I den senere tid har begrepet «papirtiger» blitt mye brukt både på høyre- og venstresiden – til og med i politisk forstand. La oss se på noen eksempler.

Bertil Carlman.

SFP: Vårdreformen en papperstiger – Hufvudstadsbladet «Det finns risk för att landskapsmodellen blir ett tungrott och byråkratiskt system som tappar patientperspektivet, sade Veronica Rehn-Kivi .»

SLA – Civila försvaret: En svensk papperstiger «Sammantaget är det civila försvaret en papperstiger. En del myndigheter har börjat med ledningsövningar och med att se över till exempel behov av krigsplacerad personal. Men det saknas fortfarande en central funktion som dimensionerar det civila försvaret – vilka behov finns totalt av personal och materiel? Arbetet med att till exempel utbilda civilpliktiga och att köpa in och förrådsställda utrustning borde ha börjat för länge sedan».

Nya lagen mot bluffakturor blir en papperstiger – Driva Eget «Nu har lagförslaget om ’grovt fordringsbedrägeri’, som skulle klämma åt fakturaskojarna, klubbats igenom i riksdagen. Men lagen kommer inte hjälpa mot värstingen Bolagsupplysningen utan riskerar att bli en papperstiger.»

En mer aktuell användning av begreppet har naturligtvis att göra med, hur USA:s president D. Trump ’ applikerte ’ det på Rysslands president V. Putin . NATO:s generalsekreterare – han som kallat D. Trump för ’daddy’ – har sin devota uppfattning klar av den händelsen. ‘Sky News Australia’ redogör för det Trump’s ‘paper tiger’ dig exposes Russia’s insecurity, says NATO Chief «Ja, men det betyr at Russland er usikkert, og at president Trump sannsynligvis klarte å treffe et angrep i Kremls høyeste sjikt.» säger Mark Rutte .

‘Times of India’ har en översättning till engelska, om hur Putin skämtade om begreppet papperstiger på mötet med Valdai Discussion Club den andra oktober i år. Putin Mocks NATO Might With Brutal One-Liner; ‘If A Paper Tiger Can Beat All Of West…’ TOI kommenterar sin video så här: «I en kylig uppvisning av bravado hånade Rysslands president Vladimir Putin Natos militära styrka med en brutal One Liner (enlinjereplik) som skickade chockvågor genom västvärldens huvudstäder. ”Om en papperstiger kan besegra hela väst…”, hånade han, och avfärdade alliansen som svag och övermodig. Anmärkningen, kantad med förakt, landade som en geopolitisk granat – den återuppväckte oron för Rysslands nästa drag och blottade djupa sprickor i NATO:s bild av enighet och makt.»

Men varifrån kommer då ’papperstigern’? Wikipedia skriver om papirtiger att «Begrepet er svært gammelt innen det kinesiske språk. Det benyttes for eksempel i 1300-tallsromanen Fortellinger fra myrlandet . Uttrykket ble popularisert utenfor Kina etter at Mao Zedong erklærte i 1946 at ‘alle reaksjonære’ var papirtigre.» ‘Fortellinger’ finns översatta till svenska, och heter då ‘Berättelser från träskmarkerna’, och de är fördelade på fyra band.

Andre del av Göran Malmqvists oversettelse av ‘Fortellinger fra myrlandet’.

För att reda ut frågan mer än vad Wikipedia gör, frågar jag ’andrepiloten’ (AI) «Vad syftade Mao Zedong på när han 1946 talade med journalisten Anna Louise Strong om en papperstiger?» Jag får följande klargörande svar.

• «Papirtiger» ( 纸老虎 zhǐlǎohǔ) er et kinesisk uttrykk som refererer til noe som virker truende, men som egentlig er ineffektivt. Mao populariserte dette uttrykket internasjonalt.
• Atomvåpen var ifølge Mao skremselsverktøy brukt av imperialistiske makter som USA, men de kunne ikke undertrykke globale revolusjonære bevegelser eller besluttsomheten til undertrykte folkeslag.
• Strategisk vs. taktisk syn : Mao understreket at revolusjonære strategisk burde forakte fienden – gjennomskue deres tilsynelatende styrke – samtidig som de taktisk burde respektere dem for å unngå å undervurdere deres umiddelbare evner.

«Denne uttalelsen ble en hjørnestein i maoistisk retorikk, og symboliserte trass mot imperialismen og forsterket troen på at ideologisk overbevisning og massemobilisering kunne overvinne tilsynelatende uoverstigelige odds.»

Ett fel gör andrepiloten i sin sammanfattning. Uttalandet är inte huvudsakligen en fråga om retorik – det är en fråga om praktik, om hur man bör handla i en pågående konflikt. Maos uttalande är mer känt än Sun Tzu:s från flera hundra år f.Kr. «Om du känner fienden och känner dig själv, behöver du inte frukta resultatet av hundra strider.» Även om citaten skiljs åt med ett par tusen år innehåller de samma strategiska budskap och kan sägas komplettera varandra.

Mao Zedong og Anna Louise Strong (av Li Xingtao, 1973)

Det som till slut fått mig att skriva denna artikel, det är en artikel av den mycket kunnige kommentatorn av geopolitiska frågor, Alexander Mercouris. Putin og Trump i Budapest – avspenning eller konfrontasjon? . Eftersom jag sedan mer än tre år nästan dagligen lyssnar på Alexander, tror jag att jag är ganska väl insatt i hur han resonerar. Förutom hans enorma minneskapacitet, globala kontaktnät och empati, så uppskattar jag hans ödmjukhet. Så fort han märker att han haft fel, är han noga med att påpeka det. Men, men…..

I artikeln skriver Alexander Mercouris «Det folk i Washington må forstå er at Putin, selv om han er en russisk patriot, sannsynligvis også er den siste russiske lederen som aksiomatisk ønsker en fremtid for Russland som fortsatt er knyttet til Vesten. Han er en mann født på 1950-tallet i St. Petersburg – Russlands ‘vindu mot Vesten’ – som levde gjennom den kalde krigen da russerne tok det for gitt at de var europeere (den kalde krigen var til syvende og sist en kamp om fremtiden til Europa, som Russland så på seg selv som en del av), og da det overordnede forholdet for russerne var det med USA.» För det första är användningen av ordet ‘ aksiomatisk ’ gaska dåligt. Det antyder att Putin inte är en dynamisk person, som på ett skickligt sätt förmår att navigera mellan olika krav från omgivningen, till exempel från BRICS-länderna på den internationella arenan, och gentemot egna och utifrån kommande oligarker på hemmaplanet när Sovjetunionen bröts upp. För det andra har Putin naturligtvis, precis som statsledningen i Kina med flera, ständigt risken för kärnvapenkrig i tankarna. Detta ständiga medvetande är säkerligen mer betydelsefullt, än en önskan om «en fremtid for Russland som fortsatt er knyttet til Vesten.»

Så lyssnar jag den 28.10 på ett samtal mellan Alex Christoforou och Alexander Mercouris US diplomacy disaster. Ukraine military disaster .

«Vid den tidpunkten, och jag kommer att säga det direkt, tror jag att Putin gjorde ett allvarligt misstag eftersom han sa: «Javisst, det här är intressant. Vi är beredda att fundera över det här. Vi är beredda att gå med på ett toppmöte för att diskutera detta vidare med Trump eftersom det var vad Trump hade drivit på för.» Han ville ha ett toppmöte med Putin vid den tidpunkten. Vad Putin borde ha gjort, är att han borde ha sagt till Witkoff och han borde ha sagt till Trump i slutändan eftersom Wickoff agerade som Trumps representant:

«Okay, är det här en idé, eller är det här ett definitivt erbjudande? Om det är ett erbjudande, kommer jag att behandla det som ett erbjudande och jag kanske bestämmer mig för att acceptera det. I vilket fall är du bunden av det. Om det är en idé, kräver det en hel del ytterligare arbete eftersom jag kan säga till er att som natt följer dag kommer Zelenskyj att avvisa det.»

Putin gjorde inte det. Det var ett allvarligt misstag. Han gick med på att träffa Trump i Alaska. Han träffade Trump i Alaska. Enligt Lavrov gick han steg för steg igenom vad han antog var Trumps erbjudande. Han sa konseptuellt till Trump: «Vi är beredda att arbeta med det här. Det här är något intressant. Det är logiskt.» Trump sa sedan till Putin: «Okej, jag går. Jag ska se om vi kan få det här att fungera.»

Trump åkte iväg, träffade Zelenskyj, träffade européerna. Européerna, Zelensky, sa: «Absolut inte. Och ni behöver inte ge tillbaka Donbass ändå, för vi försvarar Donbass framgångsrikt.» Och det var där allt gick katastrofalt fel eftersom Trump sedan övertalades och Bloomberg berättar för oss att Rubio nu spelade en nyckelroll i allt detta. Trump övertalades framgångsrikt att ukrainarna faktiskt framgångsrikt försvarar sig i Donbas, vilket inte var sant alls. Det förklarar förresten också en del andra saker; varför Putin gick igenom så mycket besvär när han pratade med Trump, ja, det är nästan 10 dagar sedan, för att försöka få honom att förstå att det han fick höra om den militära situationen i Donbass faktiskt är fel. Att det I sjäva verket är ryssarna som vinner där.»

Vi vet genom flera olika källor att många människor i Ryssland, även högt upp i stats- och militärledningen, tycker att Putin inte är tillräckligt tuff mot Imperiet och dess ledare Trump. Ryssland är en borgerlig demokrati, och i sådana diskuteras även mycket allvarliga politiska frågormer eller mindre  öppet. Alexander M. ställer sig på kritikernas sida. Men jag kan inte förstå att «Det var ett allvarligt misstag [att] han gick med på att träffa Trump i Alaska.» Mötet i Alaska har kablats ut över hela världen. Efter det mötet måste det vara klart ’för hela världen’ att det verkligen inte går att ingå avtal med USA-imperialismen. Imperiets högste ledare ändrar sig hela tiden. Man kan i stället för Alexanders tal om misstag, lika väl utgå ifrån att Putin mycket väl förstår, att Trump inte är beredd att hålla ord. Alexanders förslag att Putin borde sagt «Okay, är det här en idé, eller är det här ett definitivt erbjudande?» kan inte anses som annat än besserwisser-tankar. Putin har i själva verket gjort på det geopolitiska planet vad Rysslands SMO är på det militära planet. Långsamt och metodisk, steg för steg, utifrån en klar plan tvingas papperstigern till reträtt.

Den 29.10 ( Russia Tightens Pokrovsk Trap Desperate Zelensky Threatens Drone Strikes Forbids Retreat; Trump Asia ) säger Alexander dels att Putin blev lurad till Anchorage dels «Jag tror att Trump, liksom många andra, inte helt förstår att det finns press på Putin, inhemska påtryckningar som driver åt andra hållet, att Putin är en av de relativt få personer kvar i Kreml som tror på någon form av närmande med USA.» ’Tror på’ ? Är mötet i Alaska ett uttryck för det? Senare i samma video säger han:

«Och sedan säger [Dmitri] Trenin något som faktiskt är sant, och som inte bara är ett försök att hitta några smulor av tröst genom att säga till sig själv att alla ansträngningar under de senaste månaderna för att komma till en överenskommelse med Trump var förgäves. Trenin säger att ryssarna uppnådde något med det. Ändå, den speciella diplomatiska operationen – lägg märke till den försiktiga ordanvändningen – försöket att föra en diskussion, en dialog med Trump. Den speciella diplomatiska operationen speglar naturligtvis den speciella militära operation som Ryssland genomför i Ukraina.…..Ändå har den speciella diplomatiska operationen,

Moskvas direkta dialog med Trump-administrationen, tjänat sitt syfte. Den har visat för Rysslands partners, Kina, Indien, Brasilien, de andra BRICS-staterna, det globala syd, att Moskva i allmänhet är engagerat, genuint engagerat i en rättvis och varaktig fred. Den har visat Rysslands soldater och medborgare att deras ledarskap fortsätter att sträva efter de uttalade målen för den ukrainska militära operationen. Med andra ord, själva det faktum att ryssarna har engagerat Trump i diplomati och att han har försökt få dem att göra oacceptabla eftergifter och att den ryska ledningen, trots alla påtryckningar, har vägrat att göra dessa eftergifter, är en bekräftelse för det ryska folket, den ryska ledningen och den ryska allmänheten att den ryska ledningen i sin strävan efter ryska nationella intressen är att lita på. Så Rysslands vänner har försäkrats om att Ryssland inte bara är där och utkämpar ett krig bara för seger. Landet har alltid varit berett att förhandla. Det ryska folket har visat att trots det kommer ledningen inte att göra oacceptabla eftergifter.»

Varför inte från början påpeka att diplomatin «speglar naturligtvis den speciella militära operation som Ryssland genomför i Ukraina.»? Diplomatin kan helt enkelt sägas vara ett smart sätt att tackla den som har en papperstiger! Diplomatin vidgar också Sun Tzu:s påpekande till inte bara ’du’ utan ’du och dina allierade’.

Ungefär samtidigt med samtalet på the Duran, så intervjuar Danny Haiphong den pensionerade diplomaten från Storbritannien, Alastair Crooke . Alastair Crooke: Putin’s Nuclear Missile SHOCKS NATO, 10,000 Ukrainian Troops TRAPPED .

«Jag tror att vi befinner oss i en ny era nu. Det är en annan era. Vad är poängen med att prata med Trump om han inte har någon handlingsfrihet, om han inte kan förbinda USA till vad som än föreslås, för han kommer inte att få det. Jag menar, vad är poängen med att ta det här vidare? Så jag tror att vi kommer att se en eskalering på marken. Tja, vi ser det. Jag menar, vad kommer att hända med de 10 000 ukrainska styrkorna som är… omringade? Så jag ser egentligen ingen väg ut ur den här röran för Trump… Putin är alltid noga med att klargöra, att om det sker en eskalering, kommer eskaleringen från väst, särskilt från Europa, och inte från Ryssland. Och det är en liknande linje som jag tror att Kina också följer. Och glöm inte, eftersom det händer nu, att Kina kommer att se hela den här saken utspela sig…. En sak är min erfarenhet.

Jag var i Afghanistan under Mujahedin-konflikten där med Najibullah i Kabul. När det kom till den punkten, till slutspelet, gick det faktiskt långsamt, långsamt, långsamt och sedan i ett kaskadliknande flöde, och det i ett kaskadliknande flöde och kriget slutade på det sättet. Så det är fullt möjligt att vi får se ett kaskadliknande slut på den här konflikten också … Både militärt, men också socialt och politiskt; kanske helt och hållet på en gång. Jag menar, det är inte en prognos eller ett försök att förutsäga att det är så här det kommer att hända, men det är vad jag tror kommer att vara fullt möjligt.»

Här framförs åter vikten av att handla eftertänksamt, att klart för omvärlden visa att «om det sker en eskalering, kommer eskaleringen från väst, och inte från Ryssland.»

Alastair påpekar alltså också, att Ukrainakriget enligt hans erfarenhet, kan sluta med en kollaps, och då, när Väst oundvikligen hamnar i chock, är det bra att allt gjorts för att minimera risken för att chocktillståndet utlöser ett kärnvapenkrig. För precis på samma sätt som det i artikeln Russland har utviklet «dommedagstorpedo» frågas «Finnes det voksne politikere i Vesten som skjønner alvoret?», på samma sätt kan man fråga om politikerkasten i Väst egentligen ens har förmågan att förstå, vad en papperstiger är. Trump har inte förstått det – det är uppenbart. För så länge som Ryssland är i allians med den globala majoriteten, i vilken Kina är det mest progressiva kraftcentret, så länge kommer inte Rysslands kärnvapen att vara ett hot, hur avancerat de än är förpackade.

---

USA’s strategi siden 2018 – med eksportkontroller, sanksjoner mot Huawei og SMIC, og CHIPS Act for å bygge allierte fabrikker – var ment å kvele Kinas ambisjoner om å dominere avansert halvlederproduksjon. Målet har vært å holde Kina unna avanserte chips (som 7nm og under, nm er en nanometer som er det samme som en milliarddels meter, det vil si en milliondels millimeter ). Dette skulle tvinge Kina til å henge etter i AI, militær teknologi og 5G. Men det er her det har raknet for USA.

Kina akselererte i stedet for å stoppe

Sanksjonene har fungert som rakettbrensel. Kina har pumpet over 150 milliarder dollar inn i sin chip-industri siden 2015, og selv om de ikke oppnådde 70% sjølforsyning i 2025 (de lander på rundt 30-40% for avanserte noder), har de oversvømmet markedet med chips i avansert mellomklasse. Huawei’s Ascend 910C matcher nå Nvidia’s H100 i ytelse, og Kina har ingen AI-computer-mangel – de bygger 250 offentlige AI-data sentre alene, med total kapasitet som kan nærme seg USAs nivå ganske snart.

Det er en overskudd av H100-lignende chips i Kina, takket være smugling, lagring og hjemmeprodusert teknologi.

Vi spurte Grok om dette og fikk følgende tabell:

Som man ser dominerer Kina helt over 14nm og er på høyde også fra 7nm. Og de er på vei inn i chiper over 5nm. Det er bare de aller mest avansert chipene at USA er dominans. Det er grunn til å tro at det også vil ta slutt.

Har slått tilbake på USA

Eksportkontrollene har skadet amerikanske selskaper mer enn forventet. Nvidia og andre mister markedsandeler i Kina (som sto for 30% av inntektene deres), mens Kina lokaliserer hele forsyningskjeden – fra utstyr til design. Dette har også presset allierte som Nederland (ASML) og Taiwan (TSMC) til å velge side og det har ikke stoppet Kinas framgang i «legacy chips» (de eldre, men essensielle typene som driver biler, apparater og økonomi). Faktisk advarer eksperter om at Kina kan dominere disse , og dermed få et overtak over Vesten.

USA undervurderte Kinas evne til å innovere under press. «Made in China 2025» var allerede i gang, men sanksjonene skapte en nasjonalistisk entusiasme – tenk Opium-krigen i revers, der Kina lærer av historien og høyner innsatsen i forskning og utvikling.

Resultatet? Chip-krigen har ikke bare mislyktes i å holde Kina nede. Den har akselerert Kinas oppstigning, mens USA sliter med inflasjon fra tariffer og avhengighet av Taiwan. Se også New Tork Times.

Retten til tariffavtaler vil forsvinne, om president Zelenskyj får innført sin arbeidslivsreform.

Generalsekretær Atle Høie i IndustriALL Global Union representerer 50 millioner arbeidstakere verden over, i industribransjer som tekstil, gruvedrift og skipsopphogging.

Akkurat nå har han blikket spesielt rettet mot Ukraina.

For i skyggen av russernes krigføring, forsøker president Zelenskyj å innføre en arbeidslivsreform som ifølge Høie vil frata arbeidsfolk alle grunnleggende rettigheter.

Retten til tariffavtaler, oppsigelsesvern og begrensning på arbeidstid vil forsvinne. Arbeidsgiverne vil derimot få mye mer makt, ifølge Høie.

Denne skriver Anne Siri Renå i LO-aktuelt.

Må kreve annet lovverk

Atle Høie sier han ikke vet ikke hvor mange brev han har skrevet til EU-kommisjonen og FNs arbeidsorganisasjon ILO for å få dem til presse Ukraina til å forstå at de må forholde seg til internasjonalt regelverk.

«Setter fagbevegelsen tilbake til 1800-tallet»

All honnør til Atle Høie og LO-aktuelt for å ta opp arbeiderklassens og fagbevegelsens desperate situasjon i Ukraina. Men vær klar over at dette ikke er noe nytt.

Vi skrev i 2022:

Kildene våre for dette oppslaget var ikke akkurat «prorussiske», som man gjerne sier når det kommer fram alvorlige negative ting om Ukraina. OpenDemocarcy er finansiert av vestlige filantropiske milliardærer som Ford Foundation, Oak Foundation, Luminate og Rockefeller Brothers, samt stiftelsen Fritt ord i Norge.

Den 4. og 5. juli 2022 ble topptjenestemenn fra USA, EU, Storbritannia, Japan og Sør-Korea møttes i Sveits for en såkalt Ukraina Recovery Conference . Norge deltok også på dette møtet.

Ved avslutningen av møtet støttet alle tilstedeværende regjeringer og institusjoner en felles erklæring kalt Lugano-erklæringen . Denne erklæringen ble supplert med en Nasjonal Recovery Plan , som igjen ble utarbeidet av et «National Recovery Council» opprettet av den ukrainske regjeringen.

Denne planen tok til orde for en rekke pro-kapitaltiltak, inkludert «privatisering av ikke-kritiske foretak » og « fullføring av korporatisering av SOEs » (statseide foretak) – og identifiserte som et eksempel salg av Ukrainas statseide kjernekraftselskap EnergoAtom. For å «tiltrekke privat kapital inn i banksystemet», ba forslaget også om «privatisering av SOBs» (statseide banker). I et forsøk på å øke «private investeringer og øke landsomfattende entreprenørskap», oppfordret den nasjonale gjenopprettingsplanen til betydelig «deregulering » og foreslo opprettelsen av «katalysatorprosjekter for å låse opp for private investeringer i prioriterte sektorer» .

I en eksplisitt oppfordring om å kutte arbeidsbeskyttelsen, angrep dokumentet de gjenværende pro-arbeiderlovene i Ukraina, hvorav noen er rester fra fra sovjettiden. Den nasjonale gjenopprettingsplanen klaget over «utdatert arbeidslovgivning som fører til komplisert ansettelses- og oppsigelsesprosess, regulering av overtid, etc.» Som et eksempel på denne antatte «utdaterte arbeidslovgivningen», beklaget den vestlig støttede planen at arbeidere i Ukraina med ett års erfaring får en ni ukers «oppsigelsesfrist for oppsigelse», sammenlignet med bare fire uker i Polen og Sør-Korea.

I mars 2022 vedtok det ukrainske parlamentet nødlovgivning som tillater arbeidsgivere å suspendere tariffavtaler. Så i mai vedtok den en permanent reformpakke som effektivt fritok det store flertallet av ukrainske arbeidere (de i bedrifter med færre enn 200 ansatte) fra ukrainsk arbeidslov. Dokumenter lekket i 2021 viste at den britiske regjeringen veiledet ukrainske tjenestemenn i hvordan de skulle overbevise en motstridig offentlighet til å gi opp arbeidernes rettigheter og implementere anti-fagforeningspolitikk. Opplæringsmateriell beklaget at den allmenne opinionen til de foreslåtte reformene var overveldende negativ, men la opp kommunikasjonsstrategier for å villede ukrainere til å støtte dem.

«Venstresida» støtter det mest anti-fagbevegelseregimet i verden

Det finnes altså en overveldende dokumentasjon, så også bekreftet av LO-aktuelt på at Ukraina innfører det mest fagforeningsfiendtlige og mest arbeiderfiendtlige regimet i verden.

Dette MÅ ledelsene i Rødt og SV vite. De har ikke lov til å ikke vite det, siden det er så grundig dokumentert.

Likevel vil de altså gi bort ett norsk statsbudsjett til dette regimet.

Det norske havet er fullt av liv – men det er også fullt av kjemikalier. Ikke synlige oljeflak eller plastposer, men giftstoffer vi selv har sluppet ut, i troen på at de bare skulle forsvinne. Nå vet vi bedre.

Av Arne Pedersen, Øst-Finnmark Kystfiskarlag

En fersk rapport fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA), bestilt av Miljødirektoratet, viser at kjemikalier brukt i oppdrettsnæringen – både til not impregnering og avlusing – finnes i høye konsentrasjoner i sjøvann, sedimenter, bunndyr og til og med i oppdrettsfisken som kundene spiser. Dette er ikke små mengder. Dette er alarmerende mengder og høye nivåer av en rekke giftstoffer.

Kjemikaliene som ikke forsvinner

Forskerne fant stoffet tralopyril i alle prøver de tok – i vann, bunn, fisk og organismer. Stoffet brukes for å hindre begroing på nøter og båtskrog, men i naturen er det høyst uønsket.

Rundt oppdrettsanleggene lå konsentrasjonene over 1400 ganger høyere enn det som anses trygt for miljøet . Selv flere hundre meter unna var nivåene bekymringsfullt høye. Ved en not vaskeri ble nivåene målt til 120 000 ganger over grenseverdien . Tralopyril ble også funnet i fiskens gjeller og lever. Det betyr at kjemikaliene ikke bare legger seg på bunnen – de tas opp i næringskjeden. Hvorfor er det blitt slik – under miljøforvaltningen i Norge?

Miljøgifter fra både fortid og nåtid

Det stopper ikke der. Kobber og sink – rester fra gamle og nye anti begroings stoff – ble funnet i nivåer som tilsvarer «dårlig» til «svært dårlig miljøtilstand».

Avlusingsmidlene diflubenzuron , teflubenzuron og emamektin benzoat ble påvist i flere prøver. I omtrent halvparten av sedimentene overskred emamektin benzoat den foreslåtte miljøkvalitetsstandarden.

Enda mer alvorlig: noen av stoffene ble funnet ved anlegg som ikke lenger rapporterer bruk . Enkelte giftstoffer og kjemikalier ble påvist ti år etter siste registrerte påføring . Dette viser at giftstoffer og kjemikalier ikke bare brukes – de blir værende i naturen.

Et stille utslipp under overflaten

Giftstoffene og kjemikaliene spres gjennom vannmassene, fester seg til partikler, garnrester og fiskeavføring – og legger seg som et usynlig teppe over bunnen. Selv prøver tatt en kilometer fra oppdrettsanleggene viste målbare mengder. Dette er ikke enkeltanlegg som svikter. Det er et system som tillater at giftstoffer brukes i stor skala, uten at vi fullt ut vet konsekvensene av slik bruk. Oppdrettsnæringen omtales som «grønn», men når sjøbunnen rundt anleggene viser «svært dårlig miljøtilstand», er det vanskelig å kalle det bærekraftig og en grønn næring.

Vi må slutte å late som om dette er greit

Miljøgiftene under merdene og i vannsøylen er ikke en «utfordring som må løses på sikt» – det er et akutt og alvorlig miljøproblem.

Det trengs handling nå:

• Stopp bruken av tralopyril og tilsvarende giftige impregnerings stoff.
• Still krav til full åpenhet om bruk av giftstoff og kjemikalier i oppdrettsnæringen.
• Innfør obligatorisk overvåking av vannsøylen med DGT verktøy, sjøbunnen rundt alle anlegg og servicestasjoner.

Hvis vi ikke gjør det, vil giftstoffene og kjemikaliene fortsette å hope seg opp – i bunnen, i fisken, og til slutt i oss.

Oppdrettsnæringen har lenge vært et symbol på framtidens matproduksjon. Men framtidens mat kan ikke komme fra et hav fullt av miljøgifter.

Det er lokalisert seks oppdrettsanlegg i Varangerfjorden – to i Nesseby kommune og fire i Sør-Varanger.

Vi er nødt til å si det høyt: Dette er ikke bærekraftig – verken for miljøet, næringen, Norge eller globalt.

Tralopyril ble også funnet i fiskens gjeller og lever. Det betyr at kjemikaliene ikke bare legger seg på bunnen – de tas opp i næringskjeden. Giftstoffene følger nordgående havstrøm sågar helt fra dansk oppdrett inn i Oslofjorden, fra 994 oppdrettsanlegg langs norske kysten, og også videre inn i Varangerfjorden, inn i nordøstlig del av Barentshavet og inn i Polhavet. Giftstoffene finnes i høye konsentrasjoner i blodet til isbjørn, polarrev og polarmåke.

Den lekkede videoen førte til protester i Israel, til støtte for soldatene som voldtok den palestinske fangen.

Av Nyhetsdesken

The Cradle , 31. oktober 2025

Det israelske militærets toppadvokat kunngjorde sin avgang den 31. oktober, for hennes involvering i lekkasjen av en overvåkningsvideo. Den viste soldater gjengvoldta en palestinsk fange som ble holdt i det beryktede interneringsanlegget Sde Teiman, i fjor.

Militæradvokat Yifat Tomer-Yerushalmi leverte fredag morgen sitt oppsigelsesbrev til Eyal Zamir, det israelske militærets stabssjef.

En kriminaletterforskning av lekkasjen av overvåkingsvideoen ble tidligere denne uken iverksatt av israelsk politi. Hun forventes å bli avhørt av politiet i løpet av de kommende dagene.

«Jeg godkjente utgivelsen av materiale til media, i et forsøk på å motvirke den falske propagandaen rettet mot de militære myndighetene for rettshåndhevelse» , erkjente Tomer-Yerushalmi i brevet.

«Jeg bærer det fulle ansvaret for alt materiale som ble frigitt til media fra innsiden av enheten» , sa hun og la til at, «fra dette ansvaret stammer også min beslutning om å avslutte min periode som militær generaladvokat» .

Den lekkede videoen ble sendt av Channel 12 news 6. august 2024.

Forsvarsminister Israel Katz ønsket oppsigelsen velkommen og hevdet at «enhver som sprer blodsanklager mot IDF-soldater, ikke er verdig til å bære IDF-uniformen» .

De lekkede opptakene viste en hendelse fra 5. juli 2024, der soldater ved Sde Teiman tar til side en fange som hadde ligget med ansiktet ned på gulvet. Soldatene omringet ham deretter med opprørsskjold for å blokkere sikten mens de slo og voldtok ham.

Etter at videoen ble lekket, arresterte militære påtalemyndigheter fem reservesoldater for overgrepet.

Ifølge tiltalen mot soldatene fikk den arresterte alvorlige skader, inkludert brukne ribbein og en indre rift i endetarmen.

Den høyprofilerte etterforskningen av overgrepene forårsaket raseri blant koalisjonspolitikere, regjeringsministre og høyreorienterte jødiske aktivister.

De forsvarte soldatenes handlinger og hevdet at de burde få lov til å voldta palestinere anklaget for medlemskap i Hamas.

I Knesset spurte parlamentsmedlemmet Ahmad Tibi: «Å sette inn en pinne i en persons endetarm, er det legitimt?»

Likud-partiets medlem av Knesset Hanoch Milwidsky svarte: «Ja! Hvis han er en Nukhba [fra Hamas’ elitestyrker], er alt legitimt å gjøre mot ham!»

Da reservistene ble arrestert den 24. juli i fjor, brøt dusinvis av politikere og aktivister seg inn i interneringsanlegget og en annen militærbase for å prøve å blokkere arrestasjonen av soldatene.

Det israelske militæret åpnet et interneringsanlegg på en base i Sde Teiman i Sør-Israel, for å holde palestinere bortført under folkemordet i Gaza.

En undersøkelse publisert av CNN i mai 2024, avslørte overgrep fra israelske soldater, inkludert å feste skadde fanger til senger iført bleier, mate dem gjennom slanger og amputere lemmer etter konstant bruk av håndjern.

Etter våpenhvilen i Gaza som trådte i kraft 11. oktober 2025, returnerte Israel likene av 120 palestinske fanger, inkludert mange som hadde blitt torturert til døde og hvis organer hadde blitt stjålet.

«Vi anklager formelt den israelske hæren for å stjele organer fra martyrene» , sa dr. Ismail al-Thawabta, generaldirektør for mediekontoret, mens han krevde en internasjonal etterforskning av Israels «tortur, lemlestelse og organtyveri» .

De 120 kroppene «ankom i ekstremt dårlig og alvorlig tilstand» , inkludert bind for øynene, bundet, knust under tanks og manglende hornhinner, lever og lemmer, uttalte Thawabta.

«Den israelske okkupasjonen henrettet mange av dem med kaldt blod. Et stort antall ble funnet med bind for øynene, med hender og føtter bundet, og andre viste tegn til henging eller skudd på nært hold» , la han til. Thawabta fortsatte med å si: «Vi fant også kropper som viste klare bevis på alvorlig tortur med døden til følge» .

---

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

Israeli army’s top lawyer quits over role in leaking Sde Teiman rape footage

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Det amerikanske militæret har fullført en stor militær oppbygging i Karibia under påskudd av å bekjempe venezuelanske narkotikakarteller.

Av Nyhetsdesken i The Cradle, 31. oktober 2025.

USAs president Donald Trump og hans rådgivere har tatt beslutningen om å angripe militære installasjoner inne i Venezuela, og kan gjøre det «når som helst» , sa kilder med kjennskap til situasjonen til Miami Herald 31. oktober.

De planlagte angrepene vil ha som mål å ødelegge militære installasjoner som angivelig brukes av Cartel de los Soles, hevder kildene.

Det såkalte « Cartel de los Soles » (Solenes kartell) – et begrep som en gang ble brukt uformelt for å beskrive spredte korrupsjonsnettverk i Venezuelas militære – anklages av USA for å være et narkotikakartell. Washington pakket det om til et sentralisert kartell og Trump-administrasjonen stemplet det som en terrororganisasjon, selv om dets eksistens er omstridt.

Trump har uten bevis hevdet at kartellet ledes av Venezuelas president Nicolas Maduro og drives av toppmedlemmer av hans regjering.

«Maduro er i ferd med å finne seg selv fanget og kan snart oppdage at han ikke kan flykte fra landet selv om han bestemte seg for det» , sa en kilde.

«Det som er verre for ham, det er nå mer enn én general som er villig til å fange og overlevere ham, fullt klar over at én ting er å snakke om døden, og en annen å se den komme» .

Da han ble spurt om rapporten senere på fredag, benektet Trump at han hadde tatt en beslutning om å angripe militære mål inne i Venezuela.

Washington tilbyr en belønning på 50 millioner dollar for informasjon som fører til pågripelse av Maduro, så vel som belønninger på 25 millioner dollar for pågripelsen av andre venezuelanske tjenestemenn, inkludert innenriksminister Diosdado Cabello og forsvarsminister Vladimir Padrino Lopez.

Det amerikanske militæret har de siste månedene kraftig utvidet sin tilstedeværelse utenfor Venezuelas kyst, samtidig som de har utført luftangrep mot båter som Trump hevder, også uten bevis, transporterer narkotika til USA. Angrepene har drept 61 mennesker.

På fredag fordømte Volker Turk, sjef for FNs høykommissær for menneskerettigheter (UNHCR), de amerikanske angrepene, og kalte dem «utenomrettslige drap» .

«Disse angrepene – og deres økende menneskelige kostnader – er uakseptable» , sa Turk. «USA må stanse slike angrep og treffe alle nødvendige tiltak for å forhindre utenomrettslige drap på mennesker ombord på disse båtene, uansett den kriminelle oppførselen som påstås mot dem».

Den fremtredende økonomen og politiske kommentatoren Jeffrey Sachs, uttalte at angrepene ikke har noe å gjøre med å få slutt på narkotikahandelen, men er en del av en plan for å kontrollere Venezuelas enorme oljerikdom.

Han bemerket at Washington i over to tiår har forsøkt å styrte Venezuelas regjering, blant annet gjennom kuppforsøk, økonomiske sanksjoner og destabiliseringskampanjer som har forårsaket finanskriser, hyperinflasjon og millioner av flyktninger.

Planene om å starte en uprovosert krig mot Venezuela begynte kort tid etter at Trump kom tilbake til Det hvite hus i januar. Han instruerte utenriksdepartementet til å utpeke visse narkotikakarteller som terrorister og transnasjonale kriminelle organisasjoner, inkludert Tren de Aragua, og senere Solenes kartell.

I august begynte USAs marin å samle styrker i Det karibiske hav utenfor kysten av Venezuela. President Trump sendte tre destroyere og en amfibiegruppe på rundt 4.500 soldater.

I september sendte luftforsvaret F-35B jagerfly og bevæpnede MQ-9 Reaper-droner til regionen.

17. oktober autoriserte president Trump CIA til å utføre hemmelige operasjoner inne i Venezuela.

Tidligere denne uka beordret USAs krigsminister Pete Hegseth hangarskipet USS Gerald R. Ford og dets angrepsgruppe, som inkluderer flere krigsskip, 4.000 personell og anslagsvis 90 kampfly, til Karibia.

Pensjonerte venezuelanske offiserer som snakket med Miami Herald kalte det den «siste fasen» i forberedelsene til et angrep.

---

Denne artikkelen er hentet fra The Cradle:

US ready to strike Venezuelan military bases ‘at any moment’: Report

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Russland anser NATOs inntreden i Ukraina som en eksistensiell trussel, og NATO har åpent uttalt sin intensjon om å gjøre Ukraina til et medlemsland etter krigen. Uten en politisk løsning som gjenoppretter Ukrainas nøytralitet, vil Russland derfor sannsynligvis annektere de strategiske territoriene de ikke kan akseptere at havner under NATO-kontroll, og deretter gjøre det som er igjen av Ukraina til en dysfunksjonell bakevjestat.

Glenn Diesen.

Ettersom krigen tapes, ville den rasjonelle politikken for europeerne derfor være å tilby en avtale basert på å avslutte NATOs ekspansjon østover for å redde ukrainske liv, territorium og nasjonen selv. Likevel har ingen europeisk leder vært i stand til å foreslå en slik løsning offentlig. Hvorfor?

Presenter den gjennomsnittlige europeiske politikeren, journalisten eller akademikeren følgende tankeeksperiment: Hvis du var rådgiver for Kreml, hva ville du ha sagt til Russland hvis det ikke blir noen forhandlinger for å løse Ukraina-krigen? De fleste ville føle seg moralsk tvunget til å gi latterlige svar, som å råde Kreml til å kapitulere og trekke seg tilbake, selv om Russland er på nippet til seier. Enhver impuls til å holde seg til fornuften og ta opp Russlands sikkerhetsbekymringer ville sannsynligvis bli avskrekket av trusselen om å bli utskjemt for å «legitimere» Russlands invasjon.

Hva forklarer nedgangen i strategisk tenkning, pragmatisme og rasjonalitet i europeisk politikk?

Europas virkelighet som en sosial konstruksjon

Den politiske klassen som oppsto i Europa etter den kalde krigen har blitt overdrevent ideologisk og forpliktet til narrativer for å sosialt konstruere nye virkeligheter. Europeernes omfavnelse av postmodernismen innebærer å stille spørsmål ved eksistensen av objektiv virkelighet, ettersom vår forståelse av virkeligheten er formet av språk, kultur og unike historiske perspektiver. Postmodernistene søker derfor ofte å endre narrativer og språk som en kilde til politisk makt. Hvis virkeligheten er en sosial konstruksjon, kan de store narrativene være viktigere enn fakta. Ideologiske narrativer må faktisk forsvares mot ubeleilige fakta.

Det europeiske prosjektet hadde de godartede intensjonene om å skape en felles liberal demokratisk europeisk identitet som ville overskride den splittende nasjonale rivaliseringen og maktpolitikken fra fortiden. Relevansen av objektiv virkelighet er omstridt og fortellinger om virkeligheten antas å gjenspeile maktstrukturer som kan demonteres og omorganiseres.

Utbredelsen av konstruktivisme og fokus på «ytringshandlinger» i EU har ført til oppfatningen om at selv bruk av realistisk analyse og diskusjon av konkurrerende nasjonale interesser innebærer å legitimere realpolitikk og dermed sosialt konstruere en farligere virkelighet. Ytringshandlinger refererer til bruk av språk som en kilde til makt ved å konstruere politiske realiteter og påvirke utfall. Ved å redusere fokuset på sikkerhetskonkurranse i det internasjonale systemet antas det at maktpolitikk kan dempes.

Er det mulig å sosialt konstruere en ny virkelighet? Overskrider vi sikkerhetskonkurranse ved å ikke adressere den, eller forsømmer vi ansvarlig håndtering av sikkerhetskonkurranse? Kan vi overskride nasjonal rivalisering ved å fokusere på felles verdier, eller fører forsømmelse av nasjonale interesser til tilbakegang?

Sosialt å konstruere et nytt Europa

Konseptet med den «retoriske fellen» forklarer hvordan EU nådde enighet om å tilby medlemskap til sentral- og østeuropeiske stater når det ikke var i alle EU-landenes egeninteresse å gjøre det. Den retoriske fellen ble satt ved først å få medlemslandene til å akseptere den ideologiske forutsetningen om at legitimiteten til EU-prosjektet var basert på integrering av liberale demokratiske stater. Ved å appellere til verdiene og normene som grunnlaget for EU ble det satt en retorisk felle da følelsen av moralsk forpliktelse skammet EU-landene fra å nedlegge veto mot utvidelsesprosessen. Bruken av språk og innramming kunne dermed påvirke europeiske stater til ikke å handle i sine egne interesser, ettersom de ble skammet til å etterkomme.

Frank Schimmelfennig , som introduserte konseptet med den retoriske fellen, argumenterer for at «politikk er en kamp om legitimitet, og denne kampen utkjempes med retoriske argumenter». [1] Den retoriske fellen forenkler et komplekst spørsmål til et binært valg mellom enten å støtte utvidelsesprosessen eller å forråde liberale demokratiske idealer. Den moralske innrammingen stenger av viktige diskusjoner om de potensielle ulempene ved å akseptere nye medlemmer og hvordan man kan håndtere disse utfordringene på best mulig måte. Dissens kunne knuses, ettersom det å innramme spørsmålet som et moralsk imperativ betydde at de som i det hele tatt stilte spørsmål ved den moralske innrammingen, kunne bli beskyldt for å undergrave de hellige verdiene som opprettholder legitimiteten til hele det europeiske prosjektet.

Konseptet «Euro-språk» innebærer bruk av emosjonell retorikk for å legitimere en EU-sentrisk forståelse av Europa, noe som delegitimerer alternative konsepter av Europa. Sentralisering av beslutningstaking og overføring av makt fra folkevalgte parlamenter til Brussel blir vanligvis referert til som «europeisk integrasjon», «mer Europa» eller «en stadig tettere union». Naboland som ikke er medlemsland og som følger EUs eksterne styring, tar det «europeiske valget», bekrefter sitt «europeiske perspektiv» og omfavner «felles verdier». Dissens kan delegitimeres som «populisme», «nasjonalisme», «eurofobi» og «anti-europeisme», noe som undergraver den «felles stemmen», «solidariteten» og den «europeiske drømmen».

Språket har også endret seg når det gjelder hvordan Vesten utøver makt i verden. Tortur er «forbedrede avhørsteknikker», kanonbåtdiplomati er «navigasjonsfrihet», dominans er «forhandlinger fra en styrkeposisjon», undergraving er «demokratifremme», kupp er «demokratisk revolusjon», invasjon er «humanitær intervensjon», løsrivelse er «selvbestemmelse», propaganda er «offentlig diplomati», sensur er «innholdsmoderering», og det nyere eksemplet på Kinas konkurransefortrinn som er merket med «overkapasitet». George Orwells konsept om nyspråk innebar å begrense språket til det punktet at det ble umulig å uttrykke dissens.

NATO og EU: Omdeling av Europa eller «europeisk integrasjon»

Vestlige ledere innså først at det å forlate en inkluderende paneuropeisk sikkerhetsarkitektur ved å utvide NATO og EU sannsynligvis ville provosere frem en ny kald krig. Den forutsigbare konsekvensen av å bygge et nytt Europa uten Russland ville være å dele opp kontinentet på nytt og deretter krangle om hvor de nye skillelinjene skulle trekkes.

President Bill Clinton advarte i januar 1994 om at NATO-utvidelsen risikerte å «trekke en ny linje mellom øst og vest som kunne skape en selvoppfyllende profeti om fremtidig konfrontasjon». [2] Clintons forsvarsminister, William Perry, vurderte til og med å trekke seg i opposisjon til utvidelsen av NATO. Perry bemerket at de fleste i administrasjonen visste at sviket ville skape konflikter med Russland, men de mente det ikke spilte noen rolle ettersom Russland var svakt. [3] George Kennan, Jack Matlock og en rekke amerikanske politiske ledere fremstilte det også som et svik mot Russland og advarte mot å dele opp Europa på nytt. Disse bekymringene ble også delt av mange europeiske ledere.

Hva skjedde med diskursen og advarslene om å starte en ny kald krig? Fortellingen om EU og NATO som en «kraft for det gode» som fremmer liberale demokratiske verdier måtte forsvares mot den «utdaterte» fortellingen om maktpolitikk. Russisk kritikk av å gjenopplive blokkpolitikkens nullsumsikkerhetsarkitektur ble presentert som bevis på Russlands «nullsummentalitet». Russlands manglende evne til å erkjenne at NATO og EU var positivsumaktører som overskrider maktpolitikk, avslørte angivelig Russlands manglende evne til å overvinne den farlige tankegangen om realpolitikk, som var forårsaket av Russlands vedvarende autoritarisme og stormaktsambisjoner. EU konstruerte bare en «vennekrets», mens Russland angivelig krevde «innflytelsessfærer».

Russland ble stilt overfor dilemmaet mellom enten å omfavne rollen som en lærling som siktet mot å bli en del av den siviliserte verden ved å akseptere NATOs dominerende rolle som en kraft for det gode, eller Russland kunne motstå NATOs ekspansjonisme og «oppdrag utenfor området», men deretter bli behandlet som en farlig kraft som måtte begrenses. Uansett ville ikke Russland ha en plass ved bordet i Europa. Liberale demokratiske troper rettferdiggjorde hvorfor den største staten i Europa til slutt skulle være den eneste staten uten representasjon.

Utvidelsen av NATO og EU som eksklusive blokker pålegger også de dypt splittede samfunnene i Ukraina, Moldova og Georgia et «oss-eller-dem»-dilemma. Likevel, i stedet for å anerkjenne den forutsigbare destabiliseringen av splittede samfunn i et splittet Europa, presenteres det som en positiv sum «europeisk integrasjon» til tross for den implisitte avkoblingen fra Russland. Samfunn som prioriterer tettere forbindelser med Russland fremfor NATO og EU, blir delegitimert for å avvise demokrati, mens lederne deres blir avfeid som autoritære «putinister» som fratar folket deres den europeiske drømmen.

Verdens moralske rammeverk overbeviste europeiske ledere om å støtte et kupp for å trekke Ukraina inn i NATO-kretsen. Det var allmennkunnskap at bare et lite mindretall av ukrainere ønsket NATO-medlemskap, og at det sannsynligvis ville utløse en krig, men likevel overbeviste liberal demokratisk retorikk europeiske ledere om å ignorere virkeligheten og støtte katastrofal politikk. Sunn fornuft kunne bli til skamme.

Vestlige politiske ledere, journalister og akademikere som prøver å dempe sikkerhetskonkurransen ved å ta opp Russlands legitime sikkerhetsbekymringer, blir på lignende måte anklaget for å være en krigsbytte for Putin, gjenta Kremls argumenter, «legitimere» russisk politikk og undergrave det liberale demokratiet. Med den binære moralske rammen for godt kontra ondt, blir intellektuell pluralisme og dissens refset som umoralske.

I tillegg til å være plaget av krig, opplever Europa også økonomisk nedgang. Europeerne kjøper russisk energi gjennom India som mellommann, ettersom de er moralsk forpliktet til å følge mislykkede sanksjoner. Dydssignaleringen bidrar til at europeiske industrier blir mindre konkurransedyktige. Avindustrialiseringen av Europa er også forårsaket av ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, men hendelsen som ødelegger flere tiår med industriell utvikling er minneverdig, ettersom de eneste to mistenkte er USA og Ukraina. Videre tilbyr USA subsidier til de påfølgende ikke-konkurransedyktige europeiske industriene hvis de flytter over Atlanterhavet. I mangel av akseptable narrativer tier europeerne rett og slett og forsvarer ikke sine nasjonale interesser. Narrativet om liberale demokratier forent av verdier snarere enn splittet av konkurrerende interesser må forsvares mot ubeleilige fakta.

Diplomati, nøytralitet og krigens dyd

Diplomati er ikke i samsvar med den konstruktivistiske bestrebelsen på å sosialt konstruere en ny virkelighet. Utgangspunktet i internasjonal sikkerhet er sikkerhetskonkurransen der forsøk på å øke en stats sikkerhet kan redusere en annens sikkerhet. Diplomati innebærer å styrke gjensidig forståelse og søke kompromisser for å dempe sikkerhetskonkurransen.

Sosialkonstruktivistene anser ofte diplomati som problematisk, ettersom det «legitimerer» sikkerhetskonkurransen som anerkjenner at NATO kan undergrave legitime russiske sikkerhetsinteresser. Videre risikerer det å legitimere motstanderen og skape en moralsk likestilling mellom vestlige stater og Russland. De europeiske elitene mener at man legitimerer utdaterte og farlige konsepter om maktpolitikk ved å engasjere seg i gjensidig forståelse. Den absurde overbevisningen om at forhandlinger er «appeasement» har blitt normalisert i Europa.

Diplomati har derfor blitt gjenoppfattet som et forhold mellom et subjekt og et objekt, mellom en lærer og en elev. I dette forholdet anser NATO og EU sin rolle som å «sosialisere» andre stater. Som en siviliserende lærer bruker det opplyste Vesten diplomati som et pedagogisk instrument der stater blir «straffet» eller «belønnet» for sin beredskap til å akseptere ensidige innrømmelser. Mens diplomati historisk sett har vært avgjørende i krisetider, mener de europeiske elitene at de i stedet må straffe «dårlig oppførsel» ved å suspendere diplomatiet når en krise bryter ut. Å møte motstandere under kriser risikerer å legitimere dem.

Nøytralitet ble inntil nylig ansett som en moralsk holdning som demper sikkerhetskonkurranse og gjør det mulig for en stat å fungere som mekler i stedet for å bli innviklet i og eskalere konflikter. I en kamp mellom godt og ondt anses nøytralitet også for å være umoralsk. Beltet av nøytrale stater som eksisterte mellom NATO og Warszawapaktlandene er nå demontert, og selv krig blir et dydig forsvar av moralske prinsipper.

Hvordan gjenopprette rasjonalitet og korrigere feilene etter den kalde krigen?

Manglende evne til å etablere en gjensidig akseptabel løsning etter den kalde krigen som ville fjerne skillelinjene i Europa og styrke den udelelige sikkerheten, har resultert i en forutsigbar katastrofe. Likevel krever en kurskorrigering intet mindre enn å revurdere politikken de siste 30 årene og konseptet om Europa i et øyeblikk hvor fiendtlighet herjer på begge sider. Det europeiske prosjektet ble sett på som legemliggjørelsen av Fukuyamas «historiens slutt»-tese, og en hel politisk klasse har basert sin legitimitet på å tilpasse seg ideen om at utviklingen av et Europa uten Russland var en oppskrift på fred og stabilitet.

Har Europa rasjonaliteten, den politiske fantasien og motet til å kritisk vurdere sine egne feil og bidrag til den nåværende krisen, eller vil all kritikk fortsette å bli fordømt som en trussel mot det liberale demokratiet?

---

[1] Schimmelfennig, Frank, 2003. EU, NATO og integrasjonen av Europa: Regler og retorikk, Cambridge, Cambridge University Press, side 208.

[2] B. Clinton, «Merknader til et multinasjonalt publikum av fremtidige ledere i Europa», USAs diplomatiske oppdrag til Tyskland , 9. januar 1994.

[3] J. Borger, «Russisk fiendtlighet ‘delvis forårsaket av Vesten’, hevder tidligere amerikansk forsvarssjef», The Guardian , 9. mars 2016.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.

Glanstida er over. Det meste er opplevd, de fleste stedene er sett. Likevel, vi kom ikke dit vi skulle. Noe gikk galt underveis. Nå er det bare slitet for pengene igjen.

Steppeulven.

Oh, I'm drivin' my life away
looking for a better way
for me...

De fleste av de gamle folka er vekk. De som kunne blitt stortingspresidenter, men likevel valgte landeveien, er enten gått i hundene, eller hoppet av og blitt stortingspresidenter. De skapte et miljø, de skapte myter, de er borte.

Vi hadde en bra gjeng ungdom innom. De tøffeste forsvant, slo nøkla i bordet.

-«Det finnes ingen framtid her slik firmaet bli drevet».

-«Synd», sa sjefen, «nå som vi hadde så mye kjøring».

Brød, brød, brød. Når sjefa ikke snakker om brød snakker de drit om gamlesjefen.

-«Han var en forbryter». Som om det er noe sesam sesam som skal åpne dører og få englene til å synge igjen. Jeg likte gamlesjefen.

Vi prøver de gamle triksa av og til, men det blir tomme ritualer uten sjel. Det er lenge siden vi brant gjennom gamlebyen i Lisboa med 190 i puls. Morgenen er kommet til Skipperstraaten i Antwerpen. Tilbake står møkkete rønner og en masse søppel. Selv musikken gav større kick i den gamle kassettspilleren enn i CD’en.

A waitress pour me
another cup of coffe
pop it down
jack me up
shoot me out
flying down the highway
looking for the morning…

Er ikke livet mer enn asfalt? Mer enn gule og hvite striper, mer enn kaffi og røyk? Mer enn kjipe truckstopper, kafémat, lange ensomme netter og stadig hardere tidsfrister?

Oh I’m drivin’ my life away

looking for a sunny day…

Det er 1. mai 1991. Hva med 1.mai 1992, 93, 94? År 2000? Hva med en annen dans? Det er ulvene som spør.

-o0o-

Teksten er fra Klassekampens 1. mainummeret  1991, ml-bevegelsen var i ferd med å gå i oppløsning og på kino danset Kevin Costner med ulver.

Israel har også trappet opp sine voldelige angrep på den okkuperte Vestbredden, samtidig som det har vært en økning i bosetterangrep på palestinere.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Nesten 1000 nye barrierer har blitt satt opp av det israelske militæret på den okkuperte Vestbredden siden starten av folkemordet i Gaza for to år siden, ifølge et palestinsk myndighetsorgan kalt Mur- og bosettingsmotstandskommisjonen.

Kommisjonen sa at 916 porter, barrierer og murer har blitt reist over hele territoriet siden 7. oktober 2023.

Mange av disse barrierene er metallporter, noen ganger bemannet av israelske soldater, som er satt opp ved mange by- og landsbyinnganger, samt mellom byer på Vestbredden.

Militæret bruker disse barrierene til å kontrollere palestinernes bevegelser og hindre folk i å komme inn i eller ut av bestemte områder.

FN sa forrige måned at de dokumenterte etableringen av 18 nye porter på den okkuperte Vestbredden.

Kommisjonen sa også at Israel bruker betongblokker og store jordhauger for å begrense palestinernes bevegelser i territoriet. Jordhauger er spesielt vanlige under den israelske hærens voldelige angrep i flyktningleirer på Vestbredden.

Innbyggere i landsbyen Aboud fortalte Washington Post at portene er stengt daglig fra klokken 06.00 til 09.00, noe som hindrer studenter i å komme seg til universitetet og innbyggere i å komme seg til jobbene sine.

«Under de nåværende omstendighetene er alt avskåret. Alt har stoppet opp», sa en innbygger i landsbyen Deir Dibwan til avisen.

Rundt tre millioner palestinere er nå tvunget til å ta lange omveier, noen ganger tar det mer enn en time, for en reise som ikke er ment å ta lenger enn 20 minutter.

«Alt dette er en del av okkupasjonens strategi for å undergrave folks trygghetsfølelse», sa en beboer, en taxisjåfør.

Etter hvert som Israel befester sin flere tiår gamle okkupasjon, fortsetter bosettervolden å eskalere med støtte fra militæret.

I de siste ukene har palestinske olivenhøstere blitt utsatt for økt aggresjon fra bosettere. Tidligere denne måneden ble olivenhøstere angrepet av bosettere i landsbyen Kafr Thulth. Gjetere ble også overfalt, og en rekke av geitene deres ble drept av bosettere.

Olivenbønder fra Farata ble også nylig skutt på med skarp ammunisjon av nybyggere. Det israelske militæret har støttet og bidratt til nybyggernes kampanje mot høsterne.

Det israelske militæret har rykket opp tusenvis av oliventrær i landsbyen Al-Mughayyir, som er under konstante angrep fra bosetterlynsjmobber som har som mål å fordrive familier fra jordene sine.

I januar i år startet israelske tropper en massiv operasjon i de okkuperte byene Tulkarem og Jenin på Vestbredden . I månedene som fulgte har Tel Aviv fordrevet titusenvis av sivile fra de to byene og ødelagt enorme mengder sivil infrastruktur i en målrettet rivingskampanje.

Beboerne har ikke fått lov til å returnere til nabolagene sine.

Som svar på en nylig økning i motstandsaktivitet på den okkuperte Vestbredden har Israel trappet opp raidene sine og beordret militæret til å «iverksette alle nødvendige tiltak» mot «terrorister».

Det israelske militæret sa tirsdag at de myrdet tre «terrorister» fra flyktningleiren Jenin, i en fellesoperasjon med sikkerhetstjenesten Shin Bet og grensepolitienheten Yamam.