversering av slagmarken, og den voksende blokken av realister (JD Vance m.fl.) som endelig har akseptert det frontlinjene har vist i over et år – Russland har allerede vunnet. Ukrainas hær er knust, NATOs ammunisjonsreserver er oppbrukt, og amerikanske velgere er ferdige med en krig som ikke tilbyr noen seier og ingen strategi.

Realistene ønsker nå en kontrollert, ansiktsreddende diplomatisk exit, som låser inne territoriale tap i stillhet mens Washington hevder at den «sikret fred». Zelenskij har motstått hver centimeter av denne vendingen fordi freden setter en stopper for hans makt. Og Jermak var den urokkelige søylen i denne motstanden, og isolerte Zelenskij fra ethvert press for å forhandle, filteret som forhindret uønskede meldinger fra å nå presidenten. Ved å rense ham ut gjennom et NABU-raid har USA isolert Zelenskyj.

I mellomtiden er EU i panikk. Europeiske ledere frykter fred mer enn krig fordi fred tvinger frem ansvarlighet. Hvorfor ødela de sine egne industrier, satte fyr på energisikkerheten sin, kastet økonomiene sine ut i resesjon og kanaliserte hundrevis av milliarder inn i korrupsjon for en krig Washington selv nå forbereder seg på å legge ned? Brussel støttet Zelenskij ubetinget, ikke av overbevisning, men av ren selvbevaring. Hvis krigen slutter, må de svare for ødeleggelsen de påførte sine egne befolkninger. Europa trenger evigvarende konflikt for å utsette den politiske oppgjøret. Washington, derimot, ønsker en avslutning for å redde ansiktet. Dette er det virkelige skillet mellom EU og USA: Brussel ønsker å utsette det uunngåelige, Washington ønsker å håndtere det, og Kiev ønsker å benekte det. Bare én av dem har makten til å diktere tidslinjen, og det er ikke Europa.

Moskva ser den vestlige bruddet, merker desperasjonen og forstår fordelene ved den. Putins budskap har vært kaldt og konsekvent: Enten foregår forhandlingene på vilkår som gjenspeiler virkeligheten på slagmarka og tar for seg den underliggende årsaken til konflikten, eller så vil Russland fortsette å kverne NATOs stedfortrederstyrker inntil ingenting gjenstår å forhandle med. For Russland fører begge veier til seier. Russland har ingen grunn til å forhaste seg, det er Vesten som går tom for tid, våpen, enhet og troverdighet.

Og når den europeiske offentligheten endelig innser at lederne deres ofret velstand, stabilitet, industri og geopolitisk autonomi for en krig som endte akkurat der Moskva forutså den ville, vil den politiske oppgjøret bli seismisk. Jermaks fall er ikke slutten på en æra, det markerer begynnelsen på EUs kollaps.

---

Denne artikkelen er gjengitt etter The Islander s konto på X .

Les også:

597 EU-rettsakter inn i norsk lov på ett år. 152 på én måned. Det er ikke saksbehandling, det er intravenøs lovgiving. Norge får ikke lenger lover, vi får direktiver og lovleveranser direkte fra EU og Ursula, uten at vi er med i EU.

Av Einar Andreas Lund .

Espen Barth Eide står foran kamera med et smil og sier det går “i riktig retning”. I hvilken retning det er, nevner han ikke.

Kanskje fordi retningen peker rett mot Brussel.

Kanskje fordi retningen peker bort fra Norge.

Eller kanskje fordi han selv for lengst har sluttet å se likheten på de to retningene.

For dette er ikke lenger politikk. Det er importert administrasjon.

Vi mottar regelpakker med samme holdning som man mottar en IKEA-leveranse: Signér her, sett dem opp, men ikke spør hvem som tegnet dem eller hva de inneholder.

De konkrete rettsaktene dundrer inn som en slags juridisk monsun:

– EUs energiunion-regelverk, som binder Norge til strømflytlogikk vi ikke har stemt over.

– EUs banktilsyn for kapitalkrav og risikovekting som styrer norsk kredittpolitikk uten ett eneste norsk kryss i avstemningen.

– EUs datasikkerhetsforordninger som gjør norske digitale strukturer til forlengede armer av Brussel-byråkratiet.

– EUs kjemikalieforordning (REACH) som bestemmer hva norske produsenter kan og ikke kan lage, uten norsk innflytelse.

– EUs klimapakke Fit for 55, som dikterer hvordan Norge skal skru sammen alt fra drivstoff, transport, utslipp, industriregler og CO₂-kvoter.

– EUs digitalmarkedsreguleringer som direkte former norsk næringsliv, uten en norsk stemme, osv osv, pluss at:

– EU påvirker og kontrollerer den norske innvandringspolitikken kraftig gjennom EØS, Schengen og Dublin-systemet, og dette betyr i praksis at Norge ikke styrer grensene selv.

Det er som å se en nasjon i sakte oppløsning – men i stedet for å reagere applauderer vi tempoet.

Etterslepet – denne voksende fjellkjeden av EU-lover som venter på norsk godkjenning – blir av Barth Eide beskrevet som om det bare var en stabel gamle dokumentpermer som trenger litt støvtørking.

Han sier: “Vi har jobbet godt med å redusere etterslepet,” som om han akkurat har ryddet boden og kastet noen tomme pappesker.

I virkeligheten snakker han om en juridisk lavine som kan utslette selvstendig norsk politikk, og som er på vei ned fjellsiden, mens han selv står nederst med en liten snøskuffe laget for småunger og smiler tilfreds.

Hva han egentlig sier, er: “Vi har nå lydig og servilt implementert alt EU ba oss om, uten diskusjoner eller evne og mot til å tenke selv.”

Jonas Gahr Støre står ved siden av ham som en mann som har glemt sin egen rolle som statsminister og blitt undersekretæren til Ursula.

Han sier at Norge er en trygg og selvstendig stat, men det ligger en skjelving i ordene når han fremsier dem, som om samvittigheten hans banker forsiktig på og sier: “Jonas, vi vet begge at du ikke tror på dette tullet.”

Og i bakgrunnen – alltid i bakgrunnen – svever Jens Stoltenberg, som en mild overnasjonal skytsånd.

Ikke lenger en mann, men et slags institusjonalisert værfenomen som oppstår hver gang EU trenger moralstøtte. Han glir gjennom korridorene i Brussel som en politisk nordlysinstallasjon. Smiler, nikker og hvisker “mer samarbeid” med samme tonefall som en lege som ber deg slappe av før narkosen settes inn og du glemmer alt.

Jens er for lengst blitt EU`s mest velansette rådgiver,, ikke fordi noen helt vet hva han gjør, men fordi han alltid sier det samme – og alltid får rett i ettertid, siden EU bare tolker Norges fremtid slik Jens beskriver den.

Han kommer ned fra Brussel, som en diplomatisk due sendt fra et høyere byråkratisk rike, og sier at “mer samarbeid” er veien frem. Ingen spør hvor veien ender. Ingen tør.

Det ville være som å spørre en prest om Gud egentlig har en kalender. Man bare nikker og later som man forstår det man ikke forstår.

Og slik fortsetter vi. Som et land som venter på instrukser fra sine skytsånder et eller annet sted der ute eller oppe i Det Hellige skydekket.

Dette kunne vært en komedie hvis det ikke var så presist og virkelig. For hver rettsakt Norge godtar uten motstand, blir en liten del av vår politiske egenart borte.

Ikke dramatisk, ikke med bråk og støy, men teknisk. Nøytralt.

Som et kirurgisk inngrep på et land med full bedøvelse, uten panikk eller motstand, bare et stille nikk fra Oslo og et enda stillere nikk fra Stortingets kontrollkomité.

Vi har blitt en nasjon som får energipriser, finansregler, digitalpolitikk, miljøstandarder, transportnormer og til og med innvandringspolitikken fra et organ vi ikke sitter i.

Norge styrer ikke lenger sitt eget land. Norge administrerer derimot direkte føringer fra Ursula og Brussel.

Vi har et departement for utenriks, men ikke for innenriks, for innenriks bestemmes av EU.

Vi later som om Justisdepartementet finnes, men i realiteten er det et kontor for gjennomføring av europeiske fotnoter.

Og når Brussel hoster, går det umiddelbart ut en pressekonferanse i Oslo med tiltak mot luftkvaliteten.

Politikerne våre har blitt flittige oversettere av rene direktiver.

De sitter på Stortinget som en slags avansert Google Translate for EØS, med én oppgave: Få dette til å høres norsk ut.

De er ikke skapere av politikk. Ikke arkitekter av en fremtid. Bare servile tolker som nikker rytmisk mens enda et EU-dokument dumpes i innboksen.

Og hver gang noen spør om suverenitet, peker de mot en PowerPoint som forklarer at “det er mer komplisert enn som så”. Men det er ikke komplisert. Det er enkelt: Politikerne våre skriver ikke lover lenger. De signerer dem.

Og midt i dette sitter NRK og norsk hovedmedia, dette selvutnevnte presteskapet for Autorisert Virkelighet, og sier ingenting.

De rapporterer om EØS og EU som om det var været. “Lett skydekke av nye og endeløse rettsakter. Noe desharmonisering i nord.”

Ikke et ord om hva som forsvinner. Ikke et ord om demokratiet som langsomt siger ut gjennom døren og fordunster i EU tåken.

NRK kunne like gjerne sagt: “Det er ingen tegn til hjerneaktivitet i nasjonens politiske sentrum, men pulsen holdes kunstig oppe av Brussel.”

For dette er sannheten: Norge styrer ikke lenger sin egen politiske utvikling. Norge administrerer derimot sin egen avvikling.

Vi innfører EU-lover raskere enn EU selv greier å påby dem. Vi er den flinkeste valpen i flokken, men i en flokk vi ikke tilhører.

Og likevel står politikere i Oslo og sier at vi har selvstyre.

Vi har blitt en stat som ikke lenger trenger en debatt om EU-medlemskap, fordi vi allerede lever som om vi er EU-medlemmer – bare uten stemmerett, uten innflytelse og uten å få sitte ved bordet. Vi står i gangen, med lua i hånden, som en politisk dørmatte som sier takk for at vi får lov til å vaske gulvet.

Til slutt står vi igjen med en grunnleggende sannhet: Norge har ikke mistet suvereniteten. Vi har donert den bort. Frivillig. Stille. Presist. Lydig.

Som et land som signerer en organdonorkontrakt med EU uten å lese den og våkner opp uten lunger, men med streng beskjed om at det er viktig å puste videre i takt med EU.

Og NRK og hovedmedia sier ingenting. Hvorfor skulle de? De rapporterer ikke lenger om Norge.

De rapporterer om en EU-region. En norsk provins.

Et lite filialselskap i et større konsern: Norge AS, avdeling nord, underlagt Brussel HR.

Resten er bare dekorasjon og svik.

Og for å legge til: En borgerlig regjering ville ikke ha endret kursen nevneverdig.

---

Denne artikkelen er hentet fra Facebook-sida til Einar Andreas Lund og gjengis her med hans velvillige godkjenning.

---

Her er de mest kontroversielle EU-lovene som vil påvirke Norges sjølråderett.

Rettsaktene består av EU-direktiver og forordninger. Det har vært viktig å få ned etterslepet, sier utenriksminister Espen Barth Eide til NRK.

