Dette jernbanesegmentet er den manglende lenken i den internasjonale nord-sør-transportkorridoren. Under radaren til vestlige medier faller enda en brikke i det eurasiske samarbeidet på plass. Det er dette som trengs for å utnytte det fulle potensialet til den den russisk-iranske korridoren.

Av nyhetsdesken i The Cradle.

Moskva og Teheran diskuterte å fremskynde byggingen av jernbanen Rasht–Astara 15. august på toppmøtet for Den europeiske økonomiske union (EAEU) i Kirgisistan.

Russlands visestatsminister Alexey Overchuk sa at diskusjonene fant sted mellom Russlands statsminister Mikhail Mishustin og Irans første visepresident Mohammad Reza Aref.

Han kalte utvekslingen konstruktiv og sa at den også berørte frihandelsavtalen mellom EAEU og Iran, samt et bredere samarbeid om transport og logistikk.

Avtalen om å bygge Rasht–Astara-linjen ble opprinnelig inngått i mai 2023.

Rasht–Astara-linjen vil knytte sammen det russiske og det iranske jernbanenettet og skape direkte jernbaneforbindelse fra Moskva til Persiabukta.

Den 162 kilometer lange jernbanen går gjennom Nord-Iran, og forbinder byen Rasht med grensebyen Astara, og knytter seg deretter direkte til den eksisterende Astara–Baku-linjen i Aserbajdsjan.

Etter ferdigstillelse vil linjen gi Moskva og Teheran uavbrutt jernbanetilgang gjennom Aserbajdsjan og videre til Russland, samtidig som den tetter det siste hullet i den internasjonale nord-sør-transportkorridoren ( INSTC ).

Russiske eksperter er allerede i Iran og jobber med Rasht–Astara-linjen, ifølge Overchuk.

Moskva lovet et mellomstatlig lån på 1,3 milliarder euro (rundt 1,52 milliarder dollar) for å dekke den anslåtte kostnaden på 1,6 milliarder euro (rundt 1,87 milliarder dollar).

Irans president Masoud Pezeshkian instruerte i fjor sine ministre om å fremskynde utviklingen av INSTC-ruten gjennom Rasht og Astara.

Irans press på Rasht–Astara-linjen kommer samtidig som landet styrker båndene med EAEU, og blir med som observatør sent i 2024.

Handelen med EAEU-stater forventes å femdobles i løpet av få år, og INSTC strekker seg over 7200 kilometer fra St. Petersburg til Mumbai, en sanksjonsfri rute som Moskva og Teheran ser på som kritisk for sin langsiktige strategi.

I en samtale med journalister refererte Overchuk også til den såkalte « Trump-korridoren », en avtale signert i Washington mellom den armenske statsministeren Nikol Pashinyan og den aserbajdsjanske presidenten Ilham Aliyev, under tilsyn av USAs president Donald Trump, som gir Baku transittadgang til Nakhchivan-eksklaven.

Da Overchuk ble spurt om initiativet, uttalte han: «Armenia er vår strategiske allierte. Hvis de mener at dette prosjektet tjener deres interesser, vil vi støtte dem», og la til at Moskva støtter fredsinnsatsen i Sør-Kaukasus-regionen.

Samme uke møtte Trump Russlands president Vladimir Putin i Alaska. Møtet ble beskrevet av begge lederne som en suksess, og de sa at de var enige om å fremme forhandlingene mot en fredsavtale i Ukraina.

---

Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

Arendalsuka er en bekreftelse på norsk politisk ensretting og at de økonomisk og politisk mektigste styrker seg. Samtidig som det også viser at partiene vi stemmer på, betyr mindre og mindre. Stemmer teller, ressuser avgjør, skreiv Stein Rokkan i 1966. Og det gjelder i sterkere grad i dag enn da, sjøl om tesen påstås av et utvalg fra 2004 å være utdatert.

Ove Bengt Berg.

Ressurser betyr blant annet å få en stol rundt maktas bord der avgjørelsene treffes blant de innvidde. Eller en i stolleken som tar ordre fra et lobbyfirma som First House (Frp) eller Kruse Larsen (Ap). Politiske avgjørelser er skjult bak et sceneteppe. Journalistene jakter feil fra enkeltpolitikere, men stiller aldri prinsipielle spørsmål om systemet. Det forsvarer journalistsjiktet ukritisk og aggressivt.

Tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet for SV, Ketil Raknes, skreiv 11.08.2025 en kronikk om Arendalsuka i VG. Denne gang som forsker i et meningsfag. Overskriften er « De skoleflinkes demokrati ». Raknes skriver at «politiske profesjonelle», det som reelt er ikke bare den politiske eliten i Norge, men sjølve eliten, dominerer fullstendig Arendalsuka. Raknes skriver:

Debattene på Arendalsuka er forutsigbare og skoleflinke og savnet etter reelle kontrære stemmer er stort. Dermed får man inntrykk av at enigheten i det norske demokratiet er større enn den er.
Problemet er at de som er mest misfornøyd med det norske demokratiet ikke er på Arendalsuka.
…
Arendalsuka burde anstrengt seg litt mer for å få med stemmene til dem som er misfornøyd med det norske demokratiet.

Fra Arendalsuka 2023. Foto: OBB/Politikus

Arendalsuka er en propagandabombe for å skjule den reelle norske makta under et rødhetteslør. Her er alle motforestillinger uvelkomne i elitenes mediesendte eksklusive debatter. Politiske særinger får vise seg fram som sirkusklovner som demokratisk alibi for å finansiere elitens utgifter for uka. All ros til Norgesdemokratene for at de nekta å være med på skuespillet.

I Arendalsuka er det for de innvidde både gratis mat og gratis alkohol til både vorspiel , lønsj, middag og nachspiel. Merkelig nok klarte ikke lokale næringsdrivende i Arendal i fjor å dekke etterspørselen fra ukas besøkende etter kondomer . (Hvorfor kondomer når politikerne ellers mener at det fødes for få i Norge? )

PSTs seniorrådgiver, Eirik Veum, følger i 2023 med. Foto: OBB/Politikus.

Generelt for samfunnsdebatten i Norge er at motforestillinger er uønska. Debatten er alltid over, er hovedargumentet. Mangfold er teorien, men mangfoldets praksis er ensretting. All opposisjon avvises som konspirasjonsteorier eller for «desinformasjon», regjeringas nye politiske offensiv for fjerning av uønska meninger i Norge. Statens eget medieorgan har med alle medieorganisasjonenes støtte vedtatt at NRK skal være et ensidig propagandaorgan for katastrofevarsler for klimaendringer og nytteløse og svært kostbare klimatiltak. Hvilke andre land er det som har et sånt statlig ensretta medium? N o R d- K orea hører til dem.

Hvordan har formuesskatten blitt valgkampens viktigste spørsmål? Det er både helt utrolig og typisk at de mest velstående i Norge har klart å få journalistene med på at spørsmålet om formuesskatten er valgkampens viktigste politiske spørsmål.

I boligpolitikken har tomteeierne og deres utbyggere fått gjennomslag for at det er kommunenes plankontorer som hindrer boligbygging. Når det i virkeligheten er tomteeiere/utbyggere sjøl som ikke vil bygge forlengst godkjente bygg fordi de ikke gir seg med krangling om vedtatte planer som ikke har 20 etasjer med bare små toroms leiligheter. I Oslo er tjue år gamle vedtatte planer ikke fullført fordi tomteeierne skal ha enda større fortjeneste og alle tomteeiere og utbyggere sier til ordførerne: Gjør som vi vil, ellers bygger vi ikke . Men dette forteller ikke byggebransjen til journalistene som bare er et mikrofonstativ for utbyggerne.

De viktige nasjonale spørsmåla er ikke-sak i valget

Verken på Arendalsuka eller i valgkampen drøftes de store grunnleggende nasjonale spørsmåla. De som er enhver nasjons grunnleggende politikk. Fraværet av de viktige retningstyrende politiske framtidssakene er ikke med i valgkampen. De spørsmåla fortjener en grundigere egen artikkel, her bare i punktform:

— Spørsmålet om den nasjonale kontrollen over våre ressurser, først  og fremst vannkrafta. Kontrollen og fortjenesten er godtroende blitt gitt bort til våre statlige oligarker i samarbeid med spekulanter i EU.

— Det enorme fallet av den norske kronas verdi som kanskje har halvert kjøpekrafta vår.

— Rentenivået som er høyere enn i andre land.

— Oljepenga våre investeres i internasjonale aksjer som vil forsvinne i et internasjonalt aksjekrakk, eventuelt en ny verdenskrig. I stedet kunne midlene vært brukt i varig infastruktur i for eksempel samferdsel. Nå når økt bilisme er et satsingsområde for alle tenkte regjeringer de neste tiåra, burde det vært bygd et drøss av motorveger der disse bilene kan brukes. Som motorveg fra Stavanger til Trondheim langs kysten, tunneller fra Vestlandet under Hardangervidda og Jotunheimen til Østlandet. Og flere nye jernbanelinjer og tog til Tromsø. Infrastruktur som overlever aksjekrakk og kriger. Og penger til vedlikehold. Etter et kvart århundre fungerer fortsatt ikke signalanlegget for tog på Skøyen i Oslo.

— Momsen på 25 prosent øker skatteinnbetalinga til staten og gjør at folk flest må betale omtrent 50 prosent skatt av bruttolønna. Trengs penga fra momsskatten, må de heller kreves inn som progressiv skatt enn å øke lønnsforskjellene i Norge.

— Hvorfor skal offentlige veger finansieres ved å berike finansinstitusjoner med dyre lån?

— Hva skal vi med de overfylte universitetene med ikke-valgte politikere når vi trenger håndverkere, ingeniører, industriarbeidere og hjelpepleiere, de som skal bygge og drifte landet?

Og alt som det er bastant enighet om i Stortinget som burde vært diskutert: Innvandring, den mislykka integreringa og hundretalls kanskje tusentalls milliarder for å fange CO ₂ -molekyler — et grønt skifte mesteparten av verden ikke bryr seg om.

Raknes gir en god oppsummering av hva Arendalsuka dreier seg om:

Det er mye debatt om populisme på Arendalsuka, men de som er populister er helt annet sted.
Problemet er at de som er mest misfornøyd med det norske demokratiet ikke er på Arendalsuka. De sitter stort sett på sosiale medier og sender sure oppdateringer om hvor selvfornøyd den norske politiske eliten er.

Kall gjerne dette innlegget for en «sur oppdatering». Men den er helt nødvendig.

Arendalsuka er ikke det verste, men det systemet som skaper sånne tilslørende sirkusshow.

---

Denne artikkelen ble publisert av Politikus .

Enten det er en mur i ørkenen eller barrikader foran Det hvite hus, er budskapet det samme: Opplevde trusler, reelle eller fabrikkerte, blir møtt med soldater, ikke samtaler.

Av Michelle Ellner

Common Dreams , 15. august 2025 .

USAs president Donald Trump har i det stille autorisert Pentagon til å utføre militære operasjoner mot det hans administrasjon kaller «narko-terrorist» -nettverk i Latin-Amerika. På papiret er det en politikk mot narkotika. I praksis tjener det som et grønt lys for ubegrenset amerikansk militæraksjon i utlandet, omgår Kongressens godkjenning, omgår internasjonal lov og strekker definisjonen av «nasjonal sikkerhet» til det blir en samlende begrunnelse for bruk av makt.

Direktivet tillater USA å sikte seg inn mot grupper som ensidig er stemplet som både kriminelle og terrorister. Når denne betegnelsen er gjort, kan militæret operere uten samtykke fra det målrettede landet, et trekk som bryter med folkeretten. I en region med en lang historie med USA-støttede kupp, skjulte kriger og kampanjer for destabilisering, er risikoen for overgrep ikke hypotetisk; den er uunngåelig.

Les også:

Mens ordren gjelder over hele Latin-Amerika, står Venezuela øverst på listen. Trump-administrasjonen har anklaget president Nicolás Maduros regjering for å samarbeide med transnasjonale karteller, og har doblet dusøren på ham til 50 millioner dollar (det dobbelte av dusøren for Osama bin Laden). Det er en bevæpning av loven-taktikk, utformet for å kriminalisere et statsoverhode og invitere leiesoldater og skjulte operatører til å delta i regimeendring. Anklagene som gir næring til denne eskaleringen har blitt stadig merkeligere, og fremstiller Maduro i sin tur som en partner for Colombias FARC-gerilja, leder av «Cartel de los Soles» , en beskytter av Venezuelas Tren de Aragua, og nå som en alliert av Mexicos Sinaloa-kartell. En anklage selv Mexicos egen president sier ikke har noen bevis, som avslører hvor politisert og ubegrunnet denne påstanden er.

Kjernepremisset for anklagen er at Maduro er involvert i et nettverk for kokainsmugling, bestående av venezuelanske militære og politiske figurer, kalt Cartel de los Soles. Den venezuelanske regjeringen benekter kartellets eksistens, og kaller det oppspinn for å rettferdiggjøre sanksjoner og forsøk på regimeendring. Flere uavhengige undersøkelser har vist at det ikke finnes noen håndfaste bevis, og at denne fortellingen trives i et ekkokammer mellom media og etterretning. Rapporter fra medier som Insight Crime siterer anonyme kilder i USA; disse mediehistoriene blir deretter sitert av beslutningstakere og tenketanker, og syklusen gjentas til spekulasjoner blir politikk.

Samfunnene i Caracas og Los Angeles, på de venezuelanske slettene og på grensen mellom USA og Mexico kan virke som verdener fra hverandre, men de står overfor den samme krigsmaskinen.

Fulton Armstrong, professor ved American University og en tidligere mangeårig etterretningsoffiser fra USA, har uttalt at han ikke kjenner noen i etterretningssamfunnet, bortsett fra de som for tiden sitter i regjeringen, som tror på eksistensen av Cartel de los Soles.

Data fra narkotikaovervåking motsier også denne fortellingen. Washington Office on Latin America (WOLA), rapporterer at bare rundt 7% av kokainen på vei til USA passerer gjennom det østlige Karibia via Venezuela, mens omtrent 90% tar ruter i Vest-Karibia og det østlige Stillehavet. FNs kontor for narkotika og kriminalitets 2025 World Drug Report , bekrefter også at smugling fortsatt er konsentrert i store Andes-korridorer, ikke gjennom Venezuela. Likevel er Venezuela i USAs sikte uansett, ikke for sin faktiske rolle i narkotikahandelen, men fordi nøytralisering av regjeringen har blitt en pilar i USAs utenrikspolitikk, sett i Washington som et skritt mot å omforme landets politiske system og lirke opp økonomien for utenlandsk kontroll.

«Narko-terror» -etiketten som er satt på Venezuela forsøker også å taue Venezuela inn i USAs fentanylkrise, til tross for fraværet av bevis for at landet spiller noen rolle i fentanylsmugling. Selv USAs vurderinger for håndhevelse av narkotika, nevner ikke Venezuela som en kilde eller transittpunkt.

Denne koblingen eksisterer bare i politisk retorikk, en måte å folde Venezuela inn i en innenlandsk krise i folkehelsen og resirkulere den samme logikken som ble brukt for å stemple den som en «nasjonal sikkerhetstrussel» . Den anklagen dateres tilbake til 2015, da daværende president Barack Obama opprettet det juridiske og politiske stillaset for en åpen tvangskampanje. Så snart «narko-terror» -rammeverket er på plass, kan Washington opprettholde og eskalere militære tiltak over tid, uavhengig av det umiddelbare påskuddet.

Denne innrammingen gjør en politisk konfrontasjon til et erklært sikkerhetsimperativ. Det utvider spekteret av tillatte militære verktøy, fra ISR (etterretning, overvåking og rekognosering) til direkte aksjon.

Mønsteret er kjent. I Panama (1989), Colombia (2000-tallet) og Honduras (2010-tallet) klarte ikke amerikanske militariserte anti-narkotikakampanjer å demontere forsyningskjeder, eller redusere volumene i smuglingen. Det de oppnådde var å endre ruter, militarisere kriminelle aktører og destabilisere regjeringer, og etterlot samfunn mer skjøre – de kostet liv og ødela lokalsamfunn i prosessen.

Speilet hjemme: Militarisering og fargede samfunn

Den samme militariserte logikken som driver USAs politikk i Venezuela blir anvendt i USA. I august 2025 signerte president Trump en utøvende ordre som plasserte DC Metropolitan Police Department under føderal kontroll og utplasserte nasjonalgarden, med henvisning til en «nødsituasjon» for offentlig sikkerhet, til tross for offisielle data som viser at voldskriminalitet er på det laveste nivået på flere år. Selv USAs statistikk for rettshåndhevelse motsier Det hvite hus’ narrativ, men administrasjonen avviste dem, og fremstilte byen som overkjørt av «omstreifende mobber» , «vill ungdom» og «neddopete galninger» .

DC er bare ett eksempel. Den samme militariserte logikken har sendt tusenvis av tropper til grensa mellom USA og Mexico, konvertert militærbaser til interneringssentre fra Texas til New Jersey, og stasjonert soldater inne i fasiliteter for immigrasjon- og tollhåndhevelse – i over 20 delstater. I Los Angeles patruljerte marinesoldater og enheter fra nasjonalgarden nabolagene til immigranter, i en maktdemonstrasjon, en utplassering som bare ble slått tilbake av massemotstand i lokalsamfunnet og trusselen om arbeidsaksjoner.

Enten det er en mur i ørkenen eller barrikader foran Det hvite hus, er budskapet det samme: Opplevde trusler, reelle eller fabrikkerte, blir møtt med soldater, ikke samtaler. Spilleboken endres aldri: I Venezuela blir «trusselen» fremstilt som narkoterrorisme; i USA er det en «bølge mot grensen» eller en fabrikkert nødssituasjon for offentlig sikkerhet, bygget på rasekodede skildringer av svarte og brune samfunn. I begge tilfeller er logikken identisk: Behandle politiske tvister og sosiale kriser som sikkerhetskriser, legge diplomati og samfunnsløsninger på sidelinjen, tilrane seg større utøvende makt og gjøre militær makt til et rutinemessig styringsverktøy.

Den virkelige trusselen

Trumps «narko-terror» -autorisasjon bruker språket for å bekjempe narkotika og kriminalitet, for å maskere et dypere prosjekt: å utvide militærets rolle i styringen og normalisere bruken av det som et verktøy for politisk kontroll både hjemme og i utlandet.

I Latin-Amerika betyr det flere intervensjoner mot regjeringer som USA ønsker å velte. Hjemme betyr det å bygge militæret dypere inn i det sivile liv, spesielt i svarte og brune nabolag.

Samfunnene i Caracas og Los Angeles, på de venezuelanske slettene og på grensen mellom USA og Mexico kan virke som verdener fra hverandre, men de står overfor den samme krigsmaskinen. Inntil vi avviser militarisering i alle dens former, vil målene fortsette å flytte seg, men menneskene under våpnene vil se like ut.

---

Denne artikkelen er hentet fra Common Dreams:

Opinion | Trump’s Venezuela Drug War Gambit and the Militarization Playbook at Home

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

---

Les også:

Hedges v. Obama – Wikipedia

Stormaktspolitikkens tragedie stammer fra det internasjonale anarkiet som refererer til fraværet av en sentral autoritet i verden. Utgangspunktet i internasjonale sikkerhetsstudier har derfor en tendens til å være konkurransen om sikkerhet, ettersom sikkerhet for én stat ofte resulterer i usikkerhet for en annen.

Glenn Diesen.

Dette internasjonale systemet, basert på internasjonalt anarki, oppsto med freden i Westfalen i 1648, som la grunnlaget for den moderne verdensorden. Det hegemoniske systemet hadde brutt sammen, og etter 30 år med krig ble det tydelig at det ikke ville bli fred gjennom seier av en ny hegemon. Trettiårskrigen endte dermed med den westfalske freden, som var basert på erkjennelsen av at fred ville avhenge av en maktbalanse mellom suverene stater. Sikkerhet i det westfalske systemet innebærer derfor å dempe sikkerhetskonkurranse ved å forsøke å etablere formater for udelelig sikkerhet. Den westfalske freden blir ofte klandret for det internasjonale anarkiet, men dette er ikke vår tids krise.

(Hegemon = en stat som har overherredømme eller lederstilling. Red.)

Ratifiseringen av fredsavtalen i Münster i Westfalen . Maleri: Gerard ter Borch, 1648. Wikipedia.

Det som ofte blir utelatt er at det westfalske systemet var avhengig av anerkjennelse av gjensidige sikkerhetshensyn som en betingelse for å redusere gjensidige trusler for å fremme udelelig sikkerhet. Den westfalske freden la derfor også grunnlaget for moderne diplomati, som innebærer dialog for gjensidig forståelse som en betingelse for å redusere sikkerhetskonkurransen.

Våre politikere og medier gjør ikke lenger dette. De anerkjenner ikke våre motstanderes sikkerhetsbekymringer, noe som betyr at de ikke lenger kan redusere sikkerhetskonkurransen og forfølge udelelig sikkerhet. De som prøver å forstå motparten, sette seg i motstanderens sted og ha litt empati, blir stemplet som putinister, panda-klemmere og apologeter for ayatollaene. Å anerkjenne motstanderens sikkerhetsbekymringer har blitt ensbetydende med å «legitimere» eller «støtte» motstandernes politikk, noe som blir sett på som en forræderihandling. Resultatet er at det blir umulig å forfølge udelelig sikkerhet og fred.

I hver krig kjemper vi mot den nyeste reinkarnasjonen av Hitler, noe som innebærer at forhandlinger er ensbetydende med å blidgjøre fred, og at fred må oppnås gjennom seier på slagmarken. Diplomati risikerer å «legitimere» Putin, og som tidligere NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte: «Våpen er veien til fred». Hvis motstandere må beseires for å oppnå fred, forfølger vi ikke lenger en westfalsk fred som forfølger fred ved å håndtere en maktbalanse og dempe sikkerhetskonkurransen. Tvert imot har vi gått inn i en ny trettiårskrig – den endeløse og nytteløse kampen om hegemoni. For å oppnå dette refererer vi ikke lenger til atomstabilitet som en garantist for maktbalansen. Snarere refererer vi til «atomutpressing» som må ignoreres.

Erkjenner du gjensidige sikkerhetsbekymringer?

Hovedproblemet i vår tid når det gjelder å redusere sikkerhetskonkurransen, stammer fra manglende evne til å anerkjenne motstandernes sikkerhetsbekymringer. Hvorfor kriminaliserte vi forståelse?

Vi kan se på menneskets natur når mennesker organiserer seg i grupper, og når vi opplever en ytre trussel, krever vi større gruppesamhold for sikkerhet. Vi begynner å tenke utelukkende i stammetermer som «oss» (inngruppen) kontra «dem» (utgruppen), og overdriver likhetene mellom «oss» og overdriver forskjellene med «dem». Vi er gode og de er onde, og verden tolkes utelukkende gjennom linsen til liberalt demokrati kontra autoritarisme. Under disse forholdene truer ingen dissens gruppesamholdet, men det er heller ingen forståelse for den andre siden.

Gruppepsykologien om «oss» kontra «dem» svekker også individets rasjonelle hensyn, noe som utnyttes av våre krigspropagandister. Dette er tilfellet, ettersom ideene innen gruppepsykologi utviklet av Sigmund Freud la grunnlaget for den opprinnelige litteraturen om propagandavitenskapen som ble utviklet av Freuds nevø Edward Bernays .

Liberalt hegemoni

Manglende evne til å anerkjenne og vurdere sikkerhetsbekymringene til våre motstandere går mye dypere enn en feil i menneskets natur og er forårsaket av design. Etter den kalde krigen ble det westfalske systemet forlatt da det politiske Vesten forfulgte et internasjonalt system basert på hegemoni. I dette systemet er ikke sikkerhet avhengig av å håndtere en maktbalanse og ta hensyn til sikkerhetsbekymringene til våre motstandere. I stedet for en maktbalanse skal hegemonen være så mektig at det ikke spiller noen rolle om vi undergraver våre motstanderes sikkerhet. Videre innebærer et liberalt hegemoni at vår dominans er en «kraft for det gode», noe som gagner hele verden. Å anerkjenne sikkerhetsbekymringer forårsaket av våre ambisjoner om hegemoni er et svik mot antagelsen om å være en kraft for det gode. Våre motstandere blir presentert for dilemmaet mellom å akseptere at hegemoniet er positivt, eller å bli ansett som en motstander av liberalisme og sivilisasjon. Hegemoni blir deretter behandlet som en liberal norm.

Formatet for europeisk sikkerhet er å integrere hele kontinentet under NATO og EU, med unntak av Russland. Vi utvikler et Europa der landet med størst befolkning, territorium, økonomi og militære ikke har en plass ved bordet. Det er forutsigbart, og det har faktisk blitt spådd mye de siste 30 årene, at det å bygge et Europa uten Russland uunngåelig vil resultere i et Europa mot Russland. Likevel hindrer forpliktelsen til narrativet om den godartede hegemonen oss i å ta opp det åpenbare.

Liberalt hegemoni korrumperer også diplomatiet, som var ment å kartlegge gjensidige interesser og sikkerhetshensyn for å inngå kompromisser og dempe sikkerhetskonkurransen. I stedet, under liberalt hegemoni, antar diplomatiet et pedagogisk format mellom subjektet og objektet, mellom læreren og eleven. I dette forholdet tar ikke diplomatiet sikte på å oppnå et kompromiss, ettersom læreren ikke inngår kompromisser med eleven. Eleven må snarere akseptere ensidige innrømmelser.

Hvis offentligheten aksepterer de ideologiske stereotypiene om at enhver konflikt er en kamp mellom godt og ondt, eller liberale demokratier mot autoritære stater, blir krig dydig og diplomati forræderi. Ideologisk manikeisme har dermed blitt forbannelsen og undergangen til det politiske Vesten.

Artikkelen er et sammendrag av talen min i Vatikanet i juni 2025

---

Denne artikkelen ble publisert på Glenn Diesens Substack .

Les også:

Thaw in Alaska: What to expect from the meeting between Trump and Putin

Vi blir indirekte eller direkte fortalt at Russland er fienden. At vi må ruste opp, støtte NATO, sende våpen, og være beredt. Men hvem forteller oss hva vi skal tro? Og hvorfor?

Dan-Viggo Bergtun.

I dagens krigspregede verden ser vi hvordan Vesten, inkludert Norge, bygger sin utenrikspolitikk på trusler, opprustning og fiendebilder. I sentrum av dette står et system vi sjelden snakker om, men som styrer mye av det som skjer bak kulissene: sterke maktmiljøer i vestlige land som ikke endrer seg, uansett hvem som vinner valg. Dette systemet, ofte omtalt som «deep state», har fått vokse i fred, og det påvirker både utenrikspolitikk, forsvar, media og økonomi. Det er på tide å stille spørsmålet: Er det egentlig Russland som er den største trusselen eller er det våre egne systemer som driver oss nærmere storkrig?

Våpenindustrien og den permanente krigen

Det vi tidligere kalte det militær-industrielle komplekset, altså forbindelsen mellom politikere, generaler og våpenprodusenter har blitt en mektig kraft i dagens samfunn. Når dette kobles sammen med etterretningstjenester og politiske eliter, oppstår det en form for makt uten demokratisk kontroll. Dette nettverket av folk og institusjoner påvirker hvilke kriger vi støtter, hvem vi gir våpen til, og hvordan vi tolker verden rundt oss. Det koster enorme summer og det holder krigen gående, hele tiden.

Krig er blitt en industri. Når det smeller, stiger aksjene. Når det dør folk, åpner det nye markeder. Når frykten vokser, øker bevilgningene. Dette skjer ikke fordi folk flest vil ha det slik, men fordi et system av mektige interesser tjener på det. Det er de samme kreftene som sier at Norge må bruke hundrevis av milliarder på kampfly og våpensystemer, men som kutter i helsehjelp for veteraner og lar flyktninger fryse i telt.

Russland – trussel eller syndebukk?

Ingen skal unnskylde det Russland har gjort i Ukraina. Det finnes ingen god grunn til å invadere et naboland, og krig er alltid en tragedie. Men likevel må vi tørre å spørre: Er Russland den eneste årsaken til krigen eller har også Vesten medansvar?

Siden Sovjetunionens fall har NATO utvidet seg stadig lenger østover, stikk i strid med det russiske ledere trodde de hadde blitt lovet. Vestlige land har blandet seg inn i politikk og maktkamper i land som Ukraina, Georgia og Serbia. USA har støttet regimeskifter, revolusjoner og presset fram løsninger som ikke tar hensyn til nabolandets sikkerhetsinteresser. Alt dette har bidratt til økt spenning og mistillit. Vi kan ikke forstå dagens situasjon uten å se hele bildet.

Likevel fremstilles Russland i norske og vestlige medier som roten til alt ondt. Det gir grobunn for massiv opprustning, sensur, og mistenkeliggjøring av enhver som stiller spørsmål. Men å stille spørsmål er ikke det samme som å støtte Russland. Det er å forsøke å forstå og å unngå en ny storkrig i Europa.

Den dype staten – makt uten ansvar

Begrepet «deep state» brukes ofte for å beskrive hvordan makt samler seg i lukkede rom blant etterretningstjenester, militære ledere, våpenindustri og politiske rådgivere. Kanskje også bland Bilderberg gjengen. Dette er folk som ikke nødvendigvis skifter ut når det holdes valg. De former beslutninger, påvirker medier og driver politikk bak ryggen på folket.

Dette skjer ikke bare i USA, men også i Europa. Og ja, også i Norge. Når beslutninger om krig, våpenstøtte og utenlandske baser fattes uten åpen debatt eller folkeavstemning, må vi spørre: Hvem bestemmer egentlig? Og hvem er disse beslutningene til fordel for?

Vi ser hvordan tidligere forsvarsministre og generaler går rett inn i styrene i våpenbedrifter. Vi ser hvordan forsvarspolitikk utvikles i samarbeid med NATO og USA, uten at vanlige folk får vite hva som foregår. Dette er ikke konspirasjon. Det er realpolitikk. Det er maktutøvelse uten åpenhet.

Norske medier og det ensidige bildet

I en tid der vi trenger debatt og kritisk tenkning, får vi stadig færre alternative stemmer i mediene. Store aviser og nyhetskanaler sier stort sett det samme. De bruker de samme kildene, de samme overskriftene, de samme bildene. Russland er fienden. NATO er løsningen. Våpen er svaret. Fredsarbeid? Naivt. Kritikk av sanksjoner? Propaganda. Spørsmål om norsk suverenitet? Farlig.

Denne ensidigheten i nyhetsbildet svekker demokratiet. Når kritiske spørsmål ikke får plass, eller latterliggjøres, mister vi evnen til å tenke selv. Da styres samfunnet av frykt og følelser og ikke av kunnskap og fornuft.

Norge som brikke i et større spill

Norge er ikke lenger en uavhengig aktør i verdenspolitikken. Vi har blitt en del av et større system der vår rolle er å støtte opp om militære beslutninger tatt langt utenfor våre grenser. Vi sender våpen, vi åpner for amerikanske baser, vi deltar i NATO-øvelser tett på Russland. Samtidig mister vi troverdighet som fredsnasjon.

Hvorfor er det ingen bred offentlig debatt om dette? Hvorfor spør ikke mediene om hva slags fremtid vi egentlig bygger? Hvorfor får vi ikke stemme over store spørsmål som gjelder krig og fred?

Svaret er enkelt: Beslutningene tas av folk og systemer som ikke vil slippe makten. Det er enklere for dem å styre når folk ikke får innsyn, og når all kritikk mistenkeliggjøres.

Hva kan vi gjøre?

Først og fremst må vi stille spørsmål. Vi må våge å snakke høyt om det mange tenker, men få tør si. Vi må kreve åpenhet om Norges rolle i krig og allianser. Vi må få slutt på ukritisk støtte til alle militære initiativ bare fordi de kommer fra Vesten. Vi må støtte fredsarbeid, nedrustning og dialog. Og vi må forstå at sikkerhet ikke bare handler om våpen, men om tillit, stabilitet og samarbeid.

Vi må også forstå at det ikke er svakhet å ønske fred. Det er styrke. Og det er klokskap.

Som veteran har jeg sett hvordan krig rammer dem som har minst. Jeg har sett hvordan systemer tjener på andres tap. Og jeg har sett hvordan soldater og sivile blir de som betaler prisen mens våpenindustrien vokser og politiske ledere skylder på hverandre.

Den største trusselen i dag er kanskje ikke Russland. Det er ikke nødvendigvis en fremmed fiende. Det er en krigskultur i vårt eget system, der profitt og makt styrer, og der folk flest står igjen med regningen.

Vi må våkne før det er for sent.

---

Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.

Washington hevder at helsemyndighetene var involvert i Cubas «tvangsmessige arbeidseksport» av medisinske arbeidere.

Av al-Jazeera , 14. august 2025

USA har kunngjort at de tilbakekaller visumene til brasilianske, afrikanske og karibiske tjenestemenn, på grunn av deres bånd til Cubas program som sender leger til utlandet, som Washington har beskrevet som «tvangsarbeid» .

USA navnga to representanter for det brasilianske helsedepartementet, Mozart Julio Tabosa Sales og Alberto Kleiman, som har fått visumene sine tilbakekalt for å ha jobbet med Brasils Mais Medicos, eller «Flere leger» -programmet, som ble opprettet i 2013.

I en uttalelse onsdag, sa USAs utenriksminister Marco Rubio at sanksjoner ble innført mot tjenestemenn, «involvert i å støtte det kubanske regimets ordning for tvangseksport av arbeidskraft» , som han hevdet «beriker det korrupte kubanske regimet og fratar det kubanske folket viktig medisinsk behandling» .

«Utenriksdepartementet tok skritt for å tilbakekalle visum og innføre visumrestriksjoner for flere brasilianske myndighetspersoner, tidligere tjenestemenn i Pan American Health Organization (PAHO) og deres familiemedlemmer, for deres medvirkning til det kubanske regimets ordning for arbeidseksport i Mais Medikos-programmet» , sa Rubio.

I en tidligere uttalelse kunngjorde Rubio også visumrestriksjoner for afrikanske tjenestemenn, uten å spesifisere de involverte landene, så vel som det karibiske landet Grenada, av samme grunner.

Den kubanske regjeringen har kalt Washingtons bestrebelser for å stoppe de medisinske oppdragene, en kynisk unnskyldning for å gå etter landets utenlandske valutainntekter.

Cubas visedirektør for amerikanske anliggender, Johana Tablada , sa at det «medisinske samarbeidet vil fortsette» .

«[Rubios] prioriteringer sier mye: finansiering av Israels folkemord på Palestina, tortur av Cuba, å gå etter helsetjenester for de som trenger dem mest» , skrev Tablada på X.

Et bilde av den avdøde revolusjonære helten Ernesto ‘Che’ Guevara vises under en avskjedsseremoni for cubanske leger på vei til Türkiye for å hjelpe til etter et jordskjelv, Havanna, Cuba, i februar 2023. [Alexandre Meneghini/Reuters]

Cubas internasjonale oppdrag selges til tredjeland og tjener som en hovedkilde til utenlandsk valuta for den økonomisk isolerte nasjonen, som har vært gjenstand for flere tiår lange lammende sanksjoner fra USA.

Havannas internasjonale medisinske oppsøkende virksomhet går tilbake til årene etter den kubanske revolusjonen i 1959, da Fidel Castros kommunistiske regjering ga et gratis eller billig medisinsk program til utviklingsland, som en handling av internasjonal solidaritet.

Det er anslått at Havanna totalt har sendt mellom 135.000 og 400.000 cubanske leger til utlandet de siste 50 årene.

Brasils helseminister Alexandre Padilha sa at hans regjering ikke ville bøye seg for det han kalte «urimelige angrep» på Mais Medicos.

Cubas kontrakt i programmet ble avsluttet i 2018, etter at daværende president Jair Bolsonaro stilte spørsmål ved vilkårene i avtalen og cubanske legers kvalifikasjoner.

Washington er allerede engasjert i en opphetet diplomatisk krangel med president Luiz Inacio Lula da Silvas regjering, etter å ha innført sanksjoner mot brasilianske embetsrepresentanter involvert i Bolsonaros pågående rettssak , om hans påståtte kuppkomplott i 2022.

Cubas helsevesen er offentlig og ment å være universelt tilgjengelig. Men tiår med sanksjoner og en nedgang i turismen på grunn av Trumps reiseforbud betyr at ettpartistaten ikke lenger er medisinsk selvforsynt.

Siden han kom tilbake til Det hvite hus har Trump-administrasjonen gjenopptatt sin «maksimalt press» -kampanje mot Cuba, som var typisk for hans første periode.

I fjor hadde ikke øynasjonen med 9,7 millioner innbyggere råd til de 300 millioner dollar som trengs for å importere råvarer for å produsere hundrevis av kritiske medisiner.

I juli innførte Trump sanksjoner mot Cubas president Miguel Díaz-Canel, minister for de revolusjonære væpnede styrkene Alvaro López Miera og innenriksminister Lazaro Alberto Alvarez Casas, for deres «rolle i det kubanske regimets brutalitet mot det kubanske folket» .

Tidligere signaliserte Trump-administrasjonen også sin intensjon om å stramme inn visumrestriksjonene for cubanske og utenlandske tjenestemenn knyttet til Havannas medisinske oppdrag rundt om i verden.

Rubio beskrev det medisinske programmet som at «medisinsk fagpersonell blir ‘leid’ av andre land til høye priser» , men «mesteparten av inntektene beholdes av de cubanske myndighetene» .

I 1999, etter Hugo Chavez’ bolivarianske revolusjon i Venezuela, sendte Cuba medisinsk personell og lærere til landet. Til gjengjeld kjøpte Cuba olje fra Venezuela til under markedspriser, og utviklet ideen om at Havanna eksporterer medisinsk fagpersonell som en inntektskilde.

Rundt 30.000 cubanske helsearbeidere ble sendt til Venezuela i løpet av de første 10 årene av «Oil for Doctors» -programmet.

Cuba mottok senere hard valuta for å sette opp permanente medisinske oppdrag i land som Sør-Afrika, Brasil, Ecuador og Qatar.

Denne artikkelen er hentet fra al-Jazeera:

US sanctions Brazil health officials over Cuba’s overseas medical missions | Donald Trump News

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Beijings strategi blander teknologi, styring og diplomati for å omforme den globale digitale framtida.

Dette skriver Ladislav Zemánek , ikke-bosatt stipendiat ved China-CEE Institute og ekspert fra Valdai Discussion Club.

Global utvikling av kunstig intelligens har nådd et avgjørende vendepunkt. Siden 2023 har Kina akselerert sin KI-utbredelse og innflytelse, en refleksjon av Beijings bredere ambisjon om å spille en ledende rolle i å forme en ny verdensorden. KI framstår som drivkraften bak en ny runde med vitenskapelig revolusjon og industriell transformasjon. Det sentrale spørsmålet – om teknologi kan skape ekte, varig verdi – har i Kinas tilfelle blitt møtt med et selvsikkert «ja».

Kina er nå ikke bare en viktig motor for global KI-innovasjon, men også en uunnværlig arkitekt for KI-styring. Modellen deres – lav kostnad, høy ytelse og åpen kildekode – tilbyr et nytt paradigme for global KI-utvikling, i skarp kontrast til vestlige tilnærminger forankret i konkurranseinndeling og proprietære fordeler.

Beijings ambisjoner er ikke improviserte. I 2017 utstedte den kinesiske regjeringen en ny generasjons utviklingsplan for kunstig intelligens , et banebrytende strategisk dokument som staker ut en kurs for å bli den globale lederen innen AI innen 2030. På det tidspunktet forventes Kinas KI-industri og relaterte sektorer å være verdt 1,4 billioner dollar.

Utover den rå markedsstørrelsen forventes det at KI vil spille en avgjørende rolle i å motvirke demografiske og produktivitetsmessige motvinder, inkludert en aldrende befolkning og avtagende vekstrater. Den strategiske visjonen er klar: KI vil være sentral i å oppgradere Kinas sosioøkonomiske modell til et mer avansert, innovasjonsdrevet nivå.

Kinas tilnærming hviler på fire kritiske faktorer: data, energiforsyning, datakraft og kvalifisert arbeidskraft. Landet har allerede betydelige fordeler i tre av disse. Den enorme befolkningen genererer enorme mengder data, energisektoren ekspanderer og diversifiseres raskt og arbeidsstyrken er høyt kvalifisert, spesielt innen vitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk. Det svakeste leddet er fortsatt datamaskinvare – der vestlige eksportkontroller har forsøkt å begrense Kinas fremgang – men også her investerer Beijing aktivt i selvhjulpenhet.

USA har begrenset Kinas KI-utvikling gjennom eksportkontroll, og blokkert Beijings tilgang til de mest avanserte brikkene. I juli 2025 avduket Trump-administrasjonen sin egen KI-strategi, Winning the Race: America’s AI Action Plan , som tar sikte på å utnytte både teknologisk overlegenhet og politiske verktøy for å kapre en større andel av det globale markedet. Planen fokuserer på å bevare USAs teknologiske lederskap og dominans snarere enn å ta opp utfordringer i den virkelige verden eller fremme økonomisk og sosial utvikling. Den tar til orde for å begrense eksporten av amerikansk KI-utstyr og dempe spredningen av kinesiske KI-modeller. USA er imidlertid fortsatt fastlåst i en nullsumtankegang – de forfølger illusjonen om at teknologiske blokader kan sikre varig KI-overherredømme.

Åpen kildekode for veien framover

Zemánek avslutter innlegget sitt slik:

En av de mest slående forskjellene mellom de kinesiske og vestlige modellene ligger i deres tilnærming til åndsverk og tilgang. Mens ledende amerikanske firmaer ofte beskytter teknologiene sine bak proprietære vegger, har Kina i økende grad tatt i bruk rammeverk med åpen kildekode – spesielt for grunnleggende KI-modeller. Innenlands senker dette inngangsbarrierer for oppstartsbedrifter og forskere; internasjonalt styrker det Kinas appell som partner for utviklingsland.

Kinas modell tilbyr en visjon om KI som et verktøy for å bygge bro over kløfter snarere enn å utdype dem. Ved å samkjøre AI-utvikling med moderniseringsmål, integrere den i utdanning og industri, og fremme den gjennom globale styringsrammer, posisjonerer Beijing seg som både en teknologisk og normativ leder. Datakapasitet er fortsatt en strategisk sårbarhet, og det stilles fortsatt spørsmål om balansen mellom statlig kontroll og innovasjonsfrihet. Likevel er retningen klar: Kinas AI-strategi er målrettet, koordinert og utformet for langsiktighet.

Etter hvert som AI blir en avgjørende faktor for økonomisk konkurranseevne, nasjonal sikkerhet og global styring, vil valgene som tas i dag forme den internasjonale orden i flere tiår. USA fortsetter å følge en strategi som er basert på å opprettholde teknologisk dominans gjennom restriksjoner og ekskludering. Kina, derimot, presenterer seg som en forkjemper for inkludering, samarbeid med åpen kildekode og multilateral styring – men alltid innenfor et rammeverk som ivaretar landets nasjonale interesser.

Om Beijings tilnærming vil bli den dominerende globale modellen gjenstår å se. Men landets voksende teknologiske kapasiteter, diplomatiske kontakt og vekt på rettferdig og delt utvikling tyder på at konkurransen om lederskap innen KI ikke lenger er en gitt konklusjon. Fremveksten av modeller som GLM-4.5 og Kimi K2 understreker at KI-kappløpet ikke er en konkurranse mellom én hest – og at innovasjon kan trives utenfor Silicon Valleys bane. I en multipolar verden vil framtida til KI ikke bli formet av en enkelt hegemon, men av et komplekst samspill mellom teknologiske, politiske og etiske valg. Kinas forsøk på å gjøre KI til en bro snarere enn en barriere tilbyr en mulig – og stadig mer innflytelsesrik – vei videre.

En europeisk vurdering

The European Union Institute for Security Studies (EUISS) sier i en artikkel om Kinas KI-satsing mye av det samme:

Kinas begrensede tilgang til banebrytende brikker på grunn av amerikanske eksportkontroller hadde ført til at mange tvilte på landets evne til å utvikle en nyskapende KI-modell. Lanseringen av DeepSeeks modell har utfordret disse antagelsene og stilt spørsmål ved effektiviteten til USAs strategi «liten hage, høyt gjerde». Avgjørende er det at det kinesiske firmaets gjennombrudd først og fremst er avhengig av modellens algoritmiske effektivitet, noe som er et alvorlig slag mot den tekniske og forretningsmessige modellen som lenge har vært forkjempet av amerikanske teknologigiganter. Selv om de teknologiske fremskrittene er bemerkelsesverdige, ligger DeepSeeks disruptive innvirkning dermed i at de utfordrer et en gang dominerende paradigme, og åpner døren for alternative KI-modeller.

R1 er ikke en fullstendig åpen kildekode-modell, ettersom DeepSeek ikke ga ut sine komplette treningsdata eller kodebase. Det er imidlertid en åpen vektmodell, som betyr at de trente parameterne – vektene – er offentlig tilgjengelige, slik at andre kan bruke, finjustere og distribuere modellen. Dermed gjør den KI tilgjengelig og brukbar for et bredere spekter av aktører med begrenset teknisk ekspertise eller dataressurser. DeepSeek R1 er også utgitt under MIT-lisensen, noe som gjør den fritt tilgjengelig for kommersiell bruk. Dette senker inngangsbarrieren for aktører som mangler kapital eller infrastruktur, og letter utviklingen av AI-applikasjoner på tvers av sektorer som finans, produksjon eller helsevesen. Ved å fokusere på algoritmisk innovasjon og kostnadsreduksjon etablerer DeepSeek i tillegg effektivitet som en ny nøkkelparameter for fremtidig KI-innovasjon i frontlinjen. Ettersom datakraft blir en kritisk ressurs, kan ressursoptimalisering være en avgjørende faktor i KI-kappløpet.

DeepSeek legemliggjør dermed et skifte fra den rådende forretnings- og tekniske modellen basert på lukket kildekode, proprietær og skala-først KI-utvikling mot mer fleksible og ressursbevisste tilnærminger. Det utfordrer ikke bare den utbredte antagelsen om at «vinneren tar alt» i den digitale sektoren, men reiser også spørsmålet om hvorvidt mindre selskaper, inkludert europeiske, kan gjøre betydelige fremskritt med «gode nok» KI-modeller. Slike modeller, selv om de ikke nødvendigvis er toppmoderne, kan utføre spesifikke oppgaver effektivt innenfor en gitt kontekst, og prioritere praktisk nytte, overkommelighet og tilgjengelighet. De er spesielt nyttige for kantmodeller (spesielt tingenes internett), chatboter, transkripsjoner eller maskinovervåking.

I april 2024 var jeg i Kaliningrad, hjembyen til den liberale filosofen Immanuel Kant, på en konferanse dedikert til hans 300-årsdag. Etter å ha diskutert ideene hans i to dager, ble konferansen avsluttet med blomsternedleggelse ved Kants grav.

Glenn Diesen.

Presentasjonen min handlet om fornuftens grenser, individualisme og sekulær moral. Argumentet mitt var at Kants liberale idealer svekkes dersom moderniteten erstatter det førmoderne, i motsetning til å sameksistere med det.

I dag ble denne hendelsen dekket av norske medier, bevæpnet med konspirasjonsteorier og sin vanlige skamløse uærlighet. Med en ferdighet som tilsynelatende var tilegnet fra å se James Bond-filmer, konkluderte journalistene med at dette var en konferanse om hvordan man kunne svekke Norges allierte i Østersjøen. Tittelen på artikkelen deres, «Russland ønsket parlamentarisk kandidat for påvirkningsoperasjon» , antyder at jeg er en forræder, og at de onde russerne hadde planlagt at jeg skulle stille til Stortinget – ett år før jeg i det hele tatt hadde vurdert det.

Beviset deres for disse alvorlige og latterlige anklagene er at jeg sto på en liste over mulige utenlandske deltakere som kunne inviteres til konferansen. De hevder at jeg fikk spesiell oppmerksomhet (ingen bevis fremlagt), og de hevder at jeg studerte i Moskva (noe jeg ikke gjorde).

Jeg har argumentert for at vi ikke bør boikotte diplomati eller sende våpen til land i krig, men denne konferansen hadde ingenting med krig å gjøre. Likevel er dette tilstanden i samfunnet vårt nå. Hvordan er det mulig at alle parlamentsmedlemmer er for å sende våpen, og ingen ber om å gjenopprette diplomatiet, mens alle aviser skriver nøyaktig det samme? Ble denne bemerkelsesverdige konsensusen dannet gjennom åpen demokratisk debatt – eller gjennom nådeløs krigspropaganda og sensur/kansellering av alle motstridende stemmer?

Hvis noen lurte på hvorfor jeg droppet politikken og ikke lenger engasjerer meg i norske medier, burde det være åpenbart nå.

Nedenfor er et sammendrag av talen min ved markeingen av Immanuel Kants 300-årsdag, som norske «journalister» omformet til en påvirkningsoperasjon for å svekke NATO i Østersjøen:

The Limits of Reason, Individualism and Secular Morality

…og et repeterbart hjem.

Eleanor Goldfield

13. august 2025

«Jesus Kristus, jævla!»

Lyden og bildene av noen som støter hodet mot en lav dørkarm er dessverre svært komiske. Lyden av «Jesus, jævla Kristus» som runger gjennom gangene i et flere hundre år gammelt italiensk kloster er enda mer komisk.

Jeg er ikke den typen person som vanligvis føler seg hjemme i et kloster, ikke at jeg har tilbrakt mye tid der. Den første og eneste andre gangen var imidlertid ikke langt fra denne. Da jeg var tretten og besøkte Roma for første gang, bodde moren min og jeg på et kloster bare noen få skritt unna den berømte Piazza Navona. Nonnene drev et bed and breakfast, med mindre vekt på den andre «b»-en, ettersom italienere ikke er overdrevent interessert i dagens første måltid. Selv om beliggenheten var fantastisk og nonnenes forstenede, men moderlige temperament virket sjarmerende, var det den typen opphold som gjorde historien bedre i etterkant, ikke minst fordi jeg lærte at det er nesten umulig for meg å sove med en veldig naturtro skildring av en korsfestet fyr som stirrer illevarslende ned på meg.

Når det er sagt, var jeg forberedt på å gi klostre en ny sjanse, ikke minst fordi dette, Convento dei Cappuccini, lå oppe på en høyde omtrent en time utenfor Romas travelhet, i en liten by som heter Tolfa. Min venn og kollega fra Norge, Pål Steigan, hadde nylig renovert det som en del av et samarbeidende lokalt arbeid for å restaurere et sentralt punkt i lokal historie og kultur. Jeg takket ja til invitasjonen hans og dro fra Roma langs de stadig roligere og svingete veiene til Tolfa.

Soloppgang over Tolfa, sett fra soveromsvinduet mitt på Convento dei Cappuccini.

Tolfa er den typen by som føles uvant for deg, nettopp fordi den er så kjent for dem som kaller den hjem . Det er ikke som en stor busstoppby som LA, hvor folk filtrerer gjennom hele tiden, og tar med seg og etterlater biter av seg selv i stedets smogede filtre. Ting går ikke fort her, og det er ikke noe ønske om å øke tempoet eller endre retning basert på ytre påvirkning. Tolfa er Tolfa, og de som besøker blir tatt imot, så lenge du er villig til å akseptere det.

I denne forstand er Tolfa både helt unik og tidløst gjentakbar. Tolfa kunne, skjer og skjedde over hele verden – sannsynligvis til og med hodestøtingen av klosterdørkarmer! Det er stedet som et objektiv , en påminnelse om noe vi alle vet, om enn bare ubevisst, restaureringen av stedet for å restaurere mennesker, hva hjem betyr, hva fellesskap betyr.

Rundt hjørnet fra Convento dei Cappuccini ligger Via Antonio Gramsci. Rundt det andre hjørnet står en gigantisk spraymalt «A». Jeg smilte bredt mens mine sandalføtter navigerte de bratte brosteinene, og så opp lenge nok til å si «buona sera» til en gammel kvinne iført en løs kjole og tøfler, som satt på potteplantetrappen sin.

Via Antonio Gramsci, like bak Convento dei Cappuccini

Ved hovedtorget er det en internettkafé (Blu Moon) med muligens den beste utsikten av alle internettkaféer i verden, og en bar. Etter noen runder med pantomime får jeg min runde med drinker og snacks. Jeg møter eieren av stedet som kjenner Pål, og gjennom flere sjarader forteller han meg om hvordan han pleide å løpe rundt i det gamle, forlatte kapellet på Cappuccini som barn. Han smiler og nikker og legger til: «Pål er en god mann, en god venn».

På vei oppover åsene til festningsruinen passerer jeg en kvinne som setter frem tupperware-beholdere med spaghetti og rød saus til løskattene (jeg tuller ikke). En annen eldre kvinne og det som ser ut til å være datteren hennes går sakte oppover, og jeg innser senere at de var på vei til det lille kapellet ved foten av festningen, hvor en mosaikk av mor Maria med sin myrdede sønn i armene ser ukuelig ned, mot byen eller forbi.

Katter fra Tolfa spiser spaghetti i rød saus.

En skjult bakgate har restaurantplasser under lyslenker. Kokken, en annen venn av Pål, kommer ut for å hilse på oss, og ønsker oss velkommen til sin nye restaurant hvor han stolt deler sin visjon om mat som er både tradisjonell og ny, ikke ulikt et renovert fellesområde. Neste kveld går jeg til et sted gjemt i foldene av to gater der en gammel mann i strømpeholdere nettopp hadde kommet inn for å levere en pose egg og en eske med frukt og grønt. Det er ingen meny, men kvinnen som eier stedet spiller imponerende frem villsvin og hjemmelaget pasta. På vei tilbake til klosteret sitter en gruppe eldre kvinner ved foten av trappen og messer. Jeg nikker til dem mens jeg går opp, en av dem gjør korsets tegn og smiler mens jeg går opp.

Etter omtrent en dag trenger jeg ikke kart-appen for å finne veien. Jeg begynner å finne en rytme, nomade som jeg er, og jeg går forbi stedene som veileder meg: den grønne dørkarmen med en messingdørhammer, det lille huset med en benk og planter foran, hunden som alltid bjeffer når jeg går forbi, kvinnen som lener seg ut av vinduet sitt og vinker til folk hun kjenner, mens hun nysgjerrig ser på dem hun ikke kjenner.

De gjenkjennelig vakre dørene og gatene i Tolfa

Tolfa er ikke hjemmet mitt. Men det er så åpenbart hjemme – på en måte som jeg tror alle som kan føle ordet hjem kan relatere seg til. Personlig har jeg et komplisert forhold til hjemmet. Jeg vokste opp mellom kontinenter, oppdratt av en nylig innvandrer og sønn av flyktninger. Det finnes et hjørne av Sverige hvor noe dypt forankret i meg vibrerer i synkronisering med jord og stein. Men bortsett fra det har jeg slått meg til hjemme mange steder, og jeg føler meg trygg på at jeg kan slå meg til enda mer, så lenge jeg finner mennesker jeg kan elske og som elsker meg, dype tenkere og stille gjerningsmennesker, lunefulle sjeler og følsomme hjerter, rare filosofer, kunstneriske hekser og heksekunstnere.

Jeg tror jeg kunne ha slått meg ned i Tolfa, akkurat som Pål har gjort, hvor han har latt stedet forandre ham i stedet for å prøve å gjøre det motsatte. Jeg innrømmer at da jeg først hørte om en nordmann som renoverte et gammelt kloster, var jeg skeptisk. Jeg har hørt og sett nok historier om skandinaver som kommer ned til Spania eller Italia eller Hellas og bare tar over et sted for å gjøre det til et transplantert kulturelt hjørne, med stemning som McDonald’s utenfor Vatikanet. Men det er ingenting fremmed i det Pål har gjort, ingenting som lukter av arrogante hotellparadigmer. Han er ikke rik og prøver ikke å være det. Han snakker italiensk med en umiskjennelig norsk stemme. Men han snakker italiensk. Han har dyp kunnskap om lokalhistorie, helt ned til klosterets arkitektoniske detaljer. Rett og slett, han forelsket seg i et sted, i et hjem som ikke var hans, men som kunne være hans. Han ville restaurere et sted som hadde gått i forfall, et samlingspunkt for lokal historie og kultur der, som han forteller meg, «til og med marmortrappene hadde blitt stjålet».

Nå, i det gamle biblioteket der han sier søppelet lå stablet helt opp til taket, ser en praktfull bokhylle og skinnstoler ut til å hviske «ro deg ned». Langs gangene pryder gamle svart-hvitt-fotografier av Tolfa veggene, og skuer bort til malerier av Jesus, Maria og gjengen. Dette er ikke en typisk hotellrenovering – det er et sted som kommer hjem til seg selv, og oppdager fremtiden for sin historie. Og det er en oppdagelse som sprer seg utover – fra legitime jobber for lokale håndverkere til stoltheten over dette restaurerte kulturikonet.

På omvisningen i klosteret peker Pål på diverse forbedringer han ønsker å gjøre, ikke minst å få klosterhagene til å produsere mat igjen, inkludert en lokal kornsort som nesten helt er erstattet av homogenisert hvete. Han ønsker at stedet skal være et samfunnshus for byens folk, men også et reisemål for dem utenfor Tolfa som, i likhet med meg, ville sette pris på denne samarbeidende restaureringen av historie og kultur. Han ønsker å være vertskap for tenkere, kunstnere, kreative og alle som ønsker å være en del av dette gjentakbare hjemmet.

Når jeg ser ut over dalene rundt Tolfa, tenker jeg på Appalachia, på Palestina, på andre lagkaker av kontemplativ identitet, villige til å dele og vokse, men aldri bli varegjort eller kooperert. Dette er stedene vi må beskytte, pleie og restaurere på måter som ærer deres unike hjem.

Stien ned fra festningsruinen Tolfa ved solnedgang.

Renoveringen av Convento dei Cappuccini er den kraftfulle handlingen med å sette tilbake det som en gang var, ikke som en tom handling av historisk skamros, men som en handling av rotfestet generasjon, av forbindelse og gjenfødelse, som å forberede jorden til å plante nye frø, stable fjorårets blader og grener for å beskytte og gi næring – det som er dødt, levende gjennom å gi næring til nytt liv.

Som Antonio Gramsci sa det: «Den gamle verden dør, en ny kjemper for å bli født. Nå er det monstrenes tid». Og det er også en tid for å ta seg av fødselsveene, slik mange nonner har. Vi har mange monstre å kjempe mot, og jeg tror mer og mer at vi trenger steder som Tolfa for å bekjempe dem (ikke bare på grunn av deres strategisk plasserte festning). Da jeg fødte, hadde jeg bilder av bestemødrene og oldemødrene mine ved siden av meg. Det er noe beroligende og nesten voldsomt inspirerende ved å føle den styrken i røttene dine. Nye verdener har blitt født selv nå som de dør. Og hvilken vakrere måte å gi dem næring til morgendagen på enn å forankre seg i gårsdagen – i det kjente hjemmet som finnes på så mange steder, i fellesskapet som vi kan føle selv om det ikke er vårt eget.

Jeg vet ikke om munkene ville godkjenne blasfemi som spretter fra veggene deres – kanskje de med god sans for humor. Men jeg tror de ville godkjenne at byen fant veien tilbake til Convento, lyden av fottrinn i trapper igjen, av bønner ved solnedgang, av nye gamle frø i hagen, av klirrende vinglass. Jeg tror de ville vært glade for å vite at deres kjente lille by har sine egne søstre i vane, hvor folk, uavhengig av grenser og tyngede kulturer, knytter kontakter for å beskytte, gjenopprette og revitalisere. Jeg tror de ville komme overens med folkene i ropingen, gjeterne på Vestbredden, menneskene som bærer kulturer i håndflatene sine, som minner oss om hva som kanskje kunne vært fordi det en gang var, kanskje annerledes, men alltid hjemme.

Utsikt fra festningsruinen Tolfa inn i dalene mot Roma. Pål Steigan, Eleanor Goldfield og Lee Camp på Convento dei Cappuccini i Tolfa.

Denne artikkelen ble publisert på Emma Goldfields Substack .