Dette fremstår som den implisitte logikken journalist Victoria Armstrong og redaktør Gunnar Stavrum bygger narrativet sitt på i Nettavisen . 4. desember når de «avsanner» en kronikk i steigan.no 2. desember.

Kjetil Tveit.

Steigan sprer «feilinformasjon», fordi Aavitsland tidligere har kalt noe annet for «koko».

I kjent stil knyttes saken opp mot navn som Donald Trump, Robert F. Kennedy jr. og Vinay Prasad fra FDA — slik at alle elementer glir inn i en kategorien “samme type folk”.

Problemet er at denne “feilinformasjonen” Nettavisen angriper ikke er ettervist i artikkelen.

Det eneste vi får er en fortelling, hvor Aavitslands generelle utsagn om feilinformasjon repeteres flere steder i teksten som erstatning for konkret motbevisning av påstandene de angriper.

La oss gjøre det ryddig

Nettavisen åpner på Facebook med:

«Reagerer på at det spres feilinformasjon»

Under plakaten:

«Påstår barn døde av koronavaksinen — Dette svarer FHI».

Narrativet er klart:

Noen har spredd feilinformasjon om barn som dør, og Steigan er tiltalt.

Men under gjennomlesning skjer noe bemerkelsesverdig:

Ingen sted i teksten sier Aavitsland at Steigan her spredd feilinformasjon.

Alt han sier, som repeteres flere ganger i saken, i generelle vendinger, er at hvis feilinformasjon spres om vaksiner, så er det uheldig.

Dette er sant, hvem kan vel være uenig i det — men det sier ingenting om Steigan eller den spesifikke saken i steigan.no som de lenker til.

Det Nettavisen gjør er en klassisk retorisk feilslutning:

«Aavitsland mener feilinformasjon er uheldig» → ergo «Steigan sprer feilinformasjon».

Det er en narrativ-operasjon, ikke faktasjekk.

Og ironisk nok – Aavitsland uttaler seg ikke engang i særlig grad om temaet steigan.no-artikkelen handler om.

Han snakker om Robert Kennedy Jr. og HPV.

Det Aavitsland ikke sa – men kunne ha sagt

I desember 2024 publiserte FHI selv en pressemelding om sin egen studie, som “beviste” at unge fikk 30% lavere dødelighet av mRNA-vaksinen!

Dagens Medisin og Forskning.no videreformidlet dette – men unnlot å fortelle publikum at studien ikke var fagfellevurdert.

Den ble aldri kvalitetskontrollert.

Og ett år senere har den fortsatt ikke kommet gjennom peer review.

Her ligger ironien tungt:

Portaler som publikum oppfatter som forskningstunge og troverdige, formidler feilinformasjon gjennom vesentlig utelatelse.

Men når man skal “ta” Steigan, holder det å si at det på generelt grunnlag ville vært uheldig om “sånne” spredte feil.

Ifølge Nettavisen er det altså Steigan som driver med feilinformasjon. Hva sier det da egentlig om Nettavisen?

Innsynsbegjæringen – og den egentlige historien

• Sist fredag sendte jeg innsynsbegjæring til FHI, samt en purring i går, for å finne ut:
• Hvilke tidsskrifter deres dødelighetsstudie ble sendt til.
• Hva fagfellevurderere eventuelt har sagt..
• Om studien ble refusert
• Om FHI selv har valgt å ikke sende den inn.
• Eller om prosessen har strandet.

For hvis studien var så sterk at unge hadde 30 % lavere dødelighet, hvorfor:

ble den aldri publisert?

ble den aldri fagfellevurdert?

brukes den ikke i debatten?

nevner ikke FHI eller Nettavisen den som “det endelige beviset” når de angriper kritikere?

Jeg venter på svar.

Men ett poeng står allerede klart:

Når store medier ukritisk gjengir en ikke-publisert FHI-studie som fakta – samtidig som de angriper kritiske artikler som “feilinformasjon” – da er problemet ikke skepsis i befolkningen.

Da er problemet at et medienarrativ som opphøyer uverifiserte studier som sannhet, mens kritiske analyser blir definert som farlige.

Og når man må bruke innsynsbegjæringer for å finne ut om FHIs egen studie har kollapset i peer review, så blir spørsmålet plutselig:

Hvem er det som sprer usannheter og feilinformasjon?

Dette er det egentlige alvoret

I en rettsstat holder man ikke opp et bilde av noen og sier: «Denne typen mennesker gjør gjerne slikt».

Man må bevise hva de har gjort – konkret, dokumenterbart, etterprøvbart.

Når medier som Nettavisen slutter å etterleve det, og i stedet dømmer med assosiasjoner, insinuasjoner og retoriske grep, så er institusjonelt råttent.

Det Nettavisen og Victoria Armstrong gjorde her, er ikke en bagatell.

Når en redaksjon peker på en aktør som «feilinformasjon», kobler den til ekstreme eller kontroversielle personer for å svekke troverdighet, og bygger anklagen på assosiasjon, insinuasjon og retorisk iscenesettelse – uten å føre bevis for at feilen faktisk er begått – da har vi flyttet oss fra journalistikk til omtale med straffefunksjon.

I Norge er ikke begrepet «feilinformasjon» lenger deskriptivt. Det fungerer som et politisk og sosialt sanksjonsverktøy.

Når en redaksjon bruker dette verktøyet mot meningsmotstandere – uten etterprøvbare sitater, uten logisk kobling, og uten konsistent standard for hva som faktisk kvalifiserer som feil – svekker de tilliten til pressefriheten som institusjon.

Det er nettopp dette skillet som skiller demokrati fra autoritære kulturer.

Når pressen beveger seg over denne linjen, brytes normene som skal beskytte oss mot maktmisbruk.

Hvis man kan stemple en aktør som «farlig feilinformasjon» uten bevis, kan man gjøre det mot hvem som helst.

Da er ikke problemet kritiske stemmer.

Da er problemet makten som definerer hvem kritikk er lovlig mot.

Det Nettavisen gjorde her er metode – og metoder sprer seg.

Artikkelen i Nettavisen må belyses, fordi den er en karikatur av normerosjonen vi nå ser – men om den er en karikatur, ligger de andre mediene ikke langt bak.

---

De fleste av produktene som ble brukt under COVID, inkludert vaksiner og PCR tester, ble krisegodkjent (EUA). Krisegodkjenning er en prosess som åpnes etter en kriseerklæring PHE (Public Health Emergency) fra HHS sekretæren. Prosessen setter til side reguleringene for utvikling og bruk av medisinske produkter. 4 «krav» må være oppfyllt for en EUA:

3. desember 2025 Thomas Kenworthy , Foreningen lov og helse.

CBRN agenten «må kunne gi en alvorlig eller livstruende tilstand»

Dette ligger implisitt i sekretærens kriseerklæring . Kravet oppfylles med kriseerklæringen og kan ikke bestrides.

Produktet er «muligens effektivt»

Produktet er «muligens effektivt» (may be effective) til å forebygge, diagnostisere eller behandle tilstanden som er forårsaket av CBRN agenten. Dette er kriteriet er synsebasert basert på dekret. Effektiviteten av COVID vaksinen ble over tid snakket ned fra å være 95% effektiv til å hverken hindre sykdom eller smitte men gi et mildere sykdomsforløp mot noen varianter, noen uker til man trenger en booster. Alle den tid krisegodkjenningen fortsatt gjelder kan man konstatere at listen ligger på bakken for dette kriteriet.Verdt å merke seg er at dette kravet «muligens effektivt også gjelder de krisegodkjente PCR testene. Men listen for godkjenning av diagnoseverktøy lavere enn for vaksiner.

Mulig nytte (potential benefits) oppveier risiko

Mulig nytte (potential benefits) oppveier kjente og potensielle risiko. FDA skal se på totaliten av vitenskapelig materiale. Dette kriteriet er heller ikke objektivt. Administrasjonen av produktet har resultert i vedvarende 10% overdødelighet samlet ca 15.000 flere døde i Norge enn uten bruk av motmidlene. Det er klart at listen også for dette kriteriet ligger på bakken eller muligens i utstyrsboden.

Ingen alternativer til produktet.

Det er ingen kriterier for å avgjøre om et produkt er et motmiddel og ingen prosesser for å bestride FDAs beslutninger om dette. I særdeleshet er det umulig å bevise at produkter har effekt på fiktive biologiske agenter.

Med krisegodkjenningen som «covered measure» følger, ved siden av salg til myndighetene, flere rettslige godbiter for produsentene:

1. PREP ACT erklæringen gir produsenten skjold mot rettsforfølgelse
2. Produktet skal ikke antas å være forurenset (adultered) eller feilmerket (misbranded) selv om det avviker fra CGMP (Current Good Manufacturing Practices). Det er med andre ord ingen krav til innholdet i EUA vaksiner som foreksempel at dosene inneholder det samme . Merkingen av produktene trenger ikke reflektere realitetene.

EUA og kliniske undersøkelser

Normalt prosedyre for å godkjenne et ny legemiddel er at man søker om å gjennonføre en klinisk test . Prosessen er omstendlig, krever mye dokumentasjon og stiller mange krav til utprøvningen når den er i gang. Basert på resultatet av de kliniske testene kan FDA\EMA\legemiddeltilsynet godkjenne produktet. Dette er eneste permanente måte å godkjenne et legemiddel. EUA er en krisenødsforanstaltning som kun gjelder under krisen (PHE).

§ 360bbb-3(k) slår fast at bruken av produktet under EUA ikke er en klinisk utprøving og at da altså at reglene for klinisk utprøvning ikke gjelder. Dette betyr at COVID vaksinene ikke har gått gjennom denne prosessen og derved fortsatt er et «biologisk countermeasure» og ikke vanlig medisinsk preparat.
I og med at EUA erklæringen opphever alle reguleringer er den lovregulerte kliniske utprøvningen rettslig og praktisk umulig .

FDA godkjenningen av pfizer vaksinen

Godkjenningsbrevet er her . Det er imponerende på samme måte som CV’en til en politiker. Studier i ditt og kurs i datt. Men ingenting håndfast, ingenting fullført. «Ongoing trial», «reasonable to believe», «Continue to gather Data». 4 tilfeller av Bell’s palsy men pytt. Det konkluderes at de 4 kravene ovenfor er tilfredstilt.

Effektiviten ble fastsatt i studien Brook Jackson jobbet. Det ble brukt EUA godkjente PCR tester til å fastlå at 170 personer hadde COVID derav 162 uvaksinerte og 8 vaksinerte hvorpå det ble konkludert at vaksinen var 95% effektiv.

EUA, monitorering og vitenskapelige undersøkelser

Det publiserte materialet om koronavaksinene har flere referanser til oppfølging av effekt sikkerhet og kvalitet. Under EUA godkjenning kan FDA stille krav til rapportering og monitorering. En del av det overleverte materialet er siden hentet ut med innsynsbegjæringer til FDA.

Denne farmakokinetisk undersøkelsen ble foreksempel hentet ut i Japan. Den viser at mRNA nanopartiklene over tid spredde seg i hele kroppen inkludert hjernen og akkumulerte seg blandt annet i livmor og testikler. FHI of legemiddeltilsynet har vært kjent med dette siden sommeren 2020.

Pfizers prekliniske undersøkelser er her

En innsynsbegjæring i USA, der FDA ba om 75 års hemmelighold, resulterte i frigivelse av 55.000 sider data som dugnadsbasert er behandlet i 46 skremmende rapporter her.

I denne anbefalingen til gravide viser FHI til observasjonsdata Det er nok for dem. Det finnes ingen klinisk undersøkelse, som det skulle vært. Og det kan ikke gjøres noen undersøkelse før krisegodkjennelsen avsluttes.

Så det finnes undersøkelser og det finnes data. Men ingenting får hverken FDA eller våre hjemlige myndigheter til å trekke tilbake krisegodkjenningen. FHI anbefaler fortsatt de (kun) krisegodkjente koronavaksinene. Konklusjonen er at de ikke vil trekke tilbake godkjenningene og bruker sin rettslige uangripelighet til å la være.

Alle ledd svikter. Kongressen vil ikke trekke tilbake PREP ACT. Robert Kennedy vil ikke avsluttet krisen (PHE) og FDA vil ikke trekke tilbake krisegodkjenningen.

Vi skal se spesifikt på «godkjenningen» av Korona vaksinen i EU og norge i en senere artikkel. I korthet ble produktene utviklet under amerikansk EUA. Godkjenningen i EU var en politisk prosess synkronisert med godkjenningen i USA.

Djevelen ligger i detaljene.

Videre lesing om dette her
Les gjerne gjennomgangen til Sasha Latypova EUA Countermeasures and PREP Act .

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Samtidig avslører FDAs lekkasje og Pfizers egne dokumenter et kollaps i narrativet.

En historisk dom i Trøndelag tingrett slår nå fast at Marianne Torp Foss ble syk av koronavaksinen. Retten konkluderer med sannsynlighetsovervekt at Pfizer-vaksinen kan ha utløst hennes CFS/ME. For første gang i Norge – og trolig i Europa – fastslår en domstol at mRNA-injeksjoner kan ha ført til ME.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand

Dette skjer samtidig som interne FDA-dokumenter viser barne­dødsfall etter vaksinering, og som Pfizer selv innrømmer at vaksinene aldri ble testet for å hindre smitte eller sykdomsforløp. Narrativet som ble brukt for å innføre koronapass, tvang, sosialt press og straffetiltak, rakner nå i alle ledd: juridisk, regulatorisk og vitenskapelig.

Retten: «Vaksinen kan ha utløst ME» – Staten tapte

NRK meldte dommen 3. desember 2025:

NRK: «Vant mot staten i sak om koronavaksine» .

Adresseavisen bekreftet det samme.

Trøndelag tingrett vurderte sakkyndige uttalelser, sykdomsforløp og tidslinje – og ga Marianne Torp Foss medhold i at vaksinen trolig utløste sykdommen.

Dette er et dramatisk brudd med Pasientskadenemnda (NPE), som tidligere avviste enhver sammenheng mellom mRNA-vaksiner og ME.

Samtidig avslører FDA-lekkasje dødsfall hos barn

Mens dommen falt i Norge, sprakk en av de mest alvorlige lekkasjene i FDAs historie.

StatNews omtaler den interne FDAmemoteksten her:

STAT News – om lekket FDA-memo:

https://www.statnews.com/2024/11/12/fda-memo-covid-vaccine-safety-myocarditis

I memoet erkjenner høyere FDA-ledelse at:

• minst 10 barn døde etter mRNA-vaksinering,
• flere dødsfall skyldes myokarditt,
• saken omtales internt som «ekstraordinært bekymringsfull» og
• det diskuteres om dataene må «holdes tilbake» for å unngå panikk i befolkningen.

Children’s Health Defense rapporterte også:

CHD om FDA-lekkasjen:

https://childrenshealthdefense.org/defender/fda-memo-pfizer-covid-vaccine-children-deaths-myocarditis

Dette er ikke synsing, ikke Facebookpåstander – men lekkede interne dokumenter fra verdens mektigste legemiddeltilsyn.

Pfizer innrømmer: Vaksinen ble aldri testet for å hindre smitte eller sykdom

Da Pfizer-representanten Janine Small vitnet i EU-parlamentet, ble det for første gang slått fast offentlig:

Vaksinen ble aldri testet for å hindre smittespredning.

EU Parliament Hearing – Pfizer admits no transmission testing:

https://www.youtube.com/watch?v=4O4Cv0xV7ng

Reuters bekreftet senere uttalelsen:

https://www.reuters.com/world/europe/pfizer-exec-admits-shot-was-not-tested-transmission-2022-10-12

Dette undergraver hele grunnlaget for:

• koronapass,
• segregering av uvaksinerte,
• medietrykket om «solidaritet»,
• politiske krav om vaksinetvang og
• narrativet om at man «vaksinerte for andre».

Når grunnlaget faller, faller også legitimiteten.

Tre parallelle kollapser

1. Juridisk kollaps

En norsk domstol slår nå fast at staten tok feil. At skader kan være vaksineinduserte selv der myndighetene nekter for vitenskapelig grunnlag.

2. Regulatorisk kollaps

FDA-lekkasjen avslører at dødsfall var kjent – men ikke offentliggjort.

CDC har tidligere innrømmet underrapportering:

https://www.cdc.gov/mmwr/volumes/70/wr/mm7036e2.htm

3. Narrativ kollaps

Pfizer, EMA og flere vestlige fagmiljøer innrømmer nå at:

• vaksinen ikke hindrer smitte,
• effekt på alvorlig sykdom hos unge er usikker,
• langtidseffekter er ukjent og
• bivirkninger ble underrapportert.

Selv EU-kommisjonen forsøkte å tilbakeholde kontrakter:

https://www.politico.eu/article/eu-ombudsman-criticizes-commission-over-pfizer-contracts

Hva betyr dommen for Norge?

Den juridiske døren er nå åpnet på vidt gap.

1. Hundrevis av ME-saker kan nå gjenopptas. NPE har historisk nektet ME-saker konsekvent. Nå må praksis endres.

2. Staten kan bli ansvarlig i en rekke lignende saker. Særlig ved autoimmune og nevrologiske sykdomsbilder.

3. FHI og Helsedirektoratet står i en legitimitetskrise. De kan ikke lenger skjule seg bak påstanden: «mRNA-vaksinene er grundig testet og trygge».

4. Et politisk oppgjør nærmer seg. Særlig når: FDA-dokumenter viser dødsfall,Pfizer innrømmer manglende testing, norsk rett fastslår skader og flere land åpner for gransking av mRNA-programmene.

Norge holdt fast ved et narrativ som nå er dokumentert feil

Myndighetene:

• innførte koronapass basert på feil premiss,
• presset befolkningen til injeksjon som ikke hindret smitte,
• avviste skader som «innbilning»,
• nektet å gi ut rådata,
• presset ut leger som stilte spørsmål,
• bagatelliserte myokarditt hos unge og
• hevdet null dødsfall i barnegrupper mens FDA rapporterte det motsatte.

Den historiske dommen er første sprekk i muren – en mur som nå raser globalt.

Konklusjon: Kombinasjonen av dommen, FDA-lekkasjen og Pfizers innrømmelser markerer narrativets kollaps

Det var mulig å skjule sammenhenger før. Det er ikke mulig lenger.

Trøndelag tingrett har gjort noe politikere, helsebyråkrater og medier nektet:

Å se på dokumentasjonen, vurdere bevisene og konkludere.

Dette er bare starten.

Folket i Honduras hadde ennå ikke bestemt seg. Så Donald Trump grep inn for å hjelpe dem. Dette skriver Ted Snider i The American Conservative.

Ted Snider.

Av Ted Snider .

Antiwar.com , 3. desember 2025

De viktigste kandidatene i søndagens valg var Rixi Moncada, tidligere forsvarsminister for det regjerende venstreorienterte LIBRE-partiet, som hadde lovet å videreføre president Xiomara Castros agenda; Nasry «Tito» Asfura, en entreprenør-magnat som stiller for det høyreorienterte Nasjonalpartiet på en fri-markedsplattform; og Salvador Nasralla, tidligere fra LIBRE-partiet, som brøt med dem og gikk over til en sentrumsorientert antikorrupsjonsplattform.

I forkant av valget antydet meningsmålingene et treveis løp uten noen klar favoritt. Men Trump hadde en favoritt.

Ved å sende ut to innlegg på Truth Social, med bare 18 minutters mellomrom, grep Trump dramatisk inn i valget.

Med Venezuela truet av amerikansk militær intervensjon, utvidet Trumps innlegg trusselens fokus til å omfatte Honduras. «Vil Maduro og hans narkoterrorister ta over et annet land slik de har tatt over Cuba, Nicaragua og Venezuela?», spurte Trump . Den eneste måten å fjerne seg fra USAs trådkors, var tilsynelatende å stemme på Asfura, den høyreorienterte kandidaten. «Mannen som står opp for demokratiet og kjemper mot Maduro» , sa Trump, «er Tito Asfura, presidentkandidaten til National Party» . Trusselen var klar: en stemme på Moncada er en stemme på Venezuela som setter Honduras i fare for krig; en stemme på Asfura er en stemme på at Amerika skal kjempe mot Maduro. «Tito og jeg kan samarbeide for å bekjempe narko-kommunistene … Jeg kan ikke samarbeide med Moncada og kommunistene» , sa Trump til velgerne i Honduras.

Og trusselen var ikke bare militær, men også økonomisk. Rett etter å ha trykket «Send» på sin første melding, slo en annen tanke Trump som honduranerne trengte å høre : «Hvis Tito Asfura vinner presidentvalget i Honduras, fordi USA har så stor tillit til ham, hans politikk og det han vil gjøre for det store folket i Honduras, vil vi være svært støttende. Hvis han ikke vinner, vil ikke USA kaste gode penger etter dårlige».

Med en klar trussel om militær og økonomisk intervensjon erklærte Trump: «Demokratiet står på prøve i det kommende valget» , og han overlot det til folket i «det vakre landet Honduras» å avgjøre.

Moncada var ikke skyldig i overdrivelser eller sensasjonalisme da hun klaget over at Trumps innlegg, «tre dager før valget» , var «fullstendig intervensjonistiske» .

Dette er ikke første gang USA har manglet tålmodighet til å vente på et demokratisk valg, før de gjennomfører en intervensjon eller et kupp. Det forebyggende myke kuppet, enten ved støtte, diplomatisk støtte, fjerning fra stemmeseddelen, trussel om sanksjoner eller sverting av avstemningen som illegitim, før den finner sted, har nylig vært et populært eksempel i USAs intervensjonistiske håndbok. Slike intervensjoner har blitt gjennomført i flere nylige valg, inkludert Venezuela, Haiti, Ecuador og Argentina.

En av de viktigste kongressmedlemmene som følger med på det honduranske valget, er representant Maria Salazar (R-FL). Hun er på ingen måte imot ikke-demokratiske overføringer av makt i Honduras. Da Honduras’ president Manuel Zelaya, grunnleggeren av LIBRE-partiet, ble avsatt i et kupp i 2009, uttalte Salazar «takk Gud … Herr Zelaya er ute av embetet» .

USAs rolle i kuppet i 2009 har ikke gitt landet en god CV i Honduras. Den 28. juni 2009 ble Manuel Zelaya tatt til fange under trusler om våpenbruk og fraktet bort i et fly som, på lite diskret vis, fylte drivstoff på en amerikansk militærbase. USA visste at det var et kupp. En telegram sendt fra den amerikanske ambassaden i Honduras 24. juli 2009 sier: «Det er ingen tvil om at militæret, Høyesterett og Nasjonalkongressen konspirerte 28. juni, i det som utgjorde et ulovlig og grunnlovsstridig kupp …» Som et utropstegn legger den til: «ingen av . . . argumenter [fra kuppforsvarerne] har noen substansiell gyldighet under den honduranske grunnloven» .

Likevel, da FN og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) krevde at den valgte presidenten skulle komme tilbake, gjorde ikke USA det. Og da FN og OAS nektet å anerkjenne kuppresidenten, gjorde USA det. Daværende utenriksminister Clinton har innrømmet at hun hjalp kuppregjeringen , ved å styrke den og blokkere tilbakekomsten av den valgte regjeringen: «I dagene etter kuppet snakket jeg med mine motparter rundt om på hele halvkulen, inkludert utenriksminister [Patricia] Espinosa i Mexico. Vi la en strategi for å gjenopprette orden i Honduras og sikre at frie og rettferdige valg kunne holdes raskt og legitimt, noe som ville gjøre spørsmålet om Zelaya irrelevant» .

Rodolfo Pastor Fasquelle, en minister i Zelaya-regjeringen, fortalte Democracy Now at «jeg vet med sikkerhet at CIA-operatører og militært personell i USA var i direkte kontakt med konspiratørene bak kuppet og hjalp konspiratørene» .

Trumps nåværende inngripen i det honduranske valget, som meddirektøren for Center for Economic and Policy Research, Mark Weisbrot, har påpekt er «et brudd på artikkel 19 i Organisasjonen av amerikanske staters charter, som USA er underskriver av» , ser ut til å ha båret noe frukt:

Side om side blant de tre ledende kandidatene, før Trumps innlegg på sosiale medier, antyder de foreløpige resultatene , etter at 57 prosent av stemmene var talt opp, at Moncada ikke lenger har en sjanse. Asfura hadde 39,91 prosent av stemmene, Nasralla 39,89 prosent, og Moncada hadde forsvunnet fra valget med 19,18 prosent. Selv om det fortsatt er mange stemmer som må telles, inkludert fra avsidesliggende landlige samfunn, som kan endre fordelingen, ser det ut til at velgerne har forlatt Moncada. Noen meningsmålinger hadde antydet at Nasralla hadde overtaket blant den store gruppen usikre velgere. Trumps innflytelse så imidlertid ut til å øke oppslutningen om Asfura, som tiltenkt.

Men da den første stemmegruppen var talt opp, hadde Nasralla lukket gapet, noe som førte til at Trump vendte tilbake til Truth Social og hevdet svindel i stemmetellingen. Uten et snev av bevis insisterte Trump først: «Det ser ut som Honduras prøver å endre resultatene av sitt presidentvalg» . Han truet så: «Hvis de gjør det, blir det helvete å betale!»

Trumps påstand var basert på at National Election Commission «brått sluttet å telle» stemmene. Men, som The New York Times forklarer , var det en forventet pause etter at de digitale resultatene var talt opp, og de langsommere, håndgitte stemmene ble overlatt til å telles.

Hele denne saken er dårlig for USAs omdømme i Honduras og Latin-Amerika, den er dårlig for folket i Honduras som ble tvunget til å stemme under trusler, og den er dårlig for Venezuela. Den kan også være dårlig for regionens stabilitet. Den samme flybasen, La Palmerola, hvor kuppmakerne i 2009 fylte drivstoff på flyet sitt, er fortsatt i drift. Hvis det kommer til krig med Venezuela, er det amerikansk personell stasjonert der. Honduras kan bli trukket inn i konflikten.

Tiden for USAs koloni-messige innblanding i valgene til latinamerikanske land er for lengst forbi, så også å «forsvare demokratiet» når vår kandidat vinner og undergrave det når kandidaten taper.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Trump’s War on Democracy in Honduras

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Om forfatteren

Ted Snider er spaltist om amerikansk utenrikspolitikk og historie ved Antiwar.com. Han er også en hyppig bidragsyter til Responsible Statecraft, samt andre medier.

Det er økende press på Kaja Kallas, EUs øverst sjef for utenrikstjenesten etter at hennes forgjenger Federica Mogherini ble arrestert denne uka. I Kyiv måtte Zelenskyj sist uke ofre sin viktigste rådgiver. kanskje en med mer makt enn han sjøl, Andrij Jermak for å prøve å ta mistanken om korrupsjon vekk fra presidenten.

Halvor Fjermeros.

Ikke før det seineste dramatiske grepet, og garantert ikke det siste, ble tatt i korrupsjonsskandalen som har rullet og gått i Kyiv i og med at president Zelenskyj sparket sin mangeårige betrodde administrasjonssjef sist uke, rystes Brussel av en svindelsak som får toppene i EU-kommisjonen til skjelve. Det er to høytstående tjenestepersoner, Stefano Sannino, og tidligere innehaver av det høyeste vervet som høyresidas diplomatiske representant, Federica Bogherini og leder av Den europeiske utenrikstjenesten (EEAS).

Vil Brussel-svindel styrke eller svekke Zelenskyj?

Siden jeg skreiv om den ukrainske korrupsjonsskandalen (som den første i norske media 11. november, har det gått tre og en halv uke der det bare så vidt har blitt pirker under overflaten av den massive korrupsjonen som ble begynt rullet opp en dag tidligere da etterforkningstjenesten NABU gikk til husransakelser i Kyiv. Hovedmannen antas å være Volodomyr Zelenskys samarbeidspartner Timur Minditsj fra den gang de var i underholdnings- og TV-bransjen. En rekke av presidentens aller nærmeste kolleger i regjeringen har blitt avsatt og er nå anklaget for de alvorligste forbrytelser innen forsvar- og energiindustrien. Jeg stilte spørsmål om nettet var i ferd med å stramme seg rundt Zelenskyj:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2025/11/11/korrupsjonssak-mot-tidligere-zelenskij-partner-ryster-ukraina/embed/#?secret=LtYuURuaSM#?secret=yh6HzGf9xT

Korrupsjonsskandalen kalles «Operasjon Midas» og har skapt en stor politisk krise i Ukraina. De involverte har blitt overvåket og har operert med dekknavn der justisminsteren bl.a. gikk under navnet Ali Baba.

Hovedpersonen Timur Minditsj har rømt til Israel via Polen noen timer før han ble varslet om raidet mot hjemmet hans.

To ministre har blitt avsatt og arrserte, men løsølatt ved kausjon mens de etterforskes. I følge Kyiv Indepentent 20 november «var Mindistsj bare en mellomleder i teamet til ologarken Igor Kolomaisky.

Saken går ut på at et stort kriminelt nettverk med koblinger helt til presidentens kontor og Zelenskyjs gamle venner, skal ha stjålet en milliard kroner fra Energoatom.

Nettverket tok 10–15 prosent i bestikkelser fra alle selskaper som ville levere varer og tjenester til Ukrainas største energiselskap.

Åtte personer har status som mistenkte. To av dem sitter i varetekt, mens fire er løslatt mot kausjon.

Alle som har fulgt denne saken i norske media har sett hvordan det har vært tatt med silkehansker på den – uten vilje til å grave. Aftenposten hadde en reportasje først tre uker etter de første framstøtene fra NABU. Det skyldtes av avisa fikk lov å henge seg på utviklingsminister Åsmund Aukrust da han fikk besøke NABU-kontorene i Kyiv. Indirekte går det fram av saken at det er en intern kamp i Kyiv der sikkerhetsstjenesten SBU, som er under politisk kontroll og i nær kontakt med Zelenskyjs kontor, har prøvd å legge kjelker i veien for NABU med nærgående framstøt mot Zelenskyjs nærmeste.

Og på NRK etter Aukrusts besøk i Kyiv fikk vi den vanlige beklagelsen over hvor vanskelig denne saken er, «men det viser at demokratiet fungerer» for sakene blir avslørt. Ja, monn det.

«Von der Leyen har gjort EU stadig mer likt Ukraina»

Nå har svindelen altså rammet EU i sitt hjerte, Brussel, og Mogherini ble arrestert mandag og trakk seg i går fra sin stilling som rektor ved det såkalte Europakollegiet, EUs «diplomatskole» i Brugge i Belgia.

-EUs toppdiplomat Kaja Kallas kalte anklagene om svindel mot sin forgjenger Mogherini og en høystående tjenestemann «dypt sjokkerende» i et brev til sine ansatte, der hun forsøker å distansere seg fra skandalen, skriver Politico i går. Og hun lover full gjennomsiktighet i saken rundt etterforskninga.

I et intervju i Berliner Zeitung under tittelen «Von der Leyen har gjort EU stadig mer likt Ukraina» snakker medlem av det europeiske parlamentet, Martin Sonneborn om korrupsjonen. Han representerer det satiriske partiet Die Partei. Han innrømmer at han er overrasket over at dette kommer opp nå, i og med at EU satser mange milliarder euro på våpen, den mest korrupte bransjen i verden.

-Maktmisbruk, kameraderi og favorisering har blitt betydelig forverrert siden von der Leyen tiltrådte. Spesielt Den europeiske statsadvokatens håndtering av Pfizer-saken har bidratt betydelig til en oppfatning av straffefrihet blant høytstående tjenestemenn og beslutningstakere. Det faktum at EPPO (etterforskningsorgan for korrupsjon) tok kontroll over Pfizer-saken med all sin kraft, bare for å feie den under teppet for alltid, har skapt et klim av straffefrihet og følgelig en lisens til å handle ustraffet,,, sier Sonneborn som har en rekke andre eksemplet:

https://www.berliner-zeitung.de/wirtschaft-verantwortung/sonneborn-von-der-leyen-hat-die-eu-der-ukraine-immer-aehnlicher-gemacht-li.10008780

Det har som kjent vært flere avstemninger i EU-parlamentet for å prøve å få flertall i mistillitsvotum basert på slike anklager.

Denne skandalen komme selvsagt svært ubeleilig på Kommisjonen, nå som det arbeides febrilsk med å prøve å presse den belgiske statsminister Bart de Wever til å gi etter for presset ved hjelp av «juridiske triks» som Financial Times kalte det i går i Ursula van der Leyens forsøk på å få Belgia til å slippe løs de frosne russiske bankinnskuddene til å bruke på Ukraina. Og hva det landet angår, så kan det se ut som om president Zelenskyj har en kortvaring pause i korrupsjonsopprullinga i Kyiv etter de dramatiske forhandlingene om mulige våpenhvile de siste ukene.

Det blir interessant å se hvor dypt forråtnelsen har satt inn i fiskens hode, både i øst og i vest.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.

Del tre av en artikkelserie der jeg argumenterer for at den nåværende konfrontasjonen mellom NATO og Russland rett og slett er det siste kapittelet i en århundrelang vestlig kampanje for å svekke, isolere og begrense Russland.

Thomas Fazi.

Dette er del tre (her er del én og del to ) av en artikkelserie om Vestens århundrelange krig mot Russland. I den argumenterer jeg for at den nåværende konfrontasjonen mellom NATO og Russland rett og slett er det siste kapittelet i en lang vestlig kampanje for å svekke, isolere og begrense Russland.

I del én så jeg på hvordan dette mønsteret strekker seg tilbake lenge før den kalde krigen: hvordan vestlige makter gjentatte ganger forsøkte å holde Russland tilbake gjennom hele det nittende og tidlige tjuende århundre, motarbeidet den bolsjevikiske revolusjonen gjennom intervensjon og sabotasje, og senere støttet Tyskland (og til og med naziregimet i dets tidlige stadier) som et antisovjetisk bolverk.

I del to så jeg på hvordan det vestlige «skiftet» mot Hitler og alliansen med Sovjetunionen ikke var en moralsk oppvåkning, men snarere et tilfelle av strategisk omstilling, og hvordan vestlig fiendtlighet mot Russland gjenopptok seg nesten umiddelbart etter krigens slutt. Deretter vendte jeg oppmerksomheten mot den kalde krigens fødsel, og hvordan sistnevnte var forankret i den amerikanske nektelsen av å demilitarisere Europa eller å deeskalere spenningene med Moskva, som et middel for å holde Europa låst i en militarisert fastlåst konflikt med Sovjetunionen for å rettferdiggjøre en permanent militær tilstedeværelse på kontinentet og utøve de facto kontroll over de europeiske lands utenrikspolitikk gjennom NATO.

I denne tredje delen ser jeg på hvordan USA, etter slutten av den kalde krigen, så på det sovjetiske kollapset som en sjanse til å etablere en unipolar verden – og til å løse «Russland-problemet» én gang for alle; hvordan dette førte til en strategi der NATO og EU brukte seg til å inneslutte, omringe og destabilisere Russland gjennom ekspansjon østover, militære intervensjoner, «fargerevolusjoner», sjokkterapiøkonomi og utplassering av missilforsvar; og hvordan denne politikken endte opp med å radikalisere Russlands holdning: i stedet for å kollapse eller akseptere permanent underordning, gjenvant Russland styrke under Putin, gjenvant sin geopolitiske uavhengighet og gjenopplivet aspekter ved sin antiimperialistiske diplomatiske tradisjon.

Etter den kalde krigen: USA ser en mulighet til å løse «Russland-problemet» én gang for alle

Slutten på den kalde krigen ga en historisk mulighet til endelig å gjenforene Europa og sette en stopper for den «europeiske borgerkrigen» som hadde herjet kontinentet siden 1914 – å forfølge en varig fred med Russland gjennom kollektiv demilitarisering og styrking av europeisk-russiske økonomiske, politiske og kulturelle bånd.

Da Berlinmuren falt i 1989, uttrykte både den russiske ledelsen og det russiske samfunnet et klart ønske om å bli en del av Europa igjen. Denne ambisjonen var nedfelt i Mikhail Gorbatsjovs visjon om et «felles europeisk hjem». Ideen hentet inspirasjon fra Helsingforsavtalen fra 1975, den milepælsavtalen som ble undertegnet av 35 stater for å forbedre forholdet mellom øst og vest. For å oppnå dette gjorde den sovjetiske ledelsen ekstraordinære gester av velvilje – fremfor alt tilbaketrekningen av sovjetiske tropper ikke bare fra Øst-Tyskland, men fra hele den sovjetiske innflytelsessfæren i Øst-Europa. Aldri før hadde en stormakt gitt opp så mye, så raskt, bare for løftet om fred og partnerskap med Vesten, og Tyskland spesielt.

Likevel ble ikke disse tilnærmelsene gjengjeldt av vestlige ledere. Frankrike og Storbritannia motsatte seg i utgangspunktet gjenforening, og USA aksepterte det bare på betingelse av at Tyskland forble i NATO og fortsatte å være vertskap for amerikanske tropper og atomvåpen. Til syvende og sist var det Sovjetunionen som banet vei for gjenforening ved å oppfylle disse betingelsene og ensidig avvikle sin militære tilstedeværelse. Til gjengjeld ga vestlige ledere de sovjetiske lederne en rekke muntlige og skriftlige forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg «én tomme østover» – løfter som snart ble brutt.

Knapt to år senere dukket muligheten for ekte forsoning opp igjen. I desember 1991, med Gorbatsjovs avgang, ble Sovjetunionen formelt oppløst, og Den russiske føderasjon fremstod som dens juridiske etterfølger. Bare seks uker senere, i februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Tidspunktet så ut til å invitere til en ny begynnelse – en sjanse til å integrere det post-sovjetiske Russland i en fredelig, samarbeidsvillig europeisk orden. Etter å ha forlatt sosialismen og omfavnet en markedsøkonomi, gjorde Russland klart sitt ønske om å integrere seg i Vesten. Som Hauke ​​Ritz [se del to ] bemerker:

Hvis denne veien hadde blitt valgt, kunne de to vingemaktene i Europa – USA og Russland – ha slått seg sammen på europeisk jord. Slutten på den kalde krigen ville ikke blitt sett på som en triumf for den ene siden over den andre, men som deres forsoning og forening. Arrene etter den kalde krigen og to verdenskriger kunne endelig ha leget, slik at Europa kunne oppnå ekte suverenitet innenfor en trepartsordning. Kontinentets tidligere vasallstatus i forhold til både USA og Sovjetunionen kunne ha gitt vei til partnerskap, og åpnet utsiktene for en nordlig sivilisasjon bygget på tre suverene søyler – USA, EUs Europa og Russland – bundet av felles kulturelle og intellektuelle røtter. En slik felles historisk identitet ville ha gjort maktforholdene mer balanserte og håndterbare.

Den veien ble imidlertid ikke valgt. I stedet ble det motsatte valget fulgt. I stedet for å bygge en ny sikkerhetsarkitektur basert på partnerskap, valgte USA og dets «allierte» å opprettholde og etter hvert utdype sitt fiendtlige forhold til Russland – en politikk som de siste årene har eskalert til farlige nivåer, ofte til skade for Vestens egne økonomiske, geopolitiske og sikkerhetsmessige interesser. Hvorfor?

De geopolitiske motivene bak fortsatt amerikansk motstand mot Russland selv etter slutten av den kalde krigen

Som alltid var det åpenbare geopolitiske hensyn i spill. Da Berlinmuren falt i 1989 og Sovjetunionen kollapset to år senere, forsto Washington raskt at forsvinningen av den geopolitiske rivalen ga en unik mulighet for global ekspansjon. Forestillingen om en «unipolar verden» – en verden dominert av USA – dukket snart opp. Under den kalde krigen hadde det internasjonale systemet vært bipolart, noe som krevde at supermaktene forhandlet frem en maktbalanse. I den amerikanske strategiske forestillingsevnen på begynnelsen av 1990-tallet tok imidlertid en ny visjon form: verden etter den kalde krigen kunne være unipolar, ledet utelukkende av USA – selv om det var åpenbart at en slik orden bare kunne implementeres gjennom makt og til syvende og sist krig.

USA handlet raskt. Den «nye verdensordenen» som ble proklamert av George H.W. Bush ble symbolsk innviet av det amerikanske angrepet på Irak i 1991, etterfulgt bare noen få år senere av NATOs angrep på Jugoslavia. De viktigste arkitektene bak denne intervensjonen – Bill Clinton, Tony Blair og Jacques Chirac – la ikke skjul på at målet deres var å fjerne nasjonal suverenitet som det organiserende prinsippet for internasjonale relasjoner og erstatte den med en universalistisk og overnasjonal doktrine om «menneskerettigheter». I realiteten forsøkte de å velte det internasjonale systemet etter krigen og erstatte det med et globalistisk system. Denne ambisjonen ble åpent gjentatt av Jacques Delors, daværende president i Europakommisjonen, som i en tale i Chatham House i 1992 beskrev EU som «en blåkopi for å skape denne nye verdensordenen».

Samme år formaliserte et policydokument fra Pentagon, utarbeidet av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, effektivt USAs strategiske mål om global overherredømme. Det erklærte at USA skulle sørge for at «ingen rivaliserende supermakt får lov til å dukke opp» i Vest-Europa, Asia eller den tidligere sovjetiske sfæren – og at potensielle konkurrenter skulle avskrekkes fra å i det hele tatt strebe etter en større regional eller global rolle.

Russland representerte den største utfordringen for dette prosjektet. Til tross for sin økonomiske kollaps og sosiale oppløsning tidlig på 1990-tallet, forble Russland den eneste atommakten som var likeverdig med USA, en hindring for monopolet på global makt – spesielt atommakt – som unipolaritet krevde.

Russland beholdt dessuten en geopolitisk bevissthet som gjorde Washington urolig. Selv uten sitt imperium utgjorde Moskvas diplomatiske tyngde og strategiske verdensbilde et problem: landet kunne fortsatt påvirke Europa. «USA fryktet fremfor alt at Russland kunne eksportere sitt geopolitiske perspektiv til sine tidligere europeiske allierte, og oppmuntre Berlin og Paris til å handle mer uavhengig og tenke i maktforhold», skriver Ritz. Derav Washingtons vedvarende interesse i å svekke Russland samtidig som det holdt det atskilt fra Tyskland og Frankrike. Etterkrigsformelen som ble skapt av NATOs første generalsekretær, Lord Hastings Ismay – å «holde amerikanerne inne, russerne ute og tyskerne nede» – forble gyldig som alltid, selv i den nye tiden etter den kalde krigen.

Russland presenterte også det samme geostrategiske «problemet» som det alltid har hatt: en enorm kontinentalmakt lokalisert i hjertet av Eurasia, med et enormt territorium og ressurser. Som Zbigniew Brzezinski argumenterte i sin bok fra 1997, Det store sjakkbrettet , forble Eurasia nøkkelen til global makt, og amerikansk strategi måtte sikre at ingen rivalmakt – fremfor alt Russland – kunne dominere regionen. Brzezinski oppfordret USA til å «forhindre samarbeid og opprettholde sikkerhetsavhengighet mellom vasallene, holde biflodene føyelige og beskyttet, og forhindre barbarene i å komme sammen». Oversatt til enklere språk sa George Friedman fra Stratford, kjent som skygge-CIA, det rett ut: USAs mål burde være å «holde Eurasia delt mellom så mange forskjellige (helst gjensidig fiendtlige) makter som mulig».

Til slutt hadde Russland enorme naturressurser som ingen annen nasjon kunne matche. Dette gjorde landet ikke bare økonomisk verdifullt, men også geopolitisk farlig: ressursrikdommen kunne gi næring til både landets egen gjenoppretting og fremveksten av andre potensielle utfordrere, særlig Kina. USAs strategi på 1990- og 2000-tallet fokuserte derfor på å kontrollere ressursutvinningsregioner, handelsruter og nøkkelindustrier, og integrere dem i det vestlige finanssystemet. I denne forstand var masseprivatiseringspolitikken som ble pålagt Russland i denne perioden ikke bare økonomiske reformer, men mekanismer for å overføre Russlands rikdom til vestlige bedriftshender.

Av alle disse grunnene ble det å sikre Russlands svakhet og isolasjon – og forhindre enhver geoøkonomisk tilnærming mellom Europa og Russland – avgjørende for USAs jakt på ubestridt globalt hegemoni.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

Les også:

«Støre kritisert for avtalekaos», skriver NRK etter avtalen mellom budsjettkameratene. En leser peker på at medier og politikere viser svært liten fantasi når ordet kaos er med i alle oppslag. Hun foreslår i stedet «mye ståk og røre i skjærereiret» . Vi går for den og henter inn kommentaren til Ove Bengt Berg i Politikus .

Ove Bengt Berg.

MDG har ikke fått mer enn det som var vedtatt i fjor, og  som ble en nullitet.
Det står ikke ett ord i den nye formuleringa om noen dato for slutt på olje- og gassproduksjonen letinga. Heller ikke er ordet plan brukt. Det står « …går inn i en ny fase med avtagende olje- og gassproduksjon ». Det er en spådom, og ikke en plan og et vedtak. Som også « …i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta ». Det er ikke noe aktivt vedtak i dette. Det kunne like godt stått «papiraviser og bøker vil på sikt avta».

MDGs nestleder Ingrid Liland påstår at kommisjonen, om den blir nedsatt, og om den kommer med noe vedtak, « skal faktisk se på rammevilkårene for norsk petroliumsvirksomhet .» Det står ikke i vedtaket! MDG er til salgs for tomme ord. VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen omtaler formuleringene som «luft». Det at Senterpartiet godtok avtalen, er et tegn på at MDG ikke fikk noen ting.
Men nå får klimaalarmistene og dommedagsprofetene enda en virkelighetsfjern illusjon å vise seg fram med. Det gjør ikke møtet med virkeligheten mindre ubehagelig for dem.

Det er drømmen om det fattige livet da vi knapt hadde energi til matlaging og til oppvarming, da vi liksom hadde tid til det meningsfylte og omsorgfulle livet fullt av følelse og omtanke, som driver klimaalarmistenes dommedagsprofetier. Enkelte velstående har alltid drømt om det fattige livet som noe lykkelig. Men det er den fossile energien som har gitt verdens folk velferds- og helseløftet de siste 200 åra med alt det som har vært mulig å skape med den fossile energien. Den har ingen mulighet til å erstattes de neste 200 åra på grunn av sin fraktbare energitetthet. I Norge forsvant slitet og den dårlige livsstandarden med at dieselmotorene kom inn i landbruksdriften. I hele den fattige verden hungrer de etter olje for å gi menneskene bedre liv.

«Luftvedtaket»

Det nye punkt 12 er det samme som blei vedtatt i fjor. Vitsen med å presse dette inn i behandlinga av statsbudsjettet er fordi det er den eneste muligheten til å få noen symbolske meningstomme ord inn i et stortingsvedtak.

Representantene fra Ap, MDG etc. viser til anmodningsvedtak 92 fra Stortingets behandling av St.prp. 1 S (2024-2025), innstilling 2S, hvor Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre norsk økonomi sin omstillingsevne og ber regjeringen følge opp anmodningsvedtaket gjennom å sette ned en Omstillingskommisjon.
Stortinget ber regjeringen nedsette en Omstillingskommisjon som skal vurdere ulike scenarioer og tiltak for å bedre norsk økonomis omstillingsevne, verdiskaping, næringsutvikling og konkurransekraft, hvor norsk sokkel fremover går inn i en ny fase med avtagende olje- og gassproduksjon, (og) samtidig med en økende fornybarandel i Europa på bekostning av fossil energibruk.

Vedtaket i fjor, som ikke ble til virkelighet, og som Trygve Slagsvold Vedum nå kaller «gjenbruk», hadde den ordlyden:

Stortinget ber regjeringen, i løpet av vårsesjonen 2025, sette ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell 3 utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta.

VGs redaktør Frøy Gudbrandsen skriver i dag :

De har ikke fått gjennomslag for at oljenæringen skal avvikles av politikerne. Det skal fortsatt markedet ta seg av.
MDGs håp er at partiene skal klare å snakke seg nærmere hverandre fremover. Det høres litt ut som luft.

Frøy Gudbrandsen skriver også at det er tydelig at MDG og Sp ikke har blitt mer samstemte.

Politiske skrikerunger

MDG kjørte seg opp i et hjørne de ikke hadde politisk mulighet til å komme ut av. De kunne ikke felle regjeringa som de hadde gått til valg på å støtte, og de visste før valget hva Ap mente om sluttdato.
Både Høyre og Ap er egentlig skap-MDG-partier. Særlig Erna-Høyre. I Ap finnes det fortsatt tilløp til noen som har hørt om noen som kjenner noen som har sett en skiftenøkkel, og de ikke derfor tar steget fullt ut i retning MDG.

Senterpartiet og Fremskrittspartiet er foreløpig de eneste partiene som har beina på jorda i klimapolitikken.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus .

– En riktig og grundig dom av tingretten, fastslår advokat Hasse Benberg.

Av Julia Schreiner Benito

Vi har nylig omtalt saken til Marianne Foss. Hennes utmattelsessykdom ME sammenfaller tidsmessig med to doser av covid-vaksinen, og hun er sikker på at vaksinene fra Pfizer er årsaken til hennes helsesvikt. Dommen i Trøndelag tingrett falt i går: Seier til Marianne.

Julia Schreiner Benito.

Etter år og en rekke avslag om erstatning, startet rettssaken i Trøndelag tingrett 25.11. – den første av sitt slag og med potensielt stor betydning for andre som mener seg skadet av vaksinene mot covid.

Omvendt bevisbyrde: staten skal bevise trygghet

Advokat Hasse Benberg er særlig fornøyd med at retten diskuterte hensikten med loven om pasientskadeerstatning: omvendt bevisbyrde. Det er staten som skal bevise at vaksinen er trygg, ikke den skadede som skal bevise at den ikke er det.

Staten har en måned på seg til å anke, og om den ikke gjør det og dommen blir rettskraftig, vil Marianne ha krav på erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning, NPE. Marianne var i full jobb inntil hun tok vaksinene, og ble ufør.

Dommen sier at det er en praktisk mulighet for at Pfizer-vaksinasjonen utløste langtidsbivirkninger som har medført CFS/ME.

Dommen vektlegger usikkerhet om årsaker til CFS/ME, og legger en teoretisk virkning til grunn at Pfizer-vaksinen kan bidra til å utløse langtidsbivirkninger forenlige med CFS/ME. Fra dommen:

LES OGSÅ Kennedy: Jeg er verken imot vaksiner eller industri, jeg er for sikkerhet.

«Slik retten ser det ligger saken i kjerneområdet for den særlige lovreguleringen av vaksinesaker med uoppklarte årsaksforhold, som er ment beskytte skadelidte.

Bestemmelsen bygger på en bevisst avveining fra lovgiver om at staten kan bli ansvarlig
også i tilfelle hvor det rent faktisk ikke er årsakssammenheng, dersom det ikke konkret er
godtgjort andre årsaker som er mer sannsynlige.»

I tvilssaker som Mariannes ligger altså bevisbyrden hos staten, slik lovens intensjon er. Også der det er «betydelig faglig usikkerhet om det har foreligget årsakssammenheng».

En praktisk mulighet for årsak

Dommen sier at det er en praktisk mulighet for at Pfizer-vaksinasjonen utløste langtidsbivirkninger som har medført CFS/ME.

Videre fra dommen: «Dersom vaksinasjonen samvirket som en av flere betingelser for at sykdommen ble utløst, foreligger det årsakssammenheng selv om eventuell sårbarhet gjorde at det skulle lite til.»

Retten har vektlagt den tidsmessige korrelasjonen mellom vaksinasjonen og Mariannes klare symptomer på ME.

Ivaretatt

Marianne og hennes advokat Hasse Benberg er naturlig nok meget, meget glade. Tre dager i retten krevde alt av Marianne, en kinotur med datteren kan være nok til at hun må hvile i dagevis.

Begge var de før rettssaken bekymret for påkjenningen av at «staten er en mektig motstander og vil gjøre alt for å sverte deg.»

Marianne følte seg godt ivaretatt, og mener at dommen er en døråpner for andre vaksineskadde.

Advokat Hasse Benberg er særlig glad for at dommen viser hvilken hensikt loven om pasientskade er ment å ha: omvendt bevisbyrde.

---

Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet .

EU revner – hva kommer etterpå? I vår serie om hvordan sprekkdannelsene i Europa kan komme til å se ut etter EUs kollaps er vi kommet til Tyskland. EU ble i sin tid konstruert av USA sammen med mektige europeiske kapitalinteresser med Tyskland som kjerne. Tyskland har vært EUs industrielle og økonomiske lokomotiv og viktigste økonomi. Når EU revner vil Tyskland og tysk kapital stå overfor svært store utfordringer, men vil også få noen muligheter landet ikke har hatt siden det tapte annen verdenskrig.

I denne serien har vi tillatt oss å leke med tanken om at de gamle tektoniske platene som har dannet sprekker i Europa gjennom hundrevis av år vil komme til syne igjen når EU bryter sammen.

Fugl Fønix reiser seg igjen

Fra Storbritannias side ble NATO redskapet for å «holde USA inne, Tyskland nede og Russland ute». NATO er i dag et vandrende lik og det er et tidsspørsmål før organisasjonen blir erklært død. Et endelig nederlag i Ukraina vil være en dødsattest for organisasjonen.

Da er det ikke så mange bindingene igjen før Tyskland må finne ut av sin plass i verden. Fortsatt er landet okkupert av USA, men dett at USA trekker ut styrkene, slik Donald Trump har truet med, hva da?

USA har rundt 35.000–40.000 soldater i Tyskland, inkludert baser som Ramstein, som er sentrale for NATO-operasjoner. Tyskland har historisk lent seg på USA for forsvar, med lave militærutgifter (rundt 1,5–2% av BNP). Uten amerikanske tropper ville de måtte øke forsvarsbudsjettet dramatisk – kanskje til 3–4% av BNP – for å bygge opp egen kapasitet. Dette inkluderer mer investering i Luftwaffe, marine og cyberforsvar, samt potensielt gjeninnføre verneplikt på alvor (i dag kan man velge bort militærtjeneste). Sikkerhetsvakuumet kunne tvinge Tyskland til å søke nye allianser. Mulige alternativer: Styrke bånd med Frankrike og Storbritannia for nukleært samarbeid (siden Tyskland ikke har egne atomvåpen), eller danne en ny europeisk forsvarsunion. Spørsmålet er hvordan en slik union ville se ut.

Lavthengende frukt: Sverige, Finland og Baltikum

Hvis vi ser på den tyske skyggen over Europa i et historisk perspektiv så strakte både Hansa-forbundet og Den tyske orden seg til Baltikum gjennom de nordlige områdene av det nåværende Polen.

Hansaforbundet:

Den Tyske Orden er en romersk-katolsk religiøs orden. Sammen med Malteserordenen er den en juridisk etterfølger til de militære ordenene fra korstogene. I middeladren hadde de et sterkt feste i Baltikum:

Enda tydeligere blir denne skyggen når vi ser på Preussens historiske utbredelse:

Riga hadde rundt 50% tysk befolkning, Tallinn 60% mens Vilnius bare hadde 25% på det meste. Riga og spesielt Tallinn var i praksis tyske byer fra hansatiden og frem til midten/slutten av 1800-tallet. I bykjernene kunne tyskerne utgjøre 60–80% helt fram mot 1880-tallet.

Erobring uten å løsne skudd

I en gitt situasjon ville et Tyskland uten amerikanske eller britiske lenker kunne bruke historie, tradisjon, kapital, handel og diplomati til å skape konturene av den Østersjø-allianse.

Sverige og ikke minst det svenske kongehuset og overklassen var i hemmelighet pro-tyske.

Under hele kalde krigen var den offisielle linja «nøytral», men i praksis var Sverige dypt integrert i vestlig (les: tysk-amerikansk) etterretning og industri. Svenske offiserer trente i Tyskland, Saab og Volvo var avhengige av tyske underleverandører, og den svenske eliten snakket ofte tysk som andrespråk. Hemmelige avtaler fra 1950-tallet ga Vest- Tyskland rett til å bruke svenske flyplasser i krig. Det er fortsatt en stille respekt for «den tyske modellen» i svensk næringsliv.

Finland: Åpent pro-tysk under Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen (1941–44). Etter krigen ble det pakket bort, men i næringslivet er Tyskland fortsatt «den store kunden». Finsk industri (Metso, Wärtsilä, Kone) lever på tyske ordrer. I et scenario der Russland igjen virker truende og USA forsvinner, vil mange finner tenke: «Bedre Berlin enn Moskva – igjen».

Baltikum: Her er det nesten komisk åpent. I Latvia og Estland er det fortsatt tusenvis av etniske tyskere (eller etterkommere), og før 1939 var Riga og Tallinn i praksis tyskspråklige handelsbyer. I dag er Tyskland den desidert største investoren i alle tre landene. Når folk i Riga sier «vi trenger en sterk partner mot Russland», er det sjelden Warszawa eller London de tenker på først – det er Berlin.

Frihandelsforbund Østersjøen?

Alt dette tilsier at med alle de forutsetningene vi har lagt til grunn ville Tyskland lett kunne gå i spissen for å danne et handelsforbund eller en frihandelsunion rundt Østersjøen. I alle disse landene vil det være sterk sympati i overklassen for at en slik løs allianse også vil ha en militær del.

Tysklan ville kunne bruke sin overlegne kapitalstyrke til å kjøpe opp havner, industri og nøkkelbedrifter.

Ikke et skudd er løsnet, intet ukvemsord er uttrykt, alt går rolig og pent og plustelig har man et tyskdominert forbund rundt Østersjøen.

Det forutsetter jo at USA ser en annen vei, men det har vi allerede sagt.

Et slikt forbund vil likevel bli ganske irrelevant hvis det ikke klarer å gjenopprette et normalt forhold til Russland. Men det får være en annen drøfting.

Motstand fra Polen

Det landet som vil være mest imot en slik blokk er Polen. Det er bare to generasjoner siden landet ble okkupert av Tyskland og hadde enorme menneskelige og materielle tap. Å se et militarisert Tyskland på politisk og økonomisk erobringsferd i sine nærområder er et mareritt sett fra Warszawa.

Det finnes djupe folklige strømninger mot Tyskland og landet er svært pro-amerikansk. Historisk var de britenes allierte og vi ser skyggen av en anglo-polsk allianse med brodd mot et nytt og mer sjølsikkert Tyskland.

Polen har en sterk økonomi og EUs nest største hær. I et slikt scenario kunne USA dumpe Tyskland og går all in for Polen.

Konsekvens: En ny «mellomkrigslinje» fra Østersjøen til Svartehavet Linjen kommer til å gå omtrent der den gikk i 1939:
• Vest for linjen: tysk økonomisk dominans
• Øst for linjen: polsk-amerikansk militær dominans Baltikum havner i kryssilden. De hater Russland, misliker Polen historisk (Vilnius-spørsmålet, 1920-krigen), og er økonomisk avhengige av Tyskland.

Hva med Norge?

Et slikt Tyskland som vi har skissert vil være enormt interesssert i å beholde billig strøm og gass, samt mineraler fra Norge, akkurat slik Walther Funk og Hermann Göring var det under annen verdenskrig.

Men det vil også Storbritannia og USA være. Og om USA skulle være så slepphendte at de gir fra seg Tyskland, Baltikum, Sverige og Finland, så har de enda større grunn til å beholde kontrollen over Norge.

Og Norge, stakkar, har ingen politikere som rekker Christian Michelsen, Fridtjof Nansen, Johan Sverdrup eller Gunnar Knudsen over anklene, så USA/Storbritannia vill bare kunne tilby den sørgelige gjengen i Oslo å få ta selfies i Downing Street 10 Eller Det hvite hus, så vil det meste være ordnet. Fra å være en EU-koloni går vi over til å bli en anglo-amerikansk koloni.

---