President Donald Trump har den siste uka (slutten av oktober–starten av november 2025) kommet med flere sterke uttalelser om Nigeria. 31. oktober plasserte Trump Nigeria på USAs offisielle liste over «Countries of Particular Concern» (CPC) for brudd på religionsfrihet. 1. november skrev han på Truth Social: «Hvis den nigerianske regjeringen fortsetter å tillate drap på kristne, vil USA umiddelbart stoppe all bistand til Nigeria, og det kan godt hende vi går inn i det nå vanærede landet med «ild og kanoner» for å fullstendig utslette de islamske terroristene …».

Nigerianske medier oppfattet dette som en trussel om invasjon, frykten begynte å bre seg i landet og valutaen, naira, raste.

Det er lite trolig at USA vil invadere Nigeria. De militære forberedelsene er ikke til stede og Pentagon har nok med Venezuela for øyeblikket. Invasjonsplaner finnes, men de militære frykter en ny Afghanistan-krig. Reuters .

At Trump plutselig interesserer seg for kristne, er ikke så troverdig etter hva han godtar fra Israels side når det gjelder terror mot kristne i Palestina. Dessuten er de fleste som er drept av Boko Haram muslimer. Kongressrepresentanten Scott Perry at USAID finansierte Boko Haram, en gruppe som er ansvarlig for terrorangrep, spesielt mot kristne, i Nigeria, Kamerun, Niger og Tsjad.

Det USA derimot gjør er å kutte i støtten til Ukraina. Og den er allerede redusert fra 1 milliard dollar under Biden til 250 millioner i 2025.

Kina gjør Nigeria til hovedpartner

Kinas utenriksdepartement og ambassadører bruker nå Nigeria som flaggskip-exempelet på vellykket samarbeid:

Nigeria er Kinas største entreprenørmarked i Afrika (flest kontrakter). Landet er Kinas nest største eksportmarked på kontinentet. Nigeria er et “major investment destination” – og president Bola Tinubu sa under FOCAC-toppmøtet i Beijing september 2024 at Nigeria håper å bli Kinas største handels- og investeringspartner i Afrika.

I dag er det Sør-Afrika som er Kinas hovedpartner i Afrika og står for S-en i BRICS.

Men at Kina satser tungt på Nigeria er forståelig. Landet har nesten 240 millioner innbyggere mot Sør-Afrikas 65, og ifølge prognosene vil Nigerias folketall vokse til over 400 millioner i 2050 og vil da ha passert USA og ligge på tredjeplass etter India og Kina. Dermed er Nigeria Afrikas største marked, en rolle som bare vil bli forsterket de kommende tiårene.

Nigeria er et oljeland og i tillegg har landet rike litiumforekomster, noe som i høyeste grad interesserer kineserne.

Flere kinesiske selskaper (bl.a. Ganfeng Lithium ) bygger fabrikker i Nigeria for å prosessere litium lokalt – ikke bare utvinne råmalm. Dette skaper tusenvis av jobber og flytter verdikjeden til Afrika.

Kina finansierer og bygger prosjekter som endrer hverdagen:

• Lekki Deep Sea Port (Afrikas dypeste, åpnet 2023) – 70 % kinesisk eierskap.
• Lagos–Ibadan-jernbanen (200 km, 1,5 mrd USD) – første moderne jernbane bygget med kinesisk standard.
• Lagos Light Rail Blue & Red Line – nå i daglig drift, finansiert av China Exim Bank.
• Ogun-Guangdong & Lekki Free Trade Zones – huser over 100 kinesiske fabrikker, sysselsetter 15 000 nigerianere.

Disse prosjektene er ikke lån som forsvinner – de genererer tollinntekter, eksport og arbeidsplasser.

Kina satser på Burkina Faso også

Kina satser også på Nigerias rival Burkina Faso.

«Partier på både rødgrønn og blå side sier ja til at Norge stiller som garantist for et gigantisk EU-lån til Ukraina», melder TV2. Som vi har vist tidligere er det ingen sikkerhet bak dette lånet, så det er snakk om å kaste bort et helt statsbudsjett på en tapt krig.

Statsminister Støre sier: «Norge er i dialog med EU om å bidra».

– Høyre er positiv, men dette bør skje sammen med EU-landene. Det er disse landene som har kontroll på de russiske midlene som skal brukes som sikkerhet, og som dermed kan avgjøre om garantien må utbetales, sier Ine Eriksen Søreide (H) til NTB .

Venstre: Leder Guri Melby: «Helhjertet støtte – både ansvarlig og rett».

SV: «Vi stoler på at regjeringen gjør gode vurderinger».

MDG: Støtter forslaget om norsk garanti.

Rødt: «Vi er åpne for å stille som garantist for en andel av lånet». ( Bjørnar Moxnes .)

De partiene som ennå ikke har uttalt seg klart er Senterpartiet, Frp og KrF. De to siste signaliserer et ja, Sp holder kortene tett til brystet.

Gigantrisiko og intet samlet EU

Det finnes ikke noe samlet EU bak dette «lånet». Belgia, som er vertskap for Euroclear, er motstander av det fordi de frykter for konsekvensene av å forsynes seg av Russlands frosne eiendeler. Belgias statsminister Bart De Wever : «Å ta 200 mrd. euro fra noen er en krigshandling».

Luxemburg, Italia og Frankrike er skeptiske på grunn av juridiske bekymringer. Ungarn vil antakelig legge ned veto hvis det blir foreslått en EU-garanti.

Kreml kaller det «bandittvirksomhet» og lover «smertefull respons». Putin-dekret fra 2024 gjør det mulig å beslaglegge vestlige selskaper i Russland (verdi ca. 288 mrd. dollar). Russland vil saksøke Euroclear i internasjonale domstoler og kreve erstatning i tiår fremover.

ECB-sjef Christine Lagarde : «Kan ødelegge tilliten til euroen som reservevaluta».

Kina, Saudi-Arabia og India har truet med å flytte reserver bort fra Europa hvis «noen kan ta pengene dine».

I realiteten å gi bort ett statbudsjett

Blant de norske tilhengerne av tjuveriet snakkes det om sikkerhet i Russlands frosne milder, og vi ser hva det betyr. Det er ingen sikkerhet, men full økonomisk krig med et sannsynlig sammenbrudd for tilliten til euroen og Europa generelt. Tapene vil bli gigantiske. De snakker også om «sikkerhet i framtidige russiske krigserstateninger», men Russland vinner krigen, så noe slike erstatninger blir det ikke snakk om.

Det norske politikere dermed gjør er simpelthen å gi bort ett statsbudsjett til en tapt krig. Det vil bli svært smertefullt for det store flertallet vanlige mennesker i Norge, og ikke minst for kommende generasjon. Dette betyr fattigdom, nedleggelser og krise. Økonomene trøster seg med at pengene ikke kommer til direkte utbetaling nå, men det er fattigmanns trøst. Regninga kommer.

Finansdepartementet (3. nov 2025): «Risikoen er minimal. Garantien styrker Norges kreditt, ikke svekker den».

Pengene skal ikke tas fra Oljefondet direkte, men fra statsbudsjettet.

Flertallet av israelere tror at president Donald Trump er i stand til å diktere politikken til Tel Aviv.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 2. november 2025.

Undersøkelsen ble utført av Israels Channel 12 , og resultatene ble offentliggjort på fredag. 67% av israelerne mente at Washington er den primære beslutningstakeren, sammenlignet med bare 24% som sa at Tel Aviv er den viktigste beslutningstakeren. 69% av israelerne sa at landet deres var en «klientstat» for USA.

Undersøkelsen følger etter at den israelske statsministerens presser tilbake mot anklagene om at han har blitt tvunget av Trump til å endre krigen i Gaza. I et intervju publisert med JNS i forrige uke hevdet Netanyahu: «Vi ber ikke om tillatelse fra våre amerikanske venner. Vi forteller dem bare at det er det vi gjør, og det er greit».

Visepresident JD Vance fortalte studenter på et arrangement til Turning Points USA, i forrige uke, at presidenten brukte innflytelse overfor den israelske statsministeren, for å få Tel Aviv til å gå med på våpenhvilen og gisselutvekslingen.

Mens Israel gikk med på våpenhvilen og alle de levende israelske gislene har blitt løslatt av Hamas, har IDF fortsatt å angripe Gaza. Over 230 palestinere har blitt drept av Israel siden våpenhvilen startet, inkludert 46 barn som ble drept på én enkelt dag.

Tel Aviv har også begrenset hjelpeleveransene til en brøkdel av det som ble avtalt under Trumps fredsplan.

Mens Trump har tillatt Netanyahu å bryte avtalen daglig, har han sendt en rekke høytstående embetsrepresentanter til Tel Aviv for å forhindre at Israel fullstendig knuser avtalen. Politikken har blitt kalt «Bibi-sitting» .

---

Les også:

Full list of Israel’s ceasefire violations in Gaza

Israeli Drone Attack in Gaza City Kills One Palestinian

Netanyahu Says Leak of Video Showing IDF Soldiers Raping Palestinian Prisoner Was the ‘Most Serious Public-Relations’ Attack on Israel

Israeli Missile Strike Kills Four, Wounds Three in Southern Lebanon

Israeli Settlers Filmed Torturing Lambs in a Palestinian-owned Pen in the West Bank

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

Two-thirds of Israelis Believe the US Is Calling the Shots on Military Policy

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Den nederlandske regjeringa tok som kjent kontroll over det kinesiske chipselskapet Nexperia og satte inn sin egen administrerende direktør. Kina svarte med å innføre et eksportforbud for brikkene til Nexperia.

Nexperias Kina-baserte enhet har startet opp innenlandske chip-leveranser igjen etter en ukes lang frysing utløst av Beijings eksportforbud.

Men hvert eneste salg må nå gjøres opp i kinesiske yuan, ikke i amerikanske dollar eller annen utenlandsk valuta, ifølge Reuters, som siterer to personer som er kjent med situasjonen.

Endringa kommer etter at Beijing forbød all eksport av brikker 4. oktober, etter at den nederlandske regjeringen overtok Nexperia 30. september.

Nederlenderne forsøkte å fjerne Zhang Xuezheng, selskapets kinesiske administrerende direktør, og tok direkte kontroll over driften, med henvisning til bekymringer om at Wingtech Technology, Nexperias morselskap i Kina, kunne tappe sensitiv teknologi.

Den nederlandske regjeringa hevder at utløseren var problemer med selskapsstyring, men amerikansk press spilte en stor rolle, ettersom Wingtech allerede hadde havnet på en liste med begrenset eksport i Washington.

Nexperias kinesiske enhet, som stoppet alle forsendelser etter ordren 4. oktober, har nå gjenopptatt levering av brikker kun innenfor Kina, men under strenge nye betingelser. Distributørene får beskjed om at de må betale alle kjøp i yuan, og at de ikke har lov til å bruke amerikanske dollar, ifølge kilder som snakket under forutsetning av anonymitet.

Europeisk bilindustri var i ferd med å stanse opp på grunn av eksportstoppen fra Kina. De kan nå skaffe seg de nødvendige databrikkene igjen og unngå permitteringer. Forskjellen er at nå må de betale i yuan renminbi. Takket være Nederlands USA-styrte operasjon har avdollariseringa tatt enda et nytt skritt framover.

Det er det kineserne kaller «å løfte en stor stein bare for å slippe den på sine egne føtter».

I to tiår har Vesten ført det som kalles «menneskerettskriger». Kriger som angivelig skal forsvare frihet, demokrati og menneskeverd. Men bak slagordene ligger en annen virkelighet – en brutal, kynisk politikk forkledd som moral. I navnet til menneskelighet har Vesten bombet byer, styrtet regjeringer, og etterlatt millioner av mennesker i ruiner. Og hver gang det skjer, følger den samme historien: fienden er islam. Den troen som for milliarder av mennesker representerer fred, rettferdighet og åndelighet, blir fremstilt som selve trusselen mot sivilisasjonen.

Dan-Viggo Bergtun.

Denne fortellingen er ikke tilfeldig. Den er et resultat av årtier med propaganda, maktspill og geopolitisk strategi. Etter 11. september 2001 ble islam gjort til verdens felles fiende, og krig ble gjort til et moralsk prosjekt. USA og NATO lanserte den såkalte «krigen mot terror», og mediene fulgte lojalt etter. Ord som «Allahu Akbar» og «jihad» ble fylt med fryktens kraft. Slik kunne man få opinionen i Europa og Nord-Amerika til å akseptere krig som en nødvendig handling for å «redde verden».

Men hvem ble reddet? Ikke folket i Irak, der over en million mennesker mistet livet etter en løgn om masseødeleggelsesvåpen. Ikke kvinnene i Afghanistan, der to tiår med «frigjøring» endte i ruiner og et land overlatt til fattigdom og fortvilelse. Ikke sivile i Libya, som fikk sitt land ødelagt under NATO-bomber, mens vestlige ledere klappet hverandre på skuldrene og kalte det en seier for menneskerettighetene.

Dette er menneskerettskrigenes sanne ansikt: de som hevder å kjempe for menneskeverd, ødelegger selve grunnlaget for menneskelighet. De som sier de forsvarer frihet, innfører kaos og lidelse. Og de som peker på islam som årsaken til volden, nekter å se sin egen rolle i å skape den.

I Vesten har det vokst frem en industri av moralsk retorikk. Politikere snakker om universelle verdier, men verdiene gjelder bare så lenge de ikke truer egne interesser. Vi ser det gang på gang: En stat i Midtøsten eller Afrika blir demonisert, lederen kalles diktator, og religionen får skylden for all undertrykkelse. Deretter følger bomber, sanksjoner og ødeleggelse – alltid ledsaget av vakre ord om demokrati og menneskerettigheter. Dette er ikke fredsarbeid. Dette er kolonialisme i ny drakt.

Samtidig får islam rollen som syndebukk. Enhver voldshandling begått av en person med arabisk navn blir bevis på at islam er farlig. Men når Vesten slipper bomber over sivile, er det aldri kristendommen som får skylden. Vi sier ikke at «kristne bomber muslimske barn». Vi kaller det «militære operasjoner». Det er en dobbeltmoral så grotesk at den burde fått oss alle til å rødme.

Islam har aldri vært kristendommens fiende. De to religionene har levd side om side i over 1400 år. De deler mye mer enn de skiller. Men Vesten har brukt religionen som et redskap for frykt, for å skape en fiende som rettferdiggjør vold. Det er lett å selge krig når du hevder at du kjemper mot det onde. Og det onde må alltid ha et ansikt – helst et som ser annerledes ut enn ditt eget.

Jeg har selv møtt både muslimer og kristne i konfliktområder. Jeg har sett deres tro, deres menneskelighet og deres smerte. De som lever midt i krigene Vesten påstår å «redde» dem fra, vet bedre. De vet at det ikke er islam som ødelegger deres land, men bomber og økonomiske sanksjoner. De vet at ekstremisme vokser der håpet forsvinner, og at håpet forsvinner når fremmede makter invaderer og dikterer.

De arabiske kristne, som ofte lever side om side med sine muslimske naboer, vet at den virkelige konflikten ikke handler om tro, men om makt. De vet at menneskerettskrigene har gjort deres land til slagmarker for andres interesser. Og de ser med sorg på hvordan Vesten bruker deres egen religion – kristendommen – som en politisk klubbe. For hva slags kristne verdier er det å spre død i Guds navn, mens man hevder å kjempe for frihet?

Vestens største svik er ikke bare krigene, men løgnene som følger med dem. Løgnen om at islam er årsaken til verdens vold. Løgnen om at vi kan bombe et land til demokrati. Løgnen om at vår sivilisasjon står for moral, mens andres står for barbari. Disse løgnene er selve grunnlaget for menneskerettskrigene – de gir krigen et etisk ferniss. Men i virkeligheten er det ingen etikk i å drepe for fred. Det finnes ingen menneskerett som rettferdiggjør ødeleggelse.

Det er dessuten en hyklerisk tanke at Vesten, som gjennom historien har stått for kolonisering, slavehandel, folkemord og økonomisk utnyttelse, nå plutselig skal være verdens moralske vokter. Det samme systemet som skapte verdens ulikhet og miljøkriser, snakker i dag om rettferdighet og menneskerettigheter mens det fortsetter å forbruke og dominere. Når man ser bak språket, ser man et system som ikke har endret seg – bare forkledd seg.

Det mest bekymringsfulle er hvordan denne ideologiske krigen har blitt internalisert i våre egne samfunn. Muslimske barn vokser opp i Europa og lærer at de må bevise at de ikke er farlige. Vestlige medier viser kontinuerlig bilder som knytter islam til vold, mens de unnlater å vise de millioner av muslimer som lever i fred, arbeider, skaper og elsker. Resultatet er et samfunn der tilliten er brutt, og frykten styrer.

Samtidig brukes menneskerettigheter som et selektivt våpen. Når et land følger vestlige interesser, tier man om brudd på frihet. Når det motsatte skjer, mobiliseres opinionen. Ingen bomber faller over Saudi-Arabia, selv om landet halshugger opposisjonelle og undertrykker kvinner. Men Libya ble ødelagt fordi Vesten trengte et påskudd for å gripe inn. Dette handler ikke om rettferdighet. Det handler om kontroll.

Som veteran vet jeg hvordan virkeligheten ser ut når de moralske ordene møter støvet fra eksplosjoner. Jeg har sett hvordan krig ødelegger mennesker, ikke frigjør dem. Jeg har sett hvordan unge menn og kvinner vender hjem uten svar, og hvordan de som overlever, bærer en stillhet som ingen medalje kan dekke. Det finnes ingen ære i å drepe for en løgn. Og det finnes ingen menneskerett i å ta liv for penger, olje eller geopolitikk.

Islam, som religion, er i sin kjerne en lære om fred – “salam” – og om rettferdighet. Den taler om barmhjertighet, om plikten til å hjelpe de svake, om respekt for mennesket. Dette burde ikke være så fremmed for kristne verdier. Men Vesten har valgt å overse dette. Det er enklere å se islam som en mørk trussel enn å innrømme at vår egen vold har skapt mye av verdens kaos.

Vi liker å tro at ekstremisme er noe fremmed, men vi bærer den selv. Ekstremisme finnes i alle religioner, i alle samfunn, i alle ideologier. Den finnes i politiske eliter som er villige til å ofre tusenvis for strategiske fordeler. Den finnes i troen på at vår egen kultur er mer verdt enn andres. Den finnes i likegyldigheten til andres lidelse. Den finnes i troen på at makt gir rett.

Vestens såkalte menneskerettskriger har avslørt noe dypt ubehagelig om oss selv. Vi har brukt de høyeste idealer som dekke for de laveste motiver. Vi har gjort ordet “rettferdighet” til et verktøy for undertrykkelse. Og vi har brukt religionen islam som syndebukk for en verden vi selv har gjort urettferdig.

Når historien en dag skal dømme oss, vil den kanskje se på disse tiårene som en tid der Vesten snakket om frihet mens den drepte for makt. Som en tid der “menneskerettigheter” ble en merkevare for krig. Som en tid der tro ble brukt til å splitte, i stedet for å forene.

Islam er ikke fienden. Fienden er løgnen, grådigheten og den menneskeforakten som gjemmer seg bak moralen. Den virkelige kampen står ikke mellom kristne og muslimer, men mellom dem som tror på menneskeverd – og dem som misbruker det som slagord.

Menneskerettighetene ble skapt for å beskytte liv, ikke for å rettferdiggjøre ødeleggelse. Når Vesten igjen løfter våpen i “rettferdighetens” navn, bør vi spørre: hvem sine rettigheter er det egentlig som forsvares? For de som dør under bombene, får aldri svare.

Bill Gates publiserte 28. oktober 2025 et lengre essay/memo på sin blogg GatesNotes med tittelen «Three tough truths about climate» (undertittel: What I want everyone at COP30 to know). Det er i praksis et åpent brev til verdenslederne som møtes på klimatoppmøtet COP30 i Belém, Brasil 10.–21. november 2025. Brevet er en helomvending fra Bill Gates’ side og har slått ned som en brannbombe før COP30.

Gates ber om en strategisk snuoperasjon i klimapolitikken. Han lister tre «tøffe sannheter» og fem konkrete råd:

De «tre tøffe sannhetene»

1. Klimakrisen vil ikke utslette menneskeheten.
   «People will be able to live and thrive in most places on Earth for the foreseeable future.» Klimakrisen er alvorlig, men ikke «civilization-ending».
2. Temperaturmål (1,5 °C) er ikke det beste suksesskriteriet.
   Det er bedre å måle fremgang i forbedrede liv: færre døde av sykdom, sult og ekstremvær.
3. Helse og velstand er det sterkeste forsvaret mot klimaendringer.
   Rikere, friskere mennesker takler varme, flom og tørke mye bedre.

De fem rådene til COP30

1. Flytt fokus fra bare utslippskutt til menneskelig velferd.
   Mer penger til vaksiner, ernæring og fattigdomsbekjempelse gir større klima-gevinst enn dyre symboltiltak.
2. Kutt «green premium» til null i alle sektorer.
   Gjør ren stål, sement, flydrivstoff og kjøtt like billig som skitten versjon.
3. Stopp kutt i utviklingshjelp (f.eks. USAID).
   Gates advarer mot Trump-administrasjonens planer; det vil koste millioner av liv og svekke klimatilpasning.
4. Bruk klimatiltak til å løfte de fattigste først.
   Solkraft + bedre helsetjenester > kun symbolsk 1,5 °C-jakt.
5. Spør på COP30: «Gir pengene maksimal nytte for de mest sårbare?»
   Hver krone må vurderes opp mot alternativ bruk (f.eks. malaria-moskitonett).

Gates innrømmer at hans egen bok fra 2021 ( How to Avoid a Climate Disaster ) var for «dommedags-preget».

Gates’ brev har utløst en polarisert storm – venstresida roper «soft denial», høyresida jubler «endelig innrømmer han!» – i den grad «venstre» og «høyre» er relevant her.

Noen klimaforskere og aktivister (Michael Mann, The Verge, US Right to Know) sier: Gates bagatelliserer vitenskapelig konsensus om 1,5 °C-grensen og gir ammunisjon til fornektere.

Høyresida og skeptikere (Blaze Media, Trump-tilhengere, Klimarealistene): «Se! Selv Gates innrømmer alarmismen var overdrevet!»

Mainstream media: «Linjeskifte på overtid», New York Times: Bill Gates Says Climate Change ‘Will Not Lead to Humanity’s Demise’ .

Les også:

Bill Gates snur: «Dommedagsspådommene er feil!»
Klimarealismen er i framgang!

Markant linjeskifte

Hvis vi sammenlikner med Gates’ standpunkter for bare fire år siden, er linjeskiftet markant:

2021: «Innen slutten av dette århundret kan klimaendringer være like dødelige som COVID-19, og innen 2100 fem ganger så dødelige».

2025: «Heldigvis for oss alle er dette synet feil. Klimaendringer vil få alvorlige konsekvenser … men de vil ikke føre til menneskehetens undergang».

2021: «Vi må revolusjonere verdens fysiske økonomi … oppnå nullutslipp, Net Zero, innen 2050».

2025: «Kortsiktige utslippsmål er urealistiske og har avledet ressurser fra de mest effektive tingene».

2021: «Verden er farlig ute av kurs ved 1,5 °C».

2025: «Temperatur er ikke den beste måten å måle fremgang på … Bruk heller FNs indeks for menneskelig utvikling».

Kommer til å føre til klimaskifte i debatten

Det har ligget i kortene lenge, men når en av verdens rikeste menn kaster seg inn i ringen før COP30 på denne måten, vil det føre til et klimaskifte i debatten. Klimarealistene vil få kronikkplass og taletid i mediene. Tonen vil bli dempet. Og det er en god ting.

Men skal Norge ta dette inn over seg, så raser flere korthus sammen, deriblant den desperate politikken for Net Zero, som vi har omtalt mange ganger. Argumentene for Bovaer ramler også, hvis man skal følge Gates, og det samme gjør argumentene for «femtenminuttersbyene».

Men Gates er aldri ærlig

Hvis man tar Gates i handa bør man telle fingrene sine etterpå, for han har alltid en baktanke. Det ser man også her. Mens han for kort tid siden ville gjøre seg enda rikere på «global dimming» antyder han i brevet at han ikke har gitt opp å bli rikere på vaksiner og det han kaller «rent kjøtt», som vel må bety det heslige laboratorie-«kjøttet» han har investert i. Går man djupere inn i materien, vil man helt opplagt finne ut at leoparden ikke har endret flekkene sine. Finanskjeltringen Bill Gates er fortsatt den samme, han bare ønsker å tjene penger på noe annet.

Sponsororganisasjonen for No Kings, Indivisible , drives av Det demokratiske partiets operatører.

Av Margaret Kimberley / Black Agenda Report

Scheerpost.com , 24. oktober 2025.

For noen år siden fortalte avdøde Glen Ford, daværende sjefredaktør for Black Agenda Report , om sin erfaring med One Million Man March, som fant sted 16. oktober 1995, i Washington DC.

Den ble organisert av den religiøse lederen Louis Farrakhan fra Nation of Islam og var ment å være en dag for svarte menn til å «sone» for det som ble sagt å være deres mangler. Det var en rekke meninger om hvorvidt svarte menn måtte sone for noe i det hele tatt, eller om deres mannlige legning var sexistisk, eller om Farrakhan burde ha vært organisatoren. Men den dagen ble kontroversen glemt da et sted mellom 500.000 og 1 million menn deltok.

Glen Ford var blant dem, og mange år senere uttrykte han fortsatt forferdelse over det han så på som en tapt mulighet. Ford var av den oppfatning at den eneste grunnen til å ha 1 million mennesker samlet på ett sted, var å komme med klare og overbevisende politiske krav. Men han husket at etter at mange talere kom til podiet, kom Farrakhan selv på scenen, sa obligatorisk takk til sine medarrangører og begynte deretter å fundere over numerologi og dens forbindelser med USAs historie.

«Der, midt i dette området, er Washington-monumentet, 555 fot høyt. Men hvis vi setter et ‘1’ foran de 555 fotene, får vi 1555, året da våre første fedre gikk i land på kysten av Jamestown, Virginia som slaver. I bakgrunnen er Jefferson og Lincoln Memorials, hvert av disse monumentene er 19 fot høye.

Abraham Lincoln, den 16. Thomas Jefferson, den tredje presidenten, og 16 og 3 blir 19 igjen. Hva er så dypt med tallet 19? Hvorfor står vi på Capitol-trappen i dag? Det tallet 19! Når du har en nier, har du en livmor som er gravid. Og når du har 1 som står ved de 9, betyr det at det er noe hemmelig som må utfoldes».

Heldigvis hadde Farrakhan mer å si enn disse kosmiske observasjonene, men Glen Ford hadde rett. Det var ingen politiske krav fra svarte mennesker som var knyttet til One Million Man March. Det er sant at lederen Farrakhan aldri hevdet å stille noen politiske krav, men fetisjeringen av store hendelser vedvarer den dag i dag, og det er grunnen til at de nylige No Kings-demonstrasjonene den 18. oktober, tiltrakk seg rundt 7 millioner mennesker over hele landet, til tross for at de var av tvilsom verdi.

Desperasjon over Trump

De imponerende tallene for No Kings taler om desperasjonen som millioner føler når president Donald Trump-administrasjonens «Big Beautiful Bill», vil frata millioner av mennesker rimelige helsetjenester eller helsetjenester i det hele tatt.

Immigration and Customs Enforcement (ICE) terroriserer både innvandrere og borgere når de raider boligblokker , tar mindreårige barn inn i interneringens gap og uunngåelig dreper mennesker . Trump forbereder seg på krig mot Venezuela, mens få i Kongressen eller offentligheten uttrykker noen motstand.

Attraksjonen ved en storstilt samling er åpenbar. Masseaksjonens historie er viktig. Ville det ha vært en borgerrettighetslov uten landsomfattende protester eller et miljøvernbyrå uten den første Earth Day-protesten? Vi sier alle at svaret er nei, men vi går glipp av andre viktige poeng når vi tenker at marsjer alene brakte endring eller unnlater å spørre oss selv hvem som oppfordrer til en storstilt aksjon og hvorfor.

Topptungt grasrot-opprør

Sponsororganisasjonen for No Kings, Indivisible , drives av Det demokratiske partiets operatører. No Kings var et typisk kunstig grasrot-opprør, orkestrert fra toppen, som ga inntrykk av å komme ut av grasrota, men det var en ovenfra-og-ned-innsats, støttet av slike som Hillary Clinton , dronningen av nyliberalisme, imperialisme og politisk udugelighet, hvis manglende evne til å få en håndfull stemmer i svingstater kostet henne valget i 2016 og gjorde Donald Trump til president, ikke en gang, men to ganger.

Det kan ikke være en effektiv bevegelse hvis folk flest fortsatt tror at det å ha et angivelig mindre ondt parti i Det hvite hus eller Kongressen, er svaret på å bekjempe Trump, eller at Trump selv er årsaken til alle problemer, eller at alt var bra før han vant et presidentvalg for andre gang.

Organisasjonen Indivisible er en operasjon fra Det demokratiske partiet, og målet er å holde velgerne i folden. Kort sagt, No Kings var en nasjonal få ut stemmene* – operasjon for demokrater, et parti som er forpliktet til å tilby svært lite i form av politisk endring. Demonstrasjoner som er berøvet for politiske krav skaper akkurat det Det demokratiske partiet ønsker, energiske velgere som vil møte opp ved valgurnene, fast bestemt på å velge «blått uansett hvem», og i prosessen gi dem carte blanche til å gjøre som de og deres oligarkiske beskyttere vil. *(O. kursivering)

Lengselen etter bekreftelse og kameratskap er forståelig nok tiltalende, men også farlig. Alle føler seg bedre når de marsjerer sammen med tusenvis av andre mennesker, men de gode opplevelsene utgjør ikke mye hvis det ikke er organisering bak marsjen og hvis det ikke er et ensidig formål blant deltakerne. The March on Washington og Earth Day ble til fordi ekte grasrotorganisering fant sted først. De store hendelsene skjedde etter at mindre grupper dannet seg med konkrete mål og oppdrag, og etter at de la frem sine krav og etter at de dannet koalisjoner med hverandre.

Samme dynamikk i 1995

Den samme dynamikken som kan bringe et stort antall mennesker sammen kan også være skadelig. I 1995 spurte svarte mennesker hva vi skulle gjøre politisk. Ett år tidligere, i 1994, vedtok Bill Clinton en kriminalitetslov*, som umiddelbart satte tusenvis av svarte mennesker i fare for massefengsling. Clinton var imidlertid fortsatt populær, og motsetningene ved å stemme på noen hvis agenda var iboende skadelig, betydde at mange mennesker lette etter svar. Så mye at de sverget på å sone når de ikke trengte det, og bestemte seg for at det å være sammen med hverandre kanskje ville gi svar på spørsmålene deres. *(«Three strikes and your out»-loven. O.a.)

Spørsmålet for svarte mennesker i 1995 og fortsatt i 2025 er, «Hva skal vi gjøre nå?» Det er et mangfold av svar, som altfor ofte koker ned til å stemme på Demokratene, i et forsøk på å holde det hvite folkets parti, Republikanerne, ute av embetet. Gode oppmøtetall kan skjule politisk svakhet, og debattene om verdien av No Kings var bevis.

Mange argumenterte ikke bare for å delta, men ble sinte hvis noen stilte spørsmål ved avgjørelsen deres. Svarene varierte, fra å føle et behov for å gjøre noe i det hele tatt, til å refse de som valgte å ikke delta som ubrukelige nei-mennesker.

Mens baksnakkingen pågikk, var det lokalsamfunn i Chicago som registrerte ICE-agenter, forsøkte å stoppe kidnappingene deres, og i prosessen risikerte de selv å bli arrestert.

Ville det ikke være mer nyttig om arbeidet deres ble kopiert over hele landet, og for andre å lære hva de skal gjøre når Trump sender føderale politimyndigheter til byene deres?

I Tucson, Arizona, organiserte lokalsamfunn seg for å tvinge byrådet til å beseire et av Amazons foreslåtte datasentre og kjemper fortsatt etter at deres lokale folkevalgte fortsetter å samarbeide med konserngiganten, til tross for deres motstand.

Dette er bare to eksempler på effektiv organisering som finner sted, og de bør deles med mennesker hvis energi ville være til bedre nytte, enn å hevde seier fordi de marsjerte sammen med tusenvis av andre.

One Million March huskes som en suksess, mest fordi den i det hele tatt fant sted. Ja, det var noen individer som organiserte seg sammen, som til slutt gjorde godt arbeid, men virkningen av å ha en stor svart organisert marsj burde ha vært større og bedre.

I 1996 stemte svarte mennesker fortsatt på Bill Clinton i stort antall. Clinton jobbet for og vant en konsolidering i mediene som ødela svart radio, og deregulering av finansielle tjenester, som år senere kostet svarte mennesker deres hjem i eiendomsboblen.

Politisk handling må starte smått og bestemt. Eventuelle seire må da deles mellom aktivister, mens store marsjer og valgpolitikk bør være sist på enhver agenda. Hvis ikke, vil mennesker være i en folkemengde som lytter til numerologiske ligninger eller følger tvetydige politiske operatører som banet vei for at Trump i det hele tatt kan være i embetet.

Større er ikke alltid bedre. All politikk er lokal, og disse strategiene må mestres før neste skuespill kommer fra No Kings. Det vil helt sikkert komme, og forhåpentligvis vil det være langt færre mennesker til stede.

---

Denne artikkelen er hentet fra Sheerpost:

‘No Kings’ & the Lure of Spectacle

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Margaret Kimberley er forfatteren av Prejudential: Black America and the Presidents . Du kan støtte arbeidet hennes på Patreon og også finne det på Twitter -, Bluesky – og Telegram-plattformene . Hun kan nås via e-post på margaret.kimberley@blackagendareport.com .

Forfatterens nettsted

Dette er 263. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

21. oktober

Drepingen fortsetter i Syria etter at Regjeringen (Norge) til slutt lyktes med sin Syria-politikk.

https://thecradle.co/articles/new-wave-of-sectarian-killings-hits-central-syria-eight-alawites-killed-in-three-days

Seinere samme dag:

«Kjempeeksplosjon ryster Ungarns største oljevernraffineri! Flere branner og et enormt smell rammet MOL-raffineriet bare timer etter en annen eksplosjon ved Lukoil-raffineriet i Romania»!

Og dette skal være tilfeldig? Jeg tror det dreier seg om å straffe Orbán og Ungarn fordi de vil ha fred.

Seinere samme dag:

Først juger de ’redaktørstyrte’ mediene oss inn i kriger – mot Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, og mot Russland i Ukraina – så prøver de å hindre freden, som Glenn Diesen peker på her.

https://www.facebook.com/photo?fbid=10161474670841035&set=a.10154073140481035

22. oktober

Når det å stjele er helt ukontroversielt og ikke møter motstand hverken fra norske medier eller myndigheter, vet vi at vi lever i unormale tider, hvor våre ’verdier’ oppløses eller blir snudd på hodet.

Nå tar også den såkalte menneskerettighetsorganisasjonen Helsingforskomiteen til orde for å stjele av Russlands reserver i utlandet. Riktignok for et tilsynelatende godt formål. I virkeligheten er det til mer krigspropaganda. Det å hevde gode formål pleide uansett ikke å være godt nok som unnskyldning for å stjele og for å slippe straff.

Men nå har det blitt greit. Den korrumperte komiteen prøver ikke lenger å late som om de er noe annet enn krigsindustriens forlengede arm. https://www.facebook.com/photo/?fbid=1234902362000454&set=a.363156999174999

Seinere samme dag:

Jeg snakket lenge med en polakk på hostellet i Warszawa i går. Dvs, han ble født og vokste opp i Belgia, men flyttet til Polen med polsk kone for 20 år siden.

Han fortalte at han hadde vært med NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999 og noe etter, og at han da hadde fått sympati med serberne etter først å ha blitt fortalt at de var skurkene. Med andre ord det samme som Kristian Kahrs erfarte da han var ansatt i NATOs pressekontor i omtrent samme periode. Han bosatte seg i Beograd, mer eller mindre i solidaritet med serberne.

Polakken sa at han som NATO-soldat hadde fått i oppdrag å avvæpne en gruppe serbere, som tryglet om å få beholde våpnene fordi de fryktet å bli drept av kosovo-albanere. Men NATO-styrkene var overlegne og serberne ble avvæpnet. Et par uker seinere var polakken med på å samle opp lik og kroppsdeler av de samme serberne.

Det viste seg at polakken og jeg var enige om mye og han spurte: hvorfor hater polakker Russland når de ikke lenger hater Tyskland? Hvorfor er det kun mulig å forsone seg med den ene, ikke den andre? Han mente altså at det er på høy tid at Polen også forsoner seg med Russland.

Jeg fortalte ham at det samme gjelder Norge. Vi ble fortalt at tyskerne hadde blitt snille fordi (Vest) Tyskland skulle bli med i NATO (i 1955). Samtidig ble vi indoktrinert til å hate Russland, som vi heller burde elske etter frigjøringen av Øst-Finnmark og halve Europa, inkludert Polen fra nazismen (hvor frie alle de landene var under den kalde krigen er en annen diskusjon). Det var og er viktig å holde ved like frykten og hatet mot Russland, russere og Putin, som et middel for å holde på oppslutningen om NATO og opprustning (les kjøp av USA-våpen), både i Norge, Polen og andre NATO-land.

Nå er det likevel ikke sånn at alle polakker hater russere, dessuten har de også hatt mye trøbbel med ukrainere, særlig under andre verdenskrig. Men det er altså Russland både de og vi blir indoktrinert til å frykte/hate.

Seinere samme dag:

«Den amerikanske presidenten virker ikke å ha forutsetning for å skjønne hva som står på spill, dypest sett, i denne krigen».

Forstår du det, da, Sigurd Falkenberg Mikkelsen? I så fall skjuler du det godt. Det kan tenkes at du forstår mer enn du gir uttrykk for, men din privilegerte stilling i NRK fordrer at du tier om det. Kan du ikke i det minste være så ærlig at du innrømmer det?

«Men alarmklokkene i Ukraina og i Europa begynte virkelig å ringe da det ble snakk om et toppmøte mellom Trump og Putin i Ungarn og i regi av Viktor Orbán».

Norske medier, først juger de oss inn i kriger, så gjør de sitt ytterste for å hindre fred.

«Nå er det møtet avlyst inntil videre. Det er god nyhet for Ukraina, som kunne ha blitt tvunget til å inngå en ufordelaktig fred i den doble presset fra Russland og USA».

Nei, det er ikke godt nytt for ukrainerne, som mister stadig flere av sine og mer og mer av landet sitt og derfor vil ha slutt på krigen, mens Zelensky er avhengig av at den fortsetter, i likhet med norske ledere og ‘journalister’ som Mikkelsen.

«Den andre gode nyheten står europeerne for. I morgen møtes EUs utenriksministre. Da vil de antakelig beslutte å ta et judo-grep på Russland og kampsportutøver Vladimir Putin, nemlig bruke russiske penger for å finansiere støtte til den ukrainske forsvarskrigen mot Russland».

Mikkelsen syns altså at EUs tyveri av Russlands penger er en god ting. Som jeg skrev i går: Når det å stjele har blitt helt ukontroversielt og ikke møter motstand hverken fra norske medier eller myndigheter, vet vi at vi lever i unormale tider, hvor våre ’verdier’ oppløses eller blir snudd på hodet.

«Vi snakker om enorme summer, rundt 140 milliarder euro, penger nok til å sørge for fortsatt støtte til Ukraina i rundt tre år».

Er Mikkelsen så dum at han ikke skjønner at dette vil få konsekvenser? Jeg er i alle fall glad for at jeg slipper å ha en jobb der jeg er nødt til å hore for krigsindustrien. Har du vurdert å skaffe deg en ærlig jobb, Sigurd Falkenberg Mikkelsen?

«Sammen med annen pengestøtte fra europeiske allierte, inkludert Norge, vil det gjøre Ukraina i stand til å finansiere forsvarskrigen sin framover».

Nok en løgn, Mikkelsen. For dette er primært en krig der USA/NATO/EU bruker Ukraina som slagmark og ukrainere som kanonføde mot Russland.

https://www.nrk.no/ytring/to-gode-nyheter-for-president-zelenskyj-1.17621517

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

---

«Dette er en kolonial operasjon av militær aggresjon, som søker å gjøre Karibia til et rom for dødelig vold og USAs imperiedominans».

Av Brett Wilkins .

Common Dreams, 27. oktober 2025

Regjeringen til Venezuelas president Nicolás Maduro, sa søndag at landets sikkerhetsstyrker fanget en gruppe leiesoldater som er støttet av US Central Intelligence Agency, mindre enn to uker etter at president Donald Trump bekreftet sin godkjenning av hemmelige CIA-aksjoner mot den søramerikanske nasjonen.

Venezuelas «rapporter om at de har fanget en gruppe leiesoldater med direkte informasjon fra den amerikanske etterretningstjenesten, CIA, som er i stand til å fastslå at et falskt flagg-angrep er på gang i fra farvann som grenser til Trinidad og Tobago, eller fra Trinidad, eller på selve venezuelansk territorium» , sa den venezuelanske regjeringen i en uttalelse .

Les også:

Trumps CIA-intervensjon i Venezuela risikerer nok en amerikansk krig, advarer eksperter

Trump-administrasjon skal ha godkjent CIA-aksjon i Venezuela midt i økende alarm over bombede båter

«Denne planlagte handlingen fremkaller minne om provokasjonene med slagskipet Maine og Tonkinbukta, som ga opphav til krigen mot Spania for å ta Cuba i 1898, og tillot den amerikanske kongressen å autorisere involvering i en evig krig mot Vietnam i 1964, hvorfra de kom beseiret ut, av det vietnamesiske folket, etter å ha møtt uoverskuelig ødeleggelse og beklagelige menneskelige tap» , fortsetter uttalelsen.

«Regjeringen til statsminister Kamla Persad-Bissessar har gitt avkall på Trinidad og Tobagos suverenitet, for å opptre som en militærkoloni underordnet amerikanske hegemoniske interesser, og har gjort sitt territorium til et amerikansk hangarskip for krig over hele Karibia mot Venezuela, Colombia og hele Sør-Amerika» , hevdet Caracas.

Uttalelsen fortsetter:

Ved å bøye seg for Washingtons militaristiske agenda har Persad-Bissessar ikke bare til hensikt å angripe Venezuela, et land som alltid har opprettholdt en politikk for energisamarbeid, gjensidig respekt og karibisk integrasjon, og bryter våre historiske brorskapsbånd; hun bryter også FN-pakten , proklamasjonen av Latin-Amerika og Karibia som en fredssone, godkjent av [Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater], og prinsippene til [Det karibiske fellesskap], som beskytter alle folk i Karibia.

Dette er ikke defensive øvelser: Dette er en kolonial operasjon av militær aggresjon som søker å gjøre Karibia til et rom for dødelig vold og amerikansk imperiedominans.

«Venezuela aksepterer ikke trusler fra noen av USAs vasallregjeringer. Vi lar oss ikke skremme av militærøvelser eller krigsrop» , heter det i uttalelsen, og legger til at landet «alltid vil forsvare sin suverenitet, sin territorielle integritet og sin rett til å leve i fred mot utenlandske fiender og [deres] vasaller» .

Venezuelas anklage kom midt under felles militærøvelser mellom USA, Trinidad og Tobago i Det karibiske hav, og følger en rekke dødelige amerikanske angrep på fartøy som Trump-administrasjonen hevdet – uten bevis – transporterte narkotika på vei til USA . Ifølge Trump-administrasjonen har minst 43 mennesker blitt drept i de amerikanske båtangrepene i det sørlige Karibia og Stillehavet, siden begynnelsen av forrige måned.

Trinidad og Tobago utfordret Venezuela til å fremlegge bevis for den påståtte falskt flagg-operasjonen og sa at den felles militæroperasjonen med USA, «tar sikte på å styrke kampen mot transnasjonal kriminalitet og bygge motstandskraft gjennom trening, humanitære aktiviteter og sikkerhetssamarbeid» .

Trump-administrasjonen – som allerede har utplassert en armada av krigsskip og tusenvis av soldater til det sørlige Karibia – sa fredag at den beordret hangarskipsgruppen USS Gerald R. Ford til kysten utenfor Venezuela, som besitter verdens største oljereserver .

USA har blandet seg inn i venezuelanske anliggender , i hvert fall siden slutten av 1800-tallet, helt tilbake til grensetvisten mellom Venezuela og Storbritannia i 1895. Siden den gang har USA bidratt til å installere og støtte opp brutale diktatorer og bistått i undergravingen av demokratiske bevegelser, blant annet ved å trene venezuelanske styrker i tortur og undertrykking ved den beryktede US Army School of the Americas .

På 2000-tallet har påfølgende amerikanske administrasjoner, som begynte med George W. Bush , forsøkt å forpurre den bolivarianske revolusjonen som ble lansert av tidligere president Hugo Chávez og fortsatte under Maduro. Under den første Trump-administrasjonen avverget Venezuela et forsøk fra en gruppe leiesoldater, inkludert to amerikanere, på å invadere landet og velte Maduro.

Les også:

Titusenvis av venezuelanere har også dødd som følge av amerikanske økonomiske sanksjoner , ifølge forskning fra Center for Economic and Policy Research.

Senator Rick Scott (R-Fla.) hånet den venezuelanske presidenten under en søndagsopptreden på CBS «60 Minutes», og sa: «Hvis jeg var Maduro, ville jeg dratt til Russland eller Kina akkurat nå» .

Høytstående venezuelanske tjenestemenn ble imidlertid trassige i møte med den siste trusselen fra USA.

«Nok en gang forsøker imperiet og dets medskyldige å bøye det venezuelanske folkets suverene vilje gjennom en kriminell økonomisk beleiring, som åpenbart bryter med FN-pakten og internasjonal humanitær lov» , sa Venezuelas utenriksminister Yván Gil Pinto på mandag.

«Disse handlingene er ikke bare ulovlige» , la han til, «de er en ukonvensjonell krigshandling som vi er fast bestemt på å møte og beseire i alle scenarier» .

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams :

Venezuela Says CIA-Linked Mercenaries Caught During ‘False-Flag Attack’

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også The Grayzone:

Fra andre medier:

Maduro Captures ‘CIA Spies’ Inside Venezuela: Big Revelation Amid Trump’s Military Pressure| USA – YouTube

US Tried to Kidnap Venezuela’s Maduro Using His Pilot | Vantage with Palki Sharma | N18G