Det ble ingen gjentakelse av katastrofemøtet i Det hvite hus i februar da Donald Trump og JD Vance gjorde Zelensky til latter på direkten for en hel verden. Zelensky sa etter møtet i Det ovale kontoret i går at dette var hans «beste møte» med Trump til nå, og med det sammenlikningsgrunnlaget han har er det sikkert riktig.

Men han og hans europeiske barnepiker fra «koalisjonen av de villige» fikk ingenting.

Det som understrekes etter møtet fra europeisk hold er det det «ble snakket om sikkerhetsgarantier» og de innbiller seg og sine seere at dette er noe i liknende med NATOs artikkel fem og at USA vil være garantist i siste instans. Det er en svært rosenrød tolkning fra deres side. Hvis de tror på dette viser de enda en gang for frikoplet de er fra virkeligheten.

Trump sa:

«Europeiske land ønsker å gi beskyttelse, og de føler sterkt for det, og vi vil hjelpe dem med det».

De villige tolker dette som at USA vil garantere sikkerheten, men en rimeligere tolkning er at han legger opp til sikkerhetsgarantier som han har diskutert med Putin. Det lå også inne i utkastet til fredsavtale fra Istanbul i 2022.

Alastair Crooke antyder ( video ) at fredsavtalen mellom Russland og Ukraina vil følge rammene for Istanbul-avtalen som ble forhandlet frem i mars 2022 mellom Ukraina og Russland. Ukraina, under press fra Vesten, hadde på det tidspunktet avstått fra å signere den.

Istanbul-avtalen inkluderte sikkerhetsgarantier (uthevelse tilføyd):

Avtalen forutsetter:

Mulige garantistater: Storbritannia, Kina, Russland , USA, Frankrike, Tyrkia, Tyskland, Canada, Italia, Polen, Israel. Andre staters frie tiltredelse til traktaten foreslås, spesielt Russland foreslår Hviterussland .

Ukraina slutter seg ikke til noen militærallianser, utplasserer ikke utenlandske militærbaser og styrker, og gjennomfører internasjonale militærøvelser kun med samtykke fra garantistatene . Garantistatene bekrefter på sin side sin intensjon om å fremme Ukrainas medlemskap i EU.

Garantiststatene og Ukraina er enige om at i tilfelle aggresjon, ethvert væpnet angrep på Ukraina eller enhver militær operasjon mot Ukraina, skal hver av garantiststatene, etter hastende og umiddelbare konsultasjoner seg imellom (som skal holdes innen høyst tre dager), i utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar anerkjent i artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, yte (som svar på og på grunnlag av en offisiell anmodning fra Ukraina) bistand til Ukraina, som en permanent nøytral stat under angrep, ved umiddelbart å iverksette slike individuelle eller felles tiltak som måtte være nødvendige, inkludert å stenge luftrommet over Ukraina, skaffe nødvendige våpen, bruke væpnet makt for å gjenopprette og deretter opprettholde Ukrainas sikkerhet som en permanent nøytral stat.

Ikke noe NATO-medlemskap, ikke våpenhvile før fredsavtale og garantert avståelse av territorium

De europeiske utsendingene holdt maskene, men de fikk ingenting av sjefen sin i Det hvite hus. Ut fra alt som ble sagt er det opplagt at det ikke blir noe NATO-medlemskap, at det ikke blir noen våpenhvile før fredsavtalen er klar og at Ukraina opplagt må avstå territorium uansett hvor mye Zelensky benekter det.

TOI World Desk skriver:

Europeiske ledere forsøkte å vise enhet, og roste Trump samtidig som de signaliserte at komplekse forhandlinger lå foran dem. NATO-sjef Mark Rutte tiltalte Trump som «kjære Donald» og kalte ham senere «fantastisk» på Fox News. Den britiske statsministeren Keir Starmer hyllet «reelle fremskritt» og en «ekte følelse av enhet». Men Tysklands forbundskansler Friedrich Merz slo an en advarende tone og sa at «veien er åpen nå», selv om de neste stegene var «mer kompliserte». Ursula von der Leyen insisterte på at samtalene må sikte mot en «rettferdig og varig fred». Trump selv var ikke forpliktende og bemerket: «Hvis vi kan få til våpenhvilen, flott», men han gikk raskt over til enighet med Putins syn om at fred, ikke våpenhvile, bør være prioriteten.

Ringte Putin under møtet

Selv mens europeiske ledere presset på, var Putin en viktig del av Trumps bemerkninger. Den amerikanske presidenten sa gjentatte ganger at den russiske lederen «ønsker at det skal ta slutt» og snakket om å holde ham oppdatert om fremgangen. På et tidspunkt ringte Trump Putin rett etter møtet, og samtalen var 40 minutter lang. Tysklands forbundskansler Merz sammenlignet Russlands krav om at Ukraina skal avstå territorium i Donbas med at USA skal gi fra seg Florida. Trump antydet likevel at Putin var åpen for «sikkerhetsgarantier». Macron forsterket budskapet og insisterte på at «sikkerhetsgarantier» betydde å beskytte hele det europeiske kontinentet.

Trump: Landkonsesjoner mellom meg og Putin

Trump, som under presidentkampanjen hevdet at han kunne avslutte krigen «på en dag», dempet seg, men økte likevel forventningene. «Om en uke eller to uker vet vi om vi kommer til å løse dette, eller om disse forferdelige kampene kommer til å fortsette», sa han. Han insisterte på at problemene ikke var «altfor komplekse», selv om de inkluderer territorium, Ukrainas fremtidige militære kapasitet og varige sikkerhetsgarantier. Utenfor Det hvite hus innrømmet Zelenskyj at det ikke var satt noen dato for et Putin-møte, men at Trump presset på for det «så snart som mulig». Han la til at spørsmål om landkonsesjoner ville bli overlatt til «mellom meg og Putin».

Våpenhviledebatt splitter ledere

En av de skarpeste splittelsene oppsto rundt hvorvidt våpenhvile er en forutsetning for forhandlinger. Trump bagatelliserte nødvendigheten og sa: «Jeg vet ikke om det er nødvendig». Dette stemte overens med Putins syn, men kolliderte med europeiske lederes. Merz var direkte: «Jeg kan ikke forestille meg at det neste møtet ville finne sted uten våpenhvile». Han presset på for mer press på Russland, mens Macron og andre gjentok oppfordringer til deeskalering. Zelenskyj gjentok spesielt ikke sine tidligere krav om våpenhvile, men lot i stedet saken stå åpen.

Merz har i denne sammenhengen ingenting han skulle ha sagt. Det blir ingen våpenhvile før det foreligger en fredsavtale.

Zelensky lover Trump våre penger

Zelenskyj kunngjorde natt til tirsdag at Ukraina har tilbudt å kjøpe amerikanske våpen for 90 milliarder dollar, omtrent 950 milliarder kroner.

Detaljer om våpenkjøpet er foreløpig ikke offisielt bekreftet. Zelensky sier at de blant annet skal kjøpe droner.

Financial Times skrev mandag at Ukraina tilbyr dette som en gjenytelse mot at USA gir sikkerhetsgarantier til Ukraina.

Det enorme våpenkjøpet skal ifølge avisa finansieres av de europeiske landene. (Les: Oljefondet og Norge skal bløs igjen.)

De harde kampene fortsetter på østfronten

Russiske tropper har brutt gjennom den ukrainske hærens forsvarsverk nær bosetningen Borovaya i retning Kupyansk, opplyste en kilde i russiske forsvarskretser til TASS mandag.

Både Svein Gustav Wilhelmsen och jag har i artiklar funderat på ordets makt och dess bibliska anknytning. Svein i artikeln I begynnelsen var ordet och jag bland annat i artikeln Bare de riktige ordene .

Bertil Carlman.

När nu redaktör Pål Steigan har levererat en «Innsamlingsappell» kan det kanske åter vara dags att läsa i Johannes 1:1 «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Pål meddelar nämligen i sin appell Støtt arbeidet med steigan.no , att «Ikke noe er gratis i virkeligheten. Og husk at kontroll over fortellingen, det er den viktigste måten overklassen har makt over oss på. Derfor trenger du steigan.no » Vad består då en historia/fortelling/berättelse av? Den består av ord. Eftersom steigan.no verkar i en kultur, som i många sammanhang präglas av den kristna etiken, och det bibliska sättet att formulera ’fortellingen’ på, vill jag därför börja med Johannes 1:1.

I Sveins artikel står det «Nyhetsmediene har allerede uforholdsmessig stor innflytelse og definisjonsmakt over folks virkelighetsforståelse. Likevel vil de opphøye seg selv til allmektig eneleverandør av det som planlegges å bli samfunnets og fellesskapets ensrettede og universelle logos ( λόγος ).» Ord heter på grekiska logos, och logos är i sin tur besläktat med vårt logik . När prästerna i kyrkan predikar, så skall församlingen kunna förvänta sig att de använder ’Guds rena ord’, eller Guds logik om man så vill. I Ordspråksboken (30:1—31:31) står det till exempel «Allt vad Gud har talat är sant , han är en sköld för dem som tar sin tillflykt till honom. Lägg ingenting till hans ord , för att han inte ska behöva anklaga dig för lögn .» I Johannesevangeliet 14:6 står det «Jag är sanningen och livet.» Vi ser här hur Svein Gustav egentligen påpekar, att den norska ’overklassen/överheten’ försöker vara i Guds/Jesus ställe. Vem är det då, ur kristen synpunkt, som i stället för det ’rena ordet’, i stället för sanningen, försöker använda ’det orena ordet’ ja till och med lögnen? Det är naturligtvis djävulen.

Alla vi som anser att vi arbetar med folkupplysning måste vara noga med hur vi använder orden. De ord vi använder, skall vara verktyg i arbetarklassens tjänst, inte i tjänst hos någon form av gudom eller i tjänst hos borgarklassen. Vi sätter inte vårt hopp eller tro till någon gud utan till det arbetande folket, till arbetarklassen. Våra ord, vår logik, skall vara arbetarklassens ord och logik. Samtidigt måste vi vara medvetna om att vi vuxit upp i, och ännu verkar i länder, där det är borgarklassens ord och borgarklassens logik som genomsyrar vår vardag. Alla kan vi säkert ge exempel på hur vi «fått byta uppfattning för att kunna behålla vår ståndpunkt» . För att kunna göra det måste vi alltid vara beredda på att tvätta vår hjärna så att våra ord och vår logik blir så rena som möjligt. När Mao Zedong var i Moskva år 1957 och pratade med kinesiska studenter, sa han « Noen utlendinger sier at vår ideologiske reform er hjernevasking. Slik jeg ser det, har de rett i det de sier. Det er å vaske hjerner, det er hva det er! Hjernen min har blitt vasket for å bli det den er nå. Etter å ha blitt med i revolusjonen ble den sakte vasket, den ble vasket i flere tiår. Alt jeg fikk før var borgerlig utdannelse, og til og med litt føydal utdannelse.»

Redaktör Steigan skrev också i en kommentar till en artikel för någon tid sedan att «Vi har tidligere karakterisert fortellingen som ” verdens kraftigste våpen ”. Allerede Platon innså det og sa at ”den som kontrollerer fortellingen, kontrollerer staten”» Om vi verkligen skall kunna erövra kontrollen över fortellingen/berättelsen/narrativet, måste vi se till att de ord vi använder är mynt med högsta möjliga guldhalt. Vi måste som uttrycket säger ”väga våra ord på guldvåg” .

Första gången som jag var kritisk till hur ett ord användes på steigan.no var i artikeln Flokkmentalitet, hva er det, og hvordan er den i Kina? . «Den härskande klassen i Skandinavien har liksom all bourgeoisie aldrig tyckt om arbetarklassens speciella ’flokktenkning’. Bourgeoisien själv har naturligtvis sin ’flokktenkning’, det vi ofta kallar nyliberalism. Denna bourgeoisie har i Väst varit mycket framgångsrik i att mota bort arbetarklassens ’flokktenkning’, för att i stället kunna främja sin egen.» Så skrev jag då, och tyvärr kommer det nog att vara sant länge än. Men ordet ’flokktenkning’ är inte ett vanligt ord, när det gäller att kontrollera berättelsen. Det är däremot ordet demokrati. Eftersom det ordet, eller kanske snarare begreppet, är mycket viktigt och alltför ofta används på ett slarvigt vis – även på steigan.no – har jag redan börjat med det. Det gjorde jag i artikelserien @Demokrati-diktatur.

Nedan följer en genomgång av framför allt olika artiklar på steigan.no , i vilka begreppet demokrati används. Om någon artikelförfattare känner sig illa utpekad, får jag naturligtvis be om ursäkt.

I artikeln Trumps usannsynlige forsøk på å splitte Russland og Kina mislykkes åpenbart är ordet demokrati entydigt: « De to sidene bemerker at det å bygge en mer rettferdig og bærekraftig multipolar verdensorden, er tidens trend. Enkelte land, som er avhengige av hegemonisme og nykolonialisme, implementerer aggressiv politikk og begrenser andre lands suverenitet og undertrykker deres økonomiske og teknologiske utvikling for å beskytte sine egne privilegier, noe som ikke stemmer overens med trenden i retning av verdensomspennende multipolaritet og demokratisering av internasjonale relasjoner.» Här syftar ordet demokratisering på förhållandet mellan stater, inte på förhållandena i dem. Då får som sagt ordet delvis en annan betydelse.

Stifinner.

I sin artikel Ny sti i skogen skriver Bjarne Berg Wig : « Å endre tenkemåte og dermed forbedre vår praksis, er som å lage en ny sti i skogen. Først må vi bestemme hvor den nye stien skal gå, og så må vi slutte å tråkke i den gamle. Vi må la den gamle gro igjen. Den nye stien er å åpne for nye perspektiver og utfordre gamle dogmer. Vi må rett og slett rydde vekk begreper og modeller som åpenbart hindrer ny kunnskap. Dette er ikke lett, men helt nødvendig…….Hva er høyre, og hva er venstre? Hva er en sosialist, eller kommunist? Eller en konservativ, eller liberal? Slike ord, bilder og symboler som tilhører dem stammer fra en tid langt, langt tilbake. Slike begreper i form av ord og mentale modeller, stenger oss inne i stereotyper som tilhører fortid, ikke framtid. Enten må de fylles med nytt konkret innhold eller de må erstattes av nye.» « Frihet, likhet, broderskap og ekte demokrati .» Denna utmärkta artikel lämnar tyvärr läsaren med en obesvarad fråga. Vad menar Bjarne med äkta demokrati?

Terje Alnes skriver i artikeln Er du en nasjonal sikkerhetsrisiko? : «I dokumentet Nasjonal sikkerhetsstrategi går regjeringen langt i å stemple helt legitime politiske meninger som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Konsekvensen kan bli en kraftig innsnevring av demokratiet.» Här antar jag att Terje syftar på den rådande borgerliga demokratin, och inte på ett entydigt begrepp som borgarklassen vill att det skall användas. Om Terje skrivit ‘vår demokrati’ hade han gjort en bra precisering. Om Han hade skrivit ’vår borgerliga demokrati’ hade en läsare kanske ställt sig en intressant fråga «Finns det någon annan sorts demokrati?» Samma sak gäller för Terjes artikel: Fritt og rettferdig Stortingsvalg? där han skriver «Vil Stortingsvalget i september oppfylle kravene til et fritt og rettferdig valg? En avgrunn i virkelighetsforståelse mellom det politiske establishment og den marginaliserte politiske opposisjonen utfordrer demokratiet.»

I artikeln Hvordan unngå verdenskrig? skriver Frode Bygdnes: «Fagbevegelsen og folket må snarest ta opp kampen for sine rettigheter og interesser. Vi er ikke tjent med forsvarsforliket på Stortinget, for vi er ikke dem som skal reise amerikansk våpenindustri. Vi er heller ikke tjent med å være energi-garantister for EU. Små land er ikke tjent med blokkpolitikken. Arbeiderklassen og folket må fremme sine egne interesser. Arbeiderbevegelsens krav kommer dårlig fram i dagens politiske klima. Både media og de styrende har sett at arbeiderklassen har et alternativt samfunn som de er redde for. Folket kan velge å sloss for sosialismen.» Denna artikel tar klar ställning för arbetarklassen mot kapitalets och framförallt USA-imperialismens inflytande. Artikeln menar att vi kan välja att slåss för socialismen. Gör vi det, ja då kämpar vi för arbetarklassens demokratiska diktatur. Det kanske känns obekvämt att vara så tydlig, men det är den sanning vi inte får undvika att framhålla. Våra ord måste som sagt ha hög guldhalt.

Eirik Kolstad Kjønnøy skriver i artikeln En bred bevegelse for en lysere fremtid : «Vår verden er inne i en voldsom endring. Det politiske landskapet forandrer seg mens vi ser på. Det som var rådende skillelinjer og programmer for kort tid siden, er mer eller mindre utdatert. De gamle politiske partiene har ingenting å tilby, men har surret seg til masta i et system som står i ferd med å rase sammen.» Vad är det för «system som står i ferd med å rase sammen.» ? Jo den borgerliga demokratin.

Edvard Munch: Historien, veggmaleri i Universitetets aula i Oslo. Utsnitt.

I artikeln Hva skjer hvis vi ikke lærer av historien? skriver Nina Cappelen «Demokrati er ikke en garanti. Det er et resultat av historiske kamper for ytringsfrihet, stemmerett, rettsstat, og pressefrihet. Hvis vi glemmer hvor skjør denne arven er, begynner vi å ta den for gitt, med det resultat og at den kan forsvinne før vi rekker å reagere.» Den kamp som här beskrivs, är kampen för den borgerliga formen av demokrati vilken Eirik Kolstad ser vara «i ferd med å rase sammen.»

Liksom Nina C. önskar sig Siri Hermo tillbaka till den tid då den borgerliga demokratin fungerade betydligt bättre än den gör idag. I artikeln Syns du det er helt innafor at fremmed makt styrer landet vårt? skriver hon «Vi står foran en stor oppgave for å gjenvinne det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett.» Flertalet av de geopolitiska analytiker jag regelbundet lyssnar på verkar ha samma uppfattning, till exempel Glenn Diesen. Frågan blir om det är möjligt, eller om vi måste söka oss fram till en form av alternativ, som i så fall måste vara en socialistisk demokrati.

I artikeln Ulovlig hemmelighold om EUs støtte til Nussir-gruva skriver Svein Lund «Grunnlaget for et demokratisk samfunn er at allmennheten og media skal ha tilgang til informasjon.» Ja det gäller både borgerliga, eller som de ofta kallas liberala demokratier, och det gäller för socialistiska demokratier. Hur förruttnelseprocessen pågår i de borgerliga demokratierna och vad de skapat är väl dokumenterat på steigan.no . Tomas Fazi gör det till exempel i artikeln Hvordan det vestlige demokratiet døde «Likevel ville det være galt å idealisere Vesten ved midten av århundret. Selv da forble demokratiet i sin substansielle forstand sterkt begrenset. Selv om de herskende klassene ble tvunget – under press fra folkelige bevegelser, den kalde krigen og trusselen om sosial uro – til å utvide stemmeretten og anerkjenne en rekke politiske og sosiale rettigheter, gjorde de det ikke frivillig. Tvert imot var de ofte drevet av frykten for at massene kunne utgjøre en reell trussel mot den etablerte samfunnsordenen – at arbeidere kunne bruke demokratiet til å velte eksisterende maktforhold.» Tomas avslutar så här «Det som ligger foran oss er ikke bare et spørsmål om hvorvidt demokratiet kan «gjenopprettes», men om et nytt politisk prosjekt kan dukke opp for å erstatte den utmattede modellen av elitestyrt liberalisme. Den gamle orden kollapser, men den nye har ennå ikke blitt født. I dette vakuumet kan alt skje.» Ofta ser man numer varianter på Antonio Gramscis ord «Det gamla dör och det nya kan inte födas; under detta interregnum uppträder många sjukliga symptom.» Mängden av sjukliga symptom ökar nämligen i väst.

I artikeln Når eliten vil erstatte demokratiet – med seg selv utgår Kjetil Tveit naturligtvis från att demokrati i detta fall syftar på den borgerliga demokratin och dess nuvarande förfall i Norge. Men när Kjetil skriver «Han [tidligere BI-rektor Jørgen Randers] trekker fram Kina som et forbilde – et diktatur som ifølge Randers lykkes der Vesten svikter: langsiktig planlegging, kollektiv disiplin og gjennomføringskraft. Han har selv fungert som rådgiver for kinesiske myndigheter og ser deres modell som det siste håpet for å redde kloden.» så syftar begreppet diktatur på ett «opplyst fåmannsvelde» när Kina i själva verket är en folkdemokrati. Kjetils egen uppfattning i frågan är klar. Liksom när Kjetil längre fram i artikeln skriver «At Randers peker på Kina som forbilde, er ikke tilfeldig – det er logisk innenfor tankesettet han representerer. I stedet for uforutsigelige velgere og bråkete offentlighet får man effektiv styring, femårsplaner og lydige borgere. Ingen valg. Ingen innsigelser. Bare fremdrift.» . Var är kunskapskällan till dess allvarliga anklagelser? Har Kjetil tagit del av Jenny Cleggs genomgång av hur den kinesiska folkdemokratin idag fungerar? Den finns i del ett av artiklarna i @Demokrati-diktatur . Kjetil har naturligtvis inte hunnit läsa Interview: China shows socialism is the future från ‘Friends of Socialist China’, eftersom den artikeln är senare än Kjetils artiklar. Det verkar inte som han hämtat fakta från tidigare artiklar heller, eller från den rikhaltiga artikelflora som man kan finna på steigan.no . Vill Kjetil att hans artiklar, som ofta innehåller intressant material, skall tas på allvar, då går det inte att framföra lögner, lögner som starkt påminner om vad man kan läsa i den nyliberala pressen i Sverige.

Eftersom jag skrivit många artiklar om begreppet demokrati, och hävdar att den socialistiska formen av demokrati, «arbetarklassens demokratiska diktatur», är det som måste vara vår framtid, kan det vara intressant att se hur man från kinesisk sida ser på vår demokrati, borgerlig demokrati. En som är väl lämpad för den uppgiften är Zhang Weiwei . Samtalet i en video Why is Chinese socialist democracy outperforming Western procedural democracy? inleds med frågan «Först och främst, hur definierar du demokrati, eftersom vi vet att den under de senaste åren har definierats av västvärlden, så vad är din definition av demokrati?» Zhang svarar «Själva termen demokrati används överallt, men dess definition är kontroversiell. Om du frågar en typisk kille i väst, är det troligt att han skulle säga «ja, det är ett flerpartisystem, det är en person en röst, allmän rösträtt.” Jag skulle beskriva en sådan definition som en procedurdemokrati. Det kinesiska sättet är mer sofistikerat. Vi skulle kalla demokratin för folkets demokrati, eller i dag ser vi till och med hela processen som folkdemokrati [helprocessbaserad folkdemokrati]. Det kommer att vara en kombination av inte bara procedurdemokrati utan också verklig demokrati. Denna frågas innehåll är viktigt. Det är vilket slags syfte demokratin bör tjäna, och vilken typ av mål demokratin bör uppnå.»

En som är sysselsatt med att studera den kinesiska folkdemokratin är Jan Öberg . Jan har också förstått att i dessa diskussioner behöver vi nya former av berättelser/fortellinger . I sitt första inlägg i samtalet påpekar han vikten av att vara överens om, vad vi i grunden menar med de ord vi använder. «Jag tror att det första som slog mig när jag lyssnade på en del av samtalet igår, var i vilken utsträckning dessa två partners, som olika civilisationer och kulturer, faktiskt förstår varandra på en djupare nivå. Kina har ett sätt att tänka som skiljer sig från Europas, och jag vet inte om det någonsin har studerats inom internationell politik. Hur förstår vi när någon säger rättvisa, vad betyder det?»

När vi undervisar, när vi samtalar, när vi arbetar med folkupplysning, är det viktigt att orden vi använder verkligen överför det vi vill förmedla. Idag är det ännu svårare än det var för några tiotal år sedan. Vi måste anstränga oss.

Bertil Carlman

Råoljeforsyningene fra Russland til Ungarn ble avbrutt etter at Ukraina angrep en transformatorstasjon på Druzhba-rørledningen. Rørledningen, som går gjennom Hviterussland og Ukraina for å nå Ungarn og Slovakia, ble påvirket, ifølge Ungarns utenriksminister Peter Szijjarto på mandag.

I motsetning til mange andre EU-land har Ungarn opprettholdt sin avhengighet av russisk energi etter Moskvas invasjon av Ukraina. Landet importerer hovedsakelig råolje gjennom Druzhba-rørledningen.

Den ungarske utenriksministeren uttalte at han hadde diskutert med Russlands viseenergiminister Pavel Sorokin, som informerte ham om at eksperter jobber med å restaurere transformatorstasjonen. Det er fortsatt usikkert når forsyningene vil komme i gang igjen.

«Ukraina har nok en gang angrepet oljerørledningen som fører til Ungarn og kuttet forsyningene. Dette siste angrepet mot energisikkerheten vår er skandaløst og uakseptabelt!»

Szijjarto skrev.

Ukraina har nok en gang angrepet oljerørledningen som fører til Ungarn og kuttet forsyningene. Dette siste angrepet mot vår energisikkerhet er skandaløst og uakseptabelt!

Russlands viseenergiminister Pavel Sorokin informerte meg om at eksperter jobber med å restaurere transformatoren …

— Péter Szijjártó (@FM_Szijjarto) 18. august 2025

Hvordan reagerte Ukraina på Ungarns anklage om et angrep?

Ukrainas utenriksminister, Andrii Sybiha, verken bekreftet eller avkreftet rapporten om angrepet, men han bemerket på X at Ungarn «nå kan sende klager» til Russland, ikke Ukraina.

«Det er Russland, ikke Ukraina, som startet denne krigen og nekter å avslutte den. Ungarn har i årevis blitt fortalt at Moskva er en upålitelig partner. Til tross for dette har Ungarn gjort alt for å opprettholde sin avhengighet av Russland», sa Sybiha.

Kyiv Independent bekreftet indirekte at Ukraina har angrepet Ungarns oljeforsyning:

Utenriksminister Péter Szijjártó skriver på X .

Etter at jeg avslørte det ukrainske angrepet som kuttet av Ungarns oljeforsyning, gikk Ukrainas statsminister @andrii_sybiha til angrep på meg og sa at jeg burde klage til Russland. Han ser ut til å ha gått glipp av fakta.

Faktum 1: Russland har levert olje til Ungarn i flere tiår via Druzhba-rørledningen. Dette er i Ungarns interesse.

Faktum 2: Ukraina angriper denne rørledningen, og på grunn av disse ukrainske angrepene blir oljeforsyningene til Ungarn gjentatte ganger kuttet. Dette er i strid med Ungarns interesser.

Som Ungarns utenriksminister er mitt mandat klart: Ungarns interesser kommer først. Punktum. Og la oss ikke glemme: en betydelig del av Ukrainas elektrisitet kommer fra Ungarn …

Gjennom ti år som NATOs generalsekretær ble Jens Stoltenberg dyrket av de norske NATO-mediene. Arbeiderpartiet kan sende en varm takk til disse for Stoltenberg-effekten.

Terje Alnes.

Det var lenge en prøvelse å være et Arbeiderparti i regjering. Jonas Gahr Støre slet alvorlig på meningsmålingene, og alt lå an til et regjeringsskifte i september. For bare åtte måneder siden kokte avisene opp historier om et internt opprør mot Støre , for bare en ny leder kunne hindre AP-skuta i å havarere fullstendig. Alle piler pekte nedover.

Men det var før nasjonalhelten Jens Stoltenberg kom hjem, etter ti år som NATOs generalsekretær. « Regjeringen får inn en politisk superstjerne som også har blitt genierklært av opposisjonen i rollen som generalsekretær », meldte Aslak Eriksrud , TV2s politiske kommentator. Og med Stoltenbergs comeback som finansminister har AP løftet seg med nesten 10 prosentpoeng på målingene. Styrkeforholdet mellom blokkene viser at AP har gode muligheter til å fortsette som regjeringsparti etter valget.

Mediene var raske med å peke på Stoltenberg-effekten som årsaken til APs nærmest sensasjonelle opptur. Alle Stoltenbergs genuine fans i pressen kunne i panegyriske ordelag bejuble den hjemvendte helten. På NRK.no kunne Tone Sofie Aglen riktig slå seg løs : «… som hentet ut av en film » … « Jens Stoltenbergs spektakulære comeback …». «Det er ofte en småpinlig hallelujastemning rundt ham der voksne folk oppfører seg som ungjenter på Justin Bieber-konsert », skrev NRKs politiske kommentator, før hun måtte minne om at Stoltenberg ledet det som ble tidenes minst populære Ap-regjering sist Arbeiderpartiet styrte alene.

Det politiske minnet blekner altså fort. Det er de siste 10 årene som generalsekretær i NATO som har skapt glorien over Stoltenbergs hode. Den politiske journalistikken i Norge i disse årene må sies å ha hatt ett overordnet mål: Å støtte opp om NATOs verdensbilde, og å demonisere de land og statsledere som NATO-alliansen har utpekt som fiender. Med noen ytterst få unntak har presse-Norge tatt oppgaven på største alvor, og med en nærmest fanatisk iherdighet. Avvik har nesten ikke forekommet, motstemmer har knapt kommet til orde.

At de dominerende mediene har oppført seg som en heiagjeng for verdens suverent sterkeste militærallianse har gjort at flere har gitt dem økenavnet «NATO-mediene». De har påtatt seg oppgaven å produsere størst mulig NATO-enighet i befolkningen, noe de også har lykkes svært godt med. Oppslutningen om norsk NATO-medlemskap er skyhøy.Ifølge en måling fra Kantar i februar 2022 ville 95,6% beholde norsk medlemskap i NATO , kun 4,4% svarte at Norge burde melde seg ut. Like etterpå viste en måling fra Norstat at 72% av Rødt-velgerne støttet NATO-medlemskap . Ikke rart at opportunistene i Rødt-ledelsen har holdt kjeft om NATO siden.

Målingen ble gjort rett etter Russlands invasjon av Ukraina, noe som selvsagt boostet NATO-oppslutningen. Fra samme dag som invasjonen skjedde opptrådte alle redaksjoner påfallende samstemte, og med et likelydende narrativ: Invasjonen var « uprovosert» og « fullskala ». At krigen tvert imot var fremprovosert gjennom mange år med NATO-ekspansjon østover, og at den langt ifra kan betegnes som « fullskala », i og med at et begrenset antall russiske soldater var involvert, ble glatt ignorert. Hele tiden har dette mantraet gått på høy rotasjon i det NATO-lojale pressekorpset, knapt en reportasje er laget uten at påstandene om et « uprovosert og fullskala » angrep er gjentatt.

Dette er kjernen av propaganda: Å ustoppelig hamre inn et enkelt og slagordpreget budskap. Det former opinionen når den flere ganger daglig, og i alle medier, får servert den samme påstanden. Til slutt oppfattes det som « sannheten ». Men den blir ikke sannere av den grunn.

Det er på denne bakgrunn vi må forstå Stoltenbergs posisjon, og årsaken til at Arbeiderpartiet har en realistisk mulighet til å vinne valget. Gjennom ti år som NATOs ansikt ble han av de norske NATO-mediene opphøyd som en bunnsolid kraft i dette internasjonale toppvervet. Han var nordmann, han var en av oss. Presse-Norge så det som sin oppgave å heie på ham, særlig i en tid der NATO-alliansen var kringsatt av fiender på alle kanter. Det var i hvert fall det fiendebildet mediene ville innprente i oss.

Sannheten er at de norske NATO-mediene i disse årene abdiserte som en fjerde statsmakt, pressen sluttet å stille seg kritisk til makten, den ble selv en del av maktutøvelsen, et redskap som sikret støtte i opinionen for NATO-imperialisme og aggresjon. « Våpen er veien til fred » sa dagens finansminister, en løgn som ble referert som en sannhet, og som har ført til en dobling av forsvarsbudsjettene i hele NATO-området.

Glemt er alle utenrikspolitiske katastrofer Jens Stoltenberg har støttet i løpet av en altfor lang karriere. Stoltenberg har insistert på at Ukraina skal bli NATO-medlem. På NATO-toppmøtet i Vilnius i 2023 fikk han gjennomslag for å få fortgang i prosessen med å gjøre Ukraina til medlem. Dette ble befestet under NATO-møtet i Washington året etter, der Ukrainas NATO-medlemskap ble definert som « irreversibelt ». Slik blokkerer du effektivt alle muligheter for en fredsløsning. Stoltenbergs politikk har hele tiden vært at krigen skal vinnes på slagmarken.

Glemt er heller ikke at Norge, med Stoltenberg som regjeringssjef, stilte seg i spissen for å bombe Libya i 2011, med katastrofalt resultat. Ifølge Stoltenberg skulle den « humanitære intervensjonen » beskytte sivile og forhindre at Gaddafi drepte sitt eget folk. Dette var ren krigspropaganda. I dag vet vi at Gaddafi ikke hadde planer om å massakrere sivile. Denne løgnen ble spredt av opprørere og vestlige stater. Likevel fortsetter Stoltenberg å spre løgner og desinformasjon om krigen selv om disse er falsifisert for lengst. Han sier til og med at han « ville gjort det samme igjen »!

I 20 år kriget Norge skulder ved skulder med USA i Afghanistan. Den offentlige utredning fra 2016 konkluderte med at hovedmotivet var å vise oss som « en god alliert » for USA. I 2007 gjennomførte USA en hemmelig kampanje mot Norge. USAs diplomater drev omfattende påvirkning ovenfor norske myndigheter og opinion for å øke norsk krigsdeltakelse i Afghanistan. En som villig lot seg bruke i den amerikanske propagandakampanjen om at vår krigføring var « sivil og humanitær », var statsminister Jens Stoltenberg. I en kronikk i Aftenposten samme år markedsførte han krigen som både et kvinnefrigjøringsprosjekt og en krig for skolegang for afghanske barn.

Disse utenrikspolitiske katastrofene er fordreid og fortiet i norske medier. Det gjør at Stoltenberg fremstår som kompetent, til tross for at resultatene av politikken hans sier det motsatte. Arbeiderpartiet kan sende en varm takk til NATO-mediene for Stoltenberg-effekten .

Ifølge ny undersøkelse fra NUPI er 19% av befolkningen negative eller svært negative til Norges militære støtte til Ukraina.

Marielle Leraand.

49% er positive eller svært positive, altså under halvparten.

Dette er ganske oppsiktsvekkende gitt mediabildet og den politiske konsensusen om å sende stadig mer våpen til Ukraina.

I dag har disse 19 prosentene ingen til å representere sitt syn på Stortinget og ingen redaktører i norske mainstream-medier slipper løpende til kritiske stemmer i debatten.

Rapporten viser også at det er markant stemningsskifte angående holdninger til Norges samarbeid med USA.

«For første gang i NUPIs målinger ønsker flere nordmenn mindre samarbeid med USA (42 prosent) enn de som ønsker mer (25 prosent)».

Noe annen interessant i rapporten er:

«39 prosent oppgir at utenrikspolitikk er viktig eller svært viktig for hvilket parti de stemmer på. Det er en markant økning siden forrige stortingsvalg».

Dette gjenspeiles IKKE i medienes vilje til å inkludere Fred og Rettferdighet i valgkampens debatter

FOR bryter konsensus på avgjørende utenrikspolitiske områder men likevel ingen invitasjon til å delta. Dette er en undergraving av folks rett til å bli opplyst om et alternativt parti å stemme på, og dermed en undergraving av demokratiet.

NUPI-rapporten ligger her.

Av andre funn i rapporten:

53 prosent mener Norge ikke bør støtte Israel i det hele tatt, mens 16 prosent har valgt alternativ to, som svarer til «lite støtte». 11 prosent vil gi støtte eller full støtte til Israel. 19 prosent har svart «både og».

Det er ikke akkurat noe nytt at Bill og Hillary Clinton er så korrupte som det går an å være. Vi har påvist dette mange ganger, og det har også blitt gjort av mange andre.

Men 16. august fikk det enda en ny vendnig. Da offentliggjorde FBI-sjef Kash Patel tidligere hemmeligstemplet dokumentasjon som ikke bare beviste korrupsjonen, men også at Obamas justisdepartement dekket over skandalen for å hjelpe Clinton med å vinne valget i 2016.

Just the News skriver:

«Steng den!» (altså undersøkelsen, red.) sa daværende visejustisminister Sally Yates.

Agentene prøvde å få hjelp fra føderale påtalemyndigheter for å avgjøre om eller hvilke forbrytelser som skjedde mens Hillary Clinton tjente som utenriksminister, spesielt fordi familiestiftelsen hennes på den tida samlet inn hundrevis av millioner dollar fra utenlandske og amerikanske interesser som hadde forretninger med departementet hennes.

Tidslinja – skrevet av en advokat i Justisdepartementet (DOJ) tilknyttet FBI under tidligere byrådirektør James Comey – ble nylig sikret av Patels topprådgivere sammen med flere bekreftende interne e-poster, og ble innhentet av Just the New . Sammen gjør de det klart at både Justisdepartementet og tidligere vise-FBI-direktør Andrew McCabe la betydelige hindringer i veien for agenter som mente de hadde bevis for å rettferdiggjøre en straffesak om offentlig integritet.

Den avklassifiserte tidslinja avslørte at justisdepartementet allerede i februar 2016 «indikerte at de ikke ville støtte en FBI-etterforskning». Tidslinjen viser også at McCabe i midten av februar 2016 beordret at «ingen åpenbare etterforskningsskritt» skulle iverksettes i Clinton Foundation-etterforskningen «uten hans godkjenning» – en ordre han angivelig gjentok en rekke ganger i løpet av de kommende månedene.

Du kan lese tidslinja her .

Norge var en av de største bidragsyterne til Clinton Foundation

Vi skrev for 10 år siden:

Clinton-paret var eksperter på det som blir kalt «pay-to-play» -politikk.

Og det betyr, som man kan forstå, at giverne donerte store beløp til Clinton Foundation mot politiske gjenytelser, for eksempel i form av spesialbehandling fra utenriksministeren. I USA regnes dette som politisk korrupsjon.

Talspersoner for Clinton Foundation hevder at dette er bare en politisk forfølgelse fra tilhengere av Donald Trump, men kritikken av Clinton Foundation har vært der lenge og har vært gjenstand for kritisk behandling i aviser som New York Times og norske Dagbladet, som ikke kan beskyldes for å løpe Trumps ærend.

Norge, og særlig ved utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Børge Brende, har sammen med Saudi-Arabia vært blant de største bidragsyterne til Clinton Foundation. Enorme summer i norske skattekroner er blitt overført til Clinton Foundation, praktisk talt uten saksbehandling.

De aller største bidragsyterne til Clinton Foundation er Bill Gates, Fred Eychaner (Newsweb Corporation) og Frank Giustra. Bill & Melinda Gates Foundation er den største private stiftelsen i verden, og driver privat utenrikspolitikk i stor skala. Frank Giustra er en kanadisk storkapitalist, som blant annet har sterke interesser i den omstridte Keystone XL- rørledninga og i tjæresandindustrien . Hans Radcliffe Foundation er en kjent støttespiller for Clintons prosjekter. Den er involvert med International Crisis Group sammen med George Soros .

Alle disse, samt Det nederlandske postkodelotteriet (?), hadde bidratt med mer enn 25 millioner dollar hver. For oss nordmenn blir det spesielt interessant når vi går til neste nivå av store givere, de som har bidratt med mellom 10 og 25 millioner dollar. Der finner vi blant annet Saudi Arabia, Norges regjering og den ukrainske oligarken Victor Pinchuk.

Den rødgrønne regjeringa stilte en garanti på 800 millioner kroner for Clinton-stiftelsens veldedige arbeid, og Heikki Holmås fra SV sa at «– Vi jobber godt sammen med Bill Clinton og Clinton Foundation. Vi har pengene, og Clinton er knallgod til å samle folk for å skaffe bedre og billigere prevensjon til fattige kvinner».

Børge Brende fortsatte politikken til Holmås og ga 268 millioner til Clinton-stiftelsen, noe som fikk NRK til å spørre om dette er en investering for å få treffe den neste president Clinton når den tida kommer.

Men når kommer oppgjøret med korrupsjonskulturen i det norske toppsjiktet? Når får vi innsyn i forholdet mellom Jonas Gahr Støre, Børge Brende med flere og Clinton Foundation?

Israel startet en mediekampanje der de hevdet at nok mat kommer inn i Gaza, selv om antallet palestinere som sulter i hjel fortsetter å øke.

Israelske styrker har intensivert angrepet på to nabolag øst for Gaza by, og har utløst det innbyggerne beskriver som et nådeløst bombardement som har lagt store deler av området i ruiner. Offensiven er en del av Israels nylig godkjente plan om å erobre hele byen og tvangsutvise innbyggerne.

Al Jazeeras Hind Khoury rapporterte 16. august at nabolagene Al-Zaytoun og Sabra, som ligger like øst for Gaza by, har blitt rettet mot nådeløse israelske luftangrep og artilleribeskytning de siste dagene .

«Det har vært endeløse israelske luftangrep og artilleribeskytning, og kontinuerlig bombardement. Folk sier at eksplosjonene ikke stopper. Al-Zaytoun-nabolaget blir visket fra kartet», uttalte Khoury.

Israelsk bombing ødelegger hus, skoler, offentlige anlegg og regjeringsbygninger.

«Alt i Al-Zaytoun blir ødelagt», la Khoury til.

Midt i de kraftige bombingene og tvangsevakueringsordrene utstedt av det israelske militæret, har tusenvis av palestinske familier blitt fordrevet, mens andre blir værende i hjemmene sine av frykt for at de vil bli mål for hvis de flykter.

Talsperson for sivilforsvaret i Gaza, Mahmoud Basal, rapporterte at israelske dronefly hadde sluppet løpesedler som krevde at innbyggerne forlot deler av Al-Zaytoun, hvor hundrevis av hjem nylig har blitt ødelagt.

Basal la til at israelske tropper hadde skutt mot ambulanser som prøvde å nå de sårede i Al-Zaytoun.

Det israelske militæret kunngjorde fredag at de ødela dusinvis av «terrormål» under offensiven, og at bakkestyrkene var involvert i kampanjen.

«De siste dagene har IDF-tropper operert i Al-Zaytoun-området, i utkanten av Gaza by», heter det i en uttalelse fra det israelske militæret.

Gaza by-innbygger Omar Hamad skrev på X at etter to dager med nådeløs beskytning har israelske tropper som rykker frem fra Øst-Gaza nå nådd gate 8 i Tal al-Hawa-området, bare to kilometer fra havet og bare en halv kilometer fra hjemmet hans.

«Hærens inntog i det sentrale Gaza er for å gjøre det til en sandhaug – akkurat som de gjorde i Beit Hanoun og Rafah – ikke for å «kontrollere» det slik de hevder», uttalte Hamad.

«De siste to dagene har ikke beskytningen og ødeleggelsen av hjem stoppet et eneste øyeblikk. Jeg vet ikke hvorfor jeg forteller deg dette, men situasjonen er virkelig skremmende uten grenser. Det har ikke vært et verre stadium enn dette siden folkemordets begynnelse. Alt dette skjer mens folk har blitt bedøvet med mat etter måneder med hungersnød. Hvert trekk Israel gjør er av en grunn – og for å starte en ny type folkemord».

Israels brutale angrep på de østlige delene av Gaza by har blitt ledsaget av en ny mediekampanje som søker å tilsløre Israels forsøk på å sulte ut palestinere i Gaza.

Fredag ledet Israels viseutenriksminister Sharren Haskel en omvisning ved Kerem Shalom-krysset for dusinvis av utenlandske ambassadører, og fortalte dem at «enestående mengder humanitær hjelp» kommer inn i Gaza.

«Se fakta selv. Det finnes mat i Gaza!» skrev Israels utenriksdepartement i et innlegg på X som promoterte turen.

I mellomtiden har antallet palestinere som har dødd av sult under Israels beleiring i Gazastripen nådd 240, inkludert 107 barn, ifølge Gazas helsedepartement.

COGAT, den israelske hærorganisasjonen som er ansvarlig for sivile saker i Gaza, hevdet torsdag at de tillot 310 hjelpebiler å komme inn i Gaza. Antallet var langt under de 500 til 600 som FN sier er nødvendige daglig, på kontinuerlig basis, for å unngå å sulte befolkningen.

I tillegg til å sørge for at ikke nok hjelp når Gaza, har Israel i hemmelighet bevæpnet palestinske klaner og beskyttet dem mens de plyndrer hjelpelastebiler som kommer inn på stripen, samtidig som de skylder på Hamas for plyndringen.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Glenn Diesen spør om de sekulære verdiers holdbarhet, men glemmer at de førmoderne religionene allerede har gått ut på dato, skriver Eirik Kjønnøy i en kritisk kommentar til Glenn Diesens artikkel Fornuftens grenser, individualisme og sekulær moral som vi publiserte 15. august.

Eirik Kjønnøy.

På denne tida i fjor holdt statsviteren Glenn Diesen et innlegg i Kaliningrad som nylig ble gjengitt i bearbeidet versjon på steigan.no . I innlegget tar Diesen for seg forholdet mellom det førmoderne – som ifølge ham er preget av kultur, tradisjon og religion, og det moderne – som er preget av fornuft, individualisme og sekularisme. Videre omtaler han det før-moderne som et solid fundament, som utgjør sivilisasjonens grunnleggende byggestein, og hevder at instinktene er uoverskridelige.

Kristendommen var ikke solide nok

Diesen gjør rett i å peke på at noe mangler i de vestlig samfunn, men siden det førmoderne neppe er særlig solid og instinktene ikke er uoverskridelige bærer det galt avsted. For det er ikke uten grunn at kristendommen har tapt oppslutning i Vesten. Når Nietzsche skriver om det siste mennesket som erklærer at Gud er død, skriver han også at «vi har drept ham». Gud dør fordi kravet til sannferdighet, som ligger i kristendommen, etter hvert gjør det umulig å tro at Gud har skapt jorden og mennesket i sitt eget bilde. Kristendommens gud var altså ikke solid nok til å overleve utviklingslæren og den øvrige vitenskapelige utviklingen som skjedde på 1800-tallet.

Teknologien undergraver tradisjonenes holdbarhet

Det er med det ikke sagt at man ikke kan få tilbake troen på en eller flere guder, men at en slik tro ikke lengre kan basere seg på tradisjonen på samme måte, som før moderniteten. Man må erkjenne at den kristne teologi har blitt langt vanskeligere å tro på de siste 200 årene. Tradisjonenes autoritet har også blitt vesentlig svekket av en verden, hvor hver andre generasjon får nye produksjonsmidler og nye typer medier, mens historiefaget opplærer elever i tradisjonenes forgjengelighet. Derfor bør man også spørre seg om man i det hele tatt bør lete etter noe fast, når man skal finne noe som kan danne et solid grunnlag.

Instinktene kan overskrides

Å forsøke og bruke de såkalte urinstinktene og hevde at de er uoverskridelige, vil være å lage et nytt dogme som det er vanskelig å tro på. Som Diesen selv er inne på har selvmordsraten økt i Vesten, noe som tyder på at våre overlevelsesinstinkter slettes ikke er skrevet i stein. Det samme gjelder menneskets tendens til å inngå i fellesskap, som han med rette påpeker at i økende grad taper terreng for individualistisk livsstil. Å snakke om uoverskridelige instinkter blir derfor en smule misvisende. I tillegg vil et fokus på uforanderlige instinkter svekke evnene til å forstå hvordan våre irrasjonelle sider påvirkes av reklame og propaganda.

Behovet for fellesskap

En ny moral kan derfor ikke basere seg på «den evige og samlende sannheten og autoriteten», eller andre ting det ikke går an å tro på. Likevel er Diesen inne på sentrale utfordringer i det moderne Vesten, som den nevnte undergravingen av fellesskapet og hvordan dette gjør livet meningsløst. Uten fellesskapet står individet igjen med sine umiddelbare gleder, ingen langvarig mening, mens frykten for straff er det eneste som holder den fra å begå ugjerninger. Dette fører igjen til en moral, som ikke dreier seg om å være god og fremme andre menneskers lykke, men om å handle i tråd med visse skjema og regler. En slik byråkratimoral kan for eksempel gi seg utslag i at en lærer skal utsette elevene for en viss mengde undervisning og faglig fokus. Hvorvidt elevene lærer eller ei, er ifølge moralen ikke lærerens anliggende.

«Å leve videre gjennom sin påvirkning på andre»

En ny moral må derfor greie å skape et inderlig og oppriktig ønske om å hjelpe andre mennesker hos tilhørerne. Den korteste veien dit fra et individualistisk samfunn går gjennom innsiktene om at en lever videre gjennom sin påvirkning på omgivelsene. Ved å gjøre ting som påvirker andre mennesker på en bra måte, som fremmer deres lykke og fremgang og bidrar til menneskehetens overlevelse, vil man ikke bare oppleve umiddelbar glede. Man vil også få en følelse av mening, da man er med på å gjøre verden til et bedre sted for folk. Denne følelse stikker dypere enn gleden av å samle penger eller høste overfladisk anerkjennelse fra folk man ikke kjenner.

Å ta innover seg at man lever videre gjennom sin påvirkning på andre er grunnlaget for en sekulær dyd, som kan motvirke den sneversynte individualismen som rår i det senkapitalistiske Vesten. En dyd som gjør at man ser seg selv som del av omverden, og derfor handler og virker for mer enn sin egen fremgang.

Det fremstår en smule rart når Diesen nevner kultur som et av tre fenomen fra det førmoderne som trengs for å skape balanse i det moderne samfunn. For vitterlig har også moderniteten kultur. Om man forstår «kultur» i retning av «fellesskap» gir det hele imidlertid mening. Men siden fellesskap har eksistert lenge før religion trenger de ingen tradisjonell gud.

---

Les også:

BlackRock-sjefen, som allerede kontrollerer verdier for titalls milliarder dollar, sitter nå på toppen av Davos-maskineriet og presser fram «The Great Reset».

Styret i World Economic Forum (WEF) utnevnte 15. august BlackRocks administrerende direktør Larry Fink til midlertidig medformann sammen med André Hoffmann. Dette markerer et stort lederskifte i den globalistiske organisasjonen som er kjent for å fremme The Great Reset, «den store tilbakestillingen».

Finks utnevnelse kommer etter avslutningen av en intern etterforskning av påstander fra anonyme varslere om grunnlegger Klaus Schwabs oppførsel og forumets arbeidsplasskultur.

WEF sier at de ikke fant «noen bevis for vesentlig forseelse» fra Schwab eller hans kone, Hilde Schwab, til tross for at de innrømmet «mindre uregelmessigheter» og rapporter om ansatte som følte seg dårlig behandlet.

Styret uttrykte «dyp beklagelse» over den offentlige granskingen og det «utilbørlige presset» som ble lagt på Schwab-familien under etterforskningen, og lovet å gå videre med «sterkere styring» og et fornyet press mot å institusjonalisere forumet som en «internasjonal organisasjon for offentlig-privat samarbeid».

Som leder av BlackRock, verdens største kapitalforvalter med over 12,5 billioner dollar i forvaltede midler, har Fink allerede enorm innflytelse over myndigheter, selskaper og mediehus gjennom BlackRocks kontrollerende eierandel i tusenvis av selskaper – inkludert Big Pharma, Big Tech og alle større mediekonglomerater.

BlackRock er en offisiell WEF-partner og en kritisk pilar i det jeg har kalt WEF-aksen – det sammenkoblede nettverket av selskaper, politikere, juridiske aktivister og det vitenskapelige etablissementet som driver forumets verdensomspennende agendaer.

Nå, med Fink i en formell lederrolle ved hovedkvarteret i Davos, er sammenslåingen av statlig og bedriftsmakt som WEF kaller «offentlig-privat samarbeid» mer direkte enn noensinne, skriver Jon Fleetwood .

I sin felles uttalelse beskrev Fink og Hoffmann forumet som en «unik katalysator for samarbeid» i en tid der «verden er mer fragmentert og kompleks enn noensinne», og lovet å «gjenoppfinne og styrke forumet» samtidig som de fremmer «åpne markeder og nasjonale prioriteringer side om side».

WEFs agenda er ikke teoretisk.

Fra klimapolitikk til ESG-investeringer, fra bedriftsmandater for DEI til sentralisert pandemikontroll, når dens innflytelse inn i nesten alle sektorer av den globale økonomien.

Gjennom sin «offentlig-private partnerskapsmodell» slår forumet sammen statlig makt med bedriftsmakt – det mange beskrev som essensen av fascismen, nemlig korporativismen.

BlackRock er uten sammenlikning den største kapitaleieren i verden

Faste lesere av steigan.no er godt kjent med dem vi kaller «de vanlige mistenkte» , nemlig investeringsfondene State Street, Vanguard og ikke minst BlackRock . Sistnevnte forvalter direkte en kapital på over 12,5 billioner amerikanske dollar , det vil si 12.500 milliarder dollar. I tillegg eier de den elektroniske forvalteren Aladdin som forvalter over 21 billioner dollar. Den samlede kapitalen BlackRock har under forvaltning dirkete og indirekte er altså på over 33 billioner dollar eller mer enn USAs BNP på 30 billioner dollar.

På steigan.no finner du mer stoff om BlackRock enn du vil finne i noen andre norske medier – alt sammen kildebasert og med lenker til originalkilder.