Møtet i London i helgen av «koalisjonen av de villige» ble solgt som et symbol på vestlig styrke. I virkeligheten avslørte det en allianse og et lederskap som har mistet fotfestet. Krigen i Ukraina brukes som moralsk dekke, mens Europas problemer vokser hjemme.

Dan-Viggo Bergtun.

London-møtet i helgen ble omtalt som et vendepunkt. Statsledere fra hele Europa stilte opp for å vise samhold og besluttsomhet. Budskapet var tydelig: Russland svekkes, NATO står sterkt, og Ukraina skal støttes så lenge det trengs. Men bak talene og håndtrykkene står et Europa som sliter. Krigen har ikke gjort kontinentet tryggere, men gjort det dyrere, mer splittet og mer urolig. Likevel gjentas de samme frasene, som om språk kan dekke over virkelighet.

Sanksjonene som skulle knekke Russland, har ikke hatt ønsket effekt. Landet har tilpasset seg, funnet nye markeder og fortsetter krigføringen. Samtidig strever millioner av europeere med økte priser, renter og usikkerhet. Likevel får vi høre at vi må stå samlet. For mange oppleves det som om NATO-lederne lever i en boble. De snakker ikke lenger til folket, men til hverandre. De repeterer et narrativ som gir dem moralsk rett, uansett hva som skjer på bakken. Krigen fremstilles som en kamp mellom det gode og det onde, der vesten alltid har rett og motstanderen alltid tar feil. Slik forenkles virkeligheten til propaganda.

Den danske statsministeren Mette Frederiksen er bare ett eksempel. Hun taler høyt om moral og verdier på internasjonale møter, men hjemme sliter hun fortsatt med etterdønningene av minksaken, som rystet dansk politikk og tilliten til regjeringen. Tilliten hun mistet der, kan ikke gjenopprettes med utenrikspolitiske taler. Likevel brukes krigen som scene for å bygge et nytt image, som samlende leder, som forsvarer av verdier.

Dette mønsteret går igjen. Europeiske ledere bruker krisen som scene for å vise handlekraft mens de unngår sine egne hjemmeproblemer som økende ulikhet, energikrise, misnøye og svekket tillit. Det er enklere å snakke om geopolitikk enn å løse reelle utfordringer som folk faktisk merker i hverdagen. I Norge er tonen den samme. Våre ledere taler varmt om solidaritet, men sender våpen og penger uten å drøfte konsekvensene. Forsvaret er underdimensjonert, beredskapen svak, og likevel fremstilles alt som under kontroll. Det er det ikke.

London-møtet handlet ikke om fred. Det handlet om å vise styrke. NATO har blitt mer en politisk scene enn en forsvarsallianse. Den må stadig produsere bilder av enighet for å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Men hva er målet? Ingen kan svare tydelig. Ingen kan forklare hvordan krigen skal avsluttes, eller hva seier egentlig betyr. Løftet om å stå i det så lenge det trengs er ikke strategi brukes heller en måte å unngå å innrømme at man ikke vet veien videre. Når noen etterlyser diplomati, blir de avfeid som naive. Men kriger avsluttes alltid ved forhandlingsbordet. Å nekte dialog er ikke styrke. Det er ansvarsflykt.

I store deler av Europa synker tilliten til politikerne. Folk opplever at beslutningene tas over hodet på dem. I Frankrike, Tyskland, Nederland og Storbritannia ser vi protester mot økonomiske kutt og høyere priser. Likevel snakker lederne som om de har folket bak seg. Det er ikke Russland som svekker demokratiet vårt, nei, det er politikere som ikke lytter. Å kalle all kritikk for fiendtlig påvirkning er en enkel måte å slippe debatt på. Ekte demokrati tåler uenighet.

NATO ble opprettet som en forsvarsallianse. Nå ser det ut til at organisasjonen vil definere hele verdensorden. Det er et farlig skifte. Når man stadig flytter grensene for hva som er forsvar, ender man med å rettferdiggjøre alt, inkludert endeløs krigføring. Våpenstøtte, sanksjoner og moralske appeller har blitt permanente løsninger. Forhandlinger omtales som svik. Dette er ikke bare feil strategi, det er et brudd med all sunn fornuft. Europa trenger ikke flere heltebilder, men ansvarlige ledere som våger å innrømme feil og endre kurs.

NATO-lederne smiler foran flaggene, men enigheten er tynn. Bak kulissene finnes ingen klar plan for fred eller gjenoppbygging. Ingen felles visjon for hvordan Europa skal leve med et Russland som ikke forsvinner. Bare symbolpolitikk. Den som ser bak kulissene, forstår at det handler om prestisje. Ingen vil være den som foreslår kompromiss, for da kan man bli stemplet som svak. Derfor fortsetter alle i samme spor, uansett hvor mange liv og ressurser som går tapt.

Mens lederne snakker om verdier, lever folk i virkeligheten. De ser energikrisen, prisveksten, fallende kjøpekraft og økende utrygghet. De ser at retorikken om solidaritet ikke fyller kjøleskapet. Og de merker at politikken blir stadig mer fjern. Når NATO ber oss ofre mer, må vi spørre: hvem ofrer egentlig noe? Ikke toppene med diplomatiske pass og sikkerhetsapparat. Det er vanlige mennesker som betaler med høyere priser, lavere trygghet og tapt framtidstro.

Krigen i Ukraina viser ikke bare krigens brutalitet, men også Europas svakhet. Den avslører at vi har mistet evnen til å tenke realistisk. Vi har gjort oss avhengige av konflikt for å holde oss samlet, og av moralisme for å slippe å ta ansvar. Når politikken blir et spørsmål om image, mister vi dømmekraft. Vi tror vi forsvarer demokratiet, mens vi undergraver det. Vi tror vi skaper trygghet, mens vi skaper uro.

Vi trenger ærlighet. Vi trenger politikere som våger å si at Russland ikke forsvinner, og at en varig fred bare kan bygges gjennom forhandlinger og kompromiss. Vi må innse at verden er multipolar, og at Europa må finne sin plass i den virkeligheten, ikke late som om den kan diktere den. Fred kommer ikke av flere våpen. Den kommer av diplomati, tålmodighet og mot. Det motet var fraværende i London

Historien vil ikke huske de store ordene, men konsekvensene av dem. Hvis NATO og Europas ledere fortsetter på dagens kurs, vil kontinentet stå igjen svakere, økonomisk, politisk og moralsk. Det er på tide å stanse autopiloten. Å se virkeligheten, ikke propagandaen. Å bygge fred, ikke bare fortellinger. For hvis lederne fortsetter å leke med ilden, er det til slutt vi som blir brent.

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

---

Se også:

Den daglige oversikten over russiske droneangrep og missilangrep over Ukraina viser ikke bare en eskalering i omfanget og ildkraften til den elektriske krigen, men også en ny målrettingsstrategi utformet av generalstaben.

John Helmer.

Fra Danses with Bears.

Hovedbildet viser utskytnings- og angrepspunktene på slagmarkskartet som er identifisert i den ukrainske rapporteringen kvelden 21.–22. oktober .

«Som svar på Ukrainas terrorangrep på sivile mål i Russland», rapporterte det russiske forsvarsdepartementets bulletin, utgitt i Moskva ettermiddagen 22. oktober, «at Russlands væpnede styrker i kveld [21.–22. oktober] satte i gang et massivt angrep med høypresisjons langtrekkende bakke- og luftbaserte våpen, inkludert Kinzhal hypersoniske aeroballistiske missiler, samt ubemannede luftfartøyer mot energiinfrastrukturanlegg som støtter driften av det militærindustrielle komplekset i Ukraina. Målene for angrepet er nådd; alle utpekte mål er truffet».

Fra Kiev er virkningen av angrepene på strømbruddene og varigheten av strømbruddene offisielt bekreftet. Strømbruddet i de østlige regionene av landet strekker seg nå fra tidlig morgen til sen kveld.

«Ukraina ble tvunget til å innføre strømavstengningsplaner i 12 regioner, sa energiminister Svetlana Hrynchuk torsdag … Energiarbeidere er tvunget til å bruke timebaserte strømavstengningsplaner i 12 regioner i Ukraina», sa ministeren. Ifølge henne vil restriksjonene være fra kl. 07.00 til 23.00.

«Avhengig av hvor raskt reparasjons- og restaureringsarbeidet fullføres, vil vi justere planene og håpe at byrden for ukrainere vil bli mindre», bemerket Hrynchuk. «I dag angrep fienden igjen energianlegg med vilje, først og fremst i regioner som Sumy-regionen og Tsjernihiv-regionen. Det var også visse skader i Dnipropetrovsk-regionen og Kharkov-regionen», sa ministeren.

«Generalstabens mål ser ut til å være strømbrudd øst for Dnepr og overflødig eller mangel på kraftproduksjon i vest», kommenterer en ekspertkilde; han er elektroingeniør og veteran fra NATOs krigføringer mot elektrisitet. «Hvis ukrainerne ikke kan kompensere for krafttapene i øst via overføringer fra vest – noe de ikke vil kunne gjøre ettersom koblingsstasjonene og overføringslinjene blir ødelagt – da er det strømbrudd i Dnjepropetrovsk, Tsjernigov, Poltava, Sumy og Kharkov. Vest for Dnepr-elven kan dette skape en situasjon der regjeringen i Kiev vil bli tvunget til å stenge ned reaktorer. Årsaken er at det å generere for mye strøm kan være nesten like ille som å ikke generere nok når det gjelder effekten på frekvensen ».

«En annen mulighet er at ukrainerne blir tvunget til desperate tiltak, som nødstrømoverføringer østover. Dette kan spores i sammenslåing av høyspenningstilkoblinger, manglende koordinering av beskyttelseselementene, avhengighet av skadet eller tvilsomt koblingsanlegg. Kombinert forårsaker disse faktorene kaskader av strømtap i øst og vest av landet, eller i det minste deler av det».

Parallelle analyser rapportert av andre kilder bekrefter at «Russland bruker en ny taktikk som tar sikte på å fullstendig deaktivere energisystemet på venstre bredd av Dnipro. Dette skaper en ubalanse i strømforsyningen mellom Vest- og Øst-Ukraina: en kritisk strømmangel oppstår i øst på grunn av ødeleggelsen av termiske og vannkraftverk, mens det er et overskudd av energi i vest, der kjernekraftverk er i drift. Dette overskuddet kan ikke effektivt overføres østover på grunn av begrenset nettkapasitet».

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til John Helmer. Helmer er en australsk journalist med base i Moskva.

Antallet lastebiler som kjører inn i Gaza hver dag er bare litt høyere enn de 67 som kjørte inn i månedene før våpenhvilen.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 23. oktober 2025

Lederen for Verdens helseorganisasjon sa at våpenhvilen i Gaza ikke har forbedret den humanitære situasjonen i Gaza. Gazas mediedepartement rapporterer at mindre enn 1.000 lastebiler med mat kom inn i Gaza i løpet av de første 11 dagene av våpenhvilen.

«Situasjonen er fortsatt katastrofal, fordi det som kommer inn ikke er nok» , sa Tedros Adhanom Ghebreyesus, sjef for Verdens helseorganisasjon. Han fortsatte: «Det er ingen nedgang i sulten, fordi det ikke er nok mat» .

Under våpenhvilen gikk Israel med på å tillate 600 hjelpebiler med mat hver dag. Data fra Gazas mediekontor viser at bare 15% av lastebilene har fått lov til å kjøre inn i Gaza.

«Vi bekrefter at det totale antallet humanitære hjelpebiler som har kommet inn på Gazastripen siden våpenhvilen begynte, har nådd 986 lastebiler av 6.600 lastebiler som skulle gå inn frem til mandag kveld, 20. oktober 2025, i henhold til det som ble avtalt i resolusjonsteksten» , sa mediekontoret i et innlegg på Telegram .

Antallet lastebiler som kjører inn i Gaza hver dag er bare litt høyere enn de 67 som kjørte inn i månedene før våpenhvilen.

FNs befolkningsfond (UNFPA), advarte onsdag om at krisen knyttet til underernæring i Gaza vil ha langsiktige effekter på palestinerne.

«Underernæring vil ha generasjonseffekter, ikke på moren, men på den nyfødte, og vil sannsynligvis resultere i stadig lengre varig omsorg og problemer gjennom hele babyens liv» , sa Andrew Saberton, viseadministrerende direktør i UNFPA.

I august erklærte to internasjonale byråer at hundretusener av palestinere var i hungersnød. Hundrevis av mennesker har sultet i hjel. Hungersnøden ble forårsaket av en USA-støttet israelsk beleiring av Gaza.

---

Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:

WHO: Ceasefire Has Not Ended Catastrophic Hunger Crisis in Gaza

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Larry C. Johnson & Col. Larry Wilkerson: The world is on the BRINK of WORLD WAR III

Når Jens Stoltenberg snakker om «dobbeltmoral», er det dobbeltmoralen selv som åpner munnen. Ingen norsk politiker har stått mer sentralt i å politisere Oljefondet og binde Norge til stormaktenes geopolitiske spill enn ham. Nå forsøker han å selge seg inn som beskytter av fondets nøytralitet. Det er et bedrag.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Arkitekten bak et fond i lenker

Oljefondet — «folkets sparegris» — er ikke lenger en buffer mot økonomisk uro. Det er blitt statens livslinje og en integrert del av dollarhegemoniets økonomiske maskineri. Hvert år tappes fondet for hundrevis av milliarder kroner for å holde velferdssystemet gående, mens hele verdigrunnlaget er bundet opp til en økonomisk stormakt i fritt fall.

Det var Stoltenberg som begynte å bygge disse bindingene. Det er Stoltenberg som har løftet Norge fra en selvstendig ressursnasjon til en lydig vasallstat for USA og NATO — både militært og økonomisk.

Krigens mann moraliserer

Stoltenberg hevder nå at Oljefondet må skjermes fra «populistiske moralister». Dette er samme mann som i 2011 sendte norske bombefly til Libya for å knuse et land som aldri hadde angrepet Norge. En NATO-krig som destabiliserte hele Nord-Afrika, åpnet migrasjonsruter, ødela en velferdsstat og satte fyr på en hel region.

En krig som i ettertid er dømt nord og ned – men som passet Washington og våpenindustrien perfekt. Og midt i dette: Stoltenberg.

Våpen for milliarder – moral på billigsalg

Han snakker om dobbeltmoral fordi Oljefondet selger seg ut av Caterpillar Inc.. Men mens bulldosere blir syndebukker, handler Norge for hundretalls milliarder med våpen fra Lockheed Martin.

Vi bomber, kjøper våpen, fører sanksjonskriger og tar ordre fra Washington — men later som vi er «etisk nøytrale» når fondet skal investeres.

Dette er ikke etikk. Det er kamuflasje.

Selektivt etikkråd – maktas verktøy

Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland brukes som et politisk dekke:

– De «riktige» selskapene tas ut for å pynte på Norges internasjonale image.

– De mektigste selskapene – som Apple og Alphabet Inc. – forblir urørt, til tross for deres rolle i overvåkning, krigsteknologi og maktkonsentrasjon.

– Amerikanske og vestlige våpenprodusenter får gå fri, mens symboltunge navn kastes ut for å gi inntrykk av «moralsk styrke».

Dette er PR, ikke prinsipper.

580 milliarder grunner til å lyve

Når Stoltenberg peker på de 580 milliardene som tas ut fra fondet for å finansiere velferden, sier han det som en advarsel. I virkeligheten er det en innrømmelse. Velferden vår står og faller på globale finansmarkeder og dollaren. Den politiske eliten har bundet Norge til et system vi ikke kontrollerer, men som Stoltenberg selv har vært arkitekt for.

Det er derfor han må kvele all kritikk. Det er derfor venstresiden må utpekes som syndebukk. Og det er derfor «etikk» må reduseres til en teknisk formalitet.

Etikk for folket – profitt for imperiet

Mens Stoltenberg moraliserer, går norske penger rett inn i strukturer som:

– finansierer våpenindustrien,

– støtter regimeskifter,

– holder dollarhegemoniet flytende.

Vi skal føle oss etiske. USA skal få pengene. Så enkelt er det.

Stoltenbergs virkelige prosjekt

Dette handler ikke om å beskytte fondet. Det handler om å beskytte et system han selv har vært lojal mot hele karrieren: NATO, USA, dollarhegemoniet og en stadig mer politisert finansforvaltning forkledd som «nøytral».

Når Stoltenberg snakker om dobbeltmoral, er det ikke venstresiden han beskriver. Det er seg selv. Han er mester i dobbelttale, dobbeltmoral og dobbeltroller.

Fotnoter:

1. Stortingets høring om Libya-krigen (2018).

2. NBIM årsrapport 2024 – eksponering mot dollar og amerikanske markeder.

3. Etikkrådets vedtak om Caterpillar, 25.08.2025.

4. Forsvarsdepartementets våpenkontrakter med Lockheed Martin – F-35.

5. Finansdepartementets tall: Uttak fra fondet på 580 mrd. i statsbudsjettet 2025.

—

Dette er ikke «populisme». Dette er virkeligheten.

Og den virkeligheten bærer Jens Stoltenbergs fingeravtrykk overalt.

Verdens helseorganisasjon har offisielt omdefinert ytringsfrihet som en biosikkerhetstrussel. Deres nye «EIOS 2.0»-system er bygget på en skremmende forutsetning: at medlemmer av offentligheten som gjentar «feilinformasjon» er potensielle helsetrusler.

Dette handler ikke bare om pandemiberedskap. Det er et sentralisert, AI-drevet sensurnettverk som er utformet for å:

– Overvåke innleggene dine på sosiale medier og nettsamtaler i sanntid.

– Klassifisere det du sier eller skriver ved hjelp av en «Misinfo-klassifikator» som analyserer tone og stemning.

– Markere deg og dine ideer som en «trussel» for å ha eller dele avvikende synspunkter.

I samarbeid med EU har WHO gått utover å spore virus til å spore tanker. De kaller det «sosial lytting». I virkeligheten er det arkitekturen for digital tankekontroll, forkledd som folkehelse.

Ved å distribuere dette systemet til over 110 land, bygger WHO et globalt panoptikon der talen din er patogenet og deres AI er kuren.

Dette er den mest alarmerende konsolideringen av informasjonsmakt vi noensinne har sett. Kjemp mot det.

Gå til kilden: WHO sier det sjøl

Hvis du tror vi tar for hardt i bør du gå til kilden, nemlig WHO sjøl.

Det begynte allerede i 2021 med en AI-pilot som karakteristisk nok ble kalt EARS (ører) eller Early AI-supported Response with Social listening .

Siden de tidlige dagene av COVID-19-pandemien har WHOs infodemiske ledelsesteam jobbet med å utvikle analytiske tilnærminger, inkludert bruk av kunstig intelligens (KI), for å identifisere nye narrativer som fanger folks oppmerksomhet i nettbaserte samtaler. Denne innsatsen hjelper helsemyndighetene med å bedre forstå hvilken informasjon folk søker, slik at de kan dekke det behovet.

Samtidig har det vært viktig å forsøke å identifisere såkalte «informasjonshull» der det mangler troverdig informasjon å bruke i samtaler og svare på folks spørsmål. Når folk opplever forsinkelser i å få informasjonen de trenger, kan det føre til en økning i spekulasjoner og konspirasjonsteorier, og det er også en infodemisk utfordring som kan føre til skade for folks helse.

Én strategi helsemyndighetene kan bruke for å motvirke infodemien, er å proaktivt identifisere både nye temaer og informasjonshull, slik at de kan mette nettbaserte samtaler med helseinformasjon av høy kvalitet som svarer på publikums spørsmål og bekymringer.

Men hvordan lytter man til samtaler på internett for å finne ut hva som angår menneskene man tjener – spesielt når myndigheter og folkehelsetjenesten ikke har råd til å investere i infrastruktur og programvare?

WHO gjorde ingen hemmelighet av at dette verktøyt skal overvåke dine samtaler i sanntid. Nå har de sammen med EU lansert en oppdatert versjon av dette overvåkingsverktøyet, kalt EIOS 2.0 .

Plattformen vil fungere som en fusjon av sykdomssporing, informasjonskontroll og sosial overvåking drevet av kunstig intelligens.

AI-drevet «epidemisk intelligens»

EIOS 2.0 ble utviklet i samarbeid med EU-kommisjonens felles forskningssenter (JRC), og gjennomsøker internett etter «signaler» om «feilinformasjon» i publikums innlegg og kommentarer på sosiale medier.

WHO argumenterer for at medlemmer av offentligheten som gjentar «feilinformasjon» bør sees på som potensielle helsetrusler.

Ifølge WHO analyserer plattformen automatisk innlegg på sosiale medier, nettsteder og nyhetskanaler for å oppdage tidlige varsler om sykdomsutbrudd.

EIOS’ omfang går imidlertid langt utover virus og vaksiner.

WHOs egen dokumentasjon innrømmer at systemet inneholder verktøy for «troverdighetsdeteksjon av nyhetsartikler» og «klassifisering av feilinformasjon».

Det betyr at den samme AI-en som er utviklet for å spore nye epidemier, også blir trent til å flagge, filtrere og kategorisere informasjon på nettet.

Systemet ville effektivt gjøre et helseovervåkingsnettverk om til et sensurverktøy i sanntid.

Faktasjekk på steroider

WHOs samarbeid med JRC knytter EIOS til «Misinfo-klassifikatoren».

Maskinlæringssystemet ble utviklet i 2020 for å oppdage såkalte «falske nyheter» på nettet.

Ifølge JRC bestemmer klassifikatoren troverdigheten til informasjon ved å analysere tone, språk og stemning, og kan skryte av en «suksessrate på 80 %».

Verktøyet har allerede blitt tatt i bruk av EU-kommisjonen og Europaparlamentet.

WHO har nå integrert lignende mekanismer i sin infrastruktur for folkehelsedata, og dermed effektivt slått sammen AI-basert sensur med global pandemiovervåking.

Les også: WHO and EU Launch AI System To Monitor Social Media And Online “Misinformation” In Real Time .

Utvidelse av overvåkingsnettet

WHO rapporterer at EIOS nå opererer i over 110 land og samarbeider med mer enn 30 organisasjoner, inkludert nasjonale myndigheter og EU-institusjoner.

Plattformen tilbys «gratis» til godkjente brukere.

Flyttingen knytter effektivt nasjonale overvåkingssystemer til et WHO-administrert globalt nettverk som kontinuerlig samler inn, behandler og tolker offentlige data.

Organisasjonen beskriver denne prosessen som «sosial lytting».

Det er definert som å analysere folks «holdninger, tro og intensjoner» for å veilede strategier for helsekommunikasjon.

I virkeligheten tillater dette et globalt byråkrati å studere og forme opinionen, ved å bruke kunstig intelligens til å overvåke og tolke menneskelig atferd i stor skala.

Den russiske lederen sa at ukrainske Tomahawk-angrep ville bli møtt med en «overveldende» respons.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 23. oktober 2025.

Russlands president Vladimir Putin avfeide torsdag de nye sanksjonene innført av USA, rettet mot to russiske oljeselskap, og utstedte en ny advarsel mot mulig amerikansk forsyning av Tomahawk-missiler til Ukraina.

«Når det gjelder de nye sanksjonene, er det først og fremst ikke noe nytt med dem. Ja, de er alvorlige for oss og kan ha visse konsekvenser, men de vil ikke påvirke vår økonomiske helse nevneverdig» sa Putin, ifølge det russiske nyhetsbyrået TASS.

Da Trump-administrasjonen utstedte sanksjonene, oppfordret den Russland til å avslutte krigen i Ukraina og truet med at flere sanksjoner ville komme hvis konflikten fortsatte. Men tiltakene vil neppe ha stor innvirkning, siden Russland har vært under tunge vestlige sanksjoner i årevis og er forberedt på å møte flere.

Putin sa også at sanksjonene skader forholdet mellom USA og Russland . «Når vi snakker om den politiske delen, så er dette absolutt en uvennlig handling mot Russland. Det er en åpenbar ting, og det styrker ikke forholdet mellom Russland og USA, som nettopp har begynt å komme seg. Den amerikanske administrasjonen skader absolutt forholdet mellom Russland og USA ved slike handlinger» , sa han.

Putin diskuterte muligheten for at USA forsyner Ukraina med Tomahawk-missiler, og sa at eventuelle ukrainske Tomahawk-angrep ville bli møtt med en «overveldende» respons. «Hvis russisk territorium blir rammet … Med et slikt våpen, vil responsen være veldig alvorlig, om ikke direkte overveldende» , sa han.

President Trump ser ut til å ha kjølnet i forhold til ideen om å forsyne Ukraina med Tomahawks, som er kapable til å bære atomvåpen, og har en rekkevidde på over 1.600 kilometer. «Problemet med Tomahawk er – mange vet ikke – Det vil ta minimum seks måneder, vanligvis et år, å lære å bruke» , sa han til journalister onsdag . «Den eneste måten en Tomahawk kommer til å bli skutt på, er hvis vi skjøt den» .

Ifølge rapporter fra media, har USA støttet langtrekkende ukrainske drone- og missilangrep på russisk territorium. Trump benektet en Wall Street Journal-rapport som sa at han støttet missilangrepene, men Ukrainas militære hevdet at de brukte britisk-leverte Storm Shadow-missiler i et angrep på et russisk kjemisk anlegg , som krever USAs målrettingsdata.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Putin Brushes Off New US Sanctions, Issues Warning on Tomahawk Missiles

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også Glenn Diesen og ambassadør Chas Freeman.

Alexander Mercouris:

The Duran:

Ingen ser ut til å skrive om, eller kommentere, den kanskje viktigste endringen i statsbudsjettet: Militæret.

Geir Christensen.

Budsjettet for militæret er på 179,8 milliarder kroner, en økning på 54,8 milliarder – nesten 44 prosent fra 2025 – og nær en dobling på få år. (Tallene inkluderer krigsbevilgninger til Ukraina.)

Dette er bare begynnelsen

Etter press fra Trump har statsminister Støre lovet å øke militærbudsjettet til 5 prosent av bruttonasjonalproduktet i løpet av de kommende årene.(Ekslusiv militærbevilgninger til Ukraina.)

Støre sier at dette er i tråd med regjeringens «forsvarsløft», som alle partier på Stortinget har støttet, samt Norges nye nasjonale sikkerhetsstrategi. Norge støtter at NATO skal sette et slikt mål.

5 prosent av BNP tilsvarer 273 milliarder kroner – en økning på 163 milliarder

Det utgjør 48.750 kroner per innbygger (opp fra 19.640), eller 195.000 kroner for en familie på fire.

Store deler av årets økning skyldes bevilgninger til krigen i Ukraina. Bare rundt 4 milliarder kroner går i 2026 til økte midler egne (NATO-)styrker. Dette vil imidlertid endre seg dramatisk i løpet av få åt.   Med bestillinger av fregatter, ubåter, helikoptre og annet tungt materiell vil milliardene for alvor begynne å fly.

Statsbudsjettet for 2026 er starten på å omforme Norge fra et velferdssamfunn til en krigerstat

På nesten alle andre områder kommer det kutt.  Dette er en hovedårsak til at kommunenes budsjetter er så stramme – med kutt i skole- og helsetilbud over hele landet.

Også sosiale ordninger som engangsstønad, overgangsstønad og barnetrygd rammes.

Jeg har stor respekt for dem som mener dette er nødvendig, og som erklærer at de frivillig vil gi avkall på sykehjemsplass, beholde mor hjemme, og akseptere dårligere undervisning for barna.

En endring mot militarisering  kan oppleves som forståelig hvis Norges teritorium er truet av fiender.

Hvis fiendene våre er i Palestina, Iran og Kina er forklaringen mye dårligere. Da er det bare næringslivets utenlandsinvesteringer som kan være truet.

Geir Christensen

I skyggen av Trumps ulike utspill utvikler USA seg videre i det samme sporet som før. Gjelden i USA øker, det nye er kanskje at den øker raskere enn forventet.

Tollef Hovig.

Jeg skrev 11. august om at gjelden i USA hadde steget med rundt to trillioner dollar, fra 34 til 36 trillioner dollar (amerikansk tellemåte) i løpet av 2024. I august 2025, etter at gjeldstaket som varte det første halvåret av 2025 var opphevet, hadde gjelden steget i en bratt kurve med en trillion dollar til og lå på 37 trillioner dollar. Prognosen fra «Treasury», den delen av det amerikanske sentralbanksystemet som tar opp gjeld, var i august at gjelden ved utgangen av 2025 ville stige til 37,8 trillioner dollar. Vi kan nå slå fast at de tok feil. Gjelden passerte 38 trillioner dollar nå i oktober.

Betjeningen av denne gjelden legger beslag på rundt 1/3 av skatteinntektene i USA. Dette er mer enn det USA kan betale til gjeldsbetjening. Landet er derfor tvunget til stadig å oppta ny gjeld for å betjene lånene sine. Det blir til en oppadgående spiral med stadig raskere gjeldsvekst.

Spørsmålet vi automatisk stiller oss, er hvor lenge dette kan fortsette. Svaret på det er at det kan fortsette så lenge det finnes långivere som vil låne bort penger til USA. Hvorvidt disse finnes er avhengig av hvor mye rente de får i forhold til andre mulige investeringer, og hvor sikre de betrakter lånet. Som jeg skrev i artikkelen 11. august er det en dreining mot mer kortsiktige lånepapirer, noe som tyder på at långiverne blir mer usikre på evnen og viljen USA har til tilbakebetaling. Sikkerheten de har ligger vel mest i at USA ikke kan gå konkurs, de kan trykke opp mere dollar. Når det gjelder rentenivået har det ligget i overkant av 4% for 10 og 30 års lån. Men en synkende dollarkurs, inflasjon rundt 3% og utsikter til økende importert inflasjon på grunn av Trumps tollbarrierer, virker fortjenesten på amerikanske lånepapirer stadig mer usikker.

En tilsynelatende fordel for USA er at låneopptakene fører til en økning i amerikansk BNP. Det er fordi måten å beregne BNP på i økende grad har inkludert finansiell virksomhet som egne produkter. BNP er bygd opp sånn at det er verdien på de ferdige produktene som skal beregnes inn i tallene. Mellomliggende produksjon og tjenester som inngår i produksjonen av det ferdige produktet skal trekkes fra, fordi de inngår i prisen på det ferdige produktet. Har du en produksjonskjede med ulike halvfabrikata fram til et ferdig produkt, inngår disse i prisen til det ferdige produktet. Mens det tidligere var FN som definerte det internasjonale beregningsgrunnlaget for nasjonalregnskap, ble dette etter hvert satt bort til IMF (det internasjonale pengefondet) og Verdensbanken, dvs. overlatt til finansfolk. De har over tid endret beregningsgrunnlaget slik at mange finansielle tjenester nå regnes som egne produkter, selv om de bare er mellomliggende tjenester. Det er i dag for eksempel sånn at hvis du glemmer å betale en regning så får du et inkassokrav med et inkassogebyr. Når du ergrer deg over å betale det gebyret, kan du trøste deg med at du bidrar til vekst i BNP. Inkassogebyr har blitt eget produkt. Denne måten å beregne BNP på gjør at finansland som USA får et mye større BNP enn det som er reelt. De er flinke til å lure seg selv og andre. Det medfører at Trump kan trøste seg med at gjelden regnet i prosent av BNP ikke stiger så mye.

Men den type oppkonstruert trøst forandrer ikke på de faktiske tallene, og de problemene med gjeldsbetjening og økende gjeld som er konsekvensen av dem.

Selv ikke den politiske støvskyen Trump skaper, kan forandre på veien USA går.

---

Les også:

https://substack.com/@alexkrainer/note/c-165995590

«Verdens viktigste forhold er i en sjokkerende tilstand. Kina er på topp – og endrer den globale økonomiens retning», skriver The Economist i sitt siste nummer. Magasinet har studert forholdet mellom USA og Kina og kommet til noen konklusjoner de opplever som rystende. Kina vinner handelskrigen, ganske enkelt.

Forholdet mellom USA og Kina er i en «sjokkerende tilstand», med dårlig kommunikasjon og gjensidige angrep. Donald Trump og Xi Jinping skal etter planen møtes i Sør-Korea neste uke, men det er usikkert om det skjer. De siste ukene har USA innført strengere eksportrestriksjoner på teknologi og truet med høyere tollsatser, mens Kina har svart med sanksjoner og begrensninger på sjeldne jordarter (rare earths). Dette er en «test av nerver og smertegrense», men ifølge artikkelen har USA misforstått styrkeforholdet – finansminister Scott Bessent kaller Kina «svakt», men realiteten tilsier det motsatte.

Hvorfor Kina vinner

Kinas suksess skyldes strategisk forberedelse over flere år, der landet har identifisert egne svakheter og brukt USAs egne handelsvåpen mot dem. Siden handelskrigen startet i 2018, har Kina fokusert på å kartlegge «chokepunkter» – kritiske teknologier der det er avhengig av utenlandske import, spesielt fra USA eller allierte. Et eksempel er vitenskaps- og teknologiministeriets offisielle avis, som i 2018 publiserte 35 artikler over tre måneder om disse svakhetene. Dette var en sjelden selvkritisk analyse som mobiliserte ressurser for å bygge robusthet.

Kina har mitigert risikoene gjennom massive statlige investeringer i egen innovasjon, spredning av forsyningskjeder og asymmetriske mottiltak.

Eksempler inkluderer:

• Teknologi og halvledere: Kina har investert tungt i selskaper som SMIC for å utvikle alternativer til amerikanske brikker fra Nvidia og Intel, og redusert avhengigheten av import.
• Kritiske materialer: Som verdensdominerende på sjeldne jordarter (ca. 80–90% av global produksjon), har Kina innført eksportbegrensninger for å ramme amerikanske elektronikk- og elbilprodusenter, akkurat som USA har blokkert avanserte halvledere for Kina.
• Landbruk: Mot USAs toll på kinesiske varer har Kina innført egne toll på amerikanske soyabønner og økt import fra Brasil og Argentina, noe som har beskyttet matvaretryggheten.

Disse tiltakene har gjort Kina «kampklare» med en statlig styrt økonomi som raskt kan skalere produksjon.

Dette sammendraget er basert på lederartikkelen og den tilhørende briefing-artikkelen «China is using America’s own trade weapons to beat it» fra samme utgave, som gir dybden i Kinas strategier.

Vi har tidligere vist det samme som The Economist peker på her. Kina er ganske enkelt i en bedre posisjon og har en bedre strategi og taktikk.

---