1. Fornybardirektivet (RED II) Hvorfor kontroversielt: Frykt for at EU får indirekte styring over norsk energipolitikk og energiproduksjon. Bekymring for økt press på utbygging av vindkraft og strengere krav i konsesjonsprosesser. Lokale konflikter om arealbruk og naturinngrep.
2. Energieffektiviseringsdirektivet Hvorfor kontroversielt: Setter bindende mål for hvor mye energi Norge må spare. Oppfattes som inngripen i nasjonal styring av bygg, industri og energibruk. Kan føre til kostbare tiltak for kommuner og næringsliv.
3. Bygningsenergidirektivet (EPBD) – nullutslippsbygg-krav Hvorfor kontroversielt: Krever store oppgraderinger av eksisterende bygg. Kan gi milliardkostnader for huseiere, borettslag og næringsbygg. Frykt for økte leiepriser og generell dyrere boligmasse.
4. Elektrisitetsmarkedsdirektivet (del av fjerde energimarkedspakke) Hvorfor kontroversielt: Ses av mange som en svekkelse av nasjonal kontroll over kraftmarkedet. Kritikk for at Norge i praksis får EU-styrt regulering av nett, prissetting og kraftflyt. Debatten knyttes direkte til høye strømpriser og utenlandskabler.
5. Energibyråforordningen (ACER) Hvorfor kontroversielt: ACER får større myndighet over grensekryssende strømflyt, som også påvirker norsk vannkraft. Frykt for mer eksport og mindre politisk handlingsrom til å prioritere norsk industri og husholdninger. Symbol på EØS-strid om suverenitet.
6. LULUCF-forordningen (arealbruk/skog) Hvorfor kontroversielt: EU stiller krav til hvordan skog og natur skal regnes som karbonopptak. Kan påvirke norsk skogbruk og store deler av distriktsøkonomien. Regnes som et inngrep i norsk natur- og arealpolitikk.
7. Taksonomiforordningen (grønn finans) Hvorfor kontroversielt: Bestemmer hvilke energiprosjekter som kan klassifiseres som “grønne” investeringer. Kan påvirke finansiering av vannkraft og annen energiproduksjon. Kritikk for at EU, ikke Norge, setter rammene for hva som anses som bærekraftig.

Produkt av lobbyvirksomhet

Disse direktivene er ikke en gang produkter av noen demokratisk prosess i EU. De er produkter av store kapitalgruppers press og lobbyvirksomhet kombinert med det teknokratiske diktaturet som utøves av EU-kommisjonen. Her er de viktigste pressgruppene knyttet til disse direktivene:

1. Fornybardirektivet (RED II): Organisasjoner som WindEurope og SolarPower Europe presset for bindende nasjonale mål og eksklusjon av ikke-fornybare lavkarbonbrensler. Hydrogen-lobbyister (f.eks. via nye datasett om interessenter) bidro til inkludering av sektorer som transport og oppvarming.

2. Energieffektiviseringsdirektivet: Selskaper som Ørsted og Acciona Energia signerte fellesbrev for å støtte direktivet i kritiske faser, ofte via bransjebrev. Associations som Principles for Responsible Investment og Amfori presset for ambisiøse mål, mens utstyrssektoren støttet absolutte besparelsesmål.

3. Bygningsenergidirektivet (EPBD) – nullutslippsbygg-krav: Selskaper som Airbus, Iberdrola, Ikea, EDF Group, Schneider Electric og Siemens lobbyet for obligatoriske minimumsstandarder (MEPS) og faseut av fossile brensler. Bransjeforeninger som Eurelectric, CEMBUREAU (sement) og SmartEn presset for høyere ambisjoner i «Nearly Zero Emission Buildings»-definisjonen.

4. Elektrisitetsmarkedsdirektivet (del av fjerde energimarkedspakke): De store energiselskapene var svært aktive. Eurelectric, som representerer over 3500 energiselskaper lobbyet intenst for direktivet (over 100 møter med kommisjonen 2015–2019).

5. Energibyråforordningen (ACER): Council of European Energy Regulators (CEER) lobbyet for sterkere koordinering og tilsyn med nettverk. CEER er en frivillig sammenslutning av de nasjonale energiregulatorene i Europa. Den er ikke en EU-institusjon, men fungerer som et viktig koordinerings- og lobbyorgan for regulatorene i praksis.

6. LULUCF-forordningen (arealbruk/skog): Confederation of European Forest Owners, European State Forest Association og CEPI (papirindustri) lobbyet for historiske referansenivåer og nasjonal fleksibilitet i skogforvaltning.

7. Taksonomiforordningen (grønn finans): Finans- og industrisektoren: «Real economy»-aktører som IOGP (olje/gass) og Eurogas. Bransjeforeninger: US-baserte grupper og europeiske industriallianser presset for fleksible terskler, ofte via møter med kommisjonen.

Samlet sett har lobbyen vært dominert av økonomiske interesser som ser muligheter i subsidier og markedsadgang, men også påvirket av EU-kommisjonens grønne agenda. For Norge, via EØS, betyr dette indirekte press på nasjonal politikk.

Forskning.no publiserte nylig en podkast med tittelen: «Hvem var det som begynte å tro på konspirasjonsteorier om covid?» Spørsmålet er ikke nøytralt. Det er et retorisk grep forkledd som vitenskap.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

I én setning gjør de tre ting samtidig:

1. De definerer én («offisiell») fortelling om pandemien som sann.

2. De avskriver alle avvik som psykologiske avvik.

3. De frikjenner systemet for feil ved å plassere ansvaret i individets hode.

Dette er ikke forskning. Det er politisk språkbruk med psykologiske virkemidler.

Institusjonen som skulle undersøke makt, kapital, interesser og beslutninger i samtiden, begynner sitt arbeid med å anta at makt aldri tar feil – men at borgeren gjør det.

På samme måte som kirken en gang stilte spørsmålet:

«Hvorfor begynte folk å tvile på dogmet?» i stedet for å spørre: «Var dogmet feil?»

En metodisk feil som avdekker hele problemet

Når Forskning.no legger premisset slik, skjer det en metodisk kollaps: kritikk blir psykologi, og systemet blir usynlig.

Det meste av tekst og analyse handler ikke om hva myndigheter gjorde, hvilke feil som ble begått, hvilke data som ble holdt tilbake, hvordan narrativet endret seg, eller hvordan press og frykt ble brukt – men om hvilke personlighetstrekk dissenterne hadde.

Det er et nivåskifte alle bør merke seg:

Systemfeil analyseres som symptomer hos borgeren.

Når samfunnets kraftigste beslutninger i fredstid gjennomføres – unntakslover, tvangstiltak, sosialt press, sensur, hastegodkjenning uten langtidsdata – velger Forskning.no å bruke sine ressurser på å forklare hvorfor mennesker stilte spørsmål.

Det er en avvæpningsteknikk. Ikke forskning.

Psykologisering som politisk verktøy

Metoden er kjent:

1. Et politisk tiltak blir gjennomført i stor skala.

2. Kritikk oppstår.

3. I stedet for å gå inn i substansen, flytter man hele debatten fra politikk → psykologi.

4. Resultatet er en perfekt sirkel: «Du tviler fordi du er avvikende».

Dette kalles pathologizing dissent, sykeliggjøring av uenighet, i forskningslitteraturen. Det er det motsatte av vitenskapens funksjon. Vitenskap starter med tvil. Autoritære systemer slutter med diagnoser.

Begrepsmisbruket som muliggjør dette

For å gjennomføre en slik operasjon, må man blande tre begreper som aldri skulle vært blandet:

• å konspirere,

• konspirasjon,

• konspirasjonsteori.

Dette er ikke akademisk uhell. Det er en språkteknikk som tjener makt. Derfor må vi rydde opp.

Hva snakker vi faktisk om?

1. Å konspirere (handling)

Et juridisk verb:

Flere aktører samarbeider i skjul om noe de ikke kan oppnå åpent.

Dette påtales daglig i norske domstoler.

Karteller = konspirasjon.

Prissamarbeid = konspirasjon.

Innsidehandel = konspirasjon.

Dette er ikke mystikk, men strafferett.

2. En konspirasjon (resultat)

Når handlingen er gjennomført.

Dokumentert gjennom alt fra Watergate, tobakkindustriens løgner, NSA-avsløringene, til Volkswagens utslippsjuks.

Alt var «konspirasjonsteorier» før det ble bevist.

3. Konspirasjonsteori (hypotese)

En teori om at en konspirasjon eksisterer før bevis.

Det er en metode. En hypotese. Ikke en diagnose.

Hvis dokumentasjon kommer, flyttes teorien til konspirasjon.

Hvis dokumentasjon mangler, forblir den hypotese.

Slik fungerer vitenskap.

Men når hypotesen retter seg mot makt – får den plutselig en psykiatrisk etikett.

Hvorfor oppstår teorier om konspirasjon?

Ikke på grunn av «personlighetsforstyrrelser», men fordi:

• informasjon holdes tilbake,

• arkiver stenges,

• data slippes sent,

• narrativ endres uten ansvar,

• sensur koordineres,

• interessekonflikter skjules,

• regulator finansieres av den den skal kontrollere,

• domstol må tvinge ut tall.

Forskning.no later som om teorier oppstår i hodet til borgeren. I virkeligheten oppstår de i hemmeligholdet til institusjonene.

FOIA-saken – en etisk katastrofe, ikke «konspirasjon»

Forskning.no unngår selve kjernen i covid-debatten:

Hvorfor måtte en borgergruppe gå til føderal domstol for å få innsyn i tallene bak verdens største vaksinekampanje? Det avgjørende er ikke retorikken om «75 år».

Det avgjørende er at:

• FDA motsatte seg full innsyn,

• Pfizer støttet holdingen,

• data kom først etter domstolsordre,

• retten beordret raskere publisering og

• innsyn var ikke frivillig, men tvunget.

Domstolskilden:

https://www.govinfo.gov/app/details/USCOURTS-txnd-3_21-cv-02750

Dekningen:

Reuters: Dommer beordrer raskere publisering

https://www.reuters.com/world/us/judge-orders-fda-release-covid-19-vaccine-data-months-instead-years-2022-02-02

Det betyr at informert samtykke falt i det øyeblikket hemmelighold ble aktivt forsvart juridisk.

Systemet ba millioner av mennesker ta et medisinsk produkt på bakgrunn av markedsføringsspråk, mens tallene som kunne bekrefte eller avkrefte det lå bak juridiske barrierer.

Det er ikke konspirasjonsteori.

Det er faktum.

Ingen kan gi informert samtykke til det de ikke får vite.

Når «forskning» blir et skjold

Og her er den politiske mekanismen Forskning.no bidrar til:

• Systemet holdt tilbake data.

→ Det skapte mistillit.

• Mistillit førte til spørsmål.

→ Spørsmål ble psykologisert.

• Psykologisering fjernet systemet fra diskusjonen.

→ Feil ble ikke analysert.

• Ingen tar ansvar.

→ Kritikk blir «vrangforestilling».

Resultat:

Makt kan gjøre feil uten å måtte forklare seg. Det finnes ikke lenger motargumenter – bare diagnoser. Dette er det motsatte av vitenskap.

Mistillit er ikke en sykdom

Forskning.no snur årsak og virkning:

Det er ikke slik at psykologiske trekk skaper mistillit. Det er slik at manglende transparens skaper mistillit. Mistillit er rasjonell når:

• data må hentes med domstol,

• narrativ endres uten forklaring,

• interessekonflikter er strukturelle,

• sensur foregår i samarbeid med stat,

• kritiske fagfolk mister stillinger,

• risiko kommuniseres selektivt,

• politikk presenteres som biologi.

Dette er politikk, ikke psykiatri.

Vitenskap og lydighet

Vitenskap starter aldri med spørsmålet:

«Hva er galt med dem som tviler på makt?» Det spørsmålet stiller kun makten selv.

Reelt vitenskapelig arbeid starter med: «Hva gjorde at noen mistet tilliten?» Det krever at man analyserer systemet:

ikke hodene til borgerne.

Semmelweis ble kalt «vrangforestilt».

Barry Marshall ble kalt «psykisk avvikende».

Rachel Carson ble angrepet som «hysterisk».

Historien dømte dem rett, og systemet feil.

Hvorfor?

Fordi de stilte spørsmål der andre nøyde seg med lydighet.

Konklusjon

Forskning.nos podkast er ikke forskning.

Den er institusjonelle interesser forklart gjennom psykologi.

Det er et retorisk grep som:

• frikjenner makt,

• avvæpner kritikk,

• patologiserer uenighet,

• legitimerer hemmelighold,

• flytter ansvar fra institusjoner til individer.

Slik gjøres systemfeil om til personlighetsavvik. Konspirasjonsteorier forsvinner ikke gjennom diagnoser. De forsvinner gjennom åpne arkiver, publiserte rådata og full transparens.

Vitenskapelig nysgjerrighet er ikke konspirasjon.

Den er vitenskapens motor.

Hvis Forskning.no ønsker å forstå hvorfor mistillit vokste under covid, må de vende blikket fra borgerens psykologi til systemets politikk.

For spørsmålet er ikke:

«Hva er galt med dem som tviler?»

Spørsmålet er:

«Hvorfor tåler ikke systemet tvil?»

---

PS: Hva driver Forskning.no med?

Navnet Forskning.no er pretensiøst og forpliktende på samme tid.

Vi stilte KI-systemet Grok følgende spørsmål:

Jeg har et inntrykk av at Forskning.no har brukt begrepet konspirasjonsteorier relativt ofte. Tar jeg feil?

Vi fikk følgende svar:

Nei, du tar ikke feil – Forskning.no har faktisk brukt begrepet «konspirasjonsteorier» (eller varianter som «konspirasjonsteori») relativt ofte gjennom årene. Som en populærvitenskapelig plattform dekker de emnet hyppig i artikler om psykologi, samfunn, helse og politikk, ofte med fokus på forskning om hvorfor folk tror på slike teorier, deres spredning og konsekvenser.

For å gi et konkret inntrykk: En søk på nettsiden deres viser minst 15–20 artikler fra de siste 15 årene som bruker begrepet sentralt i tittelen eller hovedteksten. Her er noen eksempler fordelt over tid:

• Tidlig bruk (2009): Artikkel om «Dårlige konspirasjonsteorier» , som diskuterer kjennetegn ved slike teorier og deres logiske svakheter.

2010-tallet: Flere artikler, som en fra 2017 om «Konspirasjonsteorier når fornuften løper løpsk» (psykologiske aspekter), og en fra 2018 om at vaksinemotstandere ofte tror på konspirasjonsteorier.

2020-tallet (pandemi-årene): Økt frekvens, med artikler som «Fire forsker-råd: Slik snakker du med en konspirasjonsteoretiker» (2020), «Ny konspirasjonsteori under oppseiling i Norge» (2021) og «Slik er konspirasjonsteorier farlig for den globale folkehelsa» (2022).

Nylig (2024–2025): Fortsatt relevant, f.eks. «Hva gjør konspirasjonsteoretikere når de har tatt feil?» (2024), «Ny studie: Konspirasjonsteorier truer folkehelsa» (mai 2025) og «Disse er mer sårbare for konspirasjonsteorier» (desember 2025).

---

Grok bekrefter altså vårt inntrykk av at Forskning.no ofte har brukt dette begrepet slik artikkelforfatteren hevder. Vi må legge til at ansvarlig redaktør i Forskning.no, Nina Kristiansen, i sin tid var medlem av AKP(m-l). Det er jo en grei sak, men det er relevant her fordi hun tydeligvis har tatt med seg tendensene til å lage menighetsblad inn i noe som hevder å være et populærvitenskapelig magasin.

Nina Kristiansen har naturligvis tilsvarsrett hos oss.

Nesten ingen i Norge, og vi må innrømme heller ikke vi, følger med i nordkoreansk presse. For å bøte litt på dette har vi bedt Lars Birkelund om å følge litt med på det statlige Pyongyang Times . Denne artikkelen har eksempler på hvordan Nord-Koreas myndigheter ser på verden.

Den er basert på årets nr. 47, som ble publisert 22. november, her oversatt fra engelsk. Hovedtemaet er Nord-Koreas syn på migrasjonen til Vesten:

---

Immigrasjonsproblemet forårsaker alvorlige sosiale motsetninger i vestlige land. Innvandreres opphold og sysselsetting og andre problemer vedvarer som alvorlige problemer for dem, og mishandlingen av dem blir alvorlig.

Noen vestlige politikere insisterer åpent på at innvandrere bør utvises i mengder og at en familieseparasjonspolitikk bør håndheves, og hevder at de er en trussel mot sikkerheten til vestlige land.

Forfølgelsen av innvandrere er den mest alvorlige i USA, hvor innvandrere står for 72 prosent av ofrene for menneskehandel. Men det er ingen ringere enn vestlige land som har forårsaket innvandrerproblemet. Ifølge tilgjengelige data brøt det ut 15 nye konflikter over hele verden i de første fem årene av 2010-tallet, og det overveldende flertallet av dem ble utløst av ’globaliserings’-bevegelsene i vestlige land. Som et resultat var antallet migranter 244 millioner i 2015.

Områdene som produserer flest migranter er Afrika og Midtøsten. Det er fordi de USA-ledede vestlige styrkene er oppslukt av innblanding i interne anliggender, militær invasjon og stedfortrederkrig med sikte på å kontrollere de regionale landene, som er rike på ressurser og med strategisk geopolitisk beliggenhet.

Et typisk eksempel er den nåværende situasjonen i Gaza. Til tross for det internasjonale samfunnets vedvarende krav om våpenhvile på Gazastripen, egger USA Israel til konfrontasjon med de regionale landene, samtidig som de gir enorm militær hjelp. Følgelig mister mange palestinske sivile livet mens de overlevende blir tvunget til å vandre fra sted til sted. Mange mennesker i nabolandene blir også redusert til flyktninger.

Det er også på grunn av ’fargerevolusjonen’ orkestrert av Vesten at konflikter nylig har eskalert og flyktninger ustanselig dukker opp i forskjellige afrikanske land, inkludert Sudan. Innføringen av vestlig demokrati i afrikanske land har skjerpet motsetningene mellom politiske krefter, mellom stammer og mellom sekter, noe som har ført til konflikter og væpnede konflikter og produsert et stort antall flyktninger.

Ofrene som mistet sine kjære hjem og hjemsteder strømmer inn i Europa og andre vestlige land for å søke tilflukt fra kriger. Tross alt er immigrantproblemet som plager vestlige land et produkt av hegemoniet de fortsatt søker. Boomerangen som ble kastet av dem kom tilbake til dem.

——————————————————-

En kommentar til det som skjer mellom USA og Venezuela:

Mens USA planlegger nye militærøvelser i Karibia, oppfordret den venezuelanske presidenten til
konsekvent økt årvåkenhet og opprettholdelse av en mobilisert holdning i den østlige delen av landet 15. november.

I en tale til et arrangement i Miranda, appellerte han igjen til å opprettholde perfekt enhet mellom
innbyggere, hær og politi, øke årvåkenheten og marsjere i gatene med det venezuelanske flagget i
hendene i de østlige provinsene av landet.

—————————————————–

Italia og Ukraina

Italias visestatsminister hevdet 14. november at den ekstra støtten til Ukraina ikke ville bidra til å avslutte krigen med Russland, men bare ville fremme korrupsjon og uregelmessigheter. Med henvisning til den nylige korrupsjonsskandalen som rystet den ukrainske regjeringen, sa han at han ikke ønsker at midlene til arbeiderne og pensjonistene i landet hans skal brukes til å oppmuntre til korrupsjon. Han understreket at det å sende flere våpen til Ukraina ikke er løsningen på problemet.

---

Oversatt og tilrettelagt av Lars Birkelund.