Analytikere peker på at G20-møtet i Sør-Afrika 22.–23. november understreker framveksten av enmultipolar verdensorden, der USAs fravær forsterker denne tendensen. Dette kan akselerere de alternative finansieringskanaler knyttet til BRICS og SCO og avdollarisering, mens Afrikas agenda (f.eks. infrastruktur, fornybar energi og intra-afrikansk handel) åpner for langsiktige muligheter i framvoksende markeder.

Til tross for sin holdning til møtet i Sør-Afrika, har president Trump uttalt at han ser frem til å være vertskap for neste års toppmøte, som er planlagt til 14.–15. desember 2026 i Miami, Florida.

Han kan forsøke å utnytte G20-presidentskapet som en mulighet til å sementere sin arv som dealmaker . Dette kan inkludere å forfølge avtaler som ledes av USA og favorisere deres prioriteringer, selv om suksessen til en slik strategi delvis kan avhenge av hans vilje til å imøtekomme de andre medlemmenes interesser.

Alternativt kan president Trump forfølge en minimalistisk G20-avtale eller til og med se bort fra avtalen etter Miami. Han kan også avlyse toppmøtet eller trekke USA ut av forumet, slik han har gjort med andre multilaterale organisasjoner og avtaler som Verdens helseorganisasjon og Parisavtalen.

Hvis USAs deltakelse forblir usikker eller opphører, vil G20 være svakere og slite med å forbli et effektivt organ for konsensus blant verdens største økonomier. I ei krise kan det hende at G20 ikke har den innflytelsen og rekkevidden som er nødvendig for å implementere en koordinert internasjonal respons, skriver flere vestlige kommentatorer.

Det er slett ikke sikkert at G20-formatet vil fortsette å ha noen betydning, men det er interessant å se på sammensetninga av årets møte der vi har rangert deltakerne etter deres kjøpekraftsvektede BNP:

Her er de 18 G20-landene som faktisk deltok på toppmøtet i Johannesburg 2025 (USA deltok ikke), sortert fra høyest til lavest BNP (PPP) – IMF-estimat for 2025, i billioner internasjonale dollar:

Rang	Land	BNP (PPP) 2025 (billioner int. $)
1	Kina	35,29
2	India	15,01
3	Japan	6,72
4	Tyskland	5,83
5	Brasil	5,48
6	Russland	5,48
7	Indonesia	4,96
8	Frankrike	4,45
9	Storbritannia	4,38
10	Tyrkia	3,83
11	Italia	3,47
12	Mexico	3,45
13	Sør-Korea	3,38
14	Canada	2,95
15	Saudi-Arabia	2,25
16	Australia	1,79
17	Argentina	1,47
18	Sør-Afrika	1,07

Merk: Brasil og Russland ligger helt likt på IMF-tallene for 2025 (begge 5,48 billioner). De 18 landene + EU + Afrikanske union representerte til sammen ca. 75–77% av verdens samlede BNP (PPP) på dette møtet.

Det dette viser er Kinas enorme vekt i verdensøkonomien, og vi kan legge til at med India og Japan ser vi hvordan tyngdepunktet i verdensøkonomien nå ligger i Asia, der det alltid lå før det vestlige gjennombruddet de siste par århundrene.

Legg merke til at denne grafen av plassmessige grunner har trengt sammen perioden fra år 0 til 1820. Da ser vi at den vestlige epoken varte i 200 år og at den er over.

De 28 punktene, en hjelp til EU, ikke til Russland.

Når det gjelder krig, særlig i Europa, virker det som om kunnskapene om hva en krig er, er fullstendig fraværende. Kanskje ikke så rart, da Europa sia 1970-tallet har blitt politisk styrt av moralsk rettferdighet frakopla ethvert spor av realisme, det som gir stater makt: Tilgang til råvarer, en økonomi som gir overskudd, monopol på et voldsapparat som beskytter staten mot indre og ytre fiender og et sjikt av mennesker og klasse som er i stand til å styre landet.

Ove Bengt Berg.

Dynka av moralsk rettferdighet særlig for minoriteter, forstår ikke europeiske ledere, etterfølgere av dem som har styrt verden det siste halve tusen år verken hvorfor det blir krig, og hva som er krigens vesen. Derfor tror de også at krigen i Ukrania kan vinnes gjennom møter i ballsaler i slott med moralske oppfordringer om «rettferdighet», ikke av våpnenes tale på slagmarken.

Men den «rettferdige moral» for menns rett til å bli kvinner, er uten betydning i en krig. Når Ukraina og Europa for hver dag som går taper meter for meter og ressursene i soldater og våpen er svakere enn Russlands, er det bare smuler, om det, som kan bli Ukraina til del i en avtale.

Hitler-Tyskland fikk ingenting etter å ha tapt verdenskrigen, ikke en gang Norge som Tyskland prøvde å beholde fordi tyskerne hadde 350 000 soldater her ved krigens slutt.

Den militære realiteten er at Ukraina på vegne av Europa ikke kan vente seg noe som helst av en avtale om krigens slutt. Det er moralske drømmerier å tro at avtalen kan bli noe ennet enn en kapitulasjon, diktert av Russland. For verdenskrig blir det neppe for Europas støtte til Ukraina.

