Medieovervåkerne sesong 3, episode 8.

Pressen referer stadig til russisk hybridkrigføring mot Norge. Droneobservasjoner, GPS-jamming, cyberangrep, sabotasje og påståtte desinformasjonskampanjer trekkes frem som russisk hybridkrigføring. « Vi er under angrep », sa f.eks. Norges militære representant i NATO, generalløytnant Rolf Folland, da han snakket om russiske hybridoperasjoner under årets Army Summit i oktober.

Gjest i denne episoden er journalist og forfatter Bård Wormdal . I snart 30 år har han jobbet med spørsmål knyttet til den norske Etterretningstjenesten og dens virksomhet. Han har også skrevet tre bøker, den siste « Spionkrigen. Det hemmelige samarbeidet mellom Norge og USA », kom i 2023 og ble en bestselger. Siden har han holdt en lang rekke foredrag over hele Norge om temaet.

Wormdal har nylig skrevet en kronikk der han anklager norske medier for å bidra til å øke spenningen mellom Norge og Russland ved stadig å beskylde Russland for hybrid krigføring. Han peker på mange konkrete hendelser som har blitt fremstilt som hybrid krigføring, men som i ettertid kanskje har vist seg å ha en annen forklaring.

Påstander om hybride angrep skaper frykt, og bidrar til å legitimere opprustning og krigsforberedelser i befolkningen.

---

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus .

---

Les også:

Den særskilte generalinspektøren for gjenoppbygging av Afghanistan vil avslutte sitt arbeid neste år.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 4. desember 2025.

Spesialinspektøren for gjenoppbygging av Afghanistan (SIGAR), USAs tilsynsorgan opprettet i 2008, for å føre tilsyn med utgifter til landets gjenoppbygging i Afghanistan, har gitt ut en skarp sluttrapport om USAs mislykkede innsats for nasjonsbygging.

SIGAR vil bli nedlagt 31. januar 2026, og måtte utgi en sluttrapport som oppsummerer funnene gjennom årene. Rapporten sa at fra 2002 til midten av 2021 brukte den amerikanske regjeringen 144,7 milliarder dollar på gjenoppbyggingen av Afghanistan, langt mer enn den brukte på å hjelpe til med å gjenoppbygge 16 europeiske nasjoner etter andre verdenskrig under Marshallplanen, justert for inflasjon.

Rapporten sa at USA også brukte 763 milliarder dollar på «krigføring» i Afghanistan, selv om de reelle kostnadene for USAs krig i Afghanistan overstiger 2,3 billioner dollar , en totalsum som tar hensyn til omsorg for veteraner, renter betalt på gjeld for å finansiere krigen, og andre faktorer.

Gene Aloise, SIGARs fungerende generalinspektør, sa at flere faktorer førte til at nasjonsbyggingsprosjektet mislyktes, og at «tidlige og pågående amerikanske beslutninger om å alliere seg med korrupte, menneskerettighets-overskridende maktmeglere, styrket opprøret og undergravde oppdraget, inkludert USAs mål om å bringe demokrati og god styring til Afghanistan» .

Aloise pekte også på den enorme pengesummen USA investerte i det afghanske militæret, bare for at det raskt skulle falle i møte med Taliban. «Til tross for nesten 90 milliarder dollar i amerikanske bevilgninger til bistand til sikkerhetssektoren, kollapset de afghanske sikkerhetsstyrkene til slutt raskt, uten en vedvarende amerikansk militær tilstedeværelse» , sa han.

Rapporten sa at siden oppstarten har SIGAR «identifisert 1.327 tilfeller av sløsing, svindel og misbruk med en total verdi på mellom 26,0 og 29,2 milliarder dollar» , hvor sløsing er det mest «utbredte problemet, og utgjør 93 prosent av den totale mengden sløsing, svindel og misbruk» .

SIGAR sa at de gjennom sitt arbeid fant «mer enn 4,6 milliarder dollar i besparelser for amerikanske skattebetalere, inkludert innkrevde midler, utvilsomme kostnader og kansellerte utgifter» . Rapporten bemerket også at USA har fortsatt å gi bistand til Afghanistan, til tross for at Taliban tok over landet under USAs tilbaketrekning i august 2021.

«Til tross for at Afghanistan falt til Taliban i 2021, fortsatte USA å være landets største giver, og har siden utbetalt mer enn 3,83 milliarder dollar i humanitær og utviklingsbistand dit», sa SIGAR.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Watchdog Rips Failed Nation-Building Effort in Afghanistan in Its Final Report

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Les også: President Biden forhindret egen generalinspektør for utgifter i Ukraina:

Se også:

Denne artikkelen er en introduksjon til fire kommende artikler med inntrykk etter min «Europa-turne» i oktober/november. Det blir en blanding av personlige opplevelser, vevd sammen med betraktninger over landenes historie etter den kalde krigen og hvor landene står i den anspente geopolitiske situasjonen nå.

Lars Birkelund.

Da jeg begynte å reise i mai i fjor hadde jeg en del penger til overs og snudde ikke mye på skillingen. Men etter hvert fant jeg ut at jeg måtte begynne å økonomisere. Derfor ble det for det meste hosteller da jeg reiste rundt i Europa denne høsten.

Jeg liker hosteller, sjøl om standarden er opp og ned, som på hoteller. Ulempen med å dele rom med ukjente kvinner og menn opplever jeg som mindre enn jeg trodde på forhånd. For man treffer stort sett bare hyggelige og interessante mennesker.

Wifi finnes på alle hosteller jeg har vært på, men ikke like bra over alt. Når man bestiller rom må man ellers være obs på at man i noen tilfeller må betale ekstra for sengetøy og håndklær.

På Nomad Hostel i Stockholm 8. til 10. oktober, var det blant annet en gruppe med seks kvinner fra Malaysia. De skulle videre på biltur rundt i Norge. Tog til Oslo og leiebil derfra.

I Vilnius, Litauen traff jeg tre syrere som jobber som sjåfører, og de inviterte meg inn på et måltid de var i ferd med å lage på hostellets kjøkken.

På Trinity Hostel i Minsk var det særdeles internasjonalt, med en kineser, en fra Usbekistan, en fra Kasakhstan, en fra Nigeria, to russere og to hviterussere.

På Safestay Warsaw Old Town var det også et godt mijø, der jeg blant annet traff en polakk, en franskmann og en amerikaner (fra New York) i kafeen.

Jeg snakket lenge med polakken, som bodde på et av de andre rommene og som jeg traff i kafeen den siste kvelden (noen hosteller har kafeer med litt servering, evt. frokost). Dvs, han ble født og vokste opp i Belgia, men flyttet til Polen med polsk kone for 20 år siden.

Den belgiske polakken fortalte at han hadde vært med NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999 og noe etter, og at han da hadde fått sympati med serberne etter først å ha blitt fortalt at de var skurker som måtte bombes. Med andre ord det samme som Kristian Kahrs erfarte da han var ansatt i NATOs pressekontor i omtrent samme periode. Han bosatte seg i Beograd, mer eller mindre i solidaritet med serberne. Kahrs ble nektet adgang til Kosovo da vi prøvde å dra dit sammen i april. Omtalt her:

Polakken sa at han som NATO-soldat hadde fått i oppdrag å avvæpne en gruppe serbere, som tryglet om å få beholde våpnene fordi de fryktet å bli drept av kosovo-albanere. Men NATO-styrkene var overlegne og serberne lot seg avvæpne. Et par uker seinere var polakken med på å samle opp lik og kroppsdeler av de samme serberne.

Jeg ankom Tirana, Albania med forsinket fly fra Warzawa kl 2:30 natt til 23. oktober og måtte vekke opp en sovende vert på hostellet. Jeg hadde bestilt seng på et av de billigste hostellene i byen, også fordi det ligger nær sentrum. 16 euro eller 1600 lek for to netter (vekslingskurs). Den tyrkiske verten var også min romkamerat den første natta. Han introduserte seg som Ismael, eller iSmile, som han korrigerte med et smil.

Det var seks senger på rommet. Men jeg var aleine der de to siste av tre dager. Slike «kupp» kan man gjøre utenom turistsesongen.

På Kultura Hostel i Shkoder, nordover i Albania, var verten så grei at han rådet meg til å bestille seng i seksmannsrom i stedet for enkeltrom, da jeg sannsynligvis ville få rommet alene (enkeltrom ville ha blitt dyrere), noe som viste seg å stemme. Til gjengjeld var det ikke så sosialt og internasjonalt på Kultura Hostel, sannsynligvis fordi turistsesongen var over. Men et hostel på andre siden av gata var likevel fullbooket.

I Sarajevo ble jeg kjent med en tyrker , ca. 40 år. Han presenterte seg som Mehmed, var sint på Erdogan og sa at han var på flukt. Jeg fikk inntrykk av det var en slags politisk straff som ventet ham. Men egentlig tviler jeg på at han er tyrkisk. For han forsto ikke mine spørsmål om kurdere i Tyrkia. Han viste meg bilde av en datter på 16 år. Til henne hadde han fortalt at han bor i England. Han klaget på at afghanere er «bad people», noen afghanere hadde visstnok ranet ham. Kanskje han egentlig er afghaner mens han brukte denne historien som kamuflasje?

«Tyrkeren» var arbeidssøkende og levde nærmest på et eksistensminimum. Det finner jeg ingen grunn til å tvile på. Heller ikke på drømmen hans om å komme innenfor Schengen-området.

Jeg måtte fortelle ham at det er vanskelig å få opphold i Norge. I skrivende stund har den ene niesen til min kone ganske nylig giftet seg med en tyrker. Nå er hun gravid i femte måned, men det er likevel ikke lett å få opphold i Norge for hennes ektemann, fortalte jeg.

Jeg ga «tyrkeren» fem euro og han kunne ikke få takket meg nok under resten av oppholdet.

På hostellet Zagreb Speeka i Kroatia var det en hyggelig og omtenksom egyptisk vert.   Dertraff jeg også en pakistaner med en interessant historie. Han fortalte at han har bodd i Ukraina siden 2008 etter kortere opphold i Russland og Aserbajdsjan. I byen Vinnytsia, 245 km nordvest for Kiev, har han to barn med en ukrainsk kvinne. Men han flyktet til Zagreb kort tid etter Russlands invasjon i 2022 fordi han ville unngå å bli tvunget inn i hæren.

Den pakistanske ukraineren ønsker seg tilbake til Vinnytsia, men ikke før det blir fred. Og fred kan det bli hvis man aksepterer at en del av befolkningen (i øst) foretrekker å bli styrt fra Moskva, sa han. Mitt inntrykk er i det hele tatt at ukrainerne har mer aksept for den løsningen enn vestlige ledere.

Verten på Zagreb Speeka fikk meg ellers inn på tanker om å reise til Egypt når det blir for kaldt i Oslo. Og det varer ikke lenge. Time will show.

Neste artikkel fra min «Europa-turne» forteller om en rundtur i Hviterussland.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu sa at Israel har vunnet sin krig, men er i en evigvarende konflikt.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 4. desember 2025.

Den israelske lederen sa til The New York Times’ Dealbook Summit: «Vi vant denne krigen. Men det tar aldri slutt. Det er som om du har kreft og tar den ut, kan den fortsatt komme tilbake i visse typer kreft» . Netanyahu hevdet at Israel har oppnådd store militære seire i Libanon, Iran, Irak, Jemen og Syria.

I løpet av de siste to årene har Tel Aviv ført krig over hele Midtøsten og mot palestinere som lever under israelsk okkupasjon. Israel har invadert og bombet Libanon, selv etter å ha inngått en våpenhvileavtale med Hizbollah. Israelske styrker har også tatt kontroll over store deler av Syria og bombet landet hundrevis av ganger etter Bashar al-Assads regimes fall.

Mens Tel Aviv klarte å fjerne Assad i Damaskus og svekke Hizbollah i Libanon, har Israel ikke klart å avskrekke Ansar Allah i Jemen. Jemen har innført blokade av israelsk-tilknyttet skipsfart i Rødehavet og gjennomført direkte angrep mot Israel.

Storskala bombeangrep fra USA og Israel i Jemen klarte ikke å bryte Ansar Allahs blokade. Jemen har tillatt israelsk skipsfart og stanset angrep på grunn av den pågående våpenhvilen mellom Tel Aviv og Hamas.

Netanyahu hevdet at Israels krig mot Iran satte Den islamske republikks atomprogram betydelig tilbake. Det finnes imidlertid ingen bevis for at Teheran forsøkte å bygge et atomvåpen.

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Netanyahu: Israel’s War Is Never Ending

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også:

Når en norsk statsminister sitter på takterrassen med sin britiske kollega og annonserer «kombinert fregattflåte», burde alle varsellamper blinke.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Ikke fordi samarbeid med Storbritannia i seg selv er problematisk – det har vært norsk realpolitikk i over hundre år – men fordi ordlyden avslører et helt nytt nivå av avhengighet og kontrolltap som ikke diskuteres i Norge: Vi skal ikke bare kjøpe skip, men koble strukturene våre inn i britisk kommando, logistikk og personellstruktur.

Dette er ikke lenger «Norge + NATO». Dette er outsourcing av norsk sjøkontroll. Norsk maritim makt har alltid hvilt på én ting: at norske fartøy og norske uniformer opererer under norsk kommando i norske farvann. Når man nå beskriver «delt på fartøyer, besetninger og teknologi», sier man i realiteten at våre skip skal kunne seile med britisk mannskap, britiske skip skal kunne seile med norsk mannskap, kommando kjedes sammen og ved konflikt avgjør London like mye som Oslo.

Hva skjer den dagen norske interesser og britiske interesser ikke er identiske? At Norge de facto låser sikkerhetspolitikken sin til britisk linje i Nord-Atlanteren betyr at Stortinget får mindre reell kontroll over bruk av makt. Det betyr at norske havområder kan dras inn i stormaktspill uten debatt, bare fordi «flåten vår» ikke lenger er norsk alene. Dette handler ikke om vennskap, men om maktstruktur.

Norge kjøper fregatter for 100 milliarder kroner, direkte fra et land som akkurat nå er i den største marinekrisen siden Falklandskrigen. Royal Navy mangler personell, reservedeler og operasjonell kapasitet – samtidig som de forsøker å bygge opp en global marinestrategi.

Hvorfor skal Norge betale for å modernisere britisk industri, knytte seg til britisk forsvarslinje og samtidig binde hele fremtidens marinekapasitet opp mot én leverandør? Hvorfor ikke en åpen konkurranse om hva som tjener Norge, ikke britisk strategi?

Dette ligner ikke forsvar. Dette ligner geopolitisk kjøpsbinding. Det mest oppsiktsvekkende er hvor raskt narrativet snudde: Først vurderte Norge «alternativer» i flere år, så kommer en gigantkontrakt uten reell åpen konkurranse, så plutselig «kombinert flåte» og samtidig bygges dokk i Harstad med offentlig midler.

Det betyr at avtalen var planlagt lenge før den ble presentert som «politisk beslutning». Når journalister snakker om «supernytt for Harstad», må man spørre: er dette industriutvikling eller lokal bestikkelse for å selge inn geopolitikk? Man bygger dokk, lover arbeidsplasser og hundremillioner, slik at lokalsamfunn jubler mens de strategiske konsekvensene glir under radaren.

Dette er ikke demokratisk forankring. Det er strategisk markedsføring. Avtalen åpner for lagring av britisk ammunisjon i Norge, fast tilstedeværelse av britisk marineinfanteri i Norge og britisk materiell på norsk jord. Dette er faktiske baser i alt annet enn navn. Da gjenstår bare ett spørsmål: skal britiske styrker i Norge følge norsk kommando og norsk grunnlov, eller britisk?

Hva skjer ved krise? Hva skjer hvis britene sier «vi handler» – og Norge ikke er enig? Ingen dokumentasjon er gitt. Ingen offentlig debatt er tatt. Likevel signeres det. Britisk sjømakt har alltid sett Nord-Atlanteren som sitt strategiske ansvar. Shetlandsgjengen, Lunna House og den historiske referansen løftes frem for å skape følelsen av felles historie. Men norsk historie viser også noe annet: da storkapitalen kontrollerte norsk skipstrafikk fra London, forsvant verdiskapningen ut av Norge.

Da britiske interesser dominerte nordområdene før 1905, var Norge juniorpartner i sin egen kyst. Vi gir nå samme maktposisjon tilbake, bare pakket inn i NATO-språk. Storbritannia er i ferd med å definere norsk forsvarspolitikk gjennom global marinestrategi og antiubåtoperasjoner mot Russland.

Norges interesse er derimot kontroll i norske farvann, beskyttelse av fiskeri, olje, gass og kystsamfunn, samarbeid med naboland i nord og minimum eskalasjon med Russland. Norsk sikkerhet i nord har alltid bygget på balanse, ikke blokkpolitikk. Siden 1949 har linjen vært sterk NATO-tilknytning og ingen fremmede baser. Nå fjernes dette i praksis uten én eneste offentlig høring.

EU bygger nå felles ammunisjonskapasitet, felles fregattprogrammer og digitalisert forsvarsindustri. Her kunne Norge vært med som likeverdig partner. I stedet velger vi en bilateral avtale som gjør oss til kunde, ikke produsent. Vi betaler, Storbritannia tjener. Hvor er industribyggingen i Norge? Hvor er beskyttelsen av norske verft? Hvor er ambisjonen om å bygge selv? Når en norsk regjering bruker 100 milliarder i Storbritannia og 0 milliarder på norske verft, må man spørre: Er dette forsvar eller import? Avtalen med Storbritannia kan selges som «sikkerhet», «NATO-integrasjon» og «historisk samarbeid».

I realiteten betyr den avståelse av maritim suverenitet, avhengighet av britisk kommando, utenlandsk materiell på norsk jord, strategisk binding til en stormakt med globale ambisjoner, ingen åpen debatt, ingen norsk industriutvikling og et stille brudd med norsk forsvarstradisjon: ingen fremmede baser. Det farlige er ikke samarbeid. Det farlige er at samarbeid blir erstatning for norsk selvbestemmelse. Norsk sikkerhet må bygges rundt Norge, ikke London. Hvis vi ikke kjenner forskjellen på samarbeid og underordning, mister vi den lille suvereniteten vi fortsatt har.

Les:

-«Jeg skal være med pappa i traileren til Rekefjord i kveld, he, he».

Pjokken ser med blå øyne opp på dama som står i døråpninga. Han har ringt på samtlige av de to og tyve husa i strøket.

Steppeulven.

-«Så gøy da Sven. God tur».

Han smiler og trasker hjemover. Denne dagen har gått tregt. Tre og et halvt år gammel. Første turen. Storebror har vært med mange ganger han, til Stavanger, Oslo, ja, til og med til Tyskland. I fjor var han og pappa i Italia og Nord-Norge. Men så er storebror åtte år.

Endelig er det Svens tur. Det er ikke bare lett å ha en storebror som kan og vet og får lov til alt.

Han har så klart vært inni bilen mange ganger. Sittet bak rattet og styrt og sånn, men bare på lissom. Men denne gangen…

Pappa har lasta bilen med råreker i Danmark. Han kommer inn med ferga i kveld, og så skal de to av sted, bare de to altså, aleine. I morra skal de losse i Rekefjord. Sikkert et tøft sted. Sikkert masse reker, og en svær rekefabrikk. Kanskje han får se inni den?

Han står to timer på stolen i kjøkkenet og kikker ut av vinduet, nedover veien. Venter. Nå må vel snart pappaen være her.

Det er blitt mørkt før traileren kommer innover den smale veien. Han ser av markeringslysene at pappa har med seg hengeren. Det kunne godt vært lyst, så kunne alle sammen sett ham når han reiste. Godt at pappa i alle fall blåste med horna som han pleier.

Når pappa kommer inn døra står Sven ferdig påkledd i ganga, i rød genser og blå boblevest. Soveposen under den ene armen, bamsen under den andre. Han har pakka en bag med t-skjorter, for det gjør alltid pappa.

Men pappa skal klemme mamma og spise før de skal dra. Det kunne han vel gjort på ferga.

-«Nå kan vi vel reise»? Skal de aldri bli ferdig med å klemme?

Han får sitte på pappas arm de femti meterne ned til traileren. Bamsen får sitte på armen til Sven.

Klokka er over ni. Han står oppå motorkassa og får av seg tøyet. Pappa hjelper med pyjamasen. Så kryper han ned i køya bak pappas rygg. Det lukter godt av lastebilparfyme og er deilig og varmt. Han kjenner den lune brumminga av Scaniaens V-8 motor.

-«Scania 142 har V-8 motor». Det har han fortalt tantene i Barnehagen, for det har storebror fortalt.

Pappas rygg er trygg og god. Sven strekker seg i køya, bamsen ligger i venstre armkrok. Den dempede countrymusikken fra kassetten er god. Gjennom sidevinduet smiler månen inn, den driver og stiger over granholtet og er kjempestor.

-«Klar Sven»?

Pappa setter bilen i gir og starter opp. Klar han? Han har vært klar i mange år.

-«Klar pappa».

Han smiler tilbake til månen. Den er ikke helt klar av tretoppene enda, og når de kjører følger den med. Etter femti meter dunker han venstrehånda i pappas albu.

-«Du pappa, i kveld tror jeg månen også skal til Rekefjord».

Hundre meter lenger nede i gata sover han, vakre, umistelige lille Sven.

Klassekampen 14. november 1991

USAs opprinnelige «fredsplan» for Ukraina ble fordømt i sterke ordelag. Etter noen dagers hektiske forhandlinger fikk «Koalisjonen av de villige» og Ukraina lagt frem et revidert forslag. Den reviderte planen er i realiteten en plan for fortsatt krig.

Terje Alnes.

Panikken traff ledelsen i EU, i Storbritannia og deres norske etterplaprere med full styrke da Trump krevde at Ukraina skulle godta en 28 punkts « fredsplan » for å sette en stopper for krigen. Et viktig ankepunkt var at planen ble lansert uten at ukrainerne selv har hatt noe å si, og at den angivelig belønnet aggressoren, altså Russland. Etter noen dager hektisk aktivitet der « Koalisjonen av de villige » og Ukraina satte seg sammen, ble en ny 19 punkts plan utformet. Den skal være et grunnlag for forhandlinger med Russland.

Når dette skrives vet vi ikke hvordan det går, eller om det i det hele tatt blir forhandlinger. Det eneste som synes sikkert er at 19-punkts planen er totalt urealistisk. Den inneholder krav som Russland umulig kan gå med på. Det er som om « koalisjonen » har utformet den for å finne et grunnlag for å fortsette krigen. Planen gir bl.a. en åpning for ukrainsk NATO-medlemskap.

Normalt skulle man tro at et forsøk på å få slutt på krigen ville blitt positivt mottatt. Men, nei. Hele veien har ledende norske politikere sagt at denne krigen skal avgjøres på slagmarken, underforstått, Russland skal beseires militært. Våpenhvile og forhandlinger har ikke vært tema. Gjennom hele krigsforløpet har vi blitt fortalt at russiske styrker er nær kollaps og at en ukrainsk seier er nært forestående. Hele veien har det nærmest vært umulig for motstemmer å komme til orde. Norsk presse har oppført seg som om den har vært underlagt militær sensur. Det har ført til at folk som forholder seg til norske medier er grovt feilinformert om krigens årsak, om Russlands målsettinger med invasjonen, og om situasjonen på slagmarken.

På Stortinget har det vært 100% enighet om krigsstrategien. Ikke et pip har vært å høre fra Stortingets talerstol mot en krig som trolig har kostet hundretusenvis av liv og skadet enda flere. Men når Trump lanserer en plan for å få slutt på krigen gjaller en unison fordømmelsen fra norske politikere.

Hva sto i Trumps opprinnelige fredsplan? For å få slutt på krigshandlingene skulle Ukraina avstå landområder. Krim, Luhansk og Donetsk ville bli anerkjent som de facto russisk, mens grensene for Kherson og Zaporizjzja skulle fryses langs kontaktlinjen. Dette er tøft å akseptere, men krigens realiteter må før eller siden trenge inn. For hver uke som går stiller Ukraina svakere ved forhandlingsbordet. Russland vil aldri la seg beseire, men kan tvert imot ta enda større landområder.

I pressen kommenteres det at det er uhørt at europeiske grenser endres etter en krig, at det er i strid med folkeretten. Ingen norske politikere husker altså den folkerettsstridige angrepskrigen som NATO førte mot Jugoslavia i 1999, og der resultatet var at grensene på Balkan ble varig endret. Vi fikk en helt ny stat – Kososvo – som før krigen var en provins i Serbia. NATO-krigen resulterte i at USA fikk en klientstat på Balkan, som siden har huset en stor amerikanske militærbase. Kosovo er ikke medlem i FN fordi landet ikke er anerkjent av mer enn 93 av FNs 193 medlemsland.

Argumentet fra « koalisjonen » om at det er umulig å akseptere nye grenser i Europa etter en krig er altså ikke gyldig.

Den massive fordømmelsen av Trumps opprinnelige « fredsplan » er vanskelig å skjønne. Den kunne vært et bra utgangspunkt for reelle forhandlinger. Første punkt i planen var at Ukrainas suverenitet bekreftes. Planen sa at den ukrainske hæren skulle reduseres, men at den skulle bestå av 600.000 mann, nesten tre ganger så mange som før krigen. Det var ikke sannsynlig at Russland kunne akseptere dette. Til gjengjeld skulle spørsmålet om ukrainsk NATO-medlemskap legges dødt en gang for alle.

Videre: En omfattende ikke-aggresjonsavtale skulle inngås mellom Russland, Ukraina og Europa. NATO lovet å ikke ekspandere videre, mens Ukraina ville få pålitelige sikkerhetsgarantier. Samtidig ble det åpnet for at Ukraina kunne bli med i EU.

Russland skulle reintegreres i den globale økonomien, og sanksjonene gradvis lettes. Samtidig inneholdt planen andre punkter som russerne umulig kunne akseptere, bl.a. at frosne russiske eiendeler ville bli investert i USA-ledede forsøk på å gjenoppbygge og investere i Ukraina. Planen hadde tydelige spor på at forretningsmannen Trump ville tjene penger på gjenoppbyggingen.

Men den sterkt kritiserte 28-punkts planen inneholdt også andre viktige elementer. USA og Russland skulle bli enige om å forlenge gyldigheten av traktater om ikke-spredning og kontroll av atomvåpen, inkludert START I-avtalen. Ukraina skulle samtykke i å være en ikke-atomstat i samsvar med traktaten om ikke-spredning av atomvåpen (NPT).

Meningsmålinger viser at ukrainerne selv ønsker slutt på krigen. Mens millioner av ukrainere rømmer landet , hundretusenvis av disse i såkalt « stridsdyktig alder », vil altså norske politikere fortsette å krige. Krigen har pågått i snart fire år, kostnadene har vært kolossale. Hvor mange menneskeliv som har gått tapt er holdt hemmelig for oss, vi hører bare at russiske tap har vært enorme . Krigspropagandaen som har dominert i norske medier har vært massiv.

Det må være bittert for ukrainerne å minnes Minsk-avtalene fra 2014 og 2015. Hadde disse avtale blitt fulgt ville Ukraina i dag vært fredelig, samlet og nøytralt. Men avtalene ble sabotert av Ukrainas lederskap, med støtte fra Frankrike og Tyskland, som i etterkant har innrømmet at avtalene ble inngått for å vinne tid for å ruste opp Ukraina militært.

Uten realisme, uten at krigens realiteter synker inn, er planen til  « koalisjonen av de villige » bare et bidrag som forlenger krigen og lidelsene til det ukrainske folket. Samtidig er det direkte skremmende å høre europeiske politikere snakke om at en krig mot Russland vil komme i nær fremtid, noe også sentrale norske politikere har sagt. Våre politikere har lagt en plan for krig, det vi trenger er politikere som kan gi oss en plan for varig fred i Europa.

---

Denne artikkelen ble publisert av Spartakus .

Nettavisen gjør oss en visitt i sin utgave 4. desember. Artikkelen framstiller det som om FHI tilbakeviser vår dokumentasjon, mens FHIs Preben Aavitsland egentlig snakker rundt grøten og ikke kommer med noen dokumentasjon i det hele tatt. Det er slett journalistikk, men det positive er at Nettavisen med dette gir oss tilsvarsrett og at vi dermed kanskje kan få en debatt om dette meget alvorlige temaet der også. Ikke sant, Gunnar Stavrum?

Pål Steigan.

Har Covid-19 vaksinen forårsaket dødsfall blant barn og unge?

Nettavisen tar opp dette temaet den 4.12.25, og referer til artikkel på nettavisen steigan.no. Artikkelen viser til at amerikanske myndigheter nylig har koblet Covid-19 vaksinen til ti barnedødsfall i USA.

I kjent stil skyter Nettavisen på pianisten, ved å rakke ned på vaksinesjefen i FDA (Food and drug adminstration), som tok opp temaet med barnedødsfall i et internt notat i den amerikanske administrasjonen.

Deretter henvender Nettavisen seg til FHI direktør Preben Aavitsland, som skal ha kreditt for at han sier han ikke kjenner til saken med barnedødsfall i USA, og dermed ikke kan kommentere den.

Deretter kommer Aavitsland med en rekke påstander, som ikke bør stå ukommentert. Vi tar for oss et par av dem:

– I Norge kjenner vi ikke til noen dødsfall blant barn som bivirkning av koronavaksinasjon, sier Aavitsland til Nettavisen.

Kommentar: Det har vært så mye som 37% overdødelighet blant barn og unge i Norge ( mellom 1-19 år)  etter koronavaksineringen startet. Det viser en analyse av tallmaterialet professor Jarle Aarstad har publisert. Se artikkel:

Mange flere har dødd enn ventet de siste årene, særlig blant unge – jeg vet hvorfor

Når Aavitsaland sier “vi kjenner ikke til noen dødsfall blant barn og unge som bivirkning av koronavaksinasjon” er det en smart formulering av Aavitsland, da han med den kan dekke til at FHI ikke ønsker å se på dette tallmaterialet.

Nesten 20.000 flere døde i Norge etter at covid-19 vaksinen kom

10. mai 2025 skrev Jan Terje Voilaas på steigan.no :

---

En ny og omfattende studie gjennomført av «The State of Florida’s Surgeon General», i samarbeid med forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT), konkluderer med 37% økning i antall dødsfall blant dem som tok C19-vaksinen fra Pfizer.

Dette er den siste studien i en lang rekke studier fra flere land som har kommet de siste årene, og som bekrefter det samme, men fremdeles er denne saken tabu i Norge.

Man trenger ikke omfattende vitenskapelige studier for å fastslå at mRNA-vaksinene medfører betydelig risiko for skade og død, for alle kan enkelt gå inn på SSB nettside og ta en titt på tabell 12982 , noe ytterst få gidder, men hadde de gjort det ville de funnet følgende tall:

I denne tabellen sammenlikner jeg antall dødsfall i Norge måned for måned fra og med januar 2020 med gjennomsnittet for femårs-perioden 2016-2019. Blå tall er underdødelighet, røde tall er overdødelighet.

– En pågående folkehelsekrise av historiske dimensjoner

Noe er alvorlig galt med den norske folkehelsa, mener forskere. En ny studie konkluderer med at mange flere har dødd enn ventet de siste årene, også blant unge. Dette skriver NRK .

– Dette er en pågående folkehelsekrise av historiske dimensjoner. Siden 2022 har hundrevis av barn og unge voksne dødd utover det som er ventet, sier statistiker og forsker Richard Aubrey White.

Sammen med andre forskere i Koronastudien ved Oslo universitetssykehus, har han undersøkt dødeligheten i Norge de siste årene.

– I perioden 2022–2024 observerte vi 11.588 flere dødsfall enn ventet, når vi sammenlignet med trenden fra før pandemien. Dette er flere enn antallet nordmenn som døde under andre verdenskrig, sier White.

Ifølge forskerne var 2024 det tredje året på rad med en betydelig overdødelighet:

• Alder 1–19: 45 flere dødsfall (37% høyere enn ventet)
• Alder 20–39: 107 flere dødsfall (18% høyere enn ventet)
• Alder 40–64: 439 flere dødsfall (11% høyere enn ventet)
• Totalt for alle aldersgrupper: 2898 flere dødsfall (7% høyere enn ventet)

Den fagfellevurderte studien ble nylig publisert i Scandinavian Journal of Public Health .

– Vi har ikke sett overdødelighet på dette nivået i nyere tid. Vi mener det er svært viktig at disse tallene kommer frem, sier White, som er hovedforfatter av studien.

(Fotnote: I NRKs artikkel skrives det om at 2024 var det tredje året på rad med overdødelighet, men hvis man ser på grafen så begynte trenden i 2021. Massevaksinasjonen i Norge kom for alvor i gang fra mai 2021 .)

Blant unge under 20 år har det altså vært en overdødelighet i forhold til antatt nivå på 37%. Hvis vi skal ta Aavitsland på ordet så kjenner han ikke til dette. Det er ytterst merkelig og står ikke tiltroende.

En så rask og stor økning i forhold til trend er en begivenhet som bare skjer hvert 400 år i følge sannsynlighetsberegning. Og likevel viser myndigheter og medier null interesse for å finne ut hva som er årsaken.

FHI – udugelig eller løgnaktig?

FHI har til tross for forespørsler nektet uavhengige forskere innsyn i tall knyttet til overdødeligheten, som startet i Norge, løpet av siste halvdel av 2021, samtidig med at  koronavaksineringen nådde stadig flere grupper i befolkningen i I 2022 var overdødeligheten på sitt høyeste med 11.5 % overdødelighet. Det vil si at vel 5000 flere mennesker enn normalt døde i 2022. Overdødeligheten har vedvart, også i 2023 og 2024. SSB har foreløpig ikke lansert tallene for 2025.

FHI later som om de ikke kjenner til dette. I så fall er de komplett udugelige. Alternativet er at de vet det, men juger om det. Andre alternativer finnes ikke.

Professor Jarle Aarstad er en av flere akademikere, inkludert  leger, profesorer og forskere, som har bedt FHI om å frigi tall knyttet til vaksinestatus og dødsfall, etter overdødeligheten startet.  Men FHI og Aavitsland vil ikke la uavhengige forskere se tallene. Til tross for at disse dataene tilhører befolkningen. Og gitt at 80-90% av befolkningen tok Covid-19 sprøytene, angår dette hele folket.

Aavitsland sier også i artikkelen at det var “frivillig” å ta Covid-19 vaksinene. Er det frivillig når du kan miste jobben hvis du sier nei til sprøyten? Er det frivillig når du er ungdom og har blitt utestengt fra venner og studiekamerater under lockdown et helt skoleår, og du får beskjed om at hvis du vil treffe venner, gå på  konserter, eller delta på fadderuke må du ta Covid -19 sprøyten. Er det frivillig når du som barn og ungdom får beskjed om at du “dreper bestemor” dersom du ikke tar Covid-19 sprøyten? Er det frivillig når helsesøster dukker opp i klasserommet hos de fra 12 år og oppover, og man blir sett på som en usolidarisk, spedalsk dersom man ikke bretter opp ermet?

Aavitsland har i realiteten ikke så godt som et fikenblad å gjemme seg bak når han hevder det var “frivillig vaksinering”.

Det er kjent at minst fire døde av Astra Zeneca vaksinen, som i likhet med de andre Covid-19 vaksinene ble lansert som “trygg og effektiv”. Myokarditt og perikarditt, altså betennelse i hjertet og i hjerteposen, rammet mange unge etter vaksinering med Covid-19 sprøytene.  Ikke minst unge idrettsutøvere.  Skiskytter Sivert Bakken fikk som mange andre utøvere skader av Covid vaksinen. Totalt 66 000 skader er innmeldt til Legemiddelverket. Før de stoppet rapporteringen.

https://www.tv2.no/sport/har-ikke-trent-pa-fem-maneder-etter-vaksinen/15215483

Når hjertet – vårt viktigste organ rammes – er det godt kjent at det også kan føre til død.

Det gjelder ikke bare voksne, men også barn og unge. FHI skriver selv på sine egne nettsider om vaksinering for dem mellom 12-15 år at hjertebetennelse er en bivirkning av Covid-19 vaksinen. Men de kaller den “sjelden”.

bokmal_koronavaksine-for-ungdom.pdf

Mange husker kanskje også 15 år gamle Aksel fra Fjaler i Vestland,

Som havnet i rullestol og ble fullstendig pleietrengende etter Covid-19 vaksinen. Aksel (17) vart invalid etter koronavaksinen – kjempar for å ta livet tilbake og for erstatning – NRK Vestland .

Så trygg og effektiv – var ihvertfall ikke vaksinen Aavitsland har promotert.

For å svare sannferdig på om Covid-19 vaksinen har ført til dødsfall blant barn og unge i Norge  – må FHI og Aavitsland åpne for at vaksinestatus og dødsfall kan analyseres.

Her har Nettavisen og andre medier en jobb å gjøre – ved å etterspørre tallmaterialet – og la prosessen være transparent og  be om at avidentifiserte data bli analysert av uavhengige forskere.

FHI – som selv har pusjet og stadig pusjer vaksineagendaen – også her ved Aavitsland i Nettavisens artikkel – er ikke en troverdig aktør til å analysere tallene de selv sitter og tviholder på – og som de lenge har prøvd å skjule for offentligheten.

Jeg anbefaler kollega Gunnar Stavrum å ikke tjore båten sin til det synkende skipet FHI, men i stedet opptre som pressemann. For det første bør Nettavisen nå åpne for en saklig debatt om vaksiner, vaksineskader og overdødelighet. For det andre bør Stavrum sette sine beste gravejournalister på saka for å finne ut mer om hvorfor vi har så stort dødelighet i Norge etter at massevaksinasjonen ble satt i gang.

Mobilisering 2026 fremstilles av norske myndigheter som et nødvendig sikkerhetstiltak, en naturlig del av arbeidet med å styrke totalberedskapen i et stadig mer urolig verdensbilde.

Dan-Viggo Bergtun.

Ifølge Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal totalforsvarsåret 2026 omfatte øvelser som involverer staten, kommuner, privat sektor og store deler av befolkningen, noe som angivelig skal gjøre Norge bedre rustet til å håndtere alvorlige kriser og i ytterste konsekvens væpnet angrep (kilde: DSB, Totalforsvarsåret 2026). Samtidig øker regjeringen forsvarsbudsjettet betydelig og har som uttalt mål å nå NATOs krav om 5 prosent av BNP innom kort tid, noe som begrunnes med behovet for å møte en mer uforutsigbar sikkerhetssituasjon i Europa. I tillegg styrker regjeringen sivil beredskap ved å øke antallet vernepliktige i Sivilforsvaret gjennom de kommende årene, og slår fast at både samfunn og næringsliv vil måtte bidra bredt for å sikre nødvendig motstandskraft i krise og krig.

Alt dette presenteres som nøkterne, tekniske og nærmest uproblematiske tiltak. Men er det virkelig så enkelt? Når staten planlegger en omfattende mobilisering som involverer store deler av befolkningen, bør det være legitimt å stille spørsmål ved de demokratiske, psykologiske og samfunnsmessige konsekvensene. For når en hel nasjon gradvis innstilles på en krigslogikk, skjer det ikke uten effekt på trygghet, frihet og offentlig samtale. Øvelsene og omleggingen av beredskapsstrukturer omtales som tekniske grep, men å mentalisere et helt folk inn i en beredskapstilstand er ikke teknisk. Det er psykologi. Det er politikk. Det er styring av opinionen. Og det skjer uten en bred offentlig debatt om hvorfor dette er nødvendig, hvilke alternativer som finnes, og hva tiltakene faktisk vil gjøre med tillit og samfunnsro.

Det som gjør situasjonen mer alvorlig, er fraværet av tydelige redegjørelser for den faktiske risikoen Norge står overfor. Myndighetene taler om en mer urolig verden, men har ikke presentert noen offentlig tilgjengelig risikoanalyse som viser hvorfor mobilisering i fredstid er et nødvendig og proporsjonalt tiltak. Befolkningen blir derfor bedt om å akseptere et stort inngrep i sin hverdag uten mulighet til å stille grunnleggende spørsmål. Hvorfor skjer dette nå? Er det faglig begrunnet? Og hvorfor ser det ut til at politisk uenighet i denne saken nærmest forsvinner, ikke fordi argumentene er overbevisende, men fordi partiene samles om en linje som preges mer av press enn av åpen diskusjon?

Når det i tillegg skapes en samfunnsretorikk der kritikk av sikkerhetspolitikk i økende grad oppfattes som illojalt eller destabiliserende, kan det demokratiske ordskiftet svekkes. Et demokrati trenger uenighet for å fungere. Det tåler kritiske spørsmål. Det er bygget på retten til å utfordre makt. Hvis beredskapspolitikken utvikler seg i en retning der befolkningen forventes å følge linjen uten innvendinger, mister vi noe av det som gjør Norge til et demokrati: friheten til å undersøke, tvile og si imot.

Mobilisering 2026 kan dessuten få betydelige psykologiske konsekvenser. Når staten setter befolkningen i en mental tilstand der risiko og krig fremstår som stadig mer sannsynlig, kan det skape uro og belastning hos barn, unge og voksne. Helsevesenet er allerede presset, og en ytterligere bølge av engstelse og mentalt stress kan øke sårbarheten i et samfunn som allerede er preget av høyt tempo, usikkerhet og svekket tillit. Disse konsekvensene drøftes ikke i regjeringens dokumenter. De inngår ikke i den offisielle retorikken. De nevnes ikke i budsjettforslagene eller stortingsmeldingene. Likevel er de reelle og nærliggende.

Når staten overser eller nedtoner de mentale og demokratiske kostnadene ved en så omfattende mobilisering i fredstid, blir det nødvendig å spørre: Handler dette egentlig først og fremst om trygghet? Eller er det i like stor grad et grep som sikrer økt kontroll og politisk enighet i en tid der dissens blir vanskeligere? Historien viser at politisk enighet som skapes gjennom forventninger om lojalitet og underliggende frykt, sjelden er demokratisk. Den er enighet uten røtter, fremforhandlet under press, og ofte opprettholdt av et klima der alternative synspunkt blir presentert som uansvarlige.

Hvis Mobilisering 2026 blir akseptert uten kritikk, risikerer vi at det etableres en ny normal der beredskap og frykt går foran fri debatt og demokratisk deltakelse. Et samfunn som venner seg til mental unntakstilstand, kan begynne å fungere som om krigen alltid er like rundt hjørnet. Da vil mennesker tenke mindre kritisk, protestere sjeldnere og engasjere seg mindre politisk. Ikke fordi de er enige, men fordi rammen rundt offentligheten gjør det vanskeligere å stille spørsmål. Og i et slikt klima vil stillheten vokse raskere enn tryggheten.

Det er derfor nødvendig å spørre om mobilisering i fredstid faktisk styrker tryggheten, eller om den svekker friheten. Demokratiet overlever bare når folket får tenke, kritisere og delta uten frykt for å fremstå som illojale. Når staten ber om lydighet i stedet for innsikt, og forventer tilpasning heller enn debatt, er det selve demokratiets fundament som utfordres. Mobilisering kan være et vern i krisetid, men det kan aldri erstatte frihet i fredstid. Et land som innfører en mental beredskap uten åpen begrunnelse og uten reell debatt, beveger seg bort fra den norske tradisjonen med tillit, åpenhet og et sterkt demokrati.

Mobilisering 2026 bør derfor ikke aksepteres ukritisk. Ikke fordi Norge ikke skal ha beredskap, men fordi beredskap ikke må bli et nytt styringsverktøy der frykt skaper enighet. Trygghet bygges av åpenhet, kunnskap, debatt og demokratisk deltakelse. Frykt skaper bare stillhet. Og et demokrati tåler ikke stillhet. Det brytes ned av den.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---