I generasjoner var demokratiet forbundet med et fundament som ikke kunne røres. Man kunne strides om politikkens innhold, men selve rammen ble ansett som urokkelig og var bestemt av grunnloven, naturretten, kristendommen og en bred folkeforankret moral. Demokratiet var med andre ord noe mer enn summen av stemmesedler. Det hvilte på prinsipper som satte strenge grenser for hva staten eller flertallet kunne gjøre.

Halvor Næss.

I dag har denne forståelsen i stor grad smuldret opp. Demokratiet oppfattes tilsynelatende av de fleste som flertallsstyre der folkets påståtte vilje legitimerer ethvert tiltak. Men denne fortellingen viser seg raskt å være hul. Store samfunnsendringer som massiv innvandring, grønn omstilling, pandemitiltak og ideologiske prosjekter rundt kjønn og identitet gjennomføres uten at det ser ut til å finnes noe reelt flertall i befolkningen som etterspør dem. Når politiske partier nærmest enstemmig fremfører de samme premissene, og ingen på Stortinget våger å stille fundamentale spørsmål, er det vanskelig å hevde at folket faktisk råder.

Det vi ser, er at demokrati i praksis fungerer som et skjold for en politisk-administrativ elite. De som setter agendaen er embetsverk, internasjonale organisasjoner, eksperter, finanseliten, internasjonale selskap, medieaktører og andre eliter, og de bruker flertallsfortellingen som legitimering. Det som er det faktiske flertallet i folket stemples som populistisk, udemokratisk, rasistisk eller ekstremt (ytre høyre) dersom det opponerer. Forsvaret av demokrati som flertallsstyre er nødvendig da den politisk-administrative elite ikke ser seg tjent med de begrensninger som opprinnelig fantes for demokratiet. Pandemihåndteringen viste hvor lett det var å sette grunnloven til side.

Alexis de Tocqueville advarte allerede på 1800-tallet mot flertallets tyranni hvor flertallet kunne undertrykke mindretallet. Men i dag har vi fått en mer subtil variant. Et mindretall av beslutningstagere undertrykker det faktiske flertallet, og kaller det demokrati. Det er denne varianten som dominerer nå.

Pandemien ga oss en forsmak. Grunnleggende rettigheter som bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og religionsutøvelse ble suspendert nærmest over natten uten reell debatt. Tiltakene ble kalt nødvendige for å forsvare demokratiet, men hva er et demokrati verdt når dets kjerneverdier kan settes til side så enkelt?

Filosofen Karl Popper beskrev demokratiet som en mekanisme for å bytte ut styrende makthavere uten vold. Men dersom alle reelle alternativer forsvinner, reduseres demokratiet til en fasade. Den østerrikske økonomen Ludwig von Mises understreket at demokrati forutsetter grenser som inkluderer grunnlov, rettigheter og en respekt for individets frihet. Uten slike rammer blir flertallsprinsippet et redskap for vilkårlig maktutøvelse. Filosofen Hans-Hermann Hoppe går enda lengre i sin kritikk. Når staten har monopol på «legitim vold», vil den alltid forsøke å utvide sitt eget handlingsrom. Demokrati blir da ikke en garanti mot undertrykkelse, men snarere et retorisk redskap for å utvide statens makt .

Det er derfor ikke urimelig å spørre om vi er i ferd med å gli inn i en form for totalitær demokratiforståelse hvor ethvert inngrep i individets liv kan rettferdiggjøres fordi det sies å tjene folkets demokratiske vilje. (Totalitarisme er et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv hvor det er mulig).

Skal demokratiet reddes fra å bli et redskap for tvang, må vi gjenreise det gamle fundamentet hvor respekt for ufravikelige grenser er forankret i rettigheter og prinsipper som står høyere enn skiftende valgresultat. Uten slike rammer vil «demokratiet» raskt bli det totalitære systemet det en gang var ment å forhindre. Gjør statens monopol på vold denne utviklingen uunngåelig?

En forklaring på den totalitære utviklingen av demokratiet er den raske kulturelle fragmenteringen, særlig gjennom innvandring, de siste tiårene. Et demokrati hviler på delte normer og uformelle begrensninger. I Norge har disse inkludert kristen etikk, grunnlovsrespekt, en felles idé om rett og galt. Når disse forsvinner, glir systemet over i rene prosedyrer der det angivelige flertallet bestemmer. Men uten felles rammer blir «flertallet» lett til skiftende koalisjoner som bytter særordninger. Økonomen Friedrich Hayek advarte mot slike utviklinger hvor generelle lover erstattes med gruppebasert særpolitikk som et tegn på at rettsstatens grunnmur svekkes .

En annen forklaring er velferdsstatens vekst. Når stadig flere blir avhengige av statlige ytelser, endres forståelsen av demokrati fra å være et vern om (negative) rettigheter til en fordelingsmaskin. Mises påpekte allerede i boken Liberalism at demokrati uten grenser blir til et redskap for interessegrupper. I Norge ser vi dette tydelig. Oljepenger finansierer stadig nye ordninger, og politikk reduseres til spørsmålet om hvem som får hva. Det lange tidsperspektivet forsvinner, mens politikerne belønnes for kortsiktige løfter.

Til dette kommer veksten i byråkrati og ekspertmakt. Under pandemien ble frihetene satt på pause nærmest over natten. Politiske beslutninger ble legitimert med «faglige råd» som få fikk innsyn i, og som ingen tok ansvar for i ettertid. Hayeks kunnskapsproblem ble åpenbart. Beslutninger sentraliseres hos aktører som verken kan overskue helheten eller bærer kostnaden av feilgrepene. (Hayeks kunnskapsproblem er at ingen sentral myndighet kan samle og bruke all den desentraliserte kunnskapen som trengs for å styre et komplekst samfunn. Kunnskapsproblemet løses gjennom uavhengige, private aktørers prøving og feiling).

Til sist har vi en partitilstand som ligner et kartell. Offentlig partifinansiering og mediekonsensus gjør at de store partiene samler seg om det samme. Når ingen på Stortinget lenger utfordrer klimaortodoksien, migrasjonspolitikken eller kjønnsdogmatikken, reduseres demokratiet til personutskiftning uten reell kursendring. Hoppe beskrev dette som et kjennetegn på demokratiet i forfall. Det blir en fasade som skjuler at makten er monopol.

Vi står dermed igjen med et demokrati som bygger på flertallsfortellingen, men hvor flertallet i praksis har liten innflytelse. Staten har monopol på «legitim vold», og enhver kritikk av politikken kan defineres som «udemokratisk». Resultatet er det man kan kalle en totalitær demokratiforståelse. Ethvert inngrep i individets liv kan rettferdiggjøres dersom det påberopes å tjene folkets angivelige vilje.

Skal demokratiet reddes fra å bli et språk for tvang, må vi gjenreise det gamle fundamentet. Konstitusjonelle sperrer mot vilkårlige inngrep må respekteres. Sentralisering av politikken må bekjempes. Desentralisering og konkurranse, som svekker partimonopolet, er nødvendig. Fiatpengesystemet må avvikles og pengeskapning må privatiseres . Vi trenger et sterkt sivilsamfunn og alternative autoriteter. Kirker, foreninger og private stiftelser er nødvendige korrektiver til statens makt.

Den konservative debattanten Charlie Kirk som ble drept under en debatt 10. september i år, argumenterte nettopp for fundamentet som er nødvendig for et fungerende ikke-totalitært demokrati. Hans grunnsyn angripes imidlertid av den samlede presse og politikkens venstreside for å være populistisk, rasistisk, ytre høyre og antidemokratisk. Men demokratiet kan bare overleve som frihetsinstitusjon dersom det er bundet til noe som står høyere enn flertallet. Uten grenser er det dømt til å bli en maskin for tvang, og da får vi nettopp det paradokset vi frykter: et totalitært demokrati. Jeg er redd for at statens monopol på vold vil føre til ytterligere totalisering av samfunnet hvor et mindretall dikterer politikken ved hjelp av demokratisk retorikk.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.

Halvor Næss kommer på Mot Dag-konferansen 18.–19. oktober. Du har sjansen til å treffe ham der.

Meld deg på her .

I mer enn 60 byer over hele Italia var det demonstrasjoner 22. september mot Israels folkemord i Gaza. Denne protestbevegelsen førte til en generalstreik som rammet transport, skoler og andre offentlige tjenester.

Fra før av har italienske havnearbeidere gått i spissen for en bevegelse for å blokkere militærtransport til Israel. Nå er også andre deler av fagbevegelsen kommet med.

Italienske gater og piazzaer ble fylt opp av demonstranter som hevet stemmene i et kor av solidaritet. I Roma var gatene fylt med titusenvis av mennesker, La Repubblica sa 100.000, mens i Milano var oppmøtet på samme nivå. Demonstrantene bar bannere og slagord som krevde en slutt på vold og respekt for menneskerettigheter.

Generalstreiken fikk umiddelbare konsekvenser for ulike tjenester. Offentlig transport, inkludert tog og buss, har blitt hardt påvirket, med mange turer kansellert eller forsinket.

Lokale og nasjonale myndigheter har stått overfor enorme utfordringer med å håndtere denne mobiliseringen, og forsøke å sikre at viktige tjenester forble i drift. Protestbølgen fremhevet imidlertid tydelig den sterke solidaritetsfølelsen som eksisterer i det italienske samfunnet.

Kina gir tydelig støtte til palestinerne:

Bak ordene trygghet, helse og bærekraft vokser nyglobalismen frem, en retning som flytter makten fra folket til eliter og algoritmer. Skal vi akseptere at friheten blir prisen?

Susanne Heart .

21. september, 2025

De færreste våkner om morgenen med et ønske om å undertrykke andre. Likevel har historiske overgrep sjelden startet med erklærte onde hensikter, men med løfter om trygghet, fellesskap, helse og rettferdighet, idealer som endte i ufrihet. Dette mønsteret ser vi igjen i dag, i framveksten av nyglobalisme.

Hva er nyglobalisme?

Nyglobalisme er en ny fase av globalismen, der digital teknologi, finans og politikk smelter sammen i et styringssystem som ikke lenger handler om handel og samarbeid, men om kontroll. Det som presenteres som løsninger på kriser, blir i praksis mekanismer som gradvis fratar mennesker friheten.

Til forskjell fra klassisk globalisme søker nyglobalismen å regulere samfunn og mennesker gjennom overnasjonale institusjoner, teknokratiske beslutninger, digitale kontrollsystemer og tette bånd mellom stat og multinasjonale selskaper.

Kjennetegnene er:

• Overnasjonal styring: Folkevalgt makt flyttes til institusjoner som FN, WHO, EU, IMF og WEF.
• Teknokratisme: Politikk presenteres som «vitenskapelige nødvendigheter» heller enn demokratiske valg.
• Korporatisme: Globale selskaper får direkte innflytelse over lover og rammer.
• Overvåkingsøkonomi og digital kontrollstat: Data om mennesker gjøres til råstoff for kontroll og profitt, gjennom algoritmer, digitale ID-er og overvåkning.
• Avtaledemokrati: Internasjonale avtaler og regelverk låser strukturer fast og svekker demokratiets mulighet til å endre kurs.
• Adferdspsykologi: Algoritmer bruker nudging, belønning og sanksjoner for å forme menneskers atferd uten åpen tvang.

Alt dette pakkes inn i løfter om trygghet, bærekraft og helse, og presenteres som nødvendige tiltak for å håndtere klima, pandemier, migrasjon eller sikkerhetstrusler. Intensjonene kan virke gode, men summen er et system der friheten gradvis glipper, og mennesket reduseres til en brikke i et digitalt og globalt kontrollapparat.

Intensjonenes paradoks

Nyglobalismen fremstår som et prosjekt med edle mål. Helse, trygghet, klima og fred brukes som faner for å rettferdiggjøre tiltak som hevdes å være nødvendige for å beskytte menneskeheten. Men nettopp disse gode intensjonene skjuler paradokset: tiltakene fører ikke til mer frihet, men til mindre.

• Helse rettferdiggjør digital overvåkning.
• Klima legitimerer sentral kontroll over energi og forbruk.
• Demokrati brukes til å forsvare militære intervensjoner eller innskrenkning av ytringsrommet.

Det er ikke intensjonene i seg selv som er farlige, det er måten de brukes til å konsentrere makt hos overnasjonale institusjoner, teknokrater og selskaper. Slik blir gode formål redskap for en ny form for kontroll, der friheten sakte, men sikkert, glipper.

Den stille overgangen

Veien til slaveri i en nyglobalistisk verden er ikke en brå marsj, men en stille overgang. Tiltakene kommer gradvis, alltid begrunnet med trygghet eller effektivitet. Hver enkelt innføring virker fornuftig i seg selv, men summen danner et system der friheten undergraves uten at vi merker det.

En app for helse og sikkerhet. En digital ID for å forenkle hverdagen. En sentralbankstyrt digital valuta for stabilitet. En algoritme som fjerner «falske nyheter» for å beskytte demokratiet.

Bit for bit flyttes makten fra individet til systemet. Ikke gjennom soldater i gatene, men gjennom teknologiske rammer som gjør lydighet til forutsetning for å delta i samfunnet. Slik forvandles mennesker gradvis fra borgere til datapunkter – lenket fast, ikke av jern, men av digitale strukturer.

Fremtidsscenario: Lenker av teknologi

Se for deg et samfunn ti år frem i tid:

Alle borgere har en digital ID som samler helsejournal, økonomi, utdanning og sosiale medier. Uten den kan du ikke logge inn i banken, kjøpe en bussbillett eller motta lønn. Systemet er bygget for trygghet og enkelhet, men fungerer også som en bryter.

Skulle du publisere et innlegg som bryter med den «offisielle sannheten», faller poengsummen på din sosiale profil. Dermed mister du tilgang til reiser, lån eller bestemte varer. Nekter du en pålagt vaksine, stenges helsetjenester og offentlige bygninger. Bruker du mer energi enn kvoten tillater, begrenses strømmen din automatisk.

Ingen soldater står ved døra di. Ingen lenker er festet til føttene dine. Likevel er du i praksis en slave, fanget i et digitalt nett der makten er sentralisert og friheten gjort betinget av lydighet.

Dette scenariet er ikke science fiction. Konturene finnes allerede i forslag om digitale ID-er, sentralbankstyrte valutaer og algoritmestyrt sensur. Spørsmålet er om vi ser hvor veien fører, før vi selv står fastlåst i lenkene.

Et spørsmål vi må stille oss

Vil vi virkelig leve i en verden der noen få mektige grupper, overnasjonale institusjoner, teknokrater og multinasjonale selskaper, får detaljstyre våre liv? Hvor alt fra hva vi sier og tenker til hvordan vi spiser, reiser og bruker energi reguleres av digitale systemer og algoritmer?

Eller ønsker vi et samfunn der menneskets verdighet og frihet står i sentrum, der teknologi tjener mennesket, ikke kontrollerer det, og der fellesskapet bygges på tillit i stedet for mistenksomhet og overvåkning?

Dette er spørsmålet vi står overfor. Og svaret avgjør ikke bare vår tid, men fremtiden til det frie mennesket.

Hvordan bryte mønsteret?

Motgiften mot nyglobalismens stille fremmarsj er årvåkenhet, kritisk tenkning og et levende folkestyre. Vi må våge å stille de enkle, men avgjørende spørsmålene:

• Gir tiltakene mer makt til folket – eller til overnasjonale eliter?
• Bygger de på tillit til mennesker – eller på mistillit som krever stadig mer kontroll?
• Skaper de frihet – eller bygger de lenker?

Hvis vi ikke stiller disse spørsmålene, blir vi sakte, men sikkert, fanget i et system der vi til slutt ikke har noe valg igjen. Derfor trengs det en samlende kraft, et felles ståsted der mennesker på tvers av politiske skillelinjer kan si nei til nyglobalisme, og ja til frihet, åpenhet og desentralisert makt.

Ordet nyglobalisme

NB. Så langt jeg kan se er begrepet nyglobalisme ikke tidligere brukt i norsk språk. Jeg introduserer det her som en samlebetegnelse på en utvikling der makt konsentreres på toppen, styringen overlates til eksperter og selskaper, og digital kontroll får stadig større grep. Det hele selges inn med ord som trygghet, bærekraft og helse, men bak fasaden ligger en kurs som truer menneskehetens frihet og tømmer demokratiet for reelt innhold.

Veien videre

Ingen partier på Stortinget har programfestet motstand mot global styring. Alle har støttet internasjonale avtaler, EU/EØS-samarbeidet, WHO-avtaler og grønn digitalisering. Forskjellene ligger i tempo og virkemidler, ikke i retningen. Skal vi bevare friheten, må vi rive masken av intensjonene, avsløre mekanismene bak og gjenreise folkets rolle som bærere av makt. Dette krever at folket reiser seg, samler seg på tvers av politiske skillelinjer og bygger et fellesskap som står imot overnasjonal detaljstyring.

Visjonen om det frie fremtidsmennesket

Motstykket til nyglobalismens lenker er det frie fremtidsmennesket, et menneske som ikke reduseres til et datapunkt, men anerkjennes som et unikt individ med ukrenkelig verdi.

Visjonen bygger på den sannheten som ble uttrykt i The Declaration of Independence i 1776: at alle mennesker er skapt likeverdige, med ufravikelige rettigheter til liv, frihet og streben etter lykke. I dag betyr dette retten til å følge sitt indre kall og sin egen vei, uten å tvinges inn i rammer skapt av mektige interesser. Når makten misbrukes til å undergrave disse rettighetene, er det folkets plikt å reise seg og skape nye rammer for frihet.

Det frie mennesket står urokkelig, lever i sannhet og tar ansvar for sitt eget liv. Det tilhører et samfunn bygget på selvråderett og desentralisert makt, der teknologien tjener mennesket og fellesskapet hviler på tillit, ansvar og åpenhet.

Dette er fremtiden vi kan velge: å la frykt og «gode intensjoner» lenke oss fast, eller å bygge et samfunn som frigjør menneskets skaperkraft, verdighet og frihet.

Fremtiden tilhører det frie mennesket. Ikke algoritmene, ikke elitene, men hver enkelt av oss.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Dette er 246. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

Lars Birkelund.

14. september

For ca en uke siden sa den polske presidenten at han IKKE ville sende polske soldater til Ukraina.

Så kom dronene over Polen. En av teoriene gikk ut på at det var en falsk flagg-operasjoner for å få Polen og andre NATO-land til å sende «fredsbevarende» styrker til Ukraina. I så fall var den konspirasjonen vellykket, for Polens president Nawrocki har snudd 180 grader, og da er det fare for at idiotene i Regjeringen (Norge) gjør det samme.

The enemy is within, som Muhammed Ali sa da han nektet å la seg verve til USAs krig mot Vietnam.

Bildet viser Duda, den forrige presidenten. Men ellers går jeg ut i fra at BRICS News har rett.

https://x.com/BRICSinfo/status/1967288680378417374

Seinere samme dag:

Ting tyder på at det går mot en felles arabisk innsats mot Israel. Det ble også antydet av Algerie og Pakistan i FNs sikkerhetsråd for et par dager siden. Dette vet sjølsagt Israel, så hva kan Israel finne på nå?

15. september

Mørke krefter råder over Norge.

Hvordan kan vi vite det? Fordi de som tar til orde for fred og avspenning risikerer å bli trakassert, truet, miste jobben, bli utskjelt som landssviker osv.

Dette var ikke noe som begynte med Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Det var sånn også da jeg var barn og ungdom, under den kalde krigen. Og det var sånn for meg og andre som var motstandere av NATO/Norges kriger mot Libya (i 2011) og Syria fra 2011 og en årrekke framover. Det merket jeg også da jeg ga ut Norges krig mot Syria i 2020.

Jeg viser dessuten til hva Dan-Viggo Bergtun sa på Facebook 12. september:

«Jeg har stått i uniform, jeg har gjort min tjeneste i Forsvaret, jeg har vært ute i FN-tjeneste, og jeg har siden 1978 arbeidet for å ivareta dem som lever med krigens ettervirkninger – både veteraner, pårørende og sivile som aldri slipper unna minnene. Dette har preget hele mitt voksne liv. Det er dette som har gitt meg et dypt og urokkelig perspektiv: fred står på et høyere nivå enn krig. Fred bygger opp, krig river ned.

Likevel er det nettopp når jeg taler for fred at jeg opplever å bli møtt med hat, latterliggjøring og sjikane. Det er paradoksalt, men det er virkeligheten».

Så jeg gjentar: Mørke krefter råder over Norge. Det er virkeligheten.

Seinere samme dag:

Dagsrevyen hadde i går (søndag) en ganske grundig reportasje om de store demonstrasjonene i Frankrike. Men NRK sørget for IKKE å intervjue noen av de franskmennene som protesterer mot Frankrikes krigshissing og opprustning, og som setter dette i sammenheng med kuttene i velferdsgoder og den enorme statsgjelden, slik Fred og Rettferdighet (FOR) gjør, eller ville ha gjort hvis Norge hadde hatt mye statsgjeld.

Seinere samme dag:

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Det er mer sannsynlig at Tyskland og/eller andre EU-land angriper Norge enn at Russland gjør det, rett og slett fordi det er disse landene som trenger Norges gass, olje, vannkraft, fiskeressurser mm.

Det vi vet er at EU har truet Norge med konsekvenser hvis Norge ikke implementerer EUs såkalte fjerde energipakke. I går meldte TV 2 Nyheter at det «i skyggen av valgkampen» utspilte seg «et politisk drama» mellom Norge og EU.

«Krisen ble utløst av et hemmelig brev som ble sendt fra EU-kommisjonen til EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein på forsommeren (…)

I brevet varslet EU-kommisjonen midlertidige tiltak for å beskytte produksjonen av viktige jernlegeringer mot konkurranse fra Norge og Island. Det kan få alvorlige følger for jobbene til over 2.000 ansatte ved smelteverk i Norge».

Slik holder altså ’frihandelsforkjemperne’ i EU på. Spørsmålet er hva som ellers foregår, som vi ikke får vite. For dette var som sagt hemmelig informasjon som likevel ble lekket. Hvis Russland hadde truet Norge hadde vi garantert fått vite det.

«Hele 47 prosent av ferrolegeringene som importeres til EU, kommer fra Norge og Island – 43 prosent fra Norge».

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/tikkende-eu-bombe/18043475/

Seinere samme dag:

NATO-mediene er, som deres donorer (vestlige regjeringer), desperate. Nå som de er i ferd med å tape krigen mot Russland går de enda lenger for å få oss til å ønske at den skal fortsette. Dette til tross for at det nå er kjent at 69% av ukrainerne ønsker fred, mens kun 25% ønsker å fortsette krigen for å ta tilbake tapt land. Det å si at de hjelper ukrainerne, som Regjeringen (Norge) og Stortinget sier, er derfor LØGN.

Det ABC Nyheter og Gunnar Larsen sier om Russland og russiske soldater i denne artikkelen er ren russofobi samtidig som det passer langt bedre på Ukraina og Ukrainas soldater. Men i Bakvendtland, NATO-medienes redaksjoner, går allting an.

https://www.abcnyheter.no/nyheter/russerne-har-etablert-egne-enheter-med-syke-og-smittede-soldater/1211815

Seinere samme dag:

Hva skal til for å bli forsvarsminister i Norge? Ikke stort mer enn å kunne gjengi propagandaen fra høyere, fremmede makter, nemlig USA/NATO/EU. Dette er min klare konklusjon etter å ha observert rekken av norske forsvarsministere de siste 15 åra. Det samme gjelder utenriksministere og statsministere. Forsåvidt også andre ministere, men de uttaler seg sjelden om det.

Ta ’forsvarsminister’ Bjørn Arild Gram da han påsto at Ukraina var et fredelig land på det tidspunktet Russland invaderte i 2022. På Dagsnytt 18 presterte Grams etterfølger Tore O. Sandvik i januar å si at Romania beskyttet demokratiet da valget ble annullert. Nå sier han at det er viktig at «Vesten holder presset mot Russland oppe». Slik setter han Norges sikkerhet i fare. Men skjønner han det?

«Det er ingenting som tyder på at Putin ønsker fred», sier Sandvik. Hvis Sandvik hadde ønsket fred hadde han i det minste gått inn for at Ukraina ikke skal bli med i NATO.

«Russerne taper fortsatt 1000-1500 soldater per dag, sier forsvarsministeren». Dette er noe han ønsker å tro, eventuelt ønsker at vi skal tro, for at vi skal ønske mer krig.

«Det er klart det finnes et smertepunkt også for Russland».

Ukraina er naturligvis langt nærmere det smertepunktet. Dessuten har Russland venner, stadig flere venner, som vil hjelpe Russland hvis det blir nødvendig. NATO leverer 99% av Ukrainas våpen, sa Jens Stoltenberg, mens Russland er mer eller mindre sjølforsynt både med våpen, gass, olje og annet.

«I tillegg er det dyrtid i Russland med skyhøy inflasjon og renta er i taket, sier Sandvik». Faktum er at både renta og inflasjonen har sunket i år. Men hva betyr vel fakta for en norsk ’forsvarsminister’?

Jeg sier ikke alt dette fordi jeg støtter Russlands krigføring, men for å vise 1) hvor stupid, farlig og nederlagsdømt krigen mot Russland er. 2) Hvor uvitende norske ’forsvarsministere’ er. 3) Hvor servile norske medier er overfor norske ’forsvarsministere’, og utenriksministere. Samt statsministere når de uttaler seg om om utenrikspolitikk.
https://www.nettavisen.no/nyheter/forsvarsministeren-sandvik-russland-mister-opptil-1500-soldater-om-dagen/s/5-95-2611222

Seinere samme dag:

USA er til stede ved Zapad-2025, som er en militærøvelse mellom Russland og Hviterussland, ifølge Brian McDonald.

---

Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok

Se også:

Rick888888888 presenterer seg selv og arbeidet sitt slik: «Hei, jeg bor i Leidschendam i Nederland. Hovedformålet med denne kanalen er å tilby restaurerte historiske filmklipp, hovedsakelig fra tiden før andre verdenskrig, som seerne kan lære av og nyte. Mye historisk filmopptak har blitt digitalisert ved hjelp av utdaterte skannere, noe som resulterer i ustødige, svake og uskarpe bilder. I dag kan mye oppnås når det gjelder å forbedre slike opptak ved hjelp av sofistikerte programvareverktøy, inkludert kunstig intelligens. Dette inkluderer bevegelsesstabilisering, hastighetskorrigering, kontrast, lysstyrke- og skarphetsforbedring, støyreduksjon, fjerning av støv og flekker, samt oppskalering til HD med AI og nylig også fargelegging! Det er min hobby å få best mulig resultat for filmrestaurering, ved å bruke mine 15 års erfaring og kunnskap kombinert med den nyeste programvaren. De fleste filmene på kanalen min har gjennomgått en tidkrevende firetrinnsprosess før de ble lastet opp til YouTube. Mange av filmene mine er ledsaget av CC-undertekster».

Bertil Carlman.

När Rick skriver att arbetet är tidskrävande, så är det inte överord. Redan i nedre tonåren började jag ägna mig åt fotografering. När jag var 17 år byggde jag en egen förstoringsapparat, till vilken jag använde bland annat en kasserad dammsugare (støvsuger). När min far blev 80 år (1980) gav jag honom kontaktkopior på de svartvita fotonegativ som han tagit sedan 1935, men far gjorde inget mer arbete med sina foton..

Exempel på kontaktkopior.

Så kom digitalkamerorna, det blev slut med mörkrumsarbetet. Då bestämde jag mig för att digitalisera både fars och mina egna negativ och diabilder (negativer og lysbilder). Ett av de första negativ jag tog itu med var på min äldsta syster:

Det tog mig ungefär ett dagsverke att få bort alla repor, förbättra kontrasten och bättra på skärpan på det fotot. Men jag var oerfaren och programmet jag då använde var mycket primitivt. Idag har jag många tusen bilder på min dator och dessutom alla min fars smalfilmer som jag låtit digitalisera. Ricks text «De flesta filmer på min kanal har genomgått en tidskrävande fyrstegsprocess innan de laddats upp till YouTube. Många av mina filmer åtföljs av CC-textning» sammanfattar helt enkelt ett enormt arbete. Han beskriver det också i en introduktionsfilm på 3 minuter. How do we do the film restoration and colorization? A glimps into our software kitchen!

Utifrån mitt stora intresse för Kina blev jag naturligtvis mycket intresserad av filmen «Amazing China in 1917» . Till den fogar Rick följande kommentar:

«Den här videon är här för HISTORISKA ändamål och INTE för att diskutera dagens Kina-relaterade (KKP) politik! Dessutom är det här kommentarfältet nu stängt för kommentarer om den mörka hudfärgen. Det har inget med AI att göra. Scrolla bara ner i kommentarfältet för att förstå varför det här ämnet nu är förbjudet eftersom ’Det er allerede snakket i hjel.’ Du kanske tycker att denna ytterligare information från @tianming4964 är intressant:

« Fenotyper i olika delar av Kina varierar beroende på region och etnisk bakgrund. Peking hade i början av 1900-talet fortfarande en ansenlig manchurisk befolkning (vid en tidpunkt var det bara manchuer som kunde bo i de inre delarna av staden), liksom andra minoritetsgrupper som hui, uigurer, mongoler, etc. Hui är kinesiska muslimer som etniskt och kulturellt inte skiljer sig mycket från majoritetsbefolkningen, men många har förfäder från arabiska och persiska bosättare som anlände till Kina mellan 600- och 1300-talet, vilket är anledningen till att människor av Hui-härkomst tenderar att ha mer centralasiatiska drag. Uigurer är en turkisk etnisk grupp från den västra delen av Kina som är mer etniskt och kulturellt lik uzbeker och turkar än hankineser.»

Men även bland hankineser finns det variationer i ansiktsdrag (hudfärg, ögonform, näsform, ansiktsform etc.) mellan norra och södra Kina. De flesta kineser i diasporan (Sydostasien, Europa, Amerika, Oceanien) kommer från södra delarna av Kina som Fujian och Guangdong och har drag som mer liknar människor från Sydostasien som Vietnam till exempel. De flesta kineser du kommer att träffa utomlands kommer från södra Kina, så det är de egenskaper som de flesta utlänningar förknippar med att vara kineser. Nordkineser är kända för att ha andra ansiktsformer än sydkinesiska och det är vanligtvis möjligt för en kines att avgöra om en annan kines kommer från norra eller södra Kina bara genom att titta på dem. Dessutom, när det kommer till hudton, kanske det inte bara har att göra med färgningsprocessen.

Min morfar har anor från norra Kina och har liknande drag som de flesta människorna i videon, inklusive ögonform, näsans form, ansiktsform, etc. Detta inkluderar också hudfärg, till den grad att när många människor träffar honom misstar de honom för att vara indier. Hans hud är inte naturligt mörk, men eftersom han var tvungen att träna ute på fälten när han var ung blev den solbränd. Hans syskon har på samma sätt relativt sett mörkare hud än vad de flesta skulle förvänta sig hos kineser. Anledningen till att de flesta kineser idag inte har så mörk hud är att de inte arbetar ute på risfälten längre, och kan hålla sin hud blek och ljus med ett kontorsjobb inomhus.

Kinesisk kultur är som de flesta andra asiatiska länder där de värdesätter blek hud eftersom det är en symbol för att vara rik och överklass och inte behöva arbeta ute på fälten. Och eftersom de flesta kineser idag inte längre behöver arbeta på fälten, har de inte längre lika solbränd hud jämfört med förr, även om många fortfarande har det bland äldre generationer som min morfar. Många människor som har träffat min familj kommer att säga saker som att min mamma och morfar ’inte ser kinesiska ut’, trots att deras härkomst är 100% från Kina (och vi har gjort DNA-tester för att bekräfta det).

Även andra kineser kommer att säga detta, men nästan alltid är det sydkineser. De säger aldrig att min mormor inte ser kinesisk ut, för min mormor är också från södra Kina precis som de. Men eftersom de flesta inte är vana vid att se så många nordkineser i diasporan , ser nordkineser inte lika kinesiska ut för dem. Jag kan säga, att av de nordkineser jag känner – vänner, grannar, bekanta, etc. – har de flesta liknande drag som de i videon. Jag tittar ofta på många kinesiska dramer, där det är mer troligt att skådespelarna är av nordkinesisk härkomst, och vid många tillfällen har folk kommenterat för mig, hur vissa av skådespelarna inte alls ser kinesiska ut. I vissa fall beror det på att de inte är etniska hankineser, utan kommer från en av de etniska minoriteterna i Kina, och i andra fall är det bara de som har andra drag än vad folk normalt förknippar med kineser. För några exempel, sök upp namn som: Lu Taichong , Song Ya Gang, Wang Kang, Eldos Faruk .

PS: Den här videon är här för historiska ändamål och inte för att diskutera dagens Kina-relaterade politik, så tänk på detta innan du gör din kommentar!»

Inte bara professionellt arbete, utan även känslor och andra kunskaper framkommer tydligt i denna kommentar. För min del gäller i slutänden att ’Alt arbeid som øker forståelsen av hvordan alle verdens folk har klart seg tidligere og klarer seg nå, er beundringsverdig. Dette arbeidet hjelper også oss som lever nå til å bedre forstå, hvordan våre etterkommere vil klare seg i fremtiden.’

Amazing China in 1917

Dette er første utdrag fra et manus jeg skriver på. Det er en roman i form, men alt bygger på egne erfaringer, refleksjoner og minner fra de siste årene. Jeg bruker litterære virkemidler for å kunne fortelle friere og mer personlig. For meg handler dette om å fortelle min (og vår) side av historien – ikke den som har stått i media. Jeg ønsker også å treffe de som ikke opplevde dette på samme måte som oss – kanskje kan det gi rom for refleksjon, til og med dialog (naivt, ja).

Hege Nordén .

22. september 2025

Hva skjedde egentlig med oss, som mennesker og som samfunn, da tillit, frihet og menneskelig verdighet ble satt på spill?

Jeg ønsker også å «avsløre» de som så fint kaller seg «helsemyndigheter». Ikke først og fremst enkeltpersonene – de fleste vil oss sikkert vel – men industrien bak, som skor seg på det jeg vil kalle systemisk ondskap. Og viktigst av alt: hva kan hovedpersonen – og kanskje vi andre – gjøre for å unnslippe dette helsetyranniet?

---

Del 1 – Frilund april 2025 – Et liv utenfor samfunnet?

Jeg fryktet ikke krig.

Naivt, kanskje. Myndighetene gjorde sitt beste for å trekke oss inn i én. Jeg hadde uansett lenge hatt en påtrengende følelse av at det var viktig å være forberedt. Om strømmen forsvant hvordan ville vi klare oss? Totalt avhengige av myndighetene for de mest grunnleggende menneskelige behov. Kunne vi skaffe og tilberede mat? Hva med tilgang på vann -varmt vann? Kjøpe mat, når alle betalingsmidler var digitale og avhengige av et strømnett for å fungere? Elbilen ville kanskje rekke Frilund. Men uten strøm? Død.

Her hadde jeg i alle fall vedovn og tilgang til vann. Kunne dyrke grønnsaker og fiske. Abbor var i det minste spiselig. Så som så med gjedde. Trikset med gjedde var visstnok å flå hele fisken i ett drag, slik at skinnet aldri kom i direkte kontakt med kjøttet. En ferdighet jeg på ingen måte besatt.

Jeg tok en slurk fra tekoppen jeg holdt i hånden, den var blitt lunken. Adspredt satte jeg koppen på nattbordet, og slo den varme, tunge dundynen til side, sommervarmen lot vente på seg. Plassen ved siden av meg i sengen var tom, Mattias hadde for lengst stått opp. Lyden av hakke mot stein avslørte at han jobbet i hagen. Antagelig var dødsstøtet mot de satans jordrottene – som hadde gjort det til sin oppgave å lage slagmark av grønnsaksåkeren – allerede i gang.

Utsikten fra soveromsvinduet til sjøen fikk meg til å smile, så vakker og mystisk, med hvit lett dis som danset over vannflaten, kjempet en forgjeves kamp mot varmen fra solen. Vanen med å starte hver dag på Frilund på denne måten sto i sterk kontrast til livet hjemme i Oslo. Der kavet vi oss opp i otta, mens mørket fortsatt lå tungt over byen, og øynene sved av søvn.

En stadig større trang til å frigjøre meg fra et liv som føltes som en evig kamp presset seg opp til overflaten. Alt rundt meg – det moderne, digitale, såkalt smarte livet – føltes som en felle. Den verden vi levde i var i ferd med å stramme seg rundt oss. Vi ble holdt fanget av usynlige algoritmer – dopet på likes. Ikke fysisk – ennå. Psykologiske fanger. Fanget i bekvemmelighet, i behagelig distraksjon fra dramaet som utspilte seg rett foran øynene våre. Så nedsunket i velferdsstaten at vi ikke engang visste at vi kavet.

Hva var det som gjorde at vi nordmenn var så … jeg vet ikke … bedøvet? Uinteresserte …? Tillitsfulle …?  Vel … helt enkelt jævlig konforme!?

***

Kjøkkendøra ga etter med en klagende lyd, som om noen hadde tråkket en katt på halen. Det overbygde inngangspartiet var en lun sitteplass i dårlig vær. Mamma hadde kalt det «Bluesverandaen». Jeg ante ikke hvorfor – ingen hadde noensinne spilt blues der. Jeg lot døren stå åpen mens jeg varmet opp teen.

En svak vind bar med seg lukten av fuktig jord, noe brent fra et sted lenger unna hang i luften som en advarsel. Hvordan ville fremtiden se ut? Jeg visste ikke. Selve følelsen av tilværelsen, verden vi levde i, hadde endret seg, eller kanskje bare blitt mer tydelig. Som et stadig voksende press i brystet, følelsen av å mangle oksygen. Jeg la håndflaten mot brystkassen. Et varmt press mot den stramme klumpen. Men det ga bare en midlertidig lindring.

På et eller annet tidspunkt må jeg ha hatt tillit. Tillit til systemet. Når forsvant den? Jeg hadde alltid stilt spørsmål til autoriteter – ikke for å opponere, men fordi jeg aldri kunne ta noe for god fisk uten en logisk forklaring. Jeg kunne ikke bare lytte og akseptere. Ikke til lærere. Ikke til leger. Ikke til politikere. Jeg ville diskutere. Forstå. Ikke bare godta.
Sannheten, hadde jeg observert, kom sjelden fra talerstoler – og enda sjeldnere fra nyhetssendingene som flimret over skjermene i de tusen hjem.

Det var åpenbart for meg at de såkalt folkevalgte løy på inn- og utpust. De ble tatt i det gang på gang, og likevel fortsatte folk å se systemet som en trygg favn, med kommentarer som: «Men … Norge er jo verdens beste land å leve i!» Verdens beste land. På papiret. Inntil man følte det på sjelen. Ordene ble ofte kastet fram som en slags trøst eller unnskyldning. Som om vi måtte tåle dårlig oppførsel, korrupsjon og løgn, bare fordi vi var så heldige å bo i Norge. Jeg hadde vanskelig for å godta det. For meg hadde denne illusjonen for lengst slått sprekker – hvorfor var det så få som reagerte på det som foregikk rundt dem? Eller var det bare jeg som ikke kunne holde munn – som ga faen i at jeg brøt med flokken?

Pandemien hadde vist hvor lett det var: De fleste godtok å stenges inne, i bytte mot beskyttelse mot det farlige ukjente – døden. Skrekkscenarioer som bare myndighetene kunne skjerme oss fra. Mine protester ble derimot stemplet som farlige – konspirasjon, eller bare en barnslig opprørstrang.

Nordmenn gadd ikke lenger kjempe for friheten sin. De tok den for gitt. Og det var den enkleste måten å miste den på.

Jeg fryktet altså ikke bomber, men en annen type krig: et stille sammenbrudd av samfunnet. For meg handlet det om noe veldig enkelt – friheten til å velge. Det motsatte av tvang – vær så snill – ikke prøv å tving meg.

I tankene forsøkte jeg å evaluere oppveksten min. Var det noe sjelsettende som hadde formet meg til den jeg var? Jeg hadde alltid hatt et behov for å lete, stille spørsmål og undersøke – mer opptatt av selve søket enn av et endelig svar. For meg handlet det om å stå i den forståelsen jeg hadde kommet fram til, uansett hvor upopulær den måtte være.. Og upopulær var den – som oftest. Søsknene mine og jeg hadde hatt samme oppvekst, samme foreldre, samme skole, samme miljø. Likevel var vi totalt uenige. Så ikke oppveksten. Personligheten min, da? Hva ellers gjorde meg så annerledes? Jeg visste ikke – det var et spørsmål jeg stadig vendte tilbake til, men aldri fant noe ordentlig svar på.

Tankene ble hengende i luften mens jeg satt meg på trappen for å nyte den fantastiske roen som alltid omsluttet meg her på Frilund. Skogen var stille, men under overflaten var alt i bevegelse – røttene, vannet, fuglene som forberedte seg på varmere tider. Frilund var mer enn et sommerhus – stedet var som et tre – med røttene dypt forankret i jorden. Solid og jordet.

Hvis jeg noen gang måtte velge, var det her jeg skulle være. En illusjon selvsagt. Frilund kunne ikke unnslippe resten av verden?

***
Jeg satt fra meg tekoppen på steintrappen og kippet på meg sandalene, mens jeg plystret skarpt på Selma. Den spreke, snart 13 år gamle blandingshunden kom lynraskt rundt hushjørnet, vant med at den lyden betydde enten tur eller mat. «Kom igjen, gamlemor, vi går ned til brygga.»

Hunden satte straks kursen mot vannet, med meg i hælene. Veien hadde tidligere vært en skogsti, men var etter hvert blitt utbedret til grusvei, slik at man kunne kjøre bilen helt ned. På hver side vokste det vilt – busker, siv og høyt gress. Jeg tenkte, som alltid, at jeg burde rydde i skråningen. Gjøre klar til dyrking. Kanskje epler og pærer? Jeg trakk på skuldrene. En nesten uoverkommelig oppgave, så lenge jeg ikke bodde her fast. Kanskje jeg måtte leie en gravemaskin?

Selma var allerede nede ved vannet, vasset lykkelig rundt mens hun snuste etter råtne blader og fisk. Hun elsket dette stedet, som om hun hadde ventet hele året på å komme hit. Men vannet var fortsatt for grunt til å legge ut båten. Pålene som holdt brygga sto nesten nakne, uten vann rundt seg. Eieren av slusene tappet ut for mye vann for å produsere billig strøm – som jeg antok senere kunne selges dyrt. Magasinet måtte fylles fra mai til august, ellers kunne han tappe når han ville. Ikke engang her slapp vi unna den såkalte «energikrisen».

Jeg krysset jordet, og gikk inn i skogen ned mot Skjæra. Bonden sådde alltid korn her – havre eller rug, kanskje? Ett år sådde de raps. For ikke å utarme næringsstoffene i jorden? Hva sprayet de egentlig med?

Jordet var ennå ikke pløyd eller sådd. De skarpe, avskårne aksene fra fjorårets avling stakk meg gjennom åpningene i sandalene, og Selma haltet raskt over jordet før hun skar inn i skogen. Stien som gikk her da jeg var barn var helt gjengrodd, og skarpe kvister fra gran og bjørk rispet meg i ansiktet og på hendene der jeg presset meg igjennom den tette skogen. En mørk lukt av fjorårets råtne blader, fuktig jord og nye granskudd omsluttet meg.

Lukten og stemningen minnet meg om farmor – min elskede Bebbes. Hun pleide å pakke niste og saft på glassflasker som vi tok med ned til stranden på Skjæra. Noen dager var det så varmt at osten hadde smeltet før vi fikk spist, og bringebærsaften boblet i glassflaskene. Pappa lærte meg å legge dem i det kalde vannet for å kjøle dem ned. Han hadde vært sjømann – og glad i en kald øl. De store, glatte steinene i strandkanten holdt flaskene på plass, så de ikke drev ut i sjøen.

I dag lå vannet speilblankt, og solen reflekterte seg perfekt i den blanke overflaten. Det var sjelden til å være Ara, som var kjent for kastevindene fra alle retninger, med hvite gjess som raste over den urolige sjøen. Men i dag var det annerledes. Stille. Det harde presset i brystet slapp sakte men sikkert taket.

Den samme blandingen av dufter som hadde fulgt meg helt fra barndommen – siv, myr og sjø – hadde satt seg i kroppen min, et minne som kunne fremkalles bare ved tanken. Med lukkede øyne nøt jeg solen mot huden og den stille lyden av vinger som suste over hodet mitt – måker klare til å stupe ned i den speilblanke sjøen på jakt etter frokost.

En plutselig skarp lyd brøt stillheten og dro meg ut av de nostalgiske tankene. Mattias sto på brygga og veivet med armene. Antagelig var frokosten klar, men det var umulig å høre hva han ropte. Det var merkelig hvordan man kunne stå på brygga og høre hele samtaler fra Skjæra, mens lydene den andre veien bare traff en mur. Det var som å snakke med folk om vaksiner. Klin umulig.

Jeg signaliserte til Mattias at vi var på vei og bestemte meg for å ta den lange veien gjennom skogen tilbake. Selma, som var en blanding av bokser og labrador med en enorm hang til å bade, var selvsagt dryppende våt. Den litt lengre turen opp til Frilund ville i det minste tørke henne litt. Jeg trakk på skuldrene, tankene surret i hodet mitt. Ikke bare om hva vi skulle plante i skråningen, hvordan hindre jordrottene, eller bli sjølberga på strøm. Noe større presset seg fram – en utfordring, men kanskje nødvendig. Om jeg ville beholde friheten.

Var det mulig å lage et liv utenfor samfunnet?

Avslutning

Jeg kommer til å dele flere utdrag av denne boken etter hvert, både fra de første månedene av pandemien og fra veien videre. Som mange andre opplevde jeg et stort tap – og det kom ikke fra pandemien i seg selv, men fra nedstengningen, fryktretorikken og myndighetenes valg. I neste del vil jeg fortelle om det som traff meg hardest. Del gjerne dine tanker med meg.

---

Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse .

Donald Trump truer med anklager basert på RICO-loven, opprinnelig lagd for å bekjempe organisert kriminalitet, etter CODEPINK-protest, noe som eskalerer tilslag mot dissens og ytringsfrihet

Av Natalia Marques .

People’s Dispatch , 17. september 2025.

Aktivister fra antikrigsgruppa CODEPINK konfronterte USAs president Donald Trump og hans regjering på en restaurant i Washington DC, 9. september. Forstyrrelsen skapte nasjonale overskrifter og sendte (åpenbart) Trump-administrasjonen ut i et følelsesmessig vanvidd.

På restauranten den 9. september kom fredsaktivister overraskende nær Trump og flere regjeringsmedlemmer, inkludert visepresident JD Vance, utenriksminister Marco Rubio og krigsminister Pete Hegseth, og ropte «Fri DC, fritt Palestina, Trump er vår tids Hitler!» Trump så ut til å reagere med synlig frustrasjon da han gestikulerte til sine sikkerhetsfolk for å få fjernet demonstrantene, og sa: «Få dem ut herfra» .

Trump har siden utstedt direkte trusler mot aktivistene som forstyrret middagen hans. I kommentarer til pressen hevdet Trump at en av aktivistene var en «betalt agitator» , og ser på muligheten til å få USAs justisminister Pam Bondi til å se på grunnlaget for å reise RICO-anklager mot demonstrantene, «fordi de burde settes i fengsel» .

«Det de gjør mot dette landet er virkelig undergravende» , sa Trump. RICO-anklager, eller anklager under Racketeer Influence and Corrupt Organizations Act , var opprinnelig ment å bekjempe organisert kriminalitet. Men i et enestående trekk har de blitt tatt i bruk mot 61 aktivister som motsatte seg byggingen av et anlegg for trening av politiet, til flere millioner dollar i Atlanta, kjent som «Cop City», av Georgias justisminister Chris Carr. Etter en juridisk kamp på to år ble anklagene endelig avvist for noen dager siden .

«Alle som verdsetter ytringsfrihet bør være forferdet over dette forsøket på å kriminalisere den» , sa Melissa Garriga, en talsperson for CODEPINK, til Peoples Dispatch . «Vi må fortsette å holde makthaverne ansvarlige for deres handlinger, spesielt når de åpent støtter et pågående folkemord med våre skattepenger» .

CODEPINK har i flere tiår vært en ledende kraft i å iscenesette direkte konfrontasjoner med politikere i det offentlige rom, og siden Israel begynte sitt folkemord mot palestinere i Gaza i oktober 2023, har organisasjonen sørget for å holde USAs politikere ansvarlige for deres støtte til Israel.

CODEPINK protesterer mot USAs president Donald Trumps militærparade. Foto: CODEPINK / X

En ubrutt tradisjon med å forstyrre makten

«Vi har aldri veket unna å forstyrre makten uansett hvilket parti som er i embetet» , sa Garriga. CODEPINK begynte å organisere seg i forkant av den amerikanske invasjonen av Irak, og startet en fire-måneders heldags protestvake foran Det hvite hus, 17. november 2002. Medlemmer av CODEPINK, sammensatt av kvinnelige antikrigsaktivister, deltok i en rekke aksjoner mot USAs krig mot Irak, inkludert å fordømme daværende president George W. Bushs «nakne aggresjon», ved å iscenesette demonstrasjoner som stavet ordet «FRED» med sine egne nakne kropper.

CODEPINK har siden den gang organisert seg mot krig og for menneskerettigheter. Organisasjonen driver nettstedet «Bought by Zionism» , som sporer pro-israelsk lobbyistfinansiering av USAs politikere. Organisasjonen har gjort det til en vane å gjennomføre direkte konfrontasjoner med disse politikerne, som er finansiert av AIPAC og andre pro-israelske grupper.

7. februar 2024 konfronterte aktivister fra CODEPINK daværende Florida-senator Marco Rubio, i forbindelse med hans støtte til Israel, midt i israelske styrkers drap på palestinske barn, han svarte på video, «ja, Hamas er ansvarlig for å drepe alle disse barna» .

Etter at den palestinske studentaktivisten Mahmoud Khalil ble arrestert og tatt i varetekt av ICE, av Trump-administrasjonen, fulgte aktivister fra CODEPINK etter politikere fra begge de store partiene, som ikke hadde bedt om Khalils løslatelse. Medea Benjamin fra CODEPINK presset New York-representanten Ritchie Torres på Capitol Hill, og spurte om han mener at «en green card-innehaver som ikke begikk noen forbrytelse bør arresteres» . Torres svarte: «Hvis du er engasjert i voldelig oppførsel som tar over en bygning på et universitetsområde, er ikke det ytringsfrihet».

«Dette er et veldig kritisk øyeblikk for andre organisasjoner, å stå i solidaritet, høyt og tydelig i solidaritet med organisasjoner som står overfor undertrykkelse» , sa Garriga. «Dette er ikke øyeblikket for flisespikking over mindre uenigheter. Hvis de kommer etter en av oss, vil de komme etter oss alle. Selv om du ikke er enig i alle intrikate holdninger til våre organisasjoner, er det på tide å vise ekte solidaritet, ellers vil vi alle tape».

Denne artikkelen er hentet fra People’s Dispatch :

Trump Threatens CODEPINK with RICO Charges after Public Confrontation

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Se også CODEPINK:

DISRUPTED TRUMP’S DINNER IN DC

Ben-Gvir Loses It

Lift the ban on Palestine Action rally at UK Embassy in DC

Mange syns det er veldig viktig å bortforklare NATO og vestlige lederes løfte til Russland i 1990 om ikke å utvide NATO østover. Hvorfor det, mon tro?

Lars Birkelund.

Som oftest bruker de en omtale av et intervju Gorbatsjov ga til Russia Beyond i oktober 2014 som «bevis» for at løftet aldri ble gitt. Dette til tross for at løftet står på NATOs egen webside og er omtalt i USAs nasjonale arkiver. Linker: http://nato.int/docu/speech/1990/s900517a_e.htm
https://nsarchive.gwu.edu/briefing-book/russia-programs/2017-12-12/nato-expansion-what-gorbachev-heard-western-leaders-early

Jeg gjentar: De bruker en omtale av intervjuet i stedet for sjølve intervjuet. Her er sjølve intervjuet, der Gorbatsjov sier ting som kan misforstås, ja. Men ikke hvis man leser hele intervjuet, der dette er det helt sentrale avsnittet (oversatt fra engelsk til norsk):

«USA og allierte lands beslutning om å utvide NATO mot øst ble tatt i 1993. Jeg sa at det var en stor feil helt fra starten av. Det var definitivt et brudd på ånden i uttalelsene og forsikringene som ble gitt til oss i 1990».

Her har jeg oversatt hele intervjuet for at alle skal kunne se sammenhengen:

«Sovjetunionens første og siste president snakket med Russia Beyond om fortiden og hvordan den burde prege nåtiden.

Da 25-årsjubileet for Berlinmurens fall nærmet seg, satte Maksim Korsjunov fra Russia Beyond seg ned med Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens første og siste president, for å diskutere den historiske tilnærmingen mellom øst og vest og utsiktene for en ny kald krig.

1989 er året da Berlinmuren falt. Men det skjedde først i november. Sommeren samme år, på en pressekonferanse etter forhandlingene dine i Bonn med kansler [Helmut] Kohl, ble du spurt: «Og hva med muren?» Du svarte: «Ingenting under solen er evig. […] Muren kan forsvinne så snart forholdene som fødte den ikke lenger eksisterer. Jeg ser ikke et stort problem her.» Hvordan antok du at hendelsene ville utfolde seg den gangen?

Mikhail Gorbatsjov: Sommeren 1989 forventet selvfølgelig verken Helmut Kohl eller jeg at alt ville skje så raskt. Vi forventet ikke at muren skulle falle i november. Og forresten, vi innrømmet det senere, begge to. Jeg påstår ikke å være en profet.

Det forekommer at historiske prosesser akselererer kraftig. Historien straffer de som er for sent ute (som norske/vestlige ledere i dag, min kommentar). Men den har en enda strengere straff for de som prøver å stå i veien. Det ville ha vært en stor feil å holde fast i jernteppet. Derfor la vi ikke noe press på regjeringen i DDR [Den tyske demokratiske republikk – Øst-Tyskland].

Da hendelsene begynte å utvikle seg i en hastighet ingen forventet, bestemte den sovjetiske ledelsen enstemmig – og jeg vil understreke «enstemmig» – seg for ikke å blande seg inn i de interne prosessene som pågikk i DDR, for ikke å la troppene våre forlate garnisonene sine under noen omstendigheter. Jeg er den dag i dag sikker på at det var den riktige avgjørelsen.

RB: Hva var det som gjorde det mulig å reversere splittelsen av Tyskland? Hvem spilte etter din mening en avgjørende rolle i den fredelige gjenforeningen?

MG: Tyskerne selv spilte den avgjørende rollen i å gjenforene Tyskland. Jeg refererer ikke bare til deres massive demonstrasjoner til støtte for enhet, men også til det faktum at tyskerne i både øst og vest i etterkrigstidens tiår viste at de hadde lært av fortiden og at de kunne stoles på.

Jeg tror at Sovjetunionen spilte en avgjørende rolle i å sikre at gjenforeningen var fredelig, at prosessen ikke førte til en farlig internasjonal krise. I den sovjetiske ledelsen visste vi at russerne – at alle folkene i Sovjetunionen – forsto tyskernes ønske om å leve i enhet og ha et demokratisk styre.

Jeg vil bemerke at foruten Sovjetunionen viste også de andre deltakerne i prosessen med å løse det tyske spørsmålet balanse og ansvarlighet. Jeg refererer til landene i anti-Hitler-koalisjonen – USA, Storbritannia og Frankrike. Det er ikke lenger en hemmelighet at François Mitterrand og Margaret Thatcher hadde store tvil om hvor raskt gjenforeningen skulle gå. Krigen etterlot seg fortsatt et dypt arr. Men da alle aspekter av denne prosessen var avklart, signerte de dokumenter som markerte slutten på den kalde krigen.

RB: Det falt på deg å avgjøre dette skjebnesvangre problemet knyttet til global utvikling. Den internasjonale løsningen av det tyske spørsmålet, som involverte store verdensmakter og andre nasjoner, tjente som et eksempel på det store ansvaret og den høye kvaliteten til politikerne i den generasjonen. Du demonstrerte at dette er mulig hvis man blir ledet – slik du definerte det – av «en ny måte å tenke på». Hvor dyktige er moderne verdensledere til å løse moderne problemer på en fredelig måte, og hvordan har tilnærmingene til å finne svar på geopolitiske utfordringer endret seg de siste 25 årene?

MG: Tysklands gjenforening var ikke en isolert hendelse, men en del av prosessen med å avslutte den kalde krigen. Perestroika og demokratisering i landet vårt banet vei for det. Uten disse prosessene ville Europa ha vært splittet og i en «frossen» tilstand i flere tiår til. Og jeg er sikker på at det ville ha vært vanskeligere å komme seg ut av den tilstanden.

Hva er den nye måten å tenke på? Det er å erkjenne at det finnes globale trusler – og på den tiden var det først og fremst trusselen om en atomkonflikt, som bare kan fjernes ved felles innsats. Det betyr at vi må bygge relasjoner på nytt, føre dialog, søke veier for å avslutte våpenkappløpet. Det betyr å anerkjenne valgfriheten for alle folk, samtidig som vi tar hensyn til hverandres interesser, bygger samarbeid og etablerer bånd for å gjøre konflikt og krig umulig i Europa.

Disse prinsippene ligger til grunn for Parispakten (1990) for et nytt Europa – et viktig politisk dokument undertegnet av alle de europeiske landene, USA og Canada. Som et resultat måtte bestemmelsene utvikles og styrkes, strukturer opprettes, forebyggende mekanismer etableres, i likhet med samarbeidsmekanismer. For eksempel var det et forslag om å opprette et sikkerhetsråd for Europa.

Jeg ønsker ikke å sette den generasjonen av ledere opp mot den påfølgende generasjonen. Men et faktum er fortsatt et faktum: det ble ikke gjort. Og den europeiske utviklingen har vært skjev, noe som ble muliggjort av Russlands svekkelse på 1990-tallet.

I dag (altså i 2014) må vi innrømme at det er en krise i europeisk (og global) politikk. En av grunnene, om enn ikke den eneste, er våre vestlige partneres manglende vilje til å ta hensyn til Russlands synspunkter og juridiske sikkerhetsinteresser. De ga tomme løfter om å applaudere Russland, spesielt i Jeltsin-årene, men i praksis tok de ikke hensyn til det. Jeg refererer først og fremst til NATOs utvidelse, missilforsvarsplaner, Vestens handlinger i regioner av betydning for Russland (Jugoslavia, Irak, Georgia, Ukraina). De sa bokstavelig talt: «Dette angår ikke dere.» Som et resultat dannet det seg en verkebyll, og den sprakk.

Jeg vil råde vestlige ledere til å analysere alt dette grundig, i stedet for å anklage Russland for alt. De bør huske det Europa vi klarte å skape på begynnelsen av 1990-tallet og hva det dessverre har blitt til de siste årene.

RB: Et av hovedproblemene som har oppstått i forbindelse med hendelsene i Ukraina er NATOs utvidelse mot øst. Har du følelsen av at dine vestlige partnere løy til deg da de utviklet sine fremtidsplaner i Øst-Europa? Hvorfor insisterte du ikke på at løftene som ble gitt til deg – spesielt USAs utenriksminister James Bakers løfte om at NATO ikke ville utvide mot øst – skulle være lovlig nedfelt (i en avtale)? Jeg siterer Baker: «NATO vil ikke bevege seg en tomme lenger øst.»

MG: Temaet «NATO-utvidelse» ble ikke diskutert i det hele tatt, og det ble ikke tatt opp i disse årene (1989 og 1990). Jeg sier dette med fullt ansvar. Ikke et eneste østeuropeisk land tok opp saken, ikke engang etter at Warszawapakten opphørte å eksistere i 1991. Vestlige ledere tok det heller ikke opp.

Et annet spørsmål vi tok opp ble imidlertid diskutert: å sørge for at NATOs militære strukturer ikke ville rykke frem, og at ytterligere væpnede styrker fra alliansen ikke ville bli utplassert på daværende DDRs territorium etter tysk gjenforening. Bakers uttalelse, nevnt i spørsmålet ditt, ble gitt i den sammenhengen. Kohl og [Tysklands visekansler Hans-Dietrich] Genscher snakket om det.

Alt som kunne ha blitt og måtte gjøres for å befeste den politiske forpliktelsen ble gjort. Og oppfylt. Avtalen om en endelig løsning med Tyskland sa at ingen nye militære strukturer skulle opprettes i den østlige delen av landet; ingen ytterligere tropper skulle bli utplassert; ingen masseødeleggelsesvåpen skulle plasseres der. Det har blitt observert i alle disse årene. Så ikke fremstil Gorbatsjov og de daværende sovjetiske myndighetene som naive mennesker som ble viklet rundt Vestens finger. Hvis det var naivitet, var det senere, da problemet oppsto. Russland protesterte først ikke.

Beslutningen for USA og dets allierte om å utvide NATO mot øst ble tatt i 1993. Jeg kalte dette en stor feil helt fra starten av. Det var definitivt et brudd på ånden i uttalelsene og forsikringene som ble gitt til oss i 1990. Når det gjelder Tyskland, var de lovfestet og blir overholdt.

RB: Ukraina og forholdet til Ukraina er et smertefullt tema for enhver russer. Du, som er halvt russisk og halvt ukrainer, skrev i etterordet til boken din «Etter Kreml» at du er dypt fortvilet over det som skjer i Ukraina. Hva anser du som veien ut av Ukraina-krisen? Hvordan vil Russlands forhold til Ukraina, Europa og USA utvikle seg i de kommende årene i lys av de siste hendelsene?

MG: Alt er mer eller mindre klart for den nærmeste fremtid – vi må oppfylle alt som er foreskrevet i Minsk-avtalene fra 5. og 19. september i sin helhet. For øyeblikket er situasjonen svært skjør. Våpenhvilen blir stadig brutt. Men de siste dagene har jeg et inntrykk av at prosessen har begynt. En sone for tilbaketrekning blir opprettet, tunge våpen blir fjernet. Observatører fra OSSE, inkludert russere, ankommer. Hvis vi kan fikse alt dette, vil det være en enorm prestasjon, men bare et første skritt.

Vi må erkjenne at forholdet mellom Russland og Ukraina har fått et enormt slag. Vi bør ikke la dette utvikle seg til gjensidig fremmedgjøring av våre folk. Et enormt ansvar ligger på lederne – presidentene [Vladimir] Putin og [Petro] Porosjenko. De må vise et eksempel. Vi må redusere intensiteten i følelsene. Vi kan finne ut hvem som har rett og hvem som er skyldig senere. Akkurat nå er den viktigste oppgaven å etablere en dialog om spesifikke spørsmål. Livet i de regionene som har lidd mest må normaliseres, og problemer som territoriell status må legges til side for nå. Ukraina, Russland og Vesten kan bidra med dette, både hver for seg og sammen.

Ukraina har mye å gjøre for å sikre forsoning i landet, for å sikre at hver person føler seg som en borger hvis rettigheter og interesser er trygt garantert. Dette er ikke så mye et spørsmål om konstitusjonelle og juridiske garantier som om virkeligheten i hverdagen. Så i tillegg til valg, vil jeg anbefale å sette i gang arbeidet i et rundebordsformat så snart som mulig, hvor alle regioner og alle lag av befolkningen ville være representert, og hvor eventuelle spørsmål kunne tas opp og diskuteres.

Når det gjelder Russlands forhold til Vest-Europa og USA, er det første skrittet å forlate logikken med gjengjeldelsesbeskyldninger og sanksjoner. Etter min mening har Russland allerede tatt det første skrittet ved å avstå fra gjengjeldelsestiltak etter den siste runden med vestlige sanksjoner. Resten er opp til våre partnere.

Først og fremst synes jeg de må avbryte disse såkalte personlige sanksjonene. Hvordan kan vi føre en dialog hvis dere straffer de som tar avgjørelsene og påvirker politikken? Vi må snakke med hverandre. Dette er et aksiom som dessverre har blitt glemt.

Jeg er sikker på at det vil dukke opp kontaktpunkter så snart dialogen gjenopptas. Bare se deg rundt – verden er anspent, det er felles utfordringer og en mengde problemer som bare kan løses med felles innsats. Frakoblingen mellom Russland og EU skader alle og svekker Europa i en tid der den globale konkurransen vokser, der andre «tyngdepunkter» i global politikk blir sterkere.

Vi kan ikke gi opp. Vi kan ikke bli dratt inn i en ny kald krig. De felles truslene mot vår sikkerhet har ikke forsvunnet. Nye, svært farlige ekstremistbevegelser, særlig den såkalte Islamske staten, har dukket opp i den senere tid. Problemer som miljø, fattigdom, migrasjon og epidemier blir verre. Vi kan igjen finne felles grunnlag i møte med felles utfordringer. Det blir ikke lett, men det finnes ingen annen vei.

RB: Ukraina planlegger å bygge en mur på grensen til Russland. Hvorfor, etter din oppfatning, brøt forholdet mellom det russiske og ukrainske folket plutselig sammen, slik at det nå kan bli splittet ikke bare av en politisk, men også av en fysisk mur?

MG: Svaret på det spørsmålet er veldig enkelt: Jeg er imot alle murer. La oss håpe at de som planlegger en slik «konstruksjon» kommer til fornuft. Jeg tror ikke folkene våre vil barke sammen. Vi er for nære på alle måter. Det er ingen uoverstigelige problemer eller forskjeller mellom oss. Men mye vil avhenge av intelligentsiaen og media. Hvis de jobber for å skille oss, prøver å forverre konfliktene og kranglene våre, vil det bli problemer. Eksemplene er velkjente. Derfor oppfordrer jeg intelligentsiaen til å handle ansvarlig».

https://www.rbth.com/international/2014/10/16/mikhail_gorbachev_i_am_against_all_walls_40673.html

Fascisme er et ord som kastes rundt i politikken, men sjelden forstås. Mange ser fortsatt for seg Hitler, Mussolini, støvler på brostein og massemønstringer under bannere. Men fascismen er ikke historie. Den er en metode for maktutøvelse, en gift som vender tilbake hver gang demokratiet råtner. Kjernen er alltid den samme: sammensmelting av stat og kapital, undertrykking av opposisjon, propaganda som gjør løgner til sannheter, og en befolkning som tvinges til lydighet.

Dan-Viggo Bergtun.

I dag ser vi fascismen i en ny, polert form. Den kommer ikke i brunskjorter, men i dresser og slips. Den marsjerer ikke på torgene, men sitter i styrerommene, i Brussel og i Washington. Den snakker om “demokrati”, “verdier” og “sikkerhet”, samtidig som den driver med overvåking, sensur og krigsforberedelser. Den har byttet støvelen med et slips, men trykket mot nakken vår er det samme.

Hvorfor vokser fascismen fram igjen? Fordi folkestyret er redusert til skuespill. Nasjonale parlamenter er blitt kulisser. Beslutningene tas bak lukkede dører i Brussel, i Washington eller på styrerommene til multinasjonale konsern. Når folk flest møter dyrtid, arbeidsledighet og økende ulikhet, får de beskjed om at de må ofre seg – for krigen, for klimaet, for konkurranseevnen. Offerliturgien er den samme som før. Dette var mekanismen på 1920- og 30-tallet. Elitene sviktet, økonomien raste, folk ble presset ned i frykt – og diktatorene rykket inn som “redningsmenn”. Europa har vært her før. Og vi later som om vi ikke ser det.

Jeg har sett hva autoritære systemer gjør. Som soldat i konfliktområder og som tillitsmann blant veteraner fra mange nasjoner har jeg opplevd hvordan maktbruk og propaganda river samfunn i stykker. Jeg har sett hvordan hele folkeslag blir gjort til brikker i stormaktenes spill. Jeg har sett hvordan mennesker mister alt, mens de blir fortalt at lidelsen er “nødvendig for sikkerheten”. Derfor kjenner jeg lukten når fascismen vender tilbake. Jeg vet hvordan den skjuler seg bak vakre ord. Og jeg ser den stinke gjennom Europa i dag.

Det mest groteske er at antifascismen selv er blitt kidnappet. Etter 1945 var antifascisme et løfte: aldri mer totalitære krefter. Aldri mer krig som ødelegger hele samfunn. Antifascisme betydde frihet. I dag brukes begrepet som en politisk klubbe. Eliten stempler kritikere av NATO, EU og krigspolitikken som fascister. Folkelige protester blir demonisert. Resultatet er at antifascismen tømmes for innhold, mens de virkelige autoritære kreftene – de som sitter i statsapparater, i institusjoner og i mediekonsern – vokser seg stadig sterkere. Antifascismen skulle være folkets skjold mot maktmisbruk. I dag er den blitt elitens sverd mot folket.

Krigen i Ukraina viser hvordan Vesten har undergravd antifascismen. Før 2022 skrev vestlige medier åpent om de høyreekstreme og nyfascistiske gruppene i Ukraina. Etter 24. februar ble alt tiet i hjel. Plutselig ble de samme kreftene fremstilt som frihetshelter. Enhver kritikk av dem ble stigmatisert som russisk propaganda. Dette er ikke antifascisme. Dette er kynisk maktspill. Når fascismen opptrer på “vår side”, later man som om den ikke finnes. Det er et svik som ødelegger antifascismens troverdighet. Og verre: det åpner døren for at fascismen igjen kan vokse under dekke av demokrati og frihet.

Se på kontinentet vårt. I Italia sitter ytre høyre ved makten, båret fram av folks raseri over EU-diktater og økonomisk nød. I Ungarn og Polen bygges autoritære systemer steg for steg. I Frankrike styrker Le Pen seg, fordi elitene har brent opp sin siste rest av troverdighet. I Tyskland vokser AfD, båret av mistillit til partier som har solgt ut sitt eget folk. Dette er ikke isolerte hendelser. Det er symptomer på et Europa som mister demokratiet. Folket vender seg bort fra et politisk system de ikke lenger stoler på – og autoritære krefter tar plassen.

Å være antifascist i dag handler ikke om å marsjere under gamle flagg eller rope slagord fra 1930-tallet. Det handler om å slåss for ytringsfrihet, åpen debatt, sosial rettferdighet og reell folkesuverenitet. Det handler om å nekte å la NATO, EU og krigspropaganda definere vår fremtid. Ekte antifascisme betyr å bygge samfunn der makten ligger hos folket. Det betyr å beskytte friheten mot overvåking, mot sensur, mot meningskontroll. Antifascismen må bety demokrati nedenfra – ikke elitens makt ovenfra.

For la oss være klare: den største fascistiske trusselen i dag er ikke små grupper som marsjerer i gatene. Den største trusselen er når hele statsapparater tar i bruk autoritære metoder, men pakker dem inn i vakre ord. Når sensur kalles “samfunnsansvar”. Når overvåking kalles “trygghet”. Når krig kalles “fredsarbeid”. Det er da vi allerede lever i det autoritære mørket. Forskjellen er at vi har latt oss lure til å kalle fengselet vårt et demokrati.

Jeg har sett hva autoritære systemer gjør med mennesker. Jeg har sett krig knuse familier. Jeg har sett hvordan friheten forsvinner når makta tar alt. Derfor sier jeg uten å nøle: vi må aldri la antifascismen bli et tomt ord. Antifascismen må være en levende kraft, forankret i folket, i rettferdighet og i ekte demokrati. Bare slik kan vi hindre at Europa igjen synker ned i mørket. Og mørket er nærmere enn de fleste tør å innrømme.

---

Dan Viggo Bergtun er en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet. Her fra et antifascistisk møte i Zagreb together with FIR ( International Federation of Resistance Fighters – Association of Anti-fascists Fédération Internationale des Résistants – Association antifasciste).