Det kom en dag som til slutt måtte komme. Etter flere år med påstander, avvisninger, karaktermord, sensur og et massivt offentlig apparat som har forsikret verden om at covid-19-vaksinene var «trygge og effektive», foreligger nå den første regulatoriske erkjennelsen av sitt slag i moderne amerikansk historie. Den kommer ikke fra en varsler, ikke fra en uavhengig forsker, og ikke fra en politisk aktør. Den kommer fra selve FDA – nærmere bestemt CBER-direktøren Vinay Prasad, MD MPH.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

I et internt brev, sendt til hele CBER-staben, skriver direktøren at minst ti amerikanske barn har dødd etter og på grunn av covid-vaksinasjon, og at tallet med stor sannsynlighet er betydelig høyere på grunn av systematisk underrapportering. Dette er ikke lenger et spørsmål om tolkning eller debatt. Det er FDAs egne ord.

Les: The FDA Memo That Shakes the World .

«minst 10 barn har dødd etter og på grunn av å ha mottatt COVID-19-vaksinasjon».

Han slår videre fast at dette tallet er et konservativt minimum:

«Det tallet er absolutt et underestimat på grunn av underrapportering».

Med denne setningen kollapser hele forestillingen om at covid-vaksinene var et «universelt gode» for barn og unge. Og det blir verre.

1. FDA innrømmer at de ikke vet om vaksinen reddet ett eneste barn

CBER-direktøren skriver:

«Sannheten er at vi ikke vet om vi reddet liv totalt sett».

Dette er første gang et ledende amerikansk reguleringsorgan innrømmer at man ikke vet om covid-vaksinasjon av barn gav noen netto livsgevinst overhodet. Det eksisterer rett og slett ingen randomiserte data som dokumenterer en absolutt risikoreduksjon for død eller alvorlig sykdom hos friske barn. FDA sier dette eksplisitt.

Dermed faller hele argumentet som ble brukt for å presse gjennom skolemandater, arbeidskrav og sosialt press. Det har aldri vært vitenskapelig dokumentert at covid-vaksinasjon av barn reddet liv.

2. FDA: Vaksinene hindrer ikke smitte

CBER-direktøren skriver uten omsvøp:

«COVID-19-vaksiner … stopper ikke smitte».

Dermed faller også det moralske grunnlaget for vaksinepass, sanksjoner og sosial segregering. For hvordan kan man legitimere å frata mennesker frihet, arbeid og tilgang til samfunnet dersom produktet aldri var i stand til å stoppe smitte?

Svaret er enkelt: Man kan ikke. Myndigheter og helsebyråkrati opererte på feilaktige, og etter hvert villedende, premisser.

3. FDA bekrefter at vaksinen ikke hindrer sykdom

Randomiserte data for barn viser negativ eller fraværende effekt på faktisk sykdom:

«De tilgjengelige randomiserte dataene … er i stor grad negative for symptomatisk infeksjon».

Dermed står vi igjen med et produkt som ikke hindrer smitte, ikke hindrer sykdom, og ikke har dokumentert livsbeskyttende effekt hos barn. Men som FDA nå bekrefter, faktisk har forårsaket dødsfall.

4. FDA: Barn ble tvunget til en dødelig risiko

Det mest alvorlige i hele brevet er CBER-direktørens beskrivelse av hvordan barn ble utsatt for politisk press:

«Friske små barn … ble tvunget … til å motta en vaksine som kunne føre til døden».

Her ligger det som i ettertid vil fremstå som en av de største etiske katastrofene i moderne vestlig helsepolitikk. Barn med ekstremt lav covid-risiko ble presset gjennom skolekrav, idrettsregler, universitetsmandater og sosialt stigma.

5. FDA: Myokarditt ble feilinformert og bagatellisert

CBER-direktøren beskriver åpent hvordan CDCs tidligere direktør, Rochelle Walensky, feilinformerte offentligheten:

«Mange mente at denne uttalelsen var uærlig og manipulerende».

– om Walenskys påstand om at man «ikke så noen signal» for vaksineindusert myokarditt.

Han erkjenner også at FDA selv utsatte offentliggjøring av sikkerhetssignaler til etter at produktet var utvidet til nye aldersgrupper. Dermed var millioner av foreldre fratatt muligheten til informert samtykke.

6. FDA: «Viruset gir mer myokarditt enn vaksinen» var en feilslutning

CBER-direktøren skriver:

«Argumentet er feil».

– Om påstanden om at viruset gir mer myokarditt.

Han forklarer at argumentet bygger på en falsk, metodisk feil denominator, der bare de sykeste covid-pasientene telles, mens flesteparten av faktiske infeksjoner ikke registreres.

Med andre ord:

Narrativet som ble gjentatt av helsemyndigheter, mediefolk og kommentarfelt, var metodologisk feil og vitenskapelig uholdbart.

7. FDA: Vaksineindustrien tjente 100 milliarder dollar

Brevet beskriver også den økonomiske drivkraften:

«Covid-19-vaksiner tjente inn 100 milliarder dollar globalt».

Og fordi vaksiner ikke kan ha generiske kopier, er profitten permanent. Dette er et økonomisk system uten sidestykke i farmasøytisk historie.

8. FDA: Dødsfall mellom 2021–2024 ble ignorert

Dette er en av de mest eksplosive setningene i brevet:

«Dødsfall ble rapportert mellom 2021 og 2024, og ignorert i årevis».

Det innebærer at regulatorer satt på dødsdata, men unnlot å reagere – mens mandater, vaksinepass, kampanjer og politisk press rullet videre.

9. Hva betyr dette?

Dette brevet utgjør den største regulatoriske selvransakelsen i amerikansk vaksinehistorie. Det er en eksplisitt erkjennelse av:

• – dødsfall,
• – underrapportering,
• – fraværende effektdata,
• – feilaktige narrativer,
• – politisk press,
• – metodiske feil,
• – skjulte sikkerhetssignaler,
• – uetiske mandater og
• – svikt i post-market overvåkning.

Og viktigst:

FDA vet ikke om covid-vaksinene på nettobalanse reddet liv blant friske barn.

10. Den globale konsekvensen

Når FDA faller, faller resten.

– WHO,

– EMA,

– ECDC,

– norske helsemyndigheter,

– medier som NRK, VG, Aftenposten, Faktisk.no ,

– akademiske miljøer og

– politiske beslutningstagere

De vil ikke lenger kunne gjemme seg bak at «alle gjorde det samme». Nå foreligger den første, dokumenterte, offisielle erkjennelsen av at covid-vaksinasjon av barn både var udokumentert, uetisk og potensielt dødelig.

Det internasjonale rettsoppgjøret kommer. Det europeiske politiske oppgjøret kommer. Og det norske oppgjøret kommer.

For når regulatoren selv skriver at barn døde, at sikkerhetssignaler ble ignorert og at man ikke vet om vaksinasjonen reddet noen – da er det slutt på diskusjonen.

Witkoff reiser til Moskva neste uke for å diskutere den mulige avtalen med Putin.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 27. november 2025.

Russlands president Vladimir Putin uttalte seg torsdag positivt om USAs innledende 28-punkts utkast til en mulig fredsavtale i Ukraina, og sa at det kan tjene som «grunnlaget» for en fremtidig avtale, selv om han sa at det fortsatt gjenstår arbeid for å gjøre det til en konkret plan.

«Generelt er vi enige om at dette kan være grunnlaget for fremtidige avtaler» , sa Putin til journalister under et besøk i Bisjkek i Kirgisistan. «Det ville imidlertid være upassende for meg å snakke nå om noen endelige versjoner, siden disse ikke eksisterer».

USAs opprinnelige utkast ble endret under samtaler mellom amerikanske og ukrainske tjenestemenn i Genève, men de nøyaktige endringene er uklare. Putin sa at han forsto at tjenestemennene «bestemte seg imellom at alle disse 28 punktene skulle deles inn i fire separate komponenter. Alt dette ble overført til oss».

Putin sa at det var klart at USA tok noen russiske posisjoner «i betraktning» , men at det trengtes flere diskusjoner. «Det finnes utvilsomt områder hvor vi må sette oss ned og engasjere oss i seriøse diskusjoner om spesifikke punkter, og alle slike saker må formuleres i riktig diplomatisk språk» , sa han.

Putin bekreftet også at president Trumps spesialutsending, Steve Witkoff, vil reise til Moskva neste uke for å diskutere avtalen.

Den russiske lederen sa også at det var «latterlig» at Russland ble bedt om å forplikte seg til ikke å angripe Europa, siden de ikke har planer om å gjøre det. «Vi hadde aldri slike intensjoner. Men hvis de vil ha det formalisert, la oss gjøre det, ikke noe problem» , sa han.

Mens han snakket positivt om USAs forslag, sa Putin også at det var meningsløst å signere avtaler med den ukrainske regjeringen, som han mente ikke var legitim på grunn av mangelen på valg i Ukraina. USAs opprinnelige plan innebar valg innen 100 dager etter at avtalen ble signert.

«Å signere dokumenter med den ukrainske ledelsen er meningsløst. Jeg har understreket dette ved mange anledninger. Jeg mener at de ukrainske myndighetene gjorde en grunnleggende og strategisk feil da de ga etter for frykten for å delta i presidentvalget. Som et resultat mistet presidenten sin legitime status» , sa Putin.

Les også: Hvem er Andrij Jermak? – Urix

Putin gjorde det også klart at hvis Ukraina ikke gir fra seg territorium, er han fornøyd med å fortsette krigen. «Hvis de ikke trekker seg tilbake, vil vi oppnå dette gjennom militære midler» , sa han.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Putin Says US Plan Could Be ‘Basis’ for Ukraine Deal

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Det hender at politiske nyvinningar blir lansert med brask og bram – og så syner det seg at det berre der den gamle politikken i nye klede. Men også det motsette kan skje: Ein stat kan leggja om kursen på dramatisk vis – og kamuflere dette med å kle politikken opp i gamle klede, og selja det heile som «den gode, gamle skulen».

Hans Olav Brendberg.

Det var dette som skjedde i første halvdel av førtitalet i USA, og Stephen Wertheim fortel historia på forbilledleg vis i årets bok, «Tomorrow the World».

Wertheims hovudpoeng er viktig, og let seg formulera i få ord: I 1940 tok eliten som steller med utanrikspolitiske val i USA eit avgjerande val, med konsekvensar heilt fram til i dag. Dei fann ut at USA skulle ta mål av seg til å bli den globalt dominerande militærmakta. Nøyaktig når denne avgjerda vart teke, og kven som tok henne, veit vi framleis ikkje. Men vi veit likevel mykje om korleis denne avgjerda tok form.

Global dominans er eit drygt stykke, særleg for ei makt som tidlegare hadde vore kritisk til britisk og fransk imperialisme. Difor måtte den nye doktrinen kles opp til å sjå ut som fullblods amerikanisme. Wertheim går grundig inn på fleire sider av denne prosessen.

Frå slutten av attenhundretalet hadde ulike miljø i USA vore mellom dei fremste talsmennene for å løysa internasjonale konfliktar utan bruk av våpenmakt. Då USA vart grunnlagt på slutten av 1700-talet, vart ei av grunnsetningane for amerikansk utanrikspolitikk at USA skulle unngå allianse- og maktpolitikken som prega den gamle verda. Dette tydde ikkje at USA førte ein pasifistisk utanrikspolitikk – i ly av Monroedoktrinen dominerte USA dei amerikanske kontinenta, og hindra at andre stormakter fekk fotfeste i denne delen av verda. USA skaffa seg også koloniar i Karibia og Stillehavet. Men skepsisen til å binda seg til europeiske alliansar låg fast, og overlevde til og med første verdskrig. USA vart ikkje med i det folkeforbundet som hadde vore Woodrow Wilsons kjepphest, og i mellomkrigstida vedtok Kongressen nøytralitetslovar som skulle forhindra at USA vikla seg inn i ein ny krig.

Då andre verdskrig byrja i september 1939, var krigen knapt ei veke gamal då grunnleggjar av «Council on Foreign Relations» og redaktør av «Foreign Policy», Hamilton Fish Armstrong, innkalte til eit viktig møte der mellom anna viseutanriksminister Sumner Welles var til stades. Armstrong hadde vore i Versailles i 1919, og hugsa godt korleis amerikanarane ofte kom til kort i mange saker avdi britane stilte langt betre førebudd då fredstidsordningane skulle avtalast. Armstrong ønskte ikkje at dette skulle skje igjen, og ville difor starta planleggjinga av etterkrigtida i regi av CFR. Welles var positiv til dette, so lenge alt som skjedde var strengt konfidensielt. Det viktige for Roosevelt-administrasjonen var å ikkje bli mistenkt for å planleggja deltaking i krigen – heilt fram til valet i 1940 insisterte Roosevelt på at det var uaktuelt å senda unge, amerikanske soldatar ut i krigen.

Planleggjinga av etterkrigstida famla seg fram, men premissa var uklåre. Dette forandra seg dramatisk då Tyskland overmanna det franske forsvaret i maidagane i 1940. Den tyske sigeren i Frankrike flytta på hjørnesteinane for den amerikanske politikken. Resultatet vart ein serie studiar i regi av CFR sommaren/hausten 1940, som kartla amerikanske krav til etterkrigsordninga. Planleggjarane freista finna det geografiske området der amerikansk makt måtte dominera uutfordra. I første runde, juli 1940, teikna ein ei «kvartkule» der USA dominerte Amerika nord for Equador og det nordlege Brasil. Men dette området vart for lite, og hadde for lite råvaretilgang til at ein hadde forhandlingsstyrke andsynes eit tyskdominert Europa. Planleggjarane utvida difor området for amerikansk dominans i fleire steg, til ein i oktober hadde kome fram til at USA etter krigen måtte ha udiskutabel makt i eit område som omfatta heile Amerika, Afrika sør for Sahara, og hovuddelen av Asia inkludert India, Indonesia, Kina og Japan.

På eit tidspunkt der Roosevelt dreiv valkamp på at USA ikkje skulle senda eigne soldatar ut i krig, heldt altso den utanrikspolitiske eliten i landet på å planleggja for ei etterkrigsordning der amerikansk makt skulle vera dominerande og uutfordra i store delar av verda.

Dette innebar sjølvsagt ein total omleggjing av utanrikspolitisk tenkjing i USA. USA hadde vore den stormakta som var annleis, som tok avstand frå maktpolitikk og maktbalanse, og insisterte på fredeleg konfliktløysing. Det var ikkje alltid europeiske statsleiarar var like entusiastiske – Bismarck kommenterte ein gong at «Gud har eit eige forsyn som held si hand over ungar, fulle folk og amerikanarar». Men det var ingen tvil om at dette hadde vore ein bærebjelke i amerikansk internasjonalisme.

No vart heile denne tradisjonen forkasta, og skjellsordet «isolasjonisme» oppfunne for å snu forståinga av det som skjedde på hovudet. Det som hadde særprega utanrikspolitisk tenkjing i USA var no «isolasjonisme», ein reaksjonær, tilbakeskodande og provinsiell idé på line med fascisme og liknande trugsmål. «Internasjonalisme» var no synonymt med projisering av amerikansk makt og dominanse. USA ville sjølvsagt samarbeida med andre – men berre om dei andre følgde eit amerikansk manuskript. Global, amerikansk dominans vart konsensusmålet for amerikanske, utanrikspolitiske elitar.

Medan Frankrikes fall var eit sjokk for den utanrikspolitiske eliten i USA, var Pearl Harbour berre eit startsignal for å gjennomføra denne konsensusen utan opposisjon. «Americas First» oppløyste seg og la ned verksemda dagen etter åtaket, og dei neste tre åra følgde det ein «ikkje-debatt» der amerikansk presse og amerikanske politikarar polemiserte mot ein trugande «isolasjonisme» som ikkje hadde talsmenn eller på anna måte deltok i ein debatt, men som vart framstilt som trugsmål mot den nye orden som USA no skulle skapa.

I første omgang ønskte ikkje dei utanrikspolitiske elitane å organisera ein verdsorganisasjon. Folkeforbundet hadde diskredittert Wilsons kongstanke. Men det amerikansk-britiske diktatet som ein såg for seg som grunnlaget for den nye verdsordninga var ved ettertanke vanskeleg å selja – også til amerikanske veljarar. FN vart difor til som ein ettertanke til USAs globale imperium. Hovudpoenget var at krig og fred skulle avgjerast av fire-fem stormakter i tryggleiksrådet, som hadde alle fullmakter. So skulle dei mindre nasjonane få møtast i ei generalforsamling utan makt ein gong for året, der dei kunne blåsa av seg damptrykk.

Allereide grunnleggjarane av dette innsåg at denne ordninga innebar at USA kunne heva seg over internasjonal lov og rett, og eldre akademikarar i den amerikanske tradisjonen for internasjonal lov påpeikte kva dette var i klåre ordelag. Men dette var ein debatt ingen i det utanrikspolitiske miljøet i USA ønskte – ein ville ha konsensus og handlekraft, ikkje diskusjon om detaljane. Men alle omskrivingane – «The American Century», «Pax Democratica» og liknande – endra ikkje innhaldet i det prosjektet den amerikanske eliten hadde lansert: Eit globalt, amerikansk imperium. Eit imperium der makta korkje var bunde av den amerikanske grunnlova, aller av den nye FN-pakta.

Quincy Wright og Walter Lippman var to av arkitektane bak dette dramatiske kursskiftet i amerikansk utanrikspolitikk. Då bombene regna over Vietnam på sekstitalet, skreiv Wright til Lippmann og klaga over at «problemet med amerikanarane er at dei ikkje forstår skilnaden mellom internasjonalisme og imperialisme.» Det var riktig – men årsaka var at dette skiljet var viska ut i amerikansk tenkjing under omleggjinga på førtitalet.

Vi lever med konsekvensane. Stephen Wertheims bok gjev ei oversiktleg framstilling av kvifor det vart slik.

Stephen Wertheim: «Tomorrow the World» . The birth of U.S. Global Supremacy.

Harvard University Press 2020. 262 sider med noter og register.

Hans Olav Brendberg publiserte denne artikkelen på Facebook 29. november 2020.

Nawrocki setter bremsene på – regjeringen svarer med full integrasjonskurs.

Den skarpe konflikten mellom presidenten og regjeringen i POLEN er en dell av en større europeisk maktkamp: Sentral-Europa utfordrer EUs sentralisering – og Polen kan sitte med nøkkelen til unionens fremtid .

Av Bj ø rn Joachimsen

Polen opplever nå en kraftig institusjonell konflikt mellom president Karol Nawrocki og statsminister Donald Tusk, utløst etter presidentens tale i Praha 24. november 2025 , hvor han angrep EUs økende sentralisering. Men under overflaten ligger en langt større konflikt. Det som nå utspiller seg i Warszawa handler ikke bare om polsk politikk, men om Europas politiske arkitektur. Hvis Nawrocki, PiS og Konfederacja f å r maktmonopol etter 2027, kan Polen i praksis sitte med n ø kkelen til EUs framtid – enten unionen fortsetter i retning av sterkere sentralmakt, eller om en suverenitetsorientert modell vinner frem og endrer EU innenfra.

Polen står dermed ikke bare i en intern maktdragkamp, men i sentrum av en regional og europeisk omveltning. I Sentral-Europa ser vi konturene av en politisk blokk – Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og i økende grad Romania og Bulgaria – som utfordrer EUs føderale integrasjonskurs. Et Polen som leder denne utviklingen kan endre maktforholdene i EU i tiår framover.

Praha-talen: – Medlemsstatene må forbli traktatenes herrer

Nawrockis EU-visjon er kjent gjennom polske medier og hans egen programartikkel. I både talen i Praha og i skriftlige versjoner av hans politiske prosjekt sier han:

« EU er v å rt naturlige politiske milj ø . Men la oss si det rett ut: det er ikke unionen av v å re dr ø mmer ».

Han hevder at EU-institusjonene i økende grad:

« erstatter folkenes vilje og p å tvinger l ø sninger som er fjernet fra v å re tradisjoner ».

Og han peker på en skjult maktforskyvning:

« Vi ser f ø deraliseringen brukt som kamuflasje for sentralisering – til fordel for de st ø rste statene ».

For Nawrocki er svaret en dyptgripende reform: vetoretten må bevares, makt må tilbakeføres til nasjonale parlamenter, og EU-topper må igjen være folkevalgte statsledere, ikke «byråkrater avhengige av stormaktenes støtte». Hans kjernepremiss er enkelt:

« Medlemsstatene må forbli traktatenes herrer » .

Sikorskis motangrep: Polexit-retorikk og maktoverskridelse

Regjeringen reagerte umiddelbart og kraftig. Utenriksminister Radosław Sikorski anklaget presidenten for å undergrave Polens posisjon i EU og for å tale på vegne av landet uten regjeringens mandat. Han formulerte det slik:

« Dersom noen sier de st ø tter EU-medlemskap, men samtidig hevder at EU tar v å r suverenitet, så forbereder det det psykologiske grunnlaget for å forlate unionen » .

Sikorski minnet også om at:

« Utenrikspolitikken ledes av regjeringen. Presidenten har ikke myndighet til å foreslå traktatendringer ».

Konflikten er dermed ikke bare politisk, men institusjonell og grunnleggende: hvem definerer Polens linje i Europa?

Deklaracja Polska – arkitekturen bak suverenitetslinjen

Bak Praha-talen står et større politisk prosjekt: Deklaracja Polska , PiS’ ti-punktsprogram for en samlet høyrekoalisjon foran valget i 2027. Dokumentet setter full nasjonal suverenitet, motstand mot EU-sentralisering, avvisning av energiavhengighet og styrket allianse med USA som politiske hovedakser.

Suverenitetslinjen i deklarasjonen er identisk med budskapet i Praha-talen. Den må derfor forstås ikke som et enkelt utspill, men som en strategisk posisjonering som har som mål å redefinere Polens rolle i EU – og potensielt EUs struktur.

Dyp systemkritikk

« Vi ser f ø deraliseringen brukt som kamuflasje for sentralisering – til fordel for de st ø rste statene ».
— Karol Nawrocki, Praha, 24. november 2025

Dette utsagnet markerte ikke bare et politisk angrep, men en dypere systemkritikk av EUs utviklingsmodell. Talen utløste den skarpeste konfrontasjonen mellom presidenten og regjeringen siden 1990-tallet. Men konflikten må forstås i et større perspektiv: den handler om en europeisk strukturdiskusjon.

Polens interne maktkamp – der presidenten angriper EUs sentralisering og regjeringen forsvarer integrasjonslinjen – inngår i en bredere regional bevegelse som utfordrer Brussel og Berlin. Polen, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia, sammen med et mer EU-skeptisk Romania og Bulgaria, danner nå konturene av en blokk som står i opposisjon til EUs føderale kurs. Resultatet av denne polske konfliktlinjen etter 2027 kan få dyptgripende konsekvenser for maktbalansen i hele Sentral-Europa.

Den geopolitiske dimensjonen: Polen mellom Tyskland og USA

Polens politiske kurs kolliderer direkte med Tysklands visjon for EU. Berlin har i to tiår presset frem en stadig sterkere overnasjonal struktur: svekket vetorett, sterk EU-kommisjon, felles klima- og energipolitikk og gradvis militær integrasjon. Et Polen som velger en motsatt retning, utfordrer Tysklands rolle som integrasjonens motor.

På den andre siden av Atlanterhavet står USA. Washington har historisk vært skeptisk til et geopolitisk samlet EU og foretrukket en modell hvor NATO er hovedarkitekt for europeisk sikkerhet. Et Polen som styrker sine bånd til USA, bygger bilaterale forsvarsallianser og motvirker tysk dominans passer inn i USAs tradisjonelle Europastrategi. Dermed kan Polen bli et problem for Brussel – men en nøkkelalliert for Washington.

Sentral-Europa som geopolitisk kraftfelt

Utviklingen i Polen er ikke isolert. Ungarn har lenge stått i front med sin motstand mot EU-sentralisering. Slovakia beveger seg i samme retning, særlig innen energi og migrasjon. I Tsjekkia vokser EU-skepsisen, og i Romania og Bulgaria styrkes partier som ønsker et mer nasjonalt orientert Europa.

Når Polen – regionens største aktør – går inn i denne linjen, kan Sentral-Europa danne en samlet suverenitetsblokk. Dette vil rokke ved hele EUs maktarkitektur, svekke EU-kommisjonens posisjon og tvinge unionen inn i et mer mellomstatlig spor.

Sitter nøkkelen til EUs framtid i Warszawa?

Hvis Polen etter 2027 gjennomfører en systematisk suverenitetspolitikk, vil det ikke bare endre landet. Det vil endre EU. Polen er unionens sjette største land, den dominerende makten i øst og en strategisk militær aktør mellom Berlin og Moskva. Landets valg påvirker hele Europas institusjonelle balanse.

Et suverenitetsorientert Polen vil gjøre det svært vanskelig for EU å fortsette sin overnasjonale kurs. Polen er for stort til å marginaliseres og for viktig til å ignoreres. Dersom Warszawa aktivt blokkerer integrasjonsprosjekter innen migrasjon, klima, skatt, energi og forsvar, vil EU ikke kunne utvikle seg i retning av større sentralmakt.

Det vil også skape ringvirkninger i regionen. Sentral-Europa kan danne en varig motvekt til Brussel, og Tyskland vil miste sin rolle som integrasjonsmotor. Konsekvensene kan bli dypere enn Brexit: Polen står i sentrum av EU-strukturen, ikke i periferien slik Storbritannia gjorde.

Dermed er spørsmålet ikke lenger dramatisk, men analytisk presist: sitter Nawrocki og PiS med n ø kkelen til EUs framtid? Svaret er: potensielt ja. Fordi unionens nåværende kurs avhenger av lojalitet fra de største landene. Hvis Polen velger en annen vei, kan EU ikke fortsette som før.

Polens kursvalg kan til slutt avgjøre hvilken av to fremtidsmodeller Europa ender opp med:
– et stadig mer sentralisert EU styrt fra Brussel og Berlin,
eller
– et Europa av suverene nasjonalstater med et svekket overnasjonalt sentrum.

Denne konflikten i Polen er derfor ikke bare en polsk konflikt. Den er et europeisk veiskille.

Kilder

Nawrockis tale og posisjoner:
Brussels Signal – https://brusselssignal.eu/2025/11/polish-president-nawrocki-calls-for-end-to-eu-centralisation
Notes from Poland – https://notesfrompoland.com/2025/11/25/polands-president-proposes-eu-reform-to-stop-brussels-dictating-terms
Polskie Radio – https://www.polskieradio.pl/395/7784/artykul/3612065
Nawrockis programartikkel – https://wszystkoconajwazniejsze.pl/karol-nawrocki-moja-wizja-kierunku-w-ktorym-powinna-podazac-unia-europejska

Reaksjoner fra regjeringen:
TVN24 / Polskie Radio – https://www.polskieradio.pl/395/7785/artykul/3615023
PAP-sitater / X-uttalelser fra Sikorski – gjengitt i artiklene ovenfor

Bakgrunn om Deklaracja Polska:
Steigan.no – https://steigan.no/2025/11/deklaracja-polska-polens-framtidige-forhold-til-eu-og-skepsisen-til-sentralmakt/

Den canadiske statistikeren Dr. Regina Watteel har gjort en formidabel jobb med å plukke eventyret om Covid-19 i stykker. Faktisk har hun gjort grundig arbeid om norske forhold også, som vi skrev om i starten av året.

Av Terje Hansen

1. desember 2025, Foreningen lov og helse .

Men i etterkant har hun nøye gått gjennom kanadiske myndigheters egne tall , og ikke overraskende var det ingen fundament for tiltakene og narrativene de fremmet i deres egne tall! Akkurat som i Norge! Og resten av verden.

Her følger oversettelse av hennes sammendrag, samt lenke til rapporten med analysen.

Deres egne tall gjorde nettopp slutt på deres egen Covid-19-politikk og narrativ

Av Dr. Regina Watteel.

For ni måneder siden dissekerte jeg Alberta’s COVID-19 Task Force-rapport — den som viste hvordan provinsen hadde kastet sin egen eksisterende pandemiske responsplan til side og lot Ottawa overta rattet. Dommen deres? Alberta (og i forlengelse av det, hele landet) fikk nesten alt på tverke og bak-fram — maskering, lockdowns, stenging av skoler, kapasitetsgrenser og fremfor alt vaksinemandatene og vaksinepassene. Alt dette ble solgt inn som at det var «vitenskapelig fundert», mens alt egentlig hvilte på dokumentasjon som varierte fra svak til ikke-eksisterende til direkte fabrikkert (selv om rapporten i seg selv stoppet under den beskyldningen, og unngikk enhver direkte fordeling av skyld).

Jeg avsluttet det innlegget med en advarsel:

“For at rapporten skal få den pondusen den fortjener, vil det være nødvendig å adressere den store samlingen av studier av dårlig kvalitet som fungerer som tildekking … Det statistiske spillet må åpenbares på en måte slik at det fullstendig utsletter den politiske narrativet og avslører nøkkelaktørene.”

Helt som forutsett forsvant rapporten under det vanlige skredet med “antivitenskap, ”karikaturer,” og “debunkede” overskrifter. Timothy Caulfield hadde selvfølgelig lederansvaret i dette, — den samme fyren hvis imperium av “feilinformasjon” er finansiert av selve regjeringen han forsvarer (min ATIP-forespørsel om det er … opplysende).

Så stillhet. Konsensus erklærte seier. Det er slik motforestillinger dør i 2025: ikke med bevis, men med sverting og en kollektiv utsletting av minnet.

Men jeg lot det ikke dø. Jeg har brukt de siste ni månedene til å gjøre akkurat det jeg sa man trengte å gjøre: å ta de offisielle kanadiske overvåkningsdataene — PHAC, PHO, Ontario Science Table — og utføre den statistiske revisjonen byråene aldri turte å kjøre på seg selv.

Resultatet er nå offentlig. Åpent tilgjengelig preprint: “Uutslettelig bevis: Feilaktige sammenligninger mellom vaksinert vs. uvaksinerte i Canadas COVID19-vaksinemandat:

https://osf.io/preprints/socarxiv/uwtzn_v1

Denne artikkelen er det statistiske nådestøtet som Alberta-rapporten trengte — men som de stoppet opp med før de hadde kommet så langt. Funnene er som følger, bare ved å bruke myndighetenes egne tall:

• > 40% av de tidlige registrerte smittetilfellene blant vaksinerte ble feilklassifisert som “uvaksinert ” i perioden frem til etableringen av vaksinepass.
• En 80 ganger overvurdering av ikke-vaksinert sykehusinnleggelse (PHOs egen korreksjon som de i stillhet begravde)
• > 40 – 55% av “COVID sykehusinnleggelser” i senere bølger var «ulykke-positive» dvs. mennesker som var innlagt på sykehus pga brukket ben, hjerteinfarkt, fødsel, etc., og som tilfeldigvis testet positivt.
• “(vaksinens, red.) reduksjon av alvorlig sykdom ” — den eneste frasen gjentatt ad nauseam av hver politiker eller helsebyråkrat — ble aldri definert, aldri gitt en målbar terskel, og heller aldri testet mot noen standard som kan rettferdiggjøre tvang.
• et fullstendig fravær av linker til sykehusinnleggelse av alle årsaker — den eneste metrikken som kunne ha bevist noen nettobeskyttelse av helsevesenet.

Da Omicron snudde de reelle dataene opp ned (tall for vaksinert > uvaksinert), var responsen ikke ydmykhet. Det var Fismans fullstendig simulerte fantasimodeller og Tams kontrafaktiske «fan-fiksjoner» av “reddete liv” .

( Fan fiction er fiksjonskriverier utført av amatører, gjerne fans som lager noe på egen hånd basert på allerede eksisterende fiksjon, red.)

Standarden for dokumentasjon var ikke bare vridd, den var helt forlatt.

Og dette er ikke bare en tolkning, dette ligger i dataene deres, forbeholdene deres, fotnotene deres.

Alberta sin rapport sa at keiseren ikke hadde klær. Denne artikkelen avslører den nakne sannheten.

Les den. Del det. Bruk den i retten.

Fordi neste gang noen sier “vi fulgte vitenskapen” har vi nå grunnlaget for å svare: Nei. Du fulgte politikken.

*** (slutt på sammendraget fra Watteel)

Ha i bakhodet at alle land i Vesten kjørte samme modell, med bare små variasjoner. Derfor gjelder det som her er gjennomgått også for Norge. Hvordan for eks. norske myndigheter fant opp smittebølger som ikke fantes har vi for eks. dokumentert grundig før.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse .

Rødt feirer med sjampanje alt de angivelig har oppnådd i budsjettforhandlinger med Ap. Arbeiderpartiet, Sp og Rødt enige om statsbudsjettet for 2026.

Marielle Leraand.

3 milliarder til kommunene (greier ikke å en gang kompensere for lønnsvekst og inflasjon, langt mindre hindre at fritidstilbud for barn og unge, samt nærskoler legges ned over hele landet).

1 milliard i bistand til Palestina (pinlig lite – Husk at Rødt til sammenligning støtter helhjertet 85 milliarder til Ukraina).

«Utredning» av tannhelsereform (betale konsulentselskaper i å beregne kostnader og skrive rapporter, sende på høring).

Og legg merke til det Rødt IKKE nevner; minstepensjonister og de fattigste uføre, de som ikke kan jobbe ved siden av trygda fordi de faktisk er for sjuke, hvor mange kroner får de? Blir det noen økning på Rødt sin vakt?

For ikke glem at Rødt har forlatt rollen som utenrikspolitisk opposisjon, de har inntatt rollen som utenrikspolitisk støtteparti til NATO og innenrikspolitisk så slår dette ut i reelle økonomiske begrensninger. DET ER IKKE PENGER TIL Å OPPRETTHOLDE VELFERDEN når man fullt ut støtter alle NATOs krav til opprustning av Norge og krigsbevilgninger til stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina. Velferden blør. Og Rødt foreslo ikke å flytte en eneste krone fra forsvarsbudsjettet over til velferd i sitt alternative statsbudsjett. Så da vet vi at dette ikke en gang var med i forhandlingene med AP i utgangspunktet.

Der blir sprettet sjampanje nå veldig høylytt for å overbevise velgerne. Men det mest interessante er hva som ikke nevnes. Det vi oppdaget i valgkampen på stand at svært få hadde fått med seg Rødt sitt standpunkt til militær opprustning og krigsbevilgninger til Ukraina.

Hvorfor?

Fordi mediene våre ikke har noen opplysende debatter hvor vi i Fred og Rettferdighet får lov til å konfrontere Rødt i dette spørsmålet. Derfor kan Rødt fremdeles sanke støtte fra uinformerte velgere som TROR at Rødt fremdeles er et parti som jobber for å stanse USA og NATOs opprustning og at de er imot NATOs pågående krig mot Russland.

Får vi snart slippe til i debatten for å informere offentligheten om dette faktumet?

Får vi utfordre krigs- og opprustningskonsensusen på Stortinget – live på riksdekkende tv?

For vi har ytringsfrihet, ikke sant?

Bare det at ingen inviterer oss inn. De styrer narrativet.

Folk skal helst ikke få ta informerte valg.

For det finnes en opposisjon, men den befinner seg utenfor Stortinget.

Og denne opposisjonen vil vokse frem når folk merker det på kroppen det et samlet Storting nå driver med.

Og noen merker det på brutalt vis allerede.

De fattigste blir fattigere.

Velferden for de fattigste barna og ungdommene, de fattigste blant de eldre; de rammes først og de rammes hardest.

Det skapes MER UTENFORSKAP.

Nei, dere som hever Stortingslønn merker det ikke.

Men oppskriften ligger der; ved å legge ned fritidsaktiviteter for barn og unge og gjøre det stadig dyrere å leve for de fattigste familiene, så vil kriminaliteten blant de fattigste unge øke.

Dette er oppskriften på et helt annet samfunn enn slik jeg vokste opp med hvor alle hadde råd til å være med, hvor det var små økonomiske forskjeller.

Dette er nå ofret for en krigsøkonomi.

Og ALLE partiene som i dag sitter på Stortinget styrer skuta i denne retningen.

Og mest ekkelt er det da å se et parti som Rødt som nå feirer med sjampanje for et budsjett hvor de fattigste og minst organiserte – og derfor lettere å hive under bussen – vil bli enda fattigere. En SKAM!

Vestlige medier forsøker nå desperat å justere fortellingen de selv har bygget rundt Ukraina, etter at Andrij Jermak, den mest sentrale personen i Zelenskys maktapparat, har falt. Financial Times, Axios, The Guardian, Politico, Bloomberg og Reuters beskriver situasjonen som en politisk katastrofe, et maktvakuum og et sammenbrudd i presidentens innerste krets. Men dette er ikke en plutselig oppdagelse. Det er en innrømmelse som kommer fordi det ikke lenger er mulig å opprettholde illusjonen.

Dan-Viggo Bergtun.

Jermak var ikke bare en stabssjef. Han var arkitekten, maktmegleren, portvokteren, strategen og den virkelige beslutningstakeren i et system gjennomsyret av nettverk, lojaliteter og økonomiske interesser. Når han faller, faller hele konstruksjonen Zelensky har lent seg på. Dette avslører ikke bare et svakt lederskap, men et politisk prosjekt bygget på PR, utenrikspolitisk styring og en intern struktur der makten konsentreres i lukkede rom.

Det mest avslørende er likevel ikke hva som skjer i Kiev, men hva som ikke sies i Washington, Brussel og Oslo. For korrupsjon eksisterer aldri uten en giver. Og i Ukrainas tilfelle har giverne vært oss. Norge, EU og USA har i to år sendt enorme pengebeløp inn i et av Europas mest korrupte land uten reell kontroll, uten revisjon, uten offentlig debatt og uten innsyn i hva midlene faktisk går til. Dette er ikke naivitet. Det er ikke uflaks. Det er en politisk modell der korrupsjon ikke fungerer som et avvik, men som et smøremiddel.

Når norske politikere bevilger milliarder uten krav om etterprøvbar dokumentasjon, gjør de det fordi de har bestemt at innsikt ikke er nødvendig. Når EU oversvømmer Ukraina med penger, gjør de det selv om alle rapporter før krigen advarte om omfattende korrupsjon i samtlige statlige strukturer. Når USA holder landet flytende økonomisk, vet de nøyaktig hva slags system de finansierer. Uten transparent kontroll på giversiden er korrupsjon på mottakersiden en garantert konsekvens. Og dette er bare et problem hvis giverne faktisk ønsker å unngå det. I dette tilfellet er det nettopp systemet de ønsker.

Korrupsjonen gir innflytelse. Den belønner lojale aktører. Den åpner dører for våpenindustrien, konsulentselskaper, etterretningsmiljøer og private nettverk som opererer i skyggesonen. Derfor er mangelen på kontroll ikke en glipp. Den er en forutsetning. Korrupsjonen gjør det mulig å styre Ukraina politisk, økonomisk og strategisk uten at offentligheten i giverlandene forstår eller får stille spørsmål. Dette er grunnen til at kritiske stemmer i Norge er blitt beskyldt for å være prorussiske, illojale eller konspiratoriske. Det handlet aldri om Russland. Det handlet om å beskytte et system som kun fungerer når ingen får se det.

Jermak hadde kontroll over diplomati, militær strategi, informasjonsflyt og tilgangen til presidenten. Han fungerte som et parallelt maktsentrum som skjulte interne konflikter og sikret Zelenskys grep om makten. Når en slik figur faller, er det ikke en enkel skandale. Det er en avsløring av et system i oppløsning. Og tidspunktet gjør det desto mer alvorlig. Ukraina står svekket militært, økonomien er i ruiner, vestlig støtte blir mer betinget og opinionen i Europa avtar. I en slik situasjon er Jermaks fall ikke bare dramatisk – det er et politisk jordskjelv.

Det som likevel mangler i den vestlige dekningen, er det mest grunnleggende spørsmålet: Hvordan kunne dette systemet eksistere, styrkes og vokse uten at giverlandene visste hva som foregikk? Å fremstille korrupsjonen som en ukrainsk defekt er ikke bare feil, det er ansvarsfraskrivelse. Korrupsjonen er like mye et vestlig styringsverktøy som et ukrainsk symptom.

Når Norge bevilger titalls milliarder til et land som i flere tiår har vært rangert som et av Europas mest korrupte, uten krav om systematisk innsyn, er dette ikke veldedighet. Det er en politisk investering. Det skaper avhengighet, lojalitet og en struktur der pengenes vei ikke kan spores. At store deler forsvinner på veien, er ikke en feil. Det er en kalkulert risiko som aksepteres fordi systemet gir ønskede politiske og økonomiske gevinster. Korrupsjon er ikke en ulempe. Den er en funksjon.

Korrupsjonen i Ukraina var velkjent. Denne artikkelen er over 10 år gammel.

Derfor ønsker verken norske medier eller norske politikere å diskutere giveransvaret. En reell debatt ville avdekket hvor mye av Norges Ukraina-politikk som hviler på at pengestrømmer ikke kan etterprøves, at kontrakter ikke tåler innsyn og at styringsmekanismene er så svake at misbruk er forventet. Det er enklere å late som om korrupsjon er noe som skjer langt borte, i et land vi bare støtter av idealisme. Men når penger flyter uten kontroll, finnes det alltid to som tjener på det. Derfor får offentligheten aldri vite hvilke norske selskaper som får kontrakter, hvilke konsulenter som tjener på krigen, hvilke mellomledd som brukes og hvilke strukturer i Ukraina som belønnes.

Det som nå skjer med Zelensky, er derfor ikke bare et ukrainsk sammenbrudd. Det er et sammenbrudd i fortellingen. Narrativet om det edle demokratiet i kamp mot en ond fiende rakner. Vestlige medier åpner døren litt på gløtt, ikke fordi de vil, men fordi de må. Men selv nå nekter de å gå til roten av problemet. De erkjenner korrupsjon, men ikke at den er like mye et resultat av giverlandenes praksis som av mottakerens kultur. De peker på Ukraina, men ikke på Norge. De peker på Zelensky, men ikke på Stortinget.

Jermaks fall avslører mer enn et politisk maktvakuum. Det avslører hvem som har spilt med, hvem som har sett bort og hvem som har tjent på systemet. Ukraina står i krise. Men ansvaret stopper ikke i Kiev. Det går helt til Oslo.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

De fremtredende akademikerne John Mearsheimer og Stephen Walt viste Israel-lobbyens innflytelse på amerikansk politikk.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Den dømte seksualforbryteren Jeffrey Epstein og advokaten Alan Dershowitz samarbeidet om å sverte statsviterne John Mearsheimer og Stephen Walt som «antisemittiske» som svar på deres banebrytende artikkel som beskrev Israel-lobbyens innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk, rapporterte Drop Site News 27. november.

Lekkede e-poster avslørt av Drop Site News viser at Epstein, finansmannen med nære bånd til Israels etterretningstjeneste, Mossad, samarbeidet med Dershowitz, jusprofessoren fra Harvard, for å spre anklager om antisemittisme mot de to akademikerne i 2006.

Mearsheimer ved University of Chicago og Walt ved Harvard University publiserte artikkelen sin, « The Israel Lobby », i mars samme år.

Forfatterne argumenterte for at USAs forpliktelse overfor Israel først og fremst skyldes lobbyvirksomheten, særlig American-Israel Public Affairs Committee (AIPAC). Den beskrev de ulike aktivitetene som pro-israelske grupper har iverksatt for å endre amerikansk utenrikspolitikk i en pro-israelsk retning, inkludert invasjonen av Irak i 2003, som førte til hundretusenvis av sivile dødsfall.

Artikkelen var kontroversiell og fikk bred oppmerksomhet, ettersom det var første gang Israels-lobbyens rolle ble seriøst diskutert i akademia og media.

Som svar jobbet Epstein og Dershowitz for å diskreditere de to akademikerne, noe lekkede e-poster mellom de to mennene viser.

«Ukjent på den tiden ga Jeffrey Epstein tilbakemeldinger på samtaleemner for å diskreditere Mearsheimer og Walt, og brukte sitt omfattende sosiale nettverk til å spre påstander om antisemittisme mot de to akademikerne», skrev Drop Site.

I en e-post gratulerte Epstein Dershowitz for å ha skrevet et motsvar med tittelen «Avkreftelse av den nyeste – og eldste – jødiske konspirasjonen». Epstein kalte artikkelen, som han hadde gitt tilbakemelding på før publisering, «fantastisk».

Dershowitz er kjent for sin innsats for å hvitvaske israelske forbrytelser i amerikanske medier.

Den israelske avisen Haaretz har kalt Dershowitz for den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus «angrepshund» på den internasjonale scenen.

Mens han angrep Walt og Mearsheimer, jobbet Harvard-professoren som Epsteins advokat i en sak der Mossad-medlemmet erkjente straffskyld for å ha skaffet jenter sex helt ned i 14-årsalderen. Han lokket dem ofte hjem til seg og tilbød seg å betale dem for massasje. Han fikk bare en dom på 18 måneder, angivelig på grunn av sine bånd til etterretningstjenester.

Dershowitz har representert andre høyprofilerte klienter, inkludert Harvey Weinstein, OJ Simpson og Julian Assange, og har selv blitt implisert i Epstein-skandalen.

Han erkjente å ha fått massasje på Epsteins herskapshus, men hevdet at det var fra en voksen kvinne, og at han beholdt undertøyet på.

«Jeg beholdt undertøyet på under massasjen. Jeg liker ikke massasje spesielt», uttalte Dershowitz.

«Den tette koordineringen mellom Epstein og Dershowitz ser ut til å være et skoleeksempel på den typen forsvar av sionismen som Mearsheimer og Walt dokumenterte i sitt arbeid», observerte Middle East Eye (MEE) .

Walt og Mearsheimers artikkel ble utvidet til en bok med tittelen «The Israel Lobby and US Foreign Policy» i 2007, noe som førte til ytterligere forsøk på å kansellere professorene og skade karrierene deres.

Boken beskrev hvordan velstående amerikanske jøder jobbet sammen med tenketanker, filantropiske organisasjoner og kristensionistiske grupper for å opprettholde «urokkelig støtte» til Israel, noe som ikke kunne rettferdiggjøres på strategiske eller moralske grunnlag fra USAs side, la MEE til.

Den berømte venstreorienterte akademikeren Noam Chomsky, som også var en nær medarbeider av Epstein, forsøkte også å diskreditere Walt og Mearsheimer etter at boken deres ble utgitt, og argumenterte for at det er usannsynlig at en «liten» etnisk lobby kunne påvirke amerikansk politikk.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle .

Allvarliga funderingar Första Advent.

Vi ser nu hur ett stort antal personer ur västs politikerkast, lever i en bisarr förnekelse av vad som händer i kriget i Ukraina. Hur är det bara möjligt?

Bertil Carlman.

Detta ledarskikt har ju, bland annat genom sina säkerhetsorganisationer, tillgång till samma information som alla vi som dagligen läser nättidningen steigan.no ? Idag, första advent, har tre olika samtal publicerats på Youtube/Locals, samtal som handlar om detta bisarra förhållande. Är det ’fienden’ som står för informationen? Är det ’Putinkramare’? Nej det är bland andra erfarna höga officerare från USA. Officerare som inte bara är väl insatta i krigens historia och grymma realiteter, utan också i mer allmän historia, i ekonomi och i diplomati. De är väl insatta i det, som vår västliga politikerkast numer uppenbarligen saknar: gedigna kunskaper. Om vi inte visste, att det som de sex personerna samtalar runt, kommer att allvarligt skada framtiden för våra barn och barnbarn, ja då kanske vi kunde skratta åt den fullständigt förvrängda bilden av det allvarliga kriget i Europa, som vi dagligen blir utsatta för i våra officiella medier.

De som samtalar är i första videon Einar Tangen och professor Glenn Diesen Einar Tangen: The U.S. Instigates Japan-China Conflict .

I den andra videon, som mer specifikt handlar om Storbritannien, samtalar Alex Christoforou och Alexander Mercouris Locals | The Duran . ( Rumble .)

I den tredje videon samtalar två överstar från USA, Douglas Macgregor och Daniel Davies Col Doug Macgregor: Russia Marching West, Talks Have Changed NOTHING .

När kriget i Ukraina är över, kanske vi åter kan få höra dessa sex samtala om vad som hänt efter kollapsen av framför allt EU och NATO. De sex personerna samtalar nämligen regelbundet, och kollapsen, som vi i Europa nu står inför, synes högst sannolik för alla de, som INTE lyssnar för mycket på vår styrande europeiska politikerkast.

Nedan följer en sammanfattning i 10 punkter av samtalet mellan de två överstarna. Punkterna finns i original under Youtubefilmen.

Bertil Carlman

1.       Kritik av västerländskt ledarskap och berättelse.

Överste Doug Macgregor hävdar att Storbritanniens premiärminister Keir Starmers uttalanden om kriget i Ukraina speglar Biden-administrationens tidiga krigsretorik – och visar ingen verklig förändring i politik eller förståelse. Han säger att västerländska ledare ljuger om omfattningen av ryska förluster och hävdar att de överdriver förluster, för att rättfärdiga misslyckade politiska åtgärder. Att erkänna de verkliga förlustsiffrorna – hävdar han – skulle undergräva deras berättelse. Han jämför denna vilseledning med historiska politiska lögner av Roosevelt , Churchill och Gerald Ford om Polen efter andra världskriget. Hans slutsats: politiker ljuger för att sanningen är för farlig för deras agendor.

2.       Storbritanniens politiska och ekonomiska kris.

Han varnar för att Starmer är djupt impopulär, och att det är osannolik att han kommer att behålla makten. Storbritannien, menar han, lider av kraftig politisk och finansiell instabilitet, potentiellt så allvarlig, att den leder till revolutionära förhållanden jämförbara med de engelska inbördeskrigen. Han refererar till forskaren David Betts , som förutspår allvarliga omvälvningar i Storbritannien. Enligt honom har båda de stora partierna—Labour och Konservativa—alienerat allmänheten och förlorar relevans i takt med att nya politiska rörelser växer fram från gräsrötterna.

3.       Konservativt motstånd speglar samma fel.

Det konservativa svaret på Starmers tal, istället för att utmana krigets premiss, attackerar honom från motsatt håll—anklagar honom för att inte vara tillräckligt aggressiv, och oroar sig för att belöna rysk aggression. De ramar in konflikten som en del av en global «axel av auktoritära stater.» Talaren säger att detta visar hur frånkopplad den brittiska politiska klassen är från verkligheten och hur beroende de är av «Lättförtjänta pengar» av krigsfinansiering och anpassning till USA:s politik.

4.       Historisk kontrast: Palmerstons realism.

Han kontrasterar samtida ledare med 1800-talets brittiske premiärminister Lord Palmerston. År 1863, när allmänheten krävde intervention för att hjälpa Danmark mot Österrike och Preussen, vägrade Palmerston, med insikten att Storbritannien inte kunde ändra utgången. Detta exempel används för att belysa vad talaren [Doug Macgregor] ser som en total brist på strategisk realism bland dagens västerländska ledare.

5.       Mediekontroll och underrättelseinflytande.

Han hävdar att brittisk underrättelsetjänst (MI6) starkt formar medieberättelser, vilket skapar en miljö där avvikande åsikter undertrycks hårdare än i Sovjetunionen under 1970- och 80-talen. Han förutspår, att denna kontrollnivå snart kommer att kollapsa när allmänheten förlorar förtroendet.

6.       Den förestående nedgången för europeiska regeringar.

Han hävdar att en politisk omvälvning pågår i Europa (inklusive för Macron i Frankrike och för Merz i Tyskland), drivet av ekonomiska påfrestningar, misskötsel och allmän frustration. Enligt honom kommer framtida europeiska regeringar inte vilja ha något med Ryssland att göra och de kommer att röra sig mot fred.

7.       Rysslands position och militära utsikter.

Han säger att ryssarna nu har: momentum på marken, kontroll över öppen terräng upp till Dnjeprfloden och fördel i arbetskraft och logistik. Han förutspår: Ryssland kommer till slut att ta Odessa och Charkiv, och kalla dem historiskt ryska städer. Ryssland kan avancera till Dnjeprfloden och använda den som en naturlig försvarslinje. Ryssland kan avsluta kriget innan årets slut på sina villkor. Han noterar att [utrikesminister] Lavrov och Putin fortfarande uttrycker vilja att förhandla, men först efter att ha uppnått sina militära mål.

8.       Trumps roll och ointresse.

Även om Trump presenterade en « 28-point Ukraine plan » säger [Doug Macgregor] att Trump har backat eftersom: han kan inte kontrollera hur det ser ut, han kan inte ta personlig ära för att ha avslutat kriget, militärt bistånd som han lovat inte skulle komma på flera år, vid vilken tidpunkt Ukraina kanske inte existerar.

9.       Ukrainas regering.

Han hävdar att den nuvarande regeringen i Kiev är ett «permanent hinder för fred» och att fred är omöjlig, om inte ett nytt ukrainskt ledarskap växer fram.

10.   Slutgiltig förutsägelse.

Eftersom Doug Macgregor inte förväntar sig någon snarlig förändring i västerländska regeringar, drar han slutsatsen, att Ryssland kommer att fortsätta avancera västerut tills dess mål uppnås, medan Ukrainas position fortsätter att försämras.

---