Det samme tyske etablissementet som legitimerer ekstremistregimer i Syria, Israel og Ukraina ødelegger det tyske demokratiet for å «redde det fra populistene».
Ciarán O’Regan
.
Rapporteringen om slaget ved Bến Tre, en del av Tet-offensiven, produserte en klassisk enlinjehistorie. En ikke navngitt major i den amerikanske hæren sa ifølge journalisten Peter Arnett at «det ble nødvendig å ødelegge byen for å redde den». Som skeptiker til amerikansk intervensjonisme er det ikke vanskelig å argumentere for at en slik enkeltstående setning faktisk er ganske representativ for neokonservativ utenrikspolitikk.
Husker du «masseødeleggelsesvåpen»
-fiaskoen
som ble brukt til å rettferdiggjøre invasjonen av Irak i 2003? Det var en intervensjon basert på fiktive etterretningsrapporter som resulterte i hundretusenvis av drepte mennesker, destabilisering av regionen,
opprettelsen av ISIS
, brutal forfølgelse av religiøse minoriteter (inkludert et av de
eldste kristne samfunnene
i verden) og etableringen av et regime som tillater pedofile å
gifte seg med ni år
gamle jenter. Det ble nødvendig å ødelegge Irak for å redde det. Tyskland tilbød imidlertid «
standhaftig motstand
» mot invasjonen av Irak på den tiden. Denne tyske uavhengigheten var noe som USAs visepresident, JD Vance, faktisk applauderte i et mye omtalt intervju med Sohrab Ahmari for
UnHerd
i april 2025 :
«Noe jeg vet litt mer personlig: Jeg tror mange europeiske nasjoner hadde rett angående vår invasjon av Irak. Og ærlig talt, hvis europeerne hadde vært litt mer uavhengige og litt mer villige til å stå opp, kunne vi kanskje ha reddet hele verden fra den strategiske katastrofen som var den amerikanskledede invasjonen av Irak».
Husker du på samme måte de
humanitære grunnene
som ble oppgitt for å rettferdiggjøre krigen mot Libya i 2011? Dette var en intervensjon som resulterte i massive tap, sodomisering til døden av president Gaddafi (som noen år tidligere
frivillig hadde demontert
landets atomprogram og dermed redusert sjansene for at fremtidige land gir fra seg atomvåpnene sine), tilgang til statlige våpenlagre som en artikkel
i The Guardian
fra 2015 hevder ble overført av MI6 og CIA til hendene på syriske opprørere, og som gjorde landet til en mislykket stat med
åpne slavemarkeder
og et massivt knutepunkt for menneskehandel som utgjorde en stor del av den illegale migrantruten inn i Europa. Det ble nødvendig å ødelegge Libya for å redde det. Igjen
var ikke Tyskland med
på denne krigen, og hadde på den tiden «stemt for å avstå fra FN-resolusjonen som autoriserte å bruke makt mot Muammar Gaddafi».
Avgjørelser tatt av det tyske etablissementet i de senere årene betyr imidlertid at historien sannsynligvis ikke vil dømme så gunstig. Den 13 år lange
vestligstøttede
regimeskifteoperasjonen i Syria kulminerte for eksempel i at tidligere al-Qaida- og ISIS-jihadister kom inn i regjeringen i desember 2024, og disse jihadistene skal nå være ganske «
mangfoldsvennlige
» og «
inkluderende
». Tidlig i januar 2025, kort tid etter at dette nye jihaDEI-regimet kom til makten, var Tysklands daværende utenriksminister, Annalena Baerbock, blant de første vestlige diplomatene som hastet med å legitimere Syrias nye leder, al-Sharaa, en tidligere ISIS- og al-Qaida-kommandant som bare noen få uker tidligere fikk en
dusør på 10 millioner dollar
fjernet av Biden-administrasjonen. Selv om han uttalte at «vi må stadig minne oss selv på at ja, dette er en terroristmilits», rapporterte
Politico
også at Baerbock uttalte at løfter fra «terrormilitsen» om å inkludere «alle aktører» i overgangsprosessen «høres bra ut så langt».
(DEI er i USA en betegnelse på tiltak for å fremme mangfold, likestilling og inkludering. Red.)
Og se, dette nye jihaDEI-regimet er så «mangfoldsvennlig» og «inkluderende» overfor «alle aktører» at de fortsatte å oppføre seg som den «terroristmilitsen» Baerbock visste de var. Medlemmer av dette regimet gikk rundt og slaktet tusenvis av sivile fra religiøse minoriteter. Ifølge Paul Wood, i den trykte utgaven av
The Spectator fra 15. mars 2025
, ble mye av grusomhetene med glede filmet og lagt ut på nettet:
«Ingen dekker over krigsforbrytelsene deres lenger. De filmer dem, feirer dem, legger dem ut på X. Så vi har videoer fra Syria denne uken som viser islamistiske krigere som får skrekkslagne alawittiske menn til å sette seg på hender og knær og hyle som hunder. I én video kryper ofrene langs en gate tilsølt med blod og gørr mens en skjeggete bevæpnet mann slår dem med en trestang. Kameraet lander på et halvt dusin lik. Så hører vi rifleskudd».
Ifølge Wood ble massakren av sivile ledet av «en brigadegeneral i den nye hæren etter Assad» og ble utført som svar på en alawittisk milits som hadde iverksatt angrep mot det nye regimet. Pater Benedict Kiely sa det uutsigelige i samme utgave av
The Spectator
: «Det er kanskje ikke akseptabelt å si det, men under Assad-familiens unektelig brutale diktatur var det ingen interreligiøs strid». Han fortsetter med å si at en av hans oversettere fra et besøk i regionen i 2017 var en tidligere støttespiller for opprørerne, men deretter gikk over til å støtte «Assad fordi han hadde sett alternativet». Vel, alternativet har kommet. Pater Kiely skriver om helgens drapsbølge:
«Selv om det er vanskelig å fastslå nøyaktige tall, ser det ut til at opptil 3000 mennesker kan ha blitt drept, ifølge en kilde bekreftet av den ungarske regjeringens statssekretariat for hjelp til forfulgte kristne – det eneste i verden. Selv om det tydeligvis er en pogrom mot alawittene, er kristne i Syria dypt bekymret fordi, som det gamle syriske uttrykket sier, «først alawittene, deretter de kristne». Siden den islamistiske regjeringens tiltredelse på slutten av fjoråret har kristne vært gjenstand for drap, kidnappinger, trusler og hærverk».
Og så, den 17. mars, bare dager etter at videoer og rapporter dukket opp om regimets jiha-gruppemedlemmer som barbariserte sivile, kunngjorde Tysklands Baerbock
300 millioner
euro i finansiering til Syria.
Men mens det tyske etablissementet kom med kritiske uttalelser om dette nye regimet samtidig som de legitimerte det med vennlige diplomatiske fotoshoots og, i dagene etter at en massakre ble kringkastet, hundrevis av millioner euro i økonomisk støtte, har ting blitt mye verre for Syrias minoriteter. Abbedissen Agnes Mariam de la Croix, en libanesisk katolsk nonne basert i kurdisk-kontrollerte Syria, hevdet i et intervju tidlig i mai 2025 på
The Grayzone
at et sted mellom 30.000 og 40.000 alawittiske muslimer for tiden er døde eller savnet. Abbedissen Agnes beskrev også hvordan utenlandske sunnimuslimske krigere ble «sluppet løs» av sikkerhetsstyrkene til det nye regimet inn i boligområder og fortsatte med å voldta, drepe, brenne og begå «folkemord» og «etnisk rensing». Hun skisserte ulike «forbrytelser mot menneskeheten», inkludert utnyttelse av sexslaver av krigere, som hun beskriver som en del av den islamske krigstradisjonen, og oppfordret FNs generalsekretær til å iverksette en gransking av disse grusomhetene.
Enda mer tydelig, gitt både åpenheten og omfanget av blodsutgytelsene, har det tyske etablissementet vært ubetingede støttespillere av et israelsk regime som knapt engang prøver å late som. I en artikkel for
Haaretz
fra april 2025 beskrev medgründeren av den Berlin-baserte gruppen Israelis for Peace, Nimrod Flaschenberg, «opptrappingen av Tysklands voksende og ubegrensede støtte til Israel». «Siden 7. oktober og Israels krig mot Gaza», skriver Flaschenberg, «har Tyskland utvetydig posisjonert seg på Israels side, forsynt landet med våpen og forsvart det i internasjonale fora – samtidig som de påberoper seg
Staatsräson
som begrunnelse. Mens det ble hørt krav om våpenhvile fra Berlin, har militærhjelpen til Israel fortsatt uforminsket».
