Katastrofen i Ukraina-krigen og et langsiktig skifte i amerikanske interesser gjør et stabilere og mer velstående Europa usannsynlig.
John J. Maersheimer.
Denne talen ble holdt til Europaparlamentet i Brussel 11. november 2025.
Europa er i store problemer i dag, hovedsakelig på grunn av Ukraina-krigen, som har spilt en nøkkelrolle i å undergrave det som tidligere var en stort sett fredelig region. Dessverre er det lite sannsynlig at situasjonen vil bli bedre i årene som kommer. Faktisk vil Europa sannsynligvis være mindre stabilt fremover enn det er i dag.
Den nåværende situasjonen i Europa står i skarp kontrast til den enestående stabiliteten Europa opplevde under unipolartiden, som varte fra omtrent 1992, etter at Sovjetunionen kollapset, og frem til 2017, da Kina og Russland fremsto som stormakter og forvandlet unipolaritet til multipolaritet. Vi husker alle Francis Fukuyamas berømte artikkel fra 1989 – «Historiens slutt?» – som argumenterte for at liberalt demokrati var forutbestemt til å spre seg over hele verden og bringe fred og velstand i kjølvannet. Dette argumentet var åpenbart fullstendig feil, men mange i Vesten trodde på det i mer enn 20 år. Få europeere forestilte seg i unipolaritetens glansdager at Europa ville være i så store problemer i dag.
Så, hva gikk galt?
Ukrainakrigen, som jeg vil argumentere for ble provosert frem av Vesten, og spesielt USA, er hovedårsaken til Europas usikkerhet i dag. Likevel er det en annen faktor som spiller inn: skiftet i den globale maktbalansen i 2017 fra unipolaritet til multipolaritet, som garantert ville true sikkerhetsarkitekturen i Europa. Likevel er det god grunn til å tro at dette skiftet i maktfordelingen var et håndterbart problem. Men Ukrainakrigen, kombinert med multipolaritetens fremvekst, garanterte store problemer, som sannsynligvis ikke vil forsvinne i overskuelig fremtid.
La meg begynne med å forklare hvordan slutten på unipolaritet truer grunnlaget for europeisk stabilitet. Deretter vil jeg diskutere effektene av Ukrainakrigen på Europa og hvordan de samhandlet med skiftet til multipolaritet for å endre det europeiske landskapet på dyptgripende måter.
Skiftet fra unipolaritet til multipolaritet
Nøkkelen til å bevare stabiliteten i Vest-Europa under den kalde krigen og hele Europa under det unipolare øyeblikket var den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa, som var en del av NATO. USA har selvsagt dominert denne alliansen fra starten av, noe som har gjort det nesten umulig for medlemslandene under den amerikanske sikkerhetsparaplyen å kjempe mot hverandre. I praksis har USA vært en mektig pasifiserende kraft i Europa. Dagens europeiske eliter erkjenner dette enkle faktum, noe som forklarer hvorfor de er dypt forpliktet til å beholde amerikanske tropper i Europa og opprettholde et USA-dominert NATO.
Det er verdt å merke seg at da den kalde krigen tok slutt og Sovjetunionen var i ferd med å trekke sine tropper ut av Øst-Europa og sette en stopper for Warszawapakten, hadde ikke Moskva noen innvendinger mot at et USA-dominert NATO skulle forbli intakt. I likhet med vesteuropeerne på den tiden forsto og verdsatte sovjetiske ledere en slags «sorry»-logikk. De var imidlertid sterkt imot NATO-utvidelse, men mer om det senere.
Noen vil kanskje hevde at EU, ikke NATO, var hovedårsaken til europeisk stabilitet i den unipolare perioden, og at det var derfor EU, ikke NATO, vant Nobels fredspris i 2012. Men dette er feil. Selv om EU har vært en bemerkelsesverdig vellykket institusjon, er dens suksess avhengig av at NATO opprettholder freden i Europa. Hvis man snur Marx på hodet, er den politiske og militære institusjonen basen eller fundamentet, og den økonomiske institusjonen er overbygningen. Alt dette betyr at uten den amerikanske smokken vil ikke bare NATO slik vi kjenner den forsvinne, men EU vil også bli undergravd på alvorlige måter.
Under unipolaritet, som igjen varte fra 1992 til 2017, var USA den klart mektigste staten i det internasjonale systemet, og den kunne lett opprettholde en betydelig militær tilstedeværelse i Europa. Dens utenrikspolitiske eliter ønsket faktisk ikke bare å opprettholde NATO, men å utvide den ved å utvide alliansen til Øst-Europa.
Denne unipolare verdenen forsvant imidlertid med multipolaritetens innføring. USA var ikke lenger den eneste stormakten i verden. Kina og Russland var nå stormakter, noe som medførte at amerikanske politikere måtte tenke annerledes om verden rundt seg.
For å forstå hva multipolaritet betyr for Europa, er det viktig å vurdere maktfordelingen mellom verdens tre stormakter. USA er fortsatt det mektigste landet i verden, men Kina har tatt igjen og er nå allment anerkjent som en jevnaldrende konkurrent. Den enorme befolkningen kombinert med den virkelig bemerkelsesverdige økonomiske veksten siden tidlig på 1990-tallet har gjort landet til en potensiell hegemon i Øst-Asia. For USA, som allerede er en regional hegemon på den vestlige halvkule, er en annen stormakt som oppnår hegemoni i enten Øst-Asia eller Europa en dypt bekymringsfull utsikt. Husk at USA gikk inn i begge verdenskrigene for å forhindre at Tyskland og Japan ble regionale hegemoner i henholdsvis Europa og Øst-Asia. Den samme logikken gjelder i dag.
Russland er den svakeste av de tre stormaktene, og i motsetning til hva mange europeere tror, er det ikke en trussel mot hele Ukraina, langt mindre Øst-Europa. Tross alt har det brukt de siste tre og et halvt årene på å bare prøve å erobre den østlige femtedelen av Ukraina. Den russiske hæren er ikke Wehrmacht,
og
Russland – i motsetning til Sovjetunionen under den kalde krigen og Kina i Øst-Asia i dag – er ikke en potensiell regional hegemon.
Gitt denne fordelingen av global makt, er det et strategisk imperativ for USA å fokusere på å begrense Kina og forhindre at landet dominerer Øst-Asia. Det finnes imidlertid ingen overbevisende strategisk grunn til at USA skal opprettholde en betydelig militær tilstedeværelse i Europa, gitt at Russland ikke er en trussel mot å bli en europeisk hegemon. Faktisk reduserer det å bruke verdifulle forsvarsressurser på Europa ressursene som er tilgjengelige for Øst-Asia. Denne grunnleggende logikken forklarer USAs dreining mot Asia. Men hvis et land dreier seg mot én region, dreier det per definisjon seg bort fra en annen region, og den regionen er Europa.
Det finnes en annen viktig dimensjon, som har lite å gjøre med den globale maktbalansen, som ytterligere reduserer sannsynligheten for at USA vil forbli forpliktet til å opprettholde en betydelig militær tilstedeværelse i Europa. Mer spesifikt har USA et spesielt forhold til Israel som ikke har noen parallell i historien. Denne forbindelsen, som er et resultat av den enorme makten til Israel-lobbyen i USA, betyr ikke bare at amerikanske politikere vil støtte Israel ubetinget, men det betyr også at USA vil involvere seg i Israels kriger, enten direkte eller indirekte. Kort sagt, USA vil fortsette å allokere betydelige militære ressurser til Israel, samt å forplikte seg til betydelige egne militære styrker i Midtøsten. Denne forpliktelsen overfor Israel skaper et ekstra insentiv til å trekke ned amerikanske styrker i Europa og presse europeiske land til å sørge for sin egen sikkerhet.
Konklusjonen er at de mektige strukturelle kreftene knyttet til skiftet fra unipolaritet til multipolaritet, kombinert med USAs særegne forhold til Israel, har potensial til å eliminere den amerikanske smokken fra Europa og lamme NATO, noe som åpenbart ville ha alvorlige negative konsekvenser for europeisk sikkerhet. Det er imidlertid mulig å unngå en amerikansk uttreden, noe som helt sikkert er det nesten alle europeiske ledere ønsker. Enkelt sagt krever det å oppnå dette resultatet kloke strategier og dyktig diplomati på begge sider av Atlanterhavet. Men det er ikke det vi har oppnådd så langt. I stedet forsøkte Europa og USA tåpelig nok å få Ukraina inn i NATO, noe som provoserte frem en tapende krig med Russland som markant øker oddsen for at USA vil forlate Europa og NATO vil bli revet ut. La meg forklare.
Hvem forårsaket Ukrainakrigen: Den konvensjonelle visdommen
For å forstå konsekvensene av Ukraina-krigen fullt ut, er det viktig å vurdere årsakene, fordi grunnen til at Russland invaderte Ukraina i februar 2022 sier mye om Russlands krigsmål og krigens langsiktige virkninger.
Den vanlige oppfatningen i Vesten er at Vladimir Putin er ansvarlig for å forårsake Ukraina-krigen. Hans mål, ifølge argumentet, er å erobre hele Ukraina og gjøre det til en del av et større Russland. Når dette målet er oppnådd, vil Russland gå videre for å skape et imperium i Øst-Europa, omtrent som Sovjetunionen gjorde etter andre verdenskrig. I denne historien er Putin en dødelig trussel mot Vesten og må håndteres med kraft. Kort sagt, Putin er en imperialist med en masterplan som passer perfekt inn i en rik russisk tradisjon. Det er en rekke problemer med denne historien. La meg nevne fem av dem.
For det første finnes det ingen bevis fra før 24. februar 2022 for at Putin ønsket å erobre hele Ukraina og innlemme det i Russland. Tilhengere av den konvensjonelle oppfatningen kan ikke peke på noe Putin skrev eller sa som indikerer at han mente at det å erobre Ukraina var et ønskelig mål, at han mente det var et gjennomførbart mål, og at han hadde til hensikt å forfølge det målet.
Når de blir utfordret på dette punktet, peker forkjempere for den konvensjonelle visdommen på Putins påstand om at Ukraina var en «kunstig» stat, og spesielt på hans syn om at russere og ukrainere er «ett folk», som er et kjernetema i hans velkjente artikkel fra 12. juli 2021. Disse kommentarene sier imidlertid ingenting om hans grunn til å gå til krig. Faktisk gir denne artikkelen betydelig bevis på at Putin anerkjente Ukraina som et uavhengig land. For eksempel sier han til det ukrainske folket: «Dere vil opprette deres egen stat: dere er velkomne!» Angående hvordan Russland bør behandle Ukraina, skriver han: «Det er bare ett svar: med respekt». Han avslutter den lange artikkelen med følgende ord: «Og hva Ukraina vil være – det er opp til innbyggerne å bestemme».
I den samme artikkelen, og igjen i en viktig tale han holdt 21. februar 2022, understreket Putin at Russland aksepterer «den nye geopolitiske virkeligheten som tok form etter oppløsningen av Sovjetunionen». Han gjentok det samme poenget for tredje gang 24. februar 2022, da han kunngjorde at Russland ville invadere Ukraina. Alle disse uttalelsene er i direkte strid med påstanden om at Putin ønsket å erobre Ukraina og innlemme det i et større Russland.
For det andre hadde ikke Putin i nærheten av nok tropper til å erobre Ukraina. Jeg anslår at Russland invaderte Ukraina med maksimalt 190 000 soldater. General Oleksandr Syrskyi, den nåværende øverstkommanderende for Ukrainas væpnede styrker, hevder at Russlands invasjonsstyrke bare var 100 000 mann sterk. Det er umulig at en styrke på enten 100 000 eller 190 000 soldater kunne erobre, okkupere og absorbere hele Ukraina inn i et større Russland. Tenk på at da Tyskland invaderte den vestlige halvdelen av Polen 1. september 1939, talte Wehrmacht omtrent 1,5 millioner mann. Ukraina er geografisk mer enn tre ganger større enn den vestlige halvdelen av Polen var i 1939, og Ukraina hadde i 2022 nesten dobbelt så mange mennesker som Polen hadde da tyskerne invaderte. Hvis vi godtar general Syrskyis anslag om at 100 000 russiske tropper invaderte Ukraina i 2022, betyr det at Russland hadde en invasjonsstyrke som var én femtendedel av størrelsen på den tyske styrken som gikk inn i Polen. Og den lille russiske hæren invaderte et land som var mye større enn den vestlige halvdelen av Polen, både når det gjaldt territoriell størrelse og befolkning.
Man kan argumentere for at russiske ledere mente at det ukrainske militæret var så lite og så underlegent at hæren deres lett kunne erobre hele landet. Men dette er ikke tilfelle. Faktisk var Putin og hans løytnanter godt klar over at USA og dets europeiske allierte hadde bevæpnet og trent det ukrainske militæret siden krisen først brøt ut 22. februar 2014. Moskvas store frykt var faktisk at Ukraina var i ferd med å bli et
de facto
medlem av NATO. Dessuten erkjente russiske ledere at den ukrainske hæren, som var større enn invasjonsstyrken deres, hadde kjempet effektivt i Donbass siden 2014. De forsto sikkert at det ukrainske militæret ikke var en papirtiger som kunne beseires raskt og avgjørende, spesielt siden det hadde sterk støtte fra Vesten. Putins mål var å raskt oppnå begrensede territoriale gevinster og tvinge Ukraina til forhandlingsbordet, noe som var det som skjedde. Denne diskusjonen bringer meg til mitt tredje poeng.
Umiddelbart etter krigens begynnelse kontaktet Russland Ukraina for å starte forhandlinger for å avslutte krigen og utarbeide en modus vivendi mellom de to landene. Dette trekket er i direkte strid med påstanden om at Putin ønsket å erobre Ukraina og gjøre det til en del av Stor-Russland. Forhandlingene mellom Kiev og Moskva startet i Hviterussland bare fire dager etter at russiske tropper gikk inn i Ukraina. Dette hviterussiske sporet ble til slutt erstattet av et israelsk så vel som et Istanbul-spor. Tilgjengelig bevis tyder på at russerne forhandlet seriøst og ikke var interessert i å absorbere ukrainsk territorium, bortsett fra Krim, som de hadde annektert i 2014, og muligens Donbass-regionen. Forhandlingene ble avsluttet da ukrainerne, med påstander fra Storbritannia og USA, trakk seg fra forhandlingene, som gjorde gode fremskritt da de ble avsluttet.
Videre rapporterer Putin at da forhandlingene pågikk og gjorde fremskritt, ble han bedt om å fjerne russiske tropper fra området rundt Kiev som en gest av velvilje, noe han gjorde 29. mars 2022. Ingen regjering i Vesten eller tidligere politikere har alvorlig utfordret Putins fremstilling, som er i direkte strid med påstanden om at han var fast bestemt på å erobre hele Ukraina.
For det fjerde, i månedene før krigen startet, prøvde Putin å finne en diplomatisk løsning på den gryende krisen. 17. desember 2021 sendte Putin et brev til både president Joe Biden og NATO-sjef Jens Stoltenberg der han foreslo en løsning på krisen basert på en skriftlig garanti om at: 1) Ukraina ikke ville bli med i NATO, 2) ingen offensive våpen ville bli stasjonert nær Russlands grenser, og 3) NATO-tropper og -utstyr som ble flyttet til Øst-Europa siden 1997, ville bli flyttet tilbake til Vest-Europa. Uansett hva man mener om muligheten for å inngå en avtale basert på Putins åpningskrav, viser det at han prøvde å unngå krig. USA, derimot, nektet å forhandle med Putin. Det ser ut til at de ikke var interessert i å unngå krig.
For det femte, hvis vi ser bort fra Ukraina, finnes det ikke et snev av bevis for at Putin vurderte å erobre andre land i Øst-Europa. Det er neppe overraskende, gitt at den russiske hæren ikke engang er stor nok til å overkjøre hele Ukraina, langt mindre forsøke å erobre de baltiske statene, Polen og Romania. I tillegg er disse landene alle NATO-medlemmer, noe som nesten helt sikkert ville bety krig med USA og dets allierte.
Kort sagt, selv om det er en utbredt oppfatning i Europa – og jeg er sikker her i Europaparlamentet – at Putin er en imperialist som lenge har vært fast bestemt på å erobre hele Ukraina, og deretter erobre ytterligere land vest for Ukraina, er så godt som alle tilgjengelige bevis i strid med dette perspektivet.
Den virkelige årsaken til Ukrainakrigen
Faktisk var det USA og deres europeiske allierte som provoserte frem krigen. Dette er selvfølgelig ikke for å benekte at Russland startet krigen ved å invadere Ukraina. Men den underliggende årsaken til konflikten var NATOs beslutning om å bringe Ukraina inn i alliansen, noe så godt som alle russiske ledere så på som en eksistensiell trussel som må elimineres. Men NATO-utvidelse er ikke hele problemet, ettersom det er en del av en bredere strategi som tar sikte på å gjøre Ukraina til et vestlig bolverk på Russlands grense. Å bringe Kiev inn i EU og fremme en fargerevolusjon i Ukraina – med andre ord, å gjøre det til et pro-vestlig liberalt demokrati – er de to andre delene av politikken. Russiske ledere frykter alle tre delene, men de frykter NATO-utvidelse mest. Som Putin sa det: «Russland kan ikke føle seg trygge, utvikle seg og eksistere mens de står overfor en permanent trussel fra dagens Ukrainas territorium». I hovedsak var han ikke interessert i å gjøre Ukraina til en del av Russland; han var interessert i å sørge for at det ikke ble det han kalte et «springbrett» for vestlig aggresjon mot Russland. For å håndtere denne trusselen startet Putin en forebyggende krig 24. februar 2022.
Hva er grunnlaget for påstanden om at NATO-utvidelsen var hovedårsaken til Ukraina-krigen?
For det første sa russiske ledere gjentatte ganger
før
krigen startet at de anså NATOs utvidelse til Ukraina som en eksistensiell trussel som måtte elimineres. Putin kom med en rekke offentlige uttalelser der han la frem denne argumentasjonen før 24. februar 2022. Andre russiske ledere – inkludert forsvarsministeren, utenriksministeren, viseutenriksministeren og Moskvas ambassadør i Washington – understreket også hvor sentral NATO-utvidelsen var i å forårsake krisen rundt Ukraina. Utenriksminister Sergej Lavrov kom med dette poenget kort på en pressekonferanse 14. januar 2022: «Nøkkelen til alt er garantien for at NATO ikke vil utvide seg østover».
For det andre illustreres sentraliteten i Russlands dype frykt for at Ukraina skal bli med i NATO av hendelser siden krigen startet. For eksempel, under Istanbul-forhandlingene som fant sted umiddelbart etter at invasjonen startet, gjorde russiske ledere det klart at Ukraina måtte akseptere «permanent nøytralitet» og ikke kunne bli med i NATO. Ukrainerne aksepterte Russlands krav uten alvorlig motstand, sikkert fordi de visste at det ellers ville være umulig å avslutte krigen. Mer nylig, 14. juni 2024, la Putin frem Russlands krav om å avslutte krigen. Et av hans kjernekrav var at Kiev «offisielt» skulle erklære at de forlater sine «planer om å bli med i NATO». Ingenting av dette er overraskende, ettersom Russland alltid har sett Ukraina i NATO som en eksistensiell trussel som må forebygges for enhver pris.
For det tredje anerkjente et betydelig antall innflytelsesrike og høyt ansette individer i Vesten før krigen at NATOs ekspansjon – spesielt inn i Ukraina – ville bli sett på av russiske ledere som en dødelig trussel og til slutt føre til katastrofe.
William Burns, som nylig var sjef for CIA, men var USAs ambassadør i Moskva under NATO-toppmøtet i Bucuresti i april 2008, skrev et notat til daværende utenriksminister Condoleezza Rice som kortfattet beskriver russiske tanker om å bringe Ukraina inn i alliansen. «Ukrainas inntreden i NATO», skrev han, «er den klareste av alle røde linjer for den russiske eliten (ikke bare Putin). I mer enn to og et halvt år med samtaler med sentrale russiske aktører, fra knoklene i Kremls mørke avkroker til Putins skarpeste liberale kritikere, har jeg ennå ikke funnet noen som ser på Ukrainas inntreden i NATO som noe annet enn en direkte utfordring til russiske interesser». NATO, sa han, «ville bli sett på … som å kaste ned den strategiske hansken. Dagens Russland vil svare. Russisk-ukrainske forhold vil gå i dyp fryse … Det vil skape fruktbar jord for russisk innblanding på Krim og i Øst-Ukraina».
Burns var ikke den eneste vestlige politikeren i 2008 som forsto at det å bli med i NATO var full av fare. På toppmøtet i Bucuresti, for eksempel, motsatte både Tysklands kansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy seg å gå videre med NATO-medlemskap for Ukraina fordi de forsto at det ville alarmere og gjøre Russland rasende. Merkel forklarte nylig sin motstand: «Jeg var veldig sikker … på at Putin ikke bare ville la det skje. Fra hans perspektiv ville det være en krigserklæring».
Det er også verdt å merke seg at NATOs tidligere generalsekretær, Jens Stoltenberg, to ganger før han forlot embetet sa at «president Putin startet denne krigen fordi han ville lukke NATOs dør og nekte Ukraina retten til å velge sin egen vei». Nesten ingen i Vesten bestred denne bemerkelsesverdige innrømmelsen, og han trakk den ikke tilbake.
For å ta dette et skritt videre, motsatte en rekke amerikanske politikere og strateger seg president Bill Clintons beslutning om å utvide NATO i løpet av 1990-årene, da beslutningen ble debattert. Disse motstanderne forsto fra starten av at russiske ledere ville se utvidelsen som en trussel mot deres vitale interesser, og at politikken til slutt ville føre til katastrofe. Listen over motstandere inkluderer fremtredende etablissementsfigurer som George Kennan, både Clintons forsvarsminister, William Perry, og hans leder for Joint Chiefs of Staff, general John Shalikashvili, Paul Nitze, Robert Gates, Robert McNamara, Richard Pipes og Jack Matlock, for bare å nevne noen.
Logikken i Putins posisjon burde gi perfekt mening for amerikanere, som lenge har vært forpliktet til Monroe-doktrinen, som fastslår at ingen fjern stormakt har lov til å danne en allianse med et land på den vestlige halvkule og plassere sine militære styrker der. USA ville tolke et slikt trekk som en eksistensiell trussel og gå langt for å eliminere faren. Dette var selvfølgelig hva som skjedde under Cubakrisen i 1962, da president John Kennedy gjorde det klart for de sovjetiske lederne at deres atombombede missiler måtte fjernes fra Cuba. Putin er dypt påvirket av den samme logikken. Tross alt ønsker ikke stormakter at fjerne stormakter skal flytte militære styrker til områder nær sitt eget territorium.
Tilhengere av å bringe Ukraina inn i NATO hevder noen ganger at Moskva ikke burde ha vært bekymret for utvidelsen, fordi «NATO er en defensiv allianse og ikke utgjør noen trussel mot Russland». Men det er ikke slik russiske ledere tenker om Ukraina i NATO, og det er hva de mener som betyr noe. Kort sagt er det ingen tvil om at Putin så Ukrainas inntreden i NATO som en eksistensiell trussel som ikke kunne tillates, og var villig til å gå til krig for å forhindre at det skjedde, noe han gjorde 24. februar 2022.
Krigens forløp så langt
La meg nå snakke om krigens forløp. Etter at Istanbul-forhandlingene mislyktes i april 2022, utviklet Ukraina-konflikten seg til en utmattelseskrig med markante likheter med første verdenskrig på vestfronten. Krigen, som har vært et brutalt slag, har pågått i mer enn tre og et halvt år. I løpet av den tiden har Russland formelt annektert fire ukrainske oblaster i tillegg til Krim, som de annekterte i 2014. I praksis har Russland så langt annektert omtrent 22 prosent av Ukrainas territorium før 2014, som alt ligger i den østlige delen av landet.
Vesten har gitt enorm støtte til Ukraina siden krigen brøt ut i 2022, og har gjort alt annet enn å delta direkte i kampene. Det er ingen tilfeldighet at russiske ledere tror at landet deres er i krig med Vesten. Likevel er Trump fast bestemt på å begrense USAs rolle i krigen kraftig og flytte byrden av å støtte Ukraina over på Europas skuldre.
Russland vinner helt klart krigen og vil sannsynligvis seire. Årsaken er enkel: I en utmattelseskrig prøver hver side å la den andre ta overhånd, noe som betyr at den siden som har flere soldater og mer ildkraft sannsynligvis vil komme seirende ut. Russland har en betydelig fordel på begge dimensjoner. For eksempel sier Syrskyi at Russland nå har tre ganger flere tropper engasjert i krigen enn Ukraina, og på noen punkter langs frontlinjene er russerne 6 ganger flere enn ukrainerne. Faktisk, ifølge en rekke rapporter, har ikke Ukraina nok soldater til å tett befolke alle sine frontlinjestillinger, noe som noen ganger gjør det enkelt for russiske styrker å trenge inn i frontlinjene.
Når det gjelder ildkraft, har Russlands fordel innen artilleri – et kritisk viktig våpen i utmattelseskrigføring – gjennom mesteparten av krigen blitt rapportert å være enten 3:1, 7:1 eller 10:1. Russland har også et enormt lager av svært nøyaktige glidebomber, som de har brukt med dødelig effektivitet mot ukrainsk forsvar, mens Kyiv knapt har noen glidebomber. Selv om det ikke er noen tvil om at Ukraina har en svært effektiv droneflåte, som i utgangspunktet var mer effektiv enn Russlands droneflåte, har Russland snudd på steken det siste året og har nå overtaket med droner så vel som artilleri og glidebomber.
Det er viktig å understreke at Kiev ikke har noen levedyktig løsning på arbeidskraftproblemet sitt, ettersom landet har en mye mindre befolkning enn Russland, og det er plaget av unnvikelse av tjenesteplikt og desertering. Ukraina kan heller ikke håndtere ubalansen i våpenforsyningen, hovedsakelig fordi Russland har en robust industribase som produserer enorme mengder våpen, mens Ukrainas industribase er ynkelig. For å kompensere er Ukraina sterkt avhengig av Vesten for våpen, men vestlige land mangler produksjonskapasiteten som er nødvendig for å holde tritt med russisk produksjon. For å gjøre vondt verre, bremser Trump strømmen av amerikanske våpen til Ukraina.
Konklusjonen er at Ukraina er sterkt underbemannet og bemannet, noe som er fatalt i en utmattelseskrig. I tillegg til den alvorlige situasjonen på slagmarken har Russland et enormt lager av missiler og droner som de bruker til å angripe dypt inn i Ukraina og ødelegge kritisk infrastruktur og våpendepoter. Kiev har riktignok kapasitet til å treffe mål dypt inne i Russland, men de har ikke i nærheten av den slagkraften Moskva har. Dessuten vil det å angripe mål dypt inne i Russland ha liten effekt på hva som skjer på slagmarken, der denne krigen avgjøres.
Utsiktene for en fredelig løsning
Hva med utsiktene for en fredelig løsning? Det har vært mye diskusjon i løpet av 2025 om å finne en diplomatisk løsning for å avslutte krigen. Denne samtalen skyldes i stor grad Trumps løfte om at han ville bilegge krigen enten før han flyttet inn i Det hvite hus eller kort tid etter. Han mislyktes åpenbart – faktisk har han ikke engang vært i nærheten av å lykkes. Den triste sannheten er at det ikke er noe håp om å forhandle frem en meningsfull fredsavtale. Denne krigen vil bli avgjort på slagmarken, hvor russerne sannsynligvis vil vinne en stygg seier som resulterer i en frossen konflikt med Russland på den ene siden og Ukraina, Europa og USA på den andre siden. La meg forklare.
Det er ikke mulig å løse krigen diplomatisk fordi de motstående sidene har uforsonlige krav. Moskva insisterer på at Ukraina må være et nøytralt land, noe som betyr at det ikke kan være i NATO eller ha meningsfulle sikkerhetsgarantier fra Vesten. Russerne krever også at Ukraina og Vesten anerkjenner annekteringen av Krim og de fire oblastene i Øst-Ukraina. Deres tredje hovedkrav er at Kiev begrenser størrelsen på militæret sitt til det punktet hvor det ikke utgjør noen militær trussel mot Russland. Ikke overraskende avviser Europa og spesielt Ukraina kategorisk disse kravene. Ukraina nekter å gi fra seg noe territorium til Russland, mens europeiske og ukrainske ledere fortsetter å presse på for å få Ukraina inn i NATO eller i det minste la Vesten gi Kiev en seriøs sikkerhetsgaranti. Å avvæpne Ukraina til et punkt som tilfredsstiller Moskva er heller ikke mulig. Det er ingen måte disse motstridende posisjonene kan forenes på for å produsere en fredsavtale.
Dermed vil krigen bli avgjort på slagmarken. Selv om jeg tror Russland vil vinne, vil de ikke vinne en avgjørende seier der de ender opp med å erobre hele Ukraina. I stedet vil de sannsynligvis oppnå en stygg seier, der de ender opp med å okkupere et sted mellom 20 og 40 prosent av Ukraina før 2014, mens Ukraina ender opp som en dysfunksjonell bakstat som dekker territoriet Russland ikke erobrer. Moskva vil sannsynligvis ikke prøve å erobre hele Ukraina, fordi de vestlige 60 prosentene av landet er fylt med etniske ukrainere som ville motstå en russisk okkupasjon med stor kraft og gjort den til et mareritt for okkupasjonsmakten. Alt dette er for å si at det sannsynlige utfallet av Ukraina-krigen er en frossen konflikt mellom et større Russland og et bakstats-Ukraina støttet av Europa.
Konsekvenser
La meg nå utforske de sannsynlige konsekvensene av Ukraina-krigen, med fokus først på konsekvensene for Ukraina selv, og deretter på konsekvensene for forholdet mellom Europa og Russland. Til slutt vil jeg diskutere de sannsynlige konsekvensene internt i Europa så vel som for det transatlantiske forholdet.
For det første har Ukraina i praksis blitt ødelagt. Landet har allerede mistet en betydelig del av territoriet sitt, og det er sannsynlig at det vil miste mer land før kampene stopper. Økonomien er i ruiner uten utsikter til bedring i overskuelig fremtid, og ifølge mine beregninger har landet lidd omtrent 1 million tap, et svimlende antall for ethvert land, men absolutt for et som sies å være i en «demografisk dødsspiral». Russland har også betalt en betydelig pris, men det har ikke lidd på langt nær så mye som Ukraina.
Europa vil nesten helt sikkert forbli alliert med det ukrainske baklandet i overskuelig fremtid, gitt ugjenkalle kostnader og den dype russofobien som gjennomsyrer Vesten. Men et slikt vedvarende forhold vil ikke være til Kievs fordel av to grunner. For det første vil det gi Moskva insentiver til å blande seg inn i Ukrainas innenrikssaker for å forårsake økonomiske og politiske problemer, slik at landet ikke er en trussel mot Russland og ikke er i stand til å bli med i verken NATO eller EU. For det andre motiverer Europas forpliktelse til å støtte Kiev uansett hva russerne til å erobre så mye ukrainsk territorium som mulig mens krigen raser, for å maksimere svakheten til den ukrainske baklandet som gjenstår når konflikten er frosset ned.
Hva med forholdet mellom Europa og Russland fremover? Det vil sannsynligvis være giftig så langt øyet kan se. Både europeerne og helt sikkert ukrainerne vil arbeide for å undergrave Moskvas forsøk på å integrere de ukrainske territoriene de har annektert i et større Russland, samt se etter muligheter til å forårsake økonomiske og politiske problemer for russerne. Russland vil på sin side se etter muligheter til å forårsake økonomiske og politiske problemer i Europa og mellom Europa og USA. Russiske ledere vil ha et sterkt insentiv til å splitte Vesten så mye som mulig, siden Vesten nesten helt sikkert vil ha siktet rettet mot Russland. Og man bør ikke glemme at Russland vil arbeide for å holde Ukraina dysfunksjonelt, mens Europa vil arbeide for å gjøre det funksjonelt.
Forholdet mellom Europa og Russland vil ikke bare være giftig, men også farlig. Muligheten for krig vil være alltid til stede. I tillegg til risikoen for at krigen mellom Ukraina og Russland kan starte opp igjen – Ukraina vil tross alt ønske tilbake sitt tapte territorium – er det seks andre flammpunkter der en krig mellom Russland og ett eller flere europeiske land kan bryte ut. Tenk først på Arktis, hvor den smeltende isen har åpnet døren for konkurranse om passasjer og ressurser. Husk at syv av de åtte landene som ligger i Arktis er NATO-medlemmer. Russland er det åttende, noe som betyr at det er i undertall med 7:1 i forhold til NATO-landene i dette strategisk viktige området.
Det andre flammpunktet er Østersjøen, som noen ganger omtales som en «NATO-sjø» fordi den i stor grad er omgitt av land fra denne alliansen. Denne vannveien er imidlertid av vital strategisk interesse for Russland, i likhet med Kaliningrad, den russiske enklaven i Øst-Europa som også er omgitt av NATO-land. Det fjerde flammpunktet er Hviterussland, som på grunn av sin størrelse og beliggenhet er like strategisk viktig for Russland som Ukraina. Europeerne og amerikanerne vil helt sikkert prøve å installere en pro-vestlig regjering i Minsk etter at president Aleksandr Lukasjenko forlater embetet, og til slutt gjøre den til et pro-vestlig bolverk på Russlands grense.
Vesten er allerede dypt involvert i politikken i Moldova, som ikke bare grenser til Ukraina, men også inneholder en utbryterregion kjent som Transnistria, som er okkupert av russiske tropper. Det siste flammepunktet er Svartehavet, som er av stor strategisk betydning for både Russland og Ukraina, samt en håndfull NATO-land: Bulgaria, Hellas, Romania og Tyrkia. Som med Østersjøen er det stort potensial for problemer i Svartehavet.
Alt dette betyr at selv etter at Ukraina blir en frossen konflikt, vil Europa og Russland fortsette å ha fiendtlige forbindelser i en geopolitisk setting fylt med urolige områder. Med andre ord vil ikke trusselen om en større europeisk krig forsvinne når kampene i Ukraina stopper.
La meg nå se på konsekvensene av Ukraina-krigen i Europa, og deretter på dens sannsynlige effekter på de transatlantiske forbindelsene. For det første kan det ikke understrekes nok at en russisk seier i Ukraina – selv om det er en stygg seier, slik jeg forventer – ville være et sjokkerende nederlag for Europa. Eller for å si det med litt andre ord, det ville være et sjokkerende nederlag for NATO, som har vært dypt involvert i Ukraina-konflikten siden den startet i februar 2014. Alliansen har faktisk vært forpliktet til å beseire Russland siden konflikten utviklet seg til en storkrig i februar 2022.
NATOs nederlag vil føre til beskyldninger mellom medlemslandene og også internt i mange av dem. Hvem som har skylden for denne katastrofen vil være svært viktig for de styrende elitene i Europa, og det vil helt sikkert være en sterk tendens til å skylde på andre og ikke ta ansvar selv. Debatten om «hvem mistet Ukraina» vil finne sted i et Europa som allerede er herjet av splittet politikk både mellom land og internt i dem. I tillegg til disse politiske kampene vil noen stille spørsmål ved NATOs fremtid, gitt at de ikke klarte å stoppe Russland, landet som de fleste europeiske ledere beskriver som en dødelig trussel. Det virker nesten sikkert at NATO vil være mye svakere etter at Ukraina-krigen er nedlagt enn den var før krigen startet.
Enhver svekkelse av NATO vil ha negative konsekvenser for EU, fordi et stabilt sikkerhetsmiljø er avgjørende for at EU skal blomstre, og NATO er nøkkelen til stabilitet i Europa. Bortsett fra trusler mot EU, har den store reduksjonen i strømmen av gass og olje til Europa siden krigen startet alvorlig skadet de største økonomiene i Europa og bremset veksten i eurosonen som helhet. Det er god grunn til å tro at økonomisk vekst i hele Europa er langt unna å komme seg helt etter Ukraina-debakelen.
Et NATO-nederlag i Ukraina vil sannsynligvis også føre til et transatlantisk skyldspill, spesielt siden Trump-administrasjonen har nektet å støtte Kiev like kraftig som Biden-administrasjonen, og i stedet presset europeerne til å ta mer av byrden med å holde Ukraina i kampen. Når krigen endelig ender med en russisk seier, kan Trump dermed anklage europeerne for ikke å stille opp, mens europeiske ledere kan anklage Trump for å ha kastet seg over Ukraina i nødens største øyeblikk. Trumps forhold til Europa har selvfølgelig lenge vært omstridt, så disse beskyldningene vil bare forverre en dårlig situasjon.
Så er det det viktige spørsmålet om hvorvidt USA vil redusere sitt militære fotavtrykk i Europa betydelig, eller kanskje til og med trekke alle sine kampstyrker ut av Europa. Som jeg understreket i begynnelsen av talen min, uavhengig av Ukraina-krigen, har det historiske skiftet fra unipolaritet til multipolaritet skapt et sterkt insentiv for USA til å dreie seg mot Øst-Asia, noe som i praksis betyr å dreie seg bort fra Europa. Bare det trekket har potensial til å sette en stopper for NATO, noe som er en annen måte å si en stopper for den amerikanske smokkingen i Europa.
Det som har skjedd i Ukraina siden 2022 gjør det utfallet mer sannsynlig. For å gjenta: Trump har en dyptliggende fiendtlighet mot Europa, spesielt dets ledere, og han vil klandre dem for å ha tapt Ukraina. Han har ingen stor hengivenhet for NATO og har beskrevet EU som en fiende skapt «for å lure USA». Videre vil det faktum at Ukraina tapte krigen til tross for enorm støtte fra NATO sannsynligvis føre til at han avskriver alliansen som ineffektiv og ubrukelig. Denne argumentasjonen vil tillate ham å presse Europa til å sørge for sin egen sikkerhet og ikke snike seg inn på USA. Kort sagt, det virker sannsynlig at resultatene av Ukraina-krigen, kombinert med Kinas spektakulære fremgang, vil tære på strukturen i de transatlantiske forbindelsene i årene som kommer, til stor skade for Europa.
Konklusjon
Jeg vil avslutte med noen generelle observasjoner. For det første har krigen i Ukraina vært en katastrofe. Det er faktisk en katastrofe som nesten helt sikkert vil fortsette å gi i årene som kommer. Den har hatt katastrofale konsekvenser for Ukraina. Den har forgiftet forholdet mellom Europa og Russland i overskuelig fremtid, og den har gjort Europa til et farligere sted. Den har også forårsaket alvorlig økonomisk og politisk skade internt i Europa og alvorlig skadet de transatlantiske forbindelsene.
Denne katastrofen reiser det uunngåelige spørsmålet: Hvem er ansvarlig for denne krigen? Dette spørsmålet vil ikke forsvinne med det første, og om noe vil sannsynligvis bli mer fremtredende over tid etter hvert som omfanget av skadene blir tydeligere for flere mennesker.
Svaret er selvsagt at USA og dets europeiske allierte er hovedansvarlige. Beslutningen fra april 2008 om å bli med i NATO, som Vesten har forfulgt nådeløst siden den gang, og fordoblet denne forpliktelsen gang på gang, er den viktigste drivkraften bak Ukraina-krigen.
De fleste europeiske ledere vil imidlertid klandre Putin for å ha forårsaket krigen, og dermed for dens forferdelige konsekvenser. Men de tar feil. Krigen kunne vært unngått hvis Vesten ikke hadde bestemt seg for å bli med i NATO, eller om landet hadde trukket seg fra denne forpliktelsen da russerne tydelig ga uttrykk for sin motstand. Hadde det skjedd, ville Ukraina nesten helt sikkert vært intakt i dag innenfor grensene fra før 2014, og Europa ville vært mer stabilt og mer velstående. Men det skipet har seilt, og Europa må nå håndtere de katastrofale resultatene av en rekke unngåelige tabber.
Denne talen er oversatt fra
The American Conservative.