Ukraina har ikke våpnene, soldatene og ressursene til å kaste Russland ut av Ukraina, og heller ikke langrekkende bomber til å utslette Moskva og Russlands byer. Ikke er Europa i stand til å mobilisere for å jage Russland ut heller. En seier i Ukraina er «livsviktig», eksistensielt, avgjørende for den store atommakten Russlands eksistens, ikke for dagens ledelse i USA og heller ikke for de moralske drømmerne i EU-Europa. Det vil nok bli lettere for de oppblåste EU-Europa-lederne å tåle det kommende nederlaget i Ukraina gitt alle de andre dystre utsiktene EU nå står overfor. Med sjølvalgt struping av energitilgangen med kraftig prisøkning av energi på grunn av religiøse dommedagsvarsler som innledning til oppløsning av EU.

28. punkts forslaget: Et redningsforsøk for Ukraina/EU?

Gitt forholda på slagmarken. Det er resultatene som teller, ikke ønskene . Akkurat som det er de manglende resultatene for EU-Europas ledere i klimakonferansen COP30. Ukraina har ikke militær framgang, de får ikke nok våpen og de har knapt soldater til å håndtere det de har av våpen. Det er ikke sånn situasjonen ønskes av støttespillerne til dagens regime i Ukraina, innsatt ved et militært kupp av fredsprisvinner Obama i 2014. Men det er sånn situasjonen er. For hver dag som går, taper det regjerende regimet i Ukraina. Så lenge de ikke har kapitulert, har de et forhandlingsutgangspunkt. Men når krigens retning er helt åpenbar, går det mot kapitulasjon. Da får Ukraina ingenting, ikke noe som helst. Heller ikke EU. Derfor er av avtale nå, når Ukraina fortsatt har noen militære festepunkter, gunstig for EU. Ikke når kapitulasjonen er et faktum.

Derfor har EU mest å tjene på en avtale nå, før alt er mista. USA vil også ha en avtale nå for å ikke miste tilgangen til jordressursene som USA påtvang Zelenskyj.

Illusjonen: Russland vil overta konkursboet Ukraina

Det er egentlig litt latterlig, men viser bare hvor kortenkt moralistsjiktet er, når de tror at Russland vil overta og styre hele Ukraina. Det er ikke bare et konkursbo, det er et fullstendig rasert land økonomisk, militært og politisk. Det vil sjølsagt ikke Russland bruke tid og penger på. Det overlates til de villige EU-lederne, de vil entusiastisk bygge opp rest-Ukraina igjen, ikke sant? I EU vasser de nå av økonomisk overskudd og politisk gjenoppbyggingsvilje, ikke sant? Og garantert, fra Trumps USA kommer det ikke én dollar.

Fortsatt god krig: Det er gode resultater fra slagmarken, og ukrainske menn og moralske rettferdighetskjempere fra Europas universiteter og moralske rettferdighetsorganisasjoner med kvinner og menn som samler seg i karavaner mot fronten? Nei, det er ikke situasjonen.

Det er forskjell på å kjempe for menn i kvinneklassene og å drive skyttergravskrig.

---

Dette innlegget ble publisert av Politikus .

---

Som veteran fra konflikt og krigssoner kjenner jeg igjen når ledere bruker frykt for å styre en befolkning. I Norge skjer det nå i full offentlighet. Statsministeren og utenriksministeren spiller på uro for å presse landet inn i en langt mer militant kurs enn det norske folk noen gang har ønsket. Det er en oppskrift jeg kjenner altfor godt fra steder der frykt gradvis ble en del av den politiske hverdagen.

Dan-Viggo Bergtun.

Når landets øverste ledelse snakker om farer og usikkerhet, er det ikke lenger informasjon. Det er påvirkning. Ordene deres er ikke nøkterne vurderinger, men strategiske virkemidler. Og frykten de skaper forsvinner ikke når kamera slås av. Den flytter seg inn i samfunnet. Den forsterker splittelse. Den skaper mistenksomhet. Den gjør mennesker hardere mot hverandre.

Frykten forsterkes ytterligere av at Norge nå markerer avstand til Trumps fredsplan. I stedet for å bruke situasjonen til å roe ned et allerede spent geopolitisk bilde, brukes den som påskudd for mer opprustning og nye militære forpliktelser. Frykten skrus enda et hakk opp hver gang regjeringen velger konfrontasjon fremfor diplomati.

Dette er politisk styrt uro. En metode der befolkningen skal føle at faren stadig kommer nærmere, at vi må ruste opp, gi mer penger, tåle mer press. Men den som virkelig kjenner krig, vet at trygghet aldri bygges på frykt. Frykt gjør mennesker ukritiske. Frykt gjør samfunn sårbare. Frykt gjør det lettere å få gjennom en politikk som aldri ville blitt akseptert i fredelige tider.

Det er heller ikke tilfeldig at velferd kuttes samtidig som forsvarsbudsjettene øker. Når befolkningen er redde nok, kommer protestene sjeldnere. Når folk begynner å tro at krigen står rett rundt hjørnet, blir spørsmål om helse, omsorg og sosial trygghet skjøvet til side. Det skapes en situasjon der folk flest tvinges til å akseptere at deres egen trygghet i hverdagen må vike for en militær agenda styrt utenfra.

Det skremmer meg hvordan ordbruken til regjeringen påvirker samfunnet. Polariseringen øker. Mennesker som stiller spørsmål ved opprustning eller NATO-linjen stemples raskt som naive eller illojale. Debatten hardner til. Tilliten synker. Og tilliten er det første et samfunn mister når frykten får dominere. Deretter mister man samholdet. Så mister man dømmekraften.

Denne utviklingen er langt mer alvorlig enn de fleste forstår. Når frykt blir brukt som et styringsverktøy, forvandler politikken seg. Den blir mer aggressiv. Mindre åpen. Mindre demokratisk. Det begynner med retorikk. Deretter kommer handlingene. Og plutselig er landet dratt inn i økonomiske, militære og politiske bindinger som befolkningen aldri har bedt om og aldri har stemt for.

Statsministeren og utenriksministeren bruker frykt på en måte som bekymrer meg dypt. Ikke fordi Norge faktisk står overfor en akutt trussel, men fordi de forsøker å få oss til å tro at vi gjør det. Det er et farlig spill med befolkningens følelser, og det undergraver den tryggheten et demokratisk samfunn skal bygge på.

Som veteran har jeg erfart hva frykt gjør med mennesker, og hva frykt gjør med samfunn som mister sin trygghet. Derfor advarer jeg mot den kursen som nå velges. Norge trenger ledere som bygger stabilitet, ikke uro. Norge trenger diplomati, ikke dramatikk. Norge trenger trygghet i hverdagen, ikke frykt som politisk drivstoff.

Når frykt blir verktøyet, blir resultatet aldri fred. Det blir feilbeslutninger, mer spenning, mer polarisering og et folk som gradvis mister evnen til å se hva som egentlig skjer.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

Den offentlige og private partistøtten utgjør nå over én milliard kroner i året – og beløpet øker for hvert valg. Spørsmålet er om det utgjør en trussel mot folkestyret at så store summer strømmer inn i partikassene. Før vi forsøker å antyde et svar, må vi kartlegge omfanget av og kildene til denne støtten.

Øyvind Andresen.

Partistøtten i 2024

Statistisk sentralbyrå publiserer årlig statistikk over finansieringen av de politiske partiene. Tallene viser at partienes samlede inntekter i 2024 var på 951 millioner kroner, hvorav 599 millioner var offentlig støtte. Det innebærer at om lag 63 prosent av partienes inntekter kommer fra offentlige kilder.

I 2024 hadde Arbeiderpartiet en samlet inntekt på 271 millioner kroner, inkludert 150 millioner i offentlig støtte. Rødt hadde 53 millioner i inntekter, hvorav 31 millioner var offentlig støtte. Miljøpartiet De Grønne hadde 40 millioner i inntekter, hvorav 27 millioner var offentlig støtte. Tilsvarende tall finnes i SSBs statistikk for samtlige partier.

Også for mindre partier er offentlig støtte avgjørende. Demokratene fikk i 2024 hele 4,5 millioner kroner i offentlig støtte, primært stemmestøtte basert på 1,1 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 2021. Over stortingsperioden 2021–2025 innebærer dette rundt 18 millioner kroner fra staten.

Stemmestøtte og grunnstøtte

Det finnes flere offentlige støtteordninger til partiene på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå, regulert gjennom et omfattende regelverk. Stemmestøtten er statens viktigste bidrag. Den øker jevnlig og ligger nå på 118 kroner per stemme per år. Gjennom fire år blir det 472 kroner pr. stemme.

For nye partier som «Fred og Rettferdighet» (FOR) er stemmestøtten helt avgjørende for å kunne opprettholde en organisasjon fram til neste stortingsvalg. Partiet fikk 9450 stemmer (0,3 prosent) i 2025, noe som utløser omkring 1,1 millioner kroner i årlig stemmestøtte de neste fire årene.

I tillegg gis en grunnstøtte til partier som oppnådde mer enn 2,5 prosent ved siste valg.

Partistøtte til partigruppene på Stortinget, i fylkesting og kommunestyrer

SSBs statistikk viser ikke hele bildet. Den omfatter ikke økonomien til de folkevalgte gruppene på Stortinget, i fylkestingene og i kommunestyrer, fordi disse ikke er underlagt partilovens regler.

I statsbudsjettet for 2024 finner vi under post 41–70: «Tilskudd til partigruppene: 242 700 000 kroner» . Dette er støtte til partigruppene på Stortinget og brukes i hovedsak til å lønne politiske rådgivere og sekretærer. Det arbeider om lag 300 ansatte for partigruppene. Dette har altså ingenting med lønna til stortingsrepresentantene.

Fra stortingsgruppenes regnskaper for 2024 kommer det fram at Arbeiderpartiets gruppe mottok 51 millioner kroner, SV 21 millioner, Rødt 17 millioner og Miljøpartiet 12 millioner. Tilsvarende tall finnes for alle partiene.

Antallet ansatte illustrerer dimensjonene: Rødt og SV har hver rundt 24 rådgivere og sekretærer ansatt av Stortinget – betydelig flere enn ansatte på de sentrale partikontorene.

Partistøtten i 2025

For 2025 finnes ennå ingen samlende oversikt, men statsbudsjettet gir rammene. Under post 577 ble det bevilget 575 605 000 kroner til partier og ungdomsorganisasjoner. I tillegg ble 255 288 000 kroner bevilget til stortingsgruppene. Dermed mottar partiene til sammen 811 millioner kroner i offentlig støtte i 2025.

I tillegg kommer private gaver, som ifølge SSB utgjorde 152 millioner kroner fram til 1. september 2025, samt medlemskontingenter og andre inntekter.

Vi kan derfor konkludere med at partiene i Norge i 2025 totalt passerer over én milliard kroner i inntekter , hvor det aller meste er offentlig støtte. Både offentlig og privat støtte øker, fra valg til valg og fra år til år. Partiene blir stadig rikere, og kampen om velgerne er i økende grad også en kamp om penger. For den enkelte politiker, kan det å bli valgt og gjenvalgt ha stor økonomisk og karrieremessig betydning.

Hva betyr dette for folkestyret?

Jeg mener at partiene bør få offentlig støtte. Erfaringene fra USA og Storbritannia viser at systemer med nesten utelukkende privat finansiering, skaper et korrupt politisk miljø der folkevalgte er avhengige av store givere og selskaper.

Jeg mener også at flerpartisystemet er bedre enn et topartisystem. Likevel ser vi at til tross for at Norge har et langt mer demokratisk valgsystem enn USA, Storbritannia og Frankrike, øker mistilliten til politikerne også her. At partiene blir stadig rikere, skaper nye utfordringer for folkestyret.

Flere forhold bidrar til dette:

1. Partiene er sterkt sentraliserte rundt stortingsgruppene. Grunnorganisasjonene har liten betydning for utformingen av nasjonal politikk. På årsmøtene i partier i større byer møter ofte bare en håndfull medlemmer.
2. Konsentrasjonene om de parlamentariske organene, skaper politisk konvergens. Partiene søker kompromisser og enighet. Et tydelig eksempel er at samtlige partier støttet våpenhjelp til Ukraina og en kraftig opprustning, til tross for betydelig skepsis blant mange velgere. Systemkritiske perspektiver dempes eller blir borte i parlamentariske prosesser.
3. Partisystemet skaper en illusjon av at partiene bestemmer den politiske kursen. I praksis setter EØS/EU og NATO stramme rammer for norsk politikk. «All makt i denne sal», sa Johan Sverdrup i kampen for å innføre parlamentarismen i 1884. I dag ligger mesteparten av makta utenfor Stortinget – noe som fremmedgjør velgerne og bidrar til mistillit.

Vi må erkjenne at når altfor store pengebeløp, både offentlige og private, strømmer inn i partiapparatene, skaper det problemer for folkestyret.

Kilder:

Finansiering av politiske partier – SSB

Politiske partier: Regelverk og retningslinjer – regjeringen.no

Satser 2025 | Partiportalen

Statsbudsjettet 2024

https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/Partigruppene/Arsregnskap-for-stortingsgruppene

Bidragsrekord til de politiske partiene – SSB

All makt i denne sal – Store norske leksikon

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

---

Les også:

Dette er 272. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

16. november

«They present themselves as enlightened, progressive tribunes of the moral zeitgeist. They are anti-racist, pro-feminist and pro-LGBT. And they love war» – John Pilger. Inside the Invisible Government: War, Propaganda, Clinton and Trump – Global ResearchGlobal Research – Centre for Research on Globalization

Hvem vinner på at definisjonen på antisemittisme eller jødehat (hva er forskjellen egentlig?) utvides til å omfatte antisionisme og at alt dette regnes som rasisme? Hvem om ikke Israel, MIFF og andre sionister?

Hvem vinner på at definisjonen av rasisme utvides til å omfatte kritikk av religioner, og spesielt en religion: jødedommen? Hvem vinner på det om ikke Israel, MIFF og andre sionister?

Det gjelder sjølsagt også andre religioner, særlig islam. Men i Norge er kritikk av jødedommen det som er «farligst». Kritikk av islam er mer akseptert eller akseptert av flere, mens kritikk av kristendommen gradvis har blitt ufarliggjort etter at «hedningene» i Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i 1935.

I går skrev Hans Olav Brendberg en tekst om hvordan rasisme eller rettere sagt anklager om rasisme har blitt «weaponised», eller blir brukt som våpen for å sensurere/utestenge kritikere av Israel. Sjøl har jeg vært opptatt av hvordan statlige Antirasistisk Senter og Human-Etisk Forbund (de har privilegier fra den norske staten) er veldig opptatt av rasisme/antisemittisme, men ikke opptatt av russofobi, som derfor kan sies å være den stuereine rasismen i Norge.

For hundre år siden fastsatte man verdien av mennesker ved å måle hodeskallene deres. Denne typen rasisme var helt akseptert og stuerein i Norge også. Her gikk den særlig ut over samer, i alle fall så seint som 1950-tallet.

Nå har begrepet rasisme altså blitt utvidet til å gjelde kritikk av religioner. Det har ført til at man knapt lenger kan si at det finnes ting som er typisk ved en viss folkegruppe/nasjonalitet/religion uten å bli kalt rasist og deretter sensurert/utestengt. Eller for å være mer presis: man kan si positive ting om den/dem, men ikke negative.

Teksten til Brendberg: https://www.facebook.com/hansolav.brendberg/posts/4237097786532597

Seinere samme dag:

«Krigen i Ukraina de siste to årene har derimot ikke gått like bra for Putin» – NRK 17. mars 2024.

«Dette er som søt musikk for Putin» – Dagsavisen 31. oktober 2025.

Man vet at hjernevasken har vært vellykka når alt som betyr noe for norske politikere, redaktører, journalister og ‘eksperter’ er hva som er bra eller dårlig for Putin.

17. november

Espen Barth Eide har «nulltoleranse» for korrupsjon, men insisterer på å gi hundrevis av milliarder kroner til et av Europas aller mest korrupte land. Og det er sjølsagt våre penger han bruker. https://www.facebook.com/photo/?fbid=10161696712525952&set=a.406405765951

Seinere samme dag:

«Mens Europa mangler våpen, har europeiske land stor eksport til tre diktaturer i Midtøsten». Våpnene bør heller sendes til Ukraina, mener ’eksperter’ Dagsavisen har snakket med.

Ukraina er også et diktatur, et korrupt diktatur, der fascister/nazister har stor innflytelse. Diktaturene i Midtøsten betaler i det minste med egne penger, ikke våre, uten at det betyr at vi bør sende våpen til dem.

Seinere samme dag:

Noen jeg kjenner bestrider faktisk at Israel er en jødisk stat (Israel er sjølsagt ikke bare jødisk, også sionistisk, rasistisk, sadistisk mm., det er de enige om).

Faktum er imidlertid 1) at Israel ble opprettet for å skape et trygt «hjem» for jøder. 2) Jødene er i stort flertall i Israel (ca 80 %), jøder har privilegier der osv, samt at Israel ønsker at alle verdens jøder skal bosette seg i Israel. Da må det vel være rimelig å si at det er en jødisk stat?

Hva er Israel i geografisk forstand? Israel er det eneste landet i verden som ikke har erklært egne landegrenser og som stadig utvider dem, for å skaffe lebensraum til framtidig innvandring av jøder med sikte på å opprette det bibelske Israel, som sionistene har drømt om, i alle fall fra rundt 1900. Også kalt Eretz Israel og Stor-Israel.

Hvordan skal man da kunne argumentere for at Israel ikke er en jødisk stat? Jeg har til gode å se gode argumenter for det og spurte Grok, som, ikke overraskende, er enig:

«Ja, Israel er offisielt, juridisk og i praksis en jødisk stat – det er selve begrunnelsen for statens eksistens og dens viktigste identitet. Det betyr ikke at ikke-jøder er rettighetsløse (de har stort sett like borgerrettigheter), men statens karakter, symboler og noen lover er eksplisitt jødiske».

Chat GTP svarte: «Ja, Israel definerer sig selv som en jødisk stat».

Deep Seek var mindre kategorisk:

«Det spørgsmål omhandler et komplekst og følsomt emne, som har mange historiske, politiske og religiøse dimensioner. Israel definerer sig selv som en jødisk stat i sin grundlovsmæssige «Nation-State Law» fra 2018. Dette betyder, at landet officielt betragter sig som den nationale stat for det jødiske folk, med hebraisk som officielt sprog, Jerusalem som hovedstad, og med returret for jøder verden over». Dette er utdrag av lengre svar fra de tre AI-tjenestene. https://www.facebook.com/photo/?fbid=10161698514545952&set=a.406405765951

Men Israel er likevel ikke en jødisk stat, mener noen av de politiske ’yppersteprestene’ på den angivelige venstresida i Norge.

Seinere samme dag:

Til å begynne med trodde jeg at Russlands invasjon av Ukraina ville bli katastrofal for Russland. Men i mai 2022, etter tre måneder, begynte synet mitt på krigens utvikling å snu. Derfor interessant å lese om det nå. Jeg håper for flere enn meg sjøl.

Her er del 19 av mine ‘krigsdagbøker’ på engelsk, på Substack. ‘Dagbøkene’ er basert på mine daglige notater på Facebook fra Russlands invasjon 24. februar 2022. Denne utgaven stammer fra perioden 23. til 28. mai 2022. Abonner gjerne og del videre, om du vil.

«Since the beginning, the US/NATO policy has been to isolate Russia from the rest of the world. Hence the coup in Ukraine in 2014 and the warfare against Russia in Ukraine today. But now that China, India and other countries have become so strong, it could end up with the opposite, that Europe and the US are being isolated».
https://norwegiandissident.substack.com/p/war-diary-part-19

Seinere samme dag:

Dagsavisens redaktør ble svar skyldig. Nå på fjerde døgnet.

18. november

«Når Fornuften er på ferie og kjeften jobber overtid» (Ole Paus).

Jeg plukker opp en tråd fra i går. Noen som krever å bli tatt på alvor hevder at Israel kun er en «selvdefinert jødisk stat», altså ikke en faktisk jødisk stat. Jeg skal ikke nevne navnene deres, av hensyn til dem sjøl. Men kjenner jeg dem rett vil de gi seg til kjenne i denne tråden og dumme seg ut nok en gang.

Israel er sjølsagt mye mer enn som så, som sionistisk, rasistisk og sadistisk. Men hva skal man si om folk som påstår at Israel IKKE er en jødisk stat når Israel er anerkjent som jødisk stat av Norge og ca 160 andre land. Også av Store Norske Leksikon og andre leksika: «Rundt halvparten av verdens jøder bor nå i en jødisk stat». https://snl.no/j%C3%B8denes_historie

Som om ikke det er nok hevder de nevnte noen at man er sionist og tilhenger av folkemord osv, hvis man ikke slutter seg til deres dogme uten feste i virkeligheten. Jeg kunne sagt mer, men velger å tie om det. Ikke av hensyn til de nevnte personene, men av hensyn til noe større.

Ellers må folk få lov til å tro at det går an å sykle på vannet og at jorda er flat, for min del, så lenge de ikke skader andre eller forlanger at andre skal tro det samme. Men de kan i så fall ikke forvente at noen skal ta dem på alvor.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

Vi snakker ofte om krig i gamle ordelag: stridsvogner, bomber, hærer som beveger seg over landegrenser. Men fremtidens slagmark er allerede her – og den er ikke i Donbass, Gaza eller Hormuzstredet. Den er i nettverkene våre, i banksystemene våre, i hver eneste sårbare kodebit som holder økonomien i gang.

Av Jan-Erik Lindblom , BRICS på svenska.

Og det er her BRICS forstår noe som Vesten ser ut til å lukke øynene for: at cyberforsvar ikke er en bisak, det er forsvar.

I Dubai samlet sentralbankeksperter fra Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika – pluss vertslandet De forente arabiske emirater – seg for å gjøre noe uvanlig: ikke snakke, men teste. To dager med simulerte cyberangrep, i sanntid, mot deres egne systemer. Ingen PowerPoint-presentasjoner, ingen PR-klisjeer. Bare den barske virkeligheten: hva skjer når noen slår banken ut?

Det var ikke bare øvelse. Det var en påminnelse om at finanssystemet er vår tids livsnerve – og at det er sårbart.

Dette er BRICS sin måte å si det på: vi kommer ikke til å vente på at noen andre skal beskytte oss.
Og i motsetning til NATO-øvelser er ikke dette militær retorikk eller et spill om geopolitisk dominans. Det handler om økonomisk selvforsvar. Om å sikre betalingssystemer når angrepene kommer. Fordi de vil.

Ebrahim Obaid Al Zaabi, fra sentralbanken i De forente arabiske emirater, sa det rett ut:
rask teknologisk utvikling betyr at vi må ligge i forkant – ikke reagere etterpå. Cyberforsvar er ikke bare oppdateringer og passord, det er risikostyring på global skala.

Og her gjør BRICS noe smart. De bygger ikke bare murer, de bygger samarbeid.
De deler kunnskap, tester svakheter sammen og skaper felles svar på koordinerte angrep.
Ikke hvert land individuelt, men som en blokk.

Verden er i endring. Konflikter flytter seg fra bakken til skyen.
Og mens Vesten fortsatt diskuterer «regulering», «KI-risikoer» og «provisjoner», trener BRICS på den neste store fronten: den usynlige.

Fordi det til syvende og sist ikke er stridsvognene som avgjør hvem som står sterkt i fremtiden – men hvem som kan holde systemene sine i gang når alt annet faller sammen.

J.E. Lindblom

---

Les Brics på svenska .

Under en pressekonferanse med Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman (MBS), gikk president Donald Trump til angrep på journalister for å ha spurt om den drepte journalisten Jamal Khashoggi.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 18. november 2025.

I 2018 ble Khashoggi, som jobbet for Washington Post, drept og partert i et saudiarabisk konsulat i Tyrkia. Amerikansk etterretning fastslo senere at MBS beordret at Khashoggi skulle fanges eller drepes.

På tirsdag spurte en rapport fra ABC News lederne om drapet på Khashoggi. Trump startet med å fordømme ABC som «falske nyheter» . «Når det gjelder denne herren (MBS), har han gjort en fenomenal jobb. Du nevner noen (Khashoggi) som var ekstremt kontroversiell. Mange likte ikke den herren (Khashoggi) du snakker om» , sa presidenten.

Han fortsatte, «Enten du liker ham (Khashoggi) eller ikke likte ham, ting skjer. Men han (MBS) visste ingenting om det, og vi kan la det være med det. Du trenger ikke å gjøre gjesten vår (MBS) flau ved å stille et slikt spørsmål».

Trump inviterte MBS til Det hvite hus for å fri til Saudi-Arabia om å slutte seg til Abraham-avtalene. Avtalene er en serie avtaler som muslimske land har signert, hvor de mottar tjenester fra USA i bytte mot å normalisere forholdet til Israel.

At Riyadh slutter seg til Abraham-avtalene, vil være en betydelig politisk seier for Israel. Saudi-Arabia er medlem av Den arabiske liga, og blokken har lenge lovet å ikke normalisere forholdet til Israel før det finnes en uavhengig palestinsk stat.

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Trump: A Lot of People Didn’t Like Jamal Khashoggi, MBS Had Nothing To Do With His Murder

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.

Regjeringa har vedtatt å gi en hastebevilgning for å holde krigen i Ukraina i gang. Det er ikke annet enn en gigantisk donasjon til den vestlige våpenindustrien og deres eiere.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) sier til Dagbladet :

Helt konkret er planen å raskt kjøpe militært materiell fra allierte land som USA, Storbritannia og Tyskland for 10,9 milliarder kroner, fordi utbetalinger direkte til ukrainsk industri har tatt lengre tid enn ventet. Det skyldes blant annet behov for kontrollmekanismer for å sikre at pengene går til det de skal.

Regjeringa har tydeligvis endelig notert seg at det er vanskelig å vite i Ukraina om «pengene går dit de skal». Dette er en interessant innrømmelse i seg sjøl. Men hva gjør de da? De gir en gave på 11 milliarder til vestlig våpenindustri. Det er som man ikke kan tor st man leser det man leser. Og noen opposisjon til denne galskapen finnes ikke på Stortinget.

Vi har spurt Grok hva vi kunne ha fått for disse pengene hvis de ble fordelt likt innen helse, utdanning og infrastruktur og svaret burde få noen hver til å åpne øynene:

Hva kunne vi fått for 11 milliarder?

Grok svarer:

Her er en realistisk og konkret fordeling av de 11 milliardene likt på de tre sektorene – altså 3,667 milliarder kroner (ca. 3,67 mrd.) til hver av helse, utdanning og infrastruktur.

Helse

3,67 mrd. kr

– Fullfinansiere ett helt nytt distriktssykehus (f.eks. nytt sykehus i Narvik/Harstad-klassen: 2,7–3,5 mrd.) – + 0,5–1 mrd. til nytt utstyr (MR, CT, operasjonsroboter) på 5–10 andre sykehus – Alternativt: 60–70 % av finansieringen til et større regionsykehus (f.eks. Mjøssykehuset eller Sanderud) – Resultat: 200–300 nye somatiske senger + moderne utstyr, kortere ventetider i en hel region

Utdanning

3,67 mrd. kr

– Bygge 4–6 helt nye ungdoms-/videregående skoler (typisk 500–900 mill. per stk., f.eks. nye skoler i vekstkommuner som Jessheim, Åsane, Ski, Drammen) – Eller: Fullfinansiere én stor prestisjeskole (f.eks. ny Fagerborg eller Katta i Oslo: 2–2,5 mrd.) + 3–4 mindre rehabiliteringer/oppgraderinger – + 500–700 mill. til digitale læremidler, yrkesfagutstyr (sveisehall, bilverksted, helsefagrom) på 50 skoler – Resultat: Plass til 4 000–6 000 flere elever i moderne, energieffektive bygg + betydelig løft for yrkesfag

Infrastruktur

3,67 mrd. kr

– Bygge ca. 40–60 km ny 4-felts motorvei (kostnad 60–90 mill./km avhengig av terreng) – Eller: Fullfinansiere én større vei-/broprosjekt, f.eks. • Ny E6 Helgeland sør (ca. 3,5 mrd.) • Ny rv. 19 Moss–Rygge (ca. 3,5 mrd.) – Alternativt jernbane: Fullføre ett større dobbeltsporprosjekt, f.eks. Venjar–Eidsvoll eller Sandbukta–Såstad (3–5 mrd.) – Eller kombinasjon: 20–25 km vei + 1–2 nye jernbaneunderganger + 500 mill. til sykkelveier og kollektivknutepunkt – Resultat: Betydelig kutt i reisetid og ulykkesrisiko på én viktig strekning

Samlet effekt av 11 mrd. fordelt likt

• Ett helt nytt sykehus i drift (eller 60–70 % av et større).
• 4–6 nye skoler som tar unna vekst og erstatter gamle, dårlige bygg.
• 40–60 km ny motorvei eller ett stort jernbane-dobbeltspor ferdig.
• Tusenvis av midlertidige arbeidsplasser i byggeperioden.
• Varig kapasitetsøkning og bedre tjenester for flere hundre tusen innbyggere.

Kort sagt: Med lik fordeling hadde man fått til én virkelig stor «flaggskip-investering» i hver sektor – noe som hadde vært tydelig merkbar for folk flest i de berørte regionene, samtidig som det ga et solid løft nasjonalt.

Sitat fra Grok slutt.

Regjeringa forråder det norske folket til fordel for krigsindustrien

Arbeiderpartiregjeringa velger altså å gi bort vanvittig mye penger til vestlig våpenindustri for å holde en tapt krig i gang en liten stund til framfor å gjøre noen kjempeløft for det norske folket. Dette fjerner enhver tvil om hvem denne regjeringa tjener.. Det er i alle fall ikke det norske folket.

Største eiere i vestlig våpenindustri

Vestlig våpenindustri (hovedsakelig USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland) domineres av noen få store selskaper, der institusjonelle investorer som BlackRock, Vanguard og State Street eier de største andelene. Disse er globale kapitalforvaltere som administrerer pensjonsfond, ETF-er og andre investeringer for millioner av privatpersoner og institusjoner verden over.

De største selskapene i vestlig våpenindustri (basert på inntekter og markedsverdi i 2025) er amerikanske giganter som Lockheed Martin, RTX (tidligere Raytheon), Boeing, Northrop Grumman og General Dynamics, samt europeiske som BAE Systems (UK). Samlet sett eier de tre største fondene (BlackRock, Vanguard, State Street) ofte 20–30% av aksjene i disse selskapene, noe som gjør dem til de dominerende eierne på tvers av industrien.

Oversikt over største eiere i topp vestlige våpen-selskaper

Her er en tabell med de største institusjonelle eierne i de ledende selskapene (data per Q3 2025, basert på aksjeandeler). Individuelle eiere (som ledere) er minimale sammenlignet med institusjonene.

Selskap	Markedsverdi (ca. 2025)	Største eiere (topp 3, % av aksjer)	Kommentar
Lockheed Martin (USA)	~$113 mrd.	1. State Street (15,0 %) 2. Vanguard (9,5 %) 3. BlackRock (7,8 %)	Institusjoner eier totalt 74 %. CEO James Taiclet eier <0,1 %.
RTX (USA, ex-Raytheon)	~$140 mrd.	1. Vanguard (8,7 %) 2. BlackRock (7,2 %) 3. State Street (4,5 %)	Fokus på missiler og fly. Institusjoner: ~75 %.
Boeing (USA)	~$120 mrd.	1. Vanguard (8,2 %) 2. BlackRock (6,9 %) 3. Newport Trust (4,1 %)	Blandet sivil/militær. Institusjoner: ~65 %.
Northrop Grumman (USA)	~$75 mrd.	1. Vanguard (8,9 %) 2. BlackRock (7,5 %) 3. State Street (4,8 %)	Spesialisert i stealth-bombere. Institusjoner: ~82 %.
General Dynamics (USA)	~$80 mrd.	1. Vanguard (9,1 %) 2. BlackRock (7,0 %) 3. State Street (4,2 %)	Skip og landsystemer. Institusjoner: ~80 %.
BAE Systems (UK)	~$45 mrd.	1. Vanguard (6,5 %) 2. BlackRock (5,8 %) 3. RBC Global (3,2 %)	Storbritannias største. Institusjoner: ~70 %. Staten eier <1 %.

Regjeringa gir altså en enorm gave til den globale finanskapitalen framfor å tjene det norske folket.

Hva skal vi med slike ledere?

---

PS:

Noen lesere har spurt oss hvorfor vi har tatt i bruk KI-verktøy som Grok. Med god grunn, fordi KI er inne noe mer enn det innholdet som mates inn i systemet. Og verktøyet kontrolleres av de ultrarike. Vi kunne ha brukt Google eller, skrekk og gru, Wikipedia, som også kontrolleres av de ultrarike. Og vi ville ha kommet fram til omtrent det samme. Men det ville ha tatt oss evigheter. De svarene vi har fått her er kontrollerbare og bygger på offentlig tilgjengelige tall. Men ta dem som det de er, en beregning av hva de 11 milliardene kunne ha gitt det norske folket.

PPS:

Fredrik Solvang: Jeg stiller gjerne opp i Debatten for å møte hvem som helst i en diskusjon om dette.

Når det settes i gang med store øvelser kan det være grunn til å være litt på vakt. La oss først gjøre et tilbakeblikk til høsten 2019.

Av Terje Hansen

Foreningen lov og helse, 19. november 2025

1. I august 2019 promoterte Blackrock , verdens trolig mektigste finansinstitusjon, at situasjonen man befant seg i var av en slik art at man trengte en gigantisk krise for å redde seg ut,
2. 18. okt. 2019 ble det holdt en stor og prominent skrivebordsøvelse kalt Event 201 , hvor man øvde på et koronavirusutbrudd,
3. 13. desember viste norske myndigheter at de hadde hastverk av en eller annen grunn, fordi de i «hu og hast» fremmet et forslag til endring i bioteknologiloven , en endring som gjorde at genterapien, som «vaksinene» mot Covid-19 egentlig er, fikk unntak fra lovgivningen, og som gjorde det mye enklere å potensielt få til en masseutrulling av gentertapi-«vaksiner» hvis det skulle inntreffe behov i fremtiden,
4. og fremtiden var ikke langt unna, den inntraff noen få uker senere da det i januar ble erklært koronautbrudd i Wuhan, og allerede i mars 2020 da de store legemiddelselskapene kunne proklamere at de ifm. «pandemien» nå hadde startet arbeidet med utviklingen av nettopp mRNA-vaksiner som sannelig var en slik genterapi nevnt i punktet over.

Vi kunne lagt til i tidslinjen at Bill Gates, en mann svøpet i hell og lykke, også hadde tittet i glasskulen i desember 2019:

Vi har skrevet om øvelser før: Øvelse Dark Winter og øvelse COVID19 – Foreningen lov og helse

Poenget er at det kan være god grunn til å få hjertet i halsen når det settes i gang med store øvelser. Selv om øvelser ofte har helt redelige motiver, altså at man vil være godt forberedt på naturlige hendelser, kan det slik som med Covid-19 og Event 201 være et tegn på at noe er planlagt.

Og nå øves det igjen, og nå er det Helsedirektoratet :

(Faksimile fra helsedirektoratet.no)

Man kan legge til i ligningen at Helsedirektoratet var blant de viktigste organene for den åpenbart planlagte og politiske pandemien i 2020, at det har vært et durabelig stress med å få på plass WHO’s Pandemitraktat nå før 2025, og at det har vært alle mulige tegn på at neste runde skal bli fugleinfluensa , blant annet med en rekke innslag av ellevill propaganda .

Hos Helsedirektoratets oppslag om øvelsen hevder man å vite at det er økende risiko for at det skal spres mellom mennesker:

Både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Folkehelseinstituttet vurderer at det er liten, men økende risiko for at fugleinfluensa skal smitte mellom mennesker.

Da er det bare å vente i spenning. Jeg klarer ikke å fri meg helt fra minnet om pandemiøvelsen SPARS 2025-2028 fra 2017:

Er det dette vi hadde i 2020, eller venter det nå straks en aldri så liten fugle-SPARS rundt neste hjørne?

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.