Dette konseptet med
Staatsräson
– «statens grunn» – ble visstnok «først erklært i 2008 av daværende kansler Angela Merkel i Knesset, hvor hun kunngjorde at Israels sikkerhet er en del av Tysklands kjerneidentitet». Og mens noen tolker
Staatsräson
«som en forpliktelse til en demokratisk, fredelig stat Israel innenfor internasjonalt anerkjente grenser», argumenterer Flaschenberg for at «den dominerende forståelsen blant Tysklands folkevalgte ledere» i det siste «ser ut til å tilskrive total og ubetinget støtte til Israel, uavhengig av dets behandling av palestinerne eller dets holdning i Midtøsten». Han er ganske tydelig:
«I en grusom historisk vending har Tyskland, gjerningsmannen bak Holocaust, muliggjort det som en rekke observatører, inkludert Amnesty International, har identifisert som et folkemord på palestinere. I stedet for å lære en universell historisk lærdom som gjelder alle mennesker, valgte Tyskland en partikularistisk tolkning av sin historie, sentrert rundt statens forhold til Israel».
Selv om noen Israels tilhengere kan ha et problem med påstander om «folkemord», er mange av forbrytelsene som begås, og de høytstående oppfordringene til barbariske handlinger mot palestinere, åpenbare.
Drop Site News
rapporterte for eksempel i februar 2025 at den israelske visepresidenten i Knesset og medlem av statsminister Netanyahus Likud-parti, Nissim Vaturi, «oppfordret til å drepe alle palestinske menn i Gaza». Mens han var på den ultraortodokse radiostasjonen
Kol BaRama
, skal Vaturi ha sagt: «Hvem er uskyldig i Gaza? Sivile gikk ut og slaktet folk med kaldt blod … Vi må skille barn og kvinner og drepe de voksne i Gaza, vi er for hensynsfulle». Vaturi beskrev visstnok også folk i Gaza som «avskum og undermennesker».
I tråd med denne oppfatningen, ifølge en tidligere rapport fra
The Times of Israel
fra august 2024, sa Israels finansminister, Bezalel Smotrich, at han mener at det å blokkere humanitær hjelp til Gazastripen er «rettferdiggjort og moralsk», selv om det fører til at 2 millioner sivile dør av sult – og la imidlertid til at det internasjonale samfunnet ikke vil tillate at dette skjer.
The Times
skriver:
«Vi bringer inn hjelp fordi det ikke finnes noe valg», sier Smotrich på en konferanse i Yad Binyamin arrangert av Israel Hayom-utgaven. «Vi kan ikke, i den nåværende globale virkeligheten, håndtere en krig. Ingen vil la oss forårsake at 2 millioner sivile dør av sult, selv om det kan være berettiget og moralsk før gislene våre blir returnert. Humanitær hjelp i bytte mot humanitær hjelp er moralsk berettiget, men hva kan vi gjøre? Vi lever i dag i en viss virkelighet, vi trenger internasjonal legitimitet for denne krigen».
Ifølge en
CBS News-rapport fra juli 2024
forsvarte et medlem av Israels regjerende koalisjonsregjering,
Hanoch Milwidsky,
voldtekten og torturen
av palestinske fanger utført av israelske soldater:
«Et medlem av statsminister Benjamin Netanyahus Likud-parti talte mandag på et møte med lovgivere og rettferdiggjorde voldtekten og mishandlingen av palestinske fanger. Han ropte sint til kolleger som stilte spørsmål ved den påståtte oppførselen om at alt var legitimt å gjøre mot «terrorister» i varetekt. […] Lovgiver Hanoch Milwidsky ble spurt, mens han forsvarte det påståtte mishandlingen, om det var legitimt «å stikke en pinne inn i en persons endetarm?» […] «Ja!», ropte han som svar til sin parlamentarikerkollega. «Hvis han er en Nukhba [et medlem av Hamas], er alt legitimt å gjøre! Alt!».
I en
rapport fra
Haaretz
fra juli 2024 skisserer den nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvirs fordømmelse av militærpolitietterforskernes arrestasjon av mistenkte voldtektssoldater i denne merkelige barbariske situasjonen. Han kaller det «intet mindre enn skammelig. Jeg anbefaler forsvarsministeren, IDF-sjefen og militærmyndighetene å støtte krigerne og lære av fengselsvesenet – den milde behandlingen av terrorister er over. Soldatene trenger vår fulle støtte».
Til tross for at denne typen åpenlyst brutal holdning blant israelske myndigheter ofte forekommer, fortsetter Tysklands støtte til det som utvilsomt er et ekstremistisk israelsk regime. Flaschenberg argumenterer for at «det som en gang var et uttrykk for Tysklands forpliktelse overfor ofrene for Holocaust, nå brukes til å støtte Israels ekspansjonistiske militarisme og systematiske forbrytelser i Gaza».
Til slutt, gitt den nazistiske fortiden som det tyske etablissementet tilsynelatende fortsatt hjemsøkes av i en patologisk hysterisk grad, er den mest bisarre legitimeringen av utenlandsk ekstremisme den tilsvarende ubetingede forpliktelsen Tyskland tilbyr overfor det nåværende ukrainske regimet. Før februar 2022 var det ikke kontroversielt for vanlige vestlige medier – som
Guardian
(2018),
Time
(2021) eller
Harper’s Magazine
(2021) – å rapportere om et voksende element i det ukrainske samfunnet som uten unnskyldning viste frem «nynazistisk» symbolikk og retorikk. Dette er et element fylt ikke bare med åpenlyst nasjonalsosialistiske flagg, insignier og tatoveringer, men også offentlige erklæringer, som rapportert i
Guardian
, om at deres oppdrag er å «lede verdens hvite raser i et siste korstog … mot semittisk-ledede Untermenschen [undermennesker]». I en minidokumentar fra 2017 av
NBC News
,
Ukrainas hypernasjonalistiske militære sommerleir for barn
, ser vi en ung gutt stå ved et bål og utbryte følgende: «Hva er slagordet vårt? Vi er Ukrainas barn! La Moskva ligge i ruiner, vi bryr oss ikke! Vi skal erobre hele verden! Død, død over moskovittene!».
Siden Trumps tilbakekomst til embetet har et økende antall kommentatorer antydet at president Zelenskys manglende vilje til å delta i forhandlinger med Russland – til tross for Ukrainas til slutt dødsdømte slagmarksituasjon, som jeg tidligere har skissert i oktober 2024
på denne underavdelingen
og i
European Conservative
– muligens skyldes faren for selve livet hans som følge av disse ekstremistiske elementene. Og som jeg beskrev i et essay fra september 2024,
også publisert her
, har disse velbevæpnede, svært motiverte og dypt forankrede ultranasjonalistene, siden Zelensky ble valgt i 2019 på et løfte om fred, offentlig truet med å drepe ham hvis han forsøkte å inngå en avtale med Russland. Journalisten og forfatteren
Scott Horton
har nylig gjentatt denne oppfatningen og sagt at han ikke vet, dersom det skulle være nødvendig som en del av forhandlingene, om Zelensky i det hele tatt har muligheten til å beordre disse mer ideologisk engasjerte krigerne til å trekke seg tilbake fra omstridte regioner:
«De kan bare fortsette å kjempe og ignorere autoriteten hans hvis han beordrer dem tilbake derfra. De kan bare skyte ham i ansiktet, slik Dmytro Yarosh [medgründer av høyre sektor og kommandør for den ukrainske frivillige hæren] og Andriy Biletsky [grunnlegger og leder av den 3. angrepsbrigaden, etterfølgeren til Azov, og leder for Azov-bevegelsens politiske fløy] har truet med tidligere. Enhver president [som] prøver å håndtere Russland, vil de bare drepe. De kommer ikke til å nøye seg med det offeret til alle disse gode mennene uten grunn. De har ikke dødd forgjeves før Ukraina ber om fred».
Professor Nicolai Petro ved University of Rhode Island beskriver i sin bok,
The Tragedy of Ukraine
, hvordan «politisk makt» siden Maidan i 2014 har flyttet «fast i hendene på de som sympatiserer med den ytre høyresiden» (s. 105). I et intervju i mai 2025 med professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge, la
dr. Marta Havryshko
fra Strassler Center for Holocaust and Genocide Studies frem det hun så som grunnlaget for etableringens støtte til disse ultraene:
«Konklusjonen er at ukrainske politiske eliter og vestlige politiske eliter i bunn og grunn har endret narrativet sitt og tilnærmingen til den ytre høyresiden for å instrumentalisere dem og bruke dem til å blø og svekke Russland, fordi de vet at disse karene er mest aggressive og mest tørste etter krig. Og de er indoktrinert og sosialisert i vold, de er klare til å bruke vold, og de brukte allerede vold i Donbas-krigen i 2014, 2015 og 2016».
Dr. Havryshko beskriver videre hvordan medlemmer av disse gruppene ble fengslet av den ukrainske staten for krigsforbrytelser som kidnapping, mord og voldtekt, men ble løslatt i 2022 etter den russiske invasjonen og siden den gang har fått makt og innflytelse.
Hvis dette ultranasjonalistiske elementet virkelig er så innflytelsesrikt innenfor det ukrainske stats-militære apparatet, har det tyske etablissementet, med sin ledende ideologi om «
medfølelse
», slik jeg tidligere har beskrevet det andre steder, funnet seg selv i en dypt forvridd situasjon.
En situasjon så forvridd at
sprengningen av Tysklands Nord Stream-rørledning
ennå ikke er offisielt etterforsket med noe som helst som ligner en oppriktig interesse for å avdekke sannheten. I en forbløffende tale i juli 2024 kom den ungarske statsministeren
Viktor Orbán
med en eksplosiv påstand – hvis nøyaktighet kan antas ut fra den relativt øredøvende stillheten som fulgte blant hans NATO-allierte og EU-kolleger:
«Vi lar sprengningen av Nord Stream-rørledningen gå uimotsagt. Tyskland selv lot en terrorhandling mot sin egen eiendom – som åpenbart ble utført under amerikansk ledelse – gå uimotsagt, og vi sier ikke et ord om det, vi etterforsker det ikke, vi ønsker ikke å avklare det, vi ønsker ikke å ta det opp i en juridisk sammenheng».
Det er mot denne bakgrunnen av legitimering av «mangfoldsvennlige» og «inkluderende» jihaDEI-hovedkuttere i Syria, fanatikere i Israel som åpent forsvarer voldtekt, mord og etnisk rensing, og et statsmilitært apparat fylt med totalitære ultranasjonalistiske elementer i Ukraina, at Tysklands etablissement delegitimerer sitt eget demokrati hjemme.
I mars 2025 så vi
Merz’ skandaløse bruk av det avtroppende parlamentet etter valget
for å presse gjennom endringer i gjeldsbremsen. Fredag 2. mai 2025 kunngjorde det tyske føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven (BfV) at de hadde kategorisert partiet Alternative für Deutschland (AfD) som «definitivt høyreekstrem». Dette var et stort grep mot det nest mest populære partiet i Tyskland. I en beskrivelse av noen av de grunnleggende faktaene i denne situasjonen for
Brussels Signal
,
minner Chris Gattringer leserne om at «AfD fikk 21 prosent av stemmene i stortingsvalget i februar 2025 – noe som gjør dem til den nest største fraksjonen i parlamentet etter CDU». Før dette valget skrev jeg en
kort innføring
som oppsummerte hvorfor innvandring, ved siden av Tysklands raskt synkende økonomi, var en av de største bekymringene for velgerne, og hvordan AfD var ett av bare to partier, ved siden av det venstrekonservative BSW, som definitivt ga stemme til denne bekymringen.
Gattringer fortsatte med å beskrive hvordan «kategoriseringen som høyreekstremistisk kan tjene som grunnlag for at andre partier skal oppnå et totalforbud mot AfD som parti». Viktigere er det at BfV siden 2021 har blitt ledet av en folkevalgt politiker, Nancy Faeser, som har et tvilsomt nivå av nøytral objektivitet. For eksempel har Faesar
tilsynelatende skrevet
for et «venstreekstremt» magasin,
Antifa
, som utgis av en organisasjon som har blitt beskrevet av det statlige bayerske kontoret for vern av grunnloven som Tysklands «største venstreekstremistisk-påvirkede organisasjon innen antifascisme». I et nyhetsbrev for
Brussel Signal 6. mai
skrev Dr. Ralph Schoellhammer:
«Selv om
det å forby politiske partier
ikke er uten presedens i Tyskland, er en viktig betingelse et partis ønske om å styrte det eksisterende politiske systemet. Til tross for AfDs anti-mainstream-posisjoner, er det ingen indikasjoner på at partiet har noen planer om å forlate det demokratiske systemet. Og det å kritisere islam og motsette seg masseinnvandring bør ikke være grunnlag for et partiforbud».
Dr. Schoellhammer argumenterer for at «[m]ens det å forby det største opposisjonspartiet i seg selv fører til en veritabel demokratikrise, er det som gjør situasjonen enda verre at regjeringen nekter å publisere begrunnelsen for det».
Gattringer
ga imidlertid tre eksempler på AfD-medlemmers angivelige «høyreekstremisme» fra den konfidensielle rapporten som hadde blitt publisert av den vanlige avisen
Welt
. Disse eksemplene på angivelig «høyreekstremisme» inkluderer sitater fra AfD-representanter som:
«Mangfold betyr multikulturalisme. Og hva betyr multikulturalisme? Multikulturalisme betyr tap av tradisjoner, tap av identitet, tap av hjemland, mord, uaktsomt drap og gjengvoldtekt».
For det første er det rett og slett sunn fornuft at det å importere et stort antall mennesker fra vidt forskjellige kulturer vil utfordre urfolkstradisjoner, identiteter og hjemland. Spesielt når man vurderer den normaliserte virkeligheten av asymmetrisk multikulturalisme der urfolkskulturer i Europa blir nedverdiget og demonisert; noe som er tydelig synlig i
de siste endringene i skolepensum
i mitt hjemland Irland, for eksempel. Dette faktum at multikulturalisme utgjør en trussel mot urfolkskultur er åpenbart tilfelle, og som
Dr. Frank Furedi
beskrev i et essay fra februar 2025, har det til og med blitt forfektet av Europas avnasjonaliserte eliter i det etablerte samfunnet:
«For Cook og kollegene hans er en av fordelene med massemigrasjon og multikulturalisme at det har en tendens til å svekke den nasjonale identiteten. Det er derfor de føderalistiske tilhengerne av EU anser multikulturalisme og migrasjon som et nyttig instrument for å styrke Brussels makt. Som en studie som støttet dette prosjektet hevdet, «kan multikulturalisme øke støtten til EU og undergrave euroskepsis». Hvorfor? Fordi multikulturalisme uunngåelig svekker autoriteten til nasjonal identitet».
For det andre, og mye mer provoserende, er påstanden som knytter multikulturalisme til «drap, uaktsomt drap og gjengvoldtekt». Tysklands egne offisielle kriminalitetsdata støtter imidlertid denne påstanden – inkludert statistikk om gjengvoldtekt som
Friedrich Merz
selv anerkjente i september 2024. Andrew Hammel siterte i en svært dyster artikkel som utforsket innvandringsrelatert kriminalitetsstatistikk for
The Critic
Berlins politimester, Barbara Slowik: «Riktig sagt viser tallene våre at volden i Berlin er ung, mannlig og har en ikke-tysk bakgrunn». Tyskland er ikke et unntak her, og disse trendene stemmer overens med lignende kriminalitetsdata fra
Sverige og Danmark
– to land som har kjempet for å endre kurs i innvandringspolitikken sin på grunn av årevis med blodig blodbad. Det som er spesielt verdt å fremheve på dette tidspunktet, siden innvandringsrestriksjoner vanligvis blir stemplet som «høyreekstrem» av de som ønsker å delegitimere emnet, er at Danmark har noen av de strengeste innvandringslovene i Europa, men likevel ledes av en sentrum-venstre sosialdemokratisk regjering.
Og dermed ser vi i bunn og grunn et statlig organ ledet av en politiker med bånd til en offisielt utpekt «venstreekstrem» organisasjon som bestemmer seg for å kategorisere det nest mest populære partiet i Tyskland – og hennes eget partis største parlamentariske opposisjon – som «høyreekstrem», og dermed gi staten muligheten til å lovlig spionere på AfD, og sette dem på vei mot forbud, samtidig som de nekter å gjøre rapporten tilgjengelig for offentligheten. Så demokratisk.
Ingenting av dette nevner engang det faktum at det er fremlagt detaljerte bevis for at det finnes uregelmessigheter ved valg rundt BSW, det eneste andre seriøse ikke-etablerte partiet av betydning ved siden av AfD, som så vidt gikk glipp av de 5 % som trengs for å komme inn i Forbundsdagen. Thomas Fazi har publisert en artikkel fra det tyske magasinet
NachDenkSeiten
som skisserer saken. I prinsipiell solidaritet kom lederen for det venstrekonservative BSW,
Sarah Wagenknecht
, 2. mai ut med en svært kritisk uttalelse om klassifiseringen av AfD som «ekstremistisk»:
«Revurderingen av #AfD fra #Verfassungsschutz er tvilsom i innholdet og politisk kontraproduktiv. Vi trenger ikke å forby debatt, men endelig en fornuftig politikk som overbeviser innbyggerne og forbedrer deres levekår, i stedet for å gjøre dem stadig mer sinte gjennom inkompetanse, paternalisme og valgfusk. Klassifiseringene fra Forbundskontoret for vern av grunnloven, brannmurdebatter og utestengelsen i Forbundsdagen er et slag i ansiktet på AfD-velgerne, som absolutt ikke vil overbevise noen av dem om å ombestemme seg. Denne absurde politikken bør ikke videreføres».
Nå kan det godt hende at ubehagelige eller til og med uhyggelige skikkelser lurer innenfor AfD, og den Berlin-baserte forfatteren CJ Hopkins – en mann jeg har stor respekt for og har intervjuet om den politiske forfølgelsen av ham fra det tyske etablissementet,
publisert på denne Substack
– argumenterer
for dette.
Men som Wagenknecht uttrykker det ovenfor, vil det å slå millioner av AfD-velgere i ansiktet «absolutt ikke overbevise noen av dem om å ombestemme seg». Wagenknechts posisjon her er hederlig prinsipiell – noe som er mer enn det som kan sies om andre på Tysklands venstreside der, som Sabine Beppler-Spahl beskrev for
European Conservative
, hykleriet florerer:
«BfVs klassifisering bekrefter, om ikke annet, det tyske etablissementets dype mistillit til velgerne. BfV ble opprettet etter andre verdenskrig under alliert okkupasjon, tilsynelatende for å overvåke nazistenes gjenoppblomstring, og ble raskt et verktøy for å målrette politiske dissidenter av alle slag – kommunister under den kalde krigen, medlemmer av Miljøpartiet De Grønne på 1980-tallet og politikere fra Venstrepartiet, inkludert til og med Thüringens tidligere og mangeårige ministerpresident Bodo Ramelow (Venstrepartiet).
Hykleriet er sjokkerende. Det var en tid da venstreorienterte politikere som Hans Christian Ströbele (De Grønne) fordømte BfV som et autoritært organ utenfor demokratisk kontroll og kjempet for dets avskaffelse. Nå jubler de samme stemmene for at de angriper AfD. Både De Grønne og Venstrepartiet har blitt ledende forkjempere for et forbud mot AfD – tilsynelatende var BfV onde da de angrep dem, men dydige da de forfulgte sine motstandere».
Interessant nok ombestemte noen innenfor det tyske etablissementet seg:
BfV kunngjorde
8. mai at de midlertidig suspenderer klassifiseringen av AfD som «høyreekstrem» inntil AfDs søksmål mot BfV i saken er avgjort. Kanskje denne omstillingen var noe påvirket av at den amerikanske visepresidenten
sammenlignet det tyske etablissementet
med sovjetiske totalitarister i et innlegg på X, som i skrivende stund har over 43 millioner visninger.
Eller kanskje det hadde å gjøre med den
enorme
forlegenheten CDU/CSU-leder Friedrich Merz møtte da han ble avvist som kansler i første forsøk 7. mai, i det som burde ha vært en ren formalitet. Dette var «en enestående fiasko i moderne tysk historie» som, ifølge en
meningsmåling fra
Bild
, 51 % av tyskerne er overbevist om at «vil gagne AfD», og 57 % mener er en «flekk som har besudlet hans image resten av hans periode».
Uansett, gitt nivået av forfølgelse som politiske dissidenter står overfor i Tyskland, er en slik midlertidig suspensjon av saksbehandlingen mot den eneste meningsfulle opposisjonen som for tiden sitter i Forbundsdagen til liten trøst. Denne intoleransen overfor kritikk er eksemplifisert av den nevnte forfølgelsen av
CJ Hopkins
, og har blitt urovekkende normalisert. I tillegg til den sisyfosiske fiaskoen som Hopkins blir dratt gjennom av det urovekkende etablissementet, inkluderer andre høyprofilerte forfølgelser for feilaktig tenkning kanselleringen av den modige statsviteren og forfatteren Ulrike Guérot. Thomas Fazi dekket
Ulrikes forfølgelse
tilbake i mai, og nylig kan du høre henne skissere Tysklands glidning inn i «paraautoritarisme» i et fascinerende intervju med
Neutrality Studies
. Fazi skriver:
«Hennes sak står som et skremmende vitnesbyrd om den autoritære driften i det tyske samfunnet, og vestlige samfunn mer generelt, hvor dissens ikke lenger debatteres, men straffes – til og med i den grad at man går etter fast ansatte professorer, som pleide å være nesten urørlige. Det er en historie som burde knuse eventuelle gjenværende illusjoner om den sanne tilstanden til vestlig liberal demokrati. Til syvende og sist trenger man imidlertid ikke bevis for en konspirasjon for å bli forferdet over Guérots behandling. Hvis alle involverte aktører faktisk opererte uavhengig, er bildet uten tvil enda mer urovekkende – et etablissement som er så intolerant overfor dissens og motsetninger at det instinktivt beveger seg for å utrydde det uansett hvor det oppstår».
Bortsett fra offentlige personer, har også normanner lidd under Regnbueriket.
European Conservative
skisserte hvordan det tyske føderale politiet 25. juni 2025 «gjennomførte en større operasjon over hele landet, ransaket hjemmene og konfiskerte elektronikken til 170 personer på grunn av kommentarer på sosiale medier som enten faller inn under den generelle kategorien ‘hatytringer’ eller bare fornærmer sittende politikere». I et essay fra februar 2025 som analyserte det
nesten utrolige
60 Minutes
-segmentet om de merkelig ynkelige apparatsjikene som er ansvarlige for denne typen slemt ordpoliti, argumenterer
eugyppius
for at «Tyskland har noen av de mest vanvittige ytringsrestriksjonene av alle vestlige demokratier». Dette surrealistiske
60 Minutes
-segmentet er som om
David Brent
drømte opp en komisketsj inspirert av Monty Pythons
spanske inkvisisjon
og Anna Funders
Stasiland
.
Eugyppius gir noen eksempler på hva «Gaystapo» har holdt på med i det angivelige forsvaret av demokratiet:
«Jeg synes det er vanskelig å overdrive hvor undertrykkende og smålig ytringspolitiet har blitt. Jeg har dekket saken om Stefan Niehoff, en 64 år gammel pensjonist som fikk huset sitt ransaket for å ha tvitret et meme som kalte minister for grønn økonomi, Robert Habeck, en «profesjonell idiot». Jeg skrev om Doris van Geul, en 74 år gammel kvinne som ble dømt (blant annet) for å ha antydet at noen migranter kunne være «dagdrivere og svindlere». Pensjonen hennes er så mager og bøtene så høye at hun sannsynligvis vil betale dem av resten av livet. Å tvitre bæsje-emojien til statsråder, sitere politikere feil, kalle grønne politikere fete og dumme – alt dette kan føre til ødeleggende bøter i Forbundsrepublikken. Gjentatte lovbrytere kan til og med risikere fengselsstraff, alt for å si uhøflige ting til mektige personer».
Når man vurderer Tysklands bølge av forferdelige
terrorangrep
det siste tiåret, sammen med det faktum at
antallet knivkriminalitet og seksuell vold
har vært skyhøyt, er da razziaer og smålige rettsforfølgelser av de som kommer med fornærmelser mot politikere i skolegården virkelig en fornuftig bruk av politi- og statsressurser? I en anarko-tyrannisk bananrepublikk er kanskje svaret «Ja», men ikke i et land som allerede har lidd under både nasjonalsosialisme og kommunisme – to regimer kjent for brutalt å forfølge politisk dissens – og som hevder å ha lært av fortiden og er stolt av å være et fyrtårn for demokrati.
Akk, i de siste dagene av avslutningen av dette essayet publiserte
Euronews
en artikkel om SPD som planla et forbud mot AfD. Tilsynelatende har et AfD-forbud «vært et sentralt diskusjonstema blant parlamentsmedlemmer – helt opp til partiledelsen i flere måneder». Euronews siterer historikeren Andreas Rödder, beskrevet som en av CDUs viktigste intellektuelle: «Den tyske venstresiden bør tenke nøye gjennom hva den gjør og hvilke konsekvenser det har for det liberale demokratiet». Rödder går til og med så langt som å antyde muligheten for «borgerkrig». Selv om han absolutt tar muligheten for et slikt lovlig kupp gjennom institusjonell erobring på alvor, er
Euggypius
mindre overbevist om at «borgerkrig»-forhold eksisterer enn han er om å forverre rettskampen mot høyresiden slik at han til slutt våkner opp i «et mykt sosialistisk diktatur». Uansett utfall av vellykkede SPD-intriger, enten det er borgerkrig eller kjønnsflytende DDR, setter et AfD-forbud tydeligvis det tyske demokratiet i fare.
Avslutningsvis ser vi at Tysklands establishment har vært travelt opptatt med å støtte utenlandske regimer som er mye mer ekstreme enn det relativt normative AfD, mens de på hjemmebane forfølger det som nå kan være 25 % av velgerne, som, gitt den smuldrende økonomien og den åpenbart katastrofale tilnærmingen til innvandring, forståelig nok er misfornøyde med hva det hypermoralistiske samfunnssinnet har å tilby når det gjelder politisk retning. Men i stedet for å anerkjenne de rimelige bekymringene til disse velgerne, er det samme tyske etablissementet som legitimerer ekstremistiske regimer i Syria, Israel og Ukraina i ferd med å ødelegge tysk demokrati for å redde det tyske demokratiet fra det angivelig «høyreekstremistiske» AfD, som tilsynelatende setter det tyske demokratiet i fare. «Det ble nødvendig å ødelegge byen for å redde den». En slik umulig forstyrret selektiv forargelse kan vel ikke vare? Sikkert …
Ciarán O’Regan er katolikk og journalist som ønsker å skrive om Nietzsche og Tolkien, men blir stadig distrahert av totalitære og krigshissere.
(
Substack
;
Twitter
).
Denne artikkelen ble publisert på
bloggen
til Thomas Fazi.
Lars Birkelund.
Israeli Security Chiefs Through the Decades “End the war and bring the hostages home!”
to pressure Russia
backfire spectacularly:
for the first time in 6 years for the Shanghai Cooperation Organisation Summit