Mange som er dypt engasjert i å støtte den palestinske saken og motsette seg Israels folkemord, har ofte uttrykt irritasjon, til og med sinne, over at den globale støtten til den palestinske saken er så svak. Det som teller, ifølge mange av disse antiimperialistene, er «handling».

Bertil Carlman.

Ansar Allah i Jemen, Houthi-bevegelsen gemenligen kallad, är för dessa välvilliga människor ett föredöme. De handlar, de offrar sig för Palestinas sak, de snackar inte bara. Larry Johnson säger till exempel «Bara houthierna har stått upp och kämpat för palestiniernas skull. Alla andra ger bara läpparnas bekännelse. Det är dåligt.» ( Larry C Johnson & Paul Craig Roberts: Can peace be imposed on Israel? – Russia and China Step In ) Likaså i ett samtal med Nima Alkhorshid – fast en månad senare – går Laith Marouf ännu längre. ( Laith Marouf: Hezbollah Reaches a New Level of Power ) Med anledning av att Ryssland och Kina lade ner sina röster i säkerhetsrådet, när rådet den 17 november röstade på USA:s ’fredsplan’ för Gaza, vilket bland annat skulle innebära upprättandet av en ’stabiliseringsstyrka’ i och kring Gazaremsan, säger Marouf bland annat:

«Du vet nej-rösten, Kinas och Rysslands avstående, visar oss också begränsningarna i att förlita sig på Kina och Ryssland för antiimperialistiskt arbete och/eller folkbefrielse…. Jag tror att Ryssland och Kina kommer att sitta och se på om Kuba återigen attackeras för att ockuperas. De kommer också att sitta och se på när Venezuela kan bli attackerat om en minut. Och om och när Kuba och Venezuela faller, kommer Kina och Ryssland också att rösta för återkolonisering av dessa länder…. Detta är en varning till alla våra afrikanska bröder och systrar som också söker befrielse, att ni aldrig ska förlita er på Ryssland och Kina för denna befrielse…. Det går inte att förneka längre. Den som förnekar att Ryssland och Kina inte kan litas på är en fiende till befrielsen…. Vi kommer att överleva…. stackars Kina, stackars Ryssland som inte kan respektera sig själva och stå upp mot de spöken som vi palestinier har stått emot i 80 år, och har stått ut med ett folkmord i två år; de arméer som Kina och Ryssland fruktar. Kina och Ryssland fruktar amerikanerna. Kina och Ryssland fruktar sionisterna och deras finansiella makter. Vi fruktar dem inte och vi kommer att besegra dem med eller utan Kinas och Rysslands hjälp…. [Etcetera]»

En som verkligen fattar vad Rysslands och Kinas val av röstning i FN handlar om, är överste Lawrence Wilkerson . Det visar han tydligt i denna intervju, också den med Nima A. Col. Larry Wilkerson: Epstein Files – NATO’s Moves ALL FALLING APART – Iran closer to Russia . Många inser vikten av att diskutera Kinas hållning i omröstningen. Pascal Lottaz är en av dem: China‘s Silence on Gaza is Strategic . Den officiella förklaringen till hur Kina röstade finns här: Explanation of Vote by Ambassador Fu Cong on the UN Security Council Draft Resolution on the Post-War Arrangement of Gaza_Permanent Mission of the People’s Republic of China to the UN Om man slutligen vill få ett mer färskt samtal, i vilket flera olika viktiga frågor behandlas, då kan man lyssna på den pensionerade brittiske diplomaten Alastair Crooke som resonerar med den likaså pensionerade överstelöjtnanten från USA, Daniel Davies : EU Pushing MORE WAR in UKRAINE . Här får man veta att ’Putin’, precis som ’Xi’ vet vad den strategiska kampen mot papperstigern kräver. Alastairs beskrivning av hur premiärminister Liz Truss ´ korta tid som statschef, förklarar också varför den borgerliga demokratin samtidigt är en diktatur. De 30 + minuter som samtalet varar, är mycket lärorika. ’Välvilliga’ människor borde lyssna, även om Alastair inte är så lätt att lyssna på.

Samtidigt är det också sant, att många ledare – även i muslimska stater – ’snackar’ mycket, men gör väldigt lite. De feodala kungarikena i Västasien, naturligtvis, men även presidenten i republiken Türkiye, Recep Erdoğan , ’snackar’ mycket. Ja, han kan till och med «spelar under täcket» med Israel, (’samarbeide i det skjulte med Israel’), när han tycker att det är lämpligt.

«Men förr kunde befrielserörelser få mer påtagligt stöd, till exempel i Vietnam» , kan de välvilliga påpeka, «och Vietnam är nu ett fritt land.» En del av de välvilliga kanske till och med tänker på ett citat av revolutionären Che Guevara . I sin berömda essä Message to the Tricontinental skrev han 1967 «Skapa ett, två, många Vietnam».

Hur relevant är några av de välvilligas påpekande? Är Ches uppmaning ett råd som kan vara framgångsrikt i den internationella klasskampen idag? Kan kärnvapenmakter som Ryssland och Kina göra som Ansar Allah i Jemen? Tyvärr är det så att många av ’de välvilliga’ är långt mer entusiastiska än de är eftertänksamma, och just det är ett av de stora problemen för att denna kamp skall bli framgångsrik.

Under självständighetskampen i Angola (1961–1975) och under det efterföljande inbördeskriget (1975–2002) stöttade olika stater olika befrielserörelser. Sovjetunionen stödde MPLA (Movimento Popular de Libertação de Angola), som var marxistiskt orienterat. MPLA hade nära band till Kuba, som utöver medicinsk utrustning och sjukvårdspersonal skickade militärer och rådgivare till Angola, särskilt efter självständigheten 1975, för att hjälpa MPLA att försvara huvudstaden Luanda mot UNITA och FNLA. En del analytiker menar till och med att «Kubas insats var avgörande för att MPLA kunde behålla makten och etablera sig som den styrande regeringen i Angola.» MPLA dominerades av den urbana intelligentsian och folkgruppen mbundu . Kina stödde UNITA (União Nacional para a Independência Total de Angola), grundad av Jonas Savimbi . UNITA hade starkare förankring på landsbygden och fick även stöd från USA och apartheidregimen i Sydafrika. FNLA (Frente Nacional de Libertação de Angola ) fick stöd från USA och Zaire (nuvarande DR Kongo ).

Det stöd till olika befrielserörelser som Kina, Sovjetunionen, Kuba och USA gav, speglade delar av motsättningarna under det kalla kriget. Vi kan nog också anta att Mao Zedong , utifrån KKP:s erfarenheter, hellre stöttade upprorsrörelser som hade sin bas bland fattiga bönder och inte främst inom den urbana intelligentian. Under slutet av 1970-talet (Mao dog 1976) avtog Kinas stöd till UNITA. När Jonas Savimbi dött i strid, undertecknades ett fredsavtal i april 2002 mellan UNITA och MPLA-regeringen, vilket officiellt avslutade kriget. UNITA omvandlades därefter till ett politiskt parti och har sedan dess deltagit i Angolas flerpartisystem. (Den 18:e november firade Kubas stöd till Angola 50 år: Cuba Commemorates 50th Anniversary of Angola’s Independence ).

Naturligtvis har man i Kina analyserat sin roll i Angolas kamp för befrielse, men var hittar man den? Vi var många som tyckte att stödet till UNITA åtminstone var ’konstigt’. Vi kommer förmodligen inte heller att få se någon form av minnesmöte rörande stödet till Angola, från kinesisk sida. Videon Chinese-backed Caculo Cabaça hydropower project set to be Angola’s largest source of clean power ger däremot en god bild av, hur Kinas stöd till Angola har förändrats. Afrikagrupperna ger en mer fullständig beskrivning av vad som hände: Afrikagrupperna och befrielsekampen i Angola .

Men vilka är förändringarna mer globalt sett? Här på steigan.no finns ett antal artiklar, som dels går igenom det stöd som Palestina faktiskt får, och som också åtminstone delvis pekar på den principiella skillnaden mellan stödet till Angola på 1960- och 1970-talet, och den typ av stöd som man idag ger till den internationella befrielsekamp som palestiniernas kamp är en del av. (Läs: Hvorfor ignorerer deler av venstresida Kinas solidaritet med Palestina? och Beijing-erklæringen et historisk vendepunkt for Palestina? (Här är själva Pekingdeklarationen: 2024 Beijing Declaration ). Som det i tidigare artiklar har påpekats, är Kinas åtgärder mot vidare krigföring – framför allt från USA:s sida – också ett kraftigt stöd för Palestina. Dagens internationella klasskamp ser definitivt inte ut som den gjorde när Angola och Vietnam blev självständiga stater.

Fyodor Lukyanov har på RT skrivit artikeln The liberal order is over, and it’s created this unexpected problem . Han går där igenom att, som artikelnamnet säger, den liberala världsordning som tills för något årtionde sedan var dominerande, den ordningen är slut. Det vill säga att kampen mot framför allt USA-imperialismen, idag skiljer sig mot hur kampen var i t.ex. Vietnam och Angola på 1960- och 1970-talen, men också mot hur den var fram till för bara några år sedan. Han inleder sin artikel med orden:

«Den liberala ordningen är över. Anständighet har övergivits, regler har glömts bort och gränser betyder inte längre vad de en gång gjorde. Våld existerar fortfarande, men fred lever bara i fantasin hos dem som klamrar sig fast vid gamla slagord. Det vi kallar den ’internationella situationen’ är ett skådespel utan manus. Uppgiften är att beskriva det och att förstå det.»

Han borde redan här ha lagt till, att beskrivningen och förståelsen av ’skådespelet’ är viktiga, för att på rätt sätt kunna delta. Delta måste nämligen alla; på eller annat vis. Fyodors hemland, Ryssland, gör det aktivt, och som det verkar mycket medvetet på olika nivåer och i olika sammanhang. I det Globala Syd beskrivs detta deltagande oftast i positiva ordalag, ungefär lika positiva som de hos oss beskrivs i negativa ordalag. Han fortsätter:

«Varje år producerar Valdai International Discussion Club en rapport om världssystemets tillstånd. Årets rapport – med den talande titeln ’Dr. Chaos eller: Hur man slutar oroa sig och älskar oordningen’ – frågar sig om världen har gått in i en revolutionär situation, en situation som skulle kunna leda till en helt ny ordning. Svaret är nej.

Förändringarna är radikala och ofta alarmerande, men de är inte revolutionära. Varför? För att systemet inte är outhärdligt orättvist mot någon av nyckelaktörerna. Det förfaller, men inte så outhärdligt att det kräver att det störtas. Institutionerna försvagas, många överlever bara till namnet, men ingen försöker förstöra dem helt och hållet.»

Ett tydligt tecken på att «Den liberala ordningen är över» , och som alla även i vasallstaterna kan se, är den hysteri som bryter ut när Imperiet möte oväntat motstånd, till exempel Kinas restriktioner mot export av sällsynta jordartsmetaller. Hysterin har inte med själva motståndet att göra, utan beror på insedd oförmåga att bryta ner det, med de metoder som tidigare använts. Fyodor L. fortsätter:

«’Toppen’, som en gång förkroppsligats av de härskande stormakterna, kan inte längre utöva sann hegemoni. USA är det tydligaste exemplet: de saknar pengar, inrikespolitiska drivkrafter och till och med viljan att övervaka världen som tidigare. Men ’botten’, den så kallade globala majoriteten, kräver inte heller revolution. Stigande stater ser för stor risk i en total kollaps. De skulle hellre klättra upp på stegen inom den gamla ramen än att riva ner den helt. Här åberopar Valdai-rapporten Lenins definition av en revolutionär situation: ’den härskande klassen förmår inte att härska som tidigare, medan de undertryckta måste kräva förändring’. I dag finns det första villkoret, men det andra inte. De flesta länder föredrar en gradvis höjning av sin status utan att riskera en systemomfattande brytning.»

I det unga Sovjetunionen diskuterades hur detta förhöll sig, och vilket stöd den unga sovjetstaten eventuellt skulle kunna få utifrån. Mao Zedong tog också upp frågan i en del av sina artiklar från före 1949. Han verkar i en del av dem tro på ett större stöd än vad folkrepubliken faktiskt fick efter 1949.

Fyodors uppräkning av vad Hegemonen saknar för att idag kunna utöva sin hegemoni har en mycket stor brist. Den övervärderar rena ekonomiska medel, pengar, och har inte med det i slutänden viktigaste: tillräcklig förmåga (evne) att producera de varor som behövs. Sedelpressarna har använts flitigt under en längre tid, men USA har hårt finansialiserat sin ekonomi. Hysterin över Kinas monopol på sällsynta jordartsmetaller har med det att göra. När USA:s nuvarande finansminister säger att USA på några år skall kunna göra det, som tagit Kina några årtionden att göra, så är det en lögn. K. J. Noh går på ett utomordentlig vis igenom detta KJ Noh: China Surprised the U.S. — Round One Goes to Beijing Som videorubriken säger, har vi bara sett rond ett i den pågående ekonomiska kampen mellan USA och Kina. K. J. Noh undrar, precis som många av oss, vilka medel Hegemonen kommer att ta till i nästa rond, när han inser att de vanliga metoderna inte räcker.

Fyodors ord att USA skulle sakna «till och med viljan att övervaka världen som tidigare» kanske är en felöversättning från originalspråket ryska. Men sammanblandningen mellan ’förmåga’ och ’vilja’ är inte ovanlig. I alla uttryck som «Du kan hvis du vil» , «Alt er mulig hvis du vil det nok» , «Viljen styr veien» , och «Der det er vilje, er det vei» glöms det ofta bort att «uten evne, svikter viljen» .

«Skiftet från hegemoni till multipolaritet är djupgående, men multipolaritet är ännu inte en ordning. Det är en miljö – flytande, förvirrande och icke-linjär. Instabiliteten ökar eftersom världen är mer sammankopplad än någonsin, men också mer konfliktfylld. För stater har intern stabilitet blivit viktigare än externa ambitioner. Regeringar överallt, inklusive Rysslands, sätter nu inhemsk utveckling och motståndskraft framför drömmar om global dominans. Det som gör denna övergång ovanlig är att den inte drivs av ideologiska revolutionärer. Kina, den stigande jätten, försöker inte göra om världen till sin avbild. [Kina] anpassar sig till omständigheterna och försöker minimera kostnaderna för att vara i centrum. Omvandlingen är objektiv – en konsekvens av ekonomiska, sociala, kulturella och tekniska förändringar som sker samtidigt men inte synkroniserat. Endast en artificiell intelligens, säger Valdai-rapporten, skulle en dag kunna beräkna vektorsumman av alla dessa krafter.»

Om man jämför med hur till exempel «den stigande jätten» handlade under Koreakriget (1950–1953), Vietnamkriget (1955–1975) och kriget i Angola (1961–1975), så är skillnaden mycket påtaglig. För Kinas del är förmodligen övergången från Mao-eran till Deng-eran den viktigaste förändringen (om man bortser från den enormt förändrade ekonomiska situationen.) Fyodor fortsätter:

«Under tiden dör inte utrikespolitiken bort. Tvärtom har den internationella aktiviteten aldrig varit större. Men dess syfte har förändrats. Staterna drömmer inte längre om en total seger. De söker stegvisa fördelar – små korrigeringar, gynnsamma villkor för den närmaste framtiden, en evig förhandling uppbackad av påtryckningar. Förenta staterna, till exempel, vet att de inte kan försvara sin dominans på samma sätt som tidigare. Inte heller Ryssland kommer att riskera sin socioekonomiska stabilitet för en avgörande triumf på slagfältet. Kärnvapenavskräckning gör ett fullskaligt krig mot stormakter otänkbart. Israel kan fortfarande agera som om man permanent kan förändra status quo, och Azerbajdzjan har återtagit sin kontroll över Karabach. Men det här är undantag. För de flesta är den internationella politiken på väg tillbaka till 1700-talets positionella konfrontationer: blodiga strider, ja, men sällan total förstörelse. Idén om att förinta fienden, som föddes under 1900-talet, ser inte ut att återkomma.»

Många geopolitiska analytiker, till exempel Scott Ritter håller inte med Fyodor om att «Kärnvapenavskräckning gör ett fullskaligt krig mot stormakter otänkbart.» Lawrence Wilkerson frågar sig till exempel i intervjun ovan «Vad gör vi [USA] när det upptäcks att våra konventionella vapen inte är så [relativt] kraftfulla som vi trott?» Han, liksom Scott Ritter, har också påpekat, att även premiärministrar före Netanyahu i Israel har sagt, att de inte skulle tveka att ta till kärnvapen som sista åtgärd, om staten Israels existens vore hotad. Liknelsen med 1700-talets positionella konfrontationer haltar en del. Även Fyodor måste se, att regeringen i Israel verkligen har en «Idé om att förinta fienden.» Scott Ritter men även Lawrence Wilkerson tar upp det i en del av de intervjuer som gjorts med dem.

«Denna utbredda instabilitet visar hur djupt förändringarna går. Men här ligger paradoxen: den moderna världen är förvånansvärt motståndskraftig. Den böjer sig under stress men går inte sönder. Motståndskraften är inte sprungen ur nostalgi över den västerländska ordningen, inte heller ur en önskan att bevara institutioner som har överlevt sitt syfte. Den har sitt ursprung i själva komplexiteten i dagens värld och staternas interna utveckling.

Motståndskraft är alltså inte en strategi utan en nödvändighet. Regeringarna måste anpassa sig till förändringar som de inte kan kontrollera. De kan inte återupprätta den gamla ordningen, men de har inte heller råd med revolution. Resultatet är ett slags envis uthållighet, ett envist insisterande på att hanka sig fram [’lene seg fremover’] även när det inte finns någon fast grund. Detta förklarar varför utrikespolitiken i dag ofta ser ut som teater: ändlösa rörelser, ständiga kriser, dramatiskt prat om hot och fiender. I själva verket är stater fokuserade inåt. Externa manövrar tjänar inhemska mål. Till och med militära operationer, hur destruktiva de än är, är ofta inte avsedda att erövra direkt, utan att stärka den inre stabiliteten eller distrahera från inre svaghet.

Västvärlden har under tiden förlorat sitt monopol på att forma globala regler. Man talar fortfarande om att försvara den ’liberala ordningen’, men den ordningen har redan upphört. Ingen ny order har ännu ersatt den. Multipolaritet är inte ett system – det är frånvaron av ett. För vissa är det skrämmande. För andra är det befriande. Valdai-rapporten drar slutsatsen, att det vi bevittnar inte är kollaps utan övergång – en revolution utan revolutionärer. Makterna i toppen kan inte längre befalla. Majoriteten i botten vill inte göra uppror. Världen är fångad mittemellan, oordnad men ändå hållbar, instabil men ändå märkligt motståndskraftig.

Detta är den verklighet vi måste acceptera: den liberala världsordningen är borta, och vad som kommer härnäst är okänt. Vad vi med säkerhet kan säga är att internationell politik kommer att handla mindre om universella regler och mer om nationell överlevnad. Den gamla drömmen om fred genom dominans har upphört. Det som återstår är en ständig, malande konkurrens – en konkurrens som Ryssland och resten av världen måste lära sig att uthärda.» I en senare artikel, 20:e november, går Fyodor ytterligare igenom hur relevant han anser att Lenincitatet är This is why the G20 is a relic of a bygone era .

Vad innebär det då för oss i det europeiska vasallsystemet att « Makterna i toppen inte längre kan befalla » samtidigt som« Majoriteten i botten inte vill göra uppror. »? Innan en sådan diskussion kan ske, måste det påpekas att Fyodor något ändrat i Lenincitatet. Lenin skrev inte om de undertrycktas vilja, snarare om deras förmåga. Det är den förmågan vi måste reda ut. Första delen, att « Makterna i toppen kan inte längre befalla » är nämligen redan enormt väl belyst, till exempel i denna diskussion: Trump’s Israel First Wars BACKFIRE: MTG, Epstein & the Fall of America .

Överallt i Europa talar « Majoriteten i botten » om välfärdsstaternas bortdöende, det är få som inte förmår att se vad som händer. Men var är bottens, arbetarklassens, förmåga att göra något? Hur kommer det arbetande folket att handla när det verkligen har fått nog? Beskrivningarna om hur övergången ut ur de alltmer dysfunktionella borgerliga demokratierna skall kunna ske, ja de är i stort sett frånvarande idag. Men det finns de som fundera på framtiden. Det gör till exempel Edvard Mogstad i artikeln Bank og finanstjenester i et progressivt samfunn . Jag har kommit med en kommentar till hans artikel, och Edvard har svarat på den. Det vore bra om fler deltar i sådana samtal – även om vi alla har en mycket oklar bild över förutsättningarna.

---

26. november publiserte «Rettssikkerhet for alle!» et intervju som har slått sprekker i fasaden til den norske rettsstaten. I videoen forteller Pilar Catalaya Cortes Skovly hvordan et liv som skulle starte med trygghet, ble til et mareritt av overgrep, feilmedisinering og maktmisbruk – skjermet bak lukkede dører, prestisjetunge nettverk og et system som aldri tåler innsyn.¹

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Et døgn senere falt lagmannsrettens dom:

**Pilar får to telefonsamtaler i året med sin eldste sønn.**²

Advokaten hennes beskrev utfallet som «korrupsjon på høyt nivå».³

Når man ser helheten, er det vanskelig å si ham imot.

Sønnen ropte til offentligheten – og ble taushetserklært

Sønnen, Elias Cortes Skovly, publiserte en kommentar på YouTube som nå sirkulerer i flere skjermdumper:

> «Jeg har blitt manipulert […] fra Råde kommune, bestefar, beredskapshjem, fosterhjem og pappa. Jeg er nå plassert i Kirkenes […] De har tatt fra meg telefonen og mine rettigheter. Alt jeg vil er å komme hjem til mamma».⁴

Kort tid etter skal telefonen hans ha blitt tatt fra ham.⁵

Slik knebler systemet en mindreårig som forsøker å varsle om overgrep, manipulasjon og frihetsberøvelse.

Dette skjer i landet som kaller seg verdensmester i barns rettigheter.

Hva sier denne saken om Norge?

Pilar forteller at hennes adoptivfar – en mann med betydelig innflytelse i frimureriet – mishandlet henne fysisk, psykisk og seksuelt fra treårsalderen.⁶

Hun beskriver også feilmedisinering fra hun var sju år gammel: 12 diagnoser og 24 medikamenter samtidig, gitt av psykologer og leger i adoptivfarens nettverk.⁷

I dag har hun ingen diagnoser.⁸

Når hun som voksen skrev bok om overgrepene, satte adoptivfaren i gang en prosess for å ta hennes egne barn fra henne.⁹

Barnevernet ble aktivert. Det kommunale apparatet ble mobilisert. Systemet gjorde som systemet alltid gjør: det trodde på den med mest makt.

Dette bildet bekreftes i intervjuet – og av at statsadvokaten i Oslo skal ha beordret ny etterforskning av deler av saken.¹⁰

Men hva gjør Norge når en kvinne står frem?

Det samme som alltid: Den som forteller, straffes. Systemet beskytter seg selv. Nettverkene lukker rekkene.

Når vi løfter blikket opp fra enkelthendelsen, ser vi et mønster som er umulig å ignorere. Saken er ikke bare et barnevernsspørsmål – den er et symptom på et dypere maktproblem:

• lukkede rettsprosesser,
• null innsyn,
• ingen ansvarliggjøring av fagpersoner,
• ingen uavhengig kontroll,
• psykologer og sakkyndige som går igjen i sak etter sak,
• dommere som aldri granskes,
• barn som ikke høres og
• foreldre som knuses av et system som aldri trenger forklare sine valg.

Ingen av disse mekanismene tåler sollys. Derfor reagerer systemet med undertrykking når historiene blir offentlige.

Pressen er tause – som vanlig

Hvor er:

• NRK, som hevder å være en forkjemper for sannhet?
• VG og Aftenposten, som elsker å jage «systemsvikt» – men bare når det er ufarlig?
• Barneombudet, som burde stått på barrikadene?
• Politikere som ellers fyller talene sine med «barnets beste»?

Ingen steder.

Ikke ett redaktørstyrt medium har løftet denne saken, til tross for at intervjuet har tusenvis av visninger, massiv deling og et barn som ber om hjelp offentlig.¹¹

Stillheten er ikke tilfeldig. Stillheten er maktens beste venn.

Sannheten er dette: Norge har ikke et barnevernsproblem. Norge har et maktproblem.

Et problem med:

• nettverk som står over loven,
• domstoler uten innsyn og uten konsekvenser,
• fagpersoner som aldri blir stilt til veggs,
• kommuner som manipulerer vitner uten straff og
• systemer som isolerer barn for å dekke over egne feil.

Saken til Pilar er ikke unik.

Den er bare uønsket synlig.

«Alt jeg vil er å komme hjem til mamma», skrev Elias.

Det er én setning som avslører hele systemet. Barn lyver ikke om ensomhet. Barn dikter ikke opp at telefonene deres tas fra dem. Barn publiserer ikke varsler på YouTube for moro skyld. De gjør det fordi ingen voksne lytter.

Og fordi de forstår – langt bedre enn staten ønsker å innrømme – at deres eneste håp er offentligheten.

Når offentligheten våkner, mister systemet kontrollen

Dørene i barnevernet er lukket.

Dørene i rettssalene er lukket.

Dørene i psykiatrien er lukket.

Men internett er ikke lukket.

YouTube er ikke lukket.

Folkets øyne er ikke lukket.

Når sannheten først slipper ut, finnes det ingen vei tilbake.

Fotnoter

1. Intervjuet er publisert av «Rettssikkerhet for alle!» på YouTube 26.11.2025.

2. Opplysninger gjengitt i en offentlig delt Facebook-post fra «Rettssikkerhet for alle!».

3. Samme kilde; advokatens uttalelse gjengitt av organisasjonen.

4. Tekst gjengitt fra skjermdumper og delinger av Elias Cortes Skovlys kommentar.

5. Omtalt i flere delinger i barnevernkritiske grupper etter kommentaren ble fjernet/forhindret.

6. Pilar beskriver dette selv i intervjuet.

7. Omtalt i intervjuet samt i videoens beskrivelse.

8. Opplyst av Pilar selv.

9. Beskrevet i YouTube-videoens tekstfelt og i intervjuet.

10. Fremkommer i intervjuets beskrivelse og gjengis av organisasjonen.

11. Videoen har flere tusen visninger og betydelig deling i sosiale medier.

Del én av en artikkelserie der jeg argumenterer for at den nåværende konfrontasjonen mellom NATO og Russland rett og slett er det siste kapittelet i en århundrelang vestlig kampanje for å svekke, isolere og begrense Russland.

Av Thomas Fazi.

I kjølvannet av Trumps 28-punkts fredsforslag for Ukraina har det transatlantiske pro-krig-etablissementet nok en gang bukket under for et alvorlig anfall av fredsforstyrrelsessyndrom: de fordømmer refleksivt det som på dette stadiet er den best oppnåelige avtalen for Ukraina som en «kapitulasjon», samtidig som de fordobler maksimalistiske krav (som å holde døren åpen for NATO-medlemskap) som Russland, som vinner krigen på slagmarken, garantert vil avvise – og som faktisk er utformet ikke for å avslutte krigen, men for å forlenge den.

Målet er klart: Å avspore enhver løsning som faktisk kan stanse blodsutgytelsen i Ukraina. Det er et kjent manus , et som vi har sett utspille seg gang på gang under tidligere forhandlingsforsøk mellom USA og Russland. Det gjenstår å se om ting vil utspille seg annerledes denne gangen, eller om krigsvennlige partiet vil seire igjen.

Nå kan man spekulere i om dette gjenspeiler en genuin splittelse innenfor det transatlantiske etablissementet – dvs. om Trump virkelig prøver å utfordre pro-krigsfraksjonen, hjemme og i Europa, i hvert fall i Ukraina-spørsmålet – eller om dette bare er en god og dårlig politimann-handling som til syvende og sist har til hensikt å sikre at ansvaret for å holde krigen i gang en stund til faller helt og holdent på Europas skuldre.

Det er imidlertid ikke dette jeg har tenkt å fokusere på her: Jeg har analysert slik dynamikk tidligere, og jeg har ikke tenkt å gjenta meg selv her. Poenget jeg vil fremheve her er et annet: At selv om det til slutt oppnås en våpenhvile i Ukraina, vil dette i beste fall være en svært skjør ordning, der Russland og Vesten, inkludert USA, vil forbli låst fast i en fiendtlig og militarisert kaldkrigslignende fastlåst konflikt, med potensial for fornyet konflikt når som helst.

Og dette er ikke bare fordi mektige interesser har å tjene på en permanent fastlåst situasjon med Russland – fra det militærindustrielle komplekset og forsvaret, som er avhengige av det for å rettferdiggjøre stadig voksende militærbudsjetter, til Europas stadig mer delegitimerte ledere, som trenger spøkelset om en truende «russisk trussel» for å rasjonalisere sine pågående angrep på demokratiske normer og stadig mer autoritært styresett.

Mer generelt har det å gjøre med det faktum at vestlige ledere – inkludert Trump – fortsatt er forpliktet til et fundamentalt supremacistisk syn på sin rolle i verden, der vestlig dominans må bevares for enhver pris. Innenfor denne rammen er Russland fortsatt en sentral utfordring. Som en sentral alliert av både Kina og Iran er landet innebygd i arkitekturen til den fremvoksende multipolare ordenen som truer amerikansk (og vestlig) hegemoni. For det vestlige etablissementet er Moskva ikke bare en regional aktør, men en sentral knutepunkt i en bredere strategisk omstilling.

Imidlertid – og det er dette aspektet jeg vil konsentrere meg om – finnes det en unik russisk særpreg som gjør den spesielt uutholdelig for psyken til vestlige eliter. I en serie artikler – kun tilgjengelig for betalende abonnenter – har jeg til hensikt å argumentere for at den nåværende konfrontasjonen mellom NATO og Russland rett og slett er det siste kapittelet i en århundrelang vestlig kampanje for å svekke, isolere og begrense Russland. Denne antagonismen er lenge eldre enn Sovjetunionen og er forankret i både geopolitiske og sivilisasjonsmessige motiver: Vestmaktene har historisk sett på Russland som for stort, for uavhengig og for kulturelt distinkt til å integreres i en vestlig ledet orden.

Denne fiendtligheten kan spores fra tidlige europeiske invasjoner av Russland, gjennom Vestens forsøk på å velte revolusjonen i 1917, til støtten til Nazi-Tyskland som et anti-sovjetisk bolverk mellom krigene. Selv den vestlige allianse med Sovjetunionen etter 1945 var midlertidig og strategisk, og ga raskt vei for den kalde krigen – preget av planlegging av atomkrig, rehabilitering av nazistiske strukturer i Vest-Tyskland og innenfor NATO, og en massiv kulturell-ideologisk offensiv for å sikre amerikansk dominans i Europa.

Denne politikken fortsatte selv etter slutten av den kalde krigen, ettersom Washington fulgte en unipolar strategi som hadde som mål å forhindre at noen rivaliserende eurasisk makt skulle dukke opp. Dette involverte NATO-utvidelse, støtte til «fargerevolusjoner» i den post-sovjetiske sfæren, økonomisk sjokkterapi, bombingen av Jugoslavia i 1999 og til slutt destabiliseringen av Ukraina som førte til det vestlig støttede kuppet i 2014 og krigen i 2022.

Videre hevder jeg at Vestens fiendtlighet ikke bare er geopolitisk, men også psykologisk og sivilisasjonsmessig: Russlands historiske motstand mot vestlig imperialisme – spesielt gjennom sovjettiden – skapte en dyp «arvelig fiendskap» innenfor vestlige eliter, som fortsatt søker å straffe Russland for å ha hindret vestlig global overherredømme. Dagens konflikt kan derfor innrammes som den siste fasen av en århundrelang vestlig innsats for å forhindre fremveksten av en suveren eurasisk pol – en som, med mindre det foreligger et «regimeskifte» i Vesten, sannsynligvis vil fortsette uavhengig av om en våpenhvile i Ukraina oppnås eller ikke.Abonner

Introduksjon

Kritikere av den vanlige fortellingen om Ukraina har en tendens til å understreke at konflikten ikke startet i 2022. Som jeg selv har hevdet ved flere anledninger, ligger dens røtter i den tiår lange vestlige strategien for destabilisering langs Russlands grenser – fra NATOs nådeløse ekspansjon østover til USAs forsøk på å oppnå atomdominans (ved å utplassere missilforsvarssystemer som skal forbedre førsteangrepskapasiteten), orkestreringen av «fargerevolusjoner» på tvers av post-sovjetiske stater og den omfattende vestlige innblandingen i Ukraina selv. Dette kulminerte i det vestlig støttede kuppet i Kyiv i 2014, som antente borgerkrigen og satte Ukraina på veien mot de facto integrering i NATO. Samlet sett var dette ikke isolerte hendelser, men påfølgende faser av en geopolitisk offensiv ført av Vesten mot Russland – en stille krig som utspilte seg over hele Europa i stor grad ubemerket av de fleste europeere.

Men røttene til denne krigen stikker langt dypere. På mange måter representerer NATO-Russland-konflikten i Ukraina – som medfører en svært reell risiko for å eskalere til en direkte konfrontasjon – den siste fasen, eller rettere sagt den logiske kulminasjonen, av en krig Vesten har ført mot Russland i ulike former i godt over et århundre.

Tidlige invasjoner: Fra midten av 1800-tallet til første verdenskrig

Denne krigen startet for alvor i 1917, med den bolsjevikiske revolusjonen. Likevel er vestlig antagonisme mot Russland lenge forut for denne epokale hendelsen. Så tidlig som på 1700-tallet betraktet europeiske makter fremveksten av det tsaristiske Russland som en dobbel trussel: en geopolitisk, på grunn av dets enorme størrelse, demografiske vekt og rekkevidde i både Europa og Asia; og en sivilisatorisk, fordi den representerte en alternativ modell – autokratisk, ortodoks, ikke-liberal – som motarbeidet den vesteuropeiske handelsordenen, parlamentarismen og den maritime makten. Russlands rolle i Den hellige alliansen, som forsøkte å forsvare monarkisk legitimitet etter Napoleonskrigene, forsterket bare vestlig mistanke. Denne euroorientalistiske – faktisk åpenlyst russofobiske – diskursen var dyp. Som den sveitsiske journalisten Guy Mettan bemerker i sin bok Creating Russophobia: From the Great Religious Schism to Anti-Putin Hysteria , var det en manifestasjon av en «tusen år lang utstøting» som strakk seg helt tilbake til Karl den stores tid.

Kort sagt, Russland ble sett på som Europas store «Andre» – for mektig til å ignorere, for fremmed til å integreres og for enorm til å erobre lett. Det oppsto derfor en enighet blant de europeiske maktene om at den i det minste måtte begrenses og svekkes. Som Franz von Kuhn, den østerrikske krigsministeren, uttrykte det i 1870: «Vi må svekke denne kjempen og begrense ham til Asia, ellers vil jorden før eller siden bli delt mellom to makter, nordamerikanerne og russerne».

Dette førte til flere europeiske invasjons- eller koalisjonskriger, alle med sikte på å disiplinere eller begrense Russlands fremgang: Napoleons franske invasjon i 1812, den britiske og franske invasjonen av Russland i 1853–1856 (Krimkrigen), og den tyske krigserklæringen mot Russland i 1914, under første verdenskrig.

Hver konflikt representerte en ny iterasjon av den samme angsten: at Russland – på grunn av sin skala, geografi og uavhengighet – kunne forene den eurasiske landmassen under sin innflytelse, og dermed undergrave vestlig (og spesielt britisk) maritim og kapitalistisk dominans. Til tross for ulike epoker, ideologier og aktører, var den felles tråden bak disse invasjonene den samme: å forhindre at Russland fremsto som en dominerende eurasisk makt som var i stand til å omforme den europeiske balansen og utfordre vestlig hegemoni.

Utover geopolitikken hadde disse invasjonene også en sivilisasjonsmessig dimensjon, som nevnt: Vest-Europa identifiserte seg med «sivilisasjon», fremskritt og handel; Russland ble fremstilt som «asiatisk», despotisk og tilbakestående – det «barbariske Østen» i Europa. Dermed var krigene mot Russland ikke bare militære kampanjer, men moralske korstog, som rettferdiggjorde vestlig aggresjon som forsvaret av «Europa» mot dets skygge, omtrent som i dag. Kort sagt, selv før den bolsjevikiske revolusjonen kan vi finne en bemerkelsesverdig kontinuitet i den vestlige geopolitiske logikken overfor Russland.

Bolsjevikrevolusjonen i 1917 og vestlige forsøk på å sabotere den

Bolsjevikrevolusjonen i 1917 forvandlet imidlertid denne historiske rivaliseringen til en eksistensiell ideologisk kamp. Man kan ikke nok legge vekt på det dype psykologiske og ideologiske traumet som denne hendelsen representerte for vestlige eliter. For første gang noensinne hadde en revolusjonær bevegelse ikke bare styrtet et monarki, slik det allerede hadde skjedd i flere europeiske land, men også avskaffet privat eierskap til kapital, avvist liberal parlamentarisme og etterlyst en verdensomspennende proletarisk revolusjon. Og dette hadde ikke skjedd i noe land, men i det største landet i verden, som lå rett utenfor Vest-Europas dørstokk.

Dette omveltet hele den politiske, økonomiske og moralske ordenen som vestlig makt hvilte på: i århundrer hadde Europas herskende klasser – aristokratiske, kapitalistiske og keiserlige – sett på sosialt hierarki og privat eiendom som sivilisasjonens naturlige grunnlag. For vestlige eliter representerte dermed den russiske revolusjonen på én gang en ideologisk kjetteri, en geopolitisk kjetteri og en dødelig trussel mot selve kapitalismen. Hele det påfølgende århundret med vestlig politikk overfor Russland – fra intervensjon og isolasjon til den kalde krigen og utover – kan forstås som et forsøk på å begrense og slette dette traumet.

Vestlige forsøk på å undergrave den gryende kommunistregjeringen startet så godt som over natten. I de første årene etter revolusjonen i 1917 tok vestlige makter – særlig Storbritannia, Frankrike, USA og Japan – en rekke politiske, militære og økonomiske tiltak for å undergrave, begrense eller styrte det nye sovjetregimet. Disse handlingene, som ble tatt mellom omtrent 1917 og tidlig på 1920-tallet, reflekterte både ideologisk fiendtlighet mot kommunismen og frykt for at den skulle spre seg til andre land. Den anti-russiske fortellingen i Vesten ble dermed snudd på hodet: Russland var ikke lenger for reaksjonært, men for revolusjonært , og måtte av denne grunn ekskluderes fra Europa.

Vestlig intervensjon mot det revolusjonære Russland tok flere former, inkludert: militære intervensjoner for å støtte de anti-bolsjevikiske «hvite» styrkene, som til slutt mislyktes, men forlenget borgerkrigen og ødela den russiske økonomien; økonomiske blokader og handelsembargoer som hadde som mål å kvele den russiske økonomien ved å kutte av handel, kreditt og tilgang til vestlig teknologi og hemmelige operasjoner (særlig av britisk MI6 og fransk etterretning) som hadde som mål å destabilisere det bolsjevikiske regimet ved å finansiere og bevæpne kontrarevolusjonære og separatistiske regionale separatister, støtte sabotasjeoperasjoner mot jernbaner, fabrikker og forsyningslinjer, og til og med oppildne til lokale opprør; propagandakampanjer som fremstilte det sovjetiske regimet som barbarisk, tyrannisk og en trussel mot sivilisasjonen; og selvfølgelig diplomatisk isolasjon – det som i 1922 hadde blitt den sovjetiske regjeringen, ble ikke anerkjent diplomatisk av noen større vestlig stat før midten av 1920-tallet, mens USA ikke anerkjente Sovjetunionen før i 1933.

Disse tidlige intervensjonene klarte ikke å styrte det kommunistiske regimet, men de satte tonen for flere tiår, ettersom antikommunisme ble den sentrale organiseringslogikken til vestlig makt: Sovjetunionen ville ikke bli behandlet som en stat blant andre, men som en ideologisk smitte som skulle begrenses, undergraves eller ødelegges.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.

Polens krav om 1,3 billioner dollar (1300 milliarder $) i krigserstatninger løfter en gammel konflikt inn i dagens maktspill mellom Warszawa og Berlin foran toppmøtet 1. desember.

Av Bjørn Joachimsen

Når Polens krav om krigserstatninger fra Tyskland, anslått til 1,3 billioner dollar – over 200 prosent av Tysklands statsbudsjett – igjen dominerer diplomatiske møteagendaer, har det utviklet seg til en konflikt som splitter EU. Mens land i Øst- og Sentral-Europa sympatiserer med Polens historiske argumenter, frykter vestlige medlemsland at kravet skal åpne en ny æra av økonomiske og politiske oppgjør. Foran toppmøtet i Berlin 1. desember står to av EUs viktigste land på hver sin side av en sak som unionen verken kan løse eller ignorere.¹

Revitalisering av Polens krav

Polens moderne krav om krigserstatninger ble revitalisert i 2022, da PiS-regjeringen publiserte en omfattende rapport som beregnet Polens krigs- og okkupasjonsskader til 6,22 billioner zloty – rundt 1,3 billioner dollar.² Rapporten ble fulgt av en diplomatisk note til Berlin med formelle krav om kompensasjon, restitusjon av kulturgjenstander og støtteordninger for gjenlevende ofre.³

Kravet kom til tross for den omstridte 1953-erklæringen, hvor den kommunistiske regjeringen erklærte at Polen avsto fra fremtidige erstatningskrav.⁴ Tyskland betrakter denne erklæringen som juridisk bindende, mens polske myndigheter hevder at den ble påtvunget av Sovjet og mangler demokratisk legitimitet.

Denne revitaliseringen markerte begynnelsen på en ny fase i polsk-tyske relasjoner – en fase preget av historisk revisjon, politisk mobilisering og et voksende sprik mellom Øst- og Vest-Europa.

En konflikt som splitter EU

Kravet om krigserstatninger skaper en dyp og varig splittelse i EU, ikke bare fordi det utfordrer den tysk-polske relasjonen, men fordi det reaktiverer gamle politiske og geografiske skillelinjer. Forholdet mellom Polen og Tyskland har lenge vært en av bærebjelkene i europeisk integrasjon. Når denne relasjonen er frostet, får det direkte konsekvenser for unionens arbeid. Alt fra budsjettforhandlinger til energipolitikk, migrasjon og sanksjonsregimer påvirkes.

Striden forsterker også det gamle Øst–Vest-skille i unionen. Mange land i Sentral- og Øst-Europa identifiserer seg sterkt med Polens historiske perspektiv, preget av erfaringer med både tysk og russisk dominans. I disse landene blir Polens krav sett som et legitimt uttrykk for kampen om historisk anerkjennelse. Vestlige EU-land betrakter derimot kravet som en trussel mot den europeiske orden og frykter at en innrømmelse til Polen vil åpne et farlig presedensfelt. Dersom Polen kan kreve erstatninger 80 år etter krigen, hvorfor skulle ikke Hellas gjøre det samme?

Samtidig har EU ingen institusjonell mekanisme for å håndtere slike historiske krav. Unionen kan ikke pålegge Tyskland å betale, og kan heller ikke støtte Polen uten å åpne for tilsvarende krav fra andre land. Dermed havner EU i en situasjon der enhver reaksjon – også passivitet – bidrar til konflikt. Dette gjør krigserstatningssaken til et politisk minefelt, og forklarer hvorfor den splitter unionen dypere enn mange andre konflikter de siste tiårene.

PiS-linjen: Maksimalisme og moralsk absoluttisme

Under PiS-regjeringen ble krigserstatningskravet løftet til en identitetspolitisk bærebjelke. PiS kombinerte historisk minnepolitikk med geopolitisk posisjonering og brukte kravet som et verktøy mot både Tyskland og EU. For partiet er ikke erstatningskravene et forhandlingspunkt, men en moralsk nødvendighet og et symbol på Polens historiske lidelser.

President Karol Nawrocki uttrykte dette tydelig:

“ As Polish president, I unequivocally demand war reparations from the German state — for justice, for memory, for the common good.” ⁵

For Nawrocki og PiS handler kravet om mer enn økonomi. Det er en videreføring av partiets prosjekt om å reposisjonere Polen som en historisk og politisk stormakt i regionen – et land som krever respekt for sine lidelser og sin suverenitet.

Tusk-regjeringen: Realisme og diplomati

Donald Tusk representerer en helt annen linje. Han anerkjenner de enorme polske tapene, men peker samtidig på at kravet er juridisk dødt og diplomatisk farlig.⁶

“ There is no amount of money that would compensate for what happened during the war. And in the formal, legal sense, the issue of war reparations is closed from Germany ’ s point of view.” ⁶

Tusk ønsker derfor å flytte debatten mot politikkområder der reell fremgang er mulig: støtte til gjenlevende, restitusjon av kunstverk som fortsatt befinner seg i Tyskland, samt nye samarbeidsprosjekter innen minnekultur og historieforskning.

Innenrikspolitisk er dette krevende. Et flertall av polakker støtter fortsatt kravet, og PiS anklager Tusk for å “underkaste seg Berlin”.⁷ Dermed blir kravet også et innenrikspolitisk maktspill som polariserer polsk politikk ytterligere.

Økonomiske og juridiske realiteter

Selv om Polen har et sterkt moralsk argument, er kravet økonomisk og juridisk umulig å innfri. Summen overstiger Tysklands budsjett med over 200 prosent, og en utbetaling ville kreve enorme kutt i velferd, grunnlovsendringer og massiv gjeldsopptakelse. Dette ville destabilisere både Tyskland og eurosonen.

Juridisk hviler Tysklands avvisning på tre pilarer: 1953-erklæringen, To-pluss-fire-avtalen fra 1990, og prinsippet om endelighet i folkeretten. Folkerettslig finnes det ingen kanal som lar Polen reise kravet på nytt.

Polens moralske argument

Historikere peker likevel på at Polen har et sterkt moralsk krav. Landet led tap som er uten sidestykke i Europa: seks millioner mennesker drept, hele byer ødelagt, systematisk etnisk utrydning og massiv plyndring av kulturarv.

Den britisk-polske historikeren Norman Davies har påpekt dette i tiår:

“ Poland suffered losses unparalleled in Europe — but the world has never fully acknowledged the scale of that destruction.” ⁸

For Davies er problemet ikke juridisk, men kulturelt og moralsk: Vesten har aldri fullt ut forstått Polens rolle i krigen og omfanget av landets lidelser.

Krigserstatningene i dagens geopolitiske landskap

Striden om krigserstatninger kan ikke forstås isolert; den er vevd inn i andre konfliktområder mellom Polen og Tyskland. Polske myndigheter kritiserer Tysklands energipolitikk og tidligere avhengighet av russisk gass som en strategisk blindvei. Forskjeller i trusselvurderinger overfor Russland forsterker uenigheten ytterligere.

I NATO sammenheng mener Polen at Tyskland beveger seg for sakte i sin militære opprustning, mens Tyskland mener Polen undervurderer utfordringene knyttet til omleggingen av Bundeswehr.

I tillegg gir tysk innenrikspolitikk næring til konflikten. Anti-polsk retorikk fra AfD brukes aktivt i polsk debatt som bevis for at Tyskland fortsatt ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med sin historie.⁹ Dermed er krigserstatningene ikke bare en historisk konflikt, men også et uttrykk for større geopolitiske og ideologiske brytninger i Europa.

Tysklands reaksjon

Kansler Friedrich Merz uttrykker tydelig Tysklands juridiske posisjon:

“ For Germany, the issue of wartime reparations has been legally resolved once and for all.” ⁹

Likevel er Tyskland villig til å samarbeide om symbolpolitikk, som minnesmerker, historiske institusjoner og støtte til gjenlevende – så lenge dette ikke formuleres som “krigserstatninger”. Berlin signaliserer dermed at det er rom for dialog, men ikke i form av økonomiske overføringer.

Erstatning utelukket i Berlin

Selv om Polen og Tyskland ikke vil komme nærmere en løsning på krigserstatningsspørsmålet, kan møtet gi resultater på andre områder. Det mest sannsynlige utfallet er et utvidet samarbeid om kulturell restitusjon, støtte til gjenlevende ofre og styrket historisk forskning. Et permanent minnesmerke i Berlin for polske ofre står også høyt på dagsordenen.

Derimot er enhver form for økonomisk kompensasjon utelukket. Det samme gjelder folkerettslige prosesser eller nye bilaterale forhandlinger om krigserstatninger.

Maktspill i EU

Kravet om krigserstatninger fra Tyskland er økonomisk og juridisk urealistisk, men det forsvinner ikke – fordi det ikke handler om penger alene. Det handler om historie, identitet og en kamp om definisjonsmakt i EU. I et Europa som igjen er preget av krig, geopolitiske forskyvninger og voksende rivalisering, brukes fortidens traumer som politiske verktøy i samtidens maktspill.

Når Tusk og Merz møtes i Berlin 1. desember, handler saken ikke bare om andre verdenskrig – men om hvem som skal prege Europas politiske kurs i de tiårene som kommer.

REFERANSER

1. TVP World (2025): German–Polish relations and WWII memory.
2. Instytut Strat Wojennych (2022): Rapport om Polens krigsskader.
3. Instytut Strat Wojennych (2022): Diplomatisk note med ni krav.
4. Poznań Institute: 1953-erklæringen om avståelse.
5. TVP World (2025): Nawrocki’s statements.
6. Notes From Poland (2024): Tusk on reparations.
7. Notes From Poland (2021): Opinionsundersøkelser om erstatningskrav.
8. Norman Davies: Intervjuer og historiske verk.
9. TVP World (2025): AfD-retorikk og polske reaksjoner.

Når Donald Trump nå annullerer nesten alle Joe Bidens vedtak fordi de ble signert med autopen, er det ikke bare et politisk stunt. Det er et frontalangrep på hele forestillingen om at USA er en stabil stat med fungerende institusjoner. Trump hevder at rundt 92 prosent av Bidens avgjørelser ble signert med autopen, og erklærer dem nå ugyldige. Dette gjelder alt fra reguleringer og sanksjoner til enkelte utenrikspolitiske dokumenter, benådninger, administrative beslutninger og interne styringsordrer. Hele arkitekturen rundt Bidens presidenttid blir med ett trykk definert som ikke-eksisterende.

Dan-Viggo Bergtun.

Autopen har i mange år vært akseptert i amerikansk rettspraksis og brukt av tidligere presidenter – inkludert republikanere. Det har aldri før vært brukt som grunnlag for å rive ned en hel administrasjon. Når Trump gjør det, er det ikke juridikk, men makt. Han viser verden at USA ikke har faste rammer lenger. Han viser at staten kan omskrives av én mann, og at bindende dokumenter, lover og vedtak ikke egentlig er bindende hvis neste president sier: Denne signaturen er ikke god nok.

Verden følger med, og signalet er brutalt: USA er ikke lenger forutsigbart. Land som Norge får nå demonstrert at Washington ikke har en styringsstruktur man kan stole på. Avtaler, sikkerhetsforpliktelser, militært samarbeid, sanksjonspolitikk, klimaavtaler, handelsregler og internasjonale forpliktelser som Norge i praksis bygger sin utenrikspolitikk på, kan dermed forsvinne i det øyeblikket en president erklærer dem ugyldige. En penn holdt av en maskin kan nå brukes til å slette globale avtaler.

(Autopen: En underskriftsmaskin er en mekanisk innretning som reproduserer en underskrift. Denne type maskiner bruker en mal av underskriften som skal mangfoldiggjøres.

En slik maskin reproduserte i 2013 signaturen til USAs president på et lovforslag. Det er den første gangen det er blitt offentliggjort at en slik maskin har signert et lovforslag i USA.

Underskriftsmaskinen Autopen Model 50 . Wikipedia.)

Konsekvensene for Norge er større enn mange tør å erkjenne. Hele vår sikkerhetsarkitektur er bygget på en forestilling om at USA står ved sine forpliktelser. NATO-løfter, bilaterale samarbeidsavtaler, øvelser, militære planer og forsvarsstrategier i Norge forutsetter at USA mener det de signerer. Hvis signaturen i seg selv nå er politisk omstridt, hvis presidenter kan annullere hverandres dokumenter med et pennestrøk, står Norge igjen med et sikkerhetssystem som kan kollapse uten forvarsel.

Amerikanske beslutninger innen energi, klima, handel og teknologi – områder Norge er dypt integrert i via EU og transatlantiske avtaler – kan nå settes ut av spill med ett politisk grep. Det betyr ustabile markeder, svekket forutsigbarhet, endrede spilleregler for industrien, og diplomatiske forhold der USA ikke lenger er en partner man kan basere nasjonale strategier på.

Det mest alvorlige er at denne utviklingen avslører noe grunnleggende: USA er ikke lenger en institusjonell stat, men et land styrt gjennom hevn, maktkamp og personlige oppgjør. Når selve signaturen til en president gjøres til et våpen, når administrative verktøy brukes som dynamitt, og når kontinuiteten i staten blir sekundær i forhold til politisk krigføring, da smuldrer hele systemet opp innenfra. Stormakten Norge har lagt sin sikkerhet i blir stadig mer uforutsigbar, selvdestruktiv og ustabil.

Dette er ikke en intern amerikansk kuriositet. Dette er et tegn på at USAs epoke som stabil verdensmakt er over. Norge har i flere tiår lent seg tungt på en partner som nå viser seg å være politisk laminert, institusjonelt sprukket og juridisk kaotisk. Når Washington kan kansellere en hel administrasjon med én setning, kan de også kansellere en allianse. Når signaturen til en president ikke lenger er nok, er ingen garanti i amerikansk politikk lenger nok.

Trump har vist verden at USA ikke lenger fungerer som en sammenhengende stat, men som en slagmark der selv formelle prosedyrer blir våpen. Og Norge, som har bundet hele sitt sikkerhets- og utenrikspolitiske liv til denne stormakten, står nå i en situasjon der vi må stille spørsmålet som politikerne våre ikke tør å ta i: hva gjør vi når vår viktigste allierte ikke lenger er en stabil alliert?

Dette øyeblikket er ikke bare dramatisk. Det er historisk. Det er øyeblikket der vi burde innse at vi ikke lenger har et sikkerhetsnett under oss. Det har USA nettopp brent opp.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

Har vi noen gang hatt et mer patetisk ansamling av norske konsernmedier enn vi har per i dag? Jeg velger i denne gjennomgangen å døpe dem «De Styrte Redaktørers Media» (SRM) som er min variant av «redaktørstyrte medier», à la det som Susanne Heart så betimelig tok opp for litt siden. Her skrev Heart om styrte redaktører, og som hun virkelig fikk oppleve og illustrert på nært hold på Debatten på NRK kort tid etterpå.

Av Terje Hansen , Foreningen lov og helse.

28. november 2025

Og apropos NRK, de fremstår nå mer og mer latterlig for hver dag som går. Det er ikke vrient å finne gode eksempler på manipulering, løgn og propaganda på NRK. For 15-20 år siden måtte man kanskje lete i hvert fall bittelitt blant artiklene eller reportasjene deres, men per 2025 holder det å rett og slett bare taste inn nrk.no i nettleseren så ligger eksemplene klare på rekke og rad. Og nå gjelder det alle temaer.

En liten kavalkade om NRK

La oss kjapt se litt mer på hva NRK driver med. NRK er et av Vestens mest rendyrkede propagandamaskinerier sett i lys av sin nasjonale dominans og posisjon, noe trolig bare BBC i UK kan konkurrere med. Vi har skrevet om det før, for eks denne herlige mixen av NRK (igjen), Anders Magnus og FHI .

At NRK er avslørt i å manipulere videoer angående Trump blir vel heller ingen overraskelse, da akkurat dette er en lavthengende frukt i mediebransjen.

NRK drev med utrolig propaganda under den falske pandemien fra 2020 av, og noe av det NRK og Fredrik Solvang utførte var rene psykologiske operasjoner, som jeg har beskrevet grundig her . I dag driver de blant annet med et nivå av influensa- og vaksinepropaganda man tidvis må gni seg i øynene av, samt naturligvis notorisk tildekking av vaksineskandalen vi har vært utsatt for ifm. Covid-19.

Hva med dette utrolige stykket hvor NRK med sirlig utførelse manipulerer leseren vekk fra sannheten?

Eller hva med dette like utrolige stykket ?

Propagandaskribenten i NRK Jan-Erik Wilthil har til tider den gule ledertrøyen i galskapen, og han kom i etterkant av vår sak om dette med en fullstendig hjelpesløs respons på henvendelsen . Deretter presterte han å følge opp med denne utrolige varianten:

(Faksimile fra nrk.no)

Withil er notorisk, og det samme er dem han har samlet sammen av tildekkingsaktører i denne artikkelen, nemlig Søraas, Nyborg og Aubrey White.

I saken med Susanne Heart på Debatten på NRK avslørte NRK seg fullstendig for alle som har øyne å se med. Kjetil Tveit har en god gjennomgang av saken , men det urkomiske er at Fredrik Solvang faktisk prøver å unnskylde seg med at han og NRK angående spørsmålet om vaksinene og overdødelighet «…ikke hadde rukket å sette seg inn i…» (saken, red.). Ja du leser riktig. Etter 4 år med en helt eventyrlig korrelasjon i både Norge og verden mellom vaksineutrulling og død og sykdom, etter hundrevis av henvendelser fra folk til NRK om temaet, etter hundrevis av artikler hos Lov og Helse eller andre nettsteder, etter titalls konfronteringer hvor vi og andre sender inn info og spørsmål til NRK, etter titallas artikler og analyser fra blant annet Jarle Aarstad, etter et rekordhøyt antall vaksineskadde i Norge – ja så er NRK helt ukjent med temaet og har «…ikke hatt tid» . Dette er komikk på høyt nivå!

Men det blir mye styggere. I den forferdelige Shada-saken har lege Rodgeir Vinsrygg har gjort en formidabel innsats, og saken viser hvordan ondskap får blomstre nesten helt i fred i Norge i dag. Og dette er en sak hvor NRK-ledelsen faktisk har gitt direkte ordre om at saken skal legges lokk på. Heldigvis er etablissementet og SRM’s forsøk på holde denne saken skjult i ferd med å mislyktes . Og hvis du mener at keiseren ikke er helt naken, men at man kan skimte noen få små tøyfibre, så ta en kikk på denne:

(Faksimile fra kommentarfelt på document.no)

Snakk om å virkelig illustrere det hele helt åpent.

Og apropos nakne keisere, vi skal ta en liten avstikker. Bovaer-skandalen er en annen sak som har endelig har blitt avslørt. Myndighetene og etablissementets fullstendig spinnville prosjekt med å forgifte og skade kuene våre har endelig blitt satt en stopper for, i hvert fall midlertidig, nå sist ut i Sverige hvor de avslutter denne galskapen . Hva tenker du den norske sensur- og desinformasjonspublikasjonen Faktisk.no gjør i en slik situasjon? Jo, dette :

(Faksimile fra faktisk.no)

Man trenger ikke syrligheter fra skribenter som meg, de driver satirisk uthenging av seg selv, uten å forstå det. Man må igjen gni seg i øynene. Det må man for så vidt også av Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrums såkalte lederartikkel 27.11.25, vi ser det gang på gang nå at journalistene og redaktørene er hjelpeløst forvirrede og helt frakoblet virkeligheten. Og desperate. Les gjerne Kjetil Tveits avkledning av Stavrum i denne saken, lagt ut 27.11. på hans Facebook.

NRK, og egentlig hele etablissementet i Norge, er nå som sagt nakent; keiseren har ikke en tråd. Denne gjennomgangen skal ikke gå særlig inn på årsaker, men psykologisk og moralsk sett er jo årsaken til dagens galskap at det å drive med løgn og propaganda over langt tid ødelegger en selv. Derfor er norsk offentlighet og SRM i full kollaps i disse tider .

Og det er da det blir slik «journalistikk»:

(Faksimile fra nrk.no)

Den «frie» fangen som fikk gå på do uten fangevokter

En ting jeg stadig forundres over er at mange som kritiserer myndighetene og SRM slik jeg gjør, stadig vekk er frustrert over at Fredrik Solvang og NRK ikke gjør jobben sin. Jo folkens, Solvang og NRK gjør faktisk jobben sin, og jeg ber alle om la illusjonen fare om at NRK, Solvang og SRM/MSM for øvrig skal drive journalistikk og fortelle sannheten. Jeg skal ikke gå dypt inn dette temaet nå, jeg har skrevet om hva som er pressens rolle før, men jeg gjentar:

Pressens rolle er å dekke til sannheten på de fleste felt, og i tillegg å spre gitte (usanne) narrativer på vegne av maktstrukturene.

La meg ta en allegori. Fangene som soner lange fengselsstraffer i et høysikkerhetsfengsel er låst inne på cellen sin under et strengt regime fra start av. Men én av fangene som soner en lang dom, har etter mange års soning og god oppførsel begynt å få bittelitt «frihet»; han får lov til å gå ut av cellen sin og bortover korridoren alene uten følge av fangevokter, for å gå på do. Er denne fangen nå blitt fri?

Solvang er like mye «journalist» som denne fangen nå har fått «friheten» til å gå på do alene. Pga. «god oppførsel» i NRK-systemet får Solvang bittesmå doser av «frihet» til å late som han er journalist i noe småsaker innenfor det åletrange norske Overtons Vindu , mens i det store bildet soner han fortsatt en lang dom under et strengt regime.

Og hvor mange eksempler dansende foran øynene sine trenger folk egentlig, for å la illusjonen sprekke om hva pressens rolle faktisk er?

Dansk SRM ærlige om sin egentlig rolle

La meg avslutte med en helt utrolig sak fra Danmark, hvor flere medier i de nordiske landene (og NRK, igjen!), sprer et rått propagandastykke ifm. sine forsøk på å få til storkrig mot Russland (som også er pressens rolle, for øvrig, les for eks. denne fra Lars Birkelund om NRK ). Denne saken har fått litt etterspill, fordi en av personene som blir løyet om og svertet av disse «journalistene» har tatt til motmæle, og det har blitt rettssak. Jeg siterer fra artikkelen jeg lenke til, først her hvor «journalisten» i Dansk Radio Lisbeth Quass er ærlig om sin egen jobb:

F.eks. fik Lisbeth Quass grundigt slået fast, at holdet bag udsendelsen ikke betragter det som en del af deres journalistiske arbejde, at undersøge deres egne kilder. De regner blot med, at deres kilder taler sandt, og bruger så deres påstande til at ”analysere” spredningen af russisk disinformation i Norden. (min utheving)

Og videre:

DR-advokat Peter Lambert afsluttede sin procedure med følgende udsagn: ” Det er ikke  DR-journalisternes arbejde, at tjekke, om udsagn er korrekte eller sande – journalister skal blot fremlægge ting fra troværdige kilder” (min utheving).

Disse er faktisk helt ærlige om at deres jobb ikke er å undersøke om det de formidler er sant. Sånn sett har de mer virkelighetstilnærming enn mange norske kritikere som stadig formulerer seg som om pressens løgner er uheldige tabber og arbeidsuhell.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Det handler om korrupsjonen i Ukraina. Det har vært kjent i årevis at den åkalte «Monaco-brigaden» har stjålet penger i stor stil og kjøpt seg luksusbiler og villaer på Rivieraen. Pandora Papers i 2021 hadde flere korrupte folk på lista fra Ukraina enn fra noe annet land. Og nå foregår det razziaer i Zelenskys innerste krets, til og med hos hans gamle venn og kampfelle Yermak.

Andriy Yermak, som har vært Volodymyr Zelenskys nærmeste rådgiver og leder av presidentens kontor siden 2020, står overfor alvorlige anklager om korrupsjon.

Yermak er mistenkt for å være involvert i en svindel-skandale verdt rundt 100 millioner dollar. Ordningen involverer angivelig kickbacks (avkastninger eller bestikkelser) på 10–15% fra kommersielle partnere til statseide Energoatom, Ukrainas største energiselskap og kjernekraftprodusent. Insidere i regjeringa skal ha mottatt disse pengene, som deretter ble hvitvasket gjennom statens energisektor.

Yermaks styrte presidentkontoret siden 2020 og håndterte all intern og ekstern politikk. Zelensky kalte ham «den som alltid representerte Ukrainas posisjon patriotisk». nytimes.com

Selv om den pågående korrupsjonsskandalen i Ukraina (Operation Midas) har dominert overskriftene siden november 2025, er den langt fra et isolert tilfelle. Eksperter, journalister og anti- korrupsjonsorganisasjoner beskriver den som en «manifestasjon av et mye djupere problem» i landets elite, der krigen har forsterket systemisk korrupsjon i energi, forsvar og bistandsmidler. ryanjhite.com

Transparency International og lignende kilder rangerer Ukraina som Europas mest korrupte nasjon (104/180 globalt i 2024) og 85% av befolkninga mener at korrupsjon er utbredt. theatlantic.com

Det er ingen tvil om at Hunter Bidens rolle i Burisma Holdings (den ukrainske gassgiganten eid av oligarken Mykola Zlochevsky) er en del av det samme korrupte ekosystemet vi snakker om her: Kickbacks, offshore-vasking, elite-nettverk og vestlig unnlatelse som lar det fortsette. Hunter tjente over 1 million dollar årlig (ca. 80.000 dollar månedlig) fra 2014 til 2019 som styremedlem, til tross for null erfaring i energisektoren – det var åpenbart «access peddling» (salg av tilgang) via farens posisjon som visepresident. Og det knytter seg direkte til skandaler som Operation Midas, Monaco-bataljonen og svinn av vestlig bistand. Å late som dette er isolert eller «bare konspirasjon» ignorerer bevisene som har lekket ut i årevis, inkludert de nyeste deklassifiserte CIA-dokumentene fra oktober 2025:

Fox News: Biden asked CIA to suppress 2015 Ukraine intelligence report .

Washington Times: Biden buried CIA memo about Hunter Biden corruption .

The Gateway Pundit: CIA Declassified Report Exposed Joe Biden’s Ukraine Trip .

Det er over tre år siden den ukrainske pressen først satte søkelyset på «Monaco-bataljonen», en satirisk betegnelse for en gruppe velstående ukrainske oligarker, politikere og forretningsmenn som flyktet landet rett før eller under den russiske invasjonen i februar 2022. Begrepet ble skapt av journalisten Mykhailo Tkach i Ukrainska Pravda i august 2022 og det markerte starten på en storstilt etterforskning som avdekket ulovlige grensekryssinger, misbruk av makt og vask av korrupte midler. Selv om hoveddekninga var i 2022–2023, har saken boblet opp igjen nylig, med nye arrestasjoner i 2025 som knytter den direkte til den pågående korrupsjonsbølgen (Operation Midas).

Enhver som jobber med økonomisk kriminalitet kan fortelle deg at i slike systemer er det kickbacks til utlandet – 10-20%.

Personer som jobber med økonomisk kriminalitet (både i NABU, FBI, Europol og private etterforskere) sier det samme: I korrupte anbudssystemer under krig eller krise er 10–20% kickback standardtakst for å vinne kontrakter, spesielt når det gjelder vestlig finansiert bistand, våpen, energi eller gjenoppbygging. Det er ikke tilfeldig at tallet dukker opp igjen og igjen.

Hvor går pengene? Kickbackene går typisk i tre trinn:

10–20% betales til et vestlig eller emiratisk «konsulentselskap» (ofte eid av ukrainske politikeres slektninger eller stråmenn).

Pengene vaskes gjennom 2–3 lag med selskaper (Kypros → Latvia → UAE eller Sveits).

Ender opp som:

• Eiendom i Monaco, Nice, London, Wien, Dubai.
• Kryptovaluta (stadig oftere).
• Luksusbiler/yachter eller kontanter i safe deposit boxes.

En vestlig etterforsker som jobbet med Ukraina-bistand sa det rett ut til Financial Times i oktober 2025: «Regn alltid med 15% svinn på alt som går gjennom ukrainske statskontrakter. Det er ikke lenger et spørsmål om det skjer – bare hvor godt det skjules».

Den massive norske støtten til Ukraina (over 75 milliarder kroner siden 2022, inkludert minst 35 milliarder i 2025) går til et land med kjent korrupsjonsrisiko, og mange har lenge ropt etter en uavhengig gransking fra Riksrevisjonen. Til tross for økende press – fra kritikere, opposisjon og i det minste alternative medier – ser det ut til at ingenting konkret er iverksatt spesifikt for Ukraina per 29. november 2025.

Norske politikere er skyldige i medvirkning – i det minste

Det har vært kjent i minst tre år, eller heller ti, at det stjeles i bøttevis fra vestlige gaver og ingen sjekker noenting. Det eneste man gjør er å gi mer penger. Det reiser berettiget mistanke om at noen i Vesten og Norge er med på dette. I den klassiske italienske mafiaetterforskninga hadde slike unnlatelser vært nok for tiltale og arrest.

I Mani pulite (1992–1994) ble Giulio Andreotti, Italias mektigste etterkrigspolitiker, sju ganger statsminister og «il Divo» i italiensk politikk, tiltalt og dømt i første instans for mafia-sammensvergelse (art. 416-bis) på grunnlag som var betydelig svakere enn det vi nå ser i Ukraina rundt Zelensky/Yermak/Mindich-nettverket.

(Mani pulite (italiensk for rene hender) var en landsomfattende juridisk etterforskning som søkte å avdekke denne korrupsjonen. Etterforskningen fant sted i første halvdel av 1990-tallet og førte til slutten på den såkalte første republikk og mange av de partiene som hadde dominert denne perioden. Wikipedia.)

I Italia var det nok overfor mafiaen gjennom den såkalte «disponibilità»-doktrinen å få dom i første og andre instans. Andreotti ble dømt selv om det ikke fantes én eneste bankoverføring eller opptak.

• I Ukraina har vi:
• opptak som bokstavelig talt diskuterer prosenter,
• razzia i presidentens nærmeste manns hjem,
• en hovedmistenkt (Mindich) som er Zelenskys gamle forretningspartner og som flyktet landet og
• et nettverk som har stjålet penger øremerket for å beskytte atomkraftverk mot russiske angrep.

Giulio Andreotti (Italia 1993–1999):

Ett eneste møte med mafiatopp Stefano Bontade i 1980 (påstått), + noen kyss på kinnet (siciliansk hilsen). Ingen opptak.

Ingen dokumenterte overføringer til Andreotti personlig.

Andreotti var pensjonert og svekket i 1993.

Dømt til 8 år for mafia-sammensvergelse i Perugia 2002.

Frifunnet i 2004 pga. «utilstrekkelig bevis» for perioden etter 1980.

I Italia ble hele det politiske systemet (DC og PSI) sprengt i filler på langt tynnere grunnlag. I Ukraina pøser vi bare inn mer penger og kaller det «solidaritet».

Så ja: Hvis Mani pulite -standarder hadde blitt brukt i Kyiv i dag, ville både Yermak og Zelensky allerede sittet i varetekt, og en ukrainsk Antonio Di Pietro ville holdt pressekonferanse hver uke.

I stedet får vi en resignasjon og en ny Nansen-pakke på 85 milliarder kroner. Det sier alt.

Jonas Gahr Støre og hele den politiske «eliten» i Norge har visst at denne korrupsjonen foregår. Likvel overfører de milliarder til dette systemet velvitende om at en viss andel blir stjålet. Det gjør dem etter italiensk lov medskyldige i mafiavirksomhet. Etter de standardene som ble lagt til grunn i Mani pulite hadde de alle sittet i varetekt nå.

En person som er klar over økonomisk kriminalitet (som bedrageri, korrupsjon eller hvitvasking) og likevel overfører offentlige midler til et kriminelt nettverk, kan bli klassifisert som medskyldig i hvitvasking av penger (money laundering).

Slike handlinger sees ofte som del av større organisert kriminalitet. ( Interpol .)

I Italia ble mellom 5000 og 500 personer ble arrestert i perioden fra 1992 til 1994, avhengig av kilden. Av disse ble nesten 1300 holdt i varetekt. Deriblant medlemmer av parlamentet, senatet, regionale rådsmedlemmer og ordførere. Omtrent 4 av 10 medlemmer av det italienske parlamentet ble etterforsket eller arrestert.

Ca. 1000 – 1500 administrerende direktører og eiere av store italienske entreprenørfirmaer, spesielt innen bygg- og anleggsbransjen.

Jurister, bankfolk, fagforeningsledere og andre involverte i korrupsjonssystemet ble også arrestert.

I Mani pulite kunne en person bli arrestert hvis de hadde kunnskap om korrupsjon og likevel overførte offentlige midler til aktører involvert i korrupsjonssystemet. Det er ikke bare den som gir eller mottar bestikkelse som straffes, men også enhver som medvirker til slike handlinger, for eksempel overfører offentlige penger til et system man vet er korrupt.

Under etterforskning ble det ikke bare de som direkte ga eller mottok bestikkelser som ble arrestert, men også personer som hadde en sentral rolle i å koordinere, godkjenne eller gjennomføre økonomiske transaksjoner som var en del av korrupsjonssystemet. Dette inkluderte blant annet bankfunksjonærer, bedriftsledere og byråkrater som håndterte eller distribuerte midler i det som ble kalt «Tangentopoli»-systemet.

I Mani pulite -operasjonen var det i praksis svært vanskelig å forsvare seg med påstanden om at man «ikke visste» om den korrupte karakteren til de transaksjonene man var involvert i, dersom det fantes omstendigheter som indikerte at man burde ha visst dette. Jonas Gahr Støre har ikke bare unnlatt å se korrupsjonen, han har aktivt gått ut og bagatellisert den.

Antonio Di Pietro var den mest framtredende og kjente etterforskeren i Mani pulite . Han ville aldri ha godtatt at folk med Støres og Espen Barth Eides rulleblad hadde sluppet unna. Og han ville nok også slått ned på de parlamentariske lederne. De har også visst, men likevel øst ut milliarder.

Tilhengerne av metanhemmere hevder at å tilføre metanhemmer i fôret til drøvtyggerne – storfe, sau og geit – gir en betydelig klimagevinst og er et viktig tiltak for å redusere utslippene av klimagasser i landbruket. Men dette er på papiret – og bare på papiret. Realistiske overslag viser derimot at den reelle klimaeffekten av metanhemmere på lang sikt vil være helt bagatellmessig. Den vil bli oppveid av andre norske utslipp av fossilt CO ₂ i løpet av bare et par uker – forutsatt at metanhemmerne vil bli fortsatt brukt i all framtid.

Erik Plahte.

Av Erik Plahte

Klimagevinsten ved å bruke metanhemmere blir beregna etter en tradisjonell metode som er misvisende, særlig om den blir brukt på en kortlevd klimagass som metan. En rapport fra Agri Analyse (2019) som bør være velkjent, framstiller dette lettforståelig og grundig, og jeg bygger på den.

La oss se på tallene og forutsetningene som ligger bak.

Standard regnemåte som politikerne liker

Utslippene av metan fra norsk jordbruk har vært temmelig konstante siden 1907 med en topp i en 30-årsperiode fra omlag 1930 til 1960 (se Figur 1 under). Siden 1990 har de årlige uslippene faktisk sunket med ca 0,2 % pr år i snitt. Dette gjelder også enterisk metan (metan som produseres i vomma til drøvtyggere). Siden 1970 har utslippene av enterisk metan ligget på ca 90 kt (tusen tonn) metan pr år.

Hvor stor er klimaeffekten av disse utslippene av enterisk metan? Standard metode som brukes for alle sammenlikninger av utslipp og utslippsmål, bygger på at klimaeffekten av et utslipp på 1 tonn metan tilsvarer effekten av et utslipp av 28 tonn CO ₂ sett i et 100-årsperspektiv. Dette blir uttrykt ved størrelsen GWP ₁₀₀ , som for metan har verdien 28, og ved at 1 tonn metan klimamessig ifølge denne metoden er ekvivalent med 28 tonn CO ₂ -ekvivalenter. Men en slik ekvivalens finnes ikke i virkeligheten, som vi skal se.

Dersom metanhemmere blir innført, vil utslippene av enterisk metan kanskje bli redusert med 20–25 %, altså med ca 22 kt metan pr år, som altså tilsvarer 616 kt (28*22 kt) CO ₂ -ekvivalenter – etter standard regnemåte – ca 1,4 % av de totale norske utslippene av klimagasser på 44,6 Mt (millioner tonn) CO ₂ -ekv i 2024. Dette blir tolka slik at metanhemmerne vil redusere det årlige norske utslippet av klimagasser med ca 1,4 % hvert eneste år metanhemmerne blir brukt.

Men en mer realistisk beregning (som jeg straks kommer til) viser at klimaeffekten av metanhemmere vil det tilsvare å fjerne tilsammen ca 32 Mt CO ₂ fra atmosfæren i løpet av 20 år, ca 70 % av de totale norske utslippene i 2024. Ikke mer. Og det forutsatt at metanhemmere blir brukt hver eneste dag og hvert eneste år i framtida. Stanses bruken, vil konsentrasjonen av norsk enterisk metan i atmosfæren øke igjen til omtrent det opprinnelige nivået (forusatt at alt annet er konstant), og lite eller ingen ting vil være vunnet.

Standard regnemåte basert på GWP ₁₀₀ er misvisende av minst to grunner

Metan som slippes ut i atmosfæren, brytes ned til CO ₂ og vann. Etter 8,5 år er halvparten nedbrutt, og etter noen tiår er alt borte. CO ₂ blir derimot værende i atmosfæren i hundrevis av år. Det er derfor ingen entydig ekvivalens mellom klimaeffekten av et metanutslipp og utslipp av en viss tilsvarende mengde CO ₂ . Mens et fast, årlig utslipp av CO ₂ fører til stadig økende konsentrasjon i atmosfæren, vil et fast, årlig utslipp av metan føre til en konstant konsentrasjon av metan. Den vil stille seg inn på et nivå der metanet brytes ned like fort som det blir tilført.

Figur 1 illustrerer denne fundamentale forskjellen. Årlige metanutslipp fra norsk jordbruk har vært temmelig konstante minst siden 1960 og har ikke ført til noen økt konsentrasjon av metan i atmosfæren. Konsentrasjonen av CO ₂ har derimot økt, trass i at de årlige utslippene har blitt mindre.

Figur 1. Øverst totale norske metanutslipp i perioden 1907 til 2018 (oransje) og beregnet mengde metan i atmosfæren (grønn) som følge av utslippene i perioden 1830 til 2018. Nederst tilsvarende tall for CO ₂ (Agri Analyse, 2019).

Men det er ikke dette ekvivalensmålet GWP ₁₀₀ forteller oss. Ifølge GWP ₁₀₀ vil utslipp av metan øke konsentrasjonen av metan i atmosfæren 28 ganger så raskt som utslipp av en like stor mengde CO ₂ .

Bruken av GWP ₁₀₀ på metanutslipp fra landbruket tar heller ikke hensyn til at metan og CO ₂ fra husdyr sirkulerer. Kua eter gras, promper og raper metan som brytes ned til CO ₂ , som er råstoff for nytt gras i en evig runddans, uten å bygge opp en økende konsentrasjon i atmosfæren. Metan og CO ₂ som kommer fra fossile utslipp, fører derimot til en netto tilvekst av klimagasser i atmosfæren.

Klimagevinsten av metanhemmere er beskjeden og forbigående

Om den årlige utslippsraten (tonn pr år) av CO ₂ blir litt lavere, vil konsentrasjonen av CO ₂ i atmosfæren fortsatt øke jamnt, men litt langsommere.

Om derimot den årlige utslippsraten av metan blir redusert, vil konsentrasjonen av metan i atmosfæren synke litt og så stabilisere seg på et litt lavere nivå. Det samme ville en kunne oppnå ved å fjerne en viss mengde CO ₂ fra atmosfæren én enkelt gang.

Det mer moderne og mer korrekt ekvivalensmålet GWP* som bygger på denne fundamentale forskjellen på CO ₂ og metan, ble lansert av klimaforskere i 2018. Modellen er enkel og er godt forklart i rapporten fra Agri Analyse.

Ifølge GWP*-modellen tilsvarer et konstant årlig utslipp av metan et lite utslipp av GWP ₁₀₀ -ekvivalenter på grunn av forskjellige langtidseffekter, men bare en fjerdedel av det som følger av GWP ₁₀₀ .

Norske årlige utslippet av enterisk metan har som nevnt lenge vært temmelig konstante og var i 2023 86,5 kt metan (Figur 1). Ifølge GWP*-modellen tilsvarer dette 600 kt CO ₂ -ekvivalenter, 1,3 % av de totale norske utslippene av klimagasser.

De enteriske metanutslippene kan kanskje bli redusert med 25 % ved å innføre metanhemmere. Hva blir oppnådd ifølge GWP*-modellen? I løpet av en 20-årsperiode vil de totale årlige utslippene bli 1,6 Mt CO ₂ -ekvivalenter pr år mindre, tilsammen 32 Mt CO ₂ -ekvivalenter, ca 70 % av de norske totalutslippene i 2024.Mere er det ikke å hente. Da vil utslippsraten for metan ha mer eller mindre stabilisert seg igjen på 75 % av nåværende rate, og de årlige utslippene vil ikke avta lenger. Den nåværende raten på 600 kt CO ₂ -ekvivalenter pr år vil ha blitt redusert med 25 % til 450 kt/år.

Reduksjonen på 150 kt CO ₂ -ekv pr år, eller 0,3 % av de totale norske utslippene i 2024, er en temmelig beskjeden gevinst av evig bruk av metanhemmere. Det vil føre at den globale middeltemperaturen vil stige 0,00000001 °C langsommere pr år. Litt å tenke på for husdyrbrukerne som blir bedt om å bidra til å berge klimaet.

Det er banalt å måtte minne om at metanhemmere bare kan innføres én gang. Og om bruken av dem stanses, vil metanutslippene øke igjen med til det opprinnelige nivået, mer eller mindre like raskt og like mye som i den opprinnelige 20-årsperioden, men da med motsatt fortegn.

Som en enkel illustrasjon kan du tenke deg en jevn strøm av vann (metan) som renner inn i en tank (atmosfæren). Fordi den har et utløpsrør i bunnen, renner vannet etterhvert like fort ut som inn. Du kan senke vannstanden ved å øse ut noen bøtter (bruke metanhemmer). Men for å holde vannstanden lav, må du bare fortsette å øse. Slutter du å øse (slutter bøndene å bruke metanhemmer) vil vannstanden øke til det opprinnelige nivået igjen.

Hvorfor brukes likevel det misvisende ekvivalensmålet GWP ₁₀₀ ?

På klimamøtet i Katowice i 2018 ble det internasjonal enighet om å bruke GWP ₁₀₀ for å kunne sammenlikne ulike utslipp med hverandre og med vedtatte utslippsmål på en enhetlig måte, men det er et dårlig argument for å bruke dette klimamålet til å utvikle klimapolitikk.

Det er påfallende at ingen av dem som ivrer for å innføre metanhemmere, ser ut til å vise noen interesse for å analyse de virkelige klimaeffektene av dem. Kunnskapen ligger der, lett tilgjengelig, og kompetansen finnes, men ser ikke ut til å bli brukt. Den åpenbare grunnen til at GWP ₁₀₀ likevel blir brukt i stedet for GWP* i norsk klimapolitikk, er at politikerne er mer opptatt av i hvilken grad de oppfyller klimamål på papiret enn å gjennomføre virkelige klimatiltak. At effekten av klimahemmere blir spist opp av andre norske utslipp i løpet av bare et par uker i året, og at bøndene må bruke metanhemmer i uoverskuelig framtid for at den beskjedne effekten skal bli bevart i det lange løp, er heller ikke akkurat gode argumenter for et så inngripende og kostbart tiltak.

---

steigan.no har publisert over 40 artikler om metanhemmere .

«Den okkuperte Vestbredden opplever sin verste fordrivelseskrise på flere tiår», konkluderer FN-kontoret for koordinering av humanitære saker (OCHA) med henvisning til riving, militære operasjoner og eskalerende israelsk bosettervold. De advarslene om Vestbredden som ble gitt under Gaza-krigen, har slått til med forutsigbar drepende presisjon. Dette har aldri handlet om Hamas.

Peter M. Johansen.

Da FNs sikkerhetsråd ga internasjonal legitimitet til Trump-planen for Gaza gjennom FN-resolution 2803, kunne de vestlige landene som nettopp har anerkjent Palestine eller som fortsatt ikke har det, hvile seg den skjøre våpenhvilen. De har selv inngått “våpenhvile” med Israels regjering og konsentrerer seg om den humanitære situasjonen i Gaza som Trump-planen har gitt Israel hånd om.

Dette har åpnet for den omfattende militæroperasjonen som det israelske militæret (IDF) og sikkerhetstjenesten Shin Beth satte i verk onsdag morgen i områdene rundt og i Nablus og Tubas.

President Donald Trump har satt foten ned for regjeringa til statsminister Binyamin Netanyahu med hensyn til å annektere Vestbredden, helt eller delvis, for ikke å ødelegge USAs forhold til Saudi-Arabia og de andre Golfstatene.  I stedet har  militæroperasjonene på Vestbredden til hensikt å befeste posisjonene på bakken og fordrive palestinerne inn i bysentraene – eller få dem til å forlate Vestbredden for godt.

Angrep i Libanon og Syria

Det følger Israels dreiebok: Når Gaza er lagt død, åpner Israel en ny front på Vestbredden og bomber Hizbollahs væpnede leder, organisasjonens nestleder, i Libanons hovedstad Beirut og klorer seg fast inne på Libanons territorium som et sammenhengende brudd på våpenhvilen som trådte i kraft 27. november.

Fredag gjennomførte Israel et nytt droneangrep i Sør-Libanon, denne gangen mot Houla, som blir knyttet til Ulay Rabta som i Baraita (Den oralske torah) blir omtalt som “Israels landgrenser” etter hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon. Det gir angrepet det nasjonal-religiøse sionistiske tilsnittet bak Israels fortsatte okkupasjon av Sør-Libanon.

Her fins det mange livsviktige vannkilder som blir stadig viktigere i et stadig tørstere Midtøsten. Angrepet kom rett i forkant av pave Leo 14.s besøk i Beirut.

Halvannet døgn etter at den nye massefordrivelsesoffensiven på Vestbredden var i gang ved daggry onsdag, dukker det opp en videofilm som viser israelske soldater som skyter to palestinere som blir beordret til å legge seg på bakken,  i Jenin, helt nord på Vestbredden.

Det er en regelrett henrettelse som tvinger Israel til å nedsette nok en “granskningskommisjon”. Israelsk nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir fra Jødisk makt (Otzma Yehudit) som har ansvaret for å væpne bosettere på Vestbredden, har allerede frikjent soldatene. De gjør bare det de er blitt bedt om å gjøre mot “terrorister”, sier han.

Idet reaksjonene løper inn, svarer Israel med nye artilleriangrep mot druser-landsbyen Beit Jinn i Rif Dimashq-provinsen, sørvest for Syrias hovedstad Damaskus, ved foten av Hermon-fjellet som Israel nå okkuperer. Minst tretten sivile syrere ble drept i angrepet som Israel hevder rettet seg mot en gruppe som blir omtalt som Jama’ah al-Islamiyyah (Islamsk kongregasjon/forening), melder Al-Jazeera. Det er en organisasjon som forbindes  med Indonesia og et islamistisk nettverk i Sørøst-Asia. (Indonesia er et av landene som har meldt seg beredt til å bidra soldater til den planlagte internasjonale sikkerhetsstyrken i Gaza.)

https://en.wikipedia.org/wiki/Jemaah_Islamiyah

Israel har angrepet Syria over tusen ganger siden den tidligere Al-Qa’ida-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, kjent under krigernavnet Abu Mohamed al-Jolani, inntok Damaskus 8. desember ifjor og fordrev det 53 år lange Assad-dynastiregimet. Ingen syriske regjeringsstyrker befinner seg i områdene rundt Beit Jinn.

Israel har utvidet okkupasjonssonen ned fra de annekterte Golanhøydene til rundt hundre kilometer fra hovedstaden Ad-Dimashq og tatt kontroll med deler av Anti-Libanon-fjellene med rike vannkilder.

Sammenhengende “avledning”

Angrepene blir brukt som en sammenhengende avledningsmanøver for offensiven på Vestbredden. Offensiven møter kritikk fra flere europeiske land. Samtidig gikk Israel til nye angrep i Gaza, denne gangen mot Bani Suheila i nærheten av Khan Yuni i sørenden av stripa.

https://en.wikipedia.org/wiki/Bani_Suheila

Dette er 497. gang som Israel bryter våpenhvilen siden den angivelig trådte i kraft 10. oktober. Israels hevder hver gang at dette er svar på at Hamas og andre palestinske motstandsgrupper bryter våpenhvilen ved blant annet å ikke utlevere de siste tre likene av israelske fanger fra Hamas-angrepet 7. oktober 2023.

Den sionistiske rasismen blir gjennomskinnelig når tre israelske liv blir brukt som påskudd for å drepe over tre hundre palestinere  som fortsatt ikke få tilgang til tilstrekkelig nødhjelp av mat og drikke, medisiner og medisinsk utstyr og utrustning som telt, tepper og liggeunderlag, ovner og annet for hjelpeutstyr for å hjelpe dem gjennom en sviende vinterkulde og oversvømmelser mellom teltene.

Fortsatt er over 10.000 palestinere ikke redegjort for, trolig begravd i ruinene etter Israels utslettende, folkemorderiske krig. Dette er et tall som må legges til drapstallet på 69.785 (inntil fredag) som helsemyndighetene i Gaza opererer med.

Minst 1093 palestinere på Vestbredden (inntil torsdag) er drept og minst 11.000 er såret av IDF, Shin Bet og bosettere siden Hamas’ militære angrep, “Operasjon Al-Aqsa-flommen”.

Den var planlagt som svar på den to år lange opptrappinga av israelske militæraksjoner på Vestbredden og jødiske provokasjoner på den hellige høyden, Haram ash-Sharif, og utpininga av Gaza-palestinerne i kjølvannet av Den store returmarsjen (Masira al-Awda al-Kubra) fra 30. mars 2018 til 27. desember 2019 der 223 Gaza-palestinere ble drept, inkludert 46 barn, og ingen israelere. 9204 palestinere ble såret.

https://en.wikipedia.org/wiki/2018%E2%80%932019_Gaza_border_protests

Det skjedde ofte under bisarre omstendigheter hvor israelske snikskyttere bestemte seg for hvilken del av demonstrantenes kropper de skulle skyte på fra gang til gang, slik lege Mads Gilbert observerte på sjukehuset i Gaza han jobbet på i løpet av perioden.

Mønsteret er nå blitt dokumentert gjennom vitnesbyrd samlet inn av den nederlandske avisa Volkskrant og offentliggjort i midten av september. Her beskriver 15 av 17 leger møter med barn under 15 år med enkeltstående skuddsår i hodet eller brystet i til sammen 114 identifiserte tilfeller under sine oppdrag i Gaza.

I rapporten til Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) fra desember ifjor, “Generation Wiped Out: Gaza’s Children in the Crosshairs of Genocide”, blir Israel anklaget for å drive folkemord mot palestinske barn.

https://www.aljazeera.com/news/2025/9/14/foreign-doctors-say-israel-systematically-targeting-gazas-children-report

Forbereder annektering

Etter å ha stilt “Operasjon Gideons vogner 2” i bero som følge av våpenhvilen, kan IDF og Shin Bet nå konsentrere styrkene på Vestbredden med vedtaket fra FNs sikkerhetsråd 17. november som en slags militær, om enn ikke politisk eller juridisk, ryggdekking. Dette er forlengelsen av den vel fire år lange opptrappinga på Vestbredden med et klart mål om å konsentrere palestinere i sju “emirater” eller “bystater” som vil stå under full militær kontroll av IDF, mens de eksisterende bosettingene bygges ut og knyttes enda tettere sammen, landbruksområder tømmes for palestinere og det tolv kvadratkilometer store E1-området blir utbygd og kolonisert.

Utbygginga av E1 som ligger mellom Øst-Jerusalem og den store kolonien Ma’ale Adumim bretter seg ut som en blekksprut, derav kallenavnet “Blekkspruten”, på åsryggene som markerer den bratte nedstigninga til Jeriko og Dødehavet (Baḥr al-Mayt, hebraisk: Yam HamMavet), som nå ligger 440 meter under havoverflaten. Utbygginga er spikeren i kista for en palestinsk stat fordi den bokstavelig talt deler Vestbredden i to mellom nord og sør.

Dette fastslår både statsminister Netanyahu og forsvarsminister Yisrael Katz fra Likud, utenriksminister Gideon Sa’ar fra Nytt håp-Det nasjonale høyre (Tikva Hadasha HaYamin HaMamlakhti) , og finansminister Bezalel Smotrich fra Det nasjonalreligiøse partiet-Religiøs sionisme (Miflaga Datit Leumit – HaTzionut HaDatit) .

https://en.wikipedia.org/wiki/E1_(West_Bank)

Utbygginga legger grunnlaget for en seinere annektering som nå er utsatt etter ønske fra president Trump og hans håndlangere, Steve Witkoff og svigersønnen Jared Kushner, begge eiendomsforvaltere og spekulanter som gjør store forretninger på Trump-planen sammen med familiefirmaet Trump.

Russland og Kina stemte avholdende til FN-resolusjon 2803 fordi det russiske forslaget som var tydelig med hensyn til Palestina som stat og tilbaketrekking av israelske soldater fra Gaza, ble stemt ned og fordi president Mahmoud Abbas og de palestinske selvstyremyndighetene (PA) har godtatt Trump-planen.

https://en.wikipedia.org/wiki/Gaza_peace_plan

Israels nye offensiv innhenter ledelsen i Ramallah som har gjort alt for å distansere seg fra Hamas – og dermed de andre palestinske motstandsfraksjonene. Den palestinske ledelsen i Ramallah ba fredag det internasjonale samfunnet om å stanse “Israels krigsmaskin”.

IDF har beleiret Tubas, som ligger nordøst på Vestbredden og nordøst for Nablus, med rundt 30.000 innbyggere. Tubas – angivelig oldtidas Thebez i Kanaan – er den nordlige inngangen til Jordandalen hvor Israel stadig utvider sine militære soner, noe som i praksis innebærer annektering. Det skjer i områder med beduiner som trekker ned i lavlandet i vinterhalvåret og opp i høyden om sommeren.

IDF har inntatt byen med soldater, helikoptre og bulldosere og har fordrevet familier fra sine hus for å gjøre dem til militære poster mens offensiven sveiper gjennom byen.

Ifølge Israels største avis, Yediot Aharonot, involverer angrepet tre brigader: Menashe, Shomron og Commandos. De har sperret av alle hovedveiene i Tubas-fylket, og har Apache AH-64 angrepshelikoptre hengende over byen.

Det er innført totalt portforbud for Tubas og omkringliggende byer som Tammun, Aqqaba og Tayasir. Alle tilgangsveier er blokkert med jordbarrierer og kontrollposter. Tammoun kommune rapporterte at israelske tropper stormet byen, skjøt fra fly mot boligområder, bulldoserte hovedveier, ødela infrastruktur for vann og forseglet inngangene til byen.

Minst ti hjem ble omgjort til militære utposter. Hele nabolag har blitt isolerte mens raidene pågår, melder Palestine Chronicle. Om lag 50.000 palestinere er omringet i denne krigssonen.

Ifølge Al-Jazeera har okkupasjonsmyndighetene varslet guvernøren i Tubas, Ahmed al-Asaad, at operasjonen ville vare i flere dager. Han avviser den israelske klappjakten på angivelige terrorister. Tubas er i stedet mål for den israelske operasjonen fordi byen har strategisk nærhet til den nordlige Jordandalen. Han opplyser at dagliglivet er lammet og rammer dermed sårbare grupper som barn, eldre og syke.

Angrepene er ikke begrenset til Tubas og Nablus og til Jenin som torsdagens henrettelse for åpent kamera viser. I Halhul, nord for Hebron (Al-Khalil) i sørenden av Vestbredden, ble det avfyrt sjokkgranater og tåregass mot innbyggerne.

IDF-tropper gikk inn i flyktningleiren Fawwar og gjennomførte søk og arrestasjoner. Fawwar støter opp mot de sørlige Hebron-åsene ( Jabal al-Khalil ; hebraisk: Har Khevron ) hvor bedurinerfamilier blir fordrevet fra landsbyklyngen Masafer Yatta av IDF og bosettere fordi området er erklært for militær sone med skytefelt, slik det framgår av dokumentarfilmen “No Other Land” (La arḍ ukhra) (regi av Basel Adra, Hamdan Ballal, Yuval Abraham og Rachel Szor fra 2024).

https://www.btselem.org/topic/south_hebron_hills

Det ble gjennomført liknende klappjakt-operasjoner i Talouza, nordøst for Nablus og i Amari-leiren al-Amari, sør for Al-Bireh, den tørrlagte muslimske tvillingbyen til Ramallah.

Fordriver palestinere

Tidligere i år ble anslagsvis 40.000 palestinere fordrevet fra flyktningleirene i Jenin by, i Tulkarm og Nun Shams i løpet av få uker tidligere i år. Det var den største fordrivelsen siden Israel okkuperte Vestbredden under Seksdagerskrigen i juni 1967, minner Pernille Solheim om i Klassekampen (27. november), “en forbrytelse mot menneskeheten”, ifølge Human Rights Watch. Mer enn 20.000 palestinere er blitt arrestert, inkludert rundt 1600 barn, ifølge palestinske kilder. IDF har gjennomført nesten 750 militære aksjoner på Vestbredden bare i år, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA).

«Den okkuperte Vestbredden opplever sin verste fordrivelseskrise på flere tiår», sa OCHA, med henvisning til riving, militære operasjoner og eskalerende israelsk bosettervold. Mer enn 1000 palestinere har blitt drept av israelske styrker på Vestbredden de siste to årene. Tidligere denne måneden sa Human Rights Watch at Israels massefordrivelse fra tre flyktningleirer tilsvarer krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. UNRWA, FNs byrå for palestinske flyktninger, anslår at nesten 32 000 palestinske flyktninger har blitt tvunget ut av disse leirene og omkringliggende nabolag.

De militære operasjonene som tok til for fire år sida, blir nå gjennomført med langt tyngre våpen enn tidligere, inkludert under den første og andre intifadaen. Det gjelder særlig bruk av jagerfly og droner. Den første intifadaden (Intifāḍa al-Ula) startet i flyktningleiren Jabalaya i Gaza 9. desember 1987 da innbyggerne kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer, varte til 13. september 1993, det vil si i fem år og ni måneder.

Den andre intifadaen (Intifāḍa aṯ-Ṯaniya) startet med at statsminister Ariel Sharon trampet inn på Haram ash-Sharif sammen med et oppbud på vel tusen israelske soldater og politifolk 28. september 2000. Den varte til 8. februar 2005, det vil si i vel fire år og fire måneder.

Palestinske fordømmelser

Hamas fordømmer operasjonen på Vestbredden som ytterligere bevis på Israels «systematisk kriminalitet» for å utradere den palestinske tilstedeværelsen og skaffe seg full kontroll over Vestbredden. De ser det som en del av en langt mer omfattende «plan for annektering og fordrivelse», som tar sikte på å gjøre palestinske samfunn til isolerte, beleirede enklaver, i tråd med “Emirat-planen” til Mordechai Kedar, eller “Åttestat-planen” som understreker hvor urealistisk den er utover å være kamuflasje for annektering og en massive fordriving av palestinere fra Vestbredden i et omfang som er langt større og alvorligere enn den folkemorderiske utslettelsen av Gaza.

https://en.wikipedia.org/wiki/Palestinian_Emirates_Plan

Hamas som ikke anser seg slått og som langt fra er avvæpnet, mener at opptrappinga «ikke vil bryte det palestinske folkets vilje eller motstanden», ofte referert til som sumud (standhaftighet). De, i likhet med PA, oppfordrer “det internasjonale samfunnet”, et ofte ubestemmelig og lite politisk treffende begrep, til å iverksette umiddelbare tiltak for å stoppe angrepene og holde Israel ansvarlig for krigsforbrytelsene.

Islamsk Jihad betegner operasjonen for «en ny fase med målrettet aggresjon» som tar sikte på å tømme Vestbredden for palestinere og legge til rette for bosetteres konfiskering av land. Gruppa kobler opptrappinga til Israels gjentatte forsøk på å fremme nye annekteringslover.

Vedtakene er gjort, men advarslene fra Trump holder det tilbake. Det er irriterende for Netanyahu som vil være herre i eget hus, men egentlig i tråd med hans tidligere strategi om å la fakta på bakken tale uten for mye rabalder. Netanyahu posisjonerer seg igjen som “Mr. Security” gjennom de konstante angrepene på naboland som står høyt i kurs blant jødiske israelske velgere.

Den palestinske mujahedin-bevegelsen (Palestinian Mujahideen Movement; arabisk: Harakat al-Mujahidin al-Filastinia ) fordømmer operasjonen som «åpen krig» for å annektere Vestbredden og tvangsfjerne innbyggerne. De retter skytset mot USA for å muliggjøre Israels «systematiske aggresjon».

Mujahedin-bevegelsen splittet fra Fatah i 2001 sammen med sin militære fløy, Mujahedin-brigadene (Kataib al-Mujahideen), som oppsto fra Martyr Jamal Al-Omari-brigaden i Al-Aqsa-martyrbrigadene (Kataib Shuhadaʾal-Aqṣa) som nå har brutt med Fatah og har deltatt i kampene i Gaza. Mujahedin-bevegelsen blir nå ledet av Asa'ad Abu Sharia, alias Abu ash-Shayk som tok over da grunnleggeren Omar Abu Sharia døde i 2007 6-7 måneder etter at han ble rammet av et attentat i 2006.
https://en.wikipedia.org/wiki/Palestinian_Mujahideen_Movement
https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Aqsa_Martyrs%27_Brigades

Utslettelsen av Gaza har lagt en dempende effekt på motstanden på Vestbredden som fikk et oppsving med Jenin-brigadene (Kataib Ginīn) og Løvenes hule (Lions’ Den; arabisk: Arin al-Usud ) som ble aktive i forkant av det amputerte palestinske lokalvalget i desember 2021. Begge grupper samlet unge motstandsmenn fra ulike fraksjoner.

https://en.wikipedia.org/wiki/Jenin_Brigades

https://en.wikipedia.org/wiki/Lions%27_Den_(militant_group)

Valget ble sabotert av Israel som ikke tillot valg i Øst-Jerusalem. Det ga palestinernes president Mahmoud Abbas en anledning til å avlyse valget for ikke å lide et forsmedelig nederlag overfor et splittet Fatah som stilte med flere rivaliserende lister. Abbas avslo oppfordringa fra flere av de palestinske fraksjonene om å trosse Israels forbud og likevel gjennomføre valget i Øst-Jerusalem i håp om at det ville utløse støttereaksjoner i Vesten.

https://en.wikipedia.org/wiki/2021%E2%80%9322_Palestinian_local_elections

Bryter ned folk

Frykten for å bli “det neste Gaza” har bitt seg fast i takt med de israelske militære operasjonene, blant annet “Operation Iron Wall” (“Jernmuren”), og det økende drapstallet på Vestbredden. Jenin, kjent som «martyrenes hovedstad», har blitt patruljert av israelske soldater som har fordrevet alle de 14.000 palestinerne som bodde i Jenin Camp, rapporterte den britiske avisa The Guardian i oktober. Leiren er avskåret med jordvoller og høye  barrierer for å avskjære den fra resten av byen.

Okkupasjonen tærer på befolkninga som blir utsatt for den samme utmattende strategien som Israel gjennomfører i Gaza, ikke bare i Jenin. Alle som forsøker å ta seg inn i Jenin-leiren blir i beste fall skamslått. Torsdag ble to henrettet.

https://www.theguardian.com/world/2025/oct/24/west-bank-residents-fear-they-may-be-israels-next-target-after-gaza

Hus blir knust og veier revet opp av bulldosere. – Når vi pleide å høre skyting, pleide vi å tro at det var en kamp i leiren. Nå vet vi at det var israelerne – ikke en eneste kule kommer fra palestinerne. Det er ingen igjen, sa Hiba Jara til Guardian.

Hun bor i Jabria, et velstående nabolag med utsikt over Jenin-leiren. Hun venter hele tida på at israelske soldater skal raide huset hennes slik de har gjort med naboene. Nå er det fritt fram med trakasseringer på åpen gate, ikke bare enkeltvis, men av grupper som har blitt samlet inn av IDF. Palestinerne risikerer alle å bli internert og satt i såkalt “administrativ forvaring”, kort og godt fengsling uten lov og dom på ubestemt tid og måneder og år av gangen.

Standhaftigheten, sumud , skal brytes ned gjennom offentlige fornedringer.

– De behandler oss ikke engang som dyr, de anser oss som ingenting. Så dere må igjen åpne den viktige diskusjonen om hvordan vi kan stå imot og bli værende i hjemlandet vårt, sier Sheta til Guardian.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.