Til tross for at praksisen var en klar krigsforbrytelse, gjorde Bidens tjenestemenn ingenting for å begrense militærhjelpen til Israel.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 11. november 2025.

I fjor samlet USA etterretning om israelske tjenestemenn som diskuterte sine soldaters bruk av palestinere som menneskelige skjold i Gaza, ved å sende dem inn i tunneler og bygninger som antas å være utstyrt med eksplosiver, rapporterte Reuters onsdag , med henvisning til to amerikanske tjenestemenn.

Tjenestemennene sa at etterretningen ble delt med Det hvite hus i løpet av de siste ukene av Biden-administrasjonen. Til tross for at bruken av menneskelige skjold er en klar krigsforbrytelse og brudd på folkeretten, gjorde Bidens embetsrepresentanter ingenting for å begrense amerikansk militærhjelp til Israel, etter å ha mottatt etterretningen.

IDFs bruk av palestinske sivile som menneskelige skjold, kjent som «Mosquito-protokollen», var så utbredt i Gaza at en israelsk militæroffiser, som skrev anonymt i den israelske avisen Haaretz , sa at IDF opererte en «underhær av palestinske slaver» .

Mens IDF offisielt benekter at de brukte menneskelige skjold, har det i israelske medier vært utbredt rapportering om det te og vitnesbyrd fra israelske soldater og palestinere om praksisen.

«Du sender det menneskelige skjoldet under jorden. Når han går nedover tunnelen, kartlegger han alt for deg. Han har en iPhone i vesten, og mens han går, sender den tilbake GPS-informasjon» , sa Daniel, en israelsk stridsvognkommandør, i en dokumentar med tittelen «Breaking Ranks: Inside Israel’s War», som blir sendt på Storbritannias ITV denne uken.

«Kommandantene så hvordan det fungerer. Og praksisen spredte seg som ild i tørt gress. Etter omtrent en uke opererte hvert kompani sin egen mygg» , la Daniel til.

I ett tilfelle bandt israelske soldater sprengstoff rundt halsen på en 80 år gammel palestinsk mann , for å tvinge ham til å fungere som et menneskelig skjold, og truet med å blåse hodet av ham hvis han prøvde å stikke av. Da han hadde tjent sitt formål, ble mannen og hans kone bedt om å evakuere området og ble skutt og drept av israelske tropper da de prøvde å flykte.

Mohammed Shubeir, en 17 år gammel palestinsk gutt, snakket med The New York Times i fjor, om sin opplevelse av å bli brukt som menneskelig skjold i Khan Younis. «Soldatene sendte meg som en hund til en leilighet som var belagt med minefeller» , sa han. «Jeg trodde dette ville bli de siste øyeblikkene i livet mitt» .

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Biden Administration Had Intelligence That Israel Was Using Palestinians as Human Shields in Gaza

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Hjemmesidene til blant annet Naturvernforbundet og til ForUM for Utvikling og miljø viser til et innlegg i Klassekampen 5. november, undertegnet av lederne i 8 norske klima- og naturvernorganisasjoner.

Kirsten Engelsatd, tidligere riksbibliotekar.

Her står det blant annet: « Skal Norge ha troverdighet, må vi slutte å subsidiere naturødeleggelse … ». Men innlegget nevner overraskende nok ikke den pågående Ukrainakrigen, den store menneskelige, klima- og naturvernkatastrofen i vårt nærområde.

Bør ikke nå klima- og naturvernorganisasjonene, for å ha troverdighet, nå samarbeide i Norge og i Europa for å fremme og støtte realistiske forslag for å stoppe krigen i Ukraina? Kunne eksempelvis et fredsforslag innebære at Ukraina blir et nøytralt land, slik løsningen ble for Østerrike etter 2. verdenskrig? For å få full uavhengighet var kravet fra okkupasjonsmaktene den gang at Østerrikes utenrikspolitiske nøytralitet ble grunnlovsfestet. I 1955 ble den det. Nøytraliteten hindret ikke at landet i 1995, 40 år senere, ble medlem av EU. Men liksom EU-landene Irland, Malta og Kypros, ønsker fremdeles ikke Østerrike å være medlem av NATO.

Kirsten Engelstad, forlegger og forfatter

e-post: engelstadkirsten@gmail.com

Fredrik Solvang s Debatten ivret for mer krig i Ukraina på Debatten og skremte med at fred vil være farlig.

Lars Birkelund.

Fortsatt snakker de som om Russland er aleine, når sannheten er at Russland får flere og flere venner og allierte, som vil hjelpe Russland langt mer om nødvendig. Og de tier om at et stort flertall av ukrainerne vil ha fred, sjøl om det betyr å gi opp territorier. Aldri har det vært mer åpenbart at dette er NATO/EUs krig mot Russland med Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde.

Alle de ca ti inviterte gjestene var i mer eller mindre grad krigshissige, bortsett fra Magne Lerø som fikk lov til å si noe om krigsgalskapen mot slutten av debatten.

Verst var igjen Karsten Friis , med sine konspirasjonsteorier, skremselspropaganda og løgner, og Guri Melby . «Hvis Ukraina taper krigen vil alle pengene Norge har gitt til Ukraina være tapt», påsto hun. Men Ukraina har tapt og taper mer hver dag, mens Melby prøver å lure seg sjøl og andre, inkludert ukrainerne, til å tro at det går an å løfte seg sjøl opp etter håret og å sykle på vannet.

Alternativet fred ble ikke vurdert i det hele tatt bortsett fra av Lerø ca to minutter mot slutten av den 50 minutter lange debatten.

Det er ikke ellers ikke bare Putins krig, Solvang. Det er også krigen til vestlige ledere som Jens Stoltenberg , Jonas Gahr Støre , Biden, Starmer, Macron og Trump. Men de spiller uskyldige og slipper unna med det fordi Norge har så servile politikere og ingen opposisjon på Stortinget .

Debatten bekreftet ellers at EU-land og politikere presser Norge til å punge ut. Som jeg har sagt tidligere: Norges allierte er farligere for Norge enn Russland.

---

Finlands brudd med Russland og inntreden i NATO har fått tunge følger. Billig energi, kraftsamarbeid og handel er borte – og landet står igjen med gjeld, resesjon og økende risiko.

Ting har blitt langt verre for Finland

Av Rhod Mackenzie
10. november 2025

I mange år samarbeidet Finland og Sovjetunionen på flere områder under den kalde krigen, og dette fortsatte etter Sovjetunionens fall, da Russland overtok avtalene som var til fordel for begge parter. Deretter valgte Finland å gi avkall på sin 80 år lange nøytralitet og bli medlem av NATO. Siden den tid har forholdet mellom landene blitt anstrengt – og for Finland har resultatet vært økonomisk katastrofalt: rekordhøy arbeidsledighet, økte priser på energi og mat, ingen økonomisk vekst og nå opplever de resesjon.

Slutt på kraftsamarbeidet

Nå har Russland kunngjort at samarbeidet med Finland om driften av vannkraftverkene på hver side av grenseelven Vuoksi opphører. Etter at Finland avslo russisk strømimport, mister landet også den kompensasjonen det i et halvt århundre har mottatt fra russisk side. Konsekvensene av dette er langt større enn mange innser.

Ifølge en ordre fra Russlands statsminister Mikhail Misjustin er artiklene 3 og 4 i 1972-avtalen mellom Sovjetunionen og Finland opphevet. Dokumentet regulerte felles bruk av Vuoksi-elven, et av Nord-Europas mest komplekse elvesystemer. Elven renner fra innsjøen Saimaa og forbinder de finske innsjøene med Ladogasjøen, og danner en naturlig vannkraftkaskade med to finske og to russiske kraftverk.

For å sikre optimal drift ble vannstand, vannføring og andre parametere samordnet mellom landene. Da byggingen av det russiske kraftverket Svetlogorsk reduserte produksjonen ved det finske Imatra-anlegget, gikk Sovjetunionen med på å kompensere Finland ved å levere 20.000 megawatt-timer gratis elektrisitet årlig.

Etter Russlands militæroperasjon i Ukraina og EUs sanksjoner i april 2022, stanset Finland ensidig all strømimport fra Russland.

Tapet av billig energi

Sovjetunionen, og senere Russland, forsynte naboene med billig energi og åpne transittveier i bytte mot varer og teknologi. Også de baltiske statene nøt godt av dette – og de sliter nå fordi de har mistet tilgangen på billig russisk kraft.

Den billige energien bidro til at den finske økonomien lenge var blant de mest velstående i Europa. Nå opplever grenseregionene alvorlige problemer på grunn av sviktende turisme og handel. «Og nå forsvinner også den gratis strømmen» sier Igor Jusjkov fra det russiske Nasjonale energisikkerhetsfondet.

Finland forsøker nå å finne nye energikilder. Et kraftprosjekt kalt Aurora Line skal knytte Finland tettere til Sverige og åpnes i slutten av november. Prosjektet koster over 300 millioner euro, hvorav 127 millioner dekkes av EU. Ifølge den finske operatøren Fingrid vil forbindelsen øke overføringskapasiteten mellom landene til 1.900 megawatt. Men Sverige er avhengig av nedbør og temperatur for sin vannkraft, og energitilgangen er derfor ustabil.

To kraftkabler går allerede til Estland, men også der er det knapphet på strøm etter bortfallet av russisk-hviterussisk tilførsel.

Kostnadene øker

Med økende forsvarsutgifter og en stagnerende økonomi må Finland finansiere energiprosjektene med lån – som må betales tilbake med renter. Hvordan dette skal gå, er høyst usikkert.

Analytikere peker på at Finland står overfor alvorlige energi- og økonomiproblemer. Avhengigheten av Sverige og Norge vil øke, men geografien på den skandinaviske halvøya begrenser kraftimporten. Man viser til strømbruddet på Den iberiske halvøy våren 2025 som et eksempel på hvor sårbare slike nett er.

Utbyggingen av nye energikilder – biobrensel, fornybar energi og kjernekraft – er kostbar. Finland har to kjernekraftverk med fem reaktorer langs Østersjøkysten, men flere av disse er utdaterte og risikable. I juli truet hetebølger ved Loviisa-anlegget kjølesystemet, og i mai ble det oppdaget en hydrogenlekkasje.

Finland gjorde situasjonen verre da landet i 2010-årene brøt samarbeidet med Russland om byggingen av kjernekraftverket i Hanhikivi. Kontrakten med Rosatom ble ensidig kansellert, og prosjektet ble stoppet og det som allerede var bygget ble revet ned til grunnen. Rosatom krever nå erstatning for tapte investeringer.

«De finske myndighetenes politiske holdninger angår oss ikke, men de må betale for tapene i byggefasen» , uttalte Rosatom-sjef Aleksej Likhatsjev.

Tapet av vannkraftkontroll

Finland har nå mistet retten til å koordinere vannføringen i de russiske kraftverkene. Russland kan dermed regulere utslippene fritt, uten hensyn til finske interesser. Dette kan føre til at innsjøen Saimaa – Finlands største og en livsnødvendig ressurs for miljøet, skipsfart, fiske og turisme – enten tørker ut eller oversvømmes.

Ifølge økonomiprofessor Julia Davydova ved Plekhanov-universitetet får dette også alvorlige juridiske følger. Hvis retten til kompensasjon for strømleveranser bortfaller permanent, kan Finland ikke kreve fordeler selv om forholdet til Russland normaliseres igjen.
«Ingen avtale, ingen kompensasjon» – det vil være Russlands linje.

Økende risiko

Konsekvensen, avslutter Davydova, er at risikoen for Finlands økonomi øker dramatisk når de langvarige båndene til Russland brytes.

Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Derimot.no.

Dam Things Just Got Much Worse For Finland | SCO & BRICS Latest News and Insights

Tap i handel og eksport/import

I 2021 var Russland Finlands største handelspartner: Eksport ca. 5–6 % av totalen (ca. 4–5 mrd. euro), import ca. 10–15 % (hovedsakelig energi og råvarer).

Etter invasjonen i 2022 og sanksjoner: Handelen kollapset med 80–90 %. Eksport til Russland falt til ca. 375 mill. USD (ca. 350 mill. euro) i 2024, import til ca. 920 mill. USD (ca. 850 mill. euro).

Direkte tap i varehandel: Anslått flere milliarder euro kumulativt siden 2022. Finlands statsminister Petteri Orpo har innrømmet at finske selskaper har tapt milliarder euro i investeringer i Russland, og at nesten all grensehandel er stoppet.

Energi og råvarer

Russland sto for 80% av Finlands råoljeimport og mye gass/elektrisitet i 2021. Import stoppet brått i 2022 – erstattet med dyrere alternativer fra Norge, Sverige og USA.

Skogindustri: Russland leverte 70 % av importert tømmer (10–12 % av totalt forbruk). Import stoppet i 2022 – erstattet delvis, men volum bare 40 % av tidligere nivå. Priser steg, produksjon falt.

Kostnad: Høyere energi- og råvarepriser bidro til inflasjon og svakere vekst i 2022–2023.

Turisme og grensehandel

Før 2022: Ca. 2–3 millioner russiske turister årlig, inntekter ca. 600–700 mill. euro/år (hovedsakelig shopping i øst).

Grensen stengt siden november 2023: Sør-Karelen (Imatra/Lappeenranta) taper anslagsvis 1 million euro per dag i turistinntekter – kumulativt flere hundre millioner euro årlig.

Arbeidsledighet i Imatra: Opp til 15 % (høyest i Finland), butikker/hoteller stengt.

Storbritannias maktmaskineri drives av krig, og konflikt i Øst-Europa er dens nye drivstoff. Dette skriver Oleg Yanovsky , foreleser ved Russlands Institutt for politisk teori ved MGIMO, medlem av Rådet for utenriks- og forsvarspolitikk . Artikkelen setter søkelyset på den rollen Storbritannia spiller som pådriver for krig mot Russland.

Av Oleg Yanovsky .

Da The Guardian forrige uke rapporterte at den britiske hæren forbereder seg på operasjoner i Ukraina, var det lett å behandle det som nok et sabelraslende spill. Men Keir Starmers erklæring om at «vi ikke vil gi oss før Ukraina vinner» er ikke et slagord, det er essensen av britisk strategi. For London er konflikt ikke en diplomatisk fiasko, men en overlevelsesmekanisme. Krig skjuler økonomisk stagnasjon, fyller politiske vakuum og gjenoppretter en internasjonal relevans landet har mistet i årevis.

Storbritannia kom ut av Brexit i en svekket tilstand. EU-markedet var stort sett borte, økonomisk vekst eksisterte knapt, inflasjonen lå over 8%, det nasjonale helsevesenet sviktet under press, og mer enn 900.000 mennesker forlot landet årlig. Et politisk system bygget på tillit og arvet prestisje gikk nå på tomgang. Likevel, mens hjemmelivet sviktet, ble den britiske staten hardere.

I motsetning til kontinentalmaktene er Storbritannia ikke strukturert rundt et enkelt sentrum, men som et horisontalt nett av institusjoner: etterretningstjenester, byråkratier, militære kommandoer, banker, universiteter, monarkiet. Sammen danner de en maskin designet for strategisk overlevelse. Når kriser oppstår, kollapser ikke dette nettverket. Det livnærer seg på ustabilitet, gjør motgang til innflytelse og konverterer nedgang til muligheter. Etter imperiet kom City of London. Etter koloniene kom offshore-kontoer og lojale nettverk. Etter Brexit kom en ny militær sperring rundt Russland i Nord- og Øst-Europa. Storbritannia har alltid visst hvordan man skal gjøre katastrofe til kapital.

Ukraina-konflikten, som London bidro til å provosere frem, har blitt den største muligheten på flere tiår. Siden 2022 har landet levd, politisk og institusjonelt, under krigsforhold. Den strategiske forsvarsgjennomgangen for 2025 etterlyser åpent beredskap for «høyintensiv krigføring» og foreslår å heve forsvarsutgiftene til 2,5% av BNP, rundt 66 milliarder pund (87 milliarder dollar) i året. Militærutgiftene har allerede økt med 11 milliarder pund. Bestillinger til forsvarsfirmaer har hoppet med en fjerdedel. For første gang siden 1945 beskriver en britisk industristrategi det militærindustrielle komplekset som en «vekstmotor».

Tretti år med avindustrialisering gjorde Storbritannia avhengig av omfordeling. Der produksjonen en gang sto, var det bare finans som gjensto. Nå kan ikke lenger finanssektoren opprettholde regjeringens ambisjoner. Inn i dette vakuumet trer våpenindustrien. BAE Systems og Thales UK har sikret seg kontrakter verdt titalls milliarder, forsikret av London-banker gjennom UK Export Finance. Fusjonen av «våpen og pund» har skapt en økonomi der konflikt, ikke handel, blir målestokken for nasjonal suksess.

Sikkerhetsavtalene London signerte med Kiev strammer bare dette grepet. De gir britiske selskaper tilgang til Ukrainas privatiseringsprogram og viktig infrastruktur. Ukraina blir innlemmet i et britisk-ledet militært og finansielt økosystem. Ikke som en partner, men som en vasall. Nok et utenlandsprosjekt styrt gjennom kontrakter, rådgivere og permanente sikkerhetsoppdrag.

Storbritannia er langt fra å fungere som en støttende alliert, men leder nå konflikten. De var først ute med å levere Storm Shadow-missiler, først ute med å autorisere angrep på russisk territorium, og hovedarkitekten bak de allierte drone- og maritime sikkerhetskoalisjonene. De leder tre av NATOs sju koordineringsgrupper – trening, maritimt forsvar og droner – og har gjennom Operasjon Interflex trent over 60.000 ukrainske soldater.

Britisk engasjement er ikke symbolsk. Det er operativt. I 2025 bidro SAS og Special Boat Service til å koordinere Operation Spiderweb, en sabotasjekampanje rettet mot russiske jernbaner og energiinfrastruktur. Britiske styrker støttet ukrainske raid på Tendrovskaya Spit i Svartehavet. Og selv om London benekter det, antas disse samme enhetene å ha spilt en rolle i ødeleggelsen av Nord Stream. I cyberspace driver 77. brigade , GCHQ og andre enheter informasjons- og psykologiske operasjoner som tar sikte på å forme narrativer, destabilisere motstandere og undergrave det London kaller «kognitiv suverenitet».

I mellomtiden tegner Storbritannia sitt eget kart over Europa. Et nytt nordlig belte – fra Norge til de baltiske statene – bygges utenfor EUs myndighet. Bare i 2024 investerte Storbritannia 350 millioner pund i å beskytte undersjøiske kabler i Østersjøen og lanserte felles forsvarsprogrammer med Norge. De former drone- og missilproduksjon i hele regionen og bruker rammeverk som Joint Expeditionary Force og DIANA for å skape et «militært Europa» der London, ikke Brussel, setter tempoet. Dette er en gammel britisk metode: hersk over kontinentet ikke ved å bli med i det, men ved å dele det.

En stabil fred i Ukraina ville knuse denne arkitekturen. Det er derfor London jobber utrettelig for å holde Washington fokusert på Russland. Hvis USA flyttet oppmerksomheten sin fullt og helt over på Kina, ville Storbritannia miste sitt strategiske formål i alliansen. Som en mellomstor makt overlever London ved å holde USA forankret i Europa og låst i konfrontasjon med Moskva. Enhver tining mellom Washington og Russland truer Storbritannia langt mer enn den truer det kontinentale Europa.

Dette forklarer hvorfor Donald Trumps tidlige fredsretorikk i 2025 – hans antydninger om «territorialt kompromiss» – ble møtt med alarm i London. Den britiske regjeringen reagerte umiddelbart: en ny hjelpepakke på 21,8 milliarder pund, flere Storm Shadows, utvidet luftforsvarssamarbeid og krisekonsultasjoner over hele Europa. Budskapet var umiskjennelig: selv om Washington nøler, vil Storbritannia eskalere. Og innen uker endret Trumps tone seg. Diplomatiet falmet. Snakk om «ankerfred» forsvant. I stedet kom trusler om Tomahawks og løse kommentarer om å gjenoppta atomprøvesprengninger. Endringen antydet at Storbritannia nok en gang hadde lykkes med å styre den strategiske samtalen tilbake mot konfrontasjon.

For Storbritannias elite er ikke krig en katastrofe. Det er en metode for å opprettholde orden og bevare systemet. Fra Krimkrigen til Falklandsøyene har ekstern konflikt alltid stabilisert det interne hierarkiet. Dagens Storbritannia oppfører seg ikke annerledes. Selv om det er svakere enn det noen gang har vært, fremstår det sterkt fordi det vet hvordan det skal gjøre sårbarhet til grunnlaget for sin utenrikspolitikk.

Dette er grunnen til at krigen i Ukraina fortsetter. Ikke fordi diplomati er umulig, men fordi London har bygget en politisk og økonomisk maskin som er avhengig av konflikt. Så lenge denne maskinen forblir intakt – forankret i det militærindustrielle komplekset, etterretningstjenestene og London City – vil Storbritannia forbli forpliktet til ikke å avslutte krigen, men til å håndtere den, forlenge den og forme Europa rundt den.

Og krigen vil bare ta slutt når den maskinen slutter å virke.

Denne artikkelen ble først publisert i Kommersant .

---

Regjeringen:

Norge og Storbritannia styrker forsvarssamarbeidet

Norge og Storbritannia går sammen om å lage en ny og omfattende avtale som skal styrke forsvars- og sikkerhetssamarbeidet mellom de to landene.

Det erklærte Norges forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) og den britiske forsvarsministeren John Healey under en pressekonferanse i Bodø torsdag.

Selvfølgelig er fattigdom noe som rammer bare de lavere klassene, og den øker med klasseforskjellene. Men vi må også ha klasseperspektivet i tankene når vi skal bekjempe fattigdom.

Frode Bygdnes.

Velferdsalliansen skal ha ros for å synliggjøre den fattigdommen som er tilstede i landet vårt gjennom Fattigdomshøringer som nylig ble avholdt bl.a. i Harstad. Men det er først og fremst de politiske partiene som må forsvare velferdsstaten som skal hindre fattigdom. Spesielt er det venstrepartiene som må ta utfordringa.

Et av forslagene til politikerne som kom på møtet, var matstasjoner. Både Velferdsalliansen, Blåhuset og Frelsesarmeen kunne berette om matkøer som de prøvde å betjene. Ideen om matstasjon ble støttet med ideen om å bekjempe matsvinn.

Jeg er ikke i mot matstasjoner, men det er bare en nødløsning og skjerper heller klassemotsetningene. For det er den mest simple maten som ikke kan omsettes på markedet, som havner på matstasjonene i stedet for i butikkenes søppelkontainer. Det vil gjerne være den ultraprosesserte maten med datostempling som butikkene vil gi fra seg til et godt formål. Derfor må vi også koble fattigdom til levealder, og både levealder og fattigdom til klasse.

Matstasjoner er ikke verdig en velferdsstat. Det må være et mål at fattige folk har råd til å gå i butikken og kjøpe sunn og god mat. Derfor er det viktig at kampen rettes mot prisøkninga som i all hovedsak er størst for mat og forbruksvarer som både den rike og fattige trenger like mye av. Stort sett kjøper en ikke mer mat enn en spiser. Derfor rammer prisøkninga hovedsakelig de fattige.

Skal vi opprettholde en velferdsstat må staten få inn inntekter. Derfor må vi stoppe den politiske bølgen med å gå inn for skattelette. Til og med Rødt på Stortinget forfekter skattelette for fattigfolk. Men skatt er i prosent av inntekt. Skattelette blir derfor størst for de som har høgest lønn, og minst for de fattige. SV forfekter øking av avgifter som drivstoff. Men det er rikfolk som har råd til å bo i sentrum og har minst reiseutgifter. Det er også flest el-biler hos de rike.

Argumentasjonen vi hører hos samarbeidspartiene til regjeringa kan tyde på at de ikke ønsker å fornærme AP. Kravet om å styrke velferdsstaten blir uklart. De har allerede trukket seg fra kravet om å ta Oljefondet ut av Israel. Hva med å kreve at oljefondet heller burde investeres i skoler og sykehjem, og få det gjort før det blir brukt som bankgaranti for EU.

Det som monner på lang sikt for velferdsstaten er skatteøkning, og spesielt å sette skatt på aksjeutbytte og annen pengespekulasjon. De rike må være med på å betale for velferden. Det er skatt som er statens redskap på å jevne ut klasseskillene. Venstrepartienes ettergivelse har ført til at kommunene som skal betjene velferden, knekker sammen.

Kostnadene for lavtlønte arbeidere har også blitt så høy at Velferdsalliansen kunne melde at de brukte begrepet «fattige arbeidende». Arbeidslinja, dvs. å få folk i arbeid, er ikke lenger nok til å bekjempe fattigdom. Enslige arbeidere og arbeiderfamilier klarer seg ikke på bare ei lønn. Klarere melding kan en ikke få om at dette er en kamp fagbevegelsen nå må ta tak i.

Noen viker unna denne kampen med å leite fram ostehøvel og fokusere på hva fattige bruker penger til. Enkelte moraliserer og mener at fattige finner en på kafe. Fattigdom er mye, også utenforskap. Fattige trenger møteplasser, ikke moralisme.

Jeg har vært med på gjennom fagbevegelsen å lage til de arbeidslediges kafé. Det var ikke for å segregere, men for å skape en kampplass for de arbeidsledige. Og vi fikk aksjoner som «Ja til arbeid». Nå når arbeidslinja ikke er nok, må fagbevegelsen ta opp kampen nedenfra. Kravet må være at alle skal ha ei lønn å leve av.

Frode Bygdnes

Når skaden først dokumenteres er det for sent å «følge opp nøye». TINE stopper midlertidig bruken av Bovaer i ku-fôr grunnet bekymringer om negative effekter i Danmark. Artikkelforfatteren har sendt et brev til TINE som vi gjengir nedenfor.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Mellom forskningsprosjekt og forbrukerbedrag

TINE SA viser i sitt svar til en kommunikasjonsskolebok om tillitsspråk, ikke til realitetene på bakken.

Dere hevder Bovaer-prosjektet gjennomføres «på en trygg og bærekraftig måte» og at «stoffet er godkjent av norske og europeiske myndigheter». Dette er ikke et vitenskapelig argument, men en henvisning til administrativt vedtak. Godkjenning er ikke synonymt med sikkerhet – og særlig ikke når produktet 3-NOP (3-nitrooxypropanol) nå er stanset i Danmark, trukket fra markedet i Sverige, og midlertidig satt på pause i Norge (NRK, 12.11.2025).

Når bønder i Danmark melder om døde kyr, forverret helse og at de må signere erklæring om sykdom for å få stoppe tilsetningen (Lars Boje Mathiesen, Facebook, 11.11.2025), viser dette at føre-var-prinsippet aldri var implementert.

Å omtale dette som «forståelse for at bønder kan bli bekymret» (Nationen, 11.11.2025) er en eufemisme for systemsvikt.

Det TINE unnlater å si

a) TINE deltar i MetanHUB-prosjektet i samarbeid med produsenten DSM-Firmenich, som har åpenbare økonomiske interesser i å få stoffet kommersialisert (DSM Firmenich Bovaer®). Ingen del av prosjektet er faglig uavhengig; ingen rådata er offentliggjort, ingen veterinærjournaler er lagt frem.

b) EFSA-vurderingen av 3-NOP (2021) var begrenset til korttidsstudier og inneholder uttrykkelig forbehold om «manglende data om reproduksjon, mutagenitet og langtidshelse» (EFSA Journal 2021;19(8):6733).

c) Det finnes ingen flergenerasjonsstudier, toksikologiske rådata eller uavhengige feltstudier fra nordisk klima.

d) TINE hevder at stoffet «ikke finnes igjen i melk eller kjøtt». Det finnes derimot ingen publisert nordisk analyse som faktisk har målt dette.

Utsagnet er derfor ikke vitenskapelig, men retorisk.

Danmark og Sverige – forløperne TINE ignorerte

– I Danmark rapporteres omfattende sykdomstilfeller, feber, mastitt, reproduksjonsproblemer og dødsfall etter Bovaer-innføring (TV MidtVest, 08.11.2025).

– Mattilsynet i Danmark tillot stopp – men kun etter signert erklæring om at dyr var blitt syke (Monique Blaschek, Facebook, 11.11.2025).

– I Sverige er klimatmjölk-prosjektet stanset, og meieriene trekker Bovaer-produkter fra markedet etter massivt forbrukerpress (Aftonbladet, 10.11.2025).

– Svenske medier omtaler det som «Bovaer-skandalen» – et prosjekt som ble stoppet fordi «etablerte medier ikke lenger kunne tie» (Expressen, 10.11.2025).

Når to naboland stanser, og NRK melder at Norsk melkeråvare nå tar «en fot i bakken», er det ikke lenger snakk om bekymring – det er krisehåndtering.

Det klimafaglige paradokset – et tiltak uten problem

Hele Bovaer-prosjektet bygger på et feil premiss: at norske kyr er et klimaproblem.

Dette premisset kollapser under egne tall:

– Norsk natur er netto karbonnegativ; skog og hav binder langt mer CO₂ enn landet slipper ut (NIBIO 2024, HI 2024).

– Metan fra drøvtyggere inngår i det biologiske kretsløpet, og brytes ned i løpet av ca. 10 år før det reabsorberes gjennom fotosyntese (IPCC AR6 2021, kap. 7).

Å «redde klimaet» ved å kjemisk hemme vomgjæringen hos norske kyr er derfor et politisk symboltiltak, ikke vitenskap.

Dyrevelferdslovens terskel er allerede overskredet

Dyrevelferdsloven § 12 krever at dyr skal vernes mot unødig belastning.

Når man innfører et stoff som hemmer mikrobiell gassdannelse i vomma, uten langtidsdata og med rapporterte sykdomsutbrudd i naboland, er terskelen overskredet.

At TINE omtaler dette som «forskningsprosjekt» fritar ikke for juridisk ansvar.

Forskningsprosjekt er ikke synonymt med rettslig immunitet.

Forbrukertillit og samvirkeprinsippet

TINE eies av bøndene, ikke av DSM-Firmenich eller World Economic Forum.

Når TINE innfører et kjemisk middel uten full transparens, og først reagerer etter at internasjonale medier dokumenterer skade, undergraves både samvirketanken og forbrukertilliten.

Bonden står igjen som konsekvensbærer – økonomisk, juridisk og moralsk – mens konsernledelsen skyver forskningsbegrepet foran seg som skjold.

Krav om handling

1. Umiddelbar og varig stans i all bruk av Bovaer (3-NOP) i norske melkebesetninger.

2. Full offentliggjøring av rådata fra MetanHUB, inkludert veterinærjournaler, laboratorieprøver og eventuelle avviksmeldinger.

3. Uavhengig granskingskommisjon bestående av Veterinærinstituttet, NIBIO og representanter for dyrevernorganisasjoner.

4. Erstatningsfond for bønder som opplever sykdom eller produksjonstap knyttet til Bovaer.

5. Åpen klimaredegjørelse fra TINE og Norsk melkeråvare om faktiske karbonbalansetall og reelt klimaavtrykk for norsk melk.

Konklusjon

Når selv NTB og NRK nå bekrefter at bruken av Bovaer er stanset i Norge, har virkeligheten innhentet TINEs kommunikasjonsstrategi.

Dette er ikke lenger et forskningsprosjekt – det er en dyrevelferdsskandale i ferd med å bli et omdømmekrakk.

Det finnes bare én etisk og faglig forsvarlig beslutning:

Stans, gransking og full transparens.

—

Arnt Remy Åvik-Langstrand

Forbruker, journalist og samvirkemedlem

Mosjøen, 12. november 2025

E-post: aavik76@gmail.com

—

Kilder / lenker

– NRK (12.11.2025)

– Nationen (11.11.2025)

– TV MidtVest (08.11.2025)

– Aftonbladet (10.11.2025)

– Expressen (10.11.2025)

– EFSA Journal 2021; 19(8): 6733

– DSM Firmenich Bovaer® – produktinfo

– NIBIO (2024)

– Havforskningsinstituttet (2024)

– IPCC AR6 (2021) kap. 7

---

steigan.no er antakelig den norske mediekanalen som mest systematisk har skrevet om Bovaer og metanhemmere .

Organet med det misvisende navnet Faktisk.no angrep i fjor kritikerne av Bovaer:

Feil at metanhemmere kan kobles til redusert sædkvalitet hos mennesker.

Les også:

Ifølge det israelske undersøkende mediet Shomrim vil basen være stor nok til å huse tusenvis av amerikanske og internasjonale tropper.

Av Dave DeCamp .

Antiwar.com , 11. november 2025.

USA planlegger å bygge en stor militærbase i Israel, ved grensen til Gaza, ifølge en fellesrapport fra det israelske undersøkende nyhetsbyrået Shomrim og den israelske avisen Yedioth Ahronoth .

Rapporten sa at byggingen av basen vil koste rundt 500 millioner dollar og vil bli utformet for å huse tusenvis av amerikanske og internasjonale soldater, som har i oppgave å opprettholde våpenhvileavtalen i Gaza.

USA har allerede etablert en militær utpost i Sør-Israel for å føre tilsyn med våpenhvilen, kjent som Civil-Military Coordination Center (CMCC), men byggingen av en så stor base vil markere en betydelig eskalering av den amerikanske militære tilstedeværelsen. Det vil også øke USAs engasjement i Gaza, der Israel regelmessig utfører angrep og dreper palestinere , til tross for våpenhvileavtalen.

«Det er vanskelig å overdrive betydningen av å bygge en slik base» , sa en israelsk sikkerhetstjenestemann til Shomrim . «Siden seksdagerskrigen har Israel forsøkt å minimere internasjonalt engasjement i territoriene. Etableringen av en amerikansk base på israelsk jord viser hvor fast bestemt Washington er på å være involvert i Gaza og den bredere israelsk-palestinske konflikten».

USA har allerede utplassert 200 soldater til CMCC, som har erstattet Israel som «overvåker» av humanitære hjelpeleveranser til Gaza, ifølge en rapport fra The Washington Post . Israel har fortsatt å begrense hjelpeleveranser til Gaza, i strid med våpenhvileavtalen.

Shomrim sa at de ba USAs ambassade i Jerusalem om en kommentar til rapporten og ble henvist til det amerikanske krigsdepartementet, som igjen refererte til US Central Command. Shomrim sa at de ikke har mottatt svar fra CENTCOM. Antiwar.com har bedt utenriksdepartementet om en kommentar til rapporten og har ennå ikke fått svar.

Bloomberg rapporterte senere at det amerikanske militæret undersøkte muligheten for å bygge en «midlertidig» base, i stand til å huse 10.000 mennesker nær Gaza. Rapporten refererte til et dokument, Request for Information, datert 31. oktober, som sa at USAs marine søkte et kostnadsestimat for «en midlertidig, selvopprettholdende militærbase for operasjoner, som er i stand til å støtte 10.000 personell og besørge 10.000 kvadratmeter kontorlokaler, i en periode på 12 måneder».

Som respons på Bloomberg-rapporten sa pressesekretær Karoline Leavitt i Det hvite hus: «Denne historien er basert på en enkelt del av en rapport, produsert av tilfeldige personer innen militæret. En slik plan har ikke blitt vurdert eller godkjent av de høyeste nivåene i USAs regjering og bør ikke anses som en offisiell plan i Midtøsten» .

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Report: US To Build $500 Million Military Base in Israel on the Gaza Border

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også Glenn Diesen intervjue Ehud Olmert:

Sp-leder og tidligere finansminister Trygve Slagsvold Vedum mener det ikke kan komme på tale at Norge stiller som garantist for et gigantlån til Ukraina.

– Å åpne for at Norge skal bli garantistiller på den type gigantiske lån, det er jo en enorm risiko for den norske stat. Det må vi ikke gjøre, og det er ingen grunn til at vi skal gjøre det, sier Vedum til NTB .

Kampanje fra Danmark og EU for å plyndre Norge

Denne kampanjen begynte med en artikkel av økonomene Håvard Halland og Knut Anton Mørk i det Soros-kontrollerte Project Syndicate: How Norway’s War Profiteering Could Help Ukraine .

Der agiterte de for at at Norge skal tre inn som garantist for et kjempelån til Ukraina på 140 milliarder euro fått vind i seilene. Beløpet tilsvarer drøyt 1600 milliarder kroner.

Hovedargumentet deres er at Norge har gjort stor profitt på de økte gassprisene knyttet til krigen i Ukraina og at vi derfor har en slags moralsk forpliktelse til å gi en slik garanti.

Det er et argument som er «carefully designed to suck the twelveyear old listeners into our camp», som Frank Zappa ville ha sagt.

Det de pent og rolig hopper bukk over er at de økte gassprisene ikke skyldes Russland, men Vesten på grunn av to forhold: Sanksjonene mot Russland har drevet gassprisene i været og terrorhandlingen mot Nord Stream kuttet forsyningen av billig tysk gass til Tyskland. Umiddelbart etter sprengninga sto den norske gassledningen til Polen klar.

Derfra tok Danmarks statsminister Mette Frederiksen , en av de verste krigshaukene i Europa, over ballen og erklærte at det vill være «dejligt» om Norge stilte garanti.

I Aftenposten argumenteres det med at en norsk garanti vil låse opp EU-midler og styrke Norges posisjon i Europa.

EU vil gjerne stjele frosne russiske midler i utlandet og ikke minst milliardene som står i Euroclear i Belgia. Det er belgierne redde for. De frykter med grunn konsekvensene.

Så EU-toppene ser seg rundt og lurer på hvem som kan være slike komplette kjøtthuer at de ville garantere for et «låm» som aldri vil bli betalt tilbake. Det tok dem ikke lang tid å finne ut at Norge har en hærskare av politikere som er akkurat så dumme og servile at de vil gjøre noe sånt. Molbo er ikke lenger et dansk ord. det er helnorsk.

Statsminister Jonas Gahr Støre, som elsker å gi bort norske skattebetaleres penger, holder døra åpen, men svarer foreløpig verken ja eller nei.

Moralistpartiene SV, Rødt, MDG, Venstre og flere er positive eller åpne. Et flertall på Stortinget (inkludert deler av høyre-siden) støtter idéen om Oljefondet som garanti.Motstandere (bl.a. Frp, deler av Sp, kommentatorer som Magne Lerø ) peker på høy risiko – hvis Ukraina ikke betaler tilbake eller Russland ikke dekker via erstatning, taper Norge milliarder. Noen mener det er uforsvarlig å risikere folkets pensjonsfond.

Finansminister Jens Stoltenberg besøker Brussel denne uka – «lånet» blir helt sikkert tema.

Tilhengerne av å gi bort ett stasbudsjett til en tapt krig i Ukraina fantaserer om at «Russland skal betale tilbake gjennom krigserstatninger etter krigen». De begriper ikke at Russland, som vinner denne krigen, vil forlange krigserstatniger fra taperne.

Milliardene fra Vesten går blant annet til slike folk som dette: