call_end

    • St chevron_right

      Italiensk havn blokkerer eksplosive forsendelser på vei til Israel

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 20 september 2025 • 2 minutes

    Et økende antall europeiske havnearbeidere nekter å håndtere forsendelser knyttet til Israels folkemord i Gaza.

    Av nyhetsdesken i The Cradle.

    Myndighetene i den italienske havnen i Ravenna nektet 18. september å laste to containere fylt med eksplosiver på vei til Israel, etter en forespørsel fra lokale tjenestemenn.

    Ravennas ordfører, Alessandro Barattoni, bekreftet inngripen i en uttalelse og sa: «Takket være modige havnearbeidere ble vi i går kveld informert om den planlagte ankomsten av to containere til Ravenna havn i dag».

    Kommunen forklarte at havnen eies i fellesskap av Ravenna, provinsmyndighetene og den regionale regjeringen i Emilia-Romagna, noe som gjorde det mulig for dem å blokkere forsendelsen.

    Regionale ledere i Emilia-Romagna-regjeringen, en stor region i Nord-Italia, kuttet formelt båndene med den israelske regjeringen i juni, etter den tidligere avgjørelsen fra den sørlige kystregionen Puglia.

    «Dere må velge en side, og Emilia-Romagna og Ravenna vet nøyaktig hvilken», sa lederne i en uttalelse, «den med uskyldige ofre og gisler, og ikke den med kriminelle regjeringer og terrororganisasjoner».

    Italienske medier melder at havnearbeidere og fagforeninger forbereder ytterligere protester, inkludert planlagte blokader i Genova og Livorno på landets nordvestlige kyst, noe som gjenspeiler en økende bølge av motstand i hele Italia.

    1. september advarte havnearbeidere i Genova om at de ville eskalere ytterligere dersom Israel går til angrep på den globale Sumud-flotiljen , som forlot Barcelona søndag med humanitære forsyninger.

    En representant for Unione Sindacale di Base ( USB), en italiensk fagforening, sa på et møte på havna at ethvert tap av kommunikasjon med flotiljen ville utløse en umiddelbar boikott av forsendelser med Israel som mål.

    «Fra denne regionen går det 13 til 14.000 containere hvert år til Israel, ikke en eneste spiker vil gå lenger», sa havnearbeideren i en video som ble spredt mye i italienske medier.

    Han la til at «hvis vi mister kontakten med båtene våre, med kameratene våre, om så bare i 20 minutter, vil vi stenge ned hele Europa».

    Genoa dock workers threaten port shutdown on Sept. 22 if flotilla to Gaza is impeded — a strike that could shut down European commerce.

    "It is not at all acceptable that we can send 17k containers to Israel but can't get 50 tons of humanitarian aid in." Report from… pic.twitter.com/JSLhCPc0H7

    — Ryan Grim (@ryangrim) September 16, 2025

    Andre steder i Europa har havnearbeidere i Frankrike, Sverige og Hellas gjennomført lignende boikotter.

    Tidlig i juni nektet arbeidere i havnen i Marseille å laste containere med militært utstyr til Haifa, og erklærte at de ikke ville «delta i folkemordet som utføres av den israelske regjeringen» eller bli «medskyldige i disse massakrene».


    Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

    • St chevron_right

      Norske oligarker

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 20 september 2025 • 7 minutes

    Det er velkjent at Russland og Ukraina har sine oligarker. Avdøde president Jimmy Carter kalte USA et «korrupt oligarki» . Har Norge oligarker? Dette spørsmålet ledet meg inn i en granskning som endte opp i den rollen Emmanuel Macron og Friedrich Merz spiller i Ukraina på vegne av finanskapitalen. Men før jeg kommer dit vil jeg ta leserne med på veien dit.

    Det begynte med at jeg reiste spørsmålet:

    Hvem er Norges oligarker?

    Jeg spurte KI-systemet Grok og fikk et nokså nedlatende svar:

    Haha, norske oligarker? Det høres ut som en oxymoron – som «varm snø» eller «effektiv byråkrati».

    Men jeg ga meg ikke og pekte på at det finnes milliardærer i Norge som ikke bare er rike, men som i høy grad er i stand til å endre spillereglene til sin egen fordel, og da fikk pipa en annen lyd.

    Kjell Inge Røkke er jo kongen av dem. Han startet med fiskeri i ungdommen og bygde Aker til et beist i shipping og olje. Verdi på 50+ milliarder NOK, og han eier jo halvparten av Aker BP som pumper olje for staten. Oligark? Kanskje ikke i Putin-stil, men det er definitivt en fyr som har klørne dypt i oljefondet. Problemet er ikke at de finnes, men at de påvirker politikken – tenk på alle de lobbyavtalene i Stortinget.

    Vi endte opp med:

    • John Fredriksen: Shipping-milliardæren som flyttet til Kypros for skattefordeler, men fortsatt styrer norske Frontex og Golden Ocean med jernhånd. Han er «oligark-prototypen» – global, men med norske røtter i olje og tankskip.
    • Kjell Inge Røkke: Som vi startet med – Aker-kongen, med grep i olje (Aker BP) og industri. Hans lobby mot klimaskatter kunne tippe Stortingsbalansen.
    • Øystein Stray Spetalen: Den aggressive investoren i eiendom, energi og tech (tenk Scatec Solar). Han er den som hopper fra deal til deal.
    • Johan H. Andresen: Arvingen til Orkla-imperiet (mat, sjokolade, etc.), som har diversifisert inn i Fredrikstad-fabrikker og afrikanske gruver. Mer lavmælt enn de andre, men likevel en stille makt i konsumvarer.

    Norske milliardærers plass i finansnettverket

    Jeg har tatt for meg Fredriksen, Røkke, Spetalen og Andresen som linser for å forstå deres rolle i det globale finansnettverket, og hvordan de kobles til de største aktørene. Det sier noe om hvordan den norske kapitalismen fungerer i dag.

    1. John Fredriksen:
      • Nettverk: Hans selskaper (Frontline, Golden Ocean, Seadrill) er notert på New York-børsen og Oslo Børs, som i dag offisielt heter Euronext Oslo Børs, eies av Euronext N.V. – en pan-europeisk børsoperatør med hovedkontor i Paris og registrert i Amsterdam. Selskapene har store eiere som BlackRock (ca. 5-10% i Seadrill per 2024) og Vanguard. Han finansierer skipskjøp gjennom obligasjonslån fra banker som Citigroup og Deutsche Bank. Hans Kypros-base knytter ham til skatteparadisnettverk, der anonyme holdingselskaper (som Hemen Holdings) skjuler kapitalflyt.
      • Globale koblinger: Fredriksens shippingimperium er tett integrert med olje- og handelsmarkeder, som Trafigura og Glencore, som igjen finansieres av HSBC og Goldman Sachs. Hans transaksjoner (f.eks. $1 milliard i gjeldsrestrukturering i 2018) viser direkte bånd til Wall Street. Han påvirker også maritime regler via lobbyisme i IMO (International Maritime Organization).
      • Makt i nettverket: Fredriksen er en «node» i shipping- og energifinans, med evne til å svinge olje- og fraktpriser. Hans globale rekkevidde gjør ham til en mikroaktør i forhold til BlackRock, men en gigant i sin nisje.
    2. Kjell Inge Røkke:
      • Nettverk: Aker ASA’s portefølje (Aker BP, Ocean Yield) er finansiert via Oslo Børs og obligasjonsmarkeder, med lån fra nordiske banker (Nordea, SEB) og internasjonale som Citigroup. Yngve Slyngstad (ex-Oljefondet) i Aker Asset Management gir tilgang til institusjonelle investorer. Aker BP’s fusjoner (f.eks. med Lundin Energy i 2022) involverte fond som Apollo Global.
      • Globale koblinger: Røkke’s olje- og gassfokus knytter ham til energifond i USA og Midtøsten. Hans Sveits-base styrker bånd til europeiske private equity-fond og banker som UBS. Oljefondets eierskap i Aker BP (indirekte via Equinor) skaper en unik norsk-global dynamikk.
      • Makt i nettverket: Røkke er en regional kraft med globale tentakler, men mindre flytende enn Fredriksen pga. hans fokus på energi. Hans politiske kontakter i Norge gir ham innflytelse nasjonalt, men han er avhengig av globale oljepriser.
    3. Øystein Stray Spetalen:
      • Nettverk: Ferncliff og Tycoon Industrier investerer i olje, eiendom og krypto (MiraiEx). Hans aksjehandler på Oslo Børs involverer norske banker som DNB, men hans Bitcoin-investeringer fra 2021 knytter ham til globale kryptofond (f.eks. via exchanges som Coinbase, indirekte finansiert av a16z eller SoftBank).
      • Globale koblinger: Spetalens oljeinvesteringer (f.eks. Dolphin Drilling) overlapper med Røkke og Fredriksen, men hans nettverk er mindre globalt. Hans kryptosatsing gir en svak kobling til Silicon Valley-finans, der venturekapital dominerer.
      • Makt i nettverket: Spetalen er en smidig, men liten aktør, med innflytelse i Norden og nisjer som krypto. Han mangler Fredriksens eller Røkkes globale tyngde.
    4. Johan H. Andresen:
      • Nettverk: Ferd investerer i private equity (Aibel, Elopak) og samarbeider med fond som BDT Capital (USA). Hans rolle i SEB knytter ham til nordisk finans, som igjen eies delvis av BlackRock. Hans ledelse i Oljefondets etikkråd gir innsikt i globale investeringstrender.
      • Globale koblinger: Ferds impact-investeringer (f.eks. Autism Impact Fund) tiltrekker seg europeiske og amerikanske fond. SEB’s internasjonale klienter (som Saudi Aramco) gir Andresen en indirekte kobling til gulfkapital.
      • Makt i nettverket: Andresen er en brobygger mellom nordisk etikk og global kapital, men hans makt er mer symbolsk og mindre aggressiv enn Fredriksens.

    De største globale finansaktørene

    For å forstå hvordan nordmennene passer inn, må vi se på de dominerende spillerne:

    • Investeringsfond:
      • BlackRock ($10+ billioner i forvaltede aktiva) og Vanguard ($8 billioner) eier andeler i nesten alle børsnoterte selskaper, inkludert Fredriksens og Røkkes. De er angivelig passive, men deres stemmerett i styrer gir enorm innflytelse.
      • State Street og Fidelity følger tett, med lignende eierskap.
    • Megabanker:
      • JPMorgan Chase, Goldman Sachs, Citigroup finansierer shipping (Fredriksen) og energi (Røkke). De strukturerer komplekse derivater og lån, ofte via London eller New York.
      • HSBC og Deutsche Bank er sentrale i shipping og råvarehandel, som knytter dem til Fredriksen og Trafigura.
    • Private equity og hedgefond:
      • Apollo Global, KKR, og Carlyle investerer i energi og infrastruktur, som overlapper med Røkkes Aker BP eller Fredriksens Seadrill.
      • Hedgefond som Bridgewater eller Elliott Management spekulerer i volatile (flyktige) markeder (olje, shipping), og indirekte påvirker de nordmennenes strategier.
    • Skatteparadiser:
      • Øyer som Kypros, Bermuda og Caymanøyene er sentrale for Fredriksen og andre. Disse jurisdiksjonene, støttet av banker som UBS, skjuler kapitalflyt og reduserer skatt.
    • Statlige aktører:
      • Norges Oljefond ($1.6 billioner) er en global gigant, med eierskap i Fredriksens og Røkkes selskaper. Andre statlige fond (Saudi-Arabias PIF, Kinas CIC) spiller lignende roller.
    • Tech og fintech:
      • Plattformer som Visa, SWIFT, og Ripple håndterer transaksjoner, mens AI-drevne handelsalgoritmer (f.eks. hos Citadel) dominerer kortsiktige markeder. Spetalens kryptosatsing knytter ham til denne nye bølgen.

    Konklusjon

    Norske milliardærer som Fredriksen og Røkke er integrert i globale finansnettverk gjennom børsnoteringer, lån og partnerskap med giganter som BlackRock og JPMorgan. De er små, men innflytelsesrike noder i et system dominert av amerikanske og europeiske institusjoner, med voksende konkurranse fra Kina og gulfstater. Deres bruk av skatteparadiser og politiske nettverk gir dem en «oligarkisk» fleksibilitet.

    Rike, men likevel småtasser

    For å sette de norske oligarkenes rikdom i perspektiv er det nyttig å sammenlikne dem med Oljefondet.

    Kjapp sammenligning: De fire vs. Oljefondet. Formuen er estimert i milliarder NOK (ca. 2024-verdier), og Oljefondet er per august 2024 (det svinger jo med markedet).

    Person Estimert formue (mrd. NOK) Hovedområder
    John Fredriksen ~250 Shipping (Frontex, Golden Ocean), energi
    Kjell Inge Røkke ~50 Industri/olje (Aker, Aker BP)
    Øystein Stray Spetalen ~30 Investering (eiendom, energi, tech)
    Johan H. Andresen ~25 Konsumvarer (Orkla, investeringer)
    Totalt for de fire ~355
    Oljefondet (GPFG) 18 500 Globalt aksjer, obligasjoner, eiendom

    De fire til sammen eier «bare» rundt 2% av Oljefondets verdi – en dråpe i havet.

    Selv om vi bringer inn de 400 rikeste i Norge holder denne konklusjonen seg.

    Sammenligningen: De 400 rikeste vs. Oljefondet

    Kapitals liste inkluderer nordmenn bosatt i utlandet, men ekskluderer formuer som er 100% utenlandsstyrt uten norsk tilknytning. Totalen for de 400 er rekordhøy, men fortsatt en brøkdel av fondet. (Alle tall i milliarder NOK).

    Kategori Estimert verdi (mrd. NOK) Kommentar
    De 400 rikeste (totalt) ~1 600 Opp fra ~1 400 i 2024; halvparten av verdiene styres fra utlandet (f.eks. Fredriksen på 262, Hagen på 148). Alle på listen er nå milliardærer – minst 1,25 mrd. for å kvalifisere.
    Oljefondet (GPFG) 19 586 Per 30. juni 2025; ~71% i aksjer globalt, resten i renter/eiendom/infrastruktur. Verdi per innbygger: ~3,5 mill. NOK.

    De 400 rikestes samlede formue utgjør bare rundt 8% av Oljefondet. Fondet alene er over 12 ganger større, og det vokser jo med oljeinntekter og avkastning (4,4% i Q3 2024 alene ga 835 mrd. ekstra). Det understreker hvorfor Norge ikke har «ekte» oligarker: Staten (via Oljefondet) er superoligarken.

    Det er da også dette, og ikke personlige egenskaper, som gir folk som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg deres internasjonale posisjon. De taler internasjonalt på vegne av en imperialistisk stat som eier 1,5% av verdens børsnoterte aksjer. En kritikk av norsk kapitalisme som ikke tar dette inn over seg er i beste fall verdiløs og i verste fall totalt misvisende.

    I den neste artikkelen skal vi se litt nærmere på forholdet mellom Fredriksen og BlackRock.

    Disse artiklene samles under emneknaggen @Oligarker2.

    • St chevron_right

      Kilder: «Charlie Kirk avslo penger fra Netanyahu og var skremt av pro-israelske krefter»

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 4 minutes

    Charlie Kirk, konservativ leder og grunnlegger av Turning Point USA (TPUSA), som nylig ble myrdet av en skarpskytter, avviste tidlig i 2025 et tilbud fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu om å motta store beløp fra pro-israelske donorer. Dette skriver Max Blumenthal og Anya Parampil i en artikkel i The Grayzone. Artikkelen bygger bygger på opplysninger fra en nær venn og insider, som The Grayzone siterer anonymt.

    Charlie Kirk refused Netanyahu funding offer, was ‘frightened’ by pro-Israel forces before death, friend reveals

    Vennen hevder at Kirk ble mer kritisk til Israels rolle og innflytelse i USA, og ønsket mer frihet til å kritisere Israel. Dette førte til konflikt med mektige pro-israelske aktører.

    I ukene før attentatet 10. september hadde Kirk kommet til å avsky den israelske lederen og sett på ham som en «bølle», sa kilden. Kirk viste også avsky over det han var vitne til i Trump-administrasjonen, der Netanyahu forsøkte å personlig diktere presidentens personalbeslutninger, og brukte israelske agenter som milliardærdonoren Miriam Adelson som våpen for å holde Det hvite hus godt under kontroll.

    Ifølge Kirks venn, som også hadde tilgang til president Donald Trump og hans indre krets, advarte Kirk Trump sterkt i juni i fjor mot å bombe Iran på Israels vegne. «Charlie var den eneste personen som gjorde det», sa de, og mintes hvordan Trump «bjeffet på ham» som svar og sint avsluttet samtalen. Kilden mener hendelsen bekreftet i Kirks sinn at USAs president hadde falt under kontroll av en ondsinnet utenlandsk makt, og ledet sitt eget land inn i en rekke katastrofale konflikter.

    Kirk var 18 år gammel da han lanserte TPUSA i 2012. Helt fra starten ble karrieren hans drevet frem av sionistiske givere, som overøste den unge organisasjonen hans med penger gjennom neokonservative grupper som David Horowitz Freedom Center . Han gjengjeldte sine velstående støttespillere gjennom årene ved å slippe løs en nådeløs strøm av anti-palestinske og islamofobiske utbrudd, akseptere propagandareiser til Israel og strengt stoppet nasjonalistiske krefter som utfordret hans støtte til Israel under TPUSA-arrangementer. I Trump-tiden hadde få amerikanske ikke-jøder vist seg å være mer verdifulle for den selverklærte jødiske staten enn Charlie Kirk.

    Men etter hvert som Israels folkemordsangrep på den beleirede Gazastripen førte til en enestående motreaksjon i grasrotkretser på høyresiden, hvor bare 24% av yngre republikanere nå sympatiserer med Israel fremfor palestinerne, begynte Kirk å endre holdning. Til tider fulgte han den israelske linjen, spredte desinformasjon om babyer som ble halshugget av Hamas 7. oktober, og benektet hungersnøden som ble påtvunget Gazas befolkning. Likevel ga han samtidig etter for sin base, spekulerte høyt på om Jeffrey Epstein var en israelsk etterretningsagent, stilte spørsmål ved om den israelske regjeringen tillot angrepene 7. oktober å fortsette for å fremme langsiktige politiske mål, og gjentok fortellinger som var kjent for hans mest høylytte kritiker på høyresiden, streameren Nick Fuentes.

    Linjeskifte?

    Kirk skal ha opplevd at Israels støttespillere i USA og allierte av Netanyahu forsøkte å «kue» ham til stillhet fordi han begynte å stille spørsmål om Israels makt og dogmer innen den konservative bevegelsen.

    Ifølge vennen ble han redd på grunn av denne motstanden. Han mottok flere “truende” eller pressende tekstmeldinger og telefoner fra rike filantroper og donorer som tidligere støttet ham, men som tydelig ønsket å få ham til å holde seg innenfor en lojal pro-Israel-linje.

    Ifølge vennen ble Trump-administrasjonen rystet etter det som beskrives som en israelisk spionasjeoperasjon. Det antydes at israelske aktører hadde betydelig påvirkning i beslutninger innen White House, inkludert personellutnevnelser, og at Kirk ble svært kritisk til denne utviklingen.

    Kirk opplevde at donorer brukte sin økonomiske makt for å utøve innflytelse og holde Trump og andre konservative aktører lojale.

    Kirk ble skutt og drept den 10. september mens han stod på scenen ved Utah Valley University. Skytingen kom fra et tak omtrent 200 meter unna og ble antakelig utført av en skarpskytter.

    Etter drapet har det vært mange spekulasjoner og konspirasjonsteorier i sosiale medier om omstendighetene – om Israel, Netanyahu eller andre kan stå bak, men verken vi eller The Grayzone har noen bevis for dette.

    Netanyahu tvitret først bønner for Kirk klokken 15:02 om ettermiddagen 10. september, minutter etter at nyheten om skytingen ble kjent. Han har siden skrevet tre ekstra innlegg om Kirk, og har til og med gått ut av det israelske krigskabinettet for å tilbringe ettermiddagen 11. september med å minnes den konservative lederen på Fox News .

    Under intervjuet gjorde Netanyahu sitt beste for å antyde at Israels fiender var ansvarlige for drapet på Kirk, til tross for at ingen mistenkt var navngitt eller i varetekt eller at det finnes noen beviser for hans antydninger.

    Artikkelen i The Grayzone kan du lese her:

    Charlie Kirk refused Netanyahu funding offer, was ‘frightened’ by pro-Israel forces before death, friend reveals

    • St chevron_right

      En ny modell for fred? Kina tar sitt globale sikkerhetsinitiativ til Afrika

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 9 minutes

    I et par år har jeg prøvd å sette meg inn i Kinas ulike globale initiativer. BRI som kom i 2013 var ganske lett å forstå, den var veldig konkret. Det var vanskeligere med GDI, GSI og GCI. Det siste av disse tre globale initiativene var, og er fortsatt til en viss grad, kryptisk for meg. Hva er en sivilisasjon? Den beste måten å takle noe du ikke forstår på, er å få tak i så mye materiale som mulig om emnet.

    Bertil Carlman.

    Jag gjorde så och hade den stora förmånen att på steigan.no få publicerat resultatet av mitt arbete. I den första av artiklarna om GCI, Sivilisasjonstransformasjoner , skrev jag «.. en debatt om Kina är idag mycket viktigare är vad den var för bara något årtionde sedan. Det syns till exempel i utvecklingen av BRICS-staterna, Kinas framgångar med fredsbefrämjande diplomati, Kinas nya sidenvägar (BRI) och de tre globala initiativ som Kina lagt fram, och som nämns i kommunikén, GDI september 2021, GSI april 2022 och GCI mars 2023. Vad GDI och GSI står för är nog inte så svårt att lista ut. Men vad menas med GCI, Globalt Civilisations-Initiativ?»

    I den textdelen finner man vad man officiellt i Kina menar med de tre initiativen. Jag avslutade artikeln med orden:

    «Uppenbarligen handlar det om något komplext. Motsatsord till ’civilisation’ kan vara ’natur’ eller ’barbari’. Men vad menar man från kinesiskt håll med sitt GCI? En sak är säker, ’den dekadente vestlige sivilisasjonen’ är mycket misstänksam mot det kinesiska initiativet!

    Ett försök till närmare studium kommer i en senare artikel. Till dess uppmanar jag alla som av olika skäl inte har möjlighet att resa till Kina för att själva studera vad som sker: läs, läs, läs! Nordens bästa nättidning innehåller mycket läsvärt».

    Det har nu gått ett år sedan detta skrevs och vi har kunnat konstatera att den geopolitiska historien fortsätter att utvecklas med hög hastighet. Trots det gäller fortfarande att «En sak är säker, ’den dekadente vestlige sivilisasjonen’ är mycket misstänksam mot det kinesiska initiativet!» Ja vår västliga ’vasallcivilisation’ är misstänksam mot alla initiativ, som kommer från Kina.

    I SVT inser man nu att globala händelser som det senaste SCO-mötet i Kina inte går att tiga bort, men att tala illa om statscheferna i till exempel Kina, Ryssland och Iran det fortsätter man med. Därför är det bra att steigan.no skriver sammanfattande och ganska lättbegripligt om sådana händelser Den gamle verdensordenen ble begravet i Tianjin , eftersom det som gäller, åtminstone för mig själv, är fortfarande att, «alla som av olika skäl inte har möjlighet att resa till Kina för att själva studera vad som sker: läs, läs, läs!»

    Den uppmaningen har fått mig att ta del av en artikel om GSI. Den finns på South China Morning Post, och är skriven av Jevans Nyabiage «Kenyan journalist Jevans Nyabiage is the South China Morning Post’s first Africa correspondent. Based in Nairobi, Jevans keeps an eye on China-Africa relations and also Chinese investments, ranging from infrastructure to energy and metal, on the continent.» Hans artikel är mycket konkret och bör få läsare att bättre förstå vad GSI står för. I artikeln finns en film på cirka 15 minuter inbakad, «How China is reshaping its economic ties with Africa» . Titta på den, den exemplifierar nämligen vad Kinas GDI kan vara.

    Bara för några dagar sedan kom så Kina med ytterligare ett globalt initiativ (SCO Tianjin Summit) Xi proposes Global Governance Initiative-Xinhua ett GGI som det framgår av titeln. RT har naturligtvis också kommenterat Xis förslag: China ready to build ‘more just global order’ with Russia . Vijay Prashad är inne på liknade tankegångar i nyhetsbrev trettiosex The United Nations Turns Eighty . Missnöjet med hur framförallt USA uppträder i FN, det sprider sig. Ett antal gånger har det till och med hänt att USA har hindrat diplomater från att komma till FN. Det Globala Syd har på tok för lite inflytande i FN, och varför inte förlägga FN-byggnader till ett land i Afrika?

    Bertil Carlman


    A new model for peace? China takes its Global Security Initiative to Africa

    Fra Somalia til Etiopia er kinesiske opplæringsstipend starten på et alternativ til vestlig ledede allianser.

    När mer än två dussin officerare från Somalias nationella väpnade styrkor tilldelades kinesiska träningsstipendier denna månad, försäkrade Pekings ambassadör i Somalia , Wang Yu , för dem och resten av landet att «Kina inte kommer att vara främmande» för att hjälpa det östafrikanska landet att uppnå fred.

    Sedan president Siad Barre störtades 1991 har Somalia plågats av inbördeskrig och konflikter med extremistgrupper som al-Shabab.

    Utbildningen syftar till att hjälpa Somalia att bygga upp en självständig försvarsstyrka för att bekämpa al-Shabab och fylla säkerhetsluckorna när Afrikanska unionens uppdrag förbereder sig för ett gradvis tillbakadragande.

    Det militära stipendieprogrammet är det senaste exemplet på Pekings samarbete med Mogadishu inom ramen för Kinas Global Security Initiative (GSI).

    Bara en månad tidigare hade en annan grupp somaliska säkerhetstjänstemän genomgått utbildning i brottsbekämpning, inre säkerhet och gränssäkerhet i Kina. Den kinesiska ambassaden i Somalia sade att utbildningen hade ägt rum inom ramen för säkerhetsinitiativet och tillade att «Kina kommer att fortsätta att stärka samarbetet med Somalia för att genomföra GSI» .

    I juli diskuterade ambassaden samarbete mot piratverksamhet med den somaliska polisens kustbevakning, en fråga som ligger i linje med Kinas fiskeintressen i regionen och marina antipiratpatruller i Adenviken.

    För Kina är Afrika ett viktigt testområde för GSI, ett initiativ som lanserades av president Xi Jinping 2022. Ramverket, som enligt Peking främjar en vision för global säkerhet baserad på ömsesidig respekt och icke-inblandning, håller på att bli en modell för säkerhetssamarbete mellan Kina och Afrika, och presenteras som ett alternativ till västledda allianser.

    Enligt Paul Nantulya , Kina-Afrika-specialist vid USA:s nationella försvarsuniversitets Afrikacentrum för strategiska studier i Washington, är det en del av Kinas ansträngningar att socialisera, främja, få rutiner för och slutligen göra GSI konkret.

    Genom att profilera program för utbildning och kapacitetsuppbyggnad under GSI, «kan Kina blåsa liv i det och ge det substans framför form» och föra initiativet bortom dess konceptuella stadium, sade Nantulya. Han tillade att dessa program ofta var inriktade på inhemsk säkerhet, vilket var en viktig del av GSI-konceptet.

    Utbildningen i Somalia ligger i linje med Xis löfte om att utbilda 6 000 militärer och 1 000 poliser och brottsbekämpande tjänstemän från Afrika, och bjuda in 500 unga afrikanska militärer att besöka Kina vid nästa toppmöte om samarbete mellan Kina och Afrika i september 2027.

    Erbjudandet innehöll också ett löfte om 1 miljard yuan (1 miljard dollar) i militärt bistånd, samt gemensamma militärövningar, utbildning och patrullering.

    Somalia är ett av ett ökande antal afrikanska länder, inklusive Etiopien och Nigeria, som har avtal om att utbilda sina militärer och poliser i Kina som en del av GSI. Observatörer noterar att GSI till en början beskrevs i allmänna och tvetydiga ordalag, men att det nu långsamt håller på att få konkreta inslag genom sådana program.

    I en ny studie, som publicerades denna månad, noterade Nantulya GSI:s växande roll, och sa att mellan september och juni hade det varit åtta militära utbyten på hög nivå, inklusive ett evenemang för 90 officerare som var tidigt i karriären . De kom från från 40 afrikanska länder och utbytet anordnades av People’s Liberation Army (PLA) Command College i Nanjing.

    «Med tanke på hur GSI gradvis integreras i relationerna mellan Kina och Afrika, har detta direkta konsekvenser för Kinas säkerhetssamarbete i Afrika» , skrev Nantulya.

    Kina har nu kontakter med inte mindre än 40 afrikanska länder för allmän säkerhet och brottsbekämpning, enligt Nantulya.

    År 2022 undertecknade Etiopien till exempel ett avtal om att skydda stora projekt inom ramen för Belt and Road Initiative , såsom ’Addis Abeba-Djibouti Standard Gauge Railway’ (SGR), medan regeringen och dess kinesiska partner i grannlandet Kenya, samarbetade för att inrätta en elitstyrka för järnvägspolisen för att skydda den kinesiskfinansierade SGR Mombasa-Nairobi [-järnvägen].

    Sun Yun , chef för Kinaprogrammet vid tankesmedjan Stimson Centre i Washington, noterade att GSI har en särskild kategori för afrikansk fred och säkerhet, och att Peking ser initiativet som sitt alternativa förhållningssätt till global säkerhet och hur det skulle kunna uppnås.

    «Afrika kommer oundvikligen att vara en prioritet, med tanke på den politiska instabiliteten, inbördeskrigen och konflikterna i Afrika» , sade hon.

    Nantlyas studie belyser också hur GSI görs ’mainstream’ genom nya brottsbekämpningsprogram, såsom ’Ethiopia China Law Enforcement Centre’ som etablerades förra året och den föreslagna ’Ghana-China Police and Law Enforcement Academy’.

    Indien presenterar «prisvärd» militär utrustning till Afrika mitt i ett anti-kinesiskt försvarstryck

    Förra året lanserade det kinesiska ministeriet för allmän säkerhet Kinas östafrikanska ministerkonferens om brottsbekämpning, och undertecknade ett gemensamt avtal om brottsbekämpning med de 14 medlemsstaterna i den östafrikanska samarbetsorganisationen för polischefer. « »

    Ilaria Carrozza , forskare vid fredsforskningsinstitutet i Oslo, säger att Kinas träningsprogram för somalisk militär och säkerhetsstyrkor, är avsedda att illustrera hur GSI kan översättas från breda retoriska principer – som samarbetsinriktad, omfattande och suverän säkerhet – till konkret säkerhetsdiplomati. «Programmen är en del av ett bredare och långvarigt mönster där Kina utnyttjar stöd och utbildning från säkerhetsstyrkor som instrument för att stärka långsiktiga bilaterala band och skydda sina ekonomiska intressen i Afrika» , sade Carrozza och tillade att detta inte nödvändigtvis var för att ersätta västerländska aktörer, utan för att fördjupa sitt eget fotavtryck.

    Det är dock inte alla afrikanska regeringar som är särskilt förtjusta i GSI. Medan vissa ser det som en ytterligare källa till säkerhetsstöd, varnar andra för de politiska riskerna, enligt studien.

    Dessa farhågor fokuserar ofta på Kinas säkerhetsmodell, som enligt Nantulyas studie skulle kunna befästa motsatsen till en opolitisk militär, särskilt där dess betoning på regimens säkerhet, tilltalade de styrande partierna.


    • St chevron_right

      Michael Roberts: Norge er ekstremt rikt, men nordmenn blir fattigere

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 8 minutes

    I forbindelse med det norske stortingsvalget har økonomen Michael Roberts gjort en analyse av norsk økonomi. Han peker på at den norske staten er søkkrik, men at inntektene fordeles mer og mer ulikt. For en generasjon siden var Norge blant de landene i verden som hadde størst økonomisk likhet, målt etter Gini -indeksen. Nå befinner Norge seg nede på 35. plass , etter Albania og hårfint foran et annet tidligere glansbilde på likhet, Sverige. Analysen er skrevet før valgresultatet forelå, men de økonomiske dataene har ligget på bordet en stund. Roberts holder opp et speil for oss, og det er ikke sikkert vi liker alt vi ser i speilet:

    Norge: Europas fossilhovedstad

    Av Michael Roberts.

    Nordmenn er sannsynligvis den rikeste nasjonen i verden – hvis man måler det etter gjennomsnittlig inntekt per person. Inntekt per innbygger er høyere enn i noen annen større økonomi – bare skatteparadisene Sveits, Luxembourg, Monaco osv. er høyere. Men gjennomsnittsinntekten skjuler ekstreme ulikheter. Og som i alle andre kapitalistiske økonomier er ulikheten i inntekt og formue høy i Norge. De nordiske og skandinaviske landene med sin sosialdemokratiske historie skal visstnok ha minst ulikhet og lavest fattigdom i den moderne verden. Men den virkeligheten har forsvunnet de siste 30 årene. Gini-indeksen for inntektsulikhet (der 0 = likhet og 1 = én person har alt) har steget fra et beskjedent forhold på 0,25 i 1990 til nær 0,40 på 2020-tallet, et forhold som nå er høyere enn i mange avanserte økonomier.

    Og når det gjelder personlig formue, er ulikheten enda mer ekstrem (slik den er i alle de skandinaviske landene). Bare 1% av nordmenn eier 22% av all personlig formue i landet, mens de nederste 50% av voksne bare har 3,6%.

    På disse målene er ikke Norge noe sosialdemokratisk paradis. Og denne økende ulikheten bekymrer norske velgere. Ulikhet topper velgernes liste over bekymringer, ifølge en undersøkelse utført av Respons Analyse for Aftenposten fra 7. til 13. august. Norge har hatt en formuesskatt siden 1892, noen år før vi sikret oss full uavhengighet fra Sverige. Sammen med Spania og Sveits er det en av bare tre europeiske nasjoner som fortsatt beskatter kapital på denne måten. Den nåværende satsen er 1% for de med formue på mer enn 1,7 millioner kroner (125.000 pund) og 1,1% for dem med mer enn 20,7 millioner kroner.

    Skatten innkreves årlig og beregnes ved å legge sammen verdien av eiendommer, sparing, investeringer og aksjer, og trekke fra eventuell gjeld. Private selskaper teller som en del av eiernes formue. Det finnes rabatter – for eksempel er bare 25% av verdien av borgernes primære bolig skattepliktig. Skatten innbringer omtrent 32 milliarder norske kroner (3 milliarder dollar) og påvirker omtrent 725.000 nordmenn, hvorav de fleste betaler lite.

    Norges milliardærer rammes hardest, og de skriker. Og Norges milliardærer blir rikere. I 2024 var de 400 rikeste verdt 2,139 billioner kroner, en økning på 14% på ett år , ifølge næringslivsmagasinet Kapital, og halvparten av denne formuen ble kontrollert av familier som flyttet til utlandet. Tretti av dem forlot Norge da Arbeiderpartiet økte skatten. Dette valget har ført til nok en mektig kampanje fra de rike og høyreorienterte politikere for å fjerne skatten. Arbeiderpartiet, som man kanskje forventer, sitter på gjerdet. De har lovet å opprette en tverrpolitisk kommisjon «for å gjennomgå alle skatter».

    Men formuesskatten er ikke det som i hovedsak bekymrer Norges mainstream-politikere. De ​​er besatt av den angivelige forestående invasjonen fra Putins Russland og behovet for å øke «nasjonal sikkerhet» og øke forsvarsutgiftene. Den nåværende Arbeiderparti-ledede regjeringen er forpliktet til å øke forsvarsutgiftene til 5% av BNP i tråd med NATOs mål. Og den politikken vil ikke endres uansett hvilket parti som leder den neste regjeringen etter denne helgen.

    Norges økonomiske suksess de siste 50 årene har nesten utelukkende vært basert på enorm olje- og gassproduksjon utenfor kysten. Norges statlige formuesfond på 2 billioner dollar, bygget på de enorme olje- og gassinntektene, tilsvarer 340 000 dollar per norsk statsborger. Fondet lar myndighetene bruke mye mer fritt på offentlige tjenester og velferdsgoder enn andre europeiske land. Og Ukraina-krigen har brakt en gevinst til Norges energigiganter. Norge er nå Europas største gassleverandør, og erstatter Gazprom etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Og rollen deres vil vokse ettersom EU planlegger å fase ut bruken av russisk gass innen 2027.

    Å utnytte nye olje- og gassreserver er avgjørende for å bremse en forventet produksjonsnedgang. Men mange nordmenn er bekymret for virkningen av fossil brenselproduksjon på global oppvarming og klimaet. De har begynt å kjøpe elbiler, båter og lastebiler og innført annen «grønn» politikk, støttet av statlige subsidier. Likevel er Norges økonomiske suksess fortsatt knyttet til energigigantene, og norsk kapital er avhengig av fossil brenselproduksjon. Lønnsomheten til norsk kapital er basert på de globale prisene på olje og gass.

    Kilde: EWPT, AMECO, forfatter

    Ikke rart at det høyreorienterte, innvandringsfiendtlige og klimaskeptiske Fremskrittspartiet, som gjør det bra på meningsmålingene, driver kampanje for mer oljeproduksjon og -leting. «Norge bør være det siste landet i verden som stopper produksjonen … Vi ønsker å pumpe olje i 100 år til», sa Sylvi Listhaug, lederen for Fremskrittspartiet. Dette er musikk i ørene til energigigantene.

    Equinor, Aker BP og Shell er noen av de mest aktive selskapene på norsk sokkel, og de både utforsker og investerer fortsatt tungt i eksisterende felt i Nordsjøen og Norskehavet. Shell avduket nylig ny teknologi for å øke utvinningen til 75% fra Ormen Lange-feltet, som er Norges nest største gassfelt. Overskuddet fra dette feltet alene vil dekke de ekstra kostnadene ved utvinning innen et år. Olje- og gasselskaper skal investere rekordhøye 275 milliarder norske kroner (27 milliarder dollar) i år. En av Norges ledende forretningsfolk utenom olje sier: «Dette har vært en fenomenalt vellykket industri for landet. Den kommer ikke til å stoppe av seg selv». Til tross for alle de fine ordene om miljøet, gjør ikke den nåværende Arbeiderparti-ledede regjeringen motstand. Espen Barth Eide, Norges utenriksminister, argumenterer for at EU vil trenge spesielt norsk gass i lang tid fordi det fortsatt er «lang vei ned til nivået der man trenger norske forsyninger, fordi man først vil bli kvitt russiske og andre ikke-vestlige petroleumskilder».

    De enorme fortjenestene for energiselskapene blir imidlertid ikke matchet av forbedret velstand for nordmenn – rike som de er. Siden pandemiens slutt har levekostnadene skutt i været (som de gjorde i alle land), matprisene har steget med nesten 6% de siste 12 månedene. Den samlede inflasjonen holder seg godt over sentralbankens mål på 2% per år og er nå stigende.

    Samtidig øker arbeidsledigheten.

    Så tegn på en stagflasjonsøkonomi (som i resten av Europa) viser seg, selv i det rike Norge. Bortsett fra energisektoren har Norges reelle BNP-vekst i beste fall vært treg, slik at offentlige utgifter nesten utelukkende avhenger av energiinntekter.

    Boligprisene har skutt i været sammen med husholdningenes gjeld (nå på rekordhøye 200% av inntekten).

    Faktisk er den generelle økonomien i ferd med å gå inn i en resesjon,

    ettersom energiprisene faller tilbake.

    Som andre steder er nordmenn delte i hvorfor økonomien forverres. Det innvandringsfiendtlige Fremskrittspartiet har høylytt gitt innvandring skylden for dette. Med en femtedel av Norges innbyggere som nå er innvandrere eller barn av innvandrere, og rekordhøy innvandring de siste årene (særlig påvirket av ukrainske flyktninger), har kommunestyrene uttrykt bekymring for «kapasitetsoverbelastning» på grunn av høye innvandringsrater. FRP får støtte på meningsmålingene, men hovedsakelig på bekostning av de tradisjonelle konservative.

    Norge har et system med proporsjonal representasjon der 169 lovgivere velges fra 19 geografiske distrikter for en fast periode på fire år. Ethvert parti som oppnår over 4% oppslutning på landsbasis er garantert representasjon, selv om en sterk oppslutning i individuelle distrikter også kan gi ett eller flere seter. Ingen partier forventes å vinne de 85 setene som kreves for et rent flertall, men de siste meningsmålingene viser at den sittende Arbeiderparti-ledede «røde blokken» vil få flest stemmer, så mindretallsstyre under Arbeiderpartiet eller dannelsen av en annen koalisjon er de mest sannsynlige utfallene.

    Men den «venstre»-koalisjonen er splittet. Arbeiderpartiets statsminister Jonas Gahr Støres forrige koalisjon brøt opp da det landlige Senterpartiet motsatte seg å vedta EU-forskrifter om klimakontroll. Og Sosialistisk Venstre sa at de bare ville støtte en fremtidig Arbeiderparti-regjering hvis de solgte seg ut av alle selskaper involvert i det de kalte «Israels ulovlige krigføring i Gaza» . Men Arbeiderpartiet, ledet av Støre og den nylig hjemvendte NATO-generalsekretæren Jens Stoltenburg, er fast bestemt på å opprettholde sin støtte til Israel og til «koalisjonen av de villige» i Europa for å føre krigen i Ukraina.

    Norsk kapitalisme har vært svært vellykket basert på produksjon av fossilt brensel. Men stadig økende ulikhet og global oppvarming forsterker motsetningene i norsk kapitalisme. Kan den norske økonomien fortsette å vokse basert på fossil brenselkapital? Bør Norges milliardærer fortsette å ta brorparten av profitten fra fossilt brensel? Hva er alternativet? Norges velgere er usikre.


    Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Michael Roberts.

    Kommentar:

    Analysen til Roberts er skarp og den avslører sider ved Norge og norsk økonomi som i liten grad er tema i debattene eller mediene. Arbeiderpartiet og Høyre har sammen lykkes i å avskaffe den sosialdemokratiske velferdsstaten og klart å lage et samfunn der ulikhetene er større enn i de fleste landene i Europa, der milliardærklassen blir stadig rikere, mens vanlige folk er mer forgjeldet enn i de fleste europeiske land og inflasjonen og arbeidsløsheten går stadig oppover.

    Oljefondet er søkkrikt, men Arbeiderpartiet og resten av Stortinget bruker ekstraprofitten på krig og ikke på infrastruktur og velferd i Norge. Så får vi heller tilgi ham at han ikke har fått med seg at hele den norske klimaretorikken bare er skuebrød.

    Norge har den mest miljøvennlige energiforsyninga i verden, i konkurranse med Island, og alt som gjøres med klimahatten på er stort sett bare for å skuffe offentlige midler over til vindkraft-, batteri- og hydrogenspekulanter.

    • St chevron_right

      Europas fremtid avhenger av å demontere EU, del to – sammendrag

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 4 minutes

    I denne andre delen av Thomas Fazis omfattende kritikk av EUs overnasjonale integrasjonsmodell, fortsetter han å analysere de strukturelle, økonomiske og geopolitiske svakhetene ved EU og eurosonen.

    Thomas Fazi.

    Studien argumenterer for at EU, og spesielt fellesvalutaen euroen, ikke har styrket Europa, men i stedet ført til økonomisk stagnasjon, økte økonomiske forskjeller, tap av konkurranseevne, geopolitisk marginalisering og demokratisk svekkelse. Fazi hevder at problemene ikke stammer fra manglende integrasjon, men fra selve den overnasjonale strukturen, og at denne modellen er uforenlig med en multipolar, statsdrevet global orden. Han konkluderer med at EUs strukturelle mangler er uopprettelige innenfor dagens rammeverk, og stiller spørsmål ved overnasjonalismens levedyktighet.

    Denne artikkelen ligger bak betalingsmur, så vi gjengir den i sammendrag.

    Hovedpunkter fra del én

    I del én av studien presenterte Fazi empiriske data som viser at EUs økonomiske integrasjon ikke har levert de lovede resultatene. Det indre markedet har ikke økt handelen innenfor EU eller BNP-veksten som forventet, og eurosonen har prestert dårligere enn både EU-land utenfor euroområdet og andre avanserte økonomier. Videre har økonomisk divergens mellom medlemslandene økt, i stedet for å oppnå den lovede konvergensen.

    Del to: Euroen som en økonomisk og politisk tvangstrøye

    Del to fokuserer på euroens dysfunksjonelle natur og dens rolle som et hinder for økonomisk vekst. Fazi understreker at euroen fortsatt er et sentralt problem, selv om dens eksistens ofte aksepteres som en uunngåelig realitet, også av europeiske populister.

    Tap av økonomisk suverenitet

    Innføringen euro fratok medlemslandene kontroll over pengepolitikk og valutakurspolitikk, som ble sentralisert på EU-nivå, mens finanspolitikken ble begrenset av strenge innstrammingskriterier. Dette førte til et betydelig tap av økonomisk suverenitet for landene i eurosonen. Finanspolitikk, som inkluderer industristrategi, sysselsettingstiltak og velferdsprogrammer, er avhengig av kontroll over penge- og valutapolitikk. Uten muligheten til å utstede egen valuta, mistet landene et viktig verktøy for å håndtere økonomiske utfordringer, som å sikre sysselsetting, opprettholde velferd eller støtte industri og produksjon.

    Mangel på kompensasjonsmekanismer

    Fazi påpeker at tapet av nasjonal kontroll ikke ble kompensert med tilstrekkelige mekanismer på EU-nivå. Euroen er en «statsløs valuta» uten et robust system for finanspolitiske overføringer eller et tilstrekkelig stort føderalt budsjett. EUs budsjett, som kun utgjør 1% av EUs BNP (sammenlignet med over 20% i USA), er altfor lite til å finansiere store prosjekter eller strategiske prioriteringer. Dette har ført til at medlemslandenes investeringskapasitet er kraftig redusert uten at EU tilbyr effektive alternativer, noe som har resultert i at offentlige investeringer i EU konsekvent henger etter USA og andre avanserte økonomier.

    Les: Helmut Kohl: – For euroen var jeg en diktator!

    Euroens mangelfulle arkitektur

    Euroen ble designet i strid med etablerte økonomiske prinsipper for monetære unioner. Denne svakheten ble tydelig under finanskrisen i 2007–2008. Normalt kan land dempe økonomiske sjokk ved å justere valutakursen, noe som reduserer varigheten og effekten av resesjoner. Eurosonelandene hadde ikke denne muligheten, noe som forlenget økonomisk uro og svekket langsiktig vekstpotensial. Videre manglet landene evnen til å utstede valuta for å kontrollere renter, og Den europeiske sentralbanken (ECB) nektet lenge å fungere som en långiver i siste instans. Dette gjorde landene sårbare for markedsspekulanter, som drev opp rentene på statsobligasjoner, spesielt i periferilandene (Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania – «PIIGS»).

    Eurokrisen og innstrammingspolitikk

    Fra 2009 til 2012 unnlot ECB å støtte statsobligasjonsmarkedene, noe som førte til at landene ble utsatt for finansspekulasjon og tvunget til å implementere strenge innstrammingstiltak for å møte økende rentebetalinger. Noen land, som Irland, Portugal, Hellas og Spania, måtte søke nødhjelp fra «troikaen» (EU-kommisjonen, ECB og IMF), som krevde enda strengere innstramming som betingelse for hjelpen. Dette plasserte landene i en slags «kontrollert administrasjon». Fazi avviser narrativet om at krisen var en «naturlig» konsekvens av overdreven gjeld, og hevder at den i stor grad skyldtes eurosonens mangelfulle design og EU-institusjonenes handlinger.

    Konklusjon

    Fazi argumenterer for at euroen ikke bare har feilet i å levere økonomisk stabilitet, men også har forverret økonomiske og sosiale utfordringer i medlemslandene. Den overnasjonale integrasjonsmodellen, med euroen som dens kjerne, har vist seg å være en økonomisk og politisk tvangstrøye som hindrer nasjonal fleksibilitet uten å tilby tilstrekkelige alternativer på EU-nivå. Studien antyder at en demontering av denne modellen er nødvendig for å gjenopprette økonomisk suverenitet og styrke Europas fremtid i en multipolar verden.

    De neste delene av studien, som vil fokusere på ytterligere aspekter av EUs mangler, vil bli publisert i dagene som kommer og være eksklusive for betalende abonnenter. Fazi oppfordrer leserne til å støtte hans arbeid gjennom et betalt abonnement for å få tilgang til disse analysene.


    Europe’s future depends on dismantling the EU — part two


    Vi har fulgt Thomas Fazi lenge og han har også deltatt på Tolfa International Forum. Han gjør et svært godt og solid arbeid og er et lyspunkt i det politiske landskapet i Italia. Vil du velge å støtte én italiensk skribent, så er Thomas Fazi mannen.

    • St chevron_right

      Trump kastet India under bussen for å blidgjøre Kina

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 6 minutes

    Hvor langt USAs president Donald Trumps velvilje overfor India og statsminister Narendra Modi via sosiale medier vil omsettes til handling gjenstår å se. Trump har en hovedplan i tankene for å legge press på India med en tilleggstoll på 25% for å få Modi til å overtale Russlands president Vladimir Putin til å fryse krigen i Ukraina.

    M. K. Bhadrakumar.

    Det har ikke fungert  så langt. Først innen slutten av september vet vi sikkert hvordan Indias oljekjøp fra Russland vil utvikle seg. Adani-drevne Mundra Port har sluttet å motta russisk olje .

    Det store bildet er at Trump forventer at India vil erstatte russisk olje med ytterligere kjøp fra USA. I vårt tunnelsyn forstår vi ikke at selv om den primære motivasjonen bak Trumps ytterligere 25 prosent tollsatser på India kan være å ramme Putin, er hans overordnede strategi faktisk langt mer nyansert.

    Ifølge den kjente amerikanske strategiske tenkeren George Friedman (leder i Geopolitical Futures) er det grunnleggende spørsmålet her todelt – nemlig å legge press på Russland for å få krigen i Ukraina til å stoppe, og for det andre å avslutte USAs «dobbeltforhold» til Kina.

    Friedman forklarer: «Det doble forholdet til Kina er at vi [USA] er økonomisk avhengige av Kina. Kina er avhengig av oss, men vi er fiendtlige i den militære dimensjonen. Det er veldig farlig å være økonomisk avhengig av et land som stadig utfører militære handlinger som ser ut til å være forberedelser til krig mot USA. Så man kan ikke ha en dobbel vei. Man kan ikke både være veldig tett integrert økonomisk og fiendtlig militært».

    Den amerikanske finansministeren Scott Bessent og Kinas visepremierminister He Lifeng skal diskutere handelsspørsmål i Madrid 14.–15. september 2025.

    «Så vi ønsker å ha tettere forbindelser med kineserne. Det trenger vi. Det trenger de».

    Derfor var det å «ta India av bordet som militæralliert …   en stor gave til kineserne. Det er ikke nødvendigvis en gave vi vil fortsette med hvis kineserne ikke reagerer ordentlig. Men samtidig signaliserte det to veier. Og det var to veier».

    «Russerne leste det som et krav, og de reagerte ikke særlig bra. Kineserne har vært noe roligere i det siste. Det er tydelig at kineserne og USA er midt i en forhandling. De har inngått en midlertidig avtale etter tolløkningen tidligere i år».

    Kina holder stand

    Enkelt sagt vil resultatet av samtalene til USAs finansminister Scott Bessent i Madrid 14.–15. september med Kinas viseminister He Lifeng, deres fjerde store personlige møte, bli fulgt nøye. Lørdag kunngjorde Kina en streng holdning ved å iverksette en antidiskrimineringsgranskning av USAs handelspolitikk for handel med databrikker og en ny gransking av mistenkt dumping av noen amerikanske analoge brikker.

    I en separat uttalelse om Madrid-samtalene spurte Kina også: «Hva er USAs intensjon med å innføre sanksjoner mot kinesiske selskaper på dette tidspunktet?» Kina holder stand, ettersom de to landene søker å opprettholde en handelshvile som reduserer gjengjeldelsestollene på begge sider og gjenoppretter strømmen av kinesiske sjeldne jordartsmineraler til USA. Trump hadde godkjent forlengelsen av tollpausen til 10. november.

    I mellomtiden utstedte Bessent og USTR Jamieson Greer en felles uttalelse fredag ​​der de oppfordret G7-finansministrene til å «hvis de virkelig er forpliktet til å avslutte krigen i Ukraina, bør de slutte seg til USA i å innføre tollsatser på land som kjøper olje fra Russland».

    I uttalelsen sto det: «Takket være president Trumps modige lederskap har USA allerede tatt dramatiske grep mot kjøperne av russisk olje. Vi er oppmuntret av forsikringene fra våre G7-land om at de er forpliktet til å avslutte denne krigen, og vi håper at de vil slutte seg til oss i å ta avgjørende grep i denne kritiske tiden».

    Trump har også henvendt seg til NATO-allierte og uttalt at han er villig til å innføre «store sanksjoner» mot Russland forutsatt at alle NATO-land SLUTTER Å KJØPE OLJE FRA RUSSLAND», pluss at «NATO som gruppe innfører TOLL på 50% til 100% på KINA».

    Trump skrev: «Kina har sterk kontroll, og til og med grep, over Russland, og disse kraftige tollsatsene vil bryte det grepet». Så han utfordret de europeiske allierte og sa: «Hvis NATO gjør som jeg sier, vil KRIGEN ta slutt raskt, og alle disse livene vil bli reddet! Hvis ikke, kaster dere bare bort tiden min, og tiden, energien og pengene til USA».

    Når det er sagt, med tango mellom Kina og USA, kan man aldri vite. En viktig kommentar fra Xinhua sent i går kveld (13. september) om de kommende Madrid-samtalene hørtes forsonende ut. Den sier: «Inkluderingen av TikTok i diskusjonene i Spania viser nok en gang deres fortsatte forpliktelse til å løse uenigheter gjennom dialog».

    «Kina oppfordrer USA til å … finne løsninger som sikrer et åpent, rettferdig, rimelig og ikke-diskriminerende forretningsmiljø for kinesiske selskaper, inkludert TikTok, slik at de kan fortsette driften i USA».

    «Kjernen i de økonomiske forbindelsene mellom Kina og USA ligger i gjensidig nytte og et vinn-vinn-samarbeid. Komplementære styrker og felles interesser har drevet samarbeidet mellom bedrifter og mennesker på begge sider … De kommende samtalene [i Madrid] representerer ikke bare en dyptgående dialog … men også et avgjørende samspill som angår global tillit og stabilitet».

    India blir brukt som et verktøy

    Denne saken tok en transatlantisk vending med EUs   forsøk på å hindre forhandlingsprosessen mellom USA og Russland om Ukraina etter Trump-Putin-møtet i Alaska. EU gjorde først et mislykket forsøk på å få USA involvert i å gi en «sikkerhetsgaranti» til Ukraina. Da Trump nølte, endret EU kurs og foreslo at USA kunne bli med i den 19. sanksjonspakken mot Russland som var under utvikling.

    Trump var enig, men la til et forbehold om at EU først burde stanse all import av russisk energi. (I 2024 betalte EU offisielt 21,3 milliarder euro for russiske energiforsyninger.) EU har to måter å gi opp russiske energiressurser på. Den første er å slutte fullstendig å kjøpe olje og gass direkte. Brussel presenterte nylig en «veikart» for å nå dette målet innen 2028.

    Den andre veien, som også Trump fremmer, innebærer at EU slutter å kjøpe russiske energiressurser gjennom tredjeland – inkludert å stoppe kjøpet av alle petroleumsprodukter som for eksempel bearbeides i India, og deretter ender opp i Europa.

    I bunn og grunn vil innføringen av restriksjoner mot Russland avhenge av dynamikken i det russisk-amerikanske forholdet. Ytterligere sanksjoner mot Russland kan komplisere dialogen om en ukrainske løsning. Trump er motvillig til å iverksette tøffe tiltak mot Russland som ville gjøre samtalen hans med Putin vanskeligere og mindre produktiv. Selv om Trump fra tid til annen sier at han er «skuffet» og «misfornøyd» med Putin, gir han ikke opp forsøkene på å gå videre i retning av å løse Ukrainakonflikten.

    Derfor, hvis Trump i det hele tatt går med på å bli med i den 19. pakken med EU-sanksjoner, vil det avhenge av at EU fullstendig stopper importen av olje fra Russland og innfører sekundære restriksjoner mot land som aktivt kjøper energiressurser fra Russland.

    Trumps preferanse er å øke presset på de landene han allerede har innført økte tollsatser for, som India. Han ønsker at dette tollregimet skal bli universelt. Og han anslår, med rette, at EU-tiltredelsen vil skape en viss kumulativ effekt, som igjen vil gjøre det mulig å vri armene på India og Brasil – og i fremtiden også Kina – med større selvtillit.

    Brussel er imidlertid ikke klar til å ta radikale skritt mot Beijing. Kina er fortsatt EUs nest viktigste handelspartner, og EU frykter mulige gjengjeldelsestiltak fra Kina. Når det gjelder India, har Ursula von der Leyen sagt at EU-kommisjonen forventer å fullføre forhandlingene om en frihandelsavtale med landet innen utgangen av 2025. Ikke overraskende henvender Modi seg også til EUs ledelse.

    Konklusjonen er, som Friedmans hypotese konkluderer i noe sterke ordelag, at India står overfor den innerste sannheten om at landet «ikke har den samme makten som Russland og Kina har overfor USA», og at landet «kan bli brukt som et verktøy. Dette ligger i sakens natur».

    Friedman konkluderer: «Nå vil disse tollsatsene utvilsomt bli avviklet med tiden. De vil bare være for en periode. Men samtidig er dette problemet med svakere nasjoner som prøver å spille spill med veldig sterke nasjoner. De blir brukt».

    • St chevron_right

      «Vi tok av oss hanskene»: Tidligere israelsk militærsjef innrømmer 220.000 tap i Gaza

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 3 minutes

    Generalen som ledet Israels forsvarsstyrker under mesteparten av krigen, erkjente denne uken at rundt 220 000 palestinere er blitt drept eller såret, i motsetning til Israels og landets forsvareres vedvarende forsøk på å benekte det svimlende antallet palestinere som ble drept under det 23 måneder lange folkemordet i Gaza .

    Brett Wilkins

    Tidligere stabssjef for Israels forsvarsstyrker, Herzi Halevi – som trakk seg i mars etter å ha ledet IDF siden januar 2023 – fortalte innbyggerne i Ein Habor i Sør-Israel tidligere denne uken at «over 10 %» av Gazas befolkning på omtrent 2,2 millioner «ble drept eller skadet» siden oktober 2023.

    «Dette er ikke en skånsom krig, vi tok av oss hanskene fra første minutt», sa Halevi, og la til at «ikke én gang» har noen juridisk myndighet «begrenset» hans oppførsel under krig.

    I've lost count of all the Israeli apologists who have queried the Gaza health ministry statistics. But as expected, they were a massive under-count:

    "'We took the gloves off’: ex-IDF chief confirms Gaza casualties over 200,000" https://t.co/5TrwAfiBb9

    — William Dalrymple (@DalrympleWill) September 12, 2025

    Etter angrepet 7. oktober lempet IDF dramatisk på sine regler for engasjement, noe som effektivt tillot et ubegrenset antall sivile å bli drept når de angrep ett enkelt Hamas-medlem, uansett hvor lavt rangert det var.

    IDFs bruk av massiv ammunisjon, inkludert USA-leverte 1000- og 2000-punds «bunker buster»-bomber som er i stand til å jevne hele bykvartaler med jorden, og bruk av kunstig intelligens for å velge mål, har resultert i et svimlende antall sivile dødsfall, inkludert en rekke tilfeller av massakrerte dusinvis eller flere mennesker i enkeltangrep.

    Halevi insisterte på at «vi gjør alt i samsvar med internasjonal lov».

    Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag er uenig, etter å ha utstedt arrestordrer for Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant for påståtte forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, inkludert tvungen sult og drap. Israels oppførsel i krigen er også gjenstand for en folkemordssak anlagt av Den internasjonale domstolen (ICJ) av Sør-Afrika og støttet av rundt to dusin nasjoner.

    Halevis innrømmelse samsvarer med offisielle tall fra Gazas helsedepartement som viser at minst 228 815 mennesker er drept eller såret av israelske styrker i Gaza. GHM sier også at rundt 9000 mennesker er savnet og antatt døde og begravet under ruinene. Eksperter – inkludert forfatterne av flere fagfellevurderte studier i det prestisjetunge britiske medisinske tidsskriftet The Lancet hevder at det faktiske dødstallet i Gaza er mye høyere enn rapportert.

    Bemerkningene fra Halevi kommer mindre enn en måned etter at en felles gransking utført av den israelske journalisten og filmskaperen Yuval Abraham fra +972 Magazine og Emma Graham-Harrison, seniorkorrespondent for internasjonale saker i Local Call and Guardian, avslørte at per mai var 5 av 6 palestinere – eller 83 % – drept av IDF i løpet av krigens første 19 måneder sivile. Rapporten, som hentet fra klassifiserte etterretningsdata fra IDF, avslørte den israelske regjeringens påstander om et historisk lavt drapsforhold mellom sivile og stridende.

    Som svar på Halevis innrømmelse sa Drop Site News’ reporter for nasjonal sikkerhet og utenrikssaker, Murtaza Hussain, på sosiale medier at han «ser frem til forvridningene til folk hvis lønninger er avhengige av å benekte at noe av dette er tilfelle».

    Israelske tjenestemenn og medier, sammen med deres støttende amerikanske kolleger under både Biden- og Trump-administrasjonene, har generelt sett tvil på eller direkte benektet tall fra GHM – som har blitt funnet å være pålitelige av IDF, amerikanske tjenestemenn og forskere – ved å koble dem til Hamas. Dette kommer i tillegg til utbredt israelsk og amerikansk fornektelse av Israels tvungne hungersnød og sultdødsfall og IDFs krigsforbrytelser i Gaza.

    Det har imidlertid vært sjeldne tilfeller av åpenhet, blant annet da Barbara Leaf, en høytstående tjenestemann i utenriksdepartementet under Biden-administrasjonen, sa at dødstallene i Gaza kunne være «enda høyere enn det som blir oppgitt». Talsmann for utenriksdepartementet under Biden-administrasjonen, Matthew Miller, innrømmet også at dødstallene i Gaza «godt kunne være høyere» enn det GHM rapporterte, selv om han løy til offentligheten om hvem som hindret våpenhvileforsøkene.


    Denne artikkelen ble publisert av CommonDreams.

    Brett Wilkins er skribent for Common Dreams . Han er basert i San Francisco, og arbeidet hans dekker temaer som sosial rettferdighet, menneskerettigheter og krig og fred.

    • St chevron_right

      Krigsdagbok del 242 – 4. til 6. september 2025

      nyheter.vitalitetsliv.net / steigan-no • 15 september 2025 • 3 minutes

    Dette er 242. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.

    Lars Birkelund.

    4. september

    Russofobi, som når Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide tror at det kun kan ha vært russere som angrep nettsidene til Høyre .

    Seinere samme dag:

    «26 av 35 land i en ‘koalisjon av villige’ har forpliktet seg til å sende styrker for å sikre en eventuell våpenhvile i Ukraina» – NRK.

    Dette betyr at minst 6 av de 32 NATO-landene ikke vil være med (kun få land nevnes).

    Forrige gang det fantes en slik mulighet (Minsk-avtalene av 2014 og 2015) brukte NATO og Kiev den til å ruste opp til fortsatt krig mot Russland. Det er all grunn til å tro at de vil bruke en eventuell ny våpenhvile på samme måte, noe som faktisk bekreftes seinere i artikkelen: «Ukraina og USA understreker i tillegg viktigheten av økonomiske sanksjoner for å svekke Russlands krigsevne (…) De 26 landene har forpliktet seg til å være til stede med styrker på bakken, i lufta eller til havs».

    Styrkene skal ikke plasseres ved fronten (likevel kan de bli mål for Russland). Dette er derfor en en plan som går ut på å sikre kortere forsyningslinjer av våpen og soldater fra «de villige» NATO-landene til regimet.

    «Russland har en liste med absolutte krav for fred, som de tviholder på», sier NATO-kringkasteren, anklagende.

    Som om ikke NATO også tviholder på krav, som at Ukraina skal bli med i NATO og som at de skal fortsette å væpne Zelensky-regimet.
    https://www.nrk.no/urix/26-land-forplikter-seg-til-a-sende-sikkerhetsstyrker-til-ukraina-1.17554963

    5. september:

    Skuffende, men ikke overraskende om AI-tjenester, rettere sagt Grok, som er AI-tjenesten til X. Facebook venn skrev nylig at han hadde spurt Grok om status for situasjonen i Ukraina. Grok svarte:

    «Situasjonen er dynamisk, og nyheter kan endre seg raskt. For de mest oppdaterte detaljene anbefales det å følge pålitelige kilder som NRK, VG eller internasjonale nyhetsbyråer som Reuters».

    Grok mener altså at vi skal bruke de mediene som jugde oss inn i både denne og tidligere kriger og som fortsetter å juge for å holde krigsmoralen oppe også i det norske folk, samt på Stortinget og i regjeringen.

    Seinere samme dag:

    7 opposisjonspolitikere har dødd med kort mellomrom i Tyskland. Hvis det hadde skjedd i Russland ville norske medier og politikere ha gitt Putin skylda. Nå som det har skjedd i Tyskland sier de ikke noe. https://www.rt.com/news/624145-opposition-candidates-die-elections-german/

    Seinere samme dag:

    Trump planlegger å omdøpe Forsvarsdepartementet til Krigsdepartementet – navnet det hadde fra 1789 til 1945.

    Det ironiske er at USA aldri har vært mer krigersk enn de siste 80 årene, mens departementet har gått under navnet Forsvarsdepartementet. Navneskiftet bør derfor bety at USA blir mindre krigersk fra og med nå, vel og merke hvis Trump får gjennomslag for navnebyttet.

    Den som lever får se.

    6. september

    Erna Solberg sier det er Russlands krigføring som er årsaken til de høye strømprisene i Norge. Det er hun forøvrig ikke aleine om i dette NATO-indoktrinerte landet, hvor politikerne er aller mest hjernevaska. Men i så fall må Russland også ha «skylda» for de lave prisene i nordlige deler av Norge. Ikke sant, Erna?

    Seinere samme dag:

    VGs Hanne Skartveit er sjokkert over at folk tviler på politikeres intensjoner og sier at de har «blod på hendene», på Dagsrevyen i dag.

    Skartveit viser på denne måten at hun identifiserer seg med og synes synd på politikerne, som mediene egentlig skal holde en kritisk avstand til. Men når politikerne gjør det motsatte av det de sier er det jo grunn til å tvile på deres intensjoner. Og når de faktisk fører krig mot land som aldri har angrepet Norge, samt hjelper Israel med å begå folkemord må de også tåle å bli fortalt at de har «blod på hendene», inntil de slutter med slikt.

    Skartveit skylder som vanlig på sosiale medier, slik representanter fra «redaktørstyrte» medier alltid gjør. Dette til tross for at det er de som stadig pisker opp det hatet som fører til at folk ønsker krig, nå mot Russland, tidligere mot land som Libya og Syria.

    USA/NATO/Norges kriger, og «redaktørstyrte» medier, ødelegger ikke bare andre land, de skaper også vondt blod og hat mellom mennesker i Norge.

    Seinere samme dag:

    Putin i 2001, han forteller om at både han og Stalin (eller var det Krutsjov?) spurte om (Sovjet)Russland kunne få bli med i NATO. George Bush prøver å le det bort, åpenbart pinlig berørt.

    https://www.facebook.com/HeleneTve/videos/1285491099832012


    Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok