Kampene mellom Pakistan og Afghanistan har blusset kraftig opp i oktober 2025. Langs den historisk konfliktfylte Durand-linjen meldes det om tunge trefninger, artilleriild, luftangrep og påstander om erobring av grenseposter. Begge sider hevder å ha påført motparten store tap. Dette er den mest alvorlige grensekonflikten mellom landene på flere år.

Arnt Remy Åvik-Langstrand.

Etter rapporter fra Patrick Lancaster og åpne kilder.

En eksplosjon av vold ved Durand-linjen

Den uavhengige frontlinjejournalisten Patrick Lancaster har publisert videoopptak, geolokaliserte bilder og analyser fra fronten, hvor han skiller mellom hva som kan dokumenteres og hva som foreløpig er påstander.¹

Strategiske sektorer i kamp

De mest intense kampene foregår i fire grensesektorer:

Torkham / Nangarhar – Hovedgrensepunktet mellom landene, en strategisk korridor for handel og militære forflytninger.

Kurram – Fjellterreng med flere tradisjonelle infiltrasjonsruter.

Waziristan – Historisk kjerneområde for geriljaaktivitet.

Tilgrensende belter – områder hvor Taliban har hatt sterk tilstedeværelse siden 2021.

Ifølge Lancaster er det nettopp i disse sonene at Taliban har sendt inn forsterkninger, blant annet med amerikanskproduserte Humvees og MRAP-kjøretøy — en arv fra USAs tilbaketrekning fra Afghanistan i 2021.²

Luftangrep og artilleri: Pakistan trapper opp

Pakistanske kilder bekrefter at artilleri og luftstyrker er satt inn mot Taliban-stillinger inne i Afghanistan.³ Ifølge Islamabad er dette «målrettede gjengjeldelser» mot væpnede grupper som angivelig har utført angrep inne på pakistansk territorium.

Afghanske kilder hevder derimot at pakistanske fly har gjennomført uprovoserte angrep mot grenseposter og sivile områder. Taliban påstår at de har aktivert luftforsvar og brukt Stinger MANPADS. Disse påstandene er ikke uavhengig bekreftet.⁴

Informasjonskrigen: Tallene spriker dramatisk

Tapstallene fra de to sidene er diametralt forskjellige:

Taliban hevder å ha drept 58 pakistanske soldater og tatt flere poster.⁵

Pakistan hevder 23 egne soldater drept, men over 200 Taliban-krigere drept i gjengjeldelsesangrep.⁶

Ingen av tallene er verifisert av uavhengige observatører. Lancaster påpeker i sin rapport at “mye av informasjonen er psykologisk krigføring — det som kan dokumenteres er ødelagte utposter og transportkolonner, ikke tallene som kastes i mediene”.

Våpenhvileforsøk — og rask gjenopptakelse av kampene

Etter påtrykk fra eksterne aktører, inkludert Qatar og Saudi-Arabia, ble det rapportert en midlertidig pause i kampene.⁷ Denne holdt imidlertid bare kort tid — skuddveksling og artilleriangrep ble gjenopptatt nesten umiddelbart.

Dette tyder på at begge sider står fast i sine posisjoner, og at ingen av dem ønsker å fremstå som svak i en konflikt hvor ære, territorium og maktbalanse står på spill.

Humanitære konsekvenser

Tusenvis av sivile har allerede flyktet fra grenseområdene, særlig i Kurram og Nangarhar. Lokale handelsruter er stengt, og humanitær bistand hindres i å krysse grensen.⁸ Dette er et område der fattigdom og svak infrastruktur fra før gjør befolkningen ekstremt sårbar.

Grensen mellom Pakistan og Afghanistan har aldri vært en stabil frontlinje — men nå beveger den seg farlig nær å bli en åpen krigssone.

En eksplosiv blanding av geopolitikk

Denne konflikten må forstås i en bredere geopolitisk ramme:

Taliban beskyldes for å huse militante grupper som Tehrik-i-Taliban Pakistan (TTP).

Pakistan beskyldes på sin side for å støtte fraksjoner som underminerer Taliban-regimet.

Begge sider bruker informasjonskrig og psykologisk påvirkning for å forme opinionen.

Regionale stormakter — inkludert India, Iran, Qatar og Saudi-Arabia — følger utviklingen tett.

En full eskalering kan åpne for nye frontlinjer i regionen — i verste fall med stor innblanding fra eksterne makter.

Patrick Lancaster: Frontlinjerapportering uten filter

Patrick Lancaster er kjent for sin uavhengige rapportering fra konfliktsoner i Øst-Europa og Asia. Hans metode bygger på geolokalisering av videoer, sammenstilling av vitnesbyrd og tydelig skille mellom dokumenterte fakta og udokumenterte påstander.⁹

I denne rapporten dokumenterer han bevegelser av Taliban-forsterkninger, ildgivning fra pakistanske artillerienheter og sporadiske luftangrep. Han understreker at mange av partenes påstander ikke lar seg bekrefte i skrivende stund.

Konklusjon: En kruttønne i hjertet av Asia

Grensekonflikten mellom Pakistan og Afghanistan er mer enn en lokal trefning. Den er et uttrykk for en dyp og langvarig maktkamp som nå kombineres med moderne militærteknologi, informasjonskrig og global interessepolitikk.

Lancasters rapport gir oss et sjeldent, usminket innblikk i hva som faktisk skjer på bakken — ikke bare hva diplomatene sier i FN-saler.

Hvis kampene fortsetter, kan denne konflikten få alvorlige følger for hele regionens stabilitet. Spørsmålet er ikke lenger om — men hvor raskt de regionale stormaktene vil bli trukket inn.

Fotnoter

1. Patrick Lancaster, Frontline Report: Pakistan–Afghanistan Border War, publisert oktober 2025.

2. U.S.-made vehicles documented in Taliban convoys, Lancaster videoanalyse, oktober 2025.

3. Reuters, “Pakistan closes border with Afghanistan following exchanges of fire,” 12.10.2025.

4. The Guardian, “Heavy clashes erupt along Pakistan-Afghanistan border,” 11.10.2025.

5. AP News, “Taliban claims 58 Pakistani soldiers killed,” 12.10.2025.

6. Financial Times, “Pakistan retaliates against Taliban border attacks,” 12.10.2025.

7. Al Jazeera, “Qatar and Saudi Arabia involved in ceasefire talks,” 12.10.2025.

8. Reuters, “Thousands flee after clashes resume,” 12.10.2025.

9. Patrick Lancaster, metodebeskrivelse i tidligere rapporter (Donbass 2022–2024).

USA har bistått Kiev med å utføre droneangrep på energianlegg i Russland de siste månedene, rapporterer Financial Times, med henvisning til ikke navngitte amerikanske og ukrainske tjenestemenn.

Amerikanske tjenestemenn har tidligere ikke lagt skjul på at de deler data med Kiev, men har aldri bekreftet at de er involvert i angrep mot Russlands energiressurser.

Da Kreml-talsmann Dmitrij Peskov ble spurt tidligere i oktober om Washingtons mulige rolle i Kievs angrep dypt inne i russisk territorium, sa han at det var «åpenbart» for Moskva at «all NATO- og amerikansk infrastruktur brukes til å samle inn og videreformidle etterretning til ukrainsk side».

Financial Times skrev i en artikkel på søndag at Washington begynte å dele disse dataene etter en samtale mellom USAs president Donald Trump og Ukrainas Vladimir Zelenskyj i midten av juli, der Trump angivelig spurte sin samtalepartner om Kiev kunne angripe Moskva med amerikansk leverte langtrekkende våpen. Det hvite hus hevdet senere at Trump «bare stilte et spørsmål, ikke oppmuntret til ytterligere drap».

Ifølge kildene bruker Ukraina amerikansk etterretning til å planlegge ruter og høyder for dronenes kurs, og til å velge det beste tidspunktet for angrepene.

De ikke navngitte tjenestemennene hevdet at amerikanerne også har satt målprioriteringer for Kiev. En av kildene hevdet imidlertid at ukrainerne valgte stedene selv og deretter fikk data fra USA.

Washington ser de ukrainske angrepene på energianleggene som et «instrument» for å skade Russlands økonomi og presse dem til en diplomatisk løsning på konflikten, fortalte en av tjenestemennene til FT.

Russlands president Vladimir Putin sa tidlig i september at Moskva har tolerert ukrainske angrep mot sivil infrastruktur i Russland «for lenge», og at de ikke vil gjøre det lenger. Intensiveringen av russiske missil- og droneangrep på Ukraina de siste ukene har ført til store strømbrudd i hovedstaden Kiev og andre byer.

SDF blir sett på som et forbilde av deler av den vestlige venstresida. De bør merke seg at den kurdiske organisasjonen nå har avtalt med Al-Qaidas tidligere leder i Syria om å integrere seg i hans styrker. Denne meldinga er hentet fra The Cradle.

Av Nyhetsdesken i The Cradle.

Sjefen for de kurdiskledede syriske demokratiske styrkene (SDF) sa i en tale til gruppas krigere, at den kurdiske militsens integrering i Syrias nye militære styrker vil finne sted «snart», noe som bekreftet positive forhandlinger med Damaskus i etterkant av den nylige oppblussingen mellom de to sidene.

«SDF vil bli en sterk del av den nye syriske hæren. I løpet av de kommende dagene vil vi, som SDF-kommando, sende en delegasjon til det syriske forsvarsdepartementet i Damaskus for å implementere avtalen fra 10. mars. Prosessen med SDFs integrering i den syriske hæren vil begynne», sa Abdi.

«I det nye Syria, i tillegg til SDFs integrering i den syriske nye hæren, vil også våre antiterrorstyrker (YAT) spille en ny rolle. Arbeidet deres vil ikke være begrenset til Nordøst-Syria, men vil være landsdekkende. De vil samarbeide med andre enheter i den syriske hæren. Vi tror at erfaringen YAT har fått de siste 11 årene med kamp mot terrorisme vil spille en ledende rolle i den nye prosessen i kampen mot terrorisme, ISIS, over hele Syria, snarere enn bare i Nordøst-Syria», la SDF-kommandanten til.

«Syria går gjennom en ny situasjon. Et nytt Syria blir etablert etter Baath-regimets kollaps. En ny hær blir etablert i Syria. Vi, som en hovedstyrke som spilte en betydelig rolle i å beskytte Syria, krigen mot terror og beskytte vårt folk, vil også delta i prosessen med å etablere en ny syrisk hær», sa han videre, og understreket at SDF vil spille en «nøkkelrolle».

Abdi sa i et separat intervju med Ronahi TV at samtalene var «positive», men presiserte at ikke alle problemene er løst. «Vi har startet en dialog og vil fortsette å snakke».

Han sa også at den syriske presidenten og tidligere al-Qaida-lederen Ahmad al-Sharaa var «mer åpen» om integreringen, og la til at begge sider er enige om et «desentralisert Syria».

Abdi hevdet at utenlandske makter ikke burde blande seg direkte inn i denne prosessen, men erkjente at «Tyrkia kan spille en positiv rolle» i å nå en løsning, og understreket at en løsning i Syria «er vanskelig uten Tyrkias deltakelse».

Det har vært måneder med spenninger mellom SDF og den syriske regjeringen på grunn av en avtale som ble undertegnet i mars, som krever at den USA-støttede kurdiske gruppen integreres i Damaskus’ styrker.

De to sidene er uenige om gjennomføringen av avtalen, spesielt SDFs ønske om å forbli under kurdisk kommando og gå inn i hæren som en blokk i stedet for å oppløses og verneplikte seg.

Tyrkias stedfortreder, koalisjonen til den syriske nasjonalhæren (SNA), ble innlemmet i Syrias militære etter at den tidligere syriske presidenten Bashar al-Assads regjering falt i fjor. Disse tyrkiskstøttede, ISIS-tilknyttede styrkene har vært i konflikt med SDF i årevis og er ansvarlige for krigsforbrytelser mot kurdiske sivile i Nord-Syria.

SDF består hovedsakelig av Folkets beskyttelsesenheter (YPG). YPG er den syriske grenen av Tyrkias fiende, Kurdistans arbeiderparti (PKK).

Gruppen er også kjent for å bestå av kvinnelige krigere. Det er uklart hvor godt dette vil passe inn hos de ekstremistiske styrkene som utgjør den syriske hæren.

Den tyrkiske hæren, som okkuperer Syria og har operert mot SDF tidligere, kan være i ferd med å forberede seg på en ny kampanje, sa Sharaa forrige måned.

Sharaa advarte om at Tyrkia «kan handle militært hvis full integrering ikke oppnås innen desember».

I slutten av mai advarte Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan SDF om å «slutte å nøle» og integrere seg med den syriske hæren.

Tyrkia trener for tiden Syrias nye ekstremistdominerte militære.

Tidligere denne måneden brøt det ut harde kamper mellom SDF og den syriske hæren nær Aleppo. En våpenhvile ble raskt inngått, men trefningene har fortsatt.

Det USA-støttede SDF er ikke representert i Syrias regjering. De er en del av en kurdiskledet, de facto «autonom» administrasjon i landets nord og øst.

The National rapporterte 17. august at Damaskus samler en styrke på 50.000 for å erobre Deir Ezzor og Raqqa fra SDF.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle .

Når fredsprisen blir brukt som segl på en forhåndsskapt fortelling, slutter den å være et moralsk kompass og blir i stedet en stempelpute for makt. Tildelingen vi nå har vært vitne til “forklarer” Venezuela for oss i sort-hvitt: “frihet” på den ene siden, “tyranni” på den andre.

Bjarne Berg Wig.

Publikum får applauslinjene, kulissene: kontrakter, sanksjoner, finansmekanismer og gamle doktriner, forblir ute av syne. Slik produseres samtykke. Og fredsprisen, som skulle være en korreks, ender som legitimering.

La oss rive i kulissene. Venezuela er ikke først og fremst en moralsk fortelling, men en geostrategisk realitet med verdens største oljereserver, betydelige gull- og mineralforekomster og en nøkkelposisjon i USAs tradisjonelle “bakgård”. Fra tidlig 2000-tall har Washingtons politikk vekslet mellom åpen regimeendringsstrategi og “maksimalt press”, finansielle blokader, sekundærsanksjoner, beslag av statlige verdier og juridiske påfunn som gir opposisjonelle de facto kontroll over utenlandske eiendeler. Kall det økonomisk beleiring med humanitær retorikk. Resultatet er forutsigbart: valutaen kollapser, inntekter tørker inn, importkanaler brytes, og den sosiale smertekontoen sendes, ikke til politikerne, men til befolkningen.

At slike virkemidler markedsføres som “ikke-voldelige” er en språklig tryllekunst. Sanksjoner rammer sykehus, strømnett, vannrensing, matimport og medisintilgang. De skaper politisk avhengighet, driver folk på flukt og inn i svarte markeder, og gir opphav til nettopp den korrupsjonen man hevder å bekjempe. Når en fredspris tildeles innenfor denne dramaturgien, blir prisen et moralsk dekke over realpolitikk: den renvasker kollektiv avstraffelse som “kamp for demokrati”.

Vi har sett det samme språket brukt i andre konflikter, mest åpenbart i Gaza, der en okkupasjonsmakt kaller sin egen ødeleggelse av et folk for “selvforsvar” og “vern av demokratiske verdier”. At slike narrativer aksepteres i den vestlige hemisfæren, skyldes ikke fravær av kunnskap, men et moralsk hierarki: lidelsen til dem som står utenfor den vestlige sivilisasjonsfortellingen, regnes som en nødvendig kostnad for å bevare dens selvbilde.

Det neste laget av bedrag er institusjonelt. Den globale finansarkitekturen, fra sanksjonsregimet rundt dollaren til Verdensbankens og IMFs økonomiske dogmer, definerer hva som er “ansvarlig” økonomisk adferd. Latin-Amerika kjenner mønsteret: betingelser, privatisering, “reformer” som prioriterer kreditorer fremfor pasienter, og et målesett hvor “suksess” betyr markedsåpning snarere enn materielle forbedringer for de fattigste. Venezuela brøt med dette regimet, delvis av ideologiske grunner, delvis av konflikt. Responsen ble ikke dialog om alternative utviklingsmodeller, men strupegrep. Når prisvinnere hylles for å “gjeninnføre normalitet”, betyr det ofte å bringe landet tilbake innenfor en finansorden der Washington, London og multilaterale institusjoner setter rammene. Fredsprisen blir da et symbolsk godkjentstempel for en politisk-økonomisk restitusjon, ikke nødvendigvis for fred.

Mediene spiller sin velkjente rolle. Norske redaksjoner, som i beste fall jobber under tidspress og i verste fall kopierer engelskspråklige nyhetsrammer, serverer oss en dramaturgi med klare helter og skurker. Vi får detaljene om “valg” og “valgobservasjon” når det passer narrativet, men sjeldnere de tekniske detaljene om frossede kontoer, tapte oljeinntekter, overtakelsen av statsselskap i utlandet, forsikringsboikotter, fraktforbud og hvordan OFAC-regler tvinger banker i tredjeland til å adlyde. Vi får ansikter, ikke tall, moralske posisjoner, ikke systemanalyse. Og slik blir “sannhet” et sett med riktige ord, ikke en redelig kartlegging av årsakskjeder.

(Norske medier, spesielt mindre redaksjoner, baserer seg i stor grad (70–80%) på nyhetsbyråer som Reuters, Associated Press (AP) og Agence France-Presse (AFP) for utenriksstoff. Kilde: Reuters Institute Digital News Report.)

Legg så til psykologien. Vestlige ledere og kommentatorer opererer ofte med en renskåret speiling: “Vi” begår strukturelle feil, men for “de andre” er feilene moralske. Når “vi” bruker sanksjoner, er det “press” for “verdier”, når “de” rasjonaliserer nødtiltak, er det “undertrykkelse”. Dette er splitting og projeksjon i politisk språkdrakt. En fredspris som appluderer den “riktige” side av dette speilet, sementerer en identitet: Vi er de gode, våre metoder er nødvendige, og deres lidelse skyldes deres ledere, aldri våre grep om halsen.

Vi må også snakke om dørvaktene: stater, tenketanker, “uavhengige” NGOer og diasporaaktører finansiert gjennom programmer som ikke er nøytrale. Når prisvinnere eksplisitt takker USA-administrasjoner, vestlige regjeringer og “demokratiske nasjoner” for støtte, forteller det noe om maktaksene prisen skriver seg inn i. Det betyr ikke at opposisjonelle stemmer er illegitime, tvert imot, de er en del av ethvert samfunns pluralisme, men det betyr at en fredspris i en slik kontekst ikke er en ren dom over demokratiske dyder. Den er en erklæring om hvilken geostrategisk løsning man ønsker: en økonomisk re-integrasjon på vestlige premisser, smurt med moralsk språk.

Norge står ikke utenfor. Vi kler oss i meglingsmyten, “den lille humanitære stormakten”, mens vår energipolitikk, finanskapital og transatlantiske orientering gjør oss forbløffende bekvemme med at oljepriser, shipping og sanksjonsregimer gir oss gevinster andre betaler for. Fredsprisen har flere ganger fungert som symbolpolitikk som bekrefter vår egen selvfortelling. I stedet for å fungere som en nådeløs målestokk på ikke-vold, rettferdighet og folkerett, har komiteen i perioder valgt prisvinnere som passer inn i en verdenskartlegging der stormaktenes interesser rammes inn som universelle verdier.

Hva ville en sannferdig tilnærming kreve? At vi begynner med årsakene, ikke med ansiktene. At vi skiller mellom intern venezuelansk maktkamp, full av reelle brudd, overgrep og feil, og ekstern økonomisk krigføring som forverrer alle konflikter. At vi kartlegger de konkrete mekanismene: hvilke kontoer er frosset, hvilke kontrakter er blokkert, hvilke forsyningslinjer er hindret, hvilke skip er stoppet, hvilke forsikringsselskaper tør ikke tegne kontrakter, hvilke domstoler legitimerer beslag. At vi spør hva “fred” betyr for moren som ikke får antibiotika til barnet sitt, eller for arbeideren som mister lønn fordi oljeinntektene ikke når statskassen.

I dypet handler dette om sannhetens økonomi. Hvem finansierer fortellingen, hvem tjener på “løsningen”, og hvem bærer kostnaden mens applausen runger i Oslo? Når en prisvinner dediserer æren til vestlige ledere som har frontet sanksjoner, er signalet ikke tvetydig: prisen er blitt et instrument i en maktlogikk som krever underkastelse før den tilbyr “normalisering”. Det er ikke fred. Det er seier med et fredstegn over.

Den ubehagelige, men nødvendige, konklusjonen er at denne fredsprisen ikke først og fremst legitimerer demokrati, den legitimerer en orden. Den hvitvasker en strategi hvor økonomisk kvelertak pakkes inn som humanitær omsorg, og hvor hele folk reduseres til statister i “vår” moralske fortelling. Om vi mener alvor med fred, må vi slutte å forveksle korrekt symbolbruk med rettferdig praksis. «𝑮𝒖𝒅 𝒃𝒆𝒇𝒂𝒍𝒆𝒓 𝒓𝒆𝒕𝒕𝒇𝒆𝒓𝒅𝒊𝒈𝒉𝒆𝒕 𝒐𝒈 𝒔𝒂𝒏𝒏𝒇𝒆𝒓𝒅𝒊𝒈𝒉𝒆𝒕», det er et krav som ikke lar seg tilfredsstille av høytidelige taler alene. Fred uten rettferdighet er teater, og i Venezuela har teppet vært nede altfor lenge.

---

Les også:

Dette er 255. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

2. oktober

Indiske TFI Global hevder at russisk kultur vinner fram i Ukraina til tross for Zelenskys sensur og antirussisk vestlig propaganda.

Seinere samme dag:

Frankrike har kapret et russisk skip, som befant seg i internasjonalt farvann.

Dette kan Russland velge å se på som en krigshandling. Men jeg håper det blir løst på en annen måte. Som da Storbritannia kapret et iransk skip for noen år siden. Iran svarte da med å kapre et britisk skip og siden har ikke britene kapret flere iranske skip.

Seinere samme dag:

Zelensky hyller den nå døde ukrainske nazisten Andrey Parubiy. Parubiy ble skutt og drept i Lviv tidligere i år av en mann som sa han gjorde det «av hat mot regjeringen», ifølge RT. https://www.rt.com/russia/625707-zelensky-declares-assassinated-nazi-hero/

Her er Parubiy avbildet med Jens Stoltenberg:

https://www.facebook.com/photo/?fbid=10161514067930952&set=pcb.10161514068770952

Wikipedia om Zelensky og Stoltenbergs nazist:

«I 1991 grunnla han Det ukrainske sosialnasjonale partiet (SNPU) sammen med Oleh Tyahnybok. Partiet kombinerte radikal nasjonalisme med nynazistiske trekk og symboler, inkludert navnet og det Wolfsengel-lignende skiltet. Ifølge The Jewish Chronicle begrenset partiet medlemskapet til etniske ukrainere, og var basert på Hitlers fascistiske ideologi».

Seinere samme dag:

Aftenposten mener at vi bør synes synd på provokatøren og krigshisseren Jens Stoltenberg fordi han følte «avmakt».

«Aller helst burde vi ha gitt omfattende militær støtte etter annekteringen av Krim i 2014. I beste fall kunne det ha forhindret invasjonen åtte år senere».

Det var NATOs stadige opprustning av marionettene i Ukraina og deres krigføring mot Russland som førte til at Russland til slutt invaderte. Tidligere har Jens sagt at NATOs væpning av Ukraina mellom 2014 og 2022 var på et betydelig nivå. Andre har sagt at støtten da var så omfattende at Ukraina hadde Europas nest sterkeste hær, etter Russland, på det tidspunktet Russland invaderte. Og etter Tyrkia, hvis man regner Tyrkia som et europeisk land.

«Han vil at Norge på sikt tar opp samtalene med Russland igjen». Da må du be Russland om tilgivelse, Jens.

Seinere samme dag:

Bildet er fra NRKs helteportrett av Jens Stoltenberg, som tross alt er temmelig avslørende. Følg link: https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/10161514349625952

Det første bildet viser at Jens prøver å overbevise Zelensky om at han kan vinne krigen. Han presser altså Z til å krige videre.

Det andre viser at Jens sier at det er lettere å presse små land til å krige enn store, mens det tredje viser et løfte om NATO-støtte «så lenge det kreves». Det fjerde og siste viser at Stoltenberg innrømmer at han lover ting han ikke er sikker på om NATO kan klare å oppfylle.

De tre første bildene er fra den første episoden mens det fjerde er fra den siste av de tre episodene. Nå som vi vet hvor mye positiv medieomtale denne filmen har fått, først som kinofilm og så som TV-serie, er det ikke rart at ingen har pekt på det jeg har omtalt her?

Her Medieovervåkerne om «Supermann Stoltenberg»:

Seinere samme dag:

«Jeg er sikker på at vi vil vinne, rett og slett fordi våre verdier er overlegne».

Når man sier slikt er man høy på seg sjøl. Her Jens Stoltenberg til Dagens Næringsliv i 2015.

Seinere samme dag:

Nå er det nødvendig å følge Victor Orban på X, da han er en av få europeiske statsledere som ikke vil ha krig og derfor snakker sant om de som vil ha det.

«EU ønsker krig for å kunne pålegge medlemstatene en felles gjeld og ta mer makt, og frata medlemslandene kompetanse. Våpenindustrien ønsker krig for profitt. I mellomtiden ønsker mektige lobbyer å utnytte krigen for å utvide sin innflytelse. Til syvende og sist prøver alle å lage sitt eget måltid på dette bålet».

«København, dag to. Situasjonen er alvorlig. Krigsforslag ligger på bordet. De ønsker å overlate EU-midler til Ukraina. De prøver å fremskynde Ukrainas medlemskap med alle slags juridiske triks. De ønsker å finansiere våpenleveranser. Alle disse forslagene viser tydelig at EU-lederne ønsker å gå til krig.

Jeg vil stå fast ved den ungarske posisjonen, men dette toppmøtet beviser også at de kommende månedene vil handle om krigstrusselen. Vi trenger støtte fra hele vårt politiske fellesskap og fra alle ungarere som lengter etter fred» .

«Brussel har valgt en strategi der Russland skal slites ut gjennom endeløs krig. Dette betyr å pøse milliarder inn i Ukraina, ofre Europas økonomi og sende hundretusenvis til å dø ved fronten.
Ungarn avviser dette. Europa må forhandle om fred, ikke endeløs krig» .

Til Polens statsminister Tusk sa Orban:

«Kjære statsminister Donald Tusk.

Russland er i krig. Ukraina er i krig. Ungarn er ikke det. Jeg forstår at du står fast på Ukrainas side. Vennligst forstå at vi står fast på Ungarns side.

Spørsmålet ditt er hvem som vil vinne krigen mellom Russland og Ukraina. Mitt spørsmål er hvordan vi kan avslutte krigen, redde titusenvis av liv og sørge for sikkerhet for ungarere.

Du søker å vinne en krig du tror er din. Jeg vil sørge for at freden råder».

Seinere samme dag:

Lene Wetteland er en av de statslønnede propagandistene i Helsingforskomiteen Og det er slike ‘eksperter’ NATO-kringkasteren NRK liker.

Under dagens Dagsnytt 18 hevdet hun at det kun er Russland som prøver å påvirke Ukrainas politikk, noe som er rent hykleri, da USA/NATO/EU har hatt langt mer innflytelse på Ukrainas politikk siden kuppet i 2014. Derfor er det sjølsagt også feil å si i at Ukraina er en sjølstendig stat.

Russland er absolutt motstander av at Ukraina skal bli med i NATO, men aksepterte tidligere at Ukraina kunne bli med i EU. Men ikke nå som EU militariseres nesten som om EU tar sikte på å bli det nye NATO.

Det var snakk om EU-medlemskap for Ukraina i 2013, påsto Wetteland også. Men det var det ikke. Det var kun snakk om en avtale som EU prøvde å presse på Ukraina, men som var for dårlig, slik at Ukraina da avviste den.

Men i 2014, etter kuppet, skaffet USA/NATO/EU seg et regime som ville ha både NATO og EU-medlemskap. Om det snakket Wetteland sant. Så hvorfor ble ikke Ukraina med i NATO og EU da? Fordi knapt noen i EU ville ha det fattige og korrupte landet som medlem.

Men hvorfor er det da så påtrengende at Ukraina skal bli med i EU nå som det er krig? Her er det flere muligheter, men siden EU nå militariseres kan det være mange som tenker at EU er en reserverløsning, i og med at det ikke er tilstrekkelig vilje til å ta Ukraina med i NATO. Det ville også ha vært i strid med NATOs bestemmelse om ikke å ta med land som er i krig eller har uavklarte grenser til andre land.

Seinere samme dag:

På Dagsrevyen mente Jonas Gahr Støre, som er statsminsister i et land der folket har sagt nei til EU to ganger, at Ukraina må bli med i EU og at Orban/Ungarn går for langt når de bruker sin vetorett til blokkere for at Ukraina blir med. Kan du svare på hvorfor det er så viktig at Ukraina blir med akkurat nå, Støre?

Jeg svarer for Støre: Han er motivert av at Ukraina i EU vil stå sterkere i krigen mot Russland.

Og hvorfor ivrer NATO-kringkasteren NRK for at Ukraina skal bli med  i EU? Av samme grunn.

Jeg tror ellers ikke det er riktig at Ungarn er det eneste EU-landet som sier nei til Ukraina i EU, slik NRK hevder. Så dette dreier seg heller om å gjøre Ungarn til syndebukk, som også Ivar Tronsmo var inne på.

EU (og NRK) håper forøvrig at Orban taper valget i Ungarn neste år, sa NRK. Det er riktig, men også et kraftig understatement. For EU, og NRK, vil blande seg inn i valget for å hindre at han vinner. https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/posts/10161516187870952

3. oktober

Man kan ikke i lengden se bort fra folkeviljen på Krim, slik blant annet regjeringen og Stortinget gjør. Og nå er det snart 12 år siden Krim faktisk ble gjenforent med Russland.

Sammenlign dette med Norges raske anerkjennelse av Kosovo som en selvstendig stat. Det skjedde 28. mars 2008, kun halvannen måned etter at Kosovo erklærte uavhengighet fra Serbia 17. februar 2008. Da var Jens Stoltenberg statsminister og Jonas Gahr Støre utenriksminister.

Hva er forskjellen på de to tilfellene? Kosovo ble en stat (i dag anerkjent av vel halvparten av verdens land) som følge av NATO/Norges bombing av Jugoslavia i 1999. Krim gjenforente seg med Russland etter en folkeavstemning der 96 % stemte for gjenforeningen og som en følge av et statskupp Norge støttet. Men dette er kun anerkjent av 6 land foreløpig, Afghanistan, Cuba, Nicaragua, Syria, Venezuela og Nord-Korea.

Seinere samme dag:

«Sjømennene på skipet Eagle S, som var tiltalt for å ha sabotert undervannskabler i Østersjøen, går fri».

Heller ikke dette var det Russland som gjorde. Men skipet var på vei fra Russland og det var nok til at Russland fikk skylda av krigskåte norske medier.
https://www.aftenposten.no/verden/i/xmKGqB/finsk-domstol-avviser-kabelbrudd-saken

Seinere samme dag:

EUs plan om en «dronevegg» mot Russland blir ikke like entusiastisk mottatt av de landene som ikke har grense til Russland

Seinere samme dag:

«De skal kunne drepe så mange russere som mulig. Den ukrainske militære rådgiveren er klar i talen om hva det er norske soldater trener hans landsmenn til i Camp Jomsborg i Polen». Slik setter regjeringen og Stortinget Norges sikkerhet i fare. The enemy is within.

«Polens forsvarsminister, Władysław Kosiniak-Kamysz, sa onsdag at han ikke kan forestille seg at Camp Jomsborg kunne blitt til uten Norges involvering.

– For meg vaier det norske flagget høyest i dag, sa han.

For Camp Jomsborg er ikke det eneste norske styrkebidraget i Polen.

– De norske F-35 flyene beskytter luftrommet vårt. Nasams-systemer er utplassert ikke langt herfra. Norge består testen av å være en god venn og alliert, sier forsvarsministeren.

Han legger til at en slik treningsleir er noe Ukraina har bedt om:

– Så må vi huske på at dette også er veldig god trening for våre styrker. Vi forbereder oss på aggresjon fra den samme aggressoren, så dette er førstehåndstrening for norske styrker», sier ‘forsvarsminister’ Tore O. Sandvik». https://www.aftenposten.no/verden/i/MnzkyE/norske-soldater-trener-ukrainere-i-polen-skal-kunne-drepe-saa-mange-russere-som-mulig

Seinere samme dag:

Orban forklarer hvorfor han ikke kan gå med på at Ukraina blir med i EU, nemlig en folkeavstemning der flertallet av ungarerne stemte mot det. Jeg tror det var over 90 % som stemte mot det. https://www.facebook.com/reel/768913966142558

Orban forteller også at Ungarn bruker folkeavstemninger om andre viktige saker. Dette mens Norge har en statsminister som ivrer for at Ukraina skal bli med i EU, sjøl om det betyr at EU må bryte med sine egne regler for å få det til, og til tross for at det norske folk har sagt nei til EU to ganger.

Seinere samme dag:

Thorbjørn Jagland er like sjokkert over sin partifelle som jeg og andre. https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=1930009204447127&id=100023141978884&ref=embed_post

Jens Stoltenberg forstår faktisk ikke at Putin i 2007, under den berømte talen i München, kom med en kraftig advarsel til vestlige ledere grunnet NATOs løftebrudd og utvidelser og at han sa et absolutt nei til at Ukraina og Georgia skulle bli med i NATO.

Likevel bestemte NATO seg året etter for at Ukraina og Georgia SKAL bli med (årsakene til at de to landene ikke har blitt med er mange og ikke tema her). Da var det kun 20 % av befolkningen i Ukraina som ønsket det.

Dette var mens Stoltenberg var statsminister og Jonas Gahr Støre var utenriksminister. Heller ikke Støre later til å ha forstått dette, som er så soleklart for alle andre som har hørt talen. Her er den forresten:

Seinere samme dag:

«Pressetalsperson Ane Haavardsdatter Lunde i Utenriksdepartementet skriver i en e-post til Forsvarets forum at slike utspill fra Russland kommer med jevne mellomrom

– Norge er ingen trussel mot Russland. Det vet russiske myndigheter. Alt russiske myndigheter sier og foretar seg nå må tolkes i lys av at de gjør det de kan for å skape uro og splid.

– Det er Russland som har invadert et naboland og startet en krig. At Norge styrker sin beredskap er ikke en trussel mot Russland, skriver Lunde».

Jeg er glad for at jeg slipper å ha en jobb der jeg er nødt til å lure folk til å tro på sludder som dette, evt. være nødt til å tro det sjøl. Dessuten er det farlig, fordi det er gode grunner til at «slike utspill fra Russland kommer med jevne mellomrom». Det skyldes rett og slett at Norge fører en politikk som går ut på å «drepe så mange russere som mulig». Dette ifølge en ukrainsk militær rådgiver i Aftenposten i dag: https://www.facebook.com/photo?fbid=10161518027915952&set=a.406405765951

Ane Haavardsdatter Lunde har imidlertid rett i at Russland har invadert et naboland. Men det var ikke Norge. Det var Ukraina, hvis ledere har sagt at de fører krig mot Russland siden 2014, også da med NATO og Norges hjelp.

USA har ellers invadert en rekke land uten at norske regjeringer og storting har gått inn for å drepe flest mulig amerikanere.
https://www.forsvaretsforum.no/norge-russland-sor-varanger-kommune/mener-norske-myndigheter-utgjor-en-trussel-mot-russland/460040

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Se også:

Europa kaller det solidaritet. Våpen, penger og støtte strømmer til Ukraina, og Norge er blant de mest ivrige bidragsyterne. Men bak fasaden vokser et mørkt og eksplosivt problem – en sosial og sikkerhetspolitisk krise som kan kaste hele kontinentet ut i uro. For når hundretusener av kamptrente soldater kommer hjem fra fronten uten hjelp, uten arbeid og uten framtid, skaper vi grobunnen for noe langt verre enn korrupsjon: desperasjon, ekstremisme og organisert kriminalitet.

Dan-Viggo Bergtun.

Jeg har selv arbeidet med veteraner i Ukraina i en årrekke. Sammen med EUROMIL og Lifeline Ukraine var vi med på å bygge reintegrasjons-programmer for soldater som vendte hjem, programmer som fokuserte på psykisk helse, yrkesliv og sosial støtte. Vi så hvordan mennesker fant mening igjen, hvordan troen på framtiden kunne gjenreises. Men vi så også hvordan systemet motarbeidet det. Pengene forsvant, støtten forsvant, og etterhvert ble prosjektene lagt ned.

I dag står Ukraina overfor en bølge av veteraner utenfor samfunnets rammer. To millioner mennesker har tjenestegjort siden 2014. Mange er fysisk og psykisk skadet. De fleste får ingen hjelp. USAID og andre internasjonale aktører har redusert eller stoppet sine støtteprogrammer. Lokale initiativ er utarmet. Det som kunne vært landets sterkeste ressurs, blir i stedet en tikkende bombe.

Når soldater vender hjem til ingenting, mister de ikke bare håpet, de mister også lojaliteten. Uten trygghet, uten arbeid og uten mening blir de sårbare for krefter som vet å utnytte dem. Organisert kriminalitet, våpen- og narkotikasmugling, og ekstremistiske grupper har allerede begynt å rekruttere blant veteraner som føler seg sviktet. Dette er ikke teorier; det er realiteter som dokumenteres i flere europeiske sikkerhetsrapporter.

Jeg har møtt mange av disse mennene. Noen forsøker å klare seg. Andre bryter sammen. Enkelte mister alt – familie, verdighet, livsglede. Og midt i dette systemet ser mafiaen og paramilitære grupper sin sjanse. De ser kompetente, disiplinerte og desperate menn som kan brukes. Det som i dag er et sosialt problem i Ukraina, kan i morgen bli en sikkerhetstrussel for hele Europa.

Hvis vi ikke handler, risikerer vi å se Ukraina gli over i et samfunn der vold og kriminalitet blir en del av hverdagen, og der statens autoritet utfordres av væpnede nettverk. Et land bygget på traumer og korrupsjon kan ikke skape stabilitet. Vi risikerer at Europas nye partner blir en sikkerhetspolitisk belastning – et land som eksportere uro, våpen og mennesker i nød.

Sverige har forstått alvoret. De har invitert ukrainske veteraner til Sverige for behandling og rehabilitering. Prosjektene finansieres av svenske myndigheter og drives av svenske veteranorganisasjoner med dokumentert kompetanse. De hjelper mennesker, ikke systemer. Norge kunne gjort det samme – men velger å ikke gjøre det. Norske veteranorganisasjoner med internasjonal erfaring står klare, men blir holdt utenfor. Vi sier vi vil hjelpe, men vi nekter å bruke de som faktisk kan.

Det er ikke bare uansvarlig, det er farlig. Europa kan ikke ignorere det som skjer med Ukrainas veteraner. For hvis de faller, faller også grunnlaget for et stabilt Ukraina. Og når et land med millioner av våpen og en befolkning herdet av krig mister kontrollen, er det ikke bare Ukraina som rammes – det er hele Europa.

Dette handler ikke om å svartmale. Det handler om å være realistisk. Ingen fred kan bygges på ubehandlede traumer. Ingen demokrati kan blomstre i et samfunn som svikter sine egne soldater. Jeg har sett dette før, i andre konflikter, i andre land. Det starter med håp, ender med korrupsjon, og til slutt kommer desperasjonen.

Vi har fremdeles tid til å handle. Europa og Norge må opprette et nytt, målrettet program for reintegrering av veteraner. Det må bygges på erfaring, ikke politikk. Samarbeidet må skje mellom EUROMIL, Lifeline Ukraine og nordiske land som allerede har vist at de kan. Vi må bruke midlene våre klokt på helsehjelp, yrkesopplæring og samfunnsbygging. Ikke på prosjekter som ser pene ut på papiret, men som ikke redder liv.

Dette er vår moralske og strategiske prøvestein. Enten hjelper vi Ukraina med å bygge et samfunn uten korrupsjon, kriminalitet og ekstremisme – eller så står vi snart overfor en ny krise, en vi selv har finansiert.

Europa må forstå at vi ikke bare kjemper mot Russland – vi kjemper mot konsekvensene av vår egen likegyldighet.

Av Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet

Dan-Viggo Bergtun der han sammen med Euromil og Lifeline Ukraine arbeidet for å etablere programmer for reintegrering av ukrainske veteraner i samfunnet. Målet var å gjøre veteranene til bærebjelken i et nytt, korrupsjonsfritt Ukraina. Her sammen med President i Euromil, Emmanuel Jacob.

---

Regjeringen foreslår nå en ny smittevernlov der den gir seg selv langt større makt enn noen gang tidligere.

Birgit Lie Haugen .

Dette er ikke en teknisk justering – det er et systemskifte:

Makten flyttes fra fagdirektorater til regjeringen selv, definisjonen av sykdom utvides til «samfunnskritisk sykdom», og regjeringen gis hjemmel til å handle først og forklare etterpå.

Det hevdes at Stortinget får mer kontroll, men i praksis gjelder det bare for noen få tiltak som portforbud og tvangsvaksinering. De fleste andre tiltak kan fortsatt iverksettes uten forhåndsgodkjenning.

Det som er mest urovekkende, er timingen.

For mens denne loven utvider fullmaktene, vet vi fortsatt ikke hvorfor Norge har hatt overdødelighet siden 2021. Vi har ikke fått innsyn i koblede data fra SYSVAK, Dødsårsaksregisteret eller Medisinsk fødselsregister.

Ingen uavhengig forsker har fått undersøke sammenhenger mellom vaksinestatus, dødsårsaker eller nye sykdomsbilder.

Det betyr at vi skal lovfeste makt til å bruke de samme virkemidlene – uten å ha fått svar på hva de faktisk førte til.

En ny smittevernlov må ikke vedtas før:

• Helsedata åpnes for uavhengig etterprøving.
• Vi får en fullstendig gjennomgang av tiltak, konsekvenser og feil under pandemien.
• Demokratisk og medisinsk kontroll styrkes – ikke svekkes.

Å gi regjeringen vide fullmakter til å gripe inn i borgernes liv uten reell transparens er ikke beredskap.

Det er en forvaltningsmessig risikosone som bryter med både Grunnlovens maktfordelingsprinsipp og med medisinsk etikk: Ingen behandling uten informert samtykke.

Før vi vet hva som gikk galt – kan vi ikke lovfeste retten til å gjøre det på nytt.

Dette skal skjer neste gang pandemien rammer

Samlet front mot ny smittevernlov – Facebook

Donald Trump har innledet en handelskrig mot en av USAs største handelspartnere, nemlig Kina. I rask rekkefølge er det signalisert 100% toll på en del kinesisk eksport, sanksjoner mot kinesiske flyselskaper som flyr over Russland og sanksjoner mot Kinas import av olje fra Iran.

Dette er ikke lenger strategi fra USAs side. Det har mer karakter av desperasjon.

Denne handelskrigen var ikke noe Kina ønsket, men nå svarer Kina

La det ikke være noen tvil. Det er USA som har startet denne handelskrigen. Kina ønsket den ikke. Kina ønsker å handle med USA og har bedt om samarbeid.

Kina har så langt vært tilbakeholdne med å svare. Men nå virker det som om Beijing synes at nok er nok og at de nå kommer til å svare.

Kinas sanksjoner mot USA er i stor grad en reaksjon på amerikanske tiltak, som tollsatser, eksportrestriksjoner og sanksjoner knyttet til handel, teknologi og geopolitikk (f.eks. Taiwan, Hong Kong og Iran). Siden starten på handelskrigen i 2018 har Kina utviklet verktøy som «Unreliable Entity List» (svarteliste for upålitelige enheter) og eksportkontroller, som forbyr handel, investeringer og samarbeid med målrettede aktører.

• Januar 2025: 28 US-firmaer (inkl. datterselskaper av Lockheed Martin, General Dynamics og Raytheon) satt på Unreliable Entity List.
• Januar 2025: Ekspansjon av eksportrestriksjoner. 28 US-selskaper + ytterligere 21 enheter (totalt 10 til Unreliable List).
• April 2025: Personlige sanksjoner og reiserestriksjoner. Flere US-kongressmedlemmer, embedsmenn og NGO-ledere (f.eks. knyttet til Hong Kong Democratic Council).
• April 2025: Gjengjeldende tolløkninger. USAs energisektor, landbruk og industri (f.eks. rapsolje, soya); suspensjon av import fra visse US-firmaer.
• Mai 2025: Midlertidig suspensjon (90 dager, forlenget til august). Flere US-firmaer i tech og forsvar (f.eks. TechInsights-selskaper).
• September 2025: Handelsrestriksjoner og eksportkontroll. 6 US-firmaer (f.eks. Saronic Technologies, Huntington Ingalls Industries, Oceaneering International).
• Oktober 2025: Utvidet Unreliable Entity List. 14 vestlige enheter, hovedsakelig US (inkl. forsvarsfirmaer og semiconductor-datafirmaer som TechInsights).
• Oktober 2025: Strengere eksportregler for sjeldne jordarter. Svar på USAs toll og havneavgifter; rammer kritisk forsyning av materialer til batterier, chips og missiler.

Rammer våpenindustrien, teknologiselskapene og forbrukerne

Sanksjoner mot firmaer som Raytheon og Lockheed Martin begrenser tilgang til kinesiske komponenter og markeder verdt milliarder. Eksportkontroller på sjeldne jordarter (Kina kontrollerer 80–90 % av global produksjon) kan øke priser på elektronikk, elbiler og våpen med 20–50 %, og forsinke produksjon i måneder. Dette rammer USAs «Made in America»- initiativ hardt.

Handel og landbruk: Suspensjon av import fra US-landbruk (f.eks. soya, rapsolje) har allerede kostet amerikanske bønder 10–15 milliarder dollar i tapte eksportinntekter i 2025. Gjensidige toll øker priser for US-forbrukere på importerte varer med 10–30%.

Goldman Sachs anslår at 16 millioner US-jobber er i fare på grunn av forsyningskjede-avbrudd, spesielt i tech og bilindustri. Aksjemarkedet har falt 5–10% i perioder med eskalering, og inflasjon kan stige med 1–2%.

Kina bruker sanksjonene til å styrke BRICS-samarbeid (med Russland, India, etc.), og trekke land i Afrika og Europa bort fra USAs innflytelse. Dette svekker USAs posisjon i en multipolar verden, der Kina posisjonerer seg som «forsvarer av internasjonal orden».

Kinas restriksjoner på eksport av visse mineraler, særlig sjeldne jordarter som gallium, germanium, grafitt og antimon, har betydelige konsekvenser for USA, ettersom disse materialene er kritiske for høyteknologi, forsvarsindustri og grønn energi.

Kina dominerer den globale produksjonen og raffineringen av sjeldne jordarter (80–90 % av verdens forsyning). USA er sterkt avhengig av kinesiske leveranser, spesielt for:

• Gallium og germanium: Brukes i halvledere, mikrochips, solceller og militær teknologi (f.eks. radar og infrarøde systemer).
• Grafitt: Nødvendig for batterier til elbiler og energilagring.
• Antimon: Kritisk for flammehemmende materialer, ammunisjon og batterier.

Prisene på sjeldne jordarter kan stige med 20–50% på grunn av knapphet. For eksempel kan gallium-priser doble seg, noe som øker produksjonskostnader for chips og elektronikk.

Amerikanske selskaper som Intel, NVIDIA og Tesla står overfor forsinkelser på 6–12 måneder i produksjon av chips, batterier og forsvarsutstyr, da alternative kilder (f.eks. Australia, Canada) ikke kan skaleres raskt nok. Restriksjonene rammer USAs chip-industri, som er avhengig av kinesiske materialer. Dette kan bremse utviklingen av AI, 5G og militær teknologi, og gi Kina et forsprang i teknologikappløpet.

Økte priser på elektronikk (f.eks. smarttelefoner, datamaskiner) og elbiler kan legge 10–30% til sluttbrukerpriser, og bidra til inflasjon på 1–2% i USA. Selskaper som Raytheon og Lockheed Martin, allerede målrettet av sanksjoner, opplever begrenset tilgang til materialer for missiler, droner og radarer, noe som svekker USAs militære beredskap.

Handelskrigen styrker Kina og svekker USA

Kina vil ha motstandsevne overfor USAs sanksjoner. Kinas økonomi er i dag svært mye mer avansert enn det USAs handelskrigere forestiller seg. USAs motstandsevne er det verre med. Handelskrigen vil styrke Kina og BRICS og svekke USA. Den vil også styrke alliansen mellom Kina, Russland og Iran og mellom Kina og India.

Trump-administrasjonen vil få lære på den vonde måten et innendørs sleggekast er en kostbar idrett.

Det libanesiske kraftselskapet sier at angrepene ødela viktige kraftledninger og kastet flere byer ut i mørke.

Av Nyhetsredaksjonen i The Cradle.

Israelske krigsfly utførte en rekke intense luftangrep langs Musaylih-veien i Sør-Libanon natten til 11. oktober. De kuttet av hovedruten og kastet store deler av sør inn i mørke etter å ha kuttet viktige kraftledninger.

Minst ti angrep traff seks utgravnings- og bulldozerdepoter, ødela mer enn 300 maskinkjøretøyer og tunge maskiner, og etterlot én person død og sju såret.

Electricité du Liban (EDL), Libanons største strømleverandør, sa at angrepene forårsaket alvorlig skade på det nasjonale strømnettet. Et 66 kV-tårn ble fullstendig ødelagt, noe som kuttet Zahrani-Musaylih-linjen og avbrøt strømmen til de viktigste 66 kV-transformatorstasjonene i Sidon og Siblin.

Det uprovoserte angrepet kuttet også den primære 220 kV-overføringslinjen Zahrani–Tyre, noe som tvang nedstengning av flere transformatorstasjoner over hele Sør-Libanon, inkludert Tyre og Wadi Jilou.

Parlamentets speaker Nabih Berri fordømte det israelske angrepet og kalte det en «åpenbar aggresjonshandling i både form og innhold».

«Den israelske aggresjonen, i sin tid, sted og mål, vil ikke endre vår overbevisning eller standhaftigheten til vårt folk, som nok en gang betaler med sine liv, hjem og levebrød for å holde fast ved sitt land og sin legitime rett til et verdig liv», sa Berri.

Han la til at angrepet gjenspeiler den «iboende aggressive naturen til den israelske enheten».

«Som alltid er ikke dette bare et angrep på Msayleh, innbyggerne eller industrianleggene – det er et angrep på Libanon og hele befolkningen. Det var rettet mot både kristne og muslimer; blod har blandet seg med blod. La oss forene oss derfra, for Libanon, i møte med denne aggresjonen».

Libanesisk president Joseph Aoun fordømte også nattens angrep og kalte dem «åpenbar israelsk aggresjon mot sivile anlegg».

Han fremhevet at angrepet kom «etter avtalen om å stanse fiendtlighetene i Gaza, og etter at den palestinske siden godkjente vilkårene i denne avtalen», og la til at angrepet «reiser grunnleggende utfordringer for oss som libanesere og for det internasjonale samfunnet».

Libanesiske nyhetskanaler rapporterte at luftangrepene traff et anleggsområde for tunge maskiner, og at en syrisk statsborger ble drept og seks libanesere og en annen syrer ble såret da et forbipasserende kjøretøy som fraktet grønnsaker ble truffet.

Det israelske militæret hevdet senere at de hadde målrettet et sted som angivelig ble brukt til å lagre maskiner til Hizbollahs gjenoppbyggingsarbeid.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

---

Se også: