Gårsdagens nyhetsartikkel Alvorlig virusepidemi på Cuba – blokaden gjør mottiltakene vanskeligere reiser mange spørsmål, ikke minst spørsmålet om det kan ligge biologisk krigføring bak disse utbruddene. Konspirasjonsteori, sier du?

Ikke så fort. La oss se på fakta.

Mange programmer for å bruke insekter som våpen

Det finnes en lang rekke deklassifiserte dokumenter og rapporter som beskriver USAs militære programmer for entomologisk krigføring (entomological warfare, EW), der insekter som mygg ble testet som vektorer for biologiske agenter (virus og liknende).

Disse programmene var en del av det bredere amerikanske biologiske våpenprogrammet fra 1943 til 1969, drevet av frykt for sovjetiske trusler under den kalde krigen. Programmet involverte både hæren (US Army) og CIA, selv om CIA’s rolle ofte var mer operasjonell og hemmelig.

Programmene ble offisielt avsluttet av president Nixon i 1969, og lagerbeholdninger ble angivelig ødelagt i 1973 under Biological Weapons Convention.

USAs biologiske våpenprogram fokuserte på å utvikle patogener (som virus og bakterier) og vektorer for spredning, inkludert insekter for å levere sykdommer som gulfeber, malaria og dengue. Mygg (spesielt Aedes aegypti, som bærer gulfeber) ble sett som ideelle på grunn av deres evne til å injisere patogener direkte i blodet, noe som gjorde masker ubrukelige.

Programmer som Operation Paperclip (etterkrigstida) importerte tysk kunnskap om insektbaserte våpen fra andre verdenskrig. Testene skjedde ofte i USA uten full offentlig kunnskap, og inkluderte simuleringer med uinfiserte insekter for å måle spredningseffektivitet.

CIA’s involvering var mer knyttet til feltoperasjoner, som påstander om bruk av mygg mot Cuba i 1960-årene for å spre dengue-feber, men dette er delvis ubekreftet og basert på deklassifiserte Cuba-relaterte filer. Sovjetunionen anklaget USA for «killer mosquitoes» i Afghanistan på 1980-tallet, men CIA-dokumenter avfeier dette som propaganda.

Spesifikke programmer og tester med mygg

Her er de mest dokumenterte eksemplene på mygg-relaterte tester. Jeg har inkludert lenker til deklassifiserte kilder der mulig:

Operation Big Buzz (1955)

Dette var en storstilt felt-test utført av US Army Chemical Corps i Savannah, Georgia (hovedsakelig i afroamerikanske nabolag, noe som har ført til kritikk for manglende samtykke). Over 300.000 gulfeber-mygg (Aedes aegypti) ble masseprodusert, lagret og sluppet fra fly og bakkebaserte enheter for å evaluere overlevelse, spredning og biting-rate etter lufttransport. Målet var å simulere bruk som biologisk våpenvektor, med potensial for å infisere med patogener som gulfeber-virus.

Myggene viste høy bite-aktivitet (opptil 80–90% i noen områder), og testen demonstrerte at de var brukbare for masseproduksjon og bruk. Det hevdes at infeksjoner ikke ble brukt, men det var beregninger på «cost-per-death» for operative scenarier.

Dokumentasjon: Deklassifisert i en 1981 US Army-rapport ( «An Evaluation of Entomological Warfare as a Potential Danger to the United States» ), tilgjengelig via DTIC (Defense Technical Information Center). Se også detaljer i Wikipedia-oversikten basert på primærkilder.

Operation Big Itch (1954)

En forgänger til Big Buzz, fokusert på loppe (Xenopsylla cheopis) som vektor for pest, men med parallell forskning på mygg. Over 100.000 loppre ble testet fra bomber over Dugway Proving Ground, Utah. Mygg-forskning inkluderte lignende sprednings-tester for å måle infeksjons-potensial.

Dokumentasjon: Deklassifisert via US Army-rapporter fra 1950-tallet, referert i 1981-evalueringen.

Operation Drop Kick og Operation May Day (1956–1957)

Fortsettelse av Big Buzz, med ytterligere 600.000+ mygg sluppet over Florida og Georgia. Disse testet vinter-overlevelse og genetisk modifikasjon for bedre spredning. Drop Kick inkluderte beregninger på dødelighet fra gulfeber-angrep via mygg (lav kostnad per død: ca. 0,29 USD). May Day evaluerte mygg som anti-personell-våpen.

Dokumentasjon: Delvis deklassifisert i 1981-rapporten, med data brukt til å modellere EW-effektivitet. Tilgjengelig via OSTI.gov og DTIC.

Andre relaterte CIA- og militære aktiviteter

I 1962–1981: Påstander om CIA-operasjoner i Cuba, der mygg ble brukt til å spre dengue (bekreftet utbrudd i 1981). Deklassifiserte filer viser CIA’s «Task Force W» testet insektvektorer.

Project Bellwether (1950-tallet): Deserte-tester med mygg ved Dugway, inkludert biting-rater under værforhold.

Bredere program: US Army utviklet sju bio-agenter for insektspredning , inkludert Venezuelan equine encephalitis-virus via mygg.

Konklusjon: Er epidemien på Cuba biologisk krigføring?

Et endelig svar på det spørsmålet krever laboratorier og fagfolk.

På bakgrunn av USAs historie, også med biolabbene i Ukraina, vil vi si: Slett ikke usannsynlig. Kanskje ganske sannsynlig.

Kilder og videre lesing

Basert på datainnhenting via Grok:

• Offisielle deklassifiserte filer: CIA’s FOIA Reading Room (søk «entomological warfare») og DTIC (f.eks. AD0596046.pdf for Bellwether-relatert data).
• FN-rapport (2022): Bekrefter USAs hemmelige EW-program med mygg, loppe og flått under den kalde krigen.
• Historiske analyser: Washington Post (1979) rapporterte om CIA’s mulige tester i New York med biologiske simulants, knyttet til vektor-forskning.
• Kritisk perspektiv: Globale kilder som Global Times peker på risiko for dual-use (våpen vs. medisin), mens USAs offisielle linje er at programmene var defensive.

US Army-rapporten fra 1981: «An Evaluation of Entomological Warfare as a Potential Danger to the United States and European NATO Nations» (av William H. Rose)Denne rapporten dekker tester som Operation Big Buzz, Big Itch, Drop Kick og May Day, inkludert kostnadsberegninger og spredningseffektivitet for mygg som vektorer.

• Delvis deklassifisert PDF (10 sider, fra Dugway Proving Ground): Friends of WikiLeaks – Chicago .
• Referanse via Military Wiki (med utdrag og sitater): Military Wiki – Entomological Warfare .
• Akademisk referanse med ytterligere kontekst: jeff-heusel.squarespace.com .

CIA’s FOIA Reading Room og relaterte dokumenter

CIA’s arkiv inneholder filer om biologisk krigføring, inkludert entomologiske tester og etterretning om vektorer som mygg. Søk etter «entomological warfare» for flere treff.

• Hovedportal for søk og nedlasting: CIA FOIA Electronic Reading Room .
• Eksempel på biologisk krigføring-dokument (fra 1940-tallet, med relevans til etterretning): Committee on Biological Warfare: Formation of the Panel on Intelligence .
• Analyse av deklassifiserte filer (inkludert Rose-rapporten via CIA): secrecy {fragments} – musings on secrecy .

FN-rapport og relaterte analyser (fra 2022 og nyere)

Disse bekrefter USAs historiske programmer med mygg som vektorer, med fokus på kalde krigen og potensielle trusler.

• Springer-oversikt (2025, men basert på 2022-data): Insects as disease vectors: Historical and contemporary analysis of entomological warfare .
• Wikipedia-sammendrag med FN-referanser: Entomological warfare – Wikipedia .
• Bredere trusselanalyse (inkludert insektvektorer): Future Bioterror and Biowarfare Threats for NATO’s Armed Forces until 2030 .

Washington Post-artikkel fra 1979 om CIA-tester

Denne dekker mulige biologiske tester i New York, knyttet til vektor-forskning.

• Originalartikkel: CIA May Have Tested Biological Warfare in New York in ’50s, Church Says .
• Relaterte CIA-dokumenter om New York-tester: NEW YORK WAS SITE OF SECRET CIA-ARMY BIOLOGICAL WAR TESTS .
• Sekundærdekning: Washington Post – «Scientology Charges CIA Biological Tests in NY» – 12/4/79 .

Dokumenter om Operation Big Buzz (1955)

Felt-test med over 300.000 mygg i Georgia.

• Deklassifisert rapport fra Camp Detrick: Report On BIG BUZZ (Internet Archive) .
• Sammendrag av større hendelser (inkludert Big Buzz og Drop Kick): Summary of Major Events and Problems – US Army Chemical Corps FY 1959 .
• Wikipedia med deklassifiserte referanser: Operation Big Buzz – Wikipedia .
• Nyhetsdekning med lenke til dokument: In Georgia, some haunted by memory of mosquito experiment .

Dokumenter om Project Bellwether (1950-tallet)

Tester med mygg-biting og spredning ved Dugway Proving Ground.

• DTIC-rapport om utendørs mygg-aktivitet: Outdoor Mosquito Biting Activity Studies, Project Bellwether .
• Liste over tekniske rapporter fra Dugway (1950–1960, inkludert Bellwether): List of technical reports at Dugway Proving Ground .
• MuckRock-analyse av deklassifiserte filer: Opening up Dugway Proving Grounds .
• Nyhetsdekning: Dugway declassified: A rare look at the mysterious Utah site’s experiments .

---

Denne gjennomgangen er basert på en kombinasjon av våre egne søk og søk via KI-verktøyet Grok.

USAs Afrikakommando (AFRICOM) sa at angrepene var rettet mot ISIS-tilknyttede i Somalias nordøstlige Puntland-region.

Dave DeCamp.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 23. november 2025.

US Africa Command kunngjorde søndag at styrkene deres har gjennomført to nye luftangrep i Somalia, noe som bringer det totale antallet amerikanske bombeangrep i landet i år opp i minst 100, et enestående tall.

AFRICOM opplyste at luftangrepene ble gjennomført 21. og 22. november , omtrent 60 kilometer sørøst for havnebyen Bosaso i Adenbukta, hvor USA-støttede styrker har kjempet mot en ISIS-tilknyttet organisasjon i Caal-Miskaad-fjellene.

Kommandoen ga ingen andre detaljer om angrepene, den sluttet å dele tapstall og vurderinger av sivile skader tidligere i år. «Spesifikke detaljer om enheter og ressurser vil ikke bli offentliggjort, for å sikre fortsatt operasjonssikkerhet» , sa AFRICOM.

Puntland Counter-Terrorism Operations hevdet lørdag at USAs luftangrep drepte «fem flyktende ISIS-terrorister» og sa også at styrkene deres hadde pågrepet en marokkansk statsborger, som de sa var «sjefen for GPS-navigasjonssystemene» til ISIS-tilknyttede organisasjoner. USA støtter lokale Puntland-styrker i regionen fordi den USA-støttede føderale regjeringen, basert i Mogadishu, ikke kontrollerer regionen.

Garowe Online , et mediehus basert i Puntland, rapporterte at tjenestemenn i Puntland sa at deres styrker tok kontroll over en av de siste kjente ISIS-posisjonene i Balade-dalen, området i Caal-Miskaad-fjellene hvor de siste kampene har vært konsentrert.

Puntland-regjeringen har nylig blitt kritisert for rapporter om at UAE har sendt våpen til Sudan for å bevæpne Rapid Support Forces (RSF), som har blitt anklaget for folkemord og at de nylig begikk massakrer på sivile etter at de tok byen El Fasher i Sudans vestlige Darfur-region. Ifølge en rapport fra Middle East Eye har USA også brukt flybasen i Bosaso til å støtte sine militære operasjoner i Somalia.

Trump-administrasjonen har fortsatt å støtte den føderale regjeringens kamp mot al-Shabaab i det sørlige Somalia og gitt tung luftstøtte til en offensiv i Somalias sørlige Jubaland-region, tidligere denne måneden. Ifølge lokale medier, drepte et mistenkt amerikansk luftangrep på byen Jamame i Jubaland i helgen 12 sivile , inkludert åtte barn.

AFRICOM fortalte Antiwar.com på fredag at deres styrker så langt i 2025 har gjennomført totalt 98 luftangrep i Somalia, noe som gjør de to siste luftangrepene til årets 99. og 100.

Trump-administrasjonen har slått den tidligere årlige rekorden for amerikanske luftangrep i Somalia, som president Trump satt til 63 tilbake i 2019. Til sammenligning gjennomførte president Biden totalt 51 luftangrep i Somalia i løpet av sine fire år i embetet, og president Obama gjennomførte 48 i løpet av åtte år. Til tross for det enestående antallet amerikanske luftangrep i år, er det praktisk talt ingen mediedekning av luftkrigen i amerikanske medier.

USA har kjempet mot al-Shabaab siden gruppen først oppsto i 2007, ett år etter at USA støttet en etiopisk invasjon som styrtet Islamic Courts Union, en muslimsk koalisjon som kortvarig hadde makten i Mogadishu.

Al-Shabaab var en radikal avlegger av Islamic Courts Union, og det første registrerte angrepet var et selvmordsangrep som rettet seg mot etiopiske tropper som okkuperte Mogadishu. ISIS-tilknyttede i Somalia, som nå har base i Puntland, startet som en avlegger av al-Shabaab og dukket først opp i 2015.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Bombs Somalia for 100th Time This Year

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Nå har den krigspsykosen de sjøl har skapt gått fullstendig til hodet på våre sentrale politikere. Nettavisen skriver: Hele Norge skal øve på krig i 2026: – Vil at folk skal vite hva de må gjøre .

– Hele samfunnet må være forberedt på kriser, hybride trusler og krig, sier Kristine Joy Nordenson Kallset til Nettavisen. Hun er statssekretær for justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen.

2026 vil være preget både av militærøvelser og øvelser for sivil beredskap, og allerede 26. og 27. november i år får vi en forsmak med øvelsen Digital 2025. Da skal rundt 60 virksomheter fra offentlig og privat sektor øve på å motstå digitale angrep.

– Det handler ikke bare om militært forsvar, men om å beskytte befolkningen, kritisk infrastruktur og samfunnets funksjoner, sier Kallset.

– Hvordan vil vi merke øvelsene som kommer?

– Målet er at flest mulig skal merke disse øvelsene og at vi får til å øve alle deler av samfunnet. Øvelsene som står for tur omfatter alt fra den helt spisse delen med øvelser i Forsvaret og ut til statlige virksomheter, direktoratet og kommuner. Og i beredskapsuka er målet å nå folk flest, sier Kallset.

Kort sagt: Det skal piskes opp mer frykt og krigspsykose, og vi vet av erfaring at med frykt går det mye lettere å drive gjennom enda flere diktatoriske tiltak.

Det finnes absolutt ingen seriøs analyse som tilsier at Norge står overfor noe militært angrep. Objektivt og nøkternt sett har Russland ikke noe behov for å kontrollere Norge. Skulle de ha vært så dumme å invadere oss, ville det ha kostet dem mye og gitt nærmest null taktiske og strategiske fordeler.

Dessuten viser Russlands historie at landet militære styrker nesten aldri har kjempet i den vestlige delen av Europa. Unntaket er annen verdenskrig da de inntok Berlin, men det var som kjent nødvendig for å knekke nazi-Tyskland. De rykket inn i Norge ogaå, frigjorde Finnmark for nazismen og trakk seg ut igjen.

USA, derimot, har okkupert Norge gjennom å sikre seg 12 eksklusive militærbaser. Det gjorde de uten krig og med full støtte fra sine norske vasaller.

Øvelse Digital 2025 er av samme ulla

Øvelse Digital 2025 er en stor nasjonal spilløvelse i Norge som angivelig skal «styrke samfunnets beredskap mot digitale angrep og sabotasje». Den arrangeres av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i samarbeid med Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), og fokuserer på å teste totalforsvarets evne til å håndtere komplekse digitale hendelser på tvers av sektorer, inkludert offentlig og privat virksomhet. Øvelsen understreker behovet for bedre samarbeid, kommunikasjon og koordinering under kriser, basert på trusselvurderinger som viser at digitale angrep er sannsynlige i 2025.

Det skal øves på respons mot cybertrusler, som bortfall av kritisk infrastruktur (f.eks. internett, kommunikasjon og kraftforsyning). Den inkluderer scenarier med alvorlige digitale hendelser og tester beredskapsplaner.

Vi er ikke imot at samfunnet har beredskap mot cybertrusler eller i at det øves i å takle dette. Men vi er ikke født i går. Vi kan lese kontekst. Dette er en del av et mønster og mønsteret handler om mer overvåking, mer diktatur og mer militarisering og det hele pisket fram av krigshysteri.

Se faktarute fra Nettavisen:

Slik skal Norge øve på krig og kriser

Cold Respons 2026

I mars skal tusenvis av norske og allierte soldater trene på å forsvare Norge og Norges nærområder. Cold Response er en norskledet vinterøvelse som holdes hvert annet år. Dette er den største militærøvelsen i Norge i 2026. Det blir synlig militæraktivitet i Nord-Norge både før, under og etter øvelsen.

«Norge øver»

Øvelsen «Norge øver» gjennomføres høsten 2026, og vil kobles til egenberedskapsuken. Ambisjonen for øvelsen er at alle norske kommuner gjennomfører en diskusjonsøvelse om deres ansvar og roller i krig. Denne øvelsen er planlagt i juni.

Egenberedskapsuken 2026

Egenberedskapsuka 2026 er under planlegging, og vil bli gjennomført i uke 44. Hovedbudskapet er at alle bør tenke gjennom hvilke hendelser som kan skje som bortfall av kritisk infrastruktur som strøm, vann og mobilnett og planlegge for å ta vare på seg selv og de rundt seg i minst én uke.

TDX 2026

Øvelse Totalforsvar 2026 (TDX 26) arrangeres høsten 2026 og er en såkalt spilløvelse. DSB planlegger øvelsen i samarbeid med virksomheter fra offentlig og privat sektor. Øvelsen tester myndighetenes evne til å fatte gode og effektive beslutninger i en presset situasjon, samt hvilke konsekvenser slike beredskapsmessige beslutninger kan ha.

Digital 2025

I perioden 26. til 27. november i år gjennomføres øvelsen Digital 2025, en spilløvelse, I en spilløvelse vil aktørene ofte befinne seg i sine vanlige lokaler, med de hjelpemidler de normalt har til rådighet. Motspillerne befinner seg i andre lokaler, og styrer øvelsen ut i fra en liste med innspill (dreiebok). Denne øvelsen ledes av DSB i samarbeid med Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). Rundt 60 virksomheter fra offentlig og privat sektor skal øves. Hensikten er å styrke samfunnets evne til å motstå digitale angrep.

Dette skriver jeg ikke for å provosere, men fordi tiden for  innestemme er forbi. Norge står ved et vendepunkt, og jeg er ikke interessert i å pakke det inn. Landet vårt er på vei inn i en politisk kultur der frykt har overtatt for fornuft, der hersketeknikker har overtatt for argumenter, og der internasjonal lydighet har overtatt for norsk selvbestemmelse.

Dan-Viggo Bergtun.

Vi har vel alle har sett politikere gå i bakken når systemer kollapser under press, jeg har stått skulder ved skulder med politikere som treffer avgjørelser i kaos, og det slår meg hvor utrolig lite robust politikken i Norge er når det kommer til reell motstand. Vi har ikke politikere som står opp. Vi har politikere som følger ordre, det er lettere, uten å stille spørsmål om nødvendighet og erfaringer. Det er nå et mønster, et tankesett, en politisk uvane. Og det er den vanen som kommer til å knuse oss når neste pandemi treffer.

For en pandemi vil komme, enten reell eller ikke. Det er ikke et mystisk fremtidsscenario, men en naturlig del av en verden med global mobilitet. Spørsmålet er ikke om, men hvordan den vil bli håndtert. Og det er i dette hvordan jeg ser faren. Norske politikere har allerede demonstrert at de gjør alt de kan for å unngå det ansvaret som følger med å lede et land i krise. De skjuler seg bak WHO. De skjuler seg bak NATO. De skjuler seg bak EU. De skjuler seg bak ordet ekspert. De skjuler seg bak en illusjon av ansvarlighet som først og fremst bygger på frykt. Resultatet er at Norge utvikler seg til å bli en gjennomgangskorridor for internasjonale direktiver, ikke en nasjon med egen dømmekraft.

Når WHO går ut og sier at neste pandemi er uunngåelig, reagerer norske myndigheter med det samme lydige nifset som alltid: å bøye seg, nikke, ta imot og implementere. Det brukes som en mental inngang. En psykologisk teknikk. En forberedelse av landet på at det som kommer, ja,  kommer fordi “det må”. Det er ubehagelig å si det så direkte, men dette er styring gjennom frykt. Først etableres et bilde av en trussel ingen kan gjøre noe med. Deretter introduseres tiltak som plutselig er udiskutable. Og når folket spør, blir de møtt med at de ikke forstår. At de ikke er ansvarlige. At de burde holde munn for fellesskapets skyld.

Denne teknikken vil nok bli brukt enda kraftigere neste gang. Hvorfor? Fordi den fungerte. Fordi politikerne lærte at hvis de bare bruker nok frykt, nok hersketeknikker, nok påstått ansvarlighet, så vil folk sitte stille. De lærte at det ikke krever mot å lede en krise i Norge, bare pågangsvilje til å rope “fare” høyt nok. De lærte at Stortinget fungerer utmerket som heiagjeng for regjeringen når panikken er stor nok. De lærte at pressen sluttet å stille spørsmål akkurat når spørsmålene burde vært stilt. Med andre ord: systemet var mer enn villig til å gi fra seg makten. Det skulle aldri ha skjedd. For når et land først har gitt fra seg politisk ryggrad, kommer den ikke tilbake av seg selv.

På toppen av dette ligger NATOs sikkerhetsspråk som et teppe over hele debatten. Når en militærallianse begynner å definere pandemier som sikkerhetstrusler, blir svaret ikke lenger medisinsk. Det blir politisk og sosialt. Da handler det ikke om helse, men om kontroll. Om narrativ. Om informasjonsstrøm. Om stabilitet. Det handler om å gjøre befolkningen forutsigbar. Når NATO sier at feilinformasjon i en pandemi er en risiko, vil norske myndigheter straks oversette det til at uenighet må begrenses. Etter mange år i deformerte maktsystemer ser jeg mekanismen like tydelig som dagslys: når helse gjøres til sikkerhet, blir folket en enhet som skal styres, ikke borgere som skal lyttes til.

Jeg sier dette i klartekst: det er en farlig utvikling når regjeringen behandler WHO som en overdommer og NATO som en sikkerhetsmoderator for norske forhold. Det er en enda farligere utvikling når norske politikere slutter å stille spørsmål og i stedet bruker frykt for å få befolkningen til å godta helt grunnleggende endringer i samfunnet. Det mest alvorlige er at de ikke engang skjønner at dette er en form for maktmisbruk. De tror at de gjør det rette. Dette er politisk naivitet på et nivå som i andre land ville fått folk til å gå av.

Derfor kommer neste fase: ansvarliggjøring. Norske politikere må stilles politisk til ansvar hvis de gjentar de samme feilene. Velgere må tørre å se hvordan de har blitt behandlet, ikke som borgere, men som objekter for styring. Det finnes ingen grunn til at regjering og storting i neste pandemi skal slippe å forklare seg. De skal ikke få lov til å gjemme seg bak WHO. De skal ikke få lov til å skylde på NATO. De skal ikke få lov til å si at “internasjonale krav” gir dem fripass til å innføre tiltak uten nasjonal vurdering. Dette landet må slutte å være politisk underdanig.

Hva bør Norge gjøre nå? Først må vi hente tilbake det politiske selvstyret som i praksis er svekket. Ingen flere avtaler med WHO som ikke er offentlig gjennomgått i detalj. Ingen flere sikkerhetspolitiske tolkninger fra NATO som automatisk tas inn i norsk politikk uten diskusjon. Ingen flere tiltak som gjemmes i skuffen og tas frem først når krisen er et faktum. Beredskap skal ikke være hemmelig. Beredskap skal være forstått av befolkningen. Det er forskjellen på et demokrati og en administrasjon.

For det andre må vi slutte å godta hersketeknikker. Folk må slutte å la seg stemple. Det må bli sosialt akseptabelt å stille kritiske spørsmål. Det må bli umulig for politikere å avfeie uenighet som uvitenhet. Et demokrati der kritikk blir behandlet som farlig, er et demokrati som allerede har mistet sin funksjon. Hvis vi vil beholde det lille vi har igjen, må befolkningen ta tilbake retten til å si imot uten å bli fortalt at de er problemet.

For det tredje må vi gjenreise politisk mot. Ja, mot. Ordet som norske politikere nesten har glemt. Vi trenger ledere som tør å stå alene i stormen. Ledere som ikke blir nervøse når WHO sier at en krise er global. Ledere som ikke får tics i øyet når NATOs generalsekretær sier at informasjon må kontrolleres for sikkerhetens skyld. Ledere som våger å si at Norge bestemmer over Norge. Hvis vi ikke får slike ledere nå, vil neste pandemi bli en test vi ikke består.

For det fjerde må vi forberede befolkningen på at frihet ikke er noe du får tilbake automatisk etter en krise. Den må kreves. Den må forsvares. Den må holdes i hevd også når panikken begynner å murre. Hvis vi lar frykt og hersketeknikker styre oss neste gang, vil Norge våkne opp til en hverdag der kontrollen ligger et annet sted enn hos oss selv.

Dette er min advarsel. Ikke som et rop i mørket, men som et krav om at vi må våkne før det er for sent. For når staten bruker frykt som kompass og internasjonale institusjoner, da er det folket som sitter med siste forsvarslinje. Og hvis folket svikter den oppgaven, er det ingen som står igjen for å forsvare landet vårt. Ikke mot virus. Men mot oss selv.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

Cuba står overfor en alvorlig og pågående epidemi med arbovirus – hovedsakelig dengue, chikungunya og oropouche – overført av myggarter som Aedes aegypti, skriver Al-Jazeera . Situasjonen beskrives som « akutt » og «ukontrollert» av cubanske helsemyndigheter, med simultan sirkulasjon av flere virus som forverrer symptomene (feber, leddsmerter, utslett, hodepine og tretthet). Ifølge nasjonaldirektøren for epidemiologi, Dr. Francisco Durán García, har nesten en tredjedel av befolkningen (ca. 3–4 millioner mennesker) blitt påvirket i 2025, og offisielle tall undervurderer den reelle omfanget på grunn av manglende tester og at mange ikke oppsøker helsetjenester.

Den offisielle avisa Granma skriver at situasjonen er «svært kompleks», med en ukentlig økning i febertilfeller på 24,3 per 100.000 innbyggere. Chikungunya er mest utbredt (i nesten alle kommuner), mens dengue har høyest insidens i provinser som Villa Clara, Havanna, Sancti Spíritus, Las Tunas og Artemisa.

President Díaz-Canel leder ukentlige møter med eksperter for å analysere og foreslå løsninger. Helsetjenesten har aktivert alle komponenter: overvåking, diagnose, behandling og vektor-kontroll. Over 2216 pasienter er innlagt med bekreftet chikungunya, inkludert 44 alvorlige og 19 kritisk syke tilfeller (hovedsakelig barn under 18 år).

Vitenskapelige fremskritt: 26 studier godkjent for å utvikle cubanske medisiner mot arbovirus, inkludert kliniske forsøk med Jusvinza (mot leddbetennelse etter chikungunya) i fire sykehus i Matanzas og Havanna. Nye protokoller for diagnose og behandling utvikles, og naturlige repellenter produseres i Granma-provinsen fra neem og sitrongress for distribusjon i Holguín, Santiago de Cuba og Havanna.

Granma oppfordrer til kollektiv innsats for å eliminere mygglarver i hjem og omgivelser, og understreker at ansvaret deles mellom helsesystemet og befolkningen. Gravide og sårbare grupper prioriteres med umiddelbar innleggelse.

Blokaden skder arbeidet mot epidemien

USAs langvarige økonomiske, kommersielle og finansielle blokade mot Cuba (ofte kalt «embargoet»), som har vart i over 60 år, begrenser landets tilgang til internasjonale markeder, finansielle systemer og essensielle importvarer. Dette forsterkes av nylige sanksjoner under Trump- og Biden-administrasjonene, og har en direkte negativ innvirkning på Cubas håndtering av den pågående epidemien med arbovirus som dengue, chikungunya og oropouche. Ifølge FN-eksperter og cubanske myndigheter har blokaden forårsaket tap på over 7,5 milliarder dollar i det siste året alene, noe som svekker helsesystemets kapasitet til overvåking, forebygging og behandling. Situasjonen beskrives som «svært kompleks» på grunn av kombinasjonen av lav immunitet, klimafaktorer og økonomiske begrensninger, der blokaden spiller en sentral rolle i å forverre epidemien.

Det foreligger ingen klar forklaring på at akkurat denne epidemien blir så omfattende akkurat nå.

Noe skjedde i Debatten den 18. november 2025 som var større enn en avbrytelse. Jeg kom for å snakke om medienes rolle. I stedet demonstrerte redaksjonen hele problemet, direkte på TV.

Susanne Heart .

24. november, 2025

Dette handler ikke om vaksinedebatt. Det handler om hvorfor de etablerte mediene unngår spørsmål som utfordrer egne fortellinger. Det kunne like gjerne handlet om strømprisene, krig, kjønnsideologi i skolen, barnevernet, migrasjonspolitikken eller behandlingen av pandemikritikere. Saker der bare én sannhet får plass, og der gruppetenkning og konformitet blir resultatet.

I forkant av Debatten skrev jeg artikkelen « Redaktørstyrt eller styrte redaktører », der jeg beskrev hvordan norske medier ikke lenger speiler virkeligheten, men regisserer den. Etter sendingen publiserte jeg « Hva som faktisk skjedde i forkant av Debatten », fordi det som skjedde bak kulissene bekreftet nøyaktig det jeg hadde advart mot. I tillegg skrev jeg artikkelen « Media må våkne! » for snart fem år siden i Dagbladet. Den er enda aktuell.

Dette handler om et mediesystem som har sluttet å stille spørsmål og søke sannhet. Når medier presenterer meninger, gjetting og ekspertuttalelser som om det var fakta, programmerer de befolkningen.

Vi står midt i en reell overdødelighet i Norge. Dette er ikke spekulasjon, men dokumentasjon. Tallene ligger i Dødsårsaksregisteret og hos SSB. Folkehelseinstituttet viser selv i rapporten « Dødsårsaker 2024 » at antall døde i Norge øker markant først etter 2021. Ikke i 2020 da pandemien startet, men i 2021 etter at massevaksineringen var i gang. Denne økningen krever forklaring.

Forskere beskriver utviklingen som en folkehelsekrise og påpeker at Norge hadde 11 588 flere dødsfall enn forventet i perioden 2022–2024. Altså flere enn som døde under hele andre verdenskrig. Og 2024 ble det tredje året på rad med markant overdødelighet. Likevel stiller ingen medier spørsmålet som faktisk kan avklare hva som skjer.

Spørsmålet er enkelt:

Hva er totaldødeligheten per 100 000 blant covid-19-vaksinerte og uvaksinerte, år for år siden 2021?

Det dramatiske er ikke spørsmålet. Det dramatiske er at ingen medier stiller det.

Overdødelighet er telling av faktiske dødsfall. Derfor må dødsdato og vaksinedato kunne sees i samme datasett. Uten en slik kobling kan ingen undersøke mønstre. Totaldødelighet er det mest etablerte målet for å vurdere endringer i folkehelsen.

Korrekt klassifisering av vaksinestatus er avgjørende. Hvis et system regner en person som uvaksinert i dager eller uker etter dose, havner dødsfall i denne perioden i feil gruppe. FHIs egen analyse fra 2024, « Lavere dødelighet blant koronavaksinerte » ser ut til å bruke denne kategoriseringen. Dette kan også forklare hvorfor det paradoksalt nok så ut som om uvaksinerte plutselig døde i større antall rett etter vaksinasjonsrundene. Metoden gjør det umulig å si noe sikkert om dødelighet etter faktisk vaksinasjonsstatus.

Ulike typer dødsfall må ikke blandes. Covid-dødsfall og dødsfall som skjer kort tid etter vaksinering må holdes atskilt hvis målet er å forstå utviklingen. Og alle vaksinetypene som ble brukt i Norge må inngå i analysen, ikke fjernes.

Likevel presenteres modellene som fasit. Svakhetene problematiseres ikke. Rådata etterspørres ikke. Publikum får konklusjoner uten mulighet til å kontrollere grunnlaget.

Dette er ikke kritikk av FHI. Dette er en påminnelse om at pressens oppgave er å stille de spørsmålene myndighetene helst vil slippe. Medier skal kontrollere makten på vegne av befolkningen, ikke beskytte den.

mRNA-teknologien er ny, og vi har ikke langtidsdata. Når teknologien er ny, blir åpenhet enda viktigere. Å nekte innsyn svekker ikke vitenskapen. Det svekker tilliten.

Når medier erstatter fakta med fortellinger, slutter befolkningen å være informert. De blir programmert. Et demokrati kan tåle sterke meningsforskjeller. Det kan ikke tåle informasjonskontroll presentert som journalistikk.

Forskere har foreslått hypoteser: long covid, stress, varmt vær, tilfeldigheter. Alt annet enn den mest omfattende felles eksponeringen i perioden. Når tall mangler, fylles tomrommet av fortellinger. Journalistikk blir dramaturgi.

NRK dokumenterte nylig at dødsfall blant unge har steget uvanlig mye, og forskerne kaller utviklingen « alvorlig » og « uventet ». Likevel viser medier og myndigheter til fallende aldersjusterte rater som “forklaring”. At raten faller betyr ikke at færre dør, bare at befolkningen blir eldre. Når flere faktisk dør, kan ingen justeringer trylle det bort.

Noen peker på gjenåpningen som forklaring. Det forklarer ikke flere år med vedvarende overdødelighet. Heller ikke økningen blant unge eller i dødsårsaker som ikke påvirkes av nedstengning.

Jeg vet at mange som tok vaksinen i god tro kan kjenne ubehag når slike spørsmål løftes. Nettopp derfor trenger vi tallene. Ikke for å skape uro, men for å skape trygghet, for oss selv og barna våre fremover.

Medisinske fagpersoner advarer i Tidsskriftet for Den norske legeforening om at manglende innsyn og maktkonsentrasjon hindrer vurderingen av folkehelsen. Dette burde vært en hovedsak i norske medier. Det er det ikke.

I Storbritannia avslørte The Telegraph at myndighetene holdt tilbake tall som kunne vist en mulig kobling mellom vaksiner og overdødelighet, fordi de fryktet at folk ville bli opprørt av svaret. Befolkningen fikk ikke fakta, men en kontrollert fortelling. I Norge nevnes dette knapt.

Helseministerens svar i Stortinget følger samme mønster: konklusjoner uten data. Han avviser problemene, men legger ikke frem tall som gjør det mulig å etterprøve påstandene. Når myndigheter avviser problemer uten å legge frem tall, forventes tillit uten grunnlag. Tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes med innsyn.

Tallene finnes. De holdes bare tilbake fra uavhengig analyse. Dødsårsaksregisteret får ikke koble mot SYSVAK, selv om anonymiserte tall er vanlig praksis internasjonalt. Personvern er ikke hindringen. Viljen er hindringen.

Sannhet trenger ikke regi. Det er først når historien må kontrolleres at rammer og filtrering blir nødvendig. Derfor fikk nok ikke spørsmålet mitt slippe gjennom.

Vi trenger ikke flere forklaringer. Vi trenger tall. Og vi trenger medier som søker sannhet, ikke beskytter fortellinger.

Når vi først får tallene, er tolkningen enkel:

– Hvis flere uvaksinerte enn vaksinerte har dødd, styrker det vaksinen.

– Hvis flere vaksinerte enn uvaksinerte har dødd, styrker det behovet for granskning.

– Hvis dødeligheten er lik, trengs nye hypoteser.

Slik fungerer vitenskap.

Jeg ble stoppet i Debatten. Det tåler jeg. Det vi ikke kan tåle, er at tall som angår en hel befolkning fortsatt holdes skjult. Når sannhet må skjermes fra folket, er det ikke folket som er farlig. Det er systemet.

Dette handler ikke om én kveld, én sak eller én vaksine. Det handler om et mediesystem som har sluttet å informere og begynt å programmere. Overdødelighetssaken er bare ett eksempel.

Et samfunn der makten slipper unna kritiske spørsmål er ikke først og fremst et helseproblem. Det er et presseproblem. Når mediene velger hva folk får lov til å vite, er det ikke lenger journalistikk. Det er kontroll.

Derfor må pressen nå gjøre det eneste som gjenoppretter tilliten: få rådataene på bordet. Ikke sammendrag, ikke modeller, ikke ferdige fortellinger. Rådata. Åpenhet er ikke en høflig forespørsel. Det er et demokratisk krav.

For dette handler om mer enn overdødelighet. Det handler om hvem som får definere virkeligheten i Norge. Enten informeres befolkningen, eller så programmeres den. Valget ligger ikke hos politikerne. Det ligger hos mediene. Nå må de ta det.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Av og til trer kløften mellom stat og borger fram: Saken som i morgen skal opp for Trøndelag tingrett, illustrerer hvordan et «vi» kan bli til fronter. Marianne Foss (47) gjorde det samfunnet ba om, hun vaksinerte seg. Nå vil ikke staten vedkjenne seg hennes tap.

Julia Schreiner Benito.

Marianne bar uniformen, ansvaret og lojaliteten i jobben i helsevesenet. Hun tok to doser med covid-vaksiner fordi hun ble fortalt at fellesskapet trengte det. Et sterkt «vi» — samfunnets felles front.

Marianne Foss er den første i Norge som går til sak etter vaksineskade.

Hvor ble «viet» av da vitale, energiske, glade Marianne fikk de første symptomer på ME umiddelbart etter vaksinering? Da hun ikke lenger kunne være den mammaen hun ønsket? Hvor ble det av da fastlegen siden diagnostiserte henne med ME og fastslo at vaksinene var årsak, men Norsk pasientskadeerstatning likevel avviste henne fordi «forskning på en slik sammenheng ikke finnes»?

Krever tillit, men svarer med mistillit

Fra varme appeller om solidaritet til kald jus om manglende dokumentasjon. Fra et fellesskap som trengte henne, til et system som ikke tror henne. I morgen kan ikke Marianne møte det systemet med annet enn sin smertens ærlige erfaring.

Vi bevitner et samfunn som krever tillit, men som ikke returnerer den. En stat som forventer vår lojalitet og solidaritet, men som bruker formalia når lojaliteten får en pris. Én ting er sykdom, noe annet er mistro og mistenkeliggjøring. Statens tone endret seg fra dugnad til: Bevis deg selv. Bevis din smerte. Bevis oss feil. Bevis alt vi ikke vil se. Bevis at du hører hjemme i vår omsorg.

Fra «vi» til «du»

Denne saken er den første av sitt slag og avgjørende. Den belyser et fellesskap vi håpet å ha: solidaritet som et toveis bånd. I stedet ser vi et fellesskap som forsvinner ved at staten sier «vi» når den trenger deg — men «du» når du trenger den.

Staten trengte Marianne. Nå trenger hun staten. Men den er blitt til motpart, den tøffeste av dem alle: Ikke vist i forskning. Ikke dokumentert sammenheng.

Din lojalitet var nødvendig. Din lidelse er problematisk.

Staten vil gjøre alt den kan for å knuse deg, sier Mariannes advokat, og jeg undrer: Hvor langt kan staten gå i å kreve når den ikke vil gi? Kan solidaritet gå én vei? Hvis staten er «vi» når den trenger deg, men «motpart» når du trenger den – hva heter det da? Jeg finner ett ord: Da heter det svik.

---

Her og her kan du lese mer om Mariannes sak.

Denne artikkelen ble publisert av Helsemagasinet .

WHO erklærte COVID-19 over 5 mai 2023. Men det er en annen COVID-19 kriseærklæring, amerikanernes COVID-19 PREP Act, som fortsatt er gjeldende. Daværende HHS-sekretær (tilsvarende helsedepartementet ) Alex M. Azar II erklærte helsekrise (PHE) 31 januar 2020. 10 mars 2020 gjorde han «PREP Act erklæring for COVID 19 tilbakedatert til 4 februar 2020. Den 12/11 2024 ble erklæringen gjort gjeldende til 31/12 2029. Som man ser i kunngjøringen er det stadig kommet tillegg som øker omfanget til den opprinnelige erklæringen.

Av Thomas Kenworthy .

24. november 2025, Foreningen lov og helse.

Lovverket for disse erklæringene er fra 2005. Det er en pussig lovtittel «DOD krisebevilgninger for å adressere orkaner i Mexico gulfen og influensa». Det skyldes at influensadelen ble «smuglet» inn sist i orkanloven (etter Katrina. La aldri en krise gå til spille!) og vedtatt julen 2005.

Loven gir HHS sekretæren vide fullmakter. Etter en PREP Act erklæring bestemmer han:
Hvilke mottiltak (“countermeasures”) som omfattes . Foreksempel vaksiner (Pfizer, Moderna.., medisiner(remdesevir), diagnosetester (PCR osv.), medisinsk utstyr (masker, ventilatorer.. ), produksjons- og distribusjonsaktiviteter. Viruserklæringen er kilde til bølger av pengebevilgninger til det medisinske kartell. Pengene til DOD-Pfizer utviklingskontrakten ble bevilget innenfor PREP Act.

Hvilke personer/aktører som får immunitet . Sekretæren kan definere: farmasøytiske selskaper, distributører, apoteker, leger og sykepleiere, frivillige, militært personell.. Dette betyr at dersom en person mener å ha blitt skadet av et mottiltak (f.eks. en vaksine, antiviral behandling, diagnostisk test osv.), ikke kan saksøke aktørene — med unntak av ekstremt snevre tilfeller av «willful misconduct», som er nesten umulige å bevise juridisk. I stedet for søksmål finnes et eget kompensasjonsprogram (CICP — Countermeasures Injury Compensation Program), som er svært begrenset og ikke fungerer som et vanlig erstatningssystem.

Loven er tydelig på at HHS sektretærens beslutninger ikke kan prøves av domstolene:
“42 USC 247d-6d(b)(7) – Judicial Review.
No court of the United States, or of any State, shall have subject matter jurisdiction to review, whether by mandamus or otherwise, any action by the Secretary under this subsection.”

Ingen domstol i USA, verken føderal eller delstatlig, skal ha myndighet (jurisdiksjon) til å behandle eller overprøve – enten ved pålegg eller på annen måte – noen handling utført av helseministeren (HHS Secretary) i medhold av denne paragrafen.”

Det betyr at så snart sekretæren utsteder en PREP Act-erklæring, kan domstoler ikke gripe inn, uansett hva beslutningen gjelder. Og siden PREP Act nå gjelder frem til 31/12 2029 er institusjoner, personer, produkter mv rettslig fortsatt immune og det bevilgis fortsatt penger. Dette har betydning også for oss i Norge både fordi Norge\EU\USA er vevd sammen av en rekke avtaler og traktakter, fordi mange av aktørene opererer fra USA og fordi Norge er en vasall i USA’s imperium. Det siste betyr at dersom norske myndigheter gjør noe som rammer de beskyttede aktørene kommer det en ubehagelig amerikansk reaksjon.

Hva kommer til å skje 31/12 2029? Kriseærklæringen blir forlenget. Det er modus operandi. Eksempler er Ebola og Marburg der krisen av 3/12 2014 den 27/11 2023 ble forlenget til 31/12 2028. Forlengelsen sikrer fortsatt strie pengestrømmer og rettslig immunitet for de involverte.

På samme måte blir 9/11 kriseerklæringen forlenget årlig for å gi myndighetene fullmakter til sikkerhetskontroller, overvåking m.v. Husk: La aldri en krise gå til spille!

HHS sekretæren kan altså, etter å ha blitt forelagt bilder av skuespillere som faller på gaten i Kina, erklære helsekrise. Han kan beslutte at bingomaskiner kan diagnostiserer sykdommen og at kostbare og farlige motmidler han beslutter utviklet er hensiktsmessige. Ingen kan prøve hans beslutninger. Ingen kan holdes ansvarlige for sine handlinger så lenge de er omfattet av hans erklæringer om mottiltak.

Etter utvikling er siste steg steg før markedsføring av produktene krisegodkjenning (EUA). Det gjøres av FDA etter samme type ikke etterprøvbare, synse i vei, ikkekrav « rimelig å tro at produktet kan være effektivt. «Vi ser nærmere på denne prosessen i en kommende artikkel.

Den formelle veien ut av dette uføret at at HHS sektretær Robert F. Kennedy jr erklærer COVID krisen over. Det kunne han gjort 13 februar når han startet tjenesten. Men det ser det ikke ut til at han vil gjøre. Så mye for håpet om at han ville gjøre noen forskjell. Kongresssen kan også oppheve loven. Det gjør de ikke. Så mye for MAGA. Så mye for demokrati som hensiktsmessig måte å organisere samfunnet.

Dette er en av flere artikler som setter fokus på biosikkerhet, militarisering helsevesenet og militærets rolle under COVID-19.

Vi oppfordrer leserne til å se lenkene i artiklene og gjøre seg opp sin egen mening.

Temaet er omfattende. Vi tar gjerne imot tips som kan kaste lys over dette. Særlig interessant er informasjon om norske forhold.

Andre artikler i serien:

https://lovoghelse.no/2025/11/17/varsleren-brook-jackson/
https://lovoghelse.no/2025/11/14/dod-pfizer-og-bioteknologiloven/
https://lovoghelse.no/2025/10/31/the-covid-dossier/
https://lovoghelse.no/2025/10/29/ovelse-dark-winter-og-ovelse-covid19/
https://lovoghelse.no/2025/10/24/covid-var-en-dod-militaerrespons/

Les gjerne Katerine Watts gjennomgang av PREP Act.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Norske og andre vestlige medier interesserer seg knapt for offisielle russiske meninger og endra mindre for det som foregår i den politiske debatten i Russland. Det er dumt. Det pågår en heftig debatt i Russland om Trumps fredsplan og vi har forsøkt å lodde temperaturen.

Trumps fredsplan for Ukraina, som ble lekket i november 2025, har vekket sterke reaksjoner i Russland. Planen, en 28-punkts utkast som krever ukrainsk avståelse av territorier som Donbas og Krim, begrensning av Ukrainas hær, forbud mot NATO-medlemskap og andre innrømmelser, blir av mange sett som en blanding av amerikansk initiativ og russisk innflytelse.

Selv om russiske myndigheter (som Putin og Peskov) har kalt det et potensielt grunnlag for forhandlinger, er ikke-statlige kommentatorer – inkludert uavhengige analytikere, blogger og sosiale medier-brukere – mer kritiske og skeptiske. De ser ofte planen som utilstrekkelig pro-russisk, potensielt svikefull eller en felle som ikke sikrer Russlands fulle seier.

Basert på analyser av russiske medier, sosiale plattformer som X (tidligere Twitter) og uavhengige kilder, kan meningene oppsummeres slik:

Positive eller optimistiske synspunkter

Noen ikke-statlige kommentatorer, særlig de med nasjonalistisk eller bånd til Kreml, ser planen som et skritt i riktig retning, men insisterer på at Russland må presse hardere for full kapitulasjon fra Ukraina.

Sergei Karaganov, en framtredende utenrikspolitisk analytiker og dekan ved Higher School of Economics (tilknyttet, men ikke statlig), uttalte i et intervju :

«Han [Trump] vil lage en eller annen plan. Men problemet er ikke en fredsplan, det handler om hva vi trenger. Og vi trenger Ukrainsk kapitulasjon og demilitarisering. Og etter en stund vil vi forhandle om hvilke betingelser vi signerer en fredsavtale med Europa på».

Han ser planen som et verktøy for Russland til å diktere vilkårene, men advarer mot å akseptere noe mindre enn total seier.

Karaganov ble forresten intervjuet av Glenn Diesen og Alexander Mercouris i fjor:

På russiske sosiale medier og blogger (f.eks. via RIA Novosti-kommentarfelt) uttrykker brukere håp om at planen vil gi Russland territorielle gevinster uten store kompromisser. En anonym kommentar lød: «Trump kan rydde opp i alles hoder over natten. Bare koble fra Ukrainas livsopphold – fra Starlink. Men han gjør det ikke [enda]».

Kritiske og skeptiske synspunkter

Flertallet av ikke-statlige stemmer, inkludert blogger, journalister og vanlige brukere på X, ser planen som en svindel eller et svik mot russiske interesser. De frykter at den favoriserer USA/Europa og ignorerer Russlands ofre i krigen.

Vladimir Solovyov (TV-vert, men som kommentator uavhengig av direkte statlig redaksjon) og Margarita Simonyan (RT-sjef, ofte sett som semi-uavhengig) har kritisert planen offentlig. Solovyov kalte Vesten «ikke vår motpart, men bare et mål i sikte» og avviste Trumps møte med Zelenskij som irrelevant. Simonyan mente planen er for vag og risikerer å fryse konflikten uten russisk gevinst.

I sosiale medier-kommentarer til RIA Novosti-artikler (november 2025) er skepsisen utbredt:

«Kompromiss, sier du? På hvem sin bekostning? Alt USA har gjort mot Russland bryter internasjonale lover… Nå foreslår de å fjerne dette ulovlige (veldig delvis) så oligarkene våre kan puste fritt, mens vi gir fra oss det vi har vunnet med blodet til våre krigere».

«Trumps plan bør møtes med stor mistillit… Fryser i Kherson og Zaporizjzja langs frontlinjen, og spesielt bruk av frosne russiske aktiva. Hvorfor skal Russland betale for Ukrainas gjenoppbygging? Hvem gjenoppretter DPR, LPR, Kursk og Belgorod?»

«Hvor er valgene i denne ‘fantastiske’ planen? De i toppen godtar allerede terroristen Zelenskyj bare for å behage verdens hersker… Det er avskyelig og fornærmende for mennene som døde der Trump nå ‘ber’ oss trekke oss tilbake».

Andre X-brukere, som nasjonalistiske blogger, advarer mot «Istanbul 2.0» – en ny ydmykelse som verre enn tidligere forhandlinger. En post lød: «Vi trodde det ikke kunne bli verre enn Istanbul, men nei, vi tok feil igjen. Vi stolte på 82% av VTsIOM [meningsmåling] og ble lurt».

Samlet mønster

Patriotisk skepsis dominerer: Mange ikke-statlige russiske kommentatorer krever full seier og ser Trumps plan som et amerikansk PR-stunt som selger ut Russlands interesser.

Ikke-statlige kommentatorer frykter at den vil føre til en «frossen konflikt» der Russland mister momentum.

Kort sagt: Om det er et press på Putin noen vei i Russland så er det for å sikre full russisk seier og ikke inngår betydelige kompromisser.