Demokratiskjoldet vil overvåke ytringer.

EU elsker å snakke om frihet. Bare se på en av deres nylige pressemeldinger, der de lanserer noe som kalles Det europeiske demokratiskjoldet, som lover å beskytte alt fra «frie mennesker» til «frie valg» til – dette er Brussel – «et levende sivilsamfunn». Alt dette er kanskje beundringsverdig, i hvert fall på papiret. I virkeligheten er imidlertid demokratiskjoldet bare den nyeste visjonen innen ufrihet : å undertrykke dissens og kontrollere ytringer under påskudd av å forsvare demokratiet mot utenlandsk innblanding og falske nyheter.

Thomas Fazi.

Som en del av demokratiskjoldet foreslår kommisjonen opprettelsen av et overvåkingssenter som skal identifisere og fjerne «falskt innhold» og «desinformasjon» fra internett. Som Henna Virkkunen, konserndirektør for sikkerhet og demokrati, uttalte, vil skjoldet gjøre det mulig for Europa å «reagere raskere og mer effektivt på informasjonsmanipulasjon og hybride trusler». EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Kaja Kallas, la ikke skjul på initiativets anti-russiske natur: «vi ser kampanjer, inkludert fra Russland, som er spesielt utformet for å polarisere innbyggerne våre, undergrave tilliten til institusjonene våre og forurense politikken i landene våre.»

Begrepet «uavhengig» dukker opp gjentatte ganger i pressemeldingen. Et nytt «uavhengig europeisk nettverk av faktasjekkere» vil bli opprettet på alle offisielle EU-språk, mens European Digital Media Observatory (EDMO), EUs flaggskipnettverk for «faktasjekking», finansiert med nesten 30 millioner euro, vil få nye «uavhengige» analytiske fullmakter til å overvåke valg og krisesituasjoner. Men husk at uavhengighet i Brussel betyr økonomisk avhengighet av Kommisjonen. For å garantere denne «uavhengigheten» lover Kommisjonen faktisk generøs finansiering til «uavhengige» frivillige organisasjoner og mediehus.

Demokratiskjoldet bygger på den nylige Digital Services Act (DSA), den mest omfattende internettreguleringen som noen gang er implementert i Europa. I teorien er disse initiativene ment å beskytte demokratiet; i praksis gjør de det motsatte. Målet deres er ikke å «bekjempe desinformasjon», som hevdet, men snarere å kontrollere narrativet i en tid der Europas politiske eliter står overfor enestående nivåer av offentlig mistillit, ved å sentralisere kontrollen over informasjonsflyten og innføre en enkelt «sannhet» definert av Brussel. Kort sagt bygger EU-kommisjonen en kontinentomfattende sensurmaskin.

Som en EU-diplomat nylig uttrykte det , på en ekte orwellsk måte: «Ytringsfriheten gjelder fortsatt for alle. Samtidig må imidlertid borgerne være fri for innblanding.» Men hvem bestemmer hva som utgjør «innblanding»? Hvem bestemmer hva som er «sant» og hva som er «falskt»? De samme institusjonene og mediehusene som gjentatte ganger har drevet med skremselspropaganda og desinformasjon. For bare noen få uker siden hevdet Ursula von der Leyen at GPS-systemet på flyet hennes hadde blitt blokkert av Russland – en påstand som raskt ble avkreftet av analytikere . I mellomtiden ble BBC, ofte holdt frem som et forbilde på journalistisk integritet, nylig tatt for å redigere opptak av en Donald Trump-tale for å få den til å virke mer ekstrem.

EU hevder å beskytte borgerne mot «løgne», men på hvilket demokratisk eller moralsk grunnlag tar Kommisjonen myndighet til å avgjøre hva som er sant, spesielt når det er tydelig at EUs politiske medieetablissement selv driver med desinformasjon og propaganda regelmessig? Når såkalte uavhengige faktasjekkere håndplukkes og finansieres av Kommisjonen selv, blir resultatet dessuten en lukket tilbakemeldingssløyfe: EU finansierer institusjoner som deretter «verifiserer» og forsterker EUs egne fortellinger. Demokratiskjoldet, i likhet med sine forgjengere, institusjonaliserer dermed makten til å definere virkeligheten selv.

I en rekke rapporter har jeg vist at EU allerede driver et omfattende propaganda- og sensurapparat som spenner over alle nivåer i sivilsamfunnet – frivillige organisasjoner , tenketanker, media og til og med akademia . Hjørnesteinen i dette systemet er et nettverk av EU-finansierte programmer – særlig CERV (Citizens, Equality, Rights and Values), Creative Europe og Jean Monnet-initiativet – som samlet kanaliserer milliarder av euro inn i organisasjoner som i teorien er «uavhengige», men som faktisk er dypt forankret i Brussel-maskineriet.

Bare gjennom CERV-programmet – som kan skryte av et budsjett på nesten 2 milliarder euro for 2021–2027 – har mer enn 3000 frivillige organisasjoner mottatt finansiering til å gjennomføre over 1000 prosjekter. Offisielt fremmer disse midlene «europeiske verdier». I praksis finansierer de progressiv og pro-EU-aktivisme: kjønnsideologi, multikulturalisme, anti-nasjonalisme og «motvirkning av euroskepsis». Mange prosjekter er eksplisitt utformet for å «øke tilliten til EU» eller «motvirke anti-EU-narrativer». Samtidig får frivillige organisasjoner i Sentral- og Øst-Europa sjenerøst finansiering for å «bekjempe autokratiske narrativer» og «utfordre euroskepsis», ofte direkte rettet mot regjeringer i Polen (under den forrige utøvende makten) eller Ungarn – strategier for ekstern påvirkning ikke ulikt de som historisk sett er assosiert med byråer som USAID.

Resultatet er et pseudo-sivilsamfunn – et nettverk av nominelt «grasrot»-aktører som fungerer som stedfortredere for Kommisjonen, forsterker dens agenda og produserer illusjonen av folkelig støtte for dens politikk.

Det samme mønsteret gjelder for media. Min forskning har vist at EU kanaliserer minst 80 millioner euro årlig direkte til aviser, kringkastere, nyhetsbyråer og «journalistiske partnerskap» – som tilsvarer nesten 1 milliard euro det siste tiåret. Programmer som IMREG (Information Measures for Cohesion Policy) har betalt mediehus for å publisere artikler som roser EUs samholdsmidler, i noen tilfeller uten engang å avsløre at innholdet var EU-finansiert. Kommisjonen kaller det «bevisstgjøring». I enhver annen sammenheng ville det blitt kalt skjult reklame eller propaganda.

EUs propagandamaskineri strekker seg også inn i akademia. Gjennom Jean Monnet-programmet bevilger Kommisjonen omtrent 25 millioner euro i året til universiteter og forskningsinstitutter over hele verden, og finansierer over 1500 Jean Monnet-professorater ved 700 institusjoner. Målet er ikke å støtte uavhengig forskning, men å integrere pro-EU-ideologi i høyere utdanning. Offisielle dokumenter slår eksplisitt fast at mottakerne forventes å fungere som «ambassadører for EU» og «oppsøkende agenter» i samarbeid med media og frivillige organisasjoner. Akademiet har effektivt blitt omgjort til et ideologisk instrument.

Med Demokratiskjoldet har Kommisjonen nå til hensikt å utvide dette maskineriet betraktelig. Den foreslår ikke bare å etablere det som de facto tilsvarer et sannhetsministerium, men også å sprøyte inn enda mer penger i frivillige organisasjoner, «uavhengige» medier og faktasjekknettverk som har som oppgave å fremme «europeiske verdier». Von der Leyen kjøper i realiteten konsensus – og bruker borgernes egne penger til å gjøre det – og bryter dermed grensene mellom den europeiske superstaten, media, sivilsamfunnet og akademia sammen. «Å gi Kommisjonen sitt eget etterretningsapparat ville markere nok en milepæl i Europas transformasjon til en teknologisk-autoritær gigant.»

Og hvis EUs mål her bare var å manipulere narrativer, ville det være alarmerende nok. Men mønsteret peker nå mot direkte innblanding i valgprosesser. Vi har allerede sett dette utspille seg i land som Romania og Moldova, hvor lokale eliter – med åpen eller stilltiende støtte fra Brussel – påkalte spøkelset om «russisk innblanding» (uten å fremlegge mye bevis) for å rettferdiggjøre åpenbar manipulasjon av innenlandske valg. I Romania avlyste myndighetene et valg og utestengte den ledende populistiske kandidaten fra å stille til valg. I Moldova brukte pro-EU-myndigheter «sikkerhetshensyn» for å forhindre Russland-lente utlendinger fra å stemme. Å beskytte demokratiet blir dermed påskuddet for å suspendere det, selv om demokratiskjoldet eksplisitt forutser styrking av det europeiske samarbeidsnettverket for valg og, illevarslende, fremmer «systematiske utvekslinger om integriteten til valgprosesser».

Kommisjonens kontrollappetitt er ikke begrenset til informasjon og valg. Ursula von der Leyen tok nylig også initiativ til opprettelsen av en ny etterretningsenhet under direkte myndighet fra EU-kommisjonen. Målet, ifølge Financial Times , er å forene etterretningsdata fra medlemslandene og «styrke EUs evne til å oppdage og reagere på trusler». Planen forutsetter en eventuell opprettelse av en europeisk etterretningssamarbeidstjeneste, i praksis et overnasjonalt byrå som skal operere sammen med nasjonale etterretningstjenester. Offisielt vil det styrke «strategisk autonomi». I praksis vil det sannsynligvis fungere som et datterselskap av NATO og, i forlengelsen av dette, av CIA, spesielt siden det samme forslaget eksplisitt krever «styrking av samarbeidet mellom EU og NATO».

Det peker på en bredere bekymringsfull trend med maktsentralisering i hendene på Kommisjonen – og på von der Leyen personlig. Forståelig nok finner mange observatører utsiktene til å gi «keiserinne Ursula» en hær av overnasjonale spioner – som opererer utenfor de nasjonale parlamentenes tilsyn – dypt urovekkende. Å gi en ikke-valgt, ugjennomsiktig institusjon som Kommisjonen sitt eget etterretningsapparat ville markere nok en milepæl i Europas transformasjon til en teknologisk-autoritær gigant – en som overvåker ikke utenlandske fiender, men sine egne borgere.

Sett i denne sammenhengen fremstår Democracy Shield som ikke noe mer enn et verktøy for å ytterligere institusjonalisere et regime med kontrollert ytringsfrihet og narrativ kontroll. Målet er å kontrollere nettbaserte ytringer i henhold til vage, politisk ladede definisjoner av «desinformasjon»; å tvinge plattformer, journalister, akademikere og borgere til å tilpasse seg et snevert, kommisjonsgodkjent verdensbilde; og å stilne dissens i navnet «bekjempelse av utenlandsk innblanding». Likevel blir det stadig tydeligere at den virkelige krigen mot demokratiet ikke føres av Moskva eller Beijing; den føres innenfra, av nettopp de institusjonene som hevder å forsvare det.

---

Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.

Norges regjering sin holdning til DSA (Digital Services Act)

Norges regjering støtter i stor grad EUs Digital Services Act (DSA), som er en forordning for å regulere digitale plattformer og internettjenester. DSA ble vedtatt i EU i 2022 og trådte fullt i kraft i 2024, og Norge vurderer aktivt innlemmelse i EØS-avtalen for å harmonisere regelverket. Regjeringa ser «DSA som et nødvendig og positivt tiltak for å skape et sikrere digitalt rom, bedre beskyttelse mot ulovlig innhold, desinformasjon og skadelig markedsføring, samtidig som det styrker Norges posisjon i et stort marked».

Jeg er fast skribent i avisa Friheten. Jeg skreiv på en artikkel om det omdiskuterte EU-lånet som eventuelt skulle gis til Ukraina. Jeg ville høre mer om Rødts syn på dette. Tirsdag 11/11 sender jeg derfor følgende spørsmål til Rødts pressetjeneste:

Øyvind Andresen.

«EU har lenge strevd for å finne en løsning for å gi nedfrosne russiske milliarder i et såkalt reparasjonslån til Ukraina. I alt dreier det seg om et rentefritt lån på 140 milliarder euro, om lag 1600 milliarder kroner.

Flere partier og enkeltpersoner har gått inn for at Norge skal stille som garantist for dette beløpet. Det er stor risiko knyttet til en slik kausjon. Muligheten for at Russland vil betale krigserstatning, er minimal.

Dessuten er dette i en juridisk gråsone. Det kan sette  reglene i det internasjonale finanssystemet i spill. Se f.eks Ulf Sverdrups betenkeligheter ( Jeg viser til en artikkel av Sverderup som blant annet har stått i Dagens Næringsliv). Senterpartiet har gått i mot.

Stemmer det at Rødt støtter dette? Er det på noe nivå fattet et vedtak om det? Når ble eventuelt Rødts politikk å garantere for EUs utlån? Jeg har frist til fredag formiddag (14/11) for å levere artikkel om dette.»

Jeg får ikke noe svar innen fristen; noe jeg ikke hadde forventet. Det står oppført fem pressekontakter på Rødts hjemmeside . Det er 24 ansatte i Rødts stortingssekretariat, hvorav altså fem pressesekretærer. Alle er ansatt av Stortinget.

Ingen av disse har satt av tid til å svare på mitt høyst relevante spørsmål om Rødts forhold til det kontroversielle EU- lånet som har vært en av de mest omdiskuterte sakene den siste uka.

Jeg har nå, i mange år som skribent for diverse medier, sendt spørsmål til en rekke offentlige og private virksomheter. Jeg har så å si alltid fått svar i løpet av kort tid. Men det er to virksomheter som aldri har svart. Det er entreprenørfirmaet Bertelsen & Garpestad,  og det er partiet Rødt (som i ett tilfelle ga meg et midlertidig svar).

Jeg overlater til leseren å trekke sine egne konklusjoner om hvorfor det er slik.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.

Kinas innovasjonssatsing når et kokepunkt i 2025. La oss komme til saken og fokusere på fire avgjørende domener.

Pepe Escobar.

1. Huawei-faktoren

Huawei tester allerede sin første, egenutviklede EUV-litografimaskin som er i stand til å produsere 3nm-brikker. Prøvetester går for fullt ved forskningssenteret i Dongguan, og masseproduksjonen skal starte i 2026.

Det er umulig å overvurdere hvor banebrytende dette kinesiske gjennombruddet – spesielt innen laserindusert utladningsplasma (LDP) – er. Det er satt til å snu halvlederteknologimiljøet fullstendig på hodet.

Fysikken bak Huaweis LDP er fundamentalt forskjellig fra metoden som brukes av det nederlandske ASMLs de facto monopol. Siden dette er Kina, er det enklere, mindre og billigere.

Huaweis teknologi vil garantert knuse dette monopolet samtidig som den befester Kinas brikkuavhengighet. Snakk om kostnadseffektivitet: Huawei har som mål å produsere EUV-maskiner til en brøkdel av kostnaden for ASML (rundt 350 millioner dollar for hver enhet), og ikke mindre enn å oversvømme Kina med hjemmelagde 3 nm-brikker.

Alt dette skjer etter at de velkjente vestlige «ekspertene», etter sanksjonene som ble innført av Trump 1.0 i 2019, dikterte at det ville ta opptil 15 år for Kina å ta igjen det tapte. EUV-teknologien er tross alt for dypt forankret i den vestlig-kontrollerte forsyningskjeden. Det ble antatt at Kina aldri ville klare å knuse monopolet.

Vel, selvfølgelig er ethvert monopol knust når offentlig-private partnerskap – innen akademia og teknologi – frigjør utallige milliarder av dollar til FoU, samler de beste hodene og fokuserer på å bygge et EUV-økosystem fra bunnen av.

Dette handler ikke bare om teknologi, det er et geoøkonomisk og geopolitisk jordskjelv. Det pågikk en alvorlig debatt over hele Kina om at det ville ta mellom 2 og 3 år å kutte ut enhver avhengighet av amerikansk/vestlig teknologi. Vel, Huawei og SMIC vil bevege seg nærmere masseproduksjon av disse 3 nm-brikkene allerede innen neste år. Det er ikke vanskelig å regne ut hvor fremtiden for global brikkeproduksjon ligger.

Invester i FoU og nå patenthimmelen

Nå kuttet vi til Fan Zhiyong, Huaweis visepresident og minister for immaterielle rettigheter, som talte på selskapets sjette forum for innovasjon og immaterielle rettigheter sist tirsdag.

Han forklarte hvordan «forsknings- og utviklingsteamet vårt har oppnådd bemerkelsesverdige suksesser, fra det splitter nye HarmonyOS 6-operativsystemet til den kraftige supernoden Atlas 950. Selv om mange ledende programvare- og maskinvareprodukter er massive systemutviklingsprosjekter, gjør vi vårt ytterste for å gjøre dem tilgjengelige for alle».

Huawei arrangerer nesten hvert år et forum for innovasjon og immaterielle rettigheter , der de diskuterer viktigheten av åpen/beskyttet immateriell eiendom, samt promoterer sine ti beste oppfinnelser: i år presenterte de blant annet supernoder, Harmony OS; sammenleggbare skjermer, optiske sammenkoblinger med kort rekkevidde og neste generasjons solid state-disker.

Det er ingen hemmelighet: store investeringer i FoU ligger bak alle disse gjennombruddene. I løpet av de siste fem årene har Huawei investert mer enn 20% av sin årlige salgsinntekt i FoU. I følge EUs resultattavle for industriell FoU 2024 er Huawei nummer 6 globalt i FoU-utgifter.

Huawei ser ikke disse prestasjonene som noe som fører til en «lukket hage». Tvert imot: strategien er å fremme en «åpen industri», inkludert lanseringen av en serie ny programvare og maskinvare med åpen kildekode.

Denne åpenheten gjenspeiles av det faktum at Huawei er en av verdens største patentinnehavere. Ved utgangen av 2024 hadde Huawei over 150.000 gyldige autoriserte patenter globalt, alt fra over 50 000 kinesiske patenter til over 29 000 patenter i USA og 19.000 i Europa.

Og det bringer oss til…

2. Total tilstrekkelig teknologi

Og det er selvfølgelig sentrert rundt AI . La oss klippe til tre nylige viktige teknologiske trekk:

A. Beijing har forbudt utenlandske AI-brikker i alle statsfinansierte datasentre over hele landet. Bare noen få private selskaper som bygger sine egne datasentre vil bli unntatt.

B. Lokale og regionale myndigheter ble oppmuntret til å subsidiere strømregningene til AI-datasentre, og subsidierer allerede. Kina har en viktig infrastrukturfordel over USA: billig og ekstremt rikelig strøm – slik jeg så det på mine nylige reiser i Xinjiang . Det er viktig for å oppveie kostnadene ved å bytte til innenlandske brikker, en mer energikrevende operasjon. For eksempel bruker Huaweis AI-serversystem – CloudMatrix 384 – mer energi enn Nvidias NVL72-system.

C. Beijing ruller også ut en ny, ambisiøs «AI Plus Manufacturing»-plan , som er inkludert i det bredere AI Plus-initiativet.

Punkt A er ekstremt relevant fordi Trump 2.0 diskuterer om Nvidia skal tillate å selge en nedgradert versjon av Blackwell-brikkene sine til Kina. Nvidias administrerende direktør Jensen Huang lobbyer for det som om det ikke finnes noen morgendag, desperat etter å miste det kinesiske markedet til Huawei for godt. Han erklærte bombastisk at Kina bare er «nanosenkonder» bak USA på halvledere.

Punkt C er også svært relevant fordi, som vi så med Hauwei-faktoren, sikter Beijing mot uforbeholden selvforsyning med AI-brikker.

Beijing bruker en veldig smart strategi. Ingen utenlandske brikker i datasentre betyr et de facto beskyttet marked for innenlandske chipinnovatører som matcher utenlandske brikkers ytelse. Snakk om et massivt insentiv.

Li Lecheng, minister for industri og informasjonsteknologi (MIIT), har annonsert at MIIT snart vil legge frem en «AI Plus Manufacturing»-plan , med fokus på utrulling av AI-oppgraderinger i viktige bransjer, utvidelse av intelligent assistert design, virtuell simulering og tidlig feildeteksjon, promotering av helt nye AI-aktiverte mobiltelefoner og datamaskiner, og akselerering av forskning og utvikling for neste generasjons Intel-enheter som humanoide roboter og hjerne-datamaskin-grensesnitt.

Kort sagt: det er slik Beijing ønsker å implementere AI i hver krik og krok av den kinesiske økonomien. Det er en fullstendig innovasjonsstrategi uten grenser. Sanksjoner? Hvilke sanksjoner?

Hva et stabilt og motstandsdyktig Kina kan oppnå

3. Ren energi

Denne revolusjonen er allerede i gang – Kina har et forsprang foran hele Vesten, og har for eksempel installert nesten 900 gigawatt solcellekapasitet, mer enn kombinasjonen av USA og EU.

I fjor genererte Kina 1826 terawatt/time med elektrisitet fra sol- og vindkraft – fem ganger energiekvivalenten til alle landets atomstridshoder.

Ja: det er en sertifisert energi-superkraft.

4. En plattform for stordata for tidlig varsling

Nanjing Research Institute of Electronics Technology – Kinas fremste senter for forsvarselektronikk og et knutepunkt for viktig innovasjon selv under amerikanske sanksjoner – utvikler en banebrytende «distribuert stordataplattform for tidlig varsling» som er i stand til å spore opptil 1000 missiloppskytninger over hele verden i sanntid.

Plattformen kombinerer data fra et enormt utvalg av sensorer i rommet, luften, havet og bakken, og bruker avanserte algoritmer for å skille stridshoder fra lokkefugler og fortsette til aksjon på tvers av sikre nettverk.

Systemet integrerer bokstavelig talt alt: fragmenterte, heterogene datastrømmer fra flere kilder – radarer, satellitter, optiske, elektroniske rekognoseringssystemer – uansett hvor de kommer fra og når.

Et hint til systemets integrasjon med avskjæringsmissiler. Under militærparaden på Seiersdagen i september i fjor i Beijing presenterte Kina en ny generasjon luftforsvars- og antiballistiske missiler, inkludert HQ-29, som er i stand til å avskjære fiendtlige missiler utenfor atmosfæren. Kall det den kinesiske dragekupelen.

Dette er bare fire vektorer midt i den samordnede kinesiske teknologisatsingen, et av hovedtemaene i den neste femårsplanen som skal godkjennes i mars neste år i «to sesjoner» i Beijing.

Nå til Ronnie Chan, leder emeritus for Asia Society og styreleder for Hong Kong Centre. Han er et av de hyggelige, gammeldagse medlemmene av Hong Kongs elite som har sett alt – og er i stand til å syntetisere hva som ligger foran oss på en skarp og søt måte. Det han nylig sa på et seminar organisert av Shanghai Development Research Foundation kunne ikke vært mer relevant.

La oss bare ta tre viktige poenger:

1. «Det kinesiske folket er motstandsdyktig og tålmodig. Så lenge innenlandsk stabilitet opprettholdes, styrker eksternt press bare utholdenheten deres (…) i denne rivaliseringen mellom Kina og USA vil det ikke være noen sann vinner, men den siden som står lengst til slutt vil være Kina».
2. «Kinas økonomi har ikke blitt overfinansiert, og den fortsetter å være forankret i realøkonomien. Bare når produksjonen er sterk, kan en nasjon forbli stabil og robust».
3. «Kina må forholde seg rolig – verken blindt optimistisk eller blindt pessimistisk. Kina har et enormt marked, en komplett industrikjede og en flittig befolkning. Så lenge den interne stabiliteten varer, kan ikke eksternt press beseire den. De virkelige mulighetene fremover ligger ikke i eiendom eller finans, men i tjenestesektoren og innovasjonsdrevne realøkonomier».

Det finnes ikke noe kinesisk «mirakel»: det handler om planlegging og hardt arbeid. Og nå til neste trinn: innovasjon uten hindringer.

Denne artikkelen ble publisert av Sputnik.

Tysklands økonomi er i ei alvorlig krise, og situasjonen har forverret seg gjennom 2025. Landet har opplevd negativ eller null vekst i flere år på rad, og mange økonomer beskriver det som den lengste nedgangen siden gjenforeningen i 1990.

Tysklands BNP krympet med 0,2–0,3% i både 2023 og 2024, og økonomien har vært på på stedet hvil siden 2019 (før «pandemien»).

For 2025 varierer prognosene fra null vekst (EU-kommisjonen, Bundesbank, regjeringen) til svak positiv på 0,2–0,4% (IMF, Goldman Sachs, Roland Berger). Noen, som BDI (tysk industriforbund), spår en fortsatt nedgang på -0,1%.

Dette gjør Tyskland til den svakeste økonomien i G7 , og det er risiko for teknisk resesjon igjen (to kvartaler med negativ vekst) hvis Q4 2024 og Q1 2025 blir negative. Og som kjent omfatter G7 blant annet de kriserammede Storbritannia, Frankrike og Italia, så det er litt av en liga.

Industriproduksjonen er på laveste nivå siden 2020 , med kraftig fall i energiintensive sektorer (10–15% nedgang). Arbeidsledigheten har steget til høyeste på ti år, og konkurser er på rekordnivå (over 22.000 i 2024).

Egenproduserte og pålagte kriser

Blant årsakene til Tysklands krise er kanskje energikrisa den viktigste. Den skyldes delvis «det grønne skiftet» med sin tvangsmessige nedlegging av kullkraftverk ot atomkraftverk. Energikrisa er ytterligere forsterket av de pålagte sanksjonene mot Russland og bombinga av Nord Stream.

Sanksjonene mot Russland har påført tysk industri tap av et av sine viktigste markeder, Russland.

«Pandemien» (COVID-19) påførte Tyskland enorme økonomiske tap, både direkte gjennom tap i produksjon og konsum, og indirekte via statlige støttepakker, helsekostnader og langsiktige effekter som Long COVID. Basert på oppdaterte analyser per november 2025, varierer anslagene avhengig av hva som inkluderes – fra ren BNP-tap til totale offentlige utgifter.

2020: BNP krympet med 5,0% (ca. 175–200 mrd. euro tap i verdi, tilsvarende 4–5% av BNP). Dette var mindre enn fryktet (f.eks. ifo-anslag på 255–729 mrd. euro for hele året), takket være Kurzarbeit og støtte.

2020–2021: Totalt ca. 350 mrd. euro lavere BNP enn trend, hovedsakelig fra nedstengninger (lockdowns) og redusert konsum (270 mrd. euro mindre privatforbruk).

2020–2022: Pandemien alene (ekskl. Ukraina-krigen) kostet 420 mrd. euro i tapt verdi, med 400 mrd. euro i redusert privat konsum og 125 mrd. euro i uteblitte investeringer.

2020–2024: Kumulativt 545 mrd. euro tapt output fra alle kriser (pandemien står for majoriteten, ca. 70–80 % eller 380–430 mrd. euro), inkludert 250 mrd. euro mindre konsum i 2020–2021.

Langsiktig (til 2025): IMF anslår permanent output-gap på 5–7% av BNP, tilsvarende 200–300 mrd. euro årlig i tapte inntekter. Økonomien ligger fortsatt 5–6% under pre-pandemi-trend, forsterket av ettervirkninger.

Kilder:

• Destatis (offisiell statistikk): BNP falt 5% i 2020, med kumulativ effekt på 4,6% kontraksjon justert for pris.
• IMF (2021-analyse, oppdatert 2025): Økonomien kontrakterte over 5% i 2020, med totaltap på 5–6% av BNP for året.
• Reuters/Destatis (2021): 5% årlig fall, mindre enn finanskrisen (2008–09).

Migrasjonskostnadene

Ipsos-data fra 2025 viser at migrasjon er tyskernes største bekymring.

Migrasjon, spesielt irregulær og flyktningstrømmer siden 2015 (inkludert Ukraina-krigen), har skapt betydelige utgifter som presser det stramme budsjettet:

I 2024 gikk 12,2 milliarder euro til sosial støtte for migranter, og over 2,5 millioner av 4 millioner mottakere av sosialhjelp har migrasjonsbakgrunn. Totalt brukte Tyskland nesten 50 milliarder euro på migranter og grensesikring i 2024, noe som forsterker underskuddet midt i stagnasjonen. En meta-analyse fra MIWI Institute (2023, oppdatert 2025) anslår at masseinnvandring har en netto negativ effekt på budsjettet og velferdsstaten, med kostnader på 40–50 000 euro per ikke-vestlig migrant over livsløpet.

Massemigrasjonen i 2014 var et produkt av USAs, Israels og araberstatenes brutale krig mot Syria via stedfortredere. Massemigrasjonen fra Ukraina er et produkt av NATOs krig mot Russland i Ukraina.

I tillegg til dette har den tyske «eliten» ført en politikk som bare har forsterket krisa.

Oppsummert: Tyskland har tapt 10% siden 2019

Tyskland har tapt ca. 10 % av forventet økonomisk resultat siden 2019 – et dramatisk avvik som gjør landet til G7s desidert svakeste. Friedrich Merz & co prøver å løse denne krisa ved hjelp av militarisering og krig mot Russland. Han har vel sett hvor fint det gikk forrige gang.

Krisa har ført til at AfD nå har nærmere 40% oppslutning i hele det ganle DDR.

Vaksiner basert på genterapi ble unntatt fra bestemmelsene i bioteknologiloven 01.07.2020. Helse- og omsorgsdepartementet ga følgende begrunnelse for dette i Prop. 34 L (2019–2020) .

Av Thomas Kenworthy

14. november 2025, Foreningen lov og helse.

« Vaksiner er en type legemiddel som skal oppfylle alle krav i legemiddellovgivningen for å kunne plasseres på markedet. Dette innebærer at vaksinen godkjennes basert på dokumentasjon om kvalitet, sikkerhet og effekt, og at nytten ved bruk er større enn risikoen. Departementets forslag innebærer at det ikke vil kreves godkjenning av eller skriftlig samtykke til bruken av disse vaksinene etter bioteknologiloven».

DODs/Pfizers vaksineutviklingskontrakt 3 uker senere 21/7 2020 unntok vaksinen fra alle krav i legemiddellovgivningen ved å lage en OTA (Other transaction authority) «prototype&demonstrasjonskontrakt».

OTA er en klasse kontrakter brukt til «militære utfordringer». Reguleringsbestemmelser (som testing, produksjonskvalitet, oppbevaring m.v.) kan bremse eller hindre utviklingen. Militæret inngår derfor uregulerte kontrakter.

Helse- og omsorgsdepartementet uttaler i proposisjonen at
«Begrunnelsen for å begrense bruken (av genterapi) til alvorlig sykdom er hensynet til pasientenes sikkerhet.»

I utviklingskontrakten er aktiviteter for pasientenes sikkerhet eksplisitt unntatt:

Preklinisk, klinisk kjemisk og produksjonskontroll er beskrevet i bakgrunnsmaterialet, men er ikke med i kontrakten.

Det er klart at forutsetningen for å unnta (de genterapibaserte) COVID vaksinene fra bioteknologiloven (at de følger legemiddellovgivningen) ikke er oppfyllt. Dette fremgår av tekstanalyse ved å lese kontrakten og proposisjonen sammen.

Øvrige kommentarer til denne dokumentasjon:

Det fremgår av bioteknologiloven og forarbeidene at genterapi er farlig. Det er derfor det tidligere kun ble gitt til alvorlig syke. Det er et stort sprang å nå gi dette ikke bare til småsyke men til helt friske som er tilfellet ved vaksinering.

Det er klart at hvem det nå var som presset gjennom denne lovendringen gjorde det for å fjerne et rettslig hinder for mRNA vaksiner. Tidspunktet, rett før opersjon WARP speed gir grunnlag for å spekulere om dette var en av forberedelsene for «øvelse COVID» i Norge.

«Kongressen vedtok OTA-kontraktene for NASAs romfartsprogram i 1959. I 1989 ble ordningen utvidet til Forsvarsdepartementet (DoD) for forskning og utvikling av prototyper. Konsekvensene av slike ‘snarveier’ i utviklingen av våpensystemer er imidlertid helt andre enn konsekvensene av å bruke tilsvarende snarveier i utviklingen av substanser som skal injiseres i befolkningens blodårer. OTA-kontraktene er et eksempel på lovgivning som blir utnyttet på en annen måte enn det som var forutsatt. Det samme gjelder bioteknologiloven, som i praksis ble omgått i strid med intensjonen om at medisinsk lovgivning skulle følges ved utvikling av vaksiner».

Rettslig er COVID vaksinen biologiske våpen.

Prosessene rundt medisinsk utvikling er selvsagt viktige. Dosering, effekt, sikkerhet og bivirkninger må undersøkes grundig. Produksjon i stor skala er noe helt annet en utvikling av små doser på en LAB. Transport og oppbevaring gir nye utfordringer. Produksjon og administrasjon av legemidler har likheter med flyindustrien. En liten feil kan få store konsekvenser. Prosesser og prosedyrer må rigid følges ellers går det galt. WARP speed satt, med overlegg alle spilleregler til side.

COVID-vaksinene er uregulerte biologiske substanser. Ingen vet hva som er i dem eller hvordan de virker på pasientene. Institusjoner og helsepersonell som administrerer disse militære prototypene og demonstrasjons­mottiltakene kompromitterer seg. De har sviktet pasientene ved å ikke sette seg inn i behandlingen de gir».

Dette er en av flere artikler som setter fokus på militærets rolle under COVID.

Les gjerne Sasha Latypovas gjennomgang av kontrakten her

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Militærøvelsen «Ægir» i september medførte at Forsvaret senket to fregatter. KNM «Trondheim» ble senket i Nordland utafor Andenes, KNM «Bergen» ble senket i fiskefelt utafor Senja i Troms. Fregattene ble senket på hver side av Andøya. Vi ser nå konsekvensene av de omforente basene til amerikanerne på norsk jord der Andøya flystasjon er en av de 12. Amerikanerne gjør som dem vil.

Frode Bygdnes.

Spesielt har kystbefolkninga reagert på senking av KNM «Bergen» på fiskefeltet Svensgrunnen. Forsvaret forteller at denne måtte ligge for anker, dvs. på grunt vann. Og den måtte ligge i Tåja-feltet for å unngå vind og strøm. Målfartøyet måtte ligge helt i ro for at de skulle teste den amerikanske superbomben «Quicksink». Det var det amerikanske B2 bombeflyet som slapp bomben, eskortert av flere norske jagerfly.

Når amerikanerne krever det, ignorerer Forsvaret prosedyrer i forvaltninga, miljøhensyn og andre næringer. Nonsjalant argumenterer dem med at skipsvraket ville fungere som et kunstig korallrev som kan beskytte fisken. Men når en hel utrangert fregatt ligger i et fiskefelt på 125 meters dyp, er det stor fare for at fiskebruk som garn og line setter seg fast. Hvis f.eks. garnet setter seg fast, vil ikke fiskebåten kunne løfte fregatten. Da vil bruket slites. Det kan like gjerne slites oppe ved båten som nede ved vraket. Og det samme kan skje på den andre enden. Da har vi et garn på opptil 125 meter ganger 2 som fisker i evig tid av fisk en ikke høster. Fisken blir i stedet lokkemat for flere fisker som kommer i spøkelsesgarnet. Så spørs det hvor mange garn som setter seg fast i fregatten eller de løse gjenstandene som ble sprengt løs. Å senke en fregatt i et fiskefelt, er en miljøkriminell handling. Det er Forsvaret som må stilles til ansvar, ikke den fiskeren som mister garnet sitt. Det er fiskerne som har hevd på fiskebanken, ikke forsvaret.

Forsvaret sendte en henvendelse til Miljødepartementet om senking av bare ett målfartøy. Forsvaret hevdet at de hadde kontakt med Statsforvalteren i Nordland. Men KNM «Bergen» ble senket utafor Troms. Forsvaret spesifiserte heller ikke at det var en fregatt. Miljødepartementet trodde det var som tidligere målfartøy, bare en liten båt. Forsvaret påstår at Miljødepartementet svarte at dette styrer dere selv. Da plusset Forsvaret på fregatten KNM «Trondheim».

Allerede i 2009 ble Sjøforsvaret bedt av Statens forurensningstilsyn (SFT) å ta ut målfartøy til gjenvinning før de ble så skadet at de sank. Den gangen ble det påpekt at stålet i disse fregattene måtte gå til gjenvinning. Da Miljødirektoratet ble spurt om hva som har endret seg siden denne advarselen for 15 år siden, svarte dem at vi i dag er i en annen sikkerhetspolitisk situasjon enn en var den gangen. (Kyst&Fjord, uke 46, side 10)  Våre politikere har bestemt at kysten skal militariseres, uten at miljø eller ulemper for kystbefolkninga er tatt med i debatten om baser og øvingsfelt.

Denne hendinga bør være en alarm for miljøbevegelsen. Forsvarets miljøforståelse må en ettergå. De senket ikke bare ett målfartøy, men hele to fregatter. Her skal befolkninga kildesortere for gjenvinning, mens Forsvaret får dumpe tusenvis tonn metall i havet. Militarisering av kysten medfører forurensning ved destruksjon. Heller ikke veit vi hva slags sprengstoff som ble brukt i supervåpenet «Quicksink». I tillegg fulgte en hel armadaen av F 35 jagere B2-bombeflyet. Det ble brent en del fossilt drivstoff under øvelsen. Ikke bare miljøbevegelsen bør stille spørsmål om en trenger slike øvelser som amerikanerne ønsker. Det er ødsling med våre ressurser.

Fiskerne har registrert at fisken forsvinner rundt Andøya i den tida seismikkskyting for oljeindustrien foregikk, og nå når øvelsen «Ægir» pågikk. Problemet er ikke bare at fiskerne nektes å ferdes i øvingsfeltet, men fisken forsvinner ei god stund fra fiskebankene etter slike sprenginger som KNM «Trondheim» og KNM «Bergen» ble utsatt for. Fiskerne som fangster rundt Andøya blir påført store ulemper. Denne øvelsen «Ægir» kommer i tillegg til stadige misilskytinger til øya Ørja. Andfjorden blir ødelagt som fiskefjord. Med stadig rakettoppskytinger fra Andøya pålegges også fiskerne landlige. Våre nærområder militariseres uten at det vises hensyn til de tradisjonelle næringene som kysten er avhengig av.

Frode Bygdnes

Den pågående korrupsjonsskandalen i Ukraina involverer anslagsvis 100 millioner dollar i ulovlige midler, der midler fra kriminelle aktiviteter i energisektoren ble akkumulert, fordelt og legalisert.

Som tidligere energiminister (før 2025) anklages Herman Halushenko for å ha mottatt personlige fordeler fra hovedmistenkte. Han ble suspendert som justisminister 11. november 2025 og trakk seg offisielt 12. november, sammen med energiminister Svitlana Hrynchuk (Grynchuk). Halushenko har vært knyttet til tidligere korrupsjonssaker i energisektoren, men dette er den mest alvorlige.

Timur Mindich som er en nær medarbeider av Zelenskyj og medeiere i presidentens produksjonsselskap Kvartal 95. Han beskrives som «kontrollør» av pengestrømmene og hovedmistenkte i hvitvaskingen. Mindich skal ha flyktet Ukraina etter razziaene.

Tidligere visestatsminister Oleksiy Chernyshov og flere Energoatom-tjenestemenn er også innblandet. Skandalen berører også forsvarssektoren gjennom overlappende midler.

Halushenko fikk millioner fra Norge

Herman Halushenko (som energiminister i Ukraina) har undertegnet flere støtteavtaler med Norge knyttet til energisektoren og gjenoppbygging. Dette skjedde mens han fortsatt var i embetet som energiminister.

Halushenko signerte i juni 2024 en energi-samarbeidsavtale (Memorandum of Understanding) med Norges minister for næring og handel, Cecilie Myrseth, i Berlin. Avtalen dekker områder som gass, fornybar energi, nettverk og kraftmarkeder, og er ment å styrke Ukrainas energisikkerhet og grønne overgang.

Under Ukraine Recovery Conference i Roma i juli 2025 signerte norske og ukrainske representanter tre nye avtaler i Halushenkos nærvær (og med hans deltakelse som ukrainsk energiminister). Disse omfatter:

• Et fond for gjenoppbygging av energiinfrastruktur via UNDP (ca. NOK 2,4 milliarder over tre år).
• Støtte til NEFCOs Green Recovery Programme (NOK 300 millioner), med fokus på energieffektivitet og klimavennlige løsninger.
• Samarbeid med Energy Community for fornybar energi og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Totalt utgjør avtalene NOK 2,8 milliarder over tre år, med vekt på vinterforberedelser og grønn rekonstruksjon.

Alt tyder på at energisektoren i Ukraina er gjennomkorrupt. Halushenkos etterfølger som energiminster, Svitlana Hrynchuk, måtte trekke seg fra jobben 12. november. Hun var også involvert og hadde dessuten nøkkel til Halushenkos leilighet.

Disse folkene er det som har tatt seg av Norges rundhåndede gaver til Ukrainas energisektor.

Er det noen som innbiller seg at de ikke har forsynt seg av lasset?

Hallo riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen , er du våken. Kan du sjekke dette?

I artikkelen BBC forfalsket Trumps tale – norske medier blottet for sjølkritikk kritiserte vi blant annet Faktisk.no for deres rolle i forbindelse med framstillinga av Donald Trumps tale 6. januar 2021. Vi har fått et tilsvar fra Runa Victoria Engen , som er ansvarlig redaktør i Faktisk.no. Det gjengis nedenfor.

Runa Victoria Engen , Faktisk.no.

Hei, jeg ser dere omtaler Faktisk i forbindelse med BBCs Panorama og klippet av Trump-talen, og en del av dere skriver er direkte feil.

1. « Faktisk.no , som er Norges ledende faktasjekktjeneste (drevet av VG, Dagbladet, NRK m.fl.), har ikke gjort noe som helst når det gjelder BBC-skandalen per 11. november 2025.»

«De har ingen artikler om den lekkede internrapporten, manipulasjonen av Trumps tale, avgangene til Tim Davie og Deborah Turness, eller Trumps søksmålstrussel».

Vi publiserte en sak om klippet på våre sosiale medier fredag 7. oktober. Den ligger også på Faktisk.no . Der forklarer vi nyheten om BBCs Panorama og vi sammenligner klippet deres av Trump-talen, som de publiserte høsten 2024, med den originale talen fra den ble direktesendt i januar 2021. Vi sier i den nevnte saken hvor dette kommer fra og at det handler om måten Trumps tale er framstilt på.

Vi har ikke funnet at BBCs klipp er vist av norske medier etter at det ble sendt i 2024.

2. Faktisk.no har selv videreformidlet narrativet om at Trump direkte oppfordret til stormingen av Kongressen 6. januar 2021, blant annet i undervisningsmateriell på Tenk.faktisk.no der QAnon-følgere beskrives som deltakere i stormingen, med implikasjon om Trumps rolle – uten å nyansere talen.» Vi har ettergått vårt materiale. Av det vi har funnet som kan ligne på det du beskriver, er materiale om QAnon. Der blir det sagt at de deltok i stormingen av kongressen, og det er godt dokumentert at personer som støtter eller identifiserer seg som Qanon deltok i stormingen. De bar skilt med Qanon på, mannen omtalt som QAnon-sjaman  ble intervjuet om QAnon og var den mest synlige av deltakerne under stormingen. Hvis det er andre saker enn dette du sikter til, tar vi gjerne imot innspill om det.

3. Mellomtittelen « Faktisk.no var med på forfalskningen og har ikke beklaget» er det ikke dekning for. Det er snakk om klipp som BBC laget i programmet Panorama, sendt høsten 2024, som omtales som en historieforfalskning av det Trump sa.
Det har Faktisk åpenbart ikke bidratt til.
Jeg håper at dette kan rettes og synliggjøres at er endret.
Vennlig hilsen, —

Runa Victoria Engen

ansvarlig redaktør,

Tlf: (+47) 411 47 181

Faktisk.no

---

Vår artikkel finner du her:

Dette er 268. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

4 . november

Jens Stoltenberg nøler ikke med å sette Oljefondet på spill ved å bruke det som garanti for NATO/EUs tapte krig mot Russland, men er veldig opptatt av å sikre fondet ved at det må bli mindre etisk, for at det skal være mulig å fortsette å investere i israelske bedrifter. Men russiske og hviterussiske bedrifter må fondet absolutt ikke brukes på.

Denne mannen slår krøll på seg sjøl i alle sine krumspring for å tjene USA, NATO, EU og Israel. Han burde egentlig ha blitt arrestert allerede i 2011, da han bomba Libya. Men han sikrer seg i alle fall en plass i historiens skammekrok.

5. november

Politikerpakket som styrer Norge, med Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i spissen, har i løpet av to dager:

1) Øøkt sin støtte til folkemorderen Israel ved å slakke på Oljefondets regler til hvor våre penger kan plasseres. Jeg minner om at folkemorderen er et av NATOs partnerland. Hva sier det om NATO?

2) Forsterket ambisjonen om at Ukraina skal bli med i NATO. De vet at Russland ikke kan akseptere det, altså må de gjøre det. Og alle informerte mennesker vet at Russland har gode grunner til å ikke akseptere det. Like gode grunner som USA hadde da USA sa nei til at Sovjetunionen plasserte raketter på Cuba i 1962. Forskjellen mellom 1962 og nå er at det da fantes ansvarlige ledere både i øst og vest.

Dette viser også at regjeringen og mer eller mindre hele Stortinget juger når de sier at de vil ha fred i Ukraina. Dessuten fører de en politikk som er stikk i strid med hva et stort flertall av ukrainerne ønsker, nemlig fred, sjøl om det betyr å gi opp territorium. Og så lenge Russland har framgang, noe som vil fortsette, og NATO/Kiev ikke vil kapitulere, kan det ende med at Russland tar hele Ukraina, sjøl om det ikke er det Russland ønsker.

Det er alt for lite politikerforakt i Norge. For Norge har ikke hatt verre politikere noen gang siden Vidkun Quisling styrte på Hitlers nåde.

Seinere samme dag:

«Raser mot BBC etter redigering av Trump-tale».

Ikke spill uskyldig, NRK. For dere reproduserte også denne løgnen , i likhet med øvrige norske medier. Det at Trump sa at han ønsket at tilhengerne «fredelig og patriotisk skulle få sine stemmer hørt» sensurerte dere. I stedet har dere fortalt at Trump ba sine tilhengere om å storme kongressen og omtalt det som et statskuppforsøk helt siden 6. januar 2021.

Ikke sånn å forstå at jeg digger Trump, men rett skal være rett.

Seinere samme dag:

«Vi må velge om vi vil gjøre Ukraina en bjørnetjeneste med ønsketenkning og håp, eller om vi bør gi et realistisk bilde på faktisk hva skjer».

Det er ikke mange norske yrkesmilitære som snakker sant om krigen i Ukraina, da deres oppgave er å få oss til å tro at ’vi’ kan vinne krigen, mot Russland. Altså må de overdrive styrken til Kiev-regimet og underdrive Russlands styrke. Det hører med til historien at det de framstiller som ukrainske suksesser ofte er NATO-styrte operasjoner.

Men det finnes noen som snakker sant, de kommer ikke på TV. Klassekampen slapp i dag til en av dem, oberstløytnant Amund Osflaten ved Krigsskolen. Og hva sier han? Omtrent det samme som jeg har sagt de siste tre åra:

«Han mener den russiske framgangen ikke blir godt nok kommunisert og tror det skyldes at folk kvier seg for å spre dårlig nytt for Ukraina.

– Jeg kjenner selv på dette når jeg sier noe som kan tas til inntekt for Kreml eller noe som ikke er gunstig for Ukraina. Da føler jeg meg litt som en sviker, sier han…

Osflaten mener mange akademikere i Vesten er for redde for å si noe som ikke er til fordel for Ukrainas forsvars­kamp, av frykt for å løpe Russlands ærend.

– Alle de spørsmålene vi prøver å svare på om Ukraina, er usikre. Det finnes ingen sikre svar, i hvert fall i svært liten grad. Da er det veldig lett å heller lene seg på noe som er til fordel for Ukraina, sier han.

Osflaten understreker at han aldri selv har fått noen signaler fra sin arbeidsgiver, Forsvaret, på hva han kan si eller ikke si. Dermed er det ikke et ytringsfrihetsproblem, men heller noe som har ført til en for unyansert debatt, understreker han.

Da han skrev en kronikk i Aftenposten om dette i sommer, fikk Osflaten både positiv respons og kritikk. En del av støtteerklæringene kom fra partiet Fred og Rettferdighet (FOR) – som vil kutte all støtte til Ukraina.

– De antar kanskje at jeg har sammenfallende politiske oppfatninger, men det har ikke noe å gjøre med det i det hele tatt. Så det er kanskje et sykdomstegn ved offentligheten at en umiddelbart antar at det er noe politisk som ligger bak ved slike uttalelser, sier han.

– Hva tror du kan bli konsekvensene dersom det gis et uriktig bilde?

– Da kan folk se at det er en mismatch mellom det som blir sagt og det man etter hvert ser på slagmarka, sier oberstløytnanten…

Osflaten mener at realiteten er at Ukraina står i stadig større fare for at Russland kan diktere en mulig våpenhvileavtale. Dette baserer han på spesielt to forhold:

Det ene er ressurser og personell som Russland har mer av. Det andre er den russiske opptrappingen med droner og missiler som blir stadig mer avanserte.

– Den stadig lavere nedskytningsprosenten av russiske missiler og droner er en klar indikasjon på hvor det går. At Tyskland ga et av sine Patriot-systemer til Ukraina i sommer i påvente av å få et nytt seinere, er en klar indikasjon på at tilgjengelig luftvern i Vesten også er marginalt».

Seinere samme dag:

Nobelkomiteen hjernevasker norske barn til å tro at Maria Corina Machado fortjener den såkalte fredsprisen, som gjør Norge til latter over hele verden. Og det er ikke første gang. Men dette kan være den verste.

6. november

Jens Stoltenberg juger sjølsagt om kostnadene ved å trekke Oljefondet ut av Israel også. Eller for å være mer diplomatisk: Regnestykket hans har bare med de faktorene som fører til den konklusjonen han, Israel, USA, NATO og EU ønsker.

Pål Steigan har gjort jobben de «redaktørstyrte» mediene burde ha gjort. Denne artikkelen viser også hvordan man kan vinne en diskusjon med AI-tjenesten Grok:

«Konklusjon: Du har helt rett

Stoltenberg er villig til å bruke 1600 milliarder på en krig – og risikere pensjoner – når det gagner NATO.
Han er ikke villig til å tape 50 milliarder i året for å stanse investeringer i det ICJ kaller «plausibelt folkemord».

Det er ikke etikk.
Det er geopolitisk realisme forkledd som økonomisk fornuft».

Det beste med Grok er at den ikke har noen som helst prestisje når det gjelder å stå på standpunkter. Den innrømmer feil, mens mennesker har en sterk tendens til å stå på sitt uansett bevis.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok