«Vote Connolly because we cannot». En kampanje i Nord-Irland har oppfordret velgere i sør til å stemme på Catherine Connolly, ettersom nordboere er utestengt fra å delta.

Av Peter M. Johansen.

“Bloody Sunday” blør fortsatt

Spørsmålet om en folkeavstemning om irsk gjenforening siger inn i nordirsk politikk, ikke bare langs de barberbladskarpe og etablerte skillelinjene. Alliance Party som ble opprettet som et næringslivorientert parti, med økonomiske interesser på begge sider av grensa, er klassifisert som et “ikke-sekterisk” parti i lokalforsamlinga i Stormont Castle sammen med Green Party, det trotskistiske People Before Profit ( Pobal Seachas Brabús) og Women’s Coalition. Det vil si at det ikke hører hjemme i verken den irske nasjonalistiske, katolske og republikanske leiren eller i den britiske unionistiske, lojalistiske og protestantiske leiren. Det gjør at det som rører seg i disse partiene, har ringvirkninger på politiske spørsmål og tjener som gradmåler på hvilke strømninger som rører i det nordirske samfunnet, særlig i Belfast.

Det kan få en ny giv om den partiuavhengige Catherine Connolly som har Sinn Féin og venstresida i ryggen, med all sannsynlighet vinner presidentvalget i dag. I går fikk velgerne en påminning om hva dette handler om da dommer Patrick Lynch i Derry ikke fant juridisk grunnlag for å kunne dømme “Soldat F” for drap på demonstranter under “Bloody Sunday” i Derry. “Bloody Sunday” er fortsatt et blødende sår.

Peter M. Johansen på Mot Dag-konferansen 19. oktober 2025.

Presidentvalg i sør

24. oktober gikk Irland til valg på ny president etter den kraftfulle Michael Daniel Higgins fra Labour Party (Páirtí an Lucht Oibre) , tidligere minister for kunst, kultur og Gaeltacht (1993–1997) som mangler bare atten dager på å ha sittet i fjorten år. Spenninga er knyttet til den partiuavhengige kandidaten Catherine Connolly, TD fra Galway West, “hovedstaden” i Gaeltacht på nordvestkysten av Irland.

Hun har 79 medlemmer av Dáil Éireann og Seanad Éireann (senatet) fra Sinn Féin (45), Labour (12), Social Democrats (12), Green Party ( Comhaontas Glas, 2), de trotskistisk-orienterte People Before Profit ( Pobal Seachas Brabús, 2) og Solidarity (Neart le Chéile, 1), 100 % Redress ( Cúiteamh 100%, 1) og fire uavhengige.

Hun skal opp mot Heather Humphreys fra Fine Gael, tidligere TD fra Cavan-Monaghan som er eneste gjenværende kandidat fordi den tidligere Gaelic-fotballtreneren og flyoffiseren Jim Gavin som var blitt nominert av Fianna Fáil (Skjebnens soldater), trakk seg 5. oktober etter at det ble reist spørsmål om økonomisk fiffel under kandidatdebatten på tv.

Det har utløst et politisk råkjør i irsk media hvor Connolly blir forfulgt som Sinn Féins-kandidat fordi “valget kan gi et lammende slag mot den reaksjonære politikken som har styrt Irland siden delinga,” mener Irish Republican News. Det har gjort at valgdeltakelsen kan bli avgjørende.

Presidentskapet er for det meste seremonielt, som i Tyskland. Men Irland har hatt markante presidenter, som Mary Robinson, senator (1968-89) og FNs høykommissær for menneskerettigheter fra 1997 til 2002. Andre navn på lista er statsminister Éamonn de Valera fra Fianna Fáil (1959-73) og Tánaiste (visestatsminister) Erskine Hamilton Childers (1973-74) som var en forkjemper for arbeiderrettigheter.

Det er, ikke overraskende, større rom for politikk på presidentens kontor (Áras an Uachtaráin) i Phoenix Park i Dublin enn på Schloss Bellevue i utkanten av Tiergarten i Berlin. Og det er ikke forventet at Connolly, om hun vinner, vil gå stille i korridorene, men vil engasjere seg like kraftfullt som Uachtarán na hÉireann , president Mícheál Dónal Ó hUigínn, har gjort i for eksempel Palestina-spørsmålet hvor Irland har ligget langt framme i Vest-Europa.

Connolly (68) deler den opprørtheten som Higgens har lagt for dagen under flere opptredner; hun er kort iog godt anti-imperialistisk og har stilt seg bak protestene mot Israels folkemord i Gaza. Hun er en gammel forkjemper for kvinnesaker som reprodutive rettigheter, abort og likestilling, og før det skilsmisse – og hun er en klar røst for irsk gjenforening og at kriteriene for folkeavstamninga nå kommer på plass.

Skitten kampanje

Det irriterer regjeringskameratene Fianna Fáil, ledet av Taoiseach Micheál Martin og Fine Gael, ledet av Tánaiste Simon Harris, mens Sinn Féin, People Before Profit og andre venstreparter og uavhengige har kunnet krysse av på sine forhåpninger. Connolley leder kort og godt en forent irsk venstreside for første gang siden det første presidentvalget i 1938 som den partiuavhengige senatoren Douglas Hyde vant. Det vil være et reelt tilbakeslag for koalisjonen, og en politisk utfordring, ikke minst for Martin som aldri klarer å legge skjul på hvor sterkt han misliker Sinn Féin og McDonald fordi han vet at irsk gjenforening er en del av Fianna Fáils DNA nedover i partirekkene.

Før det seineste parlamentsvalget i slutten av november i fjor var det flere interne partisaker og tilbakeslag for Sinn Féin som reddet koalisjonen.

https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Irish_general_election

Nå ser det ut til at det er Fine Gael og Fianna Faíl som blir skadelidende av de svertekampanjene som  mainstream-mediene har kjørt og som har blitt supplert med en «deepfake» kunstig intelligens-video på sosiale medier. Denne imiterte en nyhetsreporter fra rikskringkastinga RTÉ (Raidió Teilifís Éireann) som hevdet at Connolly hadde trukket seg fra valgkampen og at valget på en eller annen måte var blitt avlyst. Den gikk viralt på Facebook – i likhet med “overføringa” av den formelle innleveringa av klagen til valgkommisjonen.

Siden har støtten til den lavmælte og stødige Connolly som er engasjert i sosiale anliggender, vokst, ikke minst etter at kjendiskandidaten Jim Gavin slukøret forlot scenen.

Det har ikke ført til mindre hodebry for Taoiseach Martin som partileder. Etter det er det meste av oppmerksomheten flyttet over på Humphreys som har trillet ned fra veggen hver gang hun har opptrådt i tv-debattene og utspørringene (som har vært snillere med henne enn de regelrette fiendtlige avhørene som Connolly er blitt utsatt for). Ironisk nok har Irlands framoverlente posisjon mot folkemordet i Gaza og som har stor støtte i befolkninga, avvæpnet en del av angrepene på Connolly.

Oppfordringa til media fra Fine Gaels tidligere landbruksminister Ivan Yates, nå kringkaster og forretningsmann, om å “smear the bejaysus out of her” falt i dårlig jord. Det er et saftig irsk Be Jesus-kraftuttrykk som i denne fiendtlige sammenhengen kan oversettes med “å sverte hennes rykte inn i helvete”, som, i denne fiendtlige sammenhengen, kan oppfattes noe i retninga av “å klemme gørra eller livskiten ut av henne”. Det ble ikke bedre av at Fine Gaels kampanjesenter som tok for seg klientlista til advokat Connolly. Det ble satt i sammenheng med at hun hadde ansatt en tidligere republikansk politisk fange og irsk språkaktivist. Det utløste en offisiell fordømmelse fra Irlands advokatforening.

https://en.wikipedia.org/wiki/Catherine_Connolly

Klar ledelse

Connolly som selv snakker flytende irsk gælisk og vil “forme en ny type republikk”, leder klart på meningsmålingene. Hun sto til 55,7 prosent mot 31,6 prosent for Humphrys før Gavin trakk seg ut med 12,7 prosent. Den seineste meningsmålinga viser at hun fortsatt leder med 19 prosentpoeng. Samtidig viser målingene at Sinn Féin-lederen McDonald nå er den mest populære lederen i Irland – og at den samlede støtten for regjeringspartiene er redusert til bare 35 prosent, melder Irish Republican News.

McDonald priser seg lykkelig over at Sinn Féin tok den riktige avgjørelsen om ikke å stille med egen kandidat, slik at det nå framstår som et valg mellom en regjeringskandidat og en helt uavhengig kandidat – og at hovedtemaet har blitt irsk gjenforening som “begge kandidatene har uttrykt håp om” og “hvordan de vil nå ut til fagforeningsmiljøet og skissert hvordan de vil arbeide for å fremme irsk enhet i løpet av sin periode som president,» som hun i Dáil.

– Dette er bra, ettersom samtalen om enhet tilhører alle, uavhengig av politisk overbevisning, bakgrunn eller tradisjon, konkluderte hun.

Førsteminister O’Neill har drevet valgkamp for Connolly i Monaghan og mener at det har skjedd en endring i irsk politikk i løpet av valgkampanjen.

– Det markerer i stor grad en ny begynnelse, og det er noe vi alle ønsker å se. Jeg tror dere har minnet alle på hva politikk handler om, og at det er å tjene folket, å gi folk håp. Aldri har det vært en tid da vi mer trenger å se den uavhengige stemmen i Áras, mener O’Neill.

Avklar vilkårene for en dato!

Lederen for Alliance Party, Naomi Rachel Long, som er justisminister i lokalregjeringa i Nord-Irland, har tatt opp utfordringa fra det republikanske Sinn Féin og ber den britiske regjeringa om å fastsette kriteriene for når London vil utlyse folkeavstemninga om et gjenforent Irland. Det øker presset på London og Dublin som begge er ansvarlige for Langfredagavtalen (undertegnet i Stormont Castle utafor Belfast 10. april 1998).

Trettiårsdagen for avtalen vil være en god dato for å avklare spørsmålet, uttalte Sinn Féins leder i Nord-Irland, Michelle O’Neill, da hun nylig åpnet den nye sesjonen av lokalforsamlinga i egenskap av førsteminister.

Justisminister Long, født i Belfast for snart 54 år siden, i begynnelsen av The Troubles (1968-98), mener det er behov for å få en avklaring rundt «grenseavstemningsprosessen». I avtalen heter det at en folkeavstemning må avholdes hvis den britiske Direct Ruler of Northern Ireland (direktestyrer som ikke har full ministerstatus) mener det er sannsynlig at et flertall av folket i de seks fylkene som fortsatt er under britisk styre, vil stemme for irsk gjenforening.

Det må da avklares med Dublin som reviderte artikkel 1 og artikkel 2 i den irske grunnloven som fastslo at Nord-Irland tilhører Irland, slik at folkeavstemninga ikke omfatter innbyggerne i Irland og utelukkende gjelder for Nord-Irland.

Avtalen avklarer derimot ikke hvordan dette skal måles. Flere meningsmålinger har vist at det er flertall for gjenforening, og at flertallet er markant i den yngre befolkninga og velgergruppa.

– Jeg tror det ville være nyttig om utenriksministeren fastslo hva vilkåra for en grenseavstemning ville være, sa hun til BBCs Borderland-podkast forrige tirsdag. – Det jeg synes er giftig for øyeblikket, er at ved å ikke stille opp betingelsene, blir hvert eneste valg et slags stedfortredervalg for en grenseavstemning.

Hun mener at vurderingene må bygge på faktiske meningsmålinger, ikke valgresultat fordi “folks grunner til å stemme ved valg i forskjellige valgkretser påvirkes av så mange ting.»

Sinn Féins førsteminister O’Neill er henrykt over at Alliance Party-lederen har come along “gitt samtalen som nå faktisk pågår når det gjelder konstitusjonelle spørsmålet, tror jeg hun har rett i å etterlyse klarhet.»

– Jeg har argumentert for det en stund. Jeg aner en annen stemme i det som har blitt en stadig mer høylydt samtale rundt konstitusjonelle endringer og om å definere kriteriene som faktisk vil føre til folkeavstemninga.

Hun står ved at 10. april 2028 vil være et «utmerket tidspunkt» for å annonsere grenseavstemninga, som den ofte blir omtalt som på den irske øya.

Grensa mellom de 26 fylkene i sør og de seks av de ni fylkene i grevskapet Ulster (irsk: Ulaidh ) i nord er 499 kilometer. De tre Ulster-fylkene Monahan, Cavan og Donegal som har Gaeltachtaí (irskspråklige regioner) som utgjør om lag en firedel av hele Gaeltacht-befolkninga i sør.

Ulster ble delt i Government of Ireland Act 1920 ved opprettelsen av Nord-Irland i 1921 fordi det siste all-irske valget i 1918 viste at Donegal og Monaghan hadde et betydelig Sinn Féin-flertall, og at Sinn Féins kandidater ikke hadde motkandidater i fylket Cavan. Sinn Féin/Nationalist Party (Irish Parliamentary Party) fikk flertall også i Fermanagh og Tyrone som fortsatt ligger i Nord-Irland, mens Unionist Pary hadde flertall i fire av fylkene.

Det førte til at en måtte kvitte seg med tre fylker for å etablere protestantisk, unionistisk flertall i det nye Nord-Irland (irsk: Tuaisceart Éireann ; Ulster-skotsk: Norlin Airlann ).

https://en.wikipedia.org/wiki/Ulster

Bikker mot forent Irland

De demografiske endringene viser nå flertall for irsk gjenforening. Men det skyldes dessuten et skifte fra moderate unionistiske og tidligere partiløse velgere til fordel for irsk enhet, mener Irish Republican News. Andre forhold presser seg på.

Under partikonferansen til Ulster Unionist Party (UUP), advarte partilederen Mike Nesbitt mot at engelsk nasjonalisme kan være en avgjørende faktor for å få slutt på unionen. Han advarte om at den «største trusselen» mot britisk styre i Nord-Irland ikke var irske nasjonalister, men engelske nasjonalistiske parlamentsmedlemmer som protesterer mot milliard av pund som renner ut av den britiske statskassa i årlige statstilskudd for å støtte den kriserammede økonomien i Nord-Irland.

Han tok samtidig avstand fra de som “anklager enhver unionist som deltar i debatten» rundt et samlet Irland «for å være en Lundy-forræder», et unionistisk uttrykk på linje med quisling som er myntet på den skotske offiseren Robert Lundy, guvernør av Derry under beleiringa i 1689 etter to mislykte forsøk fra kong James 2. og franske jakobinere på å innta byen

https://en.wikipedia.org/wiki/Robert_Lundy

Nesbitts analyser går i motsatt retning av hva som er gjengs på øya, nemlig at Nigel Farages og hans UK Reform, med stadig større tilsig av konservative politikere som forlater Conservative Party, vil gjøre det atskillig vanskeligere å få etablert en folkeavstemning. Her spiller erfaringene fra Skottland inn.

Da Scottish National Party (skotsk-gælisk: Pàrtaidh Nàiseanta na h-Alba ) argumenterte for en ny folkeavstemning etter at Storbritannias forlot EU, sa statsminister Boris Johnson nei og fikk Høyesterett med seg. Folkeavstemninga om skotsk uavhengighet fant sted 18. september 2014 og førte til at nei-sida vant medd 55,30 prosent av stemmene, vesentlig fordi folk var usikre over de økonomiske konsekvensene.

https://en.wikipedia.org/wiki/2014_Scottish_independence_referendum

Nesbitt dvelte også ved en luftig tanke om at irsk enhet kan føre til at unionistene vil kunne ha utslag på maktbalansen i Dáil Éireann , underhuset i Oireachtas (parlamentet) i Leinster House i Dublin – og at det vil kunne avskrekke nasjonalister i nord fra gjenforening.

– Hvis det fantes et nytt Irland, kunne det kanskje være 60 nye, ekstra TDer ( Teachtaí Dála , parlamentarikere) som representerte det som var Nord-Irland i det irske parlamentet, med “rundt halvparten av dem» unionister og/eller britiske, sa den nordirske helseministeren som avløste Douglas Beattie som UUP-leder for et drøyt år siden.

– Så unionister kunne holde maktbalansen i Leinster House. Hvorfor skulle en stolt irsk person ønske at jeg, eller Gavin Robinson, eller Jim Allister skulle velge sin neste Taoiseach (statsminister)? utfordret Nesbitt med henvisning til lederen for Democratic Unionist Party (DUP) som er det største på unionistisk side, og  Jim Allister, lederen for Traditional Unionist Voice.

Dáil Éireann har 174 medlemmer, hvor Sinn Féins leder Mary Lou McDonald har vært leader of the opposition med 39 TDs siden 23. januar i år. Regjeringa består av Fianna Fáil-The Republican Party (Fianna Fáil – An Páirtí Poblachtánach) med 48 TDs, det liberal-konservative Fine Gael (Irenes familie) med 38 TDs og fem uavhengige lenger ut til høyre.

I går besøkte kong Charles og dronning Camilla Vatikanet for å be sammen med pave Leo 14. for første gang siden kong Henry 8. brøyt med pavestolen i 1534. Hvordan slår det inn i den protestantiske befolkninga i Nord-Irland som nettopp har vært gjennom den årlige feiringa av King Billy , William av Oranien som knuste hæren til kong James 2. i slaget ved Boyne (Cath na Bóinne) utafor Drogheda på den irske østkysten 1. juli 1690, året etter beleiringa av Derry?

Historisk påminnelse

Dagen før presidentvalget i sør, fikk velgerne en tung og trist påminning om hva dette står om. Da falt kjennelsen i den eneste saka som har gått for retten i forbindelse med Bloody Sunday i Bogside i Derry 30. januar 1972 der fjorten fredelige demonstranter ble massakrert av 1st Battalion Parachute Regiment som da sto under høy beskyttelse av kronprins Charles. “Bloody Sunday” har blitt symbol for den britiske okkupasjonen, statsautoriserte overgrep og et rettsvesen som er infisert av britiske “securocrats” som står i strid med de fleste menneskerettskonvensjoner.

https://en.wikipedia.org/wiki/Bloody_Sunday_(1972)

Dommeren fant den tiltalte “Soldier F” ikke skyldig for den rolla under Bloody Sunday der de britiske fallskjermjegerne åpnet ild. Det bitreste ved kjennelsen er at den ikke kommer overraskende, selv ikke på ofrenes familier som har slåss for rettferdighet i 53 år. Årsaken er at de siste britiske konservative regjeringene har jobbet intenst for å få på plass lover som i praksis skal gjøre det nærmest umulig å få reist saker fra The Troubles (1968-98) hvor britiske soldater og etterretningsagenter eller nordirske Special Forces har vært involvert i utenomrettslige henrettelser og samarbeid med lojalistiske terrororganisasjoner.

Arbeidet ble påbegynt under statsminister Boris Johnson og fullført under statsminister Rishi Sunak. Labour gikk til valg på å skote den såkalte “amnestiloven” som har høst skarp kritikk fra nasjonale og internasjonale menneskerettsorganisasjoner.  Men statsminister Keir Starmer har allerede sådd tvil om hvor langt han er villig tgil å reversere loven.

Det fins ikke lenger tvil om hendelsesforløpet under Bloody Sunday som inntraff like etter at bataljonen i fallskjermregimentet hadde gjennomført massakren i Ballymurphy i Belfast 9.- 11. august der elleve sivile ble drept.

https://en.wikipedia.org/wiki/Ballymurphy_massacre

Etter massakren har det fulgt tiår “med statlige løgner, tildekking og svertekampanjer mot ofrene” som gjorde “Bloody Sunday” en av de mest beryktede massakrene i britisk militærhistorie,” konkluderer Irish Republican News.

Det tok helt fram til september for å stille “Soldat F” for retten. Han er en av atten tidligere soldater som ble rapportert til påtalemyndighetene som følge av resultat av etterforskninga som ble iverksatt etter den andre offentlige granskinga av Bloody Sunday.

Det gjorde ikke slutt på de juridiske krumspringene. Tiltalen ble tatt ut i 2019 mens støttekampanjen for ofrenes familier var på sitt høyeste. I 2021 ble plutselig saka henlagt, for deretter å bli gjenopptatt året etter i møtet med kraftige juridiske innvendinger. Da saka kom opp for retten som ikke hadde noen jury, ble det ført tjue sivile vitner.

Frikjent

Etter fem uker kom dommer Patrick Lynch med sin to timer lange vurdering av bevisene, hvor han roste Bloody Sunday-familiene for deres «stille verdighet» og for å være til stede i retten hver dag – i likhet med “Soldat F” som satt bak en skjerm slik at bare dommeren kunne se ham, røpet Lynch i sin redegjøring, før han kom med den sjokkerende kjennelsen:

“Soldat F” er frikjent for drapene på James Wray og William McKinney, og for å ha forsøkt å drepe fem andre. Han mener at bevisene som aktoratet la frem «faller under» standarden som kreves for domfellelse, og viste til at retten var «innskrenket og begrenset av bevisene som ble lagt frem for den».

Dommer Lynch pekte deretter på at det har gått nærmere 54 år som vitnesbyrd og uttalelser mot vurderes ut fra. Det gjelder blant annet to britiske soldater som han anser har løyet ved flere anledninger.

– Uttalelsene deres, det eneste og avgjørende beviset, kan ikke testes på en måte som vitner som avgir vitneforklaring fra vitneboksen, ville blitt. Forsinkelsen har, etter min mening, alvorlig hemmet forsvarets evne til å prøve sannferdigheten og nøyaktigheten av rykteutsagnene.

– De to vitnene er selv skyldige i drap, på grunnlag av Crown Court-saka, og i hovedsak som medskyldige med motivasjon til å navngi F som deltaker i deres morderiske aktiviteter. Jeg finner at de har vært sammenhengende usannferdige om saker som er sentrale for hendelsene som har ført til denne tiltalen, sa dommer Lynch.

En Crown Court-case er en alvorlig straffesak som har blitt behandlet i Crown Court, den høyeste førsteinstansdomstolen for straffesaker i England og Wales, som håndterer lovbrudd som drap, voldtekt og ran

https://no.wikipedia.org/wiki/Storbritannias_rettsvesen

Dommeren mener at de to har begått mened, “Soldat G” én gang til Lord Widgery-granskninga, “Soldat H” to ganger til Lord Widgery- og Lord Saville-granskningene. Det har blitt avgjørende for å vurdere “Soldat Fs” skyld og faller dermed til jorda utafor enhver rimelig tvil.

https://en.wikipedia.org/wiki/Bloody_Sunday_Inquiry

Lynch viste dessuten til at dokumenter er blitt ødelagt eller har forsvunnet, uten å gå dypere inn på hvordan og hvem.

Fortsatt “Bloody Sunday”

Det er ille nok at bare én soldat er blitt stilt for retten, ut fra at atten i utgangspunktet var tiltalt. Ingen av kommandantene som sendte ut bataljonen, har blitt rettslig konfrontert for sine handlinger som om det ikke fantes noen kommandokjede. I stedet steig offiserene raskt i gradene, som general Michael Jackson som var sjef for FN-styrken UNPROFOR i krigen i Jugoslavia fra 1995 og ble forsvarssjef i Storbritannia.

Han var kaptein i og adjutant for 1. bataljon fallskjermregimentet (1 PARA), og var til stede under Ballymurphy-massakren og under Bloody Sunday i Bogside. Han var i det taktiske hovedkvarteret for hærens operasjon for å tøyle protestene rett før skuddene ble løsnet. Han ledsaget bataljonssjef Derek Wilford til åstedet, men dødsskytinga var over før Jackson ankom, lyder den offisielle  protokollen. Jackson døde 15. oktober i fjor.

Mickey McKinney – som mistet sin 26 år gamle bror William på Bloody Sunday og som stadig opplevde og overlevde lojalistiske dødstrusler i løpet av rettssaka –  var med i marsjen som medlemmer av Bloody Sunday-familiene som torsdag marsjerte til retten. Tross utfallet, som Sinn Féin-representanten Pádraig Delargy omtaler som “et av de mest ekstreme eksemplene på at ‘rettferdighet forsinket er rettferdighet nektet’ i vår historie», «forlater familiene, de sårede og deres støttespillere dette rettshuset med en utrolig følelse av stolthet over våre prestasjoner», uttalte McKinney.

De står ikke alene. På tribunen i Celtic Park hadde tilhengerne hengt opp banneret “A coward walks free from the dock – there is no British justice” (En feiging går fri fra anklagebenken – det finnes ingen britisk rettferdighet) da Celtic slo østerrikske SK Sturm Graz 2-1 i Glasgow.

Familiene legger ikke skylda på dommer Lynch, den “ligger helt og holdent hos den britiske staten”. “Bloody Sunday” er fortsatt “Bloody Sunday”.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

Den offisielle fortellingen om covid-responsen er at den ble ledet av helsebyråkratiet under rådgivning av eksperter under oppsyn av de folkevalgte. Realiteten er at det var en amerikanskledet planlagt militær respons ledet av NSC (National Security Council, se PANCAP ) nasjonalt under FEMA og internasjonalt drevet av DOD (Department of Defense).

Av Thomas Kenworthy , Foreningen lov og helse.

24. oktober 2025

Dette er viktig å ta inn over seg for å forstå årene vi levde gjennom:

• Hvem trakk traff beslutningene og hvem adlød? Hvorfor var covid responsen så koordinert, autoritær og lite hensynstagende?

• Mottiltakene («countermeasures») inkludert «vaksinene» er militært utviklet og untatt sivil regulering. Legemiddeltilsynenet har samme rolle i godkjenning av militære countermeasures som biltilsynet har i godkjenning av tanks. Ingen.

• Hvilken rolle har samtykke i militær respons?

• Hvem kontrollerer amerikansk forsvar og etterretning?

• Hvilke mekanismer for sensur og mediakontroll aktiveres mot trusler mot «rikets sikkerhet»?

Legemiddeltilsynet, Folkehelseinstituttet, WHO, EMA, FDA, leger, sykepleiere, apotekere mv. opererte som frontfigurer for medisinsk grunnløse beslutninger gjort av militæret og sikkerhetsstaten.

Militærets aktivitet gjeldende «pandemier» er lite omtalt og ukjent for de fleste. Virksomheten skjer innenfor deres avdelinger for CBRN krigføring ( B=biologisk). Temaet er stort. Jeg vil her kun kort dokumentere at DOD hadde slik nasjonal og internasjonal kapasitet ved å gå gjennom enkelte punkter i militærdoktrinen (fra 2016)

Det er klart innledningen at forsvaret planlegger respons til biologiske hendelser som kan bli «triggered». Det nevnes ICBRN-R I (International) R (respons). Det skisseres etableringen av en møteplass (CMOC) amerikansk forsvarpersonell møter liasonsoffiserer fra vertslandet, politiske representanter, NGO’er mv.:

«Under ICBRN-R-operasjoner er JTFs evne til å samarbeide med alle organisasjoner og grupper avgjørende for å fullføre oppdraget. Et godt samarbeid mellom militære styrker, amerikanske avdelinger og etater, sivile myndigheter, involverte internasjonale og regionale organisasjoner og befolkningen er kritisk. CMOC er et fokuspunkt som det primære møtestedet for disse elementene, representert av kontaktpersoner fra amerikanske tjenester; militære kontaktpersoner fra deltakende land; representanter fra US Office of Foreign Disaster Assistance; DOS-personell; representanter for berørte nasjoner; og representanter fra FN, frivillige organisasjoner og internasjonale organisasjoner».

(ICBRN-R operasjoner refererer til militære eller beredskapsoperasjoner knyttet til håndtering av trusler fra Incidents of Chemical, Biological, Radiological, Nuclear and Radiological (ICBRN-R). JTF står for Joint Task Force og refererer til en midlertidig, felles styrke som settes sammen av enheter fra ulike forsvarsgrener, f.eks. hær, marine, luftforsvar.)

Det er et spørsmål om det under COVID var etablert en slik operasjonskanal mellom det amerikanske forsvaret og norske militære og sivile myndigheter.

I Appendix A er det nevnt ufravikelige NATO avtaler « STANAG s»:

«North Atlantic Treaty Organization (NATO) Standardization Agreements (STANAGs).
«STANAGs are promulgated by the Director, NATO Standardization Agency. No departure may be made from these agreements without informing the tasking authority in the form of a reservation at the time of ratification.»

Var Norge bundet STANAGer for COVID-politikken?

COVID var en stor kompleks hendelse. Forsvarets CBRN avdelinger og deres leverandører er også omfattende. Det er gjort mye godt arbeide i å belyse alt dette i lenkene nedenfor som alle har lenker til førstehånds kilder som offisielle pressekonferaner og dokumenter. Siden artikler ofte bygger på hverandre foretrekker jeg å lese kronologisk dvs starte med eldste artikkel.

Det er fortsatt mye som er uklart når det gjelder forsvarets rolle under COVID. Det er viktig å kaste lys over dette både for de som var begeistret for COVID politikken og skeptikerne.

Inntrykket hos folk flest var at COVID responsen ble drevet av leger og forskere. Men hva om responsen ble besluttet av generaler og etterretningsoffiserer i en obskur komite «resilience» under NSC?

Og for skeptikerne blir den koordinerte responsen lettere å forstå om den ble koordinert av NATO og sikkerhetsmyndighetene. Sveriges avvikende politikk i startfasen forklares av at Sverige stod utenfor NATO og COVID-politikkens brå slutt februar 2022 forklares av at NATOs propagandaapparat fikk hendene fulle med prosjekt Ukraina.

Vi tar gjerne imot tips om du har utfyllende informasjon om personer, institusjoner, hendelser o.l.

Videre lesing:
Australsk dugnad som går dokumenterert i stor detalj:
Amerikansk medisinsk rettshistorie:
Medisinsk industri og reguleringer
The Covid Dossier. Internasjonalt arbeidsdokument for forsvarinvolvering
Bok: The Deep State Goes Viral. Debbie Lerman

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Se også:

Visepresidenten sa at han tok avstemningen som en personlig fornærmelse.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 23. oktober 2025.

Visepresident JD Vance kritiserte torsdag den israelske Knesset-avstemningen , som fremmet et lovforslag om å annektere den israelsk-okkuperte Vestbredden, samtidig som han besøkte Israel, og kalte det et «dumt politisk stunt» .

Avstemningen på onsdag var et foreløpig skritt , og lovforslaget må stemmes over tre ganger til før det blir lov, noe som ikke forventes å skje.

Avstemmingen ble støttet av noen partier i regjeringskoalisjonen, men den ble motarbeidet av Israels statsminister Benjamin Netanyahus Likud-parti, som kalte det et «stunt» ment å skade forholdet til USA.

Før han forlot Israel ble Vance spurt om avstemningen og sa at han ble fortalt at det var et «politisk stunt, at det ikke hadde noen praktisk betydning» , og bare var symbolsk. «Hvis det var et politisk stunt, var det et veldig dumt politisk stunt, og jeg personlig tar en viss fornærmelse av det» , sa han.

Vance sa at Trump-administrasjonen motsetter seg den israelske annekteringen av Vestbredden. «Vestbredden kommer ikke til å bli annektert av Israel. Trump-administrasjonens politikk er at Vestbredden ikke vil bli annektert av Israel. Det vil fortsette å være vår politikk, og hvis folk ønsker å ta symbolske stemmer, kan de gjøre det. Men vi var absolutt ikke glade for det» , sa han.

Mens administrasjonen motsetter seg annektering av Vestbredden har USAs ambassadør til Israel Mike Huckabee, sagt at USA ikke vil komme i veien for utvidelsen av ulovlige jødiske bosetninger, noe som utgjør en de facto annektering, og amerikansk militærhjelp fortsetter å underbygge den israelske okkupasjonen av det palestinske territoriet.

Netanyahu og hans Likud-parti ønsker også til syvende og sist å annektere Vestbredden, etter å ha støttet en ikke-bindende resolusjon tidligere i år som oppfordret til annektering av det palestinske territoriet, men det er klart at Netanyahu ikke ønsker å tvinge saken gjennom nå, for å opprettholde gode relasjoner med Trump-administrasjonen.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Vance Says Israeli Knesset Vote on West Bank Annexation Was a ‘Stupid Political Stunt’

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Fossil energi skal erstattes av utslippsfri energi. Skjer dette ved bygging av mer vindkraft på land, vil det gi full kollisjon med målet om å bevare det vi har igjen av inngrepsfri/villmarkspreget natur.

Av Hogne Hongset, naturverner og kjernekrafttilhenger.

Energiminister Terje Aasland hevder at vi trenger mer strøm fort. Derfor vil han kopiere EUs såkalte «hurtigspor» for å kunne gi nye konsesjoner til vindkraft raskt. Samtidig ser vi at prosessen fram mot å kunne ta i bruk kjernekraft rett og slett treneres , – av energiministeren!

Aasland hevder at kjernekraft er for dyrt og ligger for langt fram i tid. Det er derfor han prioriterer vindkraft. Men kostnadene for dem som kjøper vindkraft er langt høyere enn det det koster å produsere den. Og kjernekraft vil ifølge NTNU-forskere bli konkurransedyktig , også på pris.

Norconsult viser i en rapport til Grenlandsrådet at det ikke er stor forskjell i tid på erfart realisering av vindkraft (8-12 år) og antatt realisering av kjernekraft (10-15 år).

Kjernekraftteknologien er ifølge FN , EU og IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået), den sikreste energiformen. Den gir lavest forbruk av areal, de laveste klimautslippene, det laveste forbruket av metaller og mineraler, og den laveste helserisikoen for folk, inkludert faren for kreft.

Av de 9 partiene på Stortinget har 8 åpnet for å vurdere kjernekraft i Norge. Rødt, MDG, SP, KRF, V, H og FRP har 106 mandater. Disse partiene kan nå tvinge regjeringen til å sette fart på utviklingen av kjernekraft, hvis de mener alvor med det som står i partiprogrammene!

Også Arbeiderpartiet styrket formuleringen om kjernekraft i partiprogrammet for 2025-29, der det nå heter dette: « utrede fremtidig produksjon av kjernekraft i Norge ».

Men Aasland følger ikke opp Arbeiderpartiets klart mer positive holdning til kjernekraft. 21. juni 2024, og etter press fra Stortinget, satte han riktig nok ned et kjernekraftutvalg. Det fikk den profilerte kjernekraftmotstanderen Kristin Halvorsen, tidligere leder av SV, som leder. I departementets presentasjon av de 12 medlemmene er det få spor av kompetanse på kjernekraft. Utvalget skal levere innstilling 1. april 2026.

Aasland har trenert arbeidet men kjernekraft på flere måter. I oktober 2023 ba han Stortinget hindre at Forskningsrådet fikk etablere et eget forskningsprogram for kjernekraft .

Det første kjernekraftprosjektet i Norge ble lansert av Norsk Kjernekraft i Aure og Heim kommuner 2.11. 2023. Aaslands departement brukte 202 dager på å sende meldingen ut på høring, 21. mai 2024. Høringsfristen skal være minimum 6 uker. Denne høringen fikk 6 måneder.

Etter at høringsfristen var ute 21.11.24, brukte Aaslands departement nye 108 dager på 8.4.25 å gi et oppdrag til direktoratene NVE, DSA (strålevern og atomsikkerhet) og DSB (samfunnssikkerhet og beredskap) om å vurdere høringsinnspillene og fremme forslag til konsekvensutredningsprogram. 1. september leverte så direktoratene forslag til utredningsprogram for prosjektet i Aure/Heim. I tillegg foreslo direktoratene at denne konsekvensutredningen IKKE skal gjennomføres før etter at kjernekraftutvalget har levert innstilling 1.4.2026, og at myndighetene på basis av den har besluttet om Norge skal satse på kjernekraft eller ikke. Dette vil i praksis bety en dramatisk og langvarig stopp i videre utvikling av de mange kjernekraftprosjektene som er lansert!

Direktoratene ble ikke bedt om å anbefale videre prosess, ref oppdragsbrevet . Hvorfor de da gjorde det, er ikke kjent. ChatGPT sjekket om direktoratenes oppdrag var utvidet, og svarte slik: « Det finnes ingen publisert oppfølgende presisering etter oppdragsbrevet (8. april 2025). Det er mulig at eventuelle slike presiseringer kun er distribuert internt eller ikke lagt ut i offentlig postjournal ».

Direktoratene kan ha gitt denne anbefalingen på eget initiativ. De kan også ha fått en mer eller mindre formell anmodning om å gjøre det. Det er ikke urimelig å tenke seg at det siste har skjedd, sett i relasjon til energiminister Aaslands beslutninger og uttalelser i kjernekraftsaken. Blir direktoratenes forslag om videre prosess fulgt, vil dette utsette mulig realisering av kjernekraft med flere år.

Energidepartementets arkivtjeneste opplyser at en NOU vanligvis sendes på høring iht konsekvensutredningsforskriften. For eksempel ble regjeringens strømpris-NOU sendt på høring. Høringsfristen er minimum 6 uker.

Etter en høringsprosess av Halvorsen-utvalgets NOU som kommer 1.4.26, skal så departementet vurdere høringsinnspillene, og utarbeide en proposisjon. Det tar vanligvis mange måneder, kanskje opp mot et år i denne saken. Så skal Stortinget komitebehandle proposisjonen, før saken deretter kommer opp til behandling i plenum.

Dette vil , i aller beste fall, kunne skje i Stortinget sent i vårsesjonen 2027. Mer trolig i høstsesjonen, og det kan også godt tenkes at det ikke skjer før i 2028.

Det nye Stortinget kan pålegge regjeringen å øke farten på prosessen gjennom to krav. Det første er å be om at det umiddelbart settes i gang et eget arbeid for nødvendig oppdatering av det regulatoriske systemet. Halvorsen-utvalget har i sitt oppdrag bare fått beskjed om å peke på hva som må oppdateres, ikke å gjennomføre nødvendig oppdatering. Dette er det trolig tenkt at et nytt utvalg skal gjøre, noe som så vil gi nye muligheter for å « vente på innstillingen fra dette utvalget », før arbeidet med proposisjonen startes. Det kan bli situasjonen hvis energidepartementet legger forslaget fra direktoratene til grunn for den videre prosessen!

Det andre som bør kreves, er at konsekvensutredninger for de nye prosjektene tillates gjennomført parallelt med myndighetsprosessene! Hvorfor skal kommersielle aktører som vil bruke egne penger, bli nektet å gjennomføre utredninger? Hvis utredningene gjennomføres parallelt med myndighetsprosessene, vil svært mye tid kunne spares inn!

Og energimisterens ønske om mer kraft kan realiseres uten å rasere store områder urørt natur!

---

Det israelske Knesset fremmet onsdag et lovforslag om å annektere den israelsk-okkuperte Vestbredden mens visepresident JD Vance besøker Israel.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 22. oktober 2025.

Ifølge Haaretz passerte lovforslaget om å annektere det palestinske territoriet en foreløpig avstemning med 25 mot 24 stemmer og må fortsatt gjennom tre avstemninger til for å bli en vedtatt lov. Bestrebelsene ble motarbeidet av de fleste medlemmene av den israelske statsministeren Benjamin Netanyahus Likud-parti, som fordømte avstemmingen som et «stunt fra opposisjonen med sikte på å skade våre relasjoner til USA» .

Lovforslaget ble introdusert og støttet av partier på ytre høyre, inkludert Jewish Power og Religious Zionism, som begge er i Netanyahus koalisjonsregjering. Bare ett av Likuds medlemmer i Knesset, Yuli Edelstein, brøt med sitt parti for å støtte lovforslaget, og han har angivelig blitt fjernet fra Knessets utenriks- og forsvarskomité for sin stemmegivning.

Mens Netanyahu og hans Likud-parti er trofaste tilhengere av å utvide ulovlige jødiske bosetninger og håper å til slutt annektere Vestbredden, jobber de også for å opprettholde gode relasjoner til Trump-administrasjonen. President Trump sa nylig at han «ikke ville tillate» Israel å annektere Vestbredden.

Medlem av Knesset og sponsoren av lovforslaget Avi Maoz fra Noam-partiet, som bare har ett sete i Knesset, var en del av Netanyahus regjering før han forlot den tidligere i år.

«Den Hellige, velsignet være Han, ga Israels folk Israels land. Bosetting i landet Israel er forløsningen og nasjonal vekkelse, bosetting er det som får landet Israel til å blomstre etter to tusen år i eksil» , sa han til andre medlemmer av Knesset før avstemningen, ifølge The Times of Israel .

«Ved å anvende suverenitet til Judea og Samaria (Vestbredden), gjør vi en korreksjon som burde ha skjedd for lenge siden. Siden regjeringen har utsatt, er vår jobb som medlemmer av Knesset å gjøre dette» , la Maoz til.

Knesset fremmet onsdag et annet lovforslag som formelt vil annektere Ma’ale Adumim, en stor bosetning på Vestbredden som har en befolkning på rundt 40.000. Lovforslaget fikk støtte fra sentrumsorienterte opposisjonspartier og ble vedtatt med 32 mot 9 stemmer.

Den israelske regjeringen har en historie med å kunngjøre nye planer for israelske bosetninger og beslag av land på Vestbredden, når amerikanske tjenestemenn besøker landet . Mens president Trump har sagt at han er imot annektering, har hans administrasjon vært svært støttende til regjeringens planer for den store utvidelsen av bosetninger.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Israeli Knesset Advances Bill To Annex the West Bank During Vance Visit

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

---

Se også:

Det globale valutasystemets forestående kollaps og det britiske merkantilistiske systemet for samfunnsøkonomi i Vestens ditto.

Av Halvor Raknes.

For dem som lurer: «ditto» i overskriften er et bevisst gammeldags grep. Det er en snarvei for å unngå en klosset gjentakelse og betyr rett og slett: «det britiske merkantilistiske systemet i Vesten er også i ferd med å kollapse» .

Russland er i ferd med å vinne krigen i Ukraina. Russere og ukrainere er i hovedsak broderfolk. Det er ikke ukrainerne russerne kriger mot, men krefter fra Vesten – mer spesifikt en finansiell elite med sitt maktsentrum i City of London (med tentakler til Brussel og Wall Street/Washington DC) som kontrollerer NATO og USAs militærmakt.

Gjennom den Zürich-baserte Bank for International Settlements (BIS) fungerer denne finanseliten som et koordinerende hierarki for verdens sentralbanker, med et klart mål om å opprettholde det eksisterende systemet. Den kontrollerer alle de politiske maktsentra i det som kaller seg «Det frie Vesten», og de identifiserer seg selv som «Verdenssamfunnet» – en klart misvisende begrepsbruk som utelukker store deler av Asia og hele Afrika og Sør-Amerika i et grelt utslag av hybris og herrefolkmentalitet (jf. EUs forrige «utenriksminister» Josep Borrell som med fordekt rasisme har beskrevet EU som en hage omgitt av en truende jungel).

Krigen i Ukraina er derfor ikke en «fullskala angrepskrig», slik regimepropagandaen hevder, men en stedfortrederkrig. Ukraina og dets stakkars folk blir brukt som brikker i de vestlige regimenes lenge planlagte angrep på Russland. For dem som ikke er informert om realitetene rundt hva som egentlig skjedde i Ukraina før og etter 24. februar 2022, kommer jeg ikke til å gå inn på det her. Det fins rikelig med kilder for dem som behøver den innføringen.

At Vesten nå er i ferd med å tape denne krigen, har langt større ringvirkninger enn død, ødeleggelser og flyktningestrømmer. Det som er den grunnleggende årsaken til at den vestlige finanseliten gikk til krig mot Russland, truer nå med å rasere hele det vestlige systemet som i århundrer har hvilt på et britisk-utviklet økonomisk system for frihandel basert på utbytting, verdispekulasjon og kontroll med det globale pengesystemet. I dødelig konkurranse med dette rovdriftssystemet vokser den såkalte multipolare – eller «polysentriske» som Putin har gått over til å si – verden frem, basert på bærekraftig næringsutvikling og frivillig, gjensidig samarbeid mellom nasjoner. Dette er det essensielle skillet mellom et VINN-VINN-system og et «nullsumspill» – et «jeg vinner, du taper»-system, også kjent som merkantilisme eller monopolkapitalisme.

Våre samfunn er bygget på prinsippet om utbytting av andre folks ressurser. Dette gjennomføres med korrupsjon – ofte sentralt med lands ledersjikt – og med militærmakt som hovedverktøy.

Et sofistikert maskineri, utviklet i det britiske imperiet, bryter så ned lokale kulturer for å skape en følelse av mindreverd. Slik blir nasjoner kulturelt blinde for hvordan deres ressurser eksporteres via snirklete lover og avtaler – forhandlet fram av en korrumpert elite. Dette er vår tids stattholdere – et kompradorborgerskap som forvalter utenlandske interesser på bekostning av eget folk, og som motiveres av egen berikelse og karrière i imperiets strukturer.

Dette har vi også tydelig sett virksomt de siste tiårene i mer hjemlige trakter: Europeiske toppolitikere, inkludert de norske, driver gjennom nasjonale planer i strid med befolkningens ønsker – der lojaliteten åpenbart går til overnasjonale strukturer der deres egne karrièreambisjoner er forankret, eller bare til penger gjennom lukrative etter-karriérer som lobbyister eller i styreverv.

Ønsker å ta kontroll over Russland

Dette kolonialistiske systemet hadde festet begjæret på Russland, verdens geografisk største og mest ressursrike nasjon. Nå prøvde de å fullføre det de mislyktes med under oktoberrevolusjonen, andre verdenskrig og den kalde krigen (og for svenskenes del et tjuetalls angrepskriger mot Russland hele veien tilbake til 1100-tallet).

Et samfunnssystem basert på rovdrift kan kun opprettholdes ved stadig tilførsel av nye verdier utenfra. Eliten i toppen har nå tilranet seg alt av vesentlig verdi i verdens fattige nasjoner og er i ferd med å gå tom for nye land å plyndre.

Et samfunn bygget på tyveri/ran av andres ressurser, neglisjerer utviklingen av et eget robust næringsliv. Et annet essensielt trekk er utviklingen av en gjennomgripende uansvarlighetsmentalitet, blant ledere men også ned i befolkningen. [1] «Out of sight – out of mind». Et slikt samfunn eksporterer bare så altfor gjerne bivirkningene av sine egne prosesser, enten det gjelder fysisk søppel, karbonutslipp [sic] (salg av utslippskvoter) eller deltakelse i opportunistiske kriger.

Også pengesystemet er en integrert del av denne ikke-bærekraftige modellen. Et system basert på fraksjonsreservebankvesen (også på norsk kalt brøkdelreservesystemet )– der banker kan utstede lån tilsvarende mange ganger deres egenkapital – og fiat-penger – valutaer uten reell dekning, skapt av luft, hvor befolkningens tro på pengenes verdi er det reelle fundamentet for verdien – er i seg selv ustabilt og kriseutsatt (mange nasjoner har en delvis sikkerhet gjennom et lager av gull i nasjonens sentralbank, men i et slikt system vil selv ikke det være tilstrekkelig til å kompensere for et virkelig kollaps). Historisk har dette systemet opplevd hyppige bankkollapser. Etter at sentralbankene kom på banen (Sverige fikk verdens første sentralbank i 1668) har disse kunnet dempe symptomene noe, men det ikke gjort noe med den underliggende sykdommen.

Dette pengesystemet bærer i seg frøene til sin egen undergang gjennom en uunngåelig, selvforsterkende syklus som økonomer kaller den deflatoriske gjeldsspiralen [2] . Mekanismen er brutal i sin enkelhet:

I et system der alle penger skapes som gjeld, må mer penger lånes kontinuerlig ut for at økonomien skal fungere. Men når forbrukerne naturlig sparer litt, eller bedrifter betaler ned på sine eksisterende lån, forsvinner kjøpekraft ut av sirkulasjon. Dette skaper et fall i den samlede etterspørselen.

For å selge varene sine må bedriftene da senke prisene, skjære ned på produksjonen og si opp arbeidere. Dette fører til ytterligere redusert kjøpekraft, flere bedriftsnedleggelser, og enda sterkere press for å betale ned gjeld – noe som igjen trekker enda mer penger ut av systemet. Spiralen er i gang: Nedbetaling av gjeld ødelegger selve grunnlaget for å kunne betale gjelden.

For å unngå at denne spiralen river med seg hele økonomien, må stat og sentralbank kontinuerlig pumpe inn ny, kunstig kjøpekraft. Men denne løsningen er som et avhengighetsframkallende stoff – det forhindrer den akutte kollapsen, men forverrer avhengigheten av et system som må vokse for ikke å dø, og som derfor konstant krever nye ressurser å omsette.

Militær keynesianisme

Her har den vestlige eliten funnet sin ultimate ‘løsning’: Militær keynesianisme. Ved å kanalisere denne nødvendige kjøpekraften inn i krigsindustrien og globale konflikter, oppnår de en trefoldig gevinst: De stabiliserer økonomien, skummer umåtelig profitt for våpenindustrien, og skaper en permanent følelse av frykt som rettferdiggjør innskrenkninger av sivile friheter og opprettholder deres egen makt. Dette viser hvordan krig fungerer som systemets periodiske reset-knapp.

Å sammenfatte trusselen fra dette systemet på en enkel og overbevisende måte er vanskelig. Derfor velger jeg å presentere en usedvanlig klar forklaring fra markedsanalytiker og geopolitikk-ekspert Alex Krainer som i et nettmøte i 2022 sammenfatter trusselen fra det nåværende monetære systemet:

(Krainers forklaring rundt dette i videoen er på rundt 20 minutter og er tekstet på norsk. Norsk teksting skal komme opp automatisk når du åpner videoen. Hvis de ikke gjør det, klikke på ikonet for innstillinger under videoen og velg norske undertekster.)

Så nå forstår du på to nivåer hvorfor den vestlige alliansen lenge forberedte et erobringstokt mot Russland for å sikre seg nye, råbillige naturressurser, og hvorfor de 24. februar 2022 iverksatte en full mobilisering for krigen mot Russland.

Og nå kollapser alt sammen over hodet på dem: på Merz, Meloni, Starmer og Macron, på von der Leyen og Kaja Kallas, på Stoltenberg, Støre, Solberg, Søreide og Melby, på Marcus Wallenberg, Larry Fink, George og Alex Soros. Systemets iboende svakheter, drevet av et monetært system bygget på luft, har møtt en motstander de ikke kan knuse og har med dette prosjektet bare framskyndet sin egen undergang.

---

[1] Den amerikanske bankinvestoren Catherine Austin-Fitts har fortalt en historie om det hun kaller «rød knapp»-problemet. Den illustrerer med sjokkerende tydelighet befolkningens villighet til å se den andre veien så lenge den selv har fordeler, først og fremst økonomiske, ved å la kriminalitet og urett andre steder få lov til å fortsette. En forsamling av godt utdannede, spirituelt og etisk engasjerte mennesker som hun holdt et foredrag for om penger og organisert kriminalitet ble stilt spørsmålet om de ville stanse all hvitvasking av penger i samfunnet dersom de ganske enkelt kunne trykke på en rød knapp. Svært overraskende viste det seg at bare 1 av 100 ville valgt å trykke på knappen. I samtalen som fulgte forklarte forsamlingen at resultatet ville bli at børsen ville falle fordi investeringene ville finne veien til andre markeder, og det ville bli vanskeligere å betale statens gjeld, noe som igjen ville medføre at ytelser fra det offentlige ville stanse opp og skattene ville øke. Dette viser at befolkninger, sikkert også den norske, velger å prioritere egen økonomi dersom valget står mellom den og det å redusere kriminalitet og urettferdighet i samfunnet.

[2] Deflasjon betyr at penger suges ut av økonomien. Det er det motsatte av inflasjon som betyr at penger bokstavelig talt blåses inn i økonomien ( flare (Latin) = å blåse). Merk den vanlige (ofte tilsiktede) misforståelsen at inflasjon betyr prisstigning. Nettopp her gjør mange den logiske feilen å anta at korrelasjon (samtidig endring) må bety kausalitet (årsak-virkning): F.eks. vil mange dersom de kommer ut på gaten og ser at fortauet er vått tenke at det regner eller nettopp har regnet. Men det kan være andre årsaker enn regn til et vått fortau. På samme vis kan prisøkninger skyldes andre årsaker enn inflasjon, f.eks. kan produsentene, distributørleddet eller salgsleddet (evt. alle tre) bare ha økt sine profittmarginer, og da er det veldig bekvemt å skjule dette bar et narrativ om at det er inflasjonen som forårsaker prisstigningen.

Den 23. oktober 2025 fremførte finansministeren en redegjørelse om statens pengsjonsfond i Stortinget hvor han sier::

«Jeg mener at tiden er inne for at vi bør gjennomgå det etiske rammeverket og praktiseringen av dette for å sikre en god balanse mellom viktige hensyn. Vi bør ha med oss at dette ikke er noe vi kan møte et stykke frem i tid, men noe som utfordrer oss her og nå» .

Dan-Viggo Bergtun.

Dette utsagnet kan høres nøkternt ut, men det markerer et politisk vendepunkt. Når landets finansminister erklærer at tiden er inne for å endre grunnlaget for forvaltningen av verdens største statlige investeringsfond, bør alle varsellamper blinke. Dette handler ikke bare om tekniske justeringer. Det handler om retningen for norsk økonomi, om nasjonal uavhengighet og om forholdet mellom etikk, politikk og makt.

Dette innlegget er ikke et personangrep eller partipolitisk kritikk. Det er et innspill til en nødvendig offentlig debatt. Nettopp fordi forslaget fra finansministeren kan få så vidtrekkende konsekvenser, må det drøftes åpent – ikke bare i Finansdepartementets korridorer.

Oljefondet ble bygget på tre enkle, men kraftfulle prinsipper: Vi skal spare for framtidige generasjoner, vi skal bare bruke den forventede avkastningen, og vi skal investere i tråd med grunnleggende etiske verdier. Dette var en modell som skilte Norge ut internasjonalt. Vi gjorde naturressurser om til en felles formue og tok stilling til moral og ansvar i kapitalforvaltning.

Men nå ser vi en glidning. Finansministeren argumenterer for at det etiske rammeverket må justeres fordi verden har blitt mer urolig og verdikjedene mer komplekse. Han peker på at store teknologiselskaper som Microsoft, Amazon og Alphabet er involvert i militærteknologi, og at det derfor blir vanskelig å skille mellom sivil og militær virksomhet. Den logiske konklusjonen synes å være at dersom etiske hensyn begrenser fondets investeringsmuligheter, bør rammene endres – ikke investeringene. Det er et fundamentalt skifte i prioritering, fra etikk til strategi.

Det norske etiske rammeverket ble opprettet i 2004 for å hindre investeringer i tobakk, barnearbeid, våpenindustri og grove brudd på folkeretten. I dag, over 20 år senere, foreslår finansministeren å vurdere om retningslinjene fortsatt gir en god balanse. Det reiser flere spørsmål: Hva betyr “balanse” når man investerer i selskaper som er del av krigsøkonomien? Hvem avgjør hvor mye etikk vi har råd til? Og hvor går grensen mellom økonomisk gevinst og medansvar for global konflikt?

Redegjørelsen viser til at Oljefondet har redusert investeringene i israelske selskaper fra 76 til 33 etter folkerettsstridige handlinger i Gaza. Samtidig advares det mot at lignende tiltak overfor store vestlige selskaper kan endre fondets grunnleggende egenskaper. Det impliserer at det er lettere å kutte bånd til små land enn til stormaktsindustri. Er det slik at etikken bare gjelder når det ikke rammer de mektigste aktørene?

Norge har i dag et av verdens største fond og samtidig et av Europas sterkeste økonomier. Men vår utenriks- og sikkerhetspolitiske linje har de siste årene blitt stadig tettere knyttet til EU og NATO. Vi har forsynt og forsterket Ukraina både økonomisk og militært. Regjeringen har bidratt med milliardbeløp gjennom Nansen-programmet, våpenleveranser og samarbeid om jagerfly via Sverige. Dette fremstilles som en solidarisk innsats, men er i realiteten en enorm strategisk investering.

Hvor er konsekvensanalysen? Det finnes ingen offentlig tilgjengelig vurdering av de økonomiske, politiske eller sikkerhetsmessige risikoene ved å involvere Norge så sterkt i en krig som stadig utvides. Hva om Ukraina ikke blir en del av EU eller NATO? Hva om landet etter krigen velger en annen politisk kurs enn Vesten forventer? Hva om korrupsjonen som preger ukrainsk økonomi undergraver bruken av midlene? Dette er ikke hypotetiske spørsmål. Det er grunnleggende risikoer som enhver ansvarlig regjering burde ha vurdert før milliarder av norske kroner ble sendt ut av landet.

Når finansministeren samtidig foreslår å revidere Oljefondets etiske rammeverk, må vi spørre om dette er et ledd i å tilpasse norsk kapitalforvaltning til den nye europeiske sikkerhetspolitikken. EU har de siste årene tatt store steg mot felles militærpolitikk og forsvarsindustri. Norge, uten å være medlem, har sluttet seg til flere initiativ gjennom EØS og direkte samarbeid. Vi deltar i våpenprogrammer, delingsmekanismer og produksjonsstøtte. Dette innebærer også økonomiske bindinger. Norske selskaper får kontrakter i europeiske forsvarsprosjekter, og Oljefondet investerer i flere av de samme industriene. Dermed blir skillet mellom investering og deltakelse utydelig.

Har regjeringen utarbeidet en konsekvensanalyse av Norges økonomiske bidrag til denne militære oppbyggingen? Hvordan påvirker dette vårt nøytrale handlingsrom, vår sikkerhet og vårt internasjonale omdømme? Slike analyser er ikke synlige i de offentlige dokumentene. Det vi derimot ser, er et press for å handle raskt og tilpasse oss den nye virkeligheten. Men i økonomisk politikk bør hastverk være et varsko, ikke en strategi.

Når man bruker store summer i et krigsherjet land, må kontrollen være uhyre streng. Flere internasjonale rapporter har advart mot omfattende korrupsjon og manglende dokumentasjon i ukrainsk økonomi. Derfor bør Norge kreve et revidert, uavhengig regnskap over all bruk av norske midler i Ukraina, både sivile og militære. Dette bør være tilgjengelig for Stortinget og offentligheten. Norske skattebetalere har rett til å vite hvordan pengene brukes, hvem som mottar dem og hvilke resultater de faktisk gir. Transparens er ikke mistenkeliggjøring, det er ansvarlighet.

Dersom Oljefondet gradvis kobles tettere til EUs sikkerhetspolitiske prosjekter, mister Norge sin uavhengige posisjon. Et fond som skulle sikre økonomisk trygghet, kan da bli et redskap for felles europeisk gjeldsfinansiering, våpenproduksjon eller krisehåndtering. Det vil svekke vår handlefrihet i fremtidige kriser. I stedet for å være en buffer for norske borgere, kan fondet bli en ressurs i andres strategier.

Derfor bør enhver endring i fondets mandat eller etiske rammeverk behandles med den største forsiktighet og forankres i folkevalgte prosesser. Brevet fra 23. oktober 2025 må ikke forbigås i stillhet. Det varsler et paradigmeskifte i norsk økonomisk tenkning, fra moralsk forvaltning til strategisk posisjonering. Men Norge har fortsatt et valg. Vi kan velge å bevare Oljefondet som et folkefond, uavhengig, transparent og etisk forankret. Eller vi kan la det gradvis trekkes inn i den globale finans- og sikkerhetspolitikken, der økonomisk gevinst trumfer moralsk ansvar.

Dette innlegget er ikke et angrep, men en advarsel. Vi må ikke endre fundamentet for vår økonomiske suverenitet uten å forstå konsekvensene. Regjeringen bør gjennomføre en full konsekvensanalyse av Norges økonomiske og militære engasjement i EU og Ukraina, legge frem et revidert, offentlig regnskap for all norsk pengebruk i Ukraina, sikre folkelig og parlamentarisk kontroll over enhver endring i Oljefondets etiske rammeverk og sørge for at etikken blir reell, ikke symbolsk.

Dette er ikke bare økonomiske spørsmål. Det handler om hvem vi er som nasjon, og om vi fortsatt skal ha kontroll over vår egen framtid.

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/redegjorelse-i-stortinget-23.-oktober/id3126748

---

Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.

Da Giorgia Meloni advarte EU om å tenke seg om to ganger før de beslaglegger Russlands frosne eiendeler, gjentok hun ikke Kremls propaganda. Hun ga uttrykk for det siste glimtet av fornuft i det som i økende grad ligner et galehus i Brussel. For det eurokratene prøver på er ikke bare ulovlig – det er sjølmordspolitikk. Konfiskeringen av statseide reserver er intet mindre enn økonomisk piratvirksomhet som truer med å detonere arkitekturen til det som har vært den globale økonomien etter krigen. Dette skriver The Islander. Nedenfor gjengir vi denne kommentaren:

Melonis ord var like direkte som de var forutseende:

«Vi mener, og vi er ikke de eneste, at det er nødvendig å respektere internasjonale regler og legalitetsprinsippet», sa hun, og la til at EU må beskytte «den finansielle og monetære stabiliteten i våre økonomier og eurosonen».

Selv Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken er privat urolige. Europakommisjonens forslag om å kanalisere mer enn 210 milliarder euro i frosne russiske sentralbankmidler som sikkerhet for å finansiere Ukraina i 2026–27 er ikke bare lovløst, men også hensynsløst. Siden Bretton Woods-æraen har det globale finanssystemet hvilt på én enkelt antagelse: at statseide reserver i utlandet er urørlige. Når den tilliten er brutt, begynner alle nasjoner fra Saudi-Arabia til India å spørre: «Hvem er den neste?»

Fra forvalter til konfiskator

Når en vestlig institusjon som Belgias Euroclear slutter å være en nøytral forvalter og blir et instrument for politisk gjengjeldelse, krysser den en Rubicon. Den forvandles fra infrastruktur til en slagmark. Over hele det globale sør legger sentralbankfolk merke til dette – ikke med forargelse, men med klarhet. De forstår at Vesten har gjort pengesystemet til et våpen, og at den eneste logiske responsen er å begynne å demontere det.

Resultatet er allerede synlig. De-dollarisering, de-eurisering og ikke-vestlige oppgjørsmekanismer er ikke lenger abstrakte debatter i akademiske tidsskrifter – de er overlevelsesstrategier. BRICS+-landene, sammen med viktige partnere i Asia, Afrika og Latin-Amerika, er i bevegelse for å isolere seg fra vestlig risiko for beslaglegging. Konsekvensene for euroen og Europas økonomiske troverdighet vil være djuptgripende og irreversible.

Desperasjonen til en fallende blokk

Dette handler ikke lenger om Ukraina. Den krigen er i praksis tapt. Det som gjenstår er en brent jords politikk fra en EU som ikke klarer å seire på slagmarken, og som nå prøver å kjøpe tid gjennom økonomisk hærverk. Likevel kan intet finanssystem overleve når fundamentet, tillit, er knust. Ved å omdanne statlige eiendeler til instrumenter for krigsfinansiering har Brussel knust murverket som opprettholdt den globale pengeordningen.

Og hvis Russland, som vestlige eksperter liker å hevde, bare er en «bensinstasjon med atomvåpen», hvorfor da denne besettelsen for å plyndre den? Hvorfor risikere hele Europas økonomiske troverdighet for en symbolsk seier? Sannheten er smertelig enkel: Vesten er blakk og i panikk. Europeiske pensjonsfond, dollareksponerte banker og skjøre obligasjonsmarkeder blir utnyttet for å holde en ukrainsk stat som er fanget i korrupsjon og insolvens flytende.

Moskvas mottrekk

Moskva er imidlertid allerede to skritt foran. President Vladimir Putin har presisert at Russlands respons ikke vil være gjengjeldelse av beslag av eiendeler – den vil være strukturell. Å skape handelsoppgjør forankret i gull, BRICS+-bankalternativer og bytteavtaler basert på nasjonal valuta er ikke retorikk, men politikk. Budskapet til det globale sør er umiskjennelig: reserver i vestlige institusjoner er ikke lenger trygge.

På denne måten trenger ikke Russland å vinne søksmål i Haag. De trenger bare å demonstrere at det vestlige finanssystemet ikke lenger er til å stole på. Når troverdigheten fordamper, kollapser den «regelbaserte ordenen» under hykleri.

Et selvforskyldt kollaps

Den store ironien er at EU i forsøket på å straffe Russland har oppnådd nettopp det Moskva ønsket: å avsløre den vestlige orden som rovdyraktig, politisert og uholdbar. Å gjøre finans til våpen skulle isolere Russland. I stedet isolerte det Europa. Det som en gang var hjørnesteinen i global tillit, blir nå sett på som et partisk verktøy som enhver ikke-vestlig makt ville være tåpelig hvis de stoler på det.

Til Melonis ære skal det sies at hun forsto dette. Hennes uttalelse var ikke opprør, men realisme – en erkjennelse av at lov, ikke ideologi, må styre internasjonal finans. USA, som er støttet av dollarens reservestatus, har råd til midlertidig hensynsløshet. Det kan ikke Europa. Ved å overgi sin økonomiske nøytralitet til krigspolitikken har EU spilt sin økonomiske sjel på en kollapsende front.

Masken har falt av fordi Russland har overlevd sanksjoner, diversifisert økonomien sin og utvidet handelen gjennom ikke-vestlige korridorer. EU, som er ute av stand til å snu sin strategiske fiasko, tyr til tjuveri.

Historiens dom

Historien vil huske at det var ikke Moskva som som ødela etterkrigstias finansorden. Det var Brussel. Konfiskering av statlige reserver markerer slutten på det vestlige monopolet på global tillit.

Så ja, Giorgia Meloni fortjener honnør – ikke som dissident, men som den eneste lederen som husket at folkeretten ikke er valgfri. Europa har straffet seg selv i sitt forsøk på å straffe Russland.

Kommentar: EU sterkt splittet

Det er bare fire EU-land som har gått klart ut for å konfiskere Russlands frosne midler: Tsjekkia, Estland, Polen og Tyskland. Østeuropeiske land som Litauen, Latvia og Slovakia har også signalisert støtte i lignende retning, men uten like eksplisitte uttalelser. Andrej Babiš, lederen av det tsjekkiske opposisjonspartiet ANO og sannsynligvis kommende statsminister etter parlamentsvalget i oktober 2025, har ikke uttalt seg direkte om dette, men utfra hans holdning til krigen i Ukraina er det sannsynlig at han ikke vil støtte det.

Frankrike, Italia, Ungarn og Belgia har gått klart ut mot dette. Østerrike krever «vanntett» juridisk grunnlag for å unngå skade på EUs troverdighet.

I Norge argumenterer økonomer som Håvard Halland og Knut Anton Mork for at Norge kunne garantere for lånet for at hjelpe EU med at overvinne motstanden fra land som Belgia og Frankrike. Sterke krefter i Norge vil altså sette Oljefondet på spill for å støtte en konfiskering av Russlands midler.

Financial Times skriver EU explores using €170bn of Russia’s frozen assets to fund Ukraine og Europe has no choice but to seize frozen Russian assets .

Globalt har Kina gått hardt ut mot planene om å konfiskere russiske eiendeler og Saudi-Arabia har truet med å selge europeiske obligasjoner.

Den 23. oktober 2025 – Ungarns nasjonaldag til minne om det anti-sovjetiske opprøret i 1956 – deltok hundretusenvis av ungarere i den årlige «fredsmarsjen» (Békemenet) i Budapest.

Arrangementet, som ble organisert av tilhengere av statsminister Viktor Orbán og hans regjerende parti Fidesz, var en massiv demonstrasjon av nasjonal enhet mot EUs krigsplaner knyttet til den pågående Russland-Ukraina-konflikten. Den markerte den 14. utgaven av marsjen, som arrangørene hevdet var den største noensinne, med anslag fra 200.000 til over 500.000 deltakere.

Demonstrasjonen startet rundt klokken 09.00 på Elvis Presley-plassen (nær Donau) og hovedprosesjonen startet klokken 11.00. Den snodde seg gjennom sentrum av Budapest, krysset Margaretabrua, passerte Nyugati-plassen og Alkotmány-gaten, og kulminerte på Kossuth-plassen foran parlamentsbygninga.

Deltakerne marsjerte langs breddene av Donau, sang patriotiske sanger og ropte slagord som «Framover, ungarere!» og «Framover, Fidesz!». Publikum viftet utelukkende med ungarske flagg og fredssymboler, og unngikk bevisst EU-, ukrainske eller LGBTQ+-bannere for å understreke nasjonal suverenitet.

Plakater bar budskap som «Vi vil ikke dø for Ukraina» og «Ungarn sier nei til krig!». Arrangementet hadde en livlig, familievennlig atmosfære, med levende musikk, kor og fokus på «samhold, fred og harmoni for alle nasjoner».

Orbáns tale

Statsminister Orbán holdt en hovedtale på Kossuth-plassen, der han gjentok Ungarns nei til å involvere seg militært eller økonomisk i Ukraina-krigen. Han uttalte: «Ungarn sier NEI til krig! Vi vil ikke dø for Ukraina, og vi vil ikke sende barna våre til slakteriet etter ordre fra Brussel».

Orbán framhevet marsjen som en avvisning av EUs politikk som akselererer Ukrainas tilknytning til EU og finansierer våpenleveranser, og posisjonerte Ungarn som en forsvarer av dialog og fred midt i det han kalte «Brussels militære planer».

Marsjen tjente to formål: en massemobilisering til støtte for Fidesz før parlamentsvalget i april 2026 og et direkte motargument mot EUs press på Ungarn angående landets holdning til Ukraina.

Orbáns regjering har gjentatte ganger nedlagt veto mot eller utsatt EUs hjelpepakker til Kiev, med den begrunnelse at de eskalerer konflikten og truer Ungarns nøytralitet. Årets arrangement fikk ekstra oppmerksomhet etter et nylig EU-toppmøte i København, hvor pro-ukrainske forslag ble debattert, og midt i rapporter om et avlyst potensielt Trump-Putin-møte i Budapest som Orbán hadde sett på som en diplomatisk seier.

Rivaliserende demonstrasjoner fant sted samme dag, noe som understreket Ungarns polariserte politikk. Opposisjonsleder Péter Magyar (fra sentrum-høyre partiet Tisza) holdt et separat anti-regjeringsmøte i sentrum av Budapest seinere på ettermiddagen, der flere tusen  protesterte mot korrupsjon, inflasjon og regjeringa til Orbán.