Året var 2015 og Angela Merkel hadde med sitt postulat
«wir schaffen das»
(vi klarer det) åpnet Tyskland for hundretusener flyktninger som strømmet til på grunn av krigskaoset i Syria. Etter hvert kom det for dagen at mennesker fra andre land i områdene omkring Syria også fulgte med i strømmen av flyktninger, også afghanere.
Av Irene Myrbostad
Leserinnlegg.
Ifølge de siste beregningene tok Tyskland inn 1,5 millioner mennesker i 2015. Flyktningstrømmen var dominert av yngre menn som hadde én fellesnevner, muslimsk patriarkalsk mannskultur. Og dette førte igjen til at en «fremmed» virkelighet introduserte seg med brask og bram på selveste nyttårsaften samme år.
I Køln hadde feststemte mennesker samlet seg på det romslige området mellom Kølnerdomen og sentralstasjonen for å feire overgangen til det nye året. Men det som skulle vært en «happy» nyttårsfeiring endte som et
mareritt
for hundrevis av festkledde yngre kvinner som ble angrepet av hensynsløse og målbevisste menn. Metoden deres var ikke bare å angripe kvinnene en til en, men mindre grupper menn isolerte kvinnene individuelt, og minst en gruppe med opptil 30 menn omringet og gikk løs på noen få kvinner. Kvinnene ble altså strategisk presset bort og isolert fra sine venner, for kollektivt å bli overfalt og seksuelt misbrukt. Nyttårsnatten endte i frykt, sjokk og kaos for hundrevis av kvinner. Mer enn et tusentalls kvinner meldte at de ble utsatt for seksuell trakassering og seksuelle overgrep, og det fulgte hundrevis av anmeldelser av seksuelle overgrep, tilfeller av grov voldtekt, ran av mobiltelefoner, og annet.
Samordnet overfallsstrategi
Etter hvert som politiets etterforskning skred fram viste det seg at rundt 2000 menn, hovedsakelig nordafrikanere og arabere, hadde stått for overgrepene. En mistanke ble sådd om at en koordinert plan kunne ligge til grunn fordi identiske hendelser utspilte seg i flere andre tyske byer, deriblant Stuttgart, Dusseldorf og Hamburg. Og det faktum at både Finland og Sverige erfarte lignende hendelser med seksuelle overgrep på kvinner i flere byer samme nyttårsaften, understøttet mistanken. Det kom etter hvert fram at mennene på forhånd hadde avtalt på sosiale medier å møtes på de stedene hvor overgrepene etterpå utspilte seg.
Uforberedte myndigheter
Hvordan reagerte så de ansvarlige myndighetene i Køln? Et utspill fra ordføreren Henriette Reker satte fokus på kvinnenes «eget ansvar», med vekt på klær og oppførsel og «å holde en meters avstand». Utspillet vakte frustrasjon og protester. Politisjefen Wolfgang Albers ble førtidspensjonert – i praksis avsatt, fordi Albers hadde holdt tilbake «vesentlig informasjon» om mennenes bakgrunn. Politiet hadde ikke hatt noen strategi for et slikt mulig scenario. Mens overgrepene pågikk, hadde ikke politiet nok mannskap tilstede verken til å kunne oppfatte omfanget av hendelsene eller ta kontroll på situasjonen.
Manglende forståelse for den politiske dimensjon
Etter de dypt forstemmende angrepene på feirende kvinner, har de tyske myndighetene og politiet stilt med spesielle «sikkerhetssoner for kvinner» på nyttårsfeiringene, og med store politiressurser involvert generelt. Plassen ved Brandenburger Tor i Berlin, der mer enn 60 tusen mennesker kan samles for å oppleve nyttårsstemningen og fyrverkeriet, er omhyggelig bevoktet, i tillegg er Røde Kors utplassert. Men, daværende leder i det tyske politiets fagforening (DPoIG) Rainer Wendt kritiserte tidlig tiltakene med sikkerhetssoner for kvinner. Wendt har presisert at etableringen av slike soner sender et feil budskap, og at det kan oppfattes som at det er noe som heter «sikre» og «usikre» soner. Wendt argumenterte også med at «det mangler forståelse for den politiske dimensjon». Et argument myndighetene ikke fant å kunne ta hensyn til. «Kvinner skal ha rett til å være trygge overalt», uttalte Rainer Wendt til avisen Neuen Osnabrücker Zeitung etter angrepene på kvinner i 2015. Hendelsene nyttårsaften 2015 ble karakterisert som «en fullstendig ny dimensjon av kriminalitet» av politiledelsen. Det tok hele fem år før sakene var rettslig avsluttet med behandling av i alt 1210 anmeldelser. 46 menn ble tiltalt, 36 menn ble dømt, og av disse 36 ble kun to menn dømt for seksuelle overgrep.
Svenske tilstander
I Sverige avslørte avisen Dagens Nyheter at seksuelle overgrep mot jenter og yngre kvinner hadde skjedd to år på rad (2016 og 2017) under festivalen We are Sthlm, men at politiet hadde sensurert bort hendelsene «for å ikke gi næring til Sverigedemokraterna». Politiet omtalte derfor festivalen som «rolig» – av politiske årsaker. Det hele endte med at politiet anmeldte seg selv for å ha unndratt å informere om overgrepene. Anmeldelsene fra jentene inneholdt minst en grov voldtekt og rundt 40 seksuelle overgrep. I tillegg et høyt antall anmeldelser av seksuell trakassering av jenter i ulike aldre, mange av dem under 15 år. De skyldige mennene var oppgitt som unge flyktninger og asylsøkere, i stor grad fra Afghanistan. Per i dag har
63% av voldtektsdømte
menn innvandrerbakgrunn. Termen «utenlandsk opprinnelse» er ofte foretrukket av politiet og mediene fordi det tilslører at den forholdsvis høye andelen voldtektsdømte menn har muslimsk bakgrunn.
Franske tilstander
Den 21. juni i sommer gikk La Fête de la Musique (musikkens dag) av stabelen i Frankrike.
En negativ, moralsk fordømmende «forhåndsomtale» av festivalen sirkulerte på sosiale medier i forkant. Festivalen ble karakterisert som «haram», begrunnet med at det ville skje «dårlige handlinger» mellom kvinner og menn, at det ville bli brukt alkohol og dop, og at musikk var til hinder for gudstro.
I løpet av festivalen ble
145 kvinner stukket med sprøyter
mens de befant seg i menneskemengden. Ifølge politiets etterforskning kunne det av flere ulike årsaker ikke være full sikkerhet om sprøytene ikke hadde hatt innhold av skadelige stoffer. Mange ble svimle og uvel etter å ha kjent stikk og mange ble innlagt på sykehus for toksikologiske undersøkelser. En økning av HIV, som mange av ofrene fryktet stikkene kunne føre til, er ikke blitt påvist, ifølge franske myndigheter. Under oppklaringen av saken kom det fram at mange av de arresterte 12 mennene er «kjenninger» av politiet, og brorparten eller de fleste er arabere og nordafrikanere, flere uten oppholdstillatelse i Frankrike.
Men, allerede den 17. juni
verserte
det på internettet at et forestående angrep med sprøyter på kvinner var oppdaget, via hacking av en bestemt SoMe-konto. Det ble formidlet et varsel med en påstand om at angrepene var planlagt å skje i flere franske byer. Deretter begynte advarslene å sirkulere blant kvinner på sosiale medier og enkelte feministiske fora. Kvinnene fryktet at det dreide seg om en koordinert aksjon basert på kombinasjonen bevisshetsnedsettende injeksjoner og seksuell utnyttelse.
Den 20. juni, dagen før festivalen, offentliggjorde den selvtitulerte «
King of Snapchat
», Amine Mojito (hans egentlige navn er Illan Magneron) en gatevideo der han forestilte å stikke forbipasserende intetanende mennesker med sprøyter. Videoen vakte sinne og protester, særlig på bakgrunn av at lignende hendelser har skjedd tidvis i Frankrike de siste årene. Politiet meldte senere at ingen ble reelt stukket av
Amine Mojito
. Men politiet vektla alvoret i at videoen vakte allmenn harme, bestyrtelse og frykt i hele Frankrike. Mojito som er atskillig mer beryktet enn berømt fordi han er kjent som voldelig og ynder å opptre som «stolt» misogynist, er straffedømt for seksuelle overgrep og vold mot kvinner. Han hadde derfor symptomatisk nok vært borte fra offentligheten i hele åtte år før han iscenesatte den optiske sprøyteterrorhendelsen. Hans såkalte influenserkarriere har vært basert på å lage videoer der kvinner, helst nede på alle fire, blir kalt «keh i Mojito» og får væsker sprøytet over seg og hvor de piskes, ydmykes, nedverdiges og utsettes for vold. «Keh i Mojito» er basert på sammentrekningen av det arabiske ordet «kehba» som oversettes til «prostituert» eller «bitch» på arabisk. Videoene skal ha en stor seermasse. Fredag 27. juni ble Mojito arrestert i hjemmet sitt og varetektsfengslet.
Willkommenskulturen
Året 2015 var Tyskland på høyden av velstand og innflytelse, ansett som Europas økonomiske lokomotiv, og det rådde en utbredt oppfatning blant folket at landet var istand til å hanskes med det meste. Den enorme
flyktningestrømmen
appellerte til en viss type nasjonal bravur der den såkalte
willkommenskultur
utspilte seg, noe som medvirket til at store deler av befolkningen engasjerte seg for at flyktningene ikke skulle lide unødvendig overlast ved ankomst.
I ettertid kan det virke som om apparatet rundt Angela Merkel ikke hadde støttet seg på noen realistiske analyser som tok for seg det brå tilskuddet av hundretusener muslimske menn «i sin beste alder», som annet et velkomment tilskudd til billig arbeidskraft. Hva slike mengder med nye mennesker (hovedsakelig menn) kunne innebære for det tyske samfunnet for øvrig og spesielt for de tyske kvinnene på kort eller lang sikt, ble trolig ikke påtenkt. Kanskje var det heller ikke politisk ønskelig. Willkommenskulturen fulgte sin egen agenda, spesifikt som noe de store tyske bedriftene hadde god nytte av. Også viktige samfunnsinstitusjoner og organisasjoner stilte seg positive.
Problemene meldte seg uunngåelig likevel, for tyskerne og for Angela Merkel.
Merkel har i ettertid sagt at hun «ville gjort det igjen» i likhet med daværende statsminister Jens Stoltenbergs bemerkelsesverdige utsagn «jeg ville gjort det igjen» (i forbindelse med hans forsvar av den norske bombingen av Libya. Uten sammenligning forøvrig) Dette er interessant for både Merkel og Stoltenberg framstiller de respektive, men helt ulike forholdene som om det ikke fantes alternativer. Kanskje stemmer det for Angela Merkel sin del.
Nå «spås» det at store flyktning- og immigrantbølger vil begynne å strømme til europeiske land igjen. Det fundamentale spørsmålet er om befolkningene i Europa er klare for det.
Nemesis
De grunnleggende årsakene til strømmen av mennesker over de europeiske grensene er det vesten selv som i stor grad har stått for, med sin ustoppelige økonomiske utbytting og sin notoriske hang etter å trenge inn i andre lands anliggender, splitte og krige for å «forbedre» andre lands politiske kulturer. Nå om dagen heter det «kamp mot terror», «innføring av demokrati» og «regimeendring», alt under fanen «beskytte vestlige verdier». At det i hovedsak dreier seg om nyimperialistisk tilgang til naturressurser er det altfor få mennesker forunt å erkjenne, for de fleste prioriterer ikke tiden det tar eller har ikke ork til slike litt mer stedige undersøkelser. Det vi ser er både utformingen og virkningene av rå geopolitikk, noen ganger selvsagt i mer eller mindre «akseptabel» forkledning. Som det også betegnes, utenrikspolitikk «med andre midler».
Det følbare resultatet er at en tilsynelatende økende gruppe mennesker i europeiske land ofte finner sin åndelige næring i en religiøs, bastant og intolerant islamsk dogmatikk krydret med et historisk betinget nag mot all vestlig og «vantro» kultur, også det som heter vår kristne kultur, slik at disse menneskene konstant yter forskjellige former for en mer eller mindre skjult eller åpen, sosial motstand og bedriver sånn sett et slags «opprør». Det fungerer som motsatt av både integrering og assimilering – enten det kommer fram verbalt, voldelig, eller pågår ved å manipulere ulike systemer som uansett anses som for motvillige, eller også latterlig naive. Dette fenomenet kan oppfattes som en slags påholden, men vedvarende «geriljakrig» mot det samfunnet disse menneskene har valgt å komme til.
I Frankrike hender det stadig at kirker går opp i flammer, det skyldes neppe bare dårlig vedlikehold. Økende, mer brutal og utspekulert kriminalitet er etablert som en direkte følge av immigrasjon. «Hevnen» rettes tilsynelatende spesielt mot europeiske kvinner og den utnytter deres «nye sårbarheter», i denne forstand nye sårbarheter som et direkte resultat av selve den vestlige kvinnefrigjøringen.
Kjønnssegregering i Europa
For europeiske kvinner er det blitt slike tilstander at det diskuteres seriøst om det er nødvendig med egne «trygge» avdelinger, slik som på metroen i Berlin der kvinner daglig utsettes for seksuell trakassering og overgrep. Offentlige badebassenger stenges ned i Tyskland på grunn av trakassering og seksuelle overgrep på unge kvinner. Også på barn. I England har det skapt opprør blant lokalbefolkninger fordi immigranter står bak flere og flere voldtekter og drap (inkludert av barn) og slik skaper utrygghet i lokalsamfunn.
Typisk nok, er «
gender sensitive urban planning
» (kjønnssensitiv byplanlegging) satt på samfunnsplanleggernes dagsorden i England. En ny, mer brutal mannskultur brer om seg og setter standarden.
Noen legger skylden eller hovedansvaret for den negative utviklingen over på «femininiseringen» i politikken og på den «muskelsvake» kvinneandelen i politiet, og at kvinnelig «bløthet» og empati i rettsvesenet og domstolene innebærer for stor innlevelse i de kriminelles bakgrunn på bekostning av ofrenes situasjon. Eksemplet med den såkalte groomingskandalen i England der politi og myndigheter ikke maktet stort mer enn å toe sine hender, mens utsatte og hjelpeløse barn og mindreårige ble manipulert, misbrukt, solgt og massevoldtatt i en rekke engelske byer er et tragisk eksempel på når feil type politikere styrer både politi, barnevern og domstoler. De ubegripelige forholdene fikk anledning til å pågå over flere tiår uten at myndighetene tok reell affære, begrunnet med frykt for rasismeanklager fordi gjerningsmennene har asiatisk/pakistansk opprinnelse, og at voldelige opptøyer kunne komme i kjølvannet på grundig etterforskning, arrestasjoner og tiltaler.
Enn så lenge merker europeiske kvinner på egen kropp og puls at virkeligheten er i endring. Det er umulig seriøst å benekte at massevoldtekter og andre former for seksuelle og voldelige overgrep eller truende oppførsel har blitt mer vanlig om ikke som en farsott i flere europeiske land, og at kvinner har måttet vike og tilpasse eller endre livsstilen for å sikre den daglige tryggheten sin. Overfall med ran og andre vinningskriminelle handlinger pluss drap har økt betraktelig overalt i vest-Europa, også i Norge. Fenomenet er knyttet til proporsjonene på immigrasjons- og flyktningepolitikken.
Hyperovervåkning – den endelige løsningen?
Angela Merkel representerte selve «urmoderen» i Tyskland, ikke minst for sin «uangripelige», trygge måte å kommunisere på. I tillegg er hun respektert av et flertall tyskere på grunn av sin enkle livsstil. Uansett, Angela Merkel åpnet de tyske dørene på vid gap, alt mens tysk økonomi og samfunnsorden ennå fungerte bra. Siden da har mye endret seg i negativ retning for tyskerne, også grunnet det såkalte grønne skiftet, men endringene i demografien byr også på vesentlige utfordringer. En fjerdedel av tysk befolkning har annen herkomst enn etniske tyskere. Det er et åpent spørsmål om selve premissene for sosial omgang med vekt på forhold som særlig angår kvinner kan bli satt på større prøver. Eksemplet med ordføreren i Køln og hennes offentlige reaksjon etter overgrepene på kvinner nyttårsaften 2015 er betegnende for situasjonen.
Masseinnvandringen, kombinert med «dystopiene» levert fra WHO om at «livsfarlige pandemier» vil utfoldes regelmessig i nærmest uoverskuelig framtid, gjør det også svært mye enklere for europeiske regjeringer å påtvinge befolkningene nye lover som innebærer økende overvåkning med mulighet til rigid kontroll av samfunnsborgerne, ikke minst med hjelp av overvåkningsteknologi hvorav mange av de mest avanserte, «smarte» teknologiene er produsert i Israel. Fra orden til kaos, og til «ny orden» skapt med andre midler, kanskje til andre formål.
Kroppens private og ukrenkelige autonomi er jo humanismens kjennetegn. Og ja, på dette punkt i historien er sagaen om det ukrenkelige individet blitt selve den menneskelige sivilisasjonens store vandre-prosjekt. En visjon som de mangfoldige erfaringene med all verdens brutale konflikter og kriger med alle deres tenkelige og utenkelige ugjerninger ikke har klart å lamme.
Men hvis dette kolliderer med en kompakt rekke politisk og sosialt uoverstigelige polariseringer med kraften til å ødelegge både mellommenneskelige og nasjonale relasjoner, og det verken er vilje eller motivasjon i tide til å ta politisk høyde for disse åpenbart fullt mulige katastrofene, så vil det krevende spørsmålet nødvendigvis bli om vi egentlig klarer det.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Av
Genova havn, Italia.
Romy Rohmann.
Dave DeCamp.
