Kinas statsminister Li Qiang kunngjorde sent i september at Kina ikke lenger ville søke ny «spesiell og differensiert behandling» (SDT) i nåværende eller framtidige forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO). For et utrent øre virket uttalelsen kanskje som en beskjeden politisk avklaring.

I virkeligheten sier den svært mye om Kinas økonomiske styrke og den kinesiske ledelsens tillit til landets industri, økonomi og handel. Under overflaten dyptgående implikasjoner, ikke bare for Kinas globale rolle, men også for fremtiden til multilateral handelsstyring, skriver Ladislav Zemánek , som er stipendiat ved China-CEE Institute og ekspert fra Valdai Discussion Club.

For å forstå betydninga av uttalelsen må man huske hva SDT betyr. Innenfor WTO-rammeverket har utviklingsland historisk sett blitt gitt fortrinnsbehandling, alt fra lavere forpliktelsesnivåer til lengre overgangsperioder for implementering, teknisk bistand og spesifikke bestemmelser for å beskytte deres handelsinteresser. Disse fleksibilitetene ble utformet for å jevne ut spillereglene mellom avanserte og utviklingsøkonomier, og erkjenne forskjellene i kapasitet og utvikling. I flere tiår har Kina vært en av de viktigste mottakerne av disse ordningene. Beslutninga om å avstå fra å søke ytterligere fordeler er derfor med både symbolsk og praktisk konsekvens.

Kinas ble medlem av WTO i 2001 og det var den mest betydningsfulle handelshendelsen tidlig på 2000-tallet. WTO-medlemskap satte fart på Beijings integrering i globale markeder, ga landet privilegert tilgang til forsyningskjeder, økte eksporten og akselererte innenlandske reformer mot en mer markedsorientert økonomi.

Det at Kina ikke vil ha SDT-innrømmelser betyr ikke de gir avkall på sin status som utviklingsland. Beijing er fast bestemt på at de fortsatt er verdens største utviklingsland. Til tross for sin samlede økonomiske størrelse, var Kinas BNP per innbygger nominelt i 2024 på 13.303 dollar – en brøkdel av 89.105 dollar i USA, 43.145 dollar i EU og 89.694 dollar i Norge. Det er også betydelige forskjeller på tvers av Kinas regioner, der kystprovinser har høyere inntektsnivåer, mens innlandsområder fortsatt sliter med underutvikling.

Så hvorfor valgte Beijing å gi avkall på ytterligere SDT-privilegier på dette tidspunktet? Avgjørelsen kan best forstås i tre lag.

For det første gjenspeiler det Kinas ambisjon om å posisjonere seg som en leder innen post-vestlig globalisering. Ved å avvise privilegier signaliserer Beijing tillit til sin økonomiske styrke og sin evne til å forme, snarere enn bare å dra nytte av, globale handelsregler. Landet søker å bli anerkjent som en regelsetter snarere enn en regeltaker, og projiserer bildet av en ansvarlig interessent i den internasjonale orden.

For det andre har Kina som mål å sementere sin rolle som en forsvarer av det globale sør. Ved frivillig å gi avkall på ny spesialbehandling, hever Beijing seg over snevre nasjonale fordeler, og presenterer sin avgjørelse som en solidaritetshandling med utviklingsland. Landet ønsker å lede an i kampen for en multipolar og mer inkluderende internasjonal orden der stemmene til fremvoksende økonomier forsterkes.

For det tredje er tiltaket også et diplomatisk budskap til Vesten. I årevis har Washington og Brussel kritisert Beijing for angivelig å ha forvrengt handelen gjennom statlige subsidier, krav til teknologioverføring og industripolitikk. Kinas WTO-avgjørelse er en forsonende gest som signaliserer at landet er villig til å inngå kompromisser og operere innenfor det eksisterende multilaterale rammeverket. Dette kommer på et sensitivt tidspunkt, ettersom USA og Kina er engasjert i forhandlinger om tollsatser og bredere handelsforbindelser. Ved å spille rollen som en samarbeidende aktør, tar Beijing sikte på å dempe spenninger og demonstrere at konfrontasjon ikke er uunngåelig.

Siden desember 2024 har Kina gitt nulltollbehandling på 100% av produktlinjene til aller minst utviklede land som det har diplomatiske bånd med, for tiden 44. I juni 2025 utvidet det denne politikken til 53 afrikanske nasjoner. Disse initiativene viser at Beijings retorikk om solidaritet er underbygget av konkrete økonomiske insentiver.

Gjennom rammeverk som Belt and Road-initiativet og ulike sør-sør-samarbeidsplattformer innenfor FN-systemet, posisjonerer Kina seg som en beskytter av modernisering, suverenitet og uavhengig utvikling for land som ofte er marginalisert i vestlig-ledet globalisering. Ved å forbedre tilgangen til sitt enorme marked, tilby infrastrukturinvesteringer og fremme tollfri handel, bygger Beijing langsiktige partnerskap som styrker landets politiske innflytelse og myke makt.

Kinas kunngjøring om at de ikke lenger vil søke nye SDT-bestemmelser er langt mer enn et teknisk skifte i handelspolitikken. Det oppsummerer utviklingen av Kinas globale rolle – fra et utviklingsland som mottar fordeler av globalisering til en selverklært leder av reform og forsvarer av multilateralisme. Beslutningen gjenspeiler tillit til sin egen utvikling, ambisjon om å lede det globale sør og ønske om å bli anerkjent som en ansvarlig makt som er villig til å inngå kompromisser.

Kinas eksport til USA representerer mindre enn 2% av Kinas BNP. Det er ubetydelig. Kina er den største globale handelsmakten. Kina har spilt dette lange spillet til perfeksjon.

Fra Trump til Biden gir hegemonens «politikk» bort verdens største teknologimarked – Kina – utelukkende til kinesiske produsenter. De jager 75% av de kinesiske ledende forskerne tilbake til Kina fra USA. De gir bort over 100 millioner russiske forbrukere til Kina, slik at Beijing kjøper verdens billigste energi fra Russland. Dette er bare begynnelsen. Sanksjoner hjalp Beijing med å nå sine Made in China 2025-mål et år tidligere, og dermed være ledende eller nest best i 10 høyteknologiske sektorer. Neste trinn er avdollarisering, inkludert utvidelse av petroyuan og etablering av et nytt verdenssystem administrert av suverene sivilisasjonsstater, med Kina, Russland og Iran i spissen.

Denne posisjonen gjenspeiles også i den internasjonale CWTS Leiden Ranking der kinesiske universiteter tapetserer lista:

Mens politikere, klimaindustri og medier roper «krise» og krever nye avgifter, reguleringer og internasjonale avtaler, blir den største klimafaktoren av alle – havet – systematisk oversett. Når havet og norsk natur tas med i klimaregnskapet, viser tallene at Norge i praksis allerede er klimanøytralt. «Klimakrisen» i norsk sammenheng er i stor grad et politisk og økonomisk prosjekt – ikke et naturvitenskapelig.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Av Arnt Remy Åvik-Langstrand

Havet absorberer hoveddelen av utslippene

Ifølge Intergovernmental Panel on Climate Change tar verdenshavene opp 25–30% av alle menneskeskapte CO₂-utslipp hvert år, og hele 93% av overskuddsvarmen i atmosfæren.

Dette betyr at den største klimaregulatoren ikke er menneskelig politikk, men naturens egne systemer. Uten havets kontinuerlige CO₂-opptak ville alle klimamodeller som brukes som politisk verktøy, kollapse.

Norske havområder – en global klimabuffer

Norge forvalter noen av verdens mest produktive havområder: Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Disse havområdene har:

• Høy planteplanktonproduksjon – klodens viktigste CO₂-fanger.
• Kaldt vann med høy CO₂-oppløselighet.
• Store havdyp som lagrer karbon i århundrer gjennom biological pump.

Dette gjør at norske havområder fjerner store mengder CO₂ – faktisk langt mer enn Norges samlede utslipp fra industri, transport og energiproduksjon.

Norsk natur på land binder store mengder karbon

I tillegg til havet binder norsk skog, myr og jord rundt 25 millioner tonn CO₂ årlig. Til sammenligning er Norges totale årlige utslipp cirka 48 millioner tonn. Havet alene binder langt mer enn dette. Når både hav og grønn biomasse på land regnes med, er Norge i realiteten klimanøytralt – og i enkelte modeller netto negativt.

Klimapolitikken overser naturen med vilje

Dagens klimapolitikk ignorerer i stor grad naturens egen karbonforvaltning. Grunnen er enkel: hvis havet og skogen tas med i regnestykket, forsvinner grunnlaget for store deler av CO₂-avgiftene, klimakvotene og de økonomiske styringsmekanismene.

Klimanarrativet må derfor holdes enkelt:

«Mennesket ødelegger klimaet – staten må redde det – du må betale».

Karbonprosessen i havet stopper aldri

Ny forskning fra NTNU og Nansen Legacy viser at karbonomsetningen i havet øker på senvinteren og tidlig vår, i stedet for å “sove” i mørketiden. Norske havområder trekker CO₂ ut av atmosfæren hele året, en prosess som i liten grad reflekteres i dagens klimamodeller og politiske beslutninger.

Klimanøytralitet oppnådd – uten politikk

Hvis klimadebatten i Norge var ærlig, ville konklusjonen vært:

• Norges havområder og skog binder mer CO₂ enn landet slipper ut.
• Klimaregnskapet viser netto null eller negativt.
• “Klimakrisen” i norsk sammenheng er i stor grad politisk og økonomisk konstruert.

Klimanøytraliteten man forsøker å oppnå gjennom elektrifisering av sokkelen, nye avgifter og kvotesystemer finnes allerede i havet og i naturens egen balanse.

Politikernes paradoks

I stedet for å styrke naturens egen klimakraft, bygges vindkraftanlegg i myr og skog, kystsoner industrialiseres og sjøarealer beslaglegges. Samtidig krever man stadig høyere CO₂-avgifter, og underkaster Norge internasjonale klimaregimer – mens havets gratis klimadugnad ties i hjel.

Konklusjon

Havet er ikke et «miljøtema på siden». Havet er selve klimamotoren.

Når havet og naturen regnes inn, er Norge klimanøytralt allerede i dag.

Klimahysteriet – med sine kvotesystemer, avgifter og kontrollregimer – er ikke drevet av naturvitenskap, men av politikk, penger og makt.

Fotnoter:

1. Intergovernmental Panel on Climate Change, AR6 Climate Change 2021 – The Physical Science Basis.

2. Biological pump – naturlig karbonlagring i havdyp.

3. Miljødirektoratet, Klimagassregnskap Norge (2023).

4. Statistisk sentralbyrå – Utslippstall for Norge (2023).

5. Maria Guadalupe Digernes mfl., Marine Chemistry (2025); Biogeosciences (2025).

Grensehandelen vokser, og Petter Haas Brubakk administrerende direktør i NHO Mat og Drikke frykter at grensehandelen skal øke ytterlig når momsreduksjonen i Sverige blir satt i verk.

Romy Rohmann.

Den svenske regjeringa har varslet en midlertidig halvering av matmomsen, fra 12 prosent til 6 prosent. Ifølge SVT skal endringa tre i kraft første april neste år og vare til 2028.

( https://www.svt.se/nyheter/inrikes/uppgifter-finansministern-vill-halvera-matmomsen )

Bjørn-Ole Juul-Hansen, administrerende direktør i Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) støtter Brubakk i dette og sier til Matvarewatch at det er grunn til å frykte mer grensehandel dersom prisene reduseres. Brubakk mener at matprisene i Sverige kan bli rundt 5,3-5,4 prosent billigere dersom reduksjonen tas ut som umiddelbar prisreduksjon i markedet.

SSB skriver at i 2024 grensehandlet nordmenn på dagsturer til utlandet for 11 milliarder kroner, en økning på 18 prosent fra året før.

Bensin og diesel er sjølsagt blant det nordmenn handler i Sverige. Etter at de foretok et avgiftskutt tidlig i 2025 er nå Sverige det nest billigste landet i EU på bensin. (Sjekket prisen på bensin i dag og den var 15,19 Skr)

Tobakk og snus får man også kjøpt mye billigere i Sverige, noen sigarettmerker selges i for halv pris av i Norge.

Mange opplever at en harrytur kan være svært lønnsomt og gjør dette regelmessig, dersom de ikke har for lang vei.

https://www.ssb.no/varehandel-og-tjenesteyting/varehandel/statistikk/grensehandel/artikler/grensehandelen-okte-med-18-prosent-i-2024

Men Sverige er ikke aleine om å sette ned momsen på matvarer, i Danmark er det også satt i gang et arbeid for å innføre lavere moms på utvalgte matvarer . Danmark har i dag den høyeste momsen på mat blant de skandinaviske landene, med 25 prosent moms på mat.

https://matvarewatch.no/nyheter/dagligvare/article18530965.ece

I Norge har vi 15 prosents matmoms.

KLF, Kjøtt og fjørfebransjens landsforbund, som har omtrent 130 medlemsbedrifter i den privateide delen av kjøtt-, egg- og fjørfebransjen, mener det er avgjørende for produksjon, verdiskapning og arbeidsplasser i Norge at myndighetene tar konsekvensene av nabolands moms- og avgiftsnivå, og setter med momsen.

Også Ingunn Jordheim, generalsekretær i Vin- og brennevinleverandørenes forening (VBF) er frustrert skriver Matvarewatch:

Alle tiltak som gjøres på svensk side når det gjelder priser på alkohol og dagligvarer, følges nøye med på av norske forbrukere. Når maten blir billigere i Sverige, vil flere nordmenn både dra oftere og handle mer på feil side av grensen, sier hun til MatvareWatch.

Selv om det i denne omgangen dreier seg om moms på matvarer, vil Systembolaget likevel få flere norske kunder fordi vin, brennevin og øl uansett er billigere enn på Vinmonopolet, tror hun.

Jordheim sier norske politikere er helt opphengt i å tro at nordmenn konsumerer mindre alkohol dersom det er dyrt å gå på polet.

Om de egentlig tror det, er jo ikke godt å si, men realiteten er dessverre at prisbevisste nordmenn drar til Sverige og Systembolaget.

https://matvarewatch.no/nyheter/mat/article18537641.ece?utm_campaign=MatvareWatch&utm_content=2025-09-16&utm_medium=email&utm_source=matvarewatch

---

Den store vinneren av Norges 2024-bistand var Ukraina, som fikk 9,3 milliarder kroner i 2024. Til sammenligning mottok hele Afrika 8,4 milliarder kroner i bistand.

Dette sier Håvard Mokleiv Nygård, som er kunnskapsdirektør i Norad, til Panorama .

Hovedmålet for norsk bistand har tradisjonelt vært å bekjempe fattigdom og bidra til varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingsland, med særlig vekt på at bistanden skal komme de fattigste til gode. Dette målet støttes av ni av ti nordmenn, ifølge en undersøkelse gjort av Statistisk sentralbyrå.

Når Norge gir over 55 milliarder i bistand har det så stor støtte i befolkninga fordi folk tror pengene går til de fattigste og tror at dette er en god måte å hjelpe dem på.

Men så viser det seg at begge deler er feil.

Ukraina prioriteres over alle andre på bistandsbudsjettet, og det må legges til at den totale bistanden til Ukraina er nesten ti ganger større, nemlig 85 milliarder kroner. Ukraina er på mange måter blitt Norges klientstat, og det har ingenting med det opprinnelige formålet med bistanden å gjøre.

Norsk bistand er i ferd med å svikte sitt eget hovedmål, skriver Inge Tvedten, emeritus ved Chr. Michelsens Institutt i Panorama .

«Europa er blitt største mottaker av norsk bistand , og de fire største mottakerlandene er Ukraina, Palestina, Brasil og Indonesia. Kun 31 prosent av den landspesifikke bistanden går nå til de minst utviklede landene – et historisk lavt nivå».

«Etter tre tiår med markant nedgang i global fattigdom, særlig i Sør- og Øst-Asia, er ekstrem fattigdom nå konsentrert i Afrika sør for Sahara og i konfliktpregede regioner.

I 2024 var den samlede multi- og bilaterale bistanden til Afrika sør for Sahara på 577 milliarder kroner, hvorav Norges bidrag anslås til 7,1 milliarder. På subkontinentet lever over 460 millioner mennesker i ekstrem fattigdom».

De fattigste i Afrika får altså mindre enn ti prosent av det Norge gir til den korrupte og naziinfiserte staten Ukraina for å føre krig på vegne av NATO mot Russland.

Norsk bistand styres av utenriksdepartementet og er først og fremst et utenrikspolitisk verktøy.

Vi har tidligere pekt på at hele det norske bistandsystemet er pill råttent og at det ikke på noen måter oppnår det påståtte formålet. Det beste hadde antakelig vært å legge ned bistanden i sin nåværende form og erstatte den med samarbeidsavtaler.

Nok en gang har NRK vært på ferde, denne gangen i tospann med NAV, hvor de boltrer seg i en artikkel som er til å måpe av. Jeg skal ikke utbrodere hvorfor den er til å måpe av, men skal gi ett sentralt uttrekk fra artikkelen:

Av Terje Hansen , Foreningen lov og helse.

13. oktober 2025

– Covid-19 burde i mye større grad vært løftet frem som en forklaring på økningen i sykefraværet, mener forsker Ivar Lima i Nav. Sammen med sin forskerkollega Tobias Lunde har han undersøkt utviklingen i sykefraværet i de fleste land i Europa.
Konklusjon: noe skjedde i 2020 , året da pandemien rammet en hel verden. (min utheving)

Hvordan ser så NAV’s egne tall ut? Da må du lese vår gjennomgang av NAV’s tall, her er del 1 og her del 2 , og du kan, i tillegg til totalsykefraværet, også bite deg merke i grafene for såkalt utmattelse og luftveisinfeksjoner (del 2). Når du har lest de to delene om NAV’s egne sykefraværstall ser man her driver NRK og NAV med regelrett trylling. Man skal altså trylle frem et falskt narrativ, forkledd som fag og forskning.

Luftveissykdom:

Her er en sykefraværsgraf for fire forskjellige kategorier/diagnoser:

La oss se på kategorien «tretthet/slapphet», eller utmattelsessyndrom som noen kaller det. Dette er kategorien som hele Norge nå stort sett kaller «long covid»:

Vi sendte en henvendelse til følgende i NAV’s forskeravdeling: redaktør Åshild Male Kalstø, ansvarlig redaktør Heidi Nicolaisen, Ivar Lima (han som boltrer seg i NRK-artikkelen), Frøydis Bakken, Torunn Bragstad, Espen Steinung Dahl, Mia Danielsen, Lamija Delalic, Ragnhild Christina Ekelund, Inger Cathrine Kann, Ida Bring Løberg, Jon Petter Nossen, Kristine von Simson, Othilde Skjøstad og Johannes Sørbø.

De fleste ovennevnte har ikke noe med artikkelen i NRK eller uttalelsene til NAV-forsker Ivar Lima å gjøre, men de har fått eposten fra oss i et stakket lite håp om at det er noen i NAV som ikke vil finne seg i slik tildekking og desinformasjon som NAV og NRK her koordinerer sammen.

Her er vår henvendelse sendt den 8. oktober:

(Sitat)

Vi kunne lese denne artikkelen i NRK .

https://www.nrk.no/buskerud/okt-sykefravaer_-_-rammer-store-deler-av-europa-1.17584208

Vi finner både artikkelen til NRK og uttalelsene fra NAV smått utrolige. Vi kan blant annet lese dette i artikkelen:

«Covid-19 burde i mye større grad vært løftet frem som en forklaring på økningen i sykefraværet, mener forsker Ivar Lima i Nav.
Sammen med sin forskerkollega Tobias Lunde har han undersøkt utviklingen i sykefraværet i de fleste land i Europa.
Konklusjon: noe skjedde i 2020, året da pandemien rammet en hel verden».

(Sitat slutt)

I nærmest alt av statistikkene som finnes der ute, ikke bare i Norge, men over hele verden, ser man at det på de fleste felt ikke skjedde noe når «pandemien traff» oss i 2020. Derimot begynte det å skje dramatiske utviklinger først etter at man rullet ut vaksinen. For eks vet vi at såkalt utmattelse, generelle store luftveisproblemer og alvorlig sykdom og død, de fleste steder i verden først inntraff langt ut i 2021, og spesielt fra midten og siste halvdel av 2021, helt i perfekt korrelasjon med vaksineutrullingen.

Vi har noen spørsmål til NAV som vi trenger svar på, og spesifikt fra forsker Ivar Lima:

Spørsmål 1: Hvorfor utelater dere å si ett ord om at i NAV’s egne tall ser man generelt ingen endring eller dramatikk i 2020, mens endringene først begynner å inntre godt ut i eller mot slutten av i 2021/starten av 2022?

Spørsmål 2: Hvorfor utelater dere å si ett ord om at i NAV’s egne tall ser man at tallene spesifikt for såkalt utmattelse først begynner å skyte i været langt ut i 2021?

Spørsmål 3: Hvorfor utelater dere å si ett ord om at i NAV’s egne tall ser man at tallene spesifikt for luftveissykdom først skyter dramatisk i været i perioden 4. kvartal av 2021 og 1. kvartal 2022, i perfekt korrelasjon med at hele befolkningen hadde fått 2 doser av vaksinen sommer og høst 2021, eller 3. dose i perioden desember 2021/januar 2022?

Spørsmål 4: avsluttende og oppsummerende: hvorfor skriver dere at «noe skjedde i 2020», når deres egne tall viser at «noe skjedde i siste halvdel av 2021 «?

Vi har per 13. oktober ikke fått et eneste svar fra folkene i NAV.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.

Les også:

Se også:

Ifølge The New York Times pågikk samtalene om en mulig avtale i flere måneder, men har blitt avsluttet siden Trump avbrøt diplomatiet med Venezuela.

Av Dave DeCamp.

Antiwar.com , 12. oktober 2025.

Regjeringen til Venezuelas president Nicolas Maduro tilbød USA tilgang til Venezuelas olje, mineraler og andre naturressurser som en del av en mulig avtale for å unngå konflikt, rapporterte The New York Times fredag.

Rapporten sa at samtalene om den mulige avtalen pågikk i flere måneder, til tross for at USA økte militærpresset på Venezuela og bombet båter i Karibia, men de har opphørt siden president Trump nylig beordret sin spesialutsending, Ric Grenell, til å stanse diplomatisk innsats med den venezuelanske regjeringen.

Under den mulige avtalen var Venezuela villig til å åpne opp alle eksisterende og fremtidige olje- og gullprosjekter for amerikanske selskaper og gi fortrinnskontrakter til amerikanske virksomheter. Rapporten sa at Maduro også var villig til å gjøre andre betydelige innrømmelser angående Venezuelas forhold til andre land, inkludert å reversere strømmen av venezuelansk oljeeksport til Kina over til USA, og avslutte kontrakter med kinesiske, russiske og iranske selskaper.

Maduros regjering har også fortsatt å akseptere USAs deportasjonsflyvninger til tross for de militære spenningene. Ifølge ICE Flight Monitor, en gruppe som sporer USAs deportasjonsflyvninger, har USA siden februar deportert mer enn 10.000 venezuelanere på 58 flyvninger, inkludert ni som landet etter at USA bombet sin første påståtte narkotikabåt i Karibia, 2. september.

En tjenestemann som er kjent med saken sa til The Wall Street Journal i forrige uke, at Venezuela fortsatt hadde «et av de beste forholdene» USA har hatt angående deportasjoner.

Trump-administrasjonen har tillatt noe handel med Venezuela ved å gjeninnføre Chevrons lisens til å pumpe olje i landet i juli, men amerikanske tjenestemenn ser ut til å være fast bestemt på å eskalere. Flere medierapporter har sagt at USA nå vurderer å lansere direkte luftangrep på venezuelansk territorium, og at det virkelige amerikanske målet er regimeendring , selv om det blir forkledd som en operasjon mot narkotika.

USAs tjenestemenn har hevdet at Maduro er leder av et kartell, påstander som har blitt sterkt benektet av den venezuelanske regjeringen. Venezuelanske tjenestemenn har pekt på data som viser at mesteparten av kokainen som produseres i Colombia, ikke går gjennom Venezuela. President Trump har fremstilt den militære kampanjen i regionen som et svar på overdosedødsfall i USA, på grunn av fentanyl , men fentanyl produseres ikke i Venezuela , og det transporteres ikke gjennom landet på vei til USA.

---

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Maduro Offered the US Access To Venezuela’s Oil and Mineral Resources To Avoid War

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave.

María Corina Machado, USAs regjeringssponsede politiker, som er tildelt fredsprisen av Nobelkomiteen for å fremme en «fredelig overgang» , er en erfaren kuppleder som har oppfordret Israel til å invadere Venezuela

Av Max Blumenthal

The Grayzone , 12.oktober 2025

Nobelkomiteen har bestemt seg for å argumentere for Trumps krig mot Venezuela, og gir sin «fredspris» til Maria Corina Machado, en amerikansk regjeringsfinansiert aktivist for regimeendring, som har bidratt til å lede flere mislykkede kupp , voldelige gateopptøyer som har etterlatt mange døde, og ser ut til å ha lovet landets olje- og mineralrikdom til et konsortium av MAGA-allierte milliardærer, i bytte mot å finansiere hennes kampanje for politisk brannstiftelse.

Machado er hyllet av Nobelkomiteen for angivelig å ha forsøkt å oppnå «en fredelig overgang» i landet sitt, og har personlig appellert til Israels statsminister Benjamin Netanyahu om å lede en militær invasjon av Venezuela.

Over: Maria Corina Machados beryktede brev til Netanyahu som bønnfaller ham om å invadere Venezuela .

Ett år etter at hun oppfordret Israel til å ødelegge landet sitt, utstedte hun en proklamasjon som krevde at USA lanserer en regimeendringskrig mot Venezuela i stil med Libya.

Machado er en marionett for Marco Rubio, en kreasjon av det CIA-sponsede Gusano Industrial Complex, som har brakt voldelig terror og beleiring til ethvert latinamerikansk land som trosser Washington-konsensus om privatisering og økonomiske innstramminger, og en potensiell Pinochet i skjørt, som på voldelig vis ville ha renset ut enhver form for chavisme, hvis hun på en eller annen måte tok over Miraflores-palasset.

Over: Machado forsøker å oppildne venezuelanske medlemmer av overklassen til å ta over Carlota-flybasen i Caracas, 23. februar 2019. (foto av Max Blumenthal)

Machado har brukt år på å drive lobbyvirksomhet for USAs og EUs sultsanksjoner mot sitt eget land, noe som har resultert i bølger av migrasjon til USA, og gitt næring til den nativistiske harmen som ga opphav til Trump. Da Trump i år sendte venezuelanske migranter til en torturleir i El Salvador, tok Machado forutsigbart nok parti for Trump , den nåværende sponsoren av hennes kuppkarriere, fremfor sine egne landsmenn.

Å gi Nobelprisen til Machado gir et klart grønt lys for Trumps krig for regimeskifte mot Venezuela. Men avgjørelsen er i samsvar med komiteens rolle som et mykt maktinstrument for det vestlige imperiet. Bare husk tildelingen til Obama i begynnelsen av hans første periode, noe som ga ham uendelig legitimitet i forkant av ødeleggelsen av Libya, eskaleringen av krigene i Irak og Afghanistan, og tilretteleggingen av Gazas desimering.

Gitt at ingenting har skjedd i Machados karriere uten støtte og veiledning fra Washington, må Nobelkomiteens avgjørelse sees som et resultat av en annen vestlig operasjon – et kupp i Oslo for å bane vei for et kupp i Caracas.

---

Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:

The Nobel Prize goes to… war on Venezuela

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Se også:

Dokumentene som Washington Post har sett, viser at bekjempelse av Iran var hovedformålet med møtene mellom Israel og arabiske stater.

Av Kyle Anzalone .

The Libertarian Institute , 12. oktober 2025

Mens Israel gjennomførte et hensynsløst angrep i Gaza, som ble bredt fordømt av arabiske stater, møtte lederne for flere Gulf-stater Tel Aviv for sikkerhetsdiskusjoner, arrangert av USA. USA jobbet for å bygge en anti-iransk blokk.

Washington Post rapporterte på lørdag at de hadde fått tak i dokumenter som viser: «I løpet av de tre siste årene, tilrettelagt av USA, kom høytstående militære embetsrepresentanter fra Israel og seks arabiske land sammen for planleggingsmøter i Bahrain, Egypt, Jordan og Qatar» .

USA, Qatar, Bahrain, Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater deltok i øktene.

Et av disse møtene fant sted på Al-Udeid Air Base i Qatar. I forrige måned forsøkte Israel å drepe Hamas-ledere i Qatar. Mens angrepene bommet på sine tiltenkte mål, ble en qatarsk sikkerhetstjenestemann drept.

Angrepene forårsaket en betydelig rift i forholdet mellom USA, Israel og Qatar som president Donald Trump har forsøkt å reparere. Trump meglet i en samtale mellom Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Qatars leder. I tillegg signerte Trump en utøvende ordre som lover Qatar militær støtte hvis landets suverenitet blir krenket.

Planleggingsøktene begynte i 2022, men fortsatte etter at det israelske angrepet begynte i Gaza. De arabiske statene som deltok på møtet, har offentlig erklært at Israel gjennomfører et folkemord på stripen.

Møtene var ment å forbli private, og deltakerne erkjente at planleggingsmøtene ikke ville resultere i en allianse.

Dokumentene som The Post har sett, viser at bekjempelse av Iran var hovedformålet med møtene mellom Israel og arabiske stater. I dokumentene beskriver en amerikansk tjenestemann Iran og landets allierte i regionen som «ondskapens akse» .

USA tar sikte på å øke evnen til å skyte ned iranske missiler og droner over Midtøsten. Under 12-dagerskrigen skjøt USA ned iranske missiler rettet mot Israel over arabiske stater, inkludert Jordan.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

US Secretly Worked to Expand Israeli, Arab Security Ties During Gaza Genocide

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

I den internasjonale storpolitikken foregår det ting som vanligvis er skjult for folk flest, og som de systemlojale mediene ikke nevner. Norsk Syria-politikk tåler ikke dagslys.

Terje Alnes.

Det var nærmest uvirkelig å se innslaget på Dagsrevyen 22. september , der Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide møtte Syrias terroristpresident Al-Jolani, han som nå kalles Ahmad Hussein al-Sharaa, i New York. For 9 måneder siden hadde han en dusør på 10 millioner dollar på seg fordi han i årevis var aktiv islamistisk terrorist i ISIS i Irak og som leder for al-Nusra-fonten, Al-Qaidas filial i Syria. Men her var han altså i New York for å delta på åpningen av FNs generalforsamling.

For første gang på nesten 60 år fikk en syrisk « president » slippe inn i USA. Syria har nemlig vært nektet å møte i FN siden 1967, fordi USA og Israel har satt foten ned. Hverken Hafez eller Bashar al-Assad skulle få en talerstol, men isoleres fra det internasjonale samfunnet. Terroristen er nå åpenbart en del av « det gode selskap », for i NYC ble han avbildet sammen med bl.a. Donald Trump og Volodymyr Zelensky.

Det er greit å få billedbevis på at Al-Qaida kjempet « på vår side» i Syria. Det ble allerede slått fast i 2012, da WikiLeaks lekket en epost som USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan sendte til daværende utenriksminister Hillary Clinton. Vi kan spørre: Hvor mange har Al-Jolani drept? Hvor mange har han kappet hodet av? Dette er det uhørt å ta opp i dag, når Jonas Gahr Støre på Dagsrevyen snakker om å investere norske penger for å bygge opp igjen Syria.

Det er absolutt på sin plass å minne om at norske borgere er dømt i norsk rettsvesen for å sin deltakelse i terrororganisasjoner i Syria. Den mest kjente saken er den med de to søstrene fra Bærum, den ene bare et barn på 16 år da hun reiste, som i januar ble dømt til fire og to års fengsel for deltakelse i IS . Dommen falt samme uke som utenriksminister Espen Barth Eide, som den første vestlige utenriksministeren, reiste til Damaskus for å hilse på terroristen Al-Jolani i presidentpalasset!

Det er grunn til å føle på en politisk utløst kvalme over dette hykleriet. Er det ikke egentlig på sin plass å kreve amnesti til de terrordømte norske statsborgerne, nå som våre regjeringsmedlemmer omfavner « det nye Syria » ledet av tidligere IS og Al-Qaida folk?

På Dagsrevyen sa Støre at han forventet at det nye regimet skulle respektere menneskerettighetene, at det skulle gjennomføre reformer og avholde valg. Er Støre blind og døv for alle meldinger om drap og overgrep mot Syrias religiøse minoriteter som har tikket inn siden det nye regimet kom til makten?

FNs Syria-kommisjon publisert en rapport i august der den meldte om omfattende og systematisk vold mot syriske minoriteter . Volden var primært rettet mot alawittiske samfunn og kulminerte i massakrer i begynnelsen av mars, med drap, tortur og umenneskelige handlinger knyttet til behandlingen av døde, omfattende plyndring og brenning av hjem, noe som førte til at titusenvis av sivile ble fordrevet. Noen av disse grufulle handlingene ble filmet og spredt på sosiale medier, sammen med opptak av sivile som ble mishandlet og ydmyket.

5. oktober ble det riktig nok avholdt et valg i Syria , men hvilket « valg » var dette? Det ble valgt en forsamling som skal gi råd til presidenten, altså et falskt parlament uten politisk makt, og der attpåtil en stor andel av medlemmene allerede var håndplukket av Al-Jolani selv. Dette er selvsagt ikke en handling som tilfredsstiller noen internasjonale standarder for frie og rettferdige valg. Men kanskje nok til at Støre kan si at Syria er på rett vei?

Sannheten er at vestlige imperialistmakter, der Norge inngår, i samarbeid med USA-lojale Gulf-stater, brøt folkeretten og bidro aktivt i « borgerkrigen » som til slutt felte Assad. Fredsprisvinner Barack Obama ga CIA tillatelse til å bevæpne Syrias opprørsgrupper i 2013, og gruppene fikk penger, våpen og opplæring. Mange av våpnene havnet til slutt i hendene på ekstremistiske grupper, blant annet al-Qaida, og bidro til fremveksten og styrkingen av IS. Tusenvis av syriske opprørere og fremmedkrigere fikk utstyr og våpentrening gjennom programmet.

Det er ellers lite kjent at Stortinget, på et lukket møte i den utvidede forsvars- og utenrikskomitéen i juni 2016, bestemte at 60 norske spesialsoldater skulle sendes til Jordan for å drive militær opplæring av syrere , nærmere bestemt den syriske militsen « New Syrian Army ». Militsen hadde allerede fått opplæring og blitt utstyrt med avanserte våpen av CIA. Dette var en av de utallige militsene som USA bevæpnet og finansierte, og som inngikk i det som mest korrekt kan kalles en amerikansk proxy-hær i Syria. Her ga Norge altså et aktivt militært bidrag for å felle Assad, stikk i strid med folkeretten.

I tillegg til militær støtte stilte Norge seg bak det omfattende sanksjonsregimet mot Syria. I november 2022 kom FNs spesialrapportør med en rapport som sa at «opprørende» vestlige sanksjoner mot Syria «kveler» millioner av sivile og «kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten».

I rapporten kan vi lese at « Sanksjonene har ødelagt statens evne til å svare på befolkningens behov, spesielt de mest sårbare, og 90 % av folket lever nå under fattigdomsgrensen » … «Jeg er slått av den gjennomgripende virkningen på menneskerettighetene og den humanitære virkningen av de ensidige tvangstiltakene som er pålagt Syria, og den totale økonomiske og finansielle isolasjonen til et land hvis folk sliter med å gjenoppbygge et liv med verdighet, etter den tiår lange krigen», skrev FNs spesialrapportør.

Så lenge sanksjonene ikke var godkjent av FNs sikkerhetsråd var de ulovlige i henhold til internasjonal rett. Det var likevel ikke til hinder for at den norske regjeringen stilte seg bak dem. Men de tjente formålet, å angripe Assad-regimet indirekte, ved å pine og sulte ut befolkningen.

Nå styres Syria av en vestlig marionett, som bare kontrollerer rundt en tredjedel av det som var Syrias territorium, mens Israel, Tyrkia og USA (i samarbeid med kurdere) kontrollerer resten. Norsk Syria-politikk tåler rett og slett ikke dagslys.
___________
Se Medieovervåkerne i samtale med Rita Koefoed Khairbek, syrisk alawitt bosatt i Norge.

Terje Alnes kommer på Mot Dag-konferansen. Kommer du? Meld deg på